Rt-1985-949
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-09-19 |
| Publisert: | Rt-1985-949 (315-85) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 19. september 1985 i skriftlig sak l.nr. 143 B/1985: |
| Parter: | Arne Fraugerud (h.r.advokat Johan Hjort) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokaten ved advokat Stig Tufte-Johnsen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Skåre, Bugge, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §436, §380 |
Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Skåre, Bugge og Philipson.
Ved stevning 10. september 1981 til Oslo byrett reiste Arne Fraugerud søksmål mot staten ved Finansdepartementet med krav om erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til 2 millioner kroner. Bakgrunnen for søksmålet er følgende:
Firmaet A/S Reisemontører, som Fraugerud var disponent og hovedaksjonær i og hadde garantert personlig for, ble etter Fraugeruds mening uriktig etterberegnet for omsetningsavgift etter et bokettersyn i 1969. Samlet etterberegning inkludert straffegebyr og renter var 278678 kroner, fastsatt av skatteinspektøren i Østfold 8. oktober 1970, og fastholdt etter klagebehandling 28. april 1971. A/S Reisemontører drev med utleie av arbeidskraft, og var derfor etter selskapets mening i det alt vesentlige fritatt for så vel omsetningsavgift som merverdiavgift. Avgiftsfastsettelsen ble påklaget, og mens klagesaken verserte, ble det gjort avtale mellom selskapet og skattefogden om nedbetaling av avgiftskravet. Fraugerud gjør gjeldende at denne nedbetalingen førte til en så anstrengt økonomi for selskapet at det ikke klarte å betale skattetrekk. Etter at kemneren i Fredrikstad hadde begjært selskapet konkurs på grunnlag av krav på etterskuddsskatt, skattetrekk og arbeidsgiveravgift med til sammen 693571 kroner, og etter at skifteretten hadde gitt selskapet en ukes frist til å skaffe garanti for betaling av kommunens krav, innleverte A/S Reisemontører oppbudsbegjæring til skifteretten 29. september 1971. Selskapet ble tatt under konkursbehandling ved Fredrikstad skifteretts kjennelse 30. september 1971. Den etterberegnede omsetningsavgiften var i samsvar med avtalen i sin helhet innbetalt før dette tidspunkt, og ble ikke meldt som fordring i konkursboet. Til sammen hadde selskapet etter det som er opplyst betalt ca 619000 kroner i omsetningsavgift pr. konkursåpningen. I klagesaken over avgiftsvedtaket fikk selskapet ikke medhold i at det prinsipielt ikke var avgiftspliktig, idet klagenemnda for omsetningsavgiften ved kjennelse 10. februar 1972 stadfestet etterberegningsvedtaket med noen mindre nedsettelser. Bostyret i konkursboet valgte ikke å forfølge avgiftssaken. Et søksmål mot staten ved Finansdepartementet anlagt av Arne Fraugerud personlig med krav om at den etterberegnede avgiften skulle oppheves, ble avvist av Oslo byrett på grunn av manglende rettslig interesse. Avgjørelsen ble stadfestet av lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Som følge av konkursen ble det satt i gang etterforskning mot Fraugerud og selskapets styreformann og revisor, og de ble siktet for overtredelse av blant annet straffeloven §276 jfr. §275, straffeloven §256 jfr. §255, samt for overtredelser av lov om omsetningsavgift og merverdiavgiftsloven. Siktelsen angående lov om omsetningsavgift og merverdiavgift ble senere frafalt. Ved Fredrikstad byretts dom 3. juni 1977 ble Arne Fraugerud dømt for overtredelse av blant annet straffeloven §275 jfr. §276 og §255 jfr. §256 til betinget fengsel i 8 måneder. I medhold av straffeloven §29 ble han fradømt retten til å drive næringsvirksomhet, herunder kjøpmannshandel, i 5 år. Saken ble omfattende omtalt i pressen.
I nærværende søksmål mot staten ved Finansdepartementet gjør Fraugerud gjeldende at staten må være erstatningsansvarlig for det tap Fraugerud har lidd som følge av det påstått uriktige avgiftsvedtaket. Det gjelder tapt aksjekapital i A/S Reisemontører, tap fordi Fraugerud måtte innfri personlig garanti for selskapet, tap ved at Fraugerud på grunn av saken ble oppsagt fra stillinger og hindret i å få nye stillinger, og tap ved at et levedyktig firma ble slått konkurs som en direkte følge av den uriktige avgiftsavgjørelsen. Dessuten har saken vært en stor personlig belastning for ham selv og familien, ikke minst på grunn av presseomtalen.
I tilsvar til byretten gjorde staten gjeldende prinsipalt at erstatningskravene var foreldet, subsidiært at klagenemndas avgiftsavgjørelse var riktig. Etter at det var holdt hovedforhandling til behandling av foreldelsesspørsmålet, avsa Oslo byrett 15. april 1983 dom der staten ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger med 5000 kroner. Byretten fant at erstatningskravene var foreldet.
Arne Fraugerud anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. For lagmannsretten gjorde staten som ny anførsel prinsipalt gjeldende at søksmålet måtte avvises under henvisning til tvistemålsloven §436, ettersom grunnlaget for Fraugeruds erstatningskrav var en påstand om at Fredrikstad skifteretts kjennelse om konkursåpning av 30. september 1971 var uriktig som følge av en uriktig avgiftsavgjørelse.
Partene var enige om at spørsmålet om avvisning kunne avgjøres uten muntlig forhandling i medhold av tvistemålsloven §380, og lagmannsretten avsa 23. august 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Oslo byretts dom av 15. april 1983 oppheves og saken avvises fra byretten.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Når det gjelder partenes anførsler og lagmannsrettens begrunnelse for avvisningen vises til lagmannsrettens kjennelse.
Arne Fraugerud påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Etter at kjæremålsutvalget hadde gjort partene oppmerksomme på at rettsmidlet er anke, jfr. tvistemålsloven §385 annet ledd, og gitt frist for ytterligere uttalelse, ble anken henvist til Høyesterett. Anken er rettet mot lagmannsrettens lovanvendelse, idet lagmannsretten etter Fraugeruds mening har gitt §436 for vid anvendelse. Fraugeruds erstatningskrav bygger ikke på at Fredrikstad skifteretts kjennelse om konkursåpning er uriktig, men på det påstått uriktige avgiftsvedtaket som ble fattet etter bokettersynet i 1969 og senere stadfestet av klagenemnda. Det vises i denne forbindelse til at selskapet selv begjærte oppbud. Tvistemålsloven §436 antas å være begrunnet med at rettslige avgjørelser ikke skal kunne søkes endret ved at det etter utløpet av de ordinære rettsmiddelfrister anlegges selvstendige søksmål. Dette erstatningssøksmålet gjelder imidlertid et uriktig forvaltningsvedtak, og ikke en rettslig avgjørelse fattet av skifteretten.
Fraugerud krever dekket sine saksomkostninger i forbindelse med avvisningsspørsmålet både for lagmannsrett og Høyesterett. Det har ikke ført til nevneverdig ekstraarbeid at Fraugerud har måttet skifte advokat for Høyesterett, og for øvrig skyldes advokatskiftet at det på et sent tidspunkt ble klarlagt at statens prosessfullmektig ønsket å føre saken som prøvesak for Høyesterett. Arne Fraugerud har for Høyesterett lagt ned slik påstand:
«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 23. august 1984 oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett i henhold til fremlagte omkostningsoppgaver.»
I tilsvaret la staten ned påstand om at lagmannsrettens kjennelse stadfestes og at staten blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett. I prosesskriv 2. mai 1985 har staten imidlertid meddelt at den har endret standpunkt. Etter en fornyet gjennomgåelse av sakens dokumenter og etter nærmere vurdering av sakens rettslige sider er staten kommet til at lagmannsrettens kjennelse ikke er riktig, og staten aksepterer derfor at de prosessuelle betingelser for å reise erstatningssøksmål i dette tilfellet er til stede. Staten peker på at Høyesterett imidlertid må prøve spørsmålet av eget tiltak.
Staten viser til de generelle uttalelser om §436 som er referert i Rt-1974-935 (på side 938) og Rt-1979-1481 (på side 1485). Staten er kommet til at slik den ankende part har begrunnet sitt erstatningskrav, er det ikke holdbart når lagmannsretten har lagt til grunn at Fraugeruds erstatningskrav avhenger av om det var riktig av Fredrikstad skifterett å ta til følge oppbudsbegjæringen fra A/S Reisemontører. Staten har lagt ned påstand likelydende med den ankendes parts påstand punkt 1. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, gjør staten gjeldende at det i omkostningsoppgaven fra den ankende parts prosessfullmektig er tatt med utgifter som skyldes merarbeid som følge av advokatskifte for Høyesterett, og som derfor ikke kan kreves dekket av motparten. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten bør etter statens mening i sin helhet avgjøres av lagmannsretten i forbindelse med den fortsatte behandlingen av saken der. I saksomkostningsspørsmålet har staten lagt ned slik påstand:
«2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Etter begjæring fra begge parter har justitiarius i Høyesterett med hjemmel i tvistemålsloven §380 første ledd bestemt at ankesaken skal behandles skriftlig.
Høyesterett er kommet til at anken må tas til følge, og kan i det vesentlige slutte seg til det som er anført av den ankende part og staten. Den ankende part bygger sitt erstatningskrav mot staten på at det foreligger en uriktig fastsettelse av etterberegnet omsetningsavgift overfor A/S Reisemontører, stadfestet ved klagenemnda for omsetningsavgiftens kjennelse 10. februar 1972. Det er dette avgiftsvedtaket den ankende part angir som den avgjørelse som utløser erstatningsplikt for staten, ikke skifterettens kjennelse om å åpne konkurs i selskapet. Omsetningsavgiften ble betalt av selskapet før konkurs ble åpnet, og avgiftskravet ble ikke anmeldt i A/S Reisemontørers konkursbo. Selskapet begjærte oppbud. Det går riktignok frem av saken at Fraugerud og selskapet i forbindelse med konkursbehandlingen gjorde gjeldende at selskapet hadde et krav på tilbakebetaling av omsetningsavgift som medførte at det i virkeligheten var solvent. Dette kan imidlertid ikke innebære at det foreligger en rettslig avgjørelse av avgiftsspørsmålet i relasjon til tvistemålsloven §436. Som nå påpekt av staten er det ikke noe vilkår for at Fraugeruds søksmål skal føre frem at skifterettens kjennelse anses uriktig. I søksmålet er det ikke skifterettens avgjørelse som angripes, men det påstått uriktige avgiftsvedtak. Tvistemålsloven §436 er derfor ikke til hinder for at Fraugeruds søksmål kan fremmes, og lagmannsrettens avgjørelse må oppheves og saken hjemvises til behandling i lagmannsretten.
Den ankende part har fått medhold i sitt syn på avvisningsspørsmålet og må i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd tilkjennes omkostninger ved behandlingen av dette spørsmål for lagmannsretten og Høyesterett. Omkostningene settes til kr. 19000, herav for lagmannsretten kr. 6000. Skifte av prosessfullmektig for Høyesterett antas ikke å ha medført merarbeid som gir grunn til å redusere salærene.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler staten ved Finansdepartementet til Arne Fraugerud 19000 - nittentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.