Rt-1986-364

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1986-04-10
Publisert:	Rt-1986-364 (127-86)
Stikkord:	Skjønn, Ekspropriasjon, Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 54 B/1986
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (advokat Johan Fr. Remmen) mot Tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26 Laggonjarg, v/formannen Johan Henrik Kemi (advokat Hakon Kierulf).
Forfatter:	Røstad, Skåre, Dolva, Langvand, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §4, §54, §54b, Reindriftsloven (1978)

Dommer Røstad: Sommeren 1975 begynte Televerket arbeider med anlegg av senderstasjon for TV, FM, teletjenester og maritim radio på Ailegas i Alta. For å få bygd senderstasjonen som avløste et provisorisk anlegg, ble det anlagt vei nede fra Isnestoften og opp til fjelltoppen. Veiens samlede lengde var ca 4,5 km. Den første kilometer av veien gikk over privat grunn og var en utbedring av et tidligere veistykke. Anleggs- og byggearbeidene var ferdige i 1978, og opprydding i terrenget og fjerning av anleggsbrakker ble foretatt i 1979. Veien er forlengst tatt i bruk av Televerket i forbindelse med tilsyn og drift av senderstasjonen.

På vegne av Staten ble det 15. april 1981 begjært skjønn til fastsetting av erstatning til de beiteberettigede i reinbeitedistrikt 26 Laggonjarg for eventuelle skader og ulemper som følge av anlegg og drift av senderstasjonen og veien opp til Ailegas. Som motpart var oppført Tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26 v/distriktsformannen, jfr. §8 annet ledd i reindriftsloven av 9. juni 1978. Partene inngikk senere avtale om at erstatningsspørsmålene skulle avgjøres ved skjønn med hjemmel i skjønnsloven §4 første ledd.

Alta herredsrett avsa 9. desember 1982 skjønn med slik slutning:

«1. Skjønnet fremmes med tilkjennelse av erstatning til Reinbeitedistrikt 26, Lagonjarg, v/formann Johan Henrik Kemi, for tapt beiteland kr. 5830,- kroner - femtusenåttehundreogtretti 00/100 - og for ulempe ved flytting til nytt kalvingsområde kr. 21000,- kroner - tjueentusen 00/100 - med 10 - ti - % rente fra skjønnets avhjemling til betaling finner sted.

2. Saksøkeren bærer de lovbestemte utgifter ved skjønnet.»

Tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26 fremsatte 18. januar 1983 begjæring om overskjønn.

Hålogaland lagmannsrett avsa 23. oktober 1984 overskjønn med slik slutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler slike erstatninger til tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26 Lagonjarg v/distriktsformannen:

a) For tapt beiteland - både lidt tap og framtidig tap - kr. 35000,- - kronertrettifemtusen 00/100 -.

b) For flytting til nytt kalvingsland kr. 30000,- - kronertrettitusen 00/100 -. c) For tap av lufteplasser kr. 50000,- - kronerfemtitusen 00/100 -.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler de lovbestemte omkostninger ved overskjønnet, og svarer dessuten saksomkostninger til tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26 Lagonjarg v/distriktsformannen med kr. 30407,- - kronertrettitusenfirehundreogsju 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens skjønnsgrunner. Herredsretten har gjengitt så vel skjønnsforutsetningene som sakkyndig erklæring avgitt i sakens anledning. Premissene for skjønnet og overskjønnet gjengir partenes anførsler og påstander for de tidligere retter.

Staten v/Samferdselsdepartementet har påanket overskjønnet i sin helhet. Det gjøres gjeldende at det bygger på feil lovanvendelse og at det er feil ved saksbehandlingen - mangelfulle skjønnsgrunner.

Til bruk for Høyesteretts behandling av anken er det avholdt bevisopptak ved Alta herredsrett til avhør av partsrepresentanter og tre vitner.

Staten v/Samferdselsdepartementet har anført at det er prinsipielle synspunkter som har begrunnet anken. Spørsmål tilsvarende dem som denne sak gjelder, oppstår i flere andre saker om inngrep i reindriftsområder.

Staten har blant annet gjort gjeldende:

Lagmannsrettens avgjørelse om erstatning for tapt beiteland er uriktig, både med hensyn til midlertidig og varig tap.

Det hefter flere svakheter ved avgjørelsen angående erstatning for midlertidig tap. Lagmannsretten har således i en meget knapp begrunnelse satt perioden for anleggsarbeidene til 5 år. Arbeidene på anlegget hadde imidlertid en kortere varighet. Dessuten ble arbeidene hver år påbegynt ved månedsskiftet juni/juli - slik at kalvingen ikke ble forstyrret ved arbeidet, slik premissene synes å uttale i én henseende. Disse mangler ved premissene må man i ankesaken kunne supplere med faktiske forhold som er vitterlige eller ikke bestridt partene mellom, jfr. uttalelser i Rt-1976-57, særlig side 59, og Rt-1984-1331, særlig side 1333.

I tillegg til disse uriktigheter med hensyn til faktiske forhold inneholder premissene avgjorte svakheter i rettslig henseende. Den utløsende faktor for erstatningsplikt - anleggsarbeidene og trafikken med ledsagende støy - mangler således en nærmere beskrivelse. Lagmannsretten har til begrunnelse av erstatning for midlertidig tap også innskrenket seg til å anføre at et beiteareal på ca 700 da gikk tapt under anleggsperioden. Retten har ikke uttalt at de beiteberettigede har lidt et økonomisk tap som korresponderer med det anførte tap av beiteland.

Den ankende part har ellers fremholdt at det midlertidige tap av beiteland det her er tale om, under enhver omstendighet må ligge innenfor den tålegrense som må gjelde ved inngrep av denne karakter. Det er her vist til uttalelser i Røssåga-saken, Rt-1975-1029, særlig side 1033.

Subsidiært har den ankende part hevdet at tilkjennelsen av erstatning for midlertidig tap av beiteland må oppheves, da skjønnsgrunnene på dette punkt er mangelfulle. Skjønnsgrunnene gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at lagmannsretten har gitt uttrykk for riktig lovforståelse.

Også med hensyn til erstatning for varig tap av beiteland har lagmannsretten unnlatt å drøfte om tapt beite korresponderer med økonomisk tap. Tapet av beite er i lagmannsrettens premisser angitt generelt, uten avgrensning til det beiteslag som er opplyst å være minimumsfaktoren - tidlig vårbeite.

Staten kan ikke se at det inngrep som her er foretatt, har medført et slikt varig tap av beiteland at det må tilkjennes erstatning for dette. Etter byggingen av senderstasjonen og veien har antallet rein under distrikt 26 økt vesentlig - noe som indikerer at beitemulighetene i området så visst ikke er blitt beskåret ved inngrepet.

Det tap av beiteland det her er tale om, er for øvrig forholdsvis beskjedent - det utgjør til sammen ca 70 da. Etter Statens mening må dette anses å ligge innenfor den tålegrense som gjelder etter rettspraksis.

Subsidiært gjør Staten gjeldende at denne erstatningsfastsetting må oppheves da skjønnsgrunnene er utilstrekkelige.

Angående tap ved flytting til nye kalvingsområder har Staten hevdet at de ulemper som anleggsvirksomheten førte med seg for kalvingen, fullt ut er gjort opp i forbindelse med tilleggsavtalen av 14. juni 1975. Denne avtale utgjør en forutsetning for skjønnsforretningen, og den kan prøves fullt ut i ankesaken.

Staten fremholder at reineierne ikke har etterlevet avtalen. De har basert seg på en annen ordning og har handlet i strid med avtalen. Ut fra den alminnelige tilpasningsplikt skulle de ha sørget for å etterleve forpliktelsen til intensiv gjeting med sikte på å redusere skadevirkningene for kalving. Reineierne kan ikke ensidig velge en annen løsning enn den avtalte, som de for øvrig ikke har prøvd å gjennomføre.

Etter Statens oppfatning er det her ikke grunnlag for å tilstå erstatning ut over den som reineierne fikk ved tilleggsavtalen.

Under enhver omstendighet inneholder overskjønnet en utilstrekkelig begrunnelse for tilkjennelse av erstatning ved flytting til nytt beiteområde.

Staten vil for øvrig hevde at den ulempe som måtte være påført ut over de ulemper avtalen skulle avbøte, ikke overskrider den gjeldende tålegrense.

Lagmannsretten har ved spørsmålet om tap av luftingsplass gitt en ganske utførlig omtale av behovet for luftingsplasser. Men den har helt unnlatt å gjøre rede for hvordan den er kommet til et tapsbeløp på kr. 50000. Et så vidt høyt beløp - som etter uttalelser i premissene endog synes å være redusert ut fra godtgjørelsen etter tilleggsavtalen - krever en nærmere begrunnelse. Lagmannsretten var blitt forelagt en sakkyndig utredning hvor tap av luftingsområde var søkt beregnet på to alternative måter: en skjønnsmessig ansettelse av det tapte areal, eller en skjønnsmessig ansettelse av tapt kjøttvekt på slaktedyr. Den sakkyndige hadde ved siste alternativ regnet med at halve reinflokken ville ha fullverdig lufteplass, og at kjøttapet derfor ville ligge på den andre halvdelen. En beregning bygd på halve reinflokken innebærer et så høyt anslag at det formelig roper på en nærmere begrunnelse. Premissenes fullstendige mangel på begrunnelse av det antatte tap må anses som en avgjørende mangel, som hindrer prøving av rettsanvendelsen.

Staten har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår slutningens pkt. 1a og 1b.

2. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Hålogaland lagmannsrett for såvidt gjelder slutningens pkt. 1c.

Subsidiært:

Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Hålogaland lagmannsrett.»

Ankemotparten - Reinbeitedistrikt 26 - har fremholdt at overskjønnet bygger på en riktig rettsanvendelse. Man mener riktignok at de fastsatte erstatninger er for lave, men man har funnet å kunne godta dem. Det bestrides at det foreligger noen saksbehandlingsfeil som bør lede til opphevelse. Man vil således påstå overskjønnet stadfestet.

Ankemotparten har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten og har henholdt seg til de anførsler som der ble gjort gjeldende.

For så vidt angår tilkjent erstatning for tap av beiteland, gjøres det gjeldende at reineierne har lidt midlertidige og varige tap, som de har krav på å få erstattet. Disse tap må - som her skjedd - ansettes skjønnsmessig. Det inngrep som her er foretatt, går ut over den tålegrense som måtte gjelde. Inngrepet må for øvrig ses i sammenheng med andre inngrep som reineierne har vært utsatt for, uten erstatning. Også i dette område har det skjedd en «bit for bit-ekspropriasjon». At statistikken viser økning i antallet rein etter opphøret av anleggsvirksomheten, er ikke i seg selv noen sikker målestokk for en slik økning. Pålitelig reinregistrering har først kunnet gjennomføres i de senere år.

Det foreligger ingen uriktig rettsanvendelse ved lagmannsrettens tilkjennelse av erstatning for flytting til nytt kalvingsområde. Den ingåtte avtale som reineierne forsøkte å etterleve, har ikke vært ment å dekke erstatning for alle typer av ulemper og tap. Reineierne så seg tidlig tvunget til å flytte deler av reinbestanden til nye kalvingsområder, og det merarbeid de derved ble påført, har de krav på å få erstattet.

Det kan ikke ses å hefte noen feil ved lagmannsrettens tilkjennelse av erstatning for tap av luftingsplasser. Veianlegget og opprettelsen av senderstasjonen har medført tap av luftingsplass, og lagmannsretten har foretatt en forsvarlig skjønnsmessig fastsetting av erstatning for dette tap.

Ankemotparten - Reinbeitedistrikt 26 - har lagt ned slik påstand:

«1. Hålogaland lagmannsretts overskjønn i sak nr. 5/83 av 23. oktober 1984 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken over overskjønnet må gis medhold på flere punkter, og at deler av overskjønnet således må oppheves.

For løsningen av tvistespørsmål som saken reiser, tar jeg utgangspunkt i de generelle betraktninger som ble gjort gjeldende i Røssåga-saken, Rt-1975-1029, særlig side 1033:

«Jeg finner grunn til å understreke at det som har erstatningsrettslig vern ved ekspropriasjon, er samenes reindrift som næring. Det er selve reindriftsnæringen med dens tradisjonelle og karakteristiske trekk i samenes livsform og livsgrunnlag som er gitt rettslig anerkjennelse og beskyttelse. Gjennom nydyrking og driftsomlegging kan private grunneiere treffe tiltak som flyttsamene må avfinne seg med og må inrette sin reindrift etter. På samme måte vil flyttsamene, uten å ha krav på erstatning, måtte finne seg i at det offentlige - med sikte på å fremme allmennyttige formål - treffer tiltak som, uten å rokke ved selve næringsgrunnlaget for reindriften, kan gjøre det nødvendig for samene å foreta en viss omlegging av beitedriften i dens praktiske utøvelse, med hensyn til selve driftsmåten eller terrengutnyttelsen.»

I lys av disse synspunkter vil jeg drøfte de ulike erstatninger som lagmannsretten har fastsatt. Midlertidig tap av beiteland:

Slik jeg leser skjønnsgrunnene, blir det ikke nødvendig for meg å ta opp spørsmålet om det her er grunnlag for å supplere premissene i overskjønnet med faktiske forhold som er vitterlige eller ikke bestridt partene imellom.

Lagmannsrettens erstatningsfastsetting har - som fremholdt av den ankende part - ikke fått noe fullgodt uttrykk i skjønnsgrunnene. Disse gir imidlertid etter min mening tilstrekkelig klart uttrykk for at reinen - på grunn av anleggsarbeidene - fra sommeren 1975 til og med 1979 var «avskåret fra å beite ikke bare langs selve veitraséen, men også i et belte på begge sider av denne». I skjønnsgrunnene heter det så videre: «Anleggsarbeidene og selve trafikken langs anleggstraséen med den støy og andre forstyrrelser dette innebar, virket som en faktisk hindring mot beiting i et belte på begge sider av veitraséen, selv om vegetasjonen i dette beltet ikke ble skadet.»

Premissene viser således at anleggsarbeidene og den medfølgende støy og trafikk var årsak til at reinen i det angitte tidsrom ble avskåret fra å beite innenfor et areal som lagmannsretten ansatte til ca 700 dekar. Premissenes fremheving av at dette beiteareal gikk tapt under anleggstiden og at beiteverdien for arealet måtte ansettes til kr. 5000 pr. år, kan jeg - lest i sin sammenheng - ikke forstå annerledes enn at lagmannsretten med dette har ment å gi uttrykk for at de beiteberettigede fikk et økonomisk tap av denne størrelse - samlet kr. 25000 for den nevnte periode.

Jeg må etter dette legge til grunn at lagmannsretten har funnet det godtgjort at det her er foretatt et inngrep som må utløse erstatningskrav. Inngrepet overskrider den tålegrense som må anses å gjelde. Inngrepet må anses å ha rammet de beiteberettigede i utøvelsen av deres næringsvirksomhet.

Denne del av lagmannsrettens erstatningsfastsetting for tapt beiteland - under skjønnsslutningens post 1 a - må således stadfestes. Varig tap av beiteland:

Lagmannsrettens premisser på dette punkt innledes med en bemerkning om at fra og med 1980 vil tapet av beiteland ha en langt mindre utstrekning enn i anleggsperioden. Lagmannsretten anslo størrelsen av det beiteland som var gått varig tapt, til et belte med bredde 20 meter i 3,5 km lengde, til sammen 70 dekar. Lagmannsretten kom til at et areal av en slik størrelse gav krav på erstatning - en oppfatning jeg ikke deler.

Jeg nevner at det varig tapte areal utgjør 0,01% av dette sommerbeite. Et tap av et så vidt beskjedent omfang kan - slik jeg bedømmer forholdet - ikke være erstatningsbetingende, med mindre særegne omstendigheter ved det tapte areal skulle begrunne dette, således dersom det i og for seg beskjedne areal var særdeles rikt på viktig beitemateriale som det ellers var mangel på. Slik ligger ikke forholdet an i denne sak. Jeg kan heller ikke se at det ellers foreligger omstendigheter av betydning ved denne vurdering.

Mitt syn om at det varige tap her ikke kan anses erstatningsbetingende, støttes også ved det forhold at reinbestanden innenfor dette reindistrikt - også reelt bedømt - har økt ganske vesentlig i tiden etter byggingen av senderstasjonen og veien. Også etter det foretatte inngrep har området således gitt tilstrekkelig beite, endog til en økt reinbestand.

Det synspunkt jeg her har lagt til grunn, anses å være i samsvar med Høyesteretts avgjørelse i Røssåga-saken, hvor det i tilslutning til de generelle betraktninger jeg tidligere har gjengitt, ble uttalt - Rt-1975-1029, særlig side 1033:

«Ut fra et slikt syn finner jeg ikke å kunne pålegge det offentlige erstatningsplikt for det forhold at reinsamene ikke lenger kan finne lav og annet beite for sine dyr på det begrensede område som kraftledningen og den oppkjørte vei legger beslag på. Som andre næringsdrivende må samene i så henseende tåle at den samfunnsmessige og tekniske utvikling kan nødvendiggjøre en omlegging med hensyn til reindriftens utøvelsesmåte og - sted. Det særskilte vern som man skylder å yte den samiske folkegruppe, dens kultur og livsform, vil ikke svekkes ved slike inngrep, og selve grunnlaget for næringen vil fortsatt bestå. Innenfor det vidstrakte areal som den nedarvede beiterett kan utøves på, vil reinsdyrene fortsatt kunne finne det nødvendige ernæringsgrunnlag.»

Jeg finner således at lagmannsrettens fastsetting av erstatning for varig tapt beiteland - ansatt til kr. 10000 oppført under slutningens post 1 a - må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse, således opphevelse uten hjemvisning. Flytting til nye kalvingsområder.

Lagmannsretten la til grunn at i alt tre grupper med reindriftsutøvere fra 1976 av hadde flyttet sitt kalvingsland fra områdene ved Ailegas til områder lenger sør. Årsaken var - heter det i premissene - dels at det var blitt for mange rein i området, dels at anleggsdriften hadde foranlediget en del av flyttingen. I lagmannsrettens premisser er videre fremholdt: «Simlene trenger en viss tilvenningstid før de finner seg til rette i et nytt kalvingsområde. Det kan her dreie seg om en periode på 3-5 år. I denne tiden blir det et betydelig merarbeid for reineierne.» Lagmannsretten ansatte det skjønnsmessige tap for denne post til kr. 30000.

Jeg må legge til grunn at flyttingen til nytt kalvingsland delvis har vært foranlediget av anleggsdriften, og at denne flytting for en periode på 3-5 år har medført et betydelig merarbeid for reineierne.

Forut for påbegynnelsen av anleggsarbeidene ble det inngått en skriftlig avtale, datert 14. juni 1975, som skulle utfylle en mer detaljert avtale. Av ukjente grunner ble «hovedavtalen» aldri undertegnet av partene. «Hovedavtalen» inneholdt en passus om at partene var enige om at de økonomiske tap de beiteberettigede ble påført ved anlegg av veien, skulle erstattes etter minnelig overenskomst eller skjønn. Eventuelt skjønn skulle - het det videre i «hovedavtalen» - avholdes så snart anleggsarbeidene var avsluttet.

Tilleggsavtalen fastatte at det i to måneder i hvert av de to år anleggsarbeidet ble anslått å vare, skulle gjennomføres en intensiv gjeting av dyrene «for å redusere skadevirkningene av at simlene kan bli skremt under kalvingen». Utgiftene til intensiv gjeting ble her satt til kr. 20000 - et beløp som ble utbetalt til de beiteberettigedes organisasjon.

Utviklingen ble en annen enn forutsatt - anleggsarbeidene trakk lengre ut og foranlediget delvis flytting til nytt kalvingsland.

Jeg forstår avtalene slik at det var forutsatt at reineierne skulle få godtgjørelse for det merarbeid de ble påført i forbindelse med anleggsarbeidet. Jeg anser det imidlertid som en vesentlig feil ved skjønnsgrunnene at lagmannsretten ved fastsettingen av erstatning for flytting til nytt kalvingsområde ikke har vurdert det påførte merarbeid i forhold til tilleggsavtalens bestemmelser om merarbeidet og om godtgjørelse for dette.

Slik jeg bedømmer forholdet, må det foretas en vurdering av det merarbeid som flyttingen til nytt kalvingsland påførte reineierne, som må tilstås erstatning for det samlede tap, men med fradrag for den avtalte erstatning på kr. 20000.

Erstatningsfastsettingen under skjønnsslutningens post 1 b må således etter min mening oppheves på grunn av mangler ved skjønnsgrunnene og hjemvises til ny behandling. Tap av luftingsplass.

Lagmannsretten har fremholdt at reinen under hele anleggsperioden var avskåret fra å bruke Ailegas - høyde 538 - og høyde 520 som luftingsplass. Etter anleggsperioden vil nok høyde 520, fremholdt lagmannsretten, bli brukt av reinen og formentlig også høyde 538. Veien, senderstasjonen og den virksomhet Televerket driver, vil imidlertid - etter lagmannsrettens syn - virke som en varig hindring for at reinen bruker Ailegas som luftingsplass i samme utstrekning som før. Reinen vil bli nødt til å trekke til områder lengre sør for å finne nye luftingsplasser - noe som vil innebære en varig ugunstigere løsning å ha til følge vekttap og dårligere kondisjon for reinsdyrene.

Uten nærmere angivelse av hvor stor del av reinbestanden som vil bli rammet av dette tap av luftingsplass og angivelse av følgene for denne del av reinbestanden, ansatte lagmannsretten skjønnsmessig det samlede tap til kr. 50000.

Fastsetting av erstatning til et så vidt høyt beløp for en noe særegen tapspost krever - slik jeg bedømmer forholdet - en begrunnelse ut over den som lagmannsretten har gitt. Jeg savner således i premissene en vurdering av spørsmålet om den gjeldende tålegrense var overskredet. Dette spørsmål måtte også vurderes ut fra synspunktet om tålegrensen ville være overskredet i forbindelse med de totale inngrep anleggsvirksomheten førte med seg. I tilknytning til selve erstatningsfastsettingen savner jeg videre opplysning om antall dyr som måtte forventes å lide under tap av luftingsplass og mulighetene for utnyttelse som luftingsplass av fjelltopper sør i området. Den mangelfulle begrunnelse gir etter mitt syn ikke grunnlag for å prøve rettsanvendelsen. Jeg vil ut fra dette stemme for at erstatningen under denne post oppheves og hjemvises til ny behandling.

Staten skal i samsvar med reglene i skjønnsloven §54, jfr. §54b erstatte reinbeitedistrikt 26 nødvendige utgifter i anledning av ankesaken. I henhold til fremlagt omkostningsoppgave settes erstatningen til kr. 46500, hvorav utlegg med kr. 8500.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt det under slutningens punkt 1 a er tilkjent erstatning for varig tap av beiteland med 10000 - ti tusen - kroner.

2. Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Hålogaland lagmannsrett for så vidt gjelder slutningens punkt 1 b og c.

3. For øvrig stadfestes overskjønnet.

4. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Tillitsmannsutvalget i reinbeitedistrikt 26, Laggonjarg v/distriktsformannen 46500 - førtseks tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Dolva, Langvand og Schweigaard Selmer: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Rolf Utengen med skjønnsmenn): - - -

Saksøkeren har gitt slik framstilling m.h.t. sakens faktum og i det vesentlige anført:

Sommeren 1975 påbegynte Televerket arbeidene med anlegg av senderstasjon for TV, FM, teletjenester og maritim radio på Ailegas i Alta og bygget i den forbindelse adkomstveg fra Toften Samvirkelag, Isnestoften, til fjellets topp.

Grunnarbeidene på vegen tok til ultimo juli 1975, og vegen ble fullført sommeren 1976. Selve anleggsperioden for vegens del er m.a.o. årene 1975/76. Det er i 1976/77 foretatt en del miljømessige arbeider i traséen, samt montasje av autovern langs deler av vegen. Vegens nederste del går over privat grunn. Vederlag er betalt i henhold til overenskomst med to berørte grunneiere for den første kilometer av vegen. Dette gjelder Asbjørn Alsén og Adolf Olsens arvinger.

Vegens totale lengde er ca 4,5 km og gjennomsnittlig bredde 6 m, inkl. grøfter og skjæringer, d.v.s. at totalt beslaglagt areal er ca 27 mål. Vegen går i kurver oppover terrenget. Dette består dels av bjørkekratt, dels av lyngmark og øverst snaufjell. Ailegas' høyde er 537 m.o.h.

Med hensyn til hyppigheten av motorisert ferdsel er det den snøbare periode som er av interesse. det gjelder regulært 4 §6 ganger pr. måned, men ved feil på anlegget, noe som forekommer relativt sjelden, kan hyppigheten øke.

Vegen går gjennom et område som av de beiteberettigede samer i Reinbeitedistrikt 26, Lagonjarg i Kautokeino reinsogn, er benyttet som kalveplass og til vår- og sommerbeite.

Senderstasjonen, kalt Alta kringkaster, ble grovbygd ferdig i 1977. Innvendige og supplerende arbeider ble utført i 1978. Opprydding i terrenget og fjerning av anleggsbrakker ble foretatt i 1979. Selve senderstasjonen er på 220 m2. Mastens høyde er 70 m. Selve platået med stupkanter utgjør ca 5 da.

Anlegget avløste et tidligere provisorisk senderanlegg på Ailegas.

I henhold til avtale av 14. juni 1975 mellom partene ble det gitt tillatelse til igangsetting av byggearbeidene mot at Televerket betalte et omforenet beløp på kr. 20000,- til distriktet. Beløpet skulle dekke alt ekstraarbeid med gjeting i anleggsperioden.

Avtalen, benevnt tilleggsavtale, forutsetter en annen avtale. Utkast til en sådan ble fremmet for distriktet, men ble aldri undertegnet.

Utkastet er inntatt som dok. 4 ad 1 i saken. Tilleggsavtalen er inntatt som dok. 3 ad 1.

Selv om partene ikke kom til enighet om utformingen av en «hovedavtale» har det likevel hele tiden vært forutsetningen at spørsmålet om erstatning til de beiteberettigede skal avgjøres etter minnelig overenskomst eller skjønn.

Som prosessfullmektig for de saksøkte foreslo Leif Dunfjeld å oppnevne seksjonsleder, siv. agr. Leif Halonen som sakkyndig. Saksøkeren aksepterte dette og har samtykket i at rapporten framlegges. Rapporten er datert 26. september 1980. Fra rapporten hitsettes:

«Distriktet.

Distrikt nr. 26 Laggonjarga omfatter området Altafjorden - Langfjorden - Bognelv - Storsteinvann - Holmevann - Fiskervann - Fiskerelv - Mattisdalen til Kåfjorden. All utmark utnyttes av reindriftsnæring til beite av rein. Distriktets beitetid er 1. mai-30. september. Distriktet er inngjerdet.

Bruken stemmer ikke helt med Fylksmannsforordningen.

Iflg. opplysning fra reindriftsagronomen i Vest-Finnmark har dyretallet i distriktet utviklet seg slik:

1966 5718 18 bruk

1967 5995 21 bruk

1968 5498 21 bruk

1969 4061 15 bruk

1970 4751 20 bruk

1971 5008 20 bruk

1972 5024 17 bruk

1973 4129 17 bruk

1974 2706 15 bruk

1975 3002 16 bruk

1976 3516 19 bruk

1977 3766 19 bruk

1978 4397 20 bruk

1979 4594 20 bruk

1980 ? ?

Driftsforløpet.

I de siste 5 år har distriktet hatt 3 vintersiidaer. Før den tid var 4 vintersiidaer.

Gruppene flytter inn i sommerbeitedistriktet i begynnelsen av mai. Dette gjelder bare de som har kalving innenfor distriktet. Tidligere kalvet en av gruppene utenfor distriktet nemlig i Vuossegalskaide, mens resten hadde kalving innenfor. I dag har to grupper kalving innenfor distriktet, mens resten har måttet finne kalvingsområde utenfor distriktet. Dette er de fleste. De som kalver utenfor distriktet flytter inn en stund etter kalving og alle foretar sommerbeiting i det beskrevne område. I midten av september foretas samling til slakt og merking. Slaktinga foregår i Kåfjordbotn. I slutten av september flytter alle ut av distriktet. Vinterskillingen foregår utenfor reinbeitedistriktet.

Beiteforholdene i distriktet.

Etter hva undertegnede kjenner til er det ikke foretatt beitegransking i distriktet, men Laggonjarga er kjent for å ha gode sommerbeiter. Minimums faktoren er kalvingsområder.

Anlegget på Ailegas.

Undertegnede er ikke orientert om når stasjonen på Ailegas ble bygd, men at det før 1975 fantes to provisoriske anlegg. En antar anlegget ble bygget i 1975-76 og at vegen ble ført fram til Ailegastoppen i 1975.

En kan liste opp følgende skader og ulemper p.g.a. anleggsarbeidet, anlegget og vegen.

1. Ekstra gjeting, p.g.a. anleggsarbeid.

2. Flytting av kalvingsområde.

3. Kalvetap.

4. Tap av areal p.g.a. vegen.

5. Tap av luftingsområde (balggoseana).

Vurdering av skadene og ulempene.

1. Ekstra gjeting p.g.a. anleggsarbeid. En antar at tilleggsavtalen mellom Televerket og reinbeitedistriktet er et oppgjør en gang for alle for denne del av ulempene.

2. Flytting av kalvingsområde. Det er fra reindriftens side påstått at kalvingsområdene nord for Ailegasmuotki ikke kan brukes etter at anlegget og vegen kom. Dette synes rimelig. Reinsimlene er svært vare for alle slags forstyrrelser i kalvingstiden og vil etter hvert sky et område hvor den forstyrres med jevne mellomrom. Den vil da trekke i ytterkanter av kalvingslandet og det er fare for svært store kalvetap. En antar at reindriftsutøverne av den grunn har valgt å flytte kalvingslandet. Dersom det nye kalvingslandet er fullverdig, vil reinen sannsynligvis kunne tilvenne seg det nye området fullt ut i løpet av 7 år. En vil skjønne det merarbeidet reindriftsutøverne får p.g.a. flytting av kalvingsområde til gjennomsnittlig 20 dagsverk pr. år. Hvert dagsverk settes til kr. 3.00. Dette vil tilsvare kr. 42000,- for hele overgangstiden. En har regnet med dagens prisnivå for dagsverket.

3. Kalvetap. Det er også fra reindriftens side påstått tap av kalv i en overgangsperiode. En regner med at dette tapet ikke bør forekomme når det organiseres gjetingsarbeid nevnt under pkt. 2.

4. Tap av areal p.g.a. vegen. Selve vegarealet representerer en svært liten del av det areal tap en må regne p.g.a. en veg. Området hvor vegen ligger er kalvingsland og en har tidligere regnet med den ikke kan brukes til kalving for ettertiden. Dermed vil også områdets verdi være forringet. Før ble området brukt til beite for simler med kalv. Det vil ikke være mulig å bruke området på samme måte. Som før nevnt er simlene vare for forstyrrelser. Spesielt er simler med nyfødte kalver vare. Anlegget og vegen; spesielt ferdselen, kan føre til at området nesten bare benyttes av okserein. (Oksereinflokken er vanligvis bare på mellom 8-10% av totalflokken.) Dette skjer forhåpentligvis ikke, og en del simler med kalv vil kunne trekke inn i området for å beite. Av den grunn er ikke det areal vegen beslaglegger noe skade å snakke om, men derimot influensarealet p.g.a. ferdsel. Dette influensareal må karakteriseres som varig tap p.g.a. det forannevnte. Influensarealet vil sjølsagt ha forskjellig bredde i vegtraséen, fra 0 meter til kanskje en kilometer. En skjønner influensarealet til 100 meter på hver side av vegens midtlinje. En synes derimot ikke at den første kilometeren ev vegen vil endre karakter, da den er brukt i adskillige år av oppsitterne i Klubben. Jeg føler meg ikke kompetent til å vurdere Røssogadommen som både Televerket og reindriftsutøverne har pekt på, men i et område med knappe beiter, spesielt vårbeiter (kalvingsland), vil et areal som det som vegen og ferdselen på vegen beslaglegger aldri kunne kompenseres. En regner det som varig tap på 670 dekar. (334 m x 200 m = 670000 m2.) En skjønner videre at beiteverdien er 5.f.fe. pr. dekar og prisen pr. f.fe. er kr. 1,-. Dette vil tilsvare kr. 3350,-, og kapitalisert med 5% vil det tilsvare kr. 67000,-.

5. Tap av luftingsområde. Det areal selv stasjonstomta beslaglegger, hadde etter min mening ikke noe særverdi som beite. Arealet bemerker seg ved at det var reinens luftingsområde. I hele Ailegasområdet fantes det bare to topper som kunne brukes til lufteområde for rein, nemlig Ailegastoppen og toppen ved siden av (sør-vest for Ailegas heretter kalt topp 520). I dag kan bare topp 520 brukes til luftingsområde. Det fikk en tydelig bevis for ved befaringen 7. juli 1979 (viser til vedlagte befaringsrapport). Stiene (balgat) til Ailegastoppen var begynt å gro igjen, p.g.a. at de ikke brukes mer, mens stiene på topp 520 var fullt opptråkket og det var ferske reinspor. Da jeg som medlem i lagmannsretten var med å avsi dom i Stifjell-Varfjellsaken var også kravet om å få erstattet tapet av luftingsområder til vurdering. Dengang fant rettens flertall ut at det fantes tilstrekkelig med alternative luftingsområder slik at tapet ikke var betraktelig. I dette tilfelle er det bare de to nevnte topper som kan brukes til lufteplass i Ailegasområdet (fra Ailegasmuotki til Isnestoften). En vil betrakte tapet som et varig tap. Det gis to muligheter til å skjønne i dette tilfelle. En kan skjønne arealet som er tapet, men det er svært vanskelig å skjønne hvilken f.f.e.s. verdi arealet skal ha. Den andre mulighet er å skjønne tapet til tapt kjøttvekt på slaktedyr. Det slaktes normalt ca 20% av vinterflokken, noe som i 1978 ville ført til et slakteuttale på 880 dyr. En må videre regne med at halve flokken vil ha fullverdig lufteplass, derfor vil kjøttapet ligge på halve slakteflokken. (I virkeligheten vil kondisjonstapet p.g.a. tapt lufteområde være på hele reinflokken. Dette kondisjonstap kan i de enkelte tilfeller føre til at dyr dør i løpet av vinteren.) En vil skjønne dette kondisjonstapet til 1/4 kg kjøtt pr. slaktet rein og av 440 dyr vil det bli 110 kg kjøtt. Kjøttverdien regner en med er kr. 25,- pr. kg. Pr. år vil dette tap bli på kr. 2700,-. Kapitalisert med 5% vil det tilsvare kr. 55000,-. Ved å benytte den første metode, om å skjønne arealet som om særverdien lå i beiteverdien, vil jeg skjønne arealet til 300 dekar og med 5 f.e.e. pr. dekar og kr. 1,- pr. f.f.e. vil det tapte arealets verdi være på kr. 1500,- og kapitalisert med 5% vil en komme på kr. 30000,-.

Avslutning.

Jeg har i det foregående forsøkt å skjønne på de tap og ulemper dette inngrep har tilført reindriftsutøverne i det aktuelle reinbeitedistrikt. Jeg har gjort det utifra erkjennelsen om at det er svært vanskelig, noe som alle skjønn er. Jeg har forsøkt å forklare mine vurderinger hver gang jeg foretar et skjønn. Dersom partene skulle ha behov; ved sine forhandlinger om erstatning for skader og ulemper; for ytterligere forklaringer kan jeg stille meg til disposisjon.» - - -

Saksøkeren har framlagt slikt utkast til

alminnelige skjønnsforutsetninger:

I. Televerkets veg til Alta kringkaster på Helligfjell, holdes avstengt med bom, plassert i skoggrensen, som vist på vedlagte kart (bilag 1) til skjønnsbegjæringen.

II. De reinbeiteberettigede samer i beitedistrikt 26 benytter egen hengelås til bommen, som kjedes på Televerkets lås.

III. Televerket vil, i den utstrekning det er mulig, søke å legge større arbeider og overhalinger til andre perioder i året enn mai/juni, mens kalvingen pågår. Nødvendige utrykninger og månedlige tilsyn, må imidlertid kunne skje også i kalvingsperioden.

IV. Ved eventuelle større og omfattende enleggsarbeider på stasjonen, kombinert med sen snøsmelting, må Televerket kunne åpne vegen ved brøyting om vinteren. Normalt vil en imidlertid søke å unngå brøyting i vinterperioden.

V. Televerket utfører nødvendige vedlikeholdsarbeider på vegen.

Retten har ingen bemerkninger til utkastet. - - -

Av lagmannsrettens overskjønn (lagdommer Bård Gaarder med skjønnsmenn): - - -

Lagmannsretten bemerker:

Man behandler først spørsmålet om tap av beiteland på grunn av veien. Det vil her være riktig å foreta en oppdeling i to perioder når tapet skal beregnes. Den første perioden strekker seg fra anleggsstart i 1975 og fram til opprydding var foretatt sommeren 1979, det vil si 5 år. På grunn av anleggsarbeidene var reinen i denne tiden avskåret fra å beite ikke bare langs selve veitraséen, men også i et belte på begge sider av denne. Anleggsarbeidene og selve trafikken langs anleggstraséen med den støy og andre forstyrrelser dette innebar, virket som en faktisk hindring mot beiting i et belte på begge sider av veitraséen, selv om vegetasjonen i dette beltet ikke ble skadet. Dette beltet vil ha varierende bredde oppover anleggstraséen, og videre varierende bredde til forskjellige tider av anleggsperioden, avhengig av arbeidsintensiteten fra Televerkets side. Lagmannsretten anslår skjønnsmessig bredden av det beltet som ble gjort ubrukbart under anleggsperioden til gjennomsnittlig 100 m på hver side av veiens midtlinje. Man regner lengden av dette beltet til 3,5 km. Veien er i alt 4,5 km, men den nederste 1 km ligger på privat grunn. Selv om samene hevder å ha beiterett for rein også på den private grunn, har det ikke vært søkt påvist at de har lidt noe særskilt tap av beiteland her. Den sakkyndige har også i sin rapport kommet til at den første km av veien ikke vil endre karakter på grunn av Televerkets anlegg, da den har vært brukt i adskillige år av oppsitterne nede ved sjøen. Lagmannsretten er enig i dette siste.

Størrelsen av det beiteareal som gikk tapt under anleggstiden er etter de mål som er nevnt ovenfor ca 700 da. Lagmannsretten mener at dette er et areal av en slik størrelse at det utvilsomt ikke kan sammenlignes med det beiteland som gikk tapt i saken i Rt-1975-1029 (Røssåadommen). Lagmannsretten anslår beiteverdien til 5 f.fe. pr. da., og prisen til kr. 1,50 pr. f.fe. Dette skulle gi et årlig tap på kr. 5250,-. Beløpet avrundes til kr. 5000,-, da alle anslag lagmannsretten har gjort er usikre. Samlet blir dette kr. 25000,-. Retten har basert seg på dagens priser, slik at det ikke oppstår spørsmål om rentetap. Fra og med 1980 vil tapet av beiteland ha en langt mindre utstrekning enn i anleggsperioden. Veien er 6 m bred, og her sier det seg selv at beitet er varig ødelagt. Men også i et belte på hver side av veien må beitet sies å være blitt gjort varig ubrukbart. Særlig fremstår autovernet som en hindring mot beiting i en del meters bredde. Også Televerkets trafikk langs veien mener lagmannsretten bringer slike varige forstyrrelser inn i bildet at beiteland i en viss utstrekning må sies å være gått tapt. I gjennomsnitt anslår lagmannsretten størrelsen av det beiteareal som er gått varig tapt til et belte med bredde 20 meter i 3,5 km lengde. Dette blir tilsammen 70 da. Man mener dette er et areal av en slik størrelse at reinbeitedistriktet har krav på erstatning. Ved Ailegas er det således tale om forholdsvis større områder med tapt beiteland enn i Røssågadommen. Videre legger lagmannsretten vekt på at det i distrikt 26 er mangel på beite, særlig vårbeite under kalvingsperioden. Også på denne måten synes vår sak å være forskjellig fra Røssåga-saken. Det årlige tap, kr. 500,-, kapitaliseres etter en rentefot på 6% p.a. Det varige framtidige tap utgjør da (avrundet) kr. 8000,-. I tillegg kommer årlige tap i perioden 1980-1984 med tilsammen kr. 2000,-.

Reinbeitedistriktet har også krevd erstatning på grunn av flytting til nye kalvingsområder, tap av lufteplass, kalvetap og dessuten ulemper under anleggsperioden som ikke dekkes av avtalen om erstatning på kr. 20000,-. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med reinbeitedistriktet i at avtalen med Televerket ikke dekker erstatning for alle typer ulemper og tap under anleggsperioden. For det første mener man at avtalen bare tar sikte på å dekke ulemper ved selve veibyggingen, ikke ulemper ved frakt av byggematerialer opp til fjelltoppen og sprengning og byggearbeider der oppe. Videre mener man avtalen bare tar sikte på å dekke perioden 1975 og 1976. På den annen side mener lagmannsretten at det ikke kan komme på tale å dekke tap av kalver som måtte ha forekommet disse to årene på grunn av de forstyrrelser veiarbeidene førte med seg. Det foreligger ikke opplysninger om at rein er blitt drept eller skadet på grunn av sprengningsuhell eller andre uhell under anleggsperioden. Lagmannsretten mener da at det ikke foreligger tap under anleggsperioden ut over erstatningsavtalen på kr. 20000,-, og som ikke blir dekket av andre erstatningsposter i skjønnet. Foran er tap av beiteland under anleggsperioden drøftet.

Nedenfor drøfter lagmannsretten utgifter på grunn av flytting til nye kalvingsområder og tap av lufteplass.

Lagmannsretten legger til grunn at ialt 3 grupper med reindriftsutøvere har flyttet sin kalvingsland fra områdene ved Ailegas til kalvingsland lenger sør fra 1976 og utover. Årsaken til flyttingen var dels at det var blitt for mange rein i området fra Talvikdalen og nordover. Man må således gå ut fra at selv om Televerkets anlegg ikke hadde kommet, ville det ha blitt utflytting til nye kalvingsområder. Men lagmannsretten går ut fra at det ikke ville ha skjedd i så stor utstrekning som tilfellet er i dag. Man peker i denne forbindelse på at simlene er mer vare overfor folk i kalvingsperioden enn ellers. Lagmannsretten legger til grunn at det var anleggsdriften som var foranledningen til en del av flyttingen til nytt kalvingsland fra 1976.

Simlene trenger en viss tilvenningstid før de finner seg til rette i et nytt kalvingsområde. Det kan her dreie seg om en periode på 3-5 år. I denne tiden blir det et betydelig merarbeid for reineierne.

Det er mulig at det har vært et visst kalvetap fordi flere av reineierne ikke fikk flyttet til nye kalvingsområder før etter at anleggsarbeidene var satt i gang. Slikt tap er inkludert i den erstatning som blir fastsatt.

Lagmannsretten anslår skjønnsmessig det tap reineierne har hatt ved flytting til nye kalvingsområder på grunn av Televerkets anlegg, til kr. 30000,-.

Når det gjelder erstatningskravet på grunn av tap av lufteplass, er det naturlig å foreta en tredeling av problemet. Først har man anleggsperioden, deretter en tilvenningsperiode og så har man spørsmålet om varige ulemper.

Ailegas (høyde 538), der senderstasjonen er bygd, ligger særs gunstig til som lufteplass, i første rekke på grunn av vinddraget slik fjelltoppen vender ut mot fjorden. Toppen like vest-sørvest for Ailegas (høyde 520) er etter lagmannsrettens mening også brukbar som lufteplass, men den ligger ikke så ideelt til i terrenget som toppen med senderstasjonen (høyde 533). Blant annet vil man på høyde 520 ikke ha det samme gunstige vinddraget fra fjorden, fordi toppen blir liggende i le av høyde 538.

Lagmannsretten mener det under hele anleggsperioden ikke var mulig for reinen å bruke noen av de to toppene som lufteplass. Etter anleggsperioden vil nok høyde 520 blir brukt av reinen, og det samme er formentlig tilfelle også med høyde 538. Således var det en del reinekskrementer ved senderstasjonen da retten var på befaring der. Men stasjonen med vegen opp, og den virksomhet som Televerket driver, vil virke som en varig hindring for at reinen bruker høyde 538 som lufteplass i samme utstrekning som før. Lagmannsretten mener videre at høyde 520 etter anleggsperiodens slutt ikke vil kunne kompensere tapet av høyde 538. Det vil således bli nødvendig for reinen å trekke over til områder lengre mot sør og sørvest for å finne nye lufteplasser der. Dette vil bli en varig ugunstigere løsning enn man hadde før arbeidet med senderstasjonen tok til. At reinen ikke vil kunne nytte Ailegas som lufteplass i samme utstrekning som tidligere, får videre som konsekvens at sommerbeitene nord for fjelltoppen ikke vil bli fullt utnyttet.

Tapet av Ailegas som lufteplass går ikke direkte ut over beiteproduksjonen i området. Lufteplassen har først og fremst betydning som et tilfluktssted for insektplagen på varme sommerdager. Ved redusert insektplage vil reinen komme i bedre form, noe som blant annet vil slå ut i økt vekt.

Det lar seg ikke gjøre å beregne med noen som helst form for nøyaktighet hvilken økonomisk fordel reinbeitedistriktet har gått glipp av ved at Ailegas ikke kan brukes som lufteplass på samme måte som tidligere. Etter en tilvenningsperiode etter anleggsarbeidene var avsluttet, blir også tapene betydelig redusert.

Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig det samlede tap til kr. 50000,-. Dette tap dekker både anleggsperioden og de etterfølgende tap fram til nå, og dessuten det kapitaliserte framtidige tap. Man har også tatt hensyn til at beitene nord for Ailegas nå er blitt mindre aktuelle enn de var tidligere. Ved vurderingen av tapet under anleggsperioden, har man tatt hensyn til avtalen om erstatning på kr. 20000,-. Slik lagmannsretten vurderer tapet av lufteplass, mener man at en del av tapet i 1975 og 1976 - men ikke alt - er dekket av erstatningsavtalen. - - -