Rt-1986-1089
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-17 |
| Publisert: | Rt-1986-1089 (400-86) |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 17. oktober 1986 i l.nr. 155 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Philipson, Aasland, Hellesylt, Schei, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §60, Straffeloven (1902) §268, §267, §39 |
Dommer Philipson: Eidsivating lagmannsrett avsa 11. april 1986 dom som for A hadde slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 første ledd, jfr. tredje ledd, til fengsel i 3 - tre - år og 9 - ni - måneder. Til fradrag i straffen kommer 30 - tretti - dager for utholdt varetektsarrest.
2. . . .
3. Påstanden om sikring av A tas ikke til følge.»
A ble dømt sammen med B for deltakelse i det samme ran, og straffen ble den samme for begge.
Straffen ble fastsatt under dissens, idet de tre juridiske medlemmer av lagmannsretten stemte for en straff på fengsel i 3 år og 6 måneder for begge de domfelte.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Jeg nevner at domfelte har endret sitt slektsnavn. Han het tidligere C.
Domfelte har anket over straffutmålingen som hevdes å være for streng. Også statsadvokatene i Eidsivating har påanket dommen. Denne anke retter seg mot lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til kravet om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor domfelte.
Før jeg vurderer de to anker skal jeg behandle domfeltes inhabilitetsinnsigelse mot at statsadvokat Iver Huitfeldt er oppnevnt som aktor i ankesaken for Høyesterett.
Domfelte gjør gjeldende at statsadvokat Huitfeldt er inhabil i henhold til straffeprosessloven §60 første ledd annet punktum, idet det foreligger særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Det hevdes at det er oppstått et personlig motsetningsforhold mellom domfelte og Huitfeldt under domfeltes soning i to perioder på Ullersmo i tidsrommet 1974-1982. Huitfeldt var i dette tidsrom underdirektør. Domfelte anfører at Huitfeldt i lengre tid engasjerte seg sterkt mot ham og han plaget ham med «oppsøkende virksomhet» i saker Huitfeldt ikke hadde noe med. Spesielt er vist til den såkalte «- - - - saken» fra 1976 og uttalelser Huitfeldt skal ha kommet med i den forbindelse.
Forsvareren tok på vegne av domfelte opp innsigelsen mot at Huitfeldt ble oppnevnt som aktor i ankesaken i brev til statsadvokat Huitfeldt av 2. juni 1986. Spørsmålet ble forelagt for Riksadvokaten som la til grunn at statsadvokaten ikke kunne anses inhabil. Dette var også i overensstemmelse med statsadvokat Huitfeldts egen oppfatning. Statsadvokat Huitfeldt hadde tatt ut tiltalebeslutning i saken, men etter anmodning fra forsvareren ble det ordnet slik at en annen fungerte som aktor for lagmannsretten. Da denne var forhindret fra å møte i Høyesterett fant Riksadvokaten ikke å ville oppnevne en annen aktor for Høyesterett enn statsadvokat Huitfeldt. Jeg nevner at Huitfeldt hadde tatt ut ankeerklæringen i saken.
Forsvareren har utdypet domfeltes synspunkter nærmere under ankeforhandlingen. Han har presisert at domfelte spesielt frykter den «fargelegging» aktor kan komme med i sin prosedyre for Høyesterett angående sikringsspørsmålet, hvor det er en fare for at aktor vil kunne gi uttrykk for sin personlige oppfatning av domfelte. Det må i denne forbindelse ses hen til at det i en sikringssak vil være nødvendig å basere seg på skjønn og antakelser. Derimot har domfelte ikke funnet grunnlag for å anta at tiltalebeslutningen eller anken har vært preget av statsadvokatens personlige vurdering. Derfor prosederes det ikke på inhabilitet og ugyldighet for så vidt angår tiltalebeslutningen og anken. Det er nedlagt påstand om at ankesaken utsettes.
Statsadvokat Huitfeldt bestrider at det fra hans side foreligger noe personlig motsetningsforhold overfor domfelte.
Etter at forsvarer og aktor hadde fått uttale seg, trakk retten seg tilbake for å rådslå om inhabilitetsspørsmålet, og besluttet at ankeforhandlingen skulle fortsette.
Om inhabilitetsspørsmålet skal jeg bemerke:
Reglene om inhabilitet i den nye straffeprosesslov innebærer at domstolene kan prøve om det foreligger inhabilitet også for så vidt angår tjenestemenn som hører til påtalemyndigheten. Det må følge av loven system at en tjenestehandling etter omstendighetene kan bli ugyldig dersom den er foretatt av en tjenestemann som er inhabil, jfr. Andenæs: Norsk straffeprosess Bind I (1984) side 50. Jeg kan heller ikke se noen fornuftig grunn til at inhabilitetsreglene bare skal gjelde for rene avgjørelser; tiltalebeslutninger, ankeerklæringer m.v. Slik jeg ser det må inhabilitetsreglene også gjelde for utførelsen av aktoratet for domstolene.
Innsigelsen om at statsadvokat Huitfeldt er inhabil som aktor for Høyesterett baserer seg helt ut på domfeltes egen oppfatning av at det foreligger et personlig motsetningsforhold fra den tid han var innsatt og Huitfeldt var underdirektør ved Ullersmo landsfengsel. At domfelte selv oppfattet forholdet - også fra Huitfeldts side - som et personlig motsetningsforhold kan imidlertid ikke begrunne inhabilitet. Det foreligger ikke ytre holdepunkter som gir grunnlag for å bygge på noe slikt motsetningsforhold. Domfeltes subjektive oppfatning og erindring om hva som angivelig har skjedd mellom dem for flere år siden kan ikke være tilstrekkelig. Jeg finner etter dette at inhabilitetsinnsigelsen ikke kan tas til følge.
Jeg skal så ta for meg domfeltes anke over straffutmålingen. Domfelte er i den påankede dom dømt for sammen med B å ha begått et grovt ran 4. april 1985. Lagmannsretten har ved straffutmålingen lagt til grunn at domfelte sammen med B tok seg inn i familien E's bolig om natten. De gikk inn på soverommene. Domfelte truet en av de fornærmede, herr E med haglgevær, og han oppfordret B til å «ta dattera». Hun ble av B truet med en kålkniv mot strupen under forhold som kunne ha vært meget farlige. For øvrig viser jeg til den utførlige redegjørelse for saksforholdet i lagmannsrettens dom.
Forsvareren har for Høyesterett anført at domfelte var i en prekær økonomisk situasjon og at dette må anses som en sterkt formildende omstendighet ved ranet. Jeg kan overhodet ikke være enig i at dette kan være et formildende moment ved ranshandlingen.
Slik det fremgår av lagmannsrettens dom legger jeg også til grunn at ranet var planlagt. Domfelte hadde to ganger vært på rekognosering på fornærmedes gård i Y. Han ga også overfor dem som skulle være med på ranet uttrykk for at det kunne bli aktuelt med voldsanvendelse.
A er domfelt flere ganger for en rekke alvorlige straffbare forhold. Jeg er i og for seg enig i lagmannsrettens straffutmåling. Når jeg likevel finner grunn til en viss nedsettelse av straffen henger dette sammen med de spesielle soningsforhold som foreligger. Domfelte har bare fått fradrag for 30 dagers utholdt varetekt, idet han etter varetektsoppholdet er blitt overført til fortsatt soning av den livstidsstraff han ble idømt i 1974. Etter det som er opplyst i saken går jeg imidlertid ut fra at domfelte - dersom han ikke hadde begått nye straffbare handlinger - ville hatt god grunn til å regne med å bli løslatt på prøve ved årsskiftet 1985/86. Han ville da ha sonet 12 år av sin livstidsstraff med tillegg av straff fastsatt i tidligere og senere straffedommer. Lagmannsretten har frem til domstidspunktet tatt hensyn til det nevnte forhold ved fastsettelsen av straffen. Jeg finner det rimelig ved fastsettelsen av straffen også å ta hensyn til soningsforholdet for den tid som er gått etter lagmannsrettens dom.
Jeg er etter dette kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 3 år og 3 måneder.
Lagmannsretten har forkastet påtalemyndighetens påstand om sikringsbemyndigelse. Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke for så vidt angår dette forhold bør tas til følge.
Domfelte ble ved Gulating lagmannsretts dom av 10. mai 1974 dømt til fengsel på livstid, og påtalemyndigheten ble gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a-f i 10 år. Denne sikringsbemyndigelse har det hittil ikke vært aktuelt å benytte. Når påtalemyndigheten nå likevel har tatt opp krav om sikringsbemyndigelse, er det begrunnet med den lange tid som er gått siden den forrige sak og den medisinske observasjon som den gang ble foretatt.
Lagmannsretten har - etter å ha gjengitt de sakkyndiges vurdering og konklusjon - som begrunnelse for sin avgjørelse uttalt:
«Retten finner enstemmig at det hersker en så stor usikkerhet om A fremdeles lider av mangelfullt utviklede sjelsevner i loven forstand, at man ikke finner å kunne ta påstanden om sikring til følge. Man peker videre på at A har en eldre sikringsdom på seg, som ennå ikke er gjort effektiv, og at det om nødvendig dessuten kan reises egen sikringssak hvor det da kan foretas ny psykiatrisk observasjon. Det hefter betydelig usikkerhet ved det grunnlag de sakkyndige, von Clemm og Refsum, har hatt å bygge på. Retten mener man ikke kan se bort fra at det kan ha skjedd forandringer med A i tiden etter 1973.»
Aktor og forsvarer har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for forskjellig syn om hva som etter dette er begrunnelsen for lagmannsrettens avgjørelse. Forsvareren mener at lagmannsretten helt klart har basert seg på at vilkåret om mangelfullt utviklede sjelsevner ikke er oppfylt, mens aktor har gitt uttrykk for at lagmannsretten ikke har tatt noe klart standpunkt til om vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten har, etter aktors oppfatning, bygget på at sikringsbemyndigelse under enhver omstendighet ikke bør gis fordi det allerede foreligger slik bemyndigelse.
Lagmannsretten har blant annet gjengitt følgende fra de sakkyndiges vurdering:
«Når det gjelder den rettspsykiatriske vurdering av observandens personlighetsstruktur, må de sakkyndige etter omstendighetene henvise til den tidligere rettspsykiatriske undersøkelsen, som konkluderte med at obs. led av mangelfullt utviklede og/eller varig svekkede sjelsevner. Sistnevnte del av vurderingen synes å basere seg i alt vesentlig på en rekke hodetraumata obs. har hatt i årene forut for observasjonen i 1973. Det er imidlertid ikke blitt beskrevet en vesentlig personlighetsforandring hos obs. etter skadene, slik at dette punktet etter såpass mange år kan være noe usikkert. Vesentligere er etter de sakkyndiges mening de allerede i oppvekstårene beskrevne avvikende trekk hos obs., som har ledet hen til vurdering av obs. som lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner. Til grunn for dette begrepet ligger en antatt hemning i utviklingen av hele personligheten eller i vesentligere parametre av personlighetsbegrepet. Dette gir i seg selv rimelig grunn for å kunne forutsette en videre utvikling av personligheten henimot det som antas å ligge innenfor den normale variasjonsbredde. Hvorvidt en slik utvikling har funnet sted hos obs. har det ikke vært mulig for de sakkyndige å få vurdert, ettersom obs. har nektet medvirkning i observasjonen. De sakkyndige har av denne grunn måttet forutsette at i hvert fall en vesentligere grad av hemning i utvikling av observandens personlighetsstruktur fortsatt er til stede, og må således konkludere med at obs. også i dag er å anse som lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner.»
Slik jeg ser det, ligger det nærmest å forstå lagmannsretten slik at den - ut fra en bevisbyrdebetraktning - ikke har funnet å kunne bygge på at domfelte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Lagmannsretten har således ikke funnet å kunne bygge på de sakkyndiges vurdering og konklusjon. Jeg innser det betenkelige ved å fravike lagmannsrettens vurdering så langt denne bygger på umiddelbar bevisførsel. Imidlertid kan det etter min mening rettes vesentlige innvendinger mot lagmannsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten har lagt vekt på at det allerede foreligger en sikringsbemyndigelse, og at det eventuelt kan reises særskilt sikringssak. For så vidt angår den tidligere sikringsbemyndigelse, som lagmannsretten har lagt vekt på, innskrenker jeg meg til å bemerke at påtalemyndigheten vanskelig kan benytte seg av denne, dersom sikring nektes i denne sak. Videre må det være uriktig når lagmannsretten har vist til at det om nødvendig kan reises ny sikringssak. Straffeloven §39b nr. 2, gir ikke adgang til å reise ny sikringssak når sikring er påstått og forkastet, slik det har skjedd i den foreliggende sak.
Når lagmannsretten uttaler at det hersker «stor usikkerhet om A fremdeles lider av mangelfullt utviklede sjelsevner», må det bemerkes at det er domfeltes unnlatelse av å medvirke ved den psykiatriske observasjon som har medført usikkerhet, og at de sakkyndige i stor grad har vært henvist til å holde seg til den psykiatriske uttalelse som foreligger fra tidligere.
Jeg nevner også at de sakkyndige i sin uttalelse viste til at de regner med å være til stede i lagmannsretten under hele hovedforhandlingen, og at de ville avgi tilleggserklæring dersom det skulle være nødvendig å fravike erklæringens vurdering og konklusjon helt eller delvis. Erklæringen har vært forelagt for den rettsmedisinske kommisjon som ikke hadde noen bemerkninger til erklæringen. Det ble fra kommisjonens side forutsatt at de sakkyndige ville avgi en tilleggserklæring etter at de hadde komplettert sin observasjon etter rettsforhandlingen. Det fremgår av lagmannsrettens dom at begge de sakkyndige etter å ha vært tilstede i retten har fastholdt sin konklusjon.
Lagmannsretten går i sin begrunnelse ikke inn på hva som kan utledes av domfeltes kriminalitetsutvikling. Jeg mener det bilde som her tegnes har vesentlig betydning både for spørsmålet om domfelte har mangelfullt utviklede sjelsevner i loven forstand, og om det foreligger fare for at han på ny vil begå alvorlige straffbare handlinger.
Etter å ha vært straffedømt en rekke ganger, ble domfelte i 1974, 24 år gammel, dømt til livsvarig fengsel og 10 års sikring for drap på en politimann i tjeneste, forsøk på et ran som har visse likhetstrekk med det ran som er pådømt i den foreliggende sak samt alvorlige trusler. Domfelte anket til Høyesterett blant annet over avgjørelsen av sikringsspørsmålet, jfr. Rt-1974-1013.
Domfelte er også senere straffedømt, således for legemsbeskadigelse av en fengselsbetjent i 1975, jfr. Rt-1977-386. Det dreier seg om den såkalte - - -saken. Ved dom i Eidsivating lagmannsrett 10. april 1981 er en tredje person, D, straffedømt for å ha tilskyndet A den gang C, til å foreta legemsbeskadigelse av fengselsbetjenten mot et lovet vederlag på 35000 kroner. Det er således på det rene og senere erkjent av domfelte at han foretok legemsbeskadigelsen for å skaffe seg penger, og at den provokasjon som ble påberopt har vært oppkonstruert.
Videre viser jeg til det jeg foran har uttalt angående det ran A nå er dømt for. Ranet ble begått kort tid etter at domfelte var overført til soning i frihet av livstidsdommen.
Sett i lys av domfeltes kriminalitetsutvikling - ranet er begått så sent som i 1985 - finner jeg ikke å kunne legge særlig vekt på de opplysninger som foreligger om at domfelte under soningen av straffen i de siste år har oppført seg bedre enn tidligere og at han også har hatt flere tillitsverv i fengslet.
Jeg er etter dette kommet til at vilkårene for sikring foreligger, og at sikring bør idømmes. Jeg finner at påtalemyndigheten bør gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot domfelte etter straffeloven §39 nr. 1 a-f. Hensett til den lange tid domfelte har vært underkastet fengselsopphold, finner jeg likevel at tiden for sikringsbemyndigelsen nå bør settes til 5 år.
Jeg stemmer for denne dom:
I lagmannsrettens dom gjøres følgende endringer:
1. Straffen settes til fengsel i 3 - tre - år og 3 - tre - måneder. I straffen fragår ialt 30 - tretti - dager for varetektsfengsel.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-f med en lengstetid på 5 - fem - år.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hellesylt, Schei og Holmøy: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Christian Borchsenius, sorenskriverne Nils B. Hohle og Frederik Beichmann):
Tiltalte nr. 1, A, f.t. i Ila landsfengsel og sikringsantalt, er født xx.xx.1950 i X av norske foreldre. Han oppgir at han er uten arbeid og uten inntekt, er uformuende, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er fritatt for militærtjeneste. Han forandret navn fra C til A den 14. mars 1984.
Tiltalte A er tidligere straffedømt en rekke ganger, bl.a. ved Gulating lagmannsretts dom av 10. mai 1974 til fengsel på livstid for forbrytelse mot straffeloven §233 (drap på politimann) m.m. De øvrige domfellelser gjelder særlig vinningsforbrytelser. Han ble siste gang dømt ved Eidsvoll herredsretts dom av 3. februar 1982 til fengsel i 90 dager for overtredelse av straffeloven §292, jfr. §291. Han er ikke bøtelagt. - - -
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 6. november 1985 - rettet under hovedforhandlingen - er begge satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 første ledd, jfr. tredje ledd - - -
ved natt til torsdag 4. april 1985 ca kl. 01.30 på - - - Gård, Y, å ha bemektiget seg tilsammen ca kr. 22000,- ved å true herr E til å låse opp gårdens safe idet han truet herr E med et haglgevær og/eller holdt en kniv mot herr E's datters strupe og/eller støtte Sigmund Bue med haglgeværet i kroppen og/eller slo eller sparket fru E i hodet med hjernerystelse til følge, eller å ha medvirket hertil, og ranet er grovt. - - -