Rt-1986-667
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-06-26 |
| Publisert: | Rt-1986-667 (208-86) |
| Stikkord: | Bedrageri, Saksbehandling og lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 26. juni 1986 i l.nr. 95 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Iver Huitfeldt, aktor mot A (forsvarer advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Dolva, Philipson, Christiansen, Endresen, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, Sjekkloven (1932) §66, Straffeprosessloven (1887) §342, Sjekkloven (1932), §80 |
Dommer Dolva: Voss herredsrett avsa den 27. november 1985 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1946, vert dømt for brot mot sjekklova §66 til ei bot til statskassa på kr. 1500,- - eittusenfemhundrekroner 0/00 - subsidiært fengsel i 10 - ti - dagar.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold framgår av herredsrettens dom.
Statsadvokatene i Hordaland har påanket dommen både på grunn av feil saksbehandling og feil lovanvendelse. Saksbehandlingsanken gjelder det forhold at partene ikke fikk anledning til å uttale seg om rettens subsumsjonsendring fra straffeloven §270 til sjekkloven §66. Det er videre under ankeforhandlingen for Høyesterett anført at fristen for fornærmede til å begjære påtale etter sjekkloven §66 var oversittet. Vedrørende lovanvendelsen er det anført at retten har tatt feil når den har kommet til at forholdet ikke rammes av straffeloven §270. Under forutsetning av at domfellelsen for overtredelse av sjekkloven §66 blir stående, er det anført at det borgerlige rettskrav bør pådømmes. Forsvareren er enig med påtalemyndigheten vedrørende de nevnte saksbehandlingsfeil, og begge parter har nedlagt påstand om at herredsrettens dom oppheves.
Jeg er kommet til at partenes påstand om opphevelse av herredsrettens dom på grunn av feil saksbehandling må tas til følge. Begge de påberopte grunnlag er hver for seg tilstrekkelige i så måte. Domfelte var tiltalt for bedrageri, straffeloven §270, men herredsretten som fant at domfeltes forhold ikke ble rammet av paragrafen, domfelte i stedet for overtredelse av sjekkloven §66. Det er på det rene at subsumsjonsendringen ikke ble forelagt for partene, slik den skulle vært etter straffeprosessloven av 1887 §342 annet ledd. Fornærmedes påtalebegjæring er videre framsatt for sent. Overtredelse av sjekkloven §66 påtales ikke av det offentlige uten fornærmedes begjæring, se paragrafens siste ledd. Slik begjæring må etter straffeloven §80 framsettes innen 6 måneder etter at den påtaleberettigete fikk kunnskap om den straffbare handling og om den skyldige. Slik kunnskap forelå da hotellet fikk den dekningsløse sjekken i retur fra Sparebanken Vest, hvilket skjedde mer enn 6 måneder før påtalebegjæringen av 18. desember 1984.
Vedrørende anvendelsen av straffeloven §270 har herredsretten lagt til grunn at det ikke er det å motta den dekningsløse sjekken som har påført hotellet tap eller fare for tap, idet fare for tap inntrådte allerede da domfelte fikk hotellet til å stille hotellrom og pensjon til disposisjon. Herredsrettens vurdering av tapsfaren er her for snever. Hotellet kan ved å motta den dekningsløse sjekken gå glipp av dekning som ellers kunne vært oppnådd ved utøvelse av tilbakeholdsrett i gjenstander tilhørende gjesten eller på annen måte. Jeg viser også til dommen i Rt-1970-758, særlig side 760. Under enhver omstendighet skyldes det bruken av den dekningsløse sjekken at hotellet tapte de vel kr. 500 som ble utbetalt kontant da hotellet mottok sjekken.
Herredsretten som la til grunn at tapet skyldes selve hotelloppholdet og ikke bruken av den dekningsløse sjekken, fant videre at det førstnevnte forhold lå utenfor den ramme som tiltalebeslutningen trakk opp for saken, slik at det ikke kunne pådømmes. Tiltalebeslutningen gjelder direkte bare bruken av den dekningsløse sjekken som oppgjør for oppholdet. Jeg er enig med påtalemyndigheten i at bedrageriet etter omstendighetene vil kunne være et sammenhengende forhold fra innflyttingen på hotellet, men understreker at vilkårene for straff i så fall må være oppfylt for hele perioden, og det er ikke nærmere vurdert i dommen.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Philipson: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Endresen og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Klaus Skjeldal med domsmenn):
A, født xx.xx.1946, bor: - - -vn. 46, X settes herved under tiltale ved Voss herredsrett til fellelse etter
straffeloven §270
- for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for han eller den han handler for, eller medvirket hertil,
ved at han
den 23. april 1984 i Y, forledet en ansatt ved - - - Hotel til å motta sjekk nr. 295080 trukket på hans konto nr. 3470-12-10613 i Sparebanken Vest, pålydende kr. 13500,- som oppgjør for opphold ved hotellet i tiden 24.-25. mars 1984 og 17.-24. april 1984, og herunder fortiet at det ikke var dekning for beløpet på kontoen, hvorved - - - Hotel ble påført tap eller fare for tap med et beløp stort kr. 13500,-, eller medvirket hertil.
Fornærmedes borgerlige rettskrav vil bli påstått pådømt. - - -
Retten legg følgjande til grunn som prova:
Tiltalte budde i tidsrommet 24.-25. mars 1984 og 17.-24. april 1984 på - - - Hotell. Siste tidsrommet som var i påska 1984 budde han på hotellet saman med søstra og hennar barn. Ved avreise 23. april 1984 betalte han hotellrekninga for dei to opphalda på kr. 12992,10 med ein sjekk pålydande kr. 13500,-. Sjekken var utskriven på konto nr. 3470-12-10613 i Sparebanken Vest.
Hotellet gjorde opp mellomværande med tiltalte, ca kr. 500,- i kontantar.
Etter ei tid fekk hotellet sjekken i retur då Sparebanken Vest nekta å honorere den.
Grunnen til dette var at på det tidspunkt sjekken kom inn var tiltalte sin konto allereide overtrekt med kr. 6710,-.
På den tid sjekken vart utskriven var tiltalte, A produksjonssjef i firmaet - - - A/S. I firmaet hadde han utbetalt ei månadslønn på kr. 10000,-. Løna vart utbetalt ved slutten av kvar månad.
I slutten av april 1984 gjekk firmaet konkurs slik at tiltalte ikkje fekk utbetalt lønn for april månad.
Tiltalte har seinare overfor politiet opplyst at han visste at han på det tidspunkt han skreiv ut sjekken ikkje hadde dekning på kontoen sin for summen. Han trudde sjølv at han på dette tidspunkt hadde ca kr. 4.000-5000 innestående på sjekkontoen. Ved innbetaling av lønna i april månad rekna han med at det ville vera dekning for sjekken. Han rekna også med at sjekken ikkje ville verta presentert før lønna var gått inn på kontoen.
Hotellet freista å drive inn kravet ved å gå til inkasso. Hotellet sitt inkassobyrå, Bokreditt A/S, fekk i stand ein avtale med tiltalte om innbetaling av den summen - - - hotell hadde til gode. Denne avtalen vart likevel ikkje halden frå tiltalte si side og - - - hotell melde difor 18. desember 1984 forholdet til politiet og kravde samstundes dom for sitt borgarlege rettskrav.
Det første objektive vilkår for å felle tiltalte etter straffelova §270 er at han har framkalla, styrka eller utnytta ei misoppfatning hjå den som vert utsett for bedrageriet. Det er etter retten sitt syn ikkje tvilsamt at den tiltalte ved å gjere opp med sjekk framkalla den misoppfatning hjå vedkommande som tok imot betalinga på vegner av - - - hotell at det var dekning for sjekken.
Vidare er det eit vilkår at denne framkalla misoppfatninga må ha ført til at den tilsette hjå - - - har utført ei handling som valdar tap eller fare for tap for - - - hotell.
Handlinga vedkommande tilsette har gjort er å motta den dekningslause sjekken. Retten kan likevel ikkje sjå at det er denne handlinga som påfører hotellet tap eller fare for tap. Faren for tap inntrer ikkje etter retten sitt syn ved at ein av hotellet sine tilsette aksepterer ein dekningslaus sjekk som betalingsmiddel, men allereide då tiltalte ved å gi inntrykk av å kunne gjere opp for seg får hotellet til å stille hotellrom og pensjon til disposisjon for tiltalte, søstra hans og borna hennar i påsken 1984.
Retten meiner at det kan diskuterast om det ligg føre bedrageri så langt gjeld kr. 507,90 som hotellet betalte attende til tiltalte ved innløysing av sjekken. Retten meiner likevel at tilhøvet bør vurderast samla.
Dette objektive vilkåret for å kunne pådømme det tilhøve som er omfatta av tiltalebeslutningen som bedrageri er difor etter retten sitt syn ikkje oppfylt.
Det tilhøve at tiltalte ved å foregi at han kunne betale har fått hotellet til å stille hotellrom og pensjon til disposisjon kan ikkje pådømmast då dette tilhøvet ligg utafor den ramme tiltalebeslutningen trekkjer opp for saka, sjå straffeprosesslova §342, jfr. §366.
Retten finn difor at dei objektive vilkår for å felle tiltalte etter straffelova §270 ikkje er oppfylt og tiltalte må bli å frifinne etter dette straffebodet.
Retten har likevel plikt til innanfor dei rammer tiltalebeslutninga har trekt opp for saka å prøve om det finst andre straffebod som kan ramme det samme tilhøvet.
Retten kan såleis innafor rammene av tiltalebeslutninga prøve om tilhøvet kan rammast av sjekklova §66, sjå Rt-1983-1517.
Sjekklova §66 set straff for den skriv ut ein sjekk utan å ha dekning på konto.
Det er klart at det ikkje fanst dekning for sjekken på tiltalte sin sjekkonto på det tidspunkt tiltalte skreiv ut sjekken i det kontoen allereide var overtrekt.
Retten finn elles at den tiltalte i så måte har utvist den naudsynte subjektive skuld, i det den finn prova at tiltalte hadde kjennskap til at kontoen allereide var overtrekt. Tiltalte må difor bli å felle etter sjekklova §66. - - -