Rt-1986-779

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-08-21
Publisert:	Rt-1986-779 (294-86)
Stikkord:	Narkotika, Saksbehandling, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 21. august 1986 i l.nr. 109/1986
Parter:	Statsadvokat Ellen Holager Andenæs, aktor mot A (forsvarer advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Røstad, Sinding-Larsen, Dolva, Bugge, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §269, §297, §97, §330

Dommer Røstad: Frostating lagmannsrett avsa 2. juni 1986 dom i straffesak mot nederlandsk borger B og svensk borger A. Dommen hadde for sistnevnte slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1944, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §162 annet jfr. første og femte ledd og mot straffeloven §162 annet jfr. første og femte ledd jfr. §49, jfr. legemiddelloven §20, kgl. res. av 16. desember 1977, narkotikaforskrifter av 30. juni 1978 og narkotikalisten av samme dag alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 6 - seks - år med fradrag av 126 - etthundreogtjueseks - dager for utholdt varetektsfengsel.

I medhold av straffeloven §35 tilpliktes han å tåle inndragning til fordel for statskassen jfr. straffeloven §37d N. kr. 110 - etthundreogti - norske kroner og S. kr. 1300 - ettusentrehundre - svenske kroner.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom, som for straffutmålingen var avsagt under dissens. En av de syv dommere voterte for fengsel i 5 år.

Domfelte har påanket dommen. Han gjør gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som må medføre at dommen oppheves i sin helhet, eventuelt oppheves for så vidt gjelder tiltalens post I - medvirkning til innførsel av narkotika. Subsidiært er det anket over straffutmålingen, som hevdes å være for streng.

Domfeltes anke over saksbehandlingen må ses på bakgrunn av oppklaringen av straffesaken mot ham. Denne er kort beskrevet i en av de to kjennelser som lagmannsretten avsa under hovedforhandlingen. I kjennelsen er således anført:

«Nederlandsk statsborger B født xx.xx.1950 ankom til Oslo 26. januar 1986 kl. 19.00. Han hadde bilt fra sitt hjemland via Tyskland og Danmark og tok båt fra Fredrikshavn til Oslo for derfra å bile videre til Trondheim. Ved ankomst til Oslo ble det ved tollkontroll avdekket at han hadde 8 pakker med tilsammen 2034,27 gr. teknisk rent amfetaminsulfat som var skjult på forskjellige steder i bilen. Han ble straks pågrepet og i avhør samme kveld og ut over natten avga han forklaring og kom med en detaljert tilståelse. Han opplyste således at han som kurer skulle levere amfetaminpartiet til en for ham ukjent person i Trondheim.

. . .

Tiltalte B visste angivelig ikke hvem mottakeren var. I henhold til den instruks han fikk av sin oppdragsgiver ved avreisen skulle B ved ankomst til Trondheim ta inn på hotell og omgående telefonere til sin oppdragsgiver og gi opplysning om hotellets navn og telefonnummer samt sitt eget romnummer. Deretter skulle han oppholde seg der og avvente nærmere ordre.

Etter pågripelsen i Oslo, beslaget og den detaljerte tilståelse tiltalte B avga, sa han seg villig til å samarbeide med politiet. Allerede mandag den 27. januar 1986 reiste han sammen med en polititjenestemann med fly til Værnes. Videre tok de i Trondheim inn på hotell - - -. Politiet leide rom i tilknytning til tiltalte B's rom, og hadde med seg utstyr for telefonavlytting og opptaksutstyr. Mellom tiltalte B og politiet var det hele tiden forutsetningen at B skulle følge de instruksjoner han hadde fått fra sin nederlandske oppdragsgiver. Umiddelbart etter ankomsten til hotellet hadde han telefonkonferanse først med C og deretter med D. Tirsdag den 28. januar fikk han telefon fra den som skulle hente stoffet og som opplyste at han befant seg på Værnes. Mottakeren fikk anmodning om å ankomme til hotellet.

Mottakeren, tiltalte A hadde ikke med hele det beløp B hadde fått beskjed om å motta. Tiltalte A ringte derfor selv fra hotellet til D og fikk klarert at han likevel kunne få overta stoffet, noe tiltalte B også fikk bekreftet telefonisk.

Tiltalte A leverte S.kr. 14000 og fikk 1 pose amfetamin samt en nøkkel til en oppbevaringsboks på - - - Jernbanestasjon hvor det syntes åpenbart at restpartiet var oppbevart for senere avhenting. Dette med oppbevaringsboks var noe politiet hadde gitt beskjed om.

Deretter forlot tiltalte A hotellrommet og ble straks pågrepet av politiet.»

Under hovedforhandlingen i lagmannsretten påstod A's forsvarer saken avvist fra retten for hans klients vedkommende, da det var anvendt ulovlig etterforskningsmetode. Subsidiært påstod han på samme grunnlag at påtalemyndighetens bevis måtte avskjæres. Forsvareren fremførte flere argumenter for påstandene. Statsadvokaten tok til gjenmæle mot forsvarerens innsigelser. Han anførte blant annet at selv om politiets fremgangsmåte kunne karakteriseres som en ekstraordinær etterforskningsmetode, måtte den - hensett til sakens karakter og stilling - aksepteres. Han kunne ikke se at det heftet noe utilbørlig ved politiets fremgangsmåte.

En enstemmig rett fant ikke å kunne ta til følge forsvarerens påstand, verken den prinsipale eller den subsidiære. Retten traff avgjørelse om at saken skulle fremmes uten avskjæring av bevis som var fremkommet som ledd i den anvendte etterforskningsmetode. Rettens avgjørelse ble truffet som kjennelse, som hadde utførlig begrunnelse.

Etter at de to tiltalte hadde avgitt forklaring, ble som første vitne påropt en polititjenestemann som hadde deltatt i etterforskningen i Trondheim. På dette stadium av forhandlingene krevde forsvareren for A at saken for så vidt angikk tiltalebeslutningens post I (medvirkning til den ulovlige innførsel av ca 2 kg amfetaminsulfat) skulle utsettes for nærmere etterforskning, hvis ikke statsadvokaten frafalt denne tiltalepost. Han hevdet spesielt at det ville stride mot vår straffeprosessordning å dokumentere nederlandske rettsbøker hvor B's oppdragsgivere var rettslig avhørt i egne saker etter å ha vært pågrepet i Nederland. Videre nevnte forsvareren «at det også ville være i strid med vår ordning at den nederlandske politibetjent Kloes som har foretatt avhør av de 2 oppdragsgivere blir avhørt som vitne. Forsvareren mente at det i saken ubetinget burde vært slik at vitnene ble avhørt i lagmannsretten eventuelt at politimannens forklaring foranlediget vitnene avhørt ved bevisopptak i Nederland hvor tiltalte A i så fall ville få advokatbistand ved gjennomføring av bevisopptaket».

Statsadvokaten tok til gjenmæle også på dette punkt, og fastholdt begjæringen om avhør av politibetjent Kloes og om at det ble ført dokumentasjon av de nederlandske rettsbøker, som var innhentet.

I sin kjennelse fant retten grunn til å bemerke at det var uheldig at påtalemyndigheten ikke sørget for å få sentrale vitner avhørt ved bevisopptak i den utstrekning det ikke var praktisk mulig å få vitnene avhørt under hovedforhandlingen. Retten antok at det ikke ville ha medført for store problemer å få gjennomført bevisopptak.

Rettens flertall fant at det, slik saken her forelå, ville medføre uforholdsmessig ulempe og utgifter å avskjære bevis. Flertallet fant det ubetenkelig å føre som vitne den nederlandske polititjenestemann som avhørte den ene av de oppgitte oppdragsgivere om hva denne hadde forklart, og om det inntrykk polititjenestemannen fikk av personen han avhørte. Flertallet fant det dessuten ubetenkelig å dokumentere de forklaringer som de to oppdragsgivere hadde avgitt i rettslige avhør i anledning av mistanken mot dem for «overtredelse av nederlandsk narkotikalov. Retten finner ikke grunn til å tro at disse personers forklaringer ville bli annerledes om de ble gjentatt i form av et bevisopptak. Retten finner at opplesning utvilsomt vil bidra til sakens opplysning så langt dette er teknisk mulig.»

Mindretallet fant at påtalemyndigheten hadde hatt både tid og anledning til å gjennomføre bevisopptak, og at det er viktig å etterleve reglene i straffeprosessloven. Mindretallet anså adgangen til opplesning av et ikke tilstedeværende vitnes forklaringer som en unntaksbestemmelse som man bør bruke med forsiktighet. Mindretallet hevdet således at påtalemyndigheten ikke skulle få adgang til å føre de tilbudte bevis angående tiltalepost I.

Anken over saksbehandlingen gjelder de forhold som retten hadde truffet avgjørelse om i de to nevnte kjennelser.

Det hevdes for det første at politiets etterforskningsopplegg hadde karakter av ulovlig provokasjon og var i strid med riksadvokatens retningslinjer og med de prinsipper som kan leses ut av den sparsomme rettspraksis på dette punkt. I anken er det vist til de synspunkter som forsvareren for så vidt gjorde gjeldende under hovedforhandlingen og som er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse. I tillegg anføres at når politiet benytter slike utradisjonelle etterforskningsmetoder, må det legges vekt på å sikre at den eller de privatpersoner som involveres, medvirker frivillig. I denne sak hadde man - hevder domfelte - handlet i strid med riksadvokatens retningslinjer, ved å samarbeide nært med en kriminell som var pågrepet i samme sak.

Det er videre pekt på at plasseringen av B på et hotellrom hvor han skulle møte en ukjent kurer, innebar faremomenter som ikke kan aksepteres.

For det annet hevdes det at ved fremstillingen til fengsling under etterforskningen var A bare siktet for kjøp av amfetamin. Ved utferdigelse av tiltale kom han videre under forfølgning for medvirkning til innførsel i Norge av det amfetaminparti som B hadde brakt inn i landet.

Av bevisoppgaven fra statsadvokaten fremgikk at denne ville fremlegge som dokumentbevis rettsbøker angående avhør av de to oppdragsgivere i Nederland. Avhørene hadde skjedd i rettsmøter i forbindelse med fengsling av de to i deres hjemland. Bevisoppgaven viste også at det ville bli søkt fremlagt en politiforklaring avgitt av den ene av oppdragsgiverne. Dokumentasjon av de nevnte rettslige avhør og av nevnte politiforklaring ville skje i forbindelse med avhør av den nederlandske etterforsker Kloes.

Forsvareren fant en slik fremgangsmåte ubetryggende, da A ikke var representert ved forsvarer ved avhørene, slik vår lov foreskriver for bevisopptaket. Han begjærte derfor i lagmannsretten at dokumentasjon av de nevnte forklaringer ble nektet, og at også den nederlandske etterforsker ble nektet avhørt. Forsvarerens begrunnelse for slik nektelse er gjengitt i lagmannsrettens kjennelse.

I anken er det gjort gjeldende at de nevnte forklaringer er avgitt i egen sak i etterforskningens startfase, og at det må anses å foreligge en rimelig mulighet for at den ene oppdragsgiver i sin forklaring for nederlandsk politi har forsøkt å legge skylden over på A i den grad dette har vært mulig, for å unngå å avdekke sitt øvrige apparat.

Det er videre anført at ved å tillate en så utilfredsstillende bevisførsel, la man grunnlaget for domfellelse etter tiltalens post I. Denne domfellelse må antas å ha hatt stor betydning for straffutmålingen.

På denne bakgrunn påstås dommen opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil når det gjelder denne tiltalepost.

Utenom anken har forsvareren for Høyesterett påstått denne del av dommen opphevet også på et annet grunnlag. Domspremissene er uklare når det gjelder A's medvirkning til innførsel av narkotika. I premissene for straffutmålingen heter det således: «Når det gjelder tiltalte A har det ikke vært mulig å få konstatert hans rolle og medvirkning.» Denne uttalelse synes å vise at det har hersket usikkerhet hos retten med hensyn til medvirkningsansvar. Under disse omstendigheter burde retten ha satt til side lagrettens «ja» på spørsmålet angående tiltalens post I.

Anken er rettet også mot straffutmålingen, som anses å være for streng. Det kan ikke være riktig at A er kommet så meget hardere ut enn B, som brakte stoffet med seg gjennom flere land over en lengre distanse, og som synes å ha handlet i ren vinnings hensikt. Det er for øvrig pekt på at en av fagdommerne voterte for fengsel i 5 år.

Aktor har gjort gjeldende at anken ikke kan føre frem.

Det er her ikke anvendt noen ekstraordinær etterforskningsmetode. Det foreligger ingen provokasjon fra påtalemyndighetens side, og politiet har ikke opptrådt på noen klanderverdig måte.

Ved innlevering av bevisoppgave til lagmannsretten fulgte statsadvokaten regelen i §269 i den nye straffeprosesslov. Det kan heller ikke hevdes å være handlet i strid med regelen i §297. Forarbeidene til denne bestemmelse viser at det kan være berettiget å tillate opplesning av forklaringer for å unngå utsettelse og nytt rettsmøte. I komitéinnstillingen er det således uttalt: «Ved vurderingen herav må det også tas i betraktning om forklaringen er opptatt på en mer eller mindre betryggende måte. Her vil det derfor kunne få betydning om den tidligere forklaring er avgitt for retten eller overfor politiet.» (Straffeprosesslovkomitéens innstilling 1969 305.)

Skulle det likevel være begått en feil ved å tillate dokumentasjon av de foreliggende forklaringer fremfor å sørge for innhentelse av nye forklaringer - avgitt under omstendigheter hvor A kunne være representert ved forsvarer - kan en slik feil ikke tillegges virkning. Det kan nemlig ikke antas at en slik feil kan ha hatt betydning for sakens utfall. Det forelå her andre bevis - fremlagt for lagmannsretten - som underbygde tiltalen for medvirkningsansvar.

A er i denne sak kjent skyldig i grove narkotikaforbrytelser - som har visse likhetstrekk med forhold som han har gjort seg skyldig i og fått dom for i Sverige. Hensett til dette - og til det etablerte straffenivå hos oss i saker som den foreliggende - kan den fastsatte straff ikke sies å stå i noe åpenbart misforhold til domfeltes forgåelser.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Til de enkelte ankepunkter vil jeg bemerke:

Saksbehandlingen.

1. Angrepet på etterforskningsmetoden.

Som nevnt har domfelte gjort gjeldende at det her foreligger en utradisjonell etterforskning som står i strid med de aksepterte retningslinjer.

Som fremholdt i Rt-1984-1076 fant man ved utarbeidelsen av proposisjonen til ny straffeprosesslov at tiden ikke var inne til å lovregulere spørsmålene om ekstraordinære etterforskningsmetoder som kunne vise seg aktuelle ved nyere kriminalitetsformer.

I den nevnte avgjørelse er det vist til at bruk av slike nye metoder var brakt på bane særlig ved etterforskning av narkotikasaker. Det er i avgjørelsen pekt på de særlige behov som kan tilsi bruk av ekstraordinære metoder i enkelte narkotikasaker, og det er anlagt generelle synspunkter på bruk av slike metoder, vurdert også i samband med retningslinjer gitt av riksadvokaten. I nevnte sak var det særlig adgangen til å anvende «provokasjonslignende tiltak» som ble vurdert.

Jeg finner grunn til å understreke at den sak vi her har til behandling, klart atskiller seg fra saken i Rt-1984-1076. Politiet har i vår sak ikke fremkalt noen transaksjon som uten politiets mellomkomst kanskje ikke ville være blitt foretatt.

Den fremgangsmåte som her ble valgt, har trekk til felles med såkalt «controlled delivery», omtalt i riksadvokatens retningslinjer. Her har man imidlertid unnlatt å gjøre bruk av noen infiltratør. Fremgangsmåten i denne sak avviker - etter mitt skjønn - ikke i særlig grad fra tradisjonell etterforskning i sak hvor man har lykkes å få hånd om gjenstander brukt i forbrytersk øyemed. Med sikte på å få avdekket et bredere - trolig organisert - omsetningsapparat foranlediget politiet - i full forståelse og fullt samvirke med B - at denne uten noe avvik fulgte det opplegg som hans oppdragsgiver hadde gitt anvisning på. Jeg understreker at det ikke er grunnlag for å trekke i tvil at B's samvirke skjedde frivillig og etter at han var gjort kjent med sin rett til å la seg bistå av forsvarer - noe han gav avkall på.

Etter mitt syn på den anvendte etterforskningsmetode kunne det være tvilsomt om det måtte innhentes samtykke fra overordnet påtalemyndighet for å la B få følge det fastsatte opplegg under fornøden kontroll. I denne sak hadde man likevel innhentet samtykke fra så vel statsadvokat som riksadvokat.

Jeg er således enig med lagmannsretten som kom til at beslutningen om og bruken av den aktuelle etterforskningsmetode ikke på noen måte kommer i strid med grunnleggende prosessregler. Etter mitt skjønn har lagmannsretten med rette fremholdt at «politiet på grunn av partiets størrelse hadde all mulig grunn til å anse mottakeren, det være seg en eller flere personer, som ledd i en organisert profesjonell mottakersentral for narkotiske stoffer som det var særdeles viktig å få avdekket for å hindre senere innførsel og spredning».

2. Dokumentasjon av vitneforklaringer.

Etter vår prosessordning skal bevis for straffeskyld som regel føres umiddelbart for den dømmende rett. Forklaringer fra vitner skal således søkes gjennomført ved avhør under hovedforhandlingen.

Den nye straffeprosesslov fastsetter i §269 første ledd:

«Når en part i stedet for å innkalle et vitne til muntlig avhør under hovedforhandlingen, vil begjære opplest erklæring fra vitnet eller gjengivelse av dets forklaring avgitt før hovedforhandlingen, skal forklaringen søkes avgitt ved rettslig bevisopptak, såfremt det er mulig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe eller utgift.»

Ved forberedelsen av denne sak for lagmannsrett innleverte statsadvokaten bevisoppgave som viste at han som dokumentbevis ville fremlegge forklaringer avgitt for nederlandsk rett av de to oppdragsgivere, videre en forklaring som den ene av disse hadde avgitt for politiet. Omstendigheter ved denne politiforklaring ville kunne belyses ved avhør for lagmannsretten av den nederlandske etterforsker som hadde foretatt avhøret og som i bevisoppgaven var oppført som vitne.

De dokumentbevis som statsadvokaten her hadde nevnt, var ikke avgitt under bevisopptak innhentet til bruk for denne sak. Tiltalte A var således ikke representert ved forsvarer ved de rettslige avhør, slik straffeprosessloven foreskriver for bevisopptak til bruk for hovedforhandling, jfr. regelen i §97.

Reglene i §97 og §269 er nok utformet med særlig sikte på rettergangsskritt som skal foretas her i riket. Men reglene bør - som uttrykk for grunnleggende rettssikkerhetsgarantier - søkes gitt alminnelig anvendelse, så langt det er praktisk og økonomisk gjennomførlig også i forhold til vitnebevis som innhentes gjennom utenlandske myndigheter.

Som fremholdt i Rt-1985-1258 kan praktiske og rettslige forhold imidlertid gjøre det vanskelig eller umulig å oppfylle norsk retts krav uten modifikasjoner. Forholdene i den sak som der forelå til avgjørelse, viste dette ganske klart: Etter den gjeldende rett i vedkommende land - Belgia - var det ikke adgang for forsvareren til å være til stede i samme rom hvor vitnene avgav forklaring ved politiavhør.

Særlige forhold i vedkommende land hvor man søker innhentet vitneforklaring, eller selve tidsfaktoren, kan således tilsi at man i spesielle tilfelle må gi et videre anvendelsesområde for reservasjonen «såfremt det er mulig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe eller utgift», jfr. §269, jfr. også §297, enn det vil være berettiget å gi den under våre hjemlige forhold.

Sett på denne bakgrunn og i lys av de reservasjoner som i forarbeidene er gjort med hensyn til regelen i §297 - og som er gjengitt ovenfor under aktors redegjørelse - deler jeg det syn lagmannsrettens flertall har gitt uttrykk for: «at det i saken slik den ligger an vil medføre uforholdsmessige ulemper og utgifter å avskjære bevis». Jeg antar således med flertallet at det i denne sak måtte være adgang til å dokumentere avhørene ved nederlandsk rett og den politiforklaring som vedkommende etterforsker gjennom sitt vitneprov kunne gjøre nærmere rede for. Jeg har da også lagt vekt på at det forelå øvrige opplysninger i saken som kunne tjene som bevis for A's medvirkning til innførsel av amfetamin. Det kunne således dokumenteres fra telefonsamtale han hadde hatt med en av oppdragsgiverne, at A hadde hatt møte med denne tidligere og at han foreslo et nytt møte to dager senere, med samme møteplass som sist.

Anken over saksbehandlingen kan således ikke føre frem.

Jeg finner grunn til å tilføye at domstolene i den senere tid har vært konfrontert med saker hvor det har vært reist spørsmål om saksopplysninger skulle ha vært innhentet gjennom bevisopptak hvor siktede burde vært representert ved forsvarer. Vår gjeldende lov synes ikke å være veltilpasset for å møte forholdene i en rekke fremmede land, hvor det kan by på særlige vanskeligheter å få gjennomført rettslige bevisopptak med nærvær av forsvarer for siktet som oppholder seg i vårt land. Det synes å være behov for en klarlegging av mulighetene for å få gjennomført bevisopptak, alternativt avhør ved politimyndighet med nærvær av oppnevnt forsvarer. Man bør ta sikte på å få brakt til veie regler som så langt mulig kan gi grunnlag for betryggende avhør med en forsvarer som kan vareta siktedes interesser i forhold til straffesaken i Norge, under hensyn til de høyst ulike forhold som følger av de ulike lands prosessordning.

3. Spørsmålet om tilsidesettelse av lagrettens svar på spørsmål angående tiltalepost I.

Utenom anken har forsvareren gjort gjeldende at retten her skulle ha gjort bruk av sin rett til å sette en fellende kjennelse til side, jfr. regelen i §330.

Denne anførsel bygger på et synspunkt om at retten etter uttalelse i straffutmålingsbetraktningene synes å ha vært i tvil om A's rolle og medvirkning.

Nevnte uttalelse kan vanskelig ses på annen måte enn at en ved straffutmålingen ikke har kunnet fastslå det fulle omfang av A's straffbare medvirkning.

Lagrettens svar er avgitt etter at lagmannen hadde forklart de rettssetninger som skal legges til grunn ved besvarelsen av spørsmålene.

I rettsboken er det i tilslutning til bemerkningen om at lagrettens ordfører hadde lest opp svarene, anført:

«Rettens formann erklærte at svarene var avgitt på lovbefalt måte og at samtlige godtas av retten.»

Forsvarerens ankemål kan ikke føre frem.

Straffutmålingen.

Dommen inneholder utførlig begrunnelse for den straffastsettelse som rettens flertall nådde frem til etter rådslagning som fastsatt i §332.

Retten har bemerket at A har hatt kunnskaper om så vel innførselsmuligheter som omsetningsapparater, og at han beredvillig har stilt seg «til disposisjon for større bakmenn ved etter deres oppdrag å medvirke til innførsel av amfetamin fra Nederland via Norge til Sverige».

Det er videre fremholdt at A siden 1960 er straffedømt 15 ganger med straffedommer av ulik varighet. En av dommene med fellelse for grov narkotikaforbrytelse gjaldt forhold hvor han i 1983 hadde medvirket til overdragelse av et stort parti amfetamin på minst 3 kg, innsmuglet til Sverige fra Nederland.

Etter min mening står den fastsatte straff ikke i noe åpenbart misforhold til de pådømte forhold, sett i lys også av domfeltes tidligere narkotikakriminalitet.

Anken over straffutmålingen kan således ikke gis medhold.

Det er opplyst at domfelte satt i varetekt fra domsavsigelsen til 10. august 1986, da han rømte fra fengslet. Han tilkommer etter dette fradrag for ytterligere 69 dager.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

I straffen fragår i alt 195 - etthundreognittifem - dager for varetektsfengsel.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Dolva, Bugge og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Karl Solberg, sorenskriverne Anton Rønneberg og Øyvind Smukkestad): - - -

A født xx.xx.1944, er uten yrke og uten fast bopel, men oppholder seg i Stockholm, han er uformuende og uten inntekt, har vært gift to ganger, men skilt og har ett barn i hvert av de oppløste ekteskap, er straffedømt tidligere en rekke ganger, er av Statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 14. mai 1986 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter

I. Straffeloven §162 annet ledd, jfr. 1. og femte ledd, for ulovlig å ha innført stoff som efter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket hertil. Narkotikaforbrytelsen var grov.

Grunnlag:

Søndag 26. januar 1986 ca kl. 19.00 bragte B med seg 8 pakker med tilsammen 2034,27 gram teknisk rent amfetaminsulfat til Norge. Han kom med M/S Stena Saga fra Fredrikshavn i Danmark og hadde pakkene skjult forskjellige steder i nederlandsk registrert BMW 520 personbil nr. 86HS91. B kjørte bilen iland på Utstikker 2, Oslo havn. Tiltalte medvirket til dette.

II. Straffeloven §162 annet ledd, jfr. 1. og femte ledd, for ulovlig å ha ervervet eller overdratt stoff som efter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket hertil. Narkotikaforbrytelsen var grov.

Grunnlag:

Tirsdag 28. januar 1986 ca kl. 22.05 på rom 420, - - - Hotel i Trondheim, fikk han overlevert en pakke med 249,40 gram teknisk rent amfetaminsulfat fra B.

III. Straffeloven §162 annet ledd, jfr. 1. og femte ledd og §49, for å ha forsøkt ulovlig å erverve eller overdra stoff som efter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket hertil.

Narkotikaforbrytelsen ville ha vært grov.

Grunnlag:

Tirsdag 28. januar 1986 ca kl. 22.05 på rom 420, - - - Hotel i Trondheim, fikk han overlevert en nøkkel fra B. Nøkkelen var til Jernbanens oppbevaringsboks nr. 3155. Tiltalte forsøkte på denne måte forgjeves å få hånd om 1784,87 gram teknisk rent amfetaminsulfat. - - -

Av betydning for straffutmålingen bemerkes:

Tiltalte B fikk i januar måned 1986 forespørsel om han var interessert i å tjene litt ekstra. Forespørselen kom fra en venn C. Etter noen betenkning påtok B seg oppdraget og kom via C i kontakt med den egentlige oppdragsgiver D. Av denne fikk B nærmere instruksjoner.

I henhold til disse skulle B reise til Trondheim, ta inn på hotell og deretter straks telefonere tilbake til Nederland og oppgi hotellets navn og telefonnummer samt sitt eget romnummer. B skulle deretter oppholde seg på hotellet og avvente nærmere ordre. B fikk overlevert stoffet godt innpakket i 8 forskjellige mindre pakker som ble skjult på forskjellige steder i den bil B skulle bruke og som han hadde lånt av en venn. Han fikk dessuten utbetalt 2000 gylden for dekning av utgifter/opphold under reisen. Som vederlag for oppdraget skulle han få 3000 gylden, et beløp han skulle ta av det vederlag han ville motta av vedkommende som kom til Trondheim for å hente stoffet.

B bilte alene via Vest-Tyskland og Danmark til Fredrikshavn og tok derfra båt til Oslo. Ved ankomst til Oslo 26. januar 1986 ble han utsatt for tollkontroll. Alle de 8 pakkene som var skjult i bilen ble funnet og beslaglagt samtidig som B ble pågrepet. Senere analyser viste at det beslaglagte var teknisk rent amfetaminsulfat som veide ialt 2034,27 gram.

B ble samme kveld og utover natten avhørt av politiet og avga en detaljert tilståelse. Således oppga han navnene til sine nederlandske kontakter og oppdragsgivere og fortalte nærmere om de instruksjoner han hadde. Han sa seg villig til et samarbeid med politiet. Neste dag, mandag den 27. januar 1986 reiste B sammen med politiet i fly til Værnes og tok i Trondheim inn på hotell - - -. Politiet som skulle oppholde seg i to andre rom sørget for å installere avlyttings- og opptaksutstyr. Det var hele tiden forutsetningen at B skulle følge de instruksjoner han hadde fått av sine oppdragsgivere. Politiet fant dog at det var betenkelig å ha et så stort parti amfetamin i hotellrommet. Bare en av de 8 pakkene ble derfor tatt med inn på B's rom. Politiet ba B når den ukjente mottaker kom for å hente stoffet å levere ham en nøkkel til en oppbevaringsboks på Trondheim jernbanestasjon hvor restpartiet 7 pakker angivelig skulle være oppbevart for senere avhenting.

B fulgte sine instruksjoner og umiddelbart etter ankomst til hotellet meldte han fra om sin ankomst. Senere fikk han underretning om at i løpet av tirsdag den 28. januar 1986 ville vedkommende som skulle hente stoffet innfinne seg.

Tirsdag den 28. januar om kvelden fikk B telefon fra Værnes fra en for ham fullstendig ukjent person som etter kort tid ankom til hotellet. Det oppsto visse problemer fordi mottakeren som viste seg å være tiltalte A ikke hadde det beløp B i henhold til sine instruksjoner skulle motta som vederlag. Tiltalte A hadde derfor en telefonsamtale med D som samtykket i at stoffet ble utlevert for det beløp tiltalte A hadde, ialt S.kr. 14000,-. Dette fikk B bekreftet ved selv å snakke med D. Den pakken med amfetamin tiltalte B hadde på sitt rom ble levert tiltalte A mot betaling av nevnte beløp. Samtidig fikk tiltalte A overlevert nøkkelen til oppbevaringsboksen.

Da politiet via sin avlytting forsto at handelen var kommet i stand ble tiltalte A pågrepet. - - -

Når det gjelder tiltalte A har det ikke vært mulig å få konstatert hans rolle og medvirkning. Han har i årevis vært narkotikamisbruker som utvilsomt har hatt tilgang til stoffer og som må antas å kjenne til såvel innførselsmuligheter som omsetningsapparatene. Retten antar at han på grunn av sitt narkotikamisbruk har stillet seg beredvillig til disposisjon for større bakmenn ved etter deres oppdrag å medvirke til innførsel av amfetamin fra Nederland via Norge til Sverige. Også tiltalte A's rolle synes å ha vært kurervirksomhet, men av langt større betydning enn den rolle B har vist.

Tiltalte A har fra sine tidligste ungdomsår vært sterkt kriminelt belastet. Han har fra 1960 da han var 15 år vært straffedømt ialt 15 ganger for omfattende forbrytersk aktivitet og er dømt til fengselsstraffer av forskjellige lengder, fra ungdomsfengsel til tidsbestemt fengselsstraff opp til 4 år. Han har i en ikke uvesentlig tid av sitt voksne liv oppholdt seg i fengselsinstitusjoner. En av dommene, Svea Hovretts dom av 17. mars 1983 gjelder grove narkotikaforbrytelser, og han ble da dømt til fengsel i 2 år og 9 måneder. Han ble prøveløslatt 27. desember 1984 med en resttid på noe over 1 år og 4 måneder og med en prøvetid som utløp 27. desember 1985. Retten finner at hans tidligere straffedommer må tillegges betydelig vekt. - - -

I formildende retning legges for begge de tiltalte noen vekt på at de for så vidt angår det aktuelle parti amfetaminsulfat ikke har hatt muligheter til eller i allfall små muligheter til å spre stoffet. - - -

For tiltalte A fastsetter rettens flertall - alle unntatt tilkalt dommer sorenskriver Smukkestad - straffen til fengsel i 6 år med fradrag av 126 dager for utholdt varetektsfengsel i tiden fra 28. januar 1986 til d.d. Rettens mindretall tilkalt dommer sorenskriver Smukkestad finner at straffen passende bør settes til 5 år. Mindretallet finner å ville tillegge det større vekt enn flertallet har gjort ved å anse A's medvirkning til innførsel av mindre omfang og etter hans syn ligger i nedre område av det som kan kalles straffbar medvirkning. Mindretallet mener videre at det ikke er holdepunkter for å anta at tiltalte A's medvirkning har gått noe vesentlig ut over kurervirksomhet. - - -