Rt-1986-926
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-09-19 |
| Publisert: | Rt-1986-926 (336-86) |
| Stikkord: | Falsk anklage, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 19. september 1986 i l.nr. 135 B/1986 |
| Parter: | Statsadvokat Pål S. Berg, aktor mot A (forsvarer advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Endresen, Sinding-Larsen, Schei, Aasland, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §168, §169, Veitrafikkloven (1965), §166, §167 |
Dommer Endresen: Bergen byrett avsa den 19. februar 1986 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1953, dømmes for overtredelse av straffeloven §166 første ledd, av straffeloven §168, av straffeloven §168 jfr. §169 og for overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, annet punktum til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. Straffeloven §62, §63 annet ledd og §64 første ledd er iakttatt. Fullbyrdelsen av 11 - elleve - måneder av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1.
Saksomkostninger pålegges ikke.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen og straffutmålingen.
Påtalemyndigheten har på sin side påanket dommen til skjerpelse av straffen.
Domfeltes anke over lovanvendelsen gjelder for det første at han er funnet skyldig i overtredelser av straffeloven §166, første ledd.
Jeg er kommet til at byrettens dom for så vidt må oppheves.
Etter at domfelte var pågrepet i besittelse av et større parti hasjisj, forklarte han den 23. og 30. mars 1979 at han hadde mottatt partiet av B for oppbevaring og at han senere skulle overlate det til B igjen. For disse forklaringer er han domfelt for overtredelse av straffeloven §166. Forsvareren hevder at straffeloven §167 må lede til straffrihet. Jeg er enig i at §167 må lede til at §166 ikke kan komme til anvendelse. Domfelte var da han forklarte seg, siktet for oppbevaring av hasjisj. Hans forklaring om hvor partiet skrev seg fra, angikk etter mitt syn nærmere omstendigheter ved det straffbare forhold domfelte var siktet for. I et slikt tilfelle kan det i forhold til §167 ikke ha betydning at han dermed også uttalte seg om et straffbart forhold fra en annens side.
Aktor for Høyesterett har, men på et annet grunnlag, erklært seg enig i at dommen for så vidt angår fellelsen etter §166 må oppheves. Etter aktors syn skulle tiltale allerede for de første forklaringer vært reist etter straffeloven §168, noe byretten av eget tiltak skulle tatt opp til vurdering etter å ha gitt partene anledning til å uttale seg. Det at byretten ikke har drøftet de subjektive betingelser i så henseende, gjør imidlertid at Høyesterett ikke kan endre subsumsjonen på dette punkt. Jeg er enig i det som aktor her har anført.
Når det gjelder domfellelsen etter straffeloven §168 og §169, har forsvareren anført at domfelte skulle vært frifunnet på grunnlag av uskrevne strafferettslige prinsipper om følgen av utilbørlig provokasjon fra politiets side. Det ble anført at domfelte ble advart mot å endre sin første forklaring, idet han da risikerte straffeforfølgning for den uriktige forklaring han hadde avgitt.
Byretten har om dette anført: «At politiet ved en gitt anledning gjorde tiltalte oppmerksom på muligheten for straff for falsk forklaring dersom han nå fragikk forklaringen, kan etter rettens oppfatning åpenbart ikke lede til frifinnelse . . .». Jeg kan som byretten ikke se at dette forhold kan lede til straffrihet for falsk anklage.
Når det gjelder straffutmålingen, nevner jeg først at byretten i strid med straffeloven §52 nr. 2 har fastsatt den betingede del av straffen til 7 måneder.
De klart alvorligste forhold domfelte er funnet skyldig i, er forbrytelsene mot straffeloven §168 og §169. At dommen nå oppheves for så vidt angår straffeloven §166, tillegger jeg, når det gjelder utmålingen av straff i dette tilfellet, liten vekt. Domfelte har ved sin falske anmeldelse påført en uskyldig person en dom på fengsel i 2 år og 6 måneder, hvorav 162 dager er sonet. Dette skulle i utgangspunktet tilsi en betydelig ubetinget fengselsstraff.
Når jeg likevel finner at det kan anvendes en deldom, har jeg lagt avgjørende vekt på den lange tid som er gått siden forholdet ble oppklart. Senest i november 1982 måtte domfeltes uriktige forklaring være på det rene. At det er gått snart 4 år før saken kommer for retten, kan ikke tilskrives domfelte. Domfelte har siden 1979 ikke begått straffbare handlinger, har stiftet familie og er i ferd med å fullføre sin utdannelse som møbelsnekker.
På denne bakgrunn finner jeg at den ubetingete del av den idømte straff, overensstemmende med straffeloven §52 nr. 2, kan settes til fengsel i 120 dager, og at straffens lengde for øvrig blir stående.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er domfelt for forbrytelser mot straffeloven §166 første ledd.
2. I byrettens dom gjøres for øvrig den endring at den ubetingete del av straffen settes til fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager, mens den betingete del settes til fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Aasland og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av byrettens dom (kst. byrettsdommer Nils Skare med domsmenn):
Hordaland statsadvokatembeter har den 21. januar 1985 satt under tiltale ved Bergen byrett A til fellelse etter:
I. straffeloven §166 første ledd
- for å ha avgitt falsk forklaring, muntlig eller skriftlig, til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor han er pliktig til å forklare seg til denne, eller hvor forklaringen er bestemt til å avgi bevis,
ved at han
i Bergen den 23. mars 1979,
på Hordaland politikammer overfor politibetjent Normann Møgster, falskelig forklarte at han i 1977 på Paradis mottok ca 2 kg hasjisj av B, noe som førte til at B ble siktet for forbrytelse mot straffeloven §162, eller medvirket hertil,
II. straffeloven §168,
- hvoretter den som ved falsk anklage, anmeldelse eller forklaring til retten, påtalemyndighetene eller annen offentlig myndighet eller mot bedre vitende på annen måte søker å pådra en annen siktelse eller fellelse for en straffbar handling, eller medvirket hertil, straffes med fengsel fra 6 måneder inntil 8 år hvis det handles om en forbrytelse,
ved at han
i Bergen den 30. mars, 23. og 24. april 1979,
henholdsvis til politibetjent Erling Skare, politibetjent Normann Møgster, begge ved Hordaland politikammer, og under straffesak mot ham i Bergen forhørsrett gjentok den under post I falske forklaring med den endring at vekten på hasjisjen som han mottok av B var ca 1,7 kg, skjønt han var klar over at B på det tidspunkt var kommet til Norge og var siktet for forbrytelse mot straffeloven §162, vesentlig på grunnlag av hans falske avgitte forklaring avgitt 23. mars 1979,
III. straffeloven §168, jfr. §169
- som setter straff med fengsel i ikke under 1 år og inntil 8 år for den som ved falsk forklaring til retten eller mot bedre vitende på annen måte søker å pådra en annen fellelse for en forbrytelse i tilfelle hvor den falske forklaring fører til fellelse til frihetsstraff som helt eller delvis blir utstått,
ved at han
i Bergen den 14. mai 1979
i sin vitneforklaring til Gulating lagmannsrett under hovedforhandling mot B, gjentok den i post I og II falske forklaring, noe som førte til at B ble dømt i Gulating lagmannsrett for forbrytelse mot straffeloven §162 til fengsel i 2 år og 6 måneder, hvilken fengselsstraff B delvis utholdt i tidsrommet 26. mars til 17. oktober 1979, eller medvirket hertil. - - -
A er født xx.xx.1953. Han bor i - - - 34, Oslo. Han er elev ved - - - videregående skole, hvor han går andre året av tilsammen 3 år. Han tar der sikte på å avlegge svenneprøve som møbelsnekker. Han mottar attføringspenger under skolegang med ca kr. 6000,- brutto pr. mnd. Han har ikke formue. Han er gift, og forsørger to mindreårige barn. Han er straffet flere ganger tidligere, senest ved Bergen forhørsretts dom av 24. april 1979, hvor han ble idømt en straff av fengsel i 1 år og 10 måneder. Han er botlagt 2 ganger, senest i 1981, bot stor kr. 500,- for overtredelse av legemiddelloven. - - -
Retten legger til grunn som bevist
vedrørende tiltalen av 21. januar 1985
post I
at tiltalte har forholdt seg som der beskrevet. Bakgrunnen for den falske forklaring var at tiltalte samt C og D var blitt varetektsfengslet 13. mars 1979, siktet for bl.a. å ha oppbevart det store parti hasjisj som siktede senere falskelig forklarte å ha mottatt fra B. Tiltalte følte at han måtte «finne på noe» for å få C og D ut av varetekt, og avga den falske forklaring for derved å gjøre rede for hvor hasjisjen kom fra. Tiltalte trodde at B på dette tidspunkt befant seg i Peru, og dermed trygt utenfor rekkevidden til norsk politi.
Vedrørende post II
at tiltalte har forholdt seg som der beskrevet. Dog finner retten bakgrunn av bevisførselen at der foreligger rimelig tvil om hvorvidt tiltalte var klar over at B var kommet tilbake til Norge da tiltalte gjentok sin falske forklaring til politiet 30. mars 1979. Retten legger til grunn at tiltalte ikke var klar over dette, og at den falske forklaring 30. mars 1979 derfor må henføres under straffeloven §166 første ledd. Da tiltalte avga falsk forklaring 23. april 1979 til politiet, og 24. april 1979 i forhørsretten, var han imidlertid fullt klar over at B var kommet tilbake til Norge. I forhørsretten ble tiltalte som nevnt innledningsvis idømt en straff av fengsel i 1 år og 10 måneder for sin oppbevaring av hasjisjpartiet, samt for ett grovt tyveri og for overtredelse av legemiddelloven.
Vedrørende post III
at tiltalte har forholdt seg som der beskrevet.
Retten legger videre til grunn som bevist
vedrørende tiltalen av 21. mars 1985
post II
at tiltalte har forholdt seg som der beskrevet. Tiltalens I er frafalt.
Forsvarer er enig i at tiltaltes handlinger rammes av det objektive gjerningsinnhold i de i tiltalen angitte straffebestemmelser, med unntak for den falske forklaring til politiet 30. mars 1979, som retten har omtalt ovenfor. Videre har forsvarer erklært seg enig i at tiltalte har handlet forsettlig. Forsvarer har likevel lagt ned påstand om frifinnelse. For overtredelsene av straffeloven §166 første ledd har forsvarer vist til straffrihetsbestemmelsen i straffeloven §167 første ledd. Tiltalte var «siktet» jfr. den gamle straffeprosessloven §97, da han avga de falske forklaringer til politiet 23. mars 1979 og 30. mars 1979. Den falske forklaring hevdes å være knyttet til, og gjelde samme straffbare handling som tiltalte selv var siktet for. Forholdet er således et annet enn i Maridalssaken, Rt-1982-173.
For så vidt gjelder overtredelsene av straffeloven §168 og §168 jfr. §169 har forsvarer gjort gjeldende at tiltalte må frifinnes ut fra et alminnelig ulovfestet prinsipp om «reproberte rettsforhold». Dette prinsipp er best kjent i avtale- og kontraktsretten, men et lignende prinsipp hevdes å ha anvendelse i strafferetten. Forsvarer har videre gjort gjeldende at et prinsipp av lignende type som det som ligger bak rettsordenens manglende aksept av ulovlige ekstraordinære etterforskningsmetoder med provokasjons tilsnitt må føre til frifinnelse. Forsvarer har her vist til Rt-1984-1076. At disse prinsipper er overtrådt, mener forsvarer følger av at tiltalte forut for sine falske forklaringer 23. april, 24. april og 14. mai 1979 hadde vaklet og overfor en eller to polititjenestemenn hadde gitt uttrykk for at han hadde forklart seg falskt, idet han ikke hadde fått hasjisjpartiet fra B. Tiltalte ble da foreholdt at dersom han nå endret forklaring, måtte han regne med tiltale og straff for opprinnelig å ha avgitt falsk forklaring. Tiltalte ble da redd, og følte seg presset til å opprettholde og gjenta sin falske forklaring ved de senere anledninger.
Aktor har gjort gjeldende at det følger av dommen i Maridalssaken at en siktet bare kan forklare seg falskt om eget straffbart forhold, derimot ikke om en annens straffbare forhold. I replikken har aktor presisert dette dithen at den falske forklaring gjaldt et annet straffbart forhold enn det tiltalte selv var siktet for. Tiltalte kan således ikke frifinnes etter straffeloven §167 første ledd. Aktor har videre gjort gjeldende at tiltalte av politiet hele tiden er blitt oppfordret til å forklare seg riktig og sannferdig. Det kan ikke bebreides politiet at man ved en gitt anledning har gjort det klart for tiltalte at hvis han fragikk sin forklaring, kunne det bli aktuelt med straff for opprinnelig falsk forklaring. Tiltalte kan således ikke frifinnes med grunnlag i slike ulovfestede prinsipper som forsvarer har vist til.
Retten er kommet til at tiltalte ikke kan frifinnes for overtredelsene av straffeloven §166 første ledd under henvisning til straffrihetsbestemmelsen i §167 første ledd. Tiltalte var siktet for å ha oppbevart et stort parti hasjsij, dels på en hytte i - - -, og en mindre del av partiet i en leilighet i - - -dalen. Dette er et selvstendig og individualisert straffbart forhold, som er atskilt fra det straffbare forhold som B falskelig ble beskyldt for, og som besto i at det var B som først hadde oppbevart hasjisjpartiet for så senere å overlevere det til tiltalte for fortsatt oppbevaring. Straffeloven §167 første ledd kan da ikke komme til anvendelse. Retten finner støtte for sitt syn i Maridalsdommen, Rt-1982-173, særlig på side 176, og i Andenæs: Spesiell strafferett, utvalgte emner (1983) side 256, de to siste avsnitt i petit.
Retten kan heller ikke finne grunnlag for å frifinne for overtredelsene av straffeloven §168 og §168, jfr. §169 ut fra de prinsipper forsvareren har vist til. Retten finner det unødvendig å gå inn i en nærmere drøftelse av eksistensen av, og det mulige innhold i disse prinsipper. Retten finner det tilstrekkelig å peke på at tiltalte ga sin første falske forklaring 23. mars 1979 ut i fra egne overveielser, og uten noen form for rettsstridig press eller påvirkning fra politiet. Dermed bragte tiltalte seg selv i det dilemma som senere oppsto: Skulle han fastholde sin falske forklaring, vel vitende om at B nå var kommet tilbake til Norge, og dermed overveiende sannsynlig ville bli pådratt siktelse og straff, eller skulle tiltalte fragå sin falske forklaring og dermed løpe risikoen for selv å bli siktet og straffet for falsk forklaring? At politiet ved en gitt anledning gjorde tiltalte oppmerksom på muligheten for straff for falsk forklaring dersom han nå fragikk forklaringen, kan etter rettens oppfatning åpenbart ikke lede til frifinnelse ut fra slike til dels uklare prinsipper, både med hensyn til eksistens og innhold, som forsvarer har vist til. - - -