Rt-1987-1194
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-09 |
| Publisert: | Rt-1987-1194 (340-87) |
| Stikkord: | Pornografi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 113/1987, Snr 35/1987. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (aktor: statsadvokat Erling O. Lyngtveit) mot 1. A (forsvarer: advokat Atle Helljesen) 2. B (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Bugge, Michelsen, Skåre, Langvand, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §211, §29, §34, §35, §382, §332, §3, §62, Straffeloven (1902), LOV-1985-05-24-31 |
Dommer Bugge: Oslo byrett avsa 27. november 1985 dom, som for to av de tiltalte - A og B - har denne domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §211, første ledd, bokstav b og forseelse mot straffeloven §382 første ledd, jfr. første ledd, jfr. straffeloven §62 til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Han dømmes videre til å tåle inndragning av kr 1.000.000 - kroner en million - til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §34, og inndragning av beslaglagte 25020 blader, 2776 videokassetter og 4427 filmer til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §35. Han idømmes videre tap for 5 - fem - år av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet som omfatter utgivelse, frambyding til salg eller leie, eller utbredelse på annen måte av skrifter, bilder, film, videogram eller liknende.
Han dømmes videre til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 50.000,- - kroner femtitusen -. Han frifinnes for tiltalebeslutningens poster III, IV og V.
2. B, født xx.xx.1945, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §211, første ledd, bokstav b til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder. Han dømmes videre til å tåle inndragning av kr. 100.000 - kroner ethundretusen - til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §34 og videre inndragning av beslaglagte 25020 blader, 2776 videokassetter og 4427 filmer til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §35. Han idømmes videre for et tidsrom av 5 - fem - år tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet som omfatter utgivelse, frambyding til salg eller leie eller annen utbredelse av skrifter, bilder, film, videogram eller liknende. Han dømmes videre til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 10.000 - kroner titusen -."
Når det gjelder saksforholdet og de domfeltes personlige forhold, viser jeg til domsgrunnene.
Jeg nevner innledningsvis at tiltalen etter straffeloven §211 første ledd bokstav b var reist på grunnlag av bestemmelsen slik den lød før lovendring av 24. mai 1985. Byretten har i dommen drøftet om de tiltalte hadde krav på å få sitt forhold bedømt på grunnlag av den endrede lovbestemmelse, jfr. loven §3 annet ledd, men kom til at så ikke var tilfellet. Etter rettens oppfatning kunne det ikke antas at lovendringen ville føre til en gunstigere avgjørelse for de domfelte, hverken når det gjelder vurderingen av forholdets straffbarhet, eller når det gjelder straffutmålingen.
Byrettens dom er angrepet både av statsadvokatene i Eidsivating og av de domfelte.
Påtalemyndigheten anker til skjerpelse av straffen for begge de domfelte. A påstås idømt en strengere fengselsstraff og fradømt retten til å utøve næringsvirksomhet for alltid og uten noen slik begrensning til visse arter virksomhet som byretten har fastsatt. For B påstås det at han på samme måte fradømmes retten til å utøve enhver form for næringsvirksomhet i 5 år. Anken er uttatt etter Riksadvokatens ordre.
De domfelte begjærte begge prinsipalt fornyet behandling for lagmannsrett, subsidiært erklærte de anke. Ankene gjaldt for det første lovanvendelsen, idet det ble anført at byretten hadde tolket utuktsbegrepet uriktig. A gjorde dessuten gjeldende at byrettens rettsanvendelse er uriktig når han er blitt ansett som reell leder av den virksomhet som er funnet straffbar etter §211 første ledd bokstav b. Begge de domfelte har videre anket over straffutmålingen, herunder rettighetstapet, og over inndragningen. Høyesteretts kjæremålsutvalg traffødt xx.xx.1986 beslutning om å nekte lagmannsrettsbehandling, mens påtalemyndighetens og de domfeltes anker ble henvist til Høyesterett.
Under ankeforhandlingen har de domfeltes forsvarere meddelt at anken over lovanvendelsen med hensyn til utuktsbegrepet ikke opprettholdes. Det erkjennes at de billedmagasiner, filmer og videokassetter som byretten har vurdert, og som er ansett som representative for det beslaglagte materiale, må anses som utuktige i loven forstand, hva enten man legger den tidligere eller den någjeldende ordlyd i straffeloven §211 til grunn. Dette er jeg for min del enig i ut fra den beskrivelse byretten har gitt av innholdet, og jeg går derfor ikke nærmere inn på denne side av lovanvendelsen. De domfelte har dog fremholdt at det må komme dem til gode ved straffutmålingen at de ikke er funnet skyldige i å ha solgt pornografi med bruk av barn og dyr m.v. som omhandlet i någjeldende sjette (siste) ledd i §211.
Etter at anken var blitt henvist til Høyesterett, har de domfelte tatt opp ytterligere en ankegrunn som gjelder saksbehandlingen ved byretten. I brev av 18. september 1986 til Høyesterett anførte B at hans daværende forsvarer, advokat D, en av dagene under hovedforhandlingen - den 1. november 1985 - hadde møtt sterkt beruset i retten, og at han flere ganger hadde sovnet og var blitt forsøkt vekket under rettsmøtet. En annen dag skulle han ha møtt i bakrus. B gjorde gjeldende at han av denne grunn ikke hadde hatt det forsvar han hadde krav på og ba om at byrettens dom måtte bli opphevet. I et senere brev til Høyesterett gjorde advokat Alf Nordhus, som hadde overtatt forsvaret av A etter byrettens dom, oppmerksom på at også A ville påstå byrettens dom opphevet på grunn av advokat Ds forhold under hovedforhandlingen. For å få forholdet nærmere belyst, har det etter begjæring av Bs forsvarer til bruk for Høyesterett vært holdt bevisopptak ved Oslo forhørsrett 6. og 7. januar, 11. mars og 15. juni 1987, hvor byrettens tre medlemmer, de tre tiltalte i saken, aktor med medhjelper, de to andre forsvarere, sju journalister og to tilhørere, ialt 19 vitner, er blitt avhørt. Videre har advokat D i brev av 30. januar 1987 til Høyesterett gitt en redegjørelse om forholdet. De domfelte, A og B, har fastholdt sin påstand om at byrettens dom må oppheves.
Jeg tilføyer at Høyesteretts behandling av ankesaken er blitt sterkt forsinket på grunn av det spørsmål som her er blitt reist.
I det følgende tar jeg først for meg saksbehandlingsinnsigelsen. Deretter behandler jeg de øvrige ankegrunner.
1. Spørsmålet om saksbehandlingsfeil
Bs forsvarer har fremholdt at det faktiske grunnlag for den kritikk hans klient har rettet mot sin forsvarer i byretten, fullt ut kan prøves av Høyesterett. Han har vist til en avgjørelse i Rt-1926-1007, hvor en frifinnende lagmannsrettsdom ble opphevet fordi Høyesterett fant det bevist at et medlem av lagretten hadde sovet under forhandlingene. I rettsmøtet i Oslo byrett 1. november 1985, som Bs kritikk særlig gjelder, pågikk det vitneavhør blant annet om hvorvidt det i As forretning ble solgt barne- og dyreporno, et spørsmål som det var av stor betydning for B å få belyst. De vitner som er avhørt ved bevisopptakene, har forklart seg sterkt motstridende om advokat Ds tilstand og opptreden i retten denne dagen. Det må, hevdes det, sies å foreligge sterke indisier på at D var så indisponert at B ikke fikk det forsvar han hadde krav på. At en tiltalt ikke har hatt forsvarer når han etter loven skal ha det, er ellers en ubetinget opphevelsesgrunn. Både hensynet til sakens alvor og rettens verdighet, tilsier at det må stilles strenge krav til at en forsvarer sørger for å møte i en slik tilstand, og å opptre på en slik måte, at han er i stand til å vareta den tiltaltes tarv på en fullt betryggende måte. Foreligger det noen rimelig tvil om dette, er det en saksbehandlingsfeil om saken likevel blir fremmet, og feilen må føre til opphevelse med mindre det kan utelukkes at forholdet har virket inn på domsresultatet. Det er vist til uttalelser blant annet i Rt-1984-1153, særlig på side 1160.
A har ved sin forsvarer sluttet seg til disse anførsler og har også for sin del, på grunn av sammenhengen mellom Bs og As sak, nedlagt prinsipal påstand om opphevelse av byrettens dom.
Jeg er enig i det som her er anført om de krav som i alminnelighet må stilles til en forsvarers utførelse av sitt oppdrag i en straffesak. Det blir da et bevisspørsmål om Bs forsvarer i det rettsmøte det gjelder, var i en slik tilstand og opptrådte slik at han ikke kunne vareta sin klients tarv på en betryggende måte. Om dette bemerker jeg:
Hovedforhandlingen i Oslo byrett pågikk fra 28. oktober til 1. november og 18. - 19. november 1985, ialt 7 rettsdager. Det fremgår av rettsboken at det i rettsmøtet 1. november, som for øvrig ble avsluttet kl 13.30, ble avhørt 4 vitner og at de tiltalte i tilknytning til dette forklarte seg påny. Det ble også framlagt noen dokumenter, blant annet fra advokat Ds side.
Advokat D har i sin redegjørelse opplyst at han aftenen forut hadde deltatt i en innvielsesfest på at advokatkontor i Oslo, som hadde artet seg som "en vanlig lett belivet fest". Han hadde etterpå vært innom en restaurant og drukket en halvliter pils, og tok deretter drosje hjem og la seg ca kl 01.00. Videre uttaler han:
"Da jeg møtte i retten neste dag, var jeg litt trett. Det fortalte jeg selv, og jeg fortalte også hvorfor. Jeg kan heller ikke uten videre avvise at det kan ha luktet noe etter nattens arrangement. Arrangementet ble også omtalt av andre som hadde vært tilstede." Jeg finner det klart at man ikke ut fra denne erkjennelse kan anse advokat D for å ha vært uskikket til å utføre sitt verv på en betryggende måte. Advokat D har i redegjørelsen bestemt benektet at han et eneste øyeblikke sovnet under hovedforhandlingen eller for øvrig var i en slik situasjon at det har gått ut over hans arbeid som forsvarer.
Som nevnt er det innhentet rettslige forklaringer fra blant annet byrettens formann, de to meddommere, aktor og As forsvarer for byretten. Ingen av disse som deltok direkte i rettens forhandlinger, har registrert at det var noe påfallende ved advokat D under rettsmøtet 1. november. Ingen av dem har iakttatt at han sovnet eller var i ferd med å sovne eller at han virket indisponert - iallfall ikke i noen større grad enn det advokaten selv har opplyst. Heller ikke noen av de 7 avhørte journalister som fulgte saken har festet seg ved noe slikt. De vitner som har forklart seg i en annen retning, er de tre domfelte og forsvareren for den tredje av disse, advokat Alf Nordhus. Slik saken ligger an, har imidlertid disse forklaringer en mer begrenset bevisverdi. De to tilhørere som er avhørt, har forklart at D på dem gav inntrykk av å være påvirket, og en av dem har sett tegn som tydet på at han flere ganger falt i søvn. Disse to satt lenger unna, og de kan ha feiltolket det bilde de mente å se.
Ved vurderingen av bevisene kan man, mener jeg, ikke se bort fra at anførselen om advokat Ds forhold under rettsmøtet 1. november, først fremkom i Bs brev av 18. september 1986 til Høyesterett, det vil si 9 måneder etter at dommen var forkynt for ham. I de domfeltes ankeerklæringer - for Bs vedkommende var den oppsatt av advokat D - er intet nevnt om dette forhold. Det er også opplyst at B flere ganger senere gjorde henvendelse til D og ba om hans bistand under sakens videre behandling, og at B, da D ikke ønsket å påta seg oppdraget for Høyesterett, så sent som i mars 1986 konfererte med D om valg av ny forsvarer.
Jeg kommer etter dette til at det ikke er bevismessig grunnlag for å anta at advokat D har vært indisponert i en slik grad, eller opptrådt på en slik måte, at det kan ha hatt betydning for hans varetagelse av Bs tarv. Som nevnt er det opplyst at forhandlingene i rettsmøtet 1. november 1985 for så vidt angikk Bs sak, først og fremst gjaldt spørsmålet om det i As forretning ble solgt pornografi med bruk av barn og dyr. Det er da ikke uten betydning at byretten har funnet det godtgjort at B ikke kan belastes dette, men tvert om at han hadde arbeidet aktivt for å holde slike former for pornografi unna omsetningen.
Noen saksbehandlingsfeil som ville kunne lede til opphevelse av dommen, foreligger etter dette ikke for noen av de domfelte.
2. Spørsmålet om As deltakelse i virksomheten
I tiltalebeslutningen var det straffbare forhold etter straffeloven §211 første ledd bokstav b både for A og B beskrevet dithen at de "som reell eier og/eller leder eller enestyrer og/eller daglig leder av firma C" hadde solgt eller frembudt til salg de omhandlede utuktige billedmagasiner m.v. Byretten har drøftet spørsmålet om de domfelte handlet i noen slik egenskap i forbindelse med virksomheten, og uttaler at den har funnet det bevist at A har hatt en reell lederfunksjon i selskapet.
As forsvarer har under ankeforhandlingen gått sterkt til felts mot dette. Det hevdes at byretten i virkeligheten ikke har vurdert om han utøvet en reell lederfunksjkon. Det faktiske forhold var at A etter sin siste dom for ulovlig pornosalg i 1980 i stor utstrekning hadde avviklet sine eierinteresser og trukket seg tilbake fra ledelsen både av C og sine øvrige norske selskaper. Dessuten var han iallfall i 1983 og 1984 så nedkjørt av alkoholmisbruk at han var ute av stand til å utøve noen form for ledelse. Når byretten har lagt vekt på at han delvis har sittet med aksjemajoriteten, og at han hadde prokura for selskapet, er det irrelevant og uttrykk for uriktig lovanvendelse. Iallfall er domsgrunnene på dette punkt så uklare at det må lede til opphevelse av domfellelsen etter §211 for As del.
Denne ankegrunn kan ikke føre frem.
Når byretten har konstatert at A har hatt en reell lederfunksjon i C, fremstår det som et resultat av bevisbedømmelsen, som Høyesterett ikke kan prøve. Hvor langt retten bør redegjøre for hvorledes den er kommet frem til det den har funnet bevist, vil kunne bero på mange forhold. Byretten har imidlertid uttrykkelig tatt standpunkt til - og forkastet - anførselen om at A på grunn av alkoholmisbruk var ute av stand til å utøve lederskap. At retten blant annet har lagt vekt på den posisjon A hadde og utøvet som eier av selskapet, kan ikke være uriktig lovanvendelse. Etter min mening har byretten med rette også henvist til Oslo byretts dom av 5. juni 1984 i straffesak mot A for overtredelse av straffeloven §332 første ledd, hvor det ble lagt til grunn at han i tiden fra oktober 1980 til november 1983 var den reelle eier og leder av blant annet C.
Jeg peker videre på at byretten også har vist til As egen forklaring om at han hadde fungert som konsulent for selskapet i spørsmål som gjaldt innkjøp, annonsering og bladproduksjon, og at retten har funnet det bevist at han har hatt "god innsikt i hva selskapet har markedsført". Det må dermed være klart at A under enhver omstendighet måtte anses for å ha medvirket til overtredelse av straffeloven §211, uansett hvorledes man ville vurdere spørsmålet om hans reelle lederfunksjon.
3. Straffutmålingen
Påtalemyndigheten har som grunnlag for sin anke anført at det for As vedkommende gjør seg gjeldende en lang rekke skjerpende omstendigheter. Han er to ganger tidligere dømt etter straffeloven §211 for omsetning av pornografi i stort omfang. Ved den siste dom, inntatt i Rt-1980-1532, ble han i lagmannsretten idømt 6 måneders ubetinget fengsel, inndragning av 1 million kroner og tap av retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet i 5 år, og hans anke ble forkastet av Høyesterett. Den nå avsagte dom viser at han ufortrødent har fortsatt den straffbare virksomhet. Virksomheten er endog blitt utvidet, den har pågått gjennom en årrekke, og det er all grunn til å anta at den har innbrakt store fortjenester, både for A personlig og hans selskaper. A respekterte heller ikke forbudet mot å drive selvstendig næringsvirksomhet og ble straffedømt for dette ved Oslo byretts dom av 5. juni 1984. Ved de aksjetransaksjoner som omtales i de avsagte dommer, har han forsøkt å tilsløre sin egen sentrale rolle i virksomheten. Virksomhetens og beslagenes omfang har medført store belastninger for politiet. Det er derfor nå nødvendig å reagere overfor A ved å ta i bruk den øvre del av strafferammen etter straffeloven §211. Den fengselsstraff byretten har fastsatt, er ikke tilstrekkelig.
Jeg er i det vesentlige enig i det som aktor her har anført, og det er av betydning også for vurderingen av Bs forhold. Også B var tiltalt og ble straffet for ulovlig pornografisalg i den sak som ble avgjort ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1980-1532. Den nå påankede dom innebærer at A og B er funnet skyldige i å ha fortsatt den straffbare virksomhet fra det tidspunkt da Høyesteretts dom ble avsagt - 29. november 1980 - til oktober 1984. Forsvarerne har hevdet at salget av ulovlig pornografi i As forretning i virkeligheten ble stanset høsten 1982, etter politiets beslag. Dette finner jeg ikke å kunne bygge på. Jeg viser således til at B under rettslig avhør i Oslo forhørsrett 18. oktober 1984 i anledning av denne sak, har forklart at det på tidspunktet for siktelsen - 7. juni 1984 - ble solgt "gjenstander av den beskrivelse som er nevnt i siktelsen", og at det fremdeles skjedde.
A kan videre ikke høres med at han har hatt en tilbaketrukket rolle i virksomheten. Jeg viser til hva jeg før har sagt om dette. For Bs del har byretten lagt til grunn, og det har ikke vært bestridt, at han hele tiden har vært daglig leder av C. Forsvarerne har videre anført at det må komme både A og B til gode at de ikke er funnet skyldige i salg av de "hardeste" former for pornografi, og at det forut for lovendringen i 1985 var en omfattende samfunnsdebatt omkring hva som skulle anses som straffbar pornografi, og usikkerhet om hvor lovgivningen ville trekke grensen. Jeg er ikke enig i at disse forhold kan tilleggs noen større betydning i formildende retning. Jeg ser det slik at de domfelte like fra 1980 bevisst har valgt å føre videre en virksomhet av betydelig omfang som de nettopp da var blitt straffedømt for, og at de hele tiden må ha vært vitende om hvor grensen for det straffbare gikk. Av denne grunn, og ut fra mitt syn på straffebehovet i saken, kan også hensynet til at det er gått lang tid fra de straffbare forhold ble begått og til at de domfeltes personlige situasjon er opplyst å være en noe annen enn den gang, bare få begrenset vekt.
Jeg blir etter dette stående ved at straffen for A må skjerpes til fengsel i 1 år og 6 måneder, og at det ikke bør skje noen nedsettelse av den straff B er blitt idømt.
4. Særlig om rettighetstap
Byrettens dom er også på dette punkt påanket fra begge sider. Påtalemyndigheten gjør gjeldende at rettighetstapet for begge de domfelte bør omfatte enhver adgang til å utøve næringsvirksomhet, og at det for A bør utvides til å gjelde for alltid. De domfelte har anført at de begge forlengst har avviklet sin befatning med omsetning av utuktige magasiner m.v. - A har således solgt sine eierinteresser i de selskaper det gjelder til en utenlandsk kjøper - og at de begge i dag driver en fullt lovlig virksomhet. Det er derfor hverken rimelig eller begrunnet, hevdes det, å fradømme dem retten til å drive næringsvirksomhet.
Som nevnt ble A allerede i 1980 fradømt retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet for 5 år. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om hvorledes de domfelte har forholdt seg i tiden etter denne dom, og jeg antar at idømmelse av rettighetstap nå er på sin plass for dem begge. Det er nærliggende å frykte at det vil bli misbrukt om adgangen til å drive næring skal stå åpen for dem. Heller ikke er det etter min mening grunn til å begrernse rettighetstapet for noen av de domfelte til visse arter av næringsvirksomht, slik som byretten har gjort. Det vil kunne skape tvil om rekkevidden av forbudet.
Derimot er jeg - under tvil - kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å utvide forbudet for As vedkommende til å gjelde for alltid. Når rettighetstapet skal rette seg mot å utøve næringsvirksomhet generelt, ville dette innebære at A for all fremtid avskjæres fra å skaffe seg et levebrød som forretningsdrivende, som dog er hans profesjon. Det vil etter min mening være en mer vidtgående reaksjon enn denne sak gir grunnlag for.
Statsadvokaten har i skranken for Høyesterett endret påstanden om idømmelse av rettighetstap dithen at det for begge de domfelte skal rette seg mot "å utøve næringsvirksomhet" i stedet for "å drive selvstendig næringsvirksomhet". Jeg er enig i denne utforming av avgjørelsen om rettighetstap.
5. Særlig om inndragning av vinning
De domfelte har begge påanket byrettens avgjørelse om inndragning av vinning etter straffeloven §34, fastsatt til 1 million kroner for A og 100.000 kroner for B. For As vedkommende anføres at hans personlige vinning ved den straffbare virksomhet ikke har vært på langt nær så høy, og at beløpet må reduseres vesentlig. B gjør gjeldende at han personlig ikke har hatt noen økonomisk vinning ved virksomheten utover hva han har mottatt som ordinær arbeidslønn, og at det derfor ikke er grunnlag for å inndra noe etter §34. Iallfall er byrettens begrunnelse for avgjørelsen helt utilstrekkelig.
Jeg finner at heller ikke denne del av de domfeltes anke kan føre frem.
Som det fremgår av domsgrunnene, fant byretten at det ikke var adgang til å pådømme påtalemyndighetens inndragningskrav for så vidt det måtte anses rettet mot C, fordi selskapet - etter rettens oppfatning - ikke var gjort til part i saken. Byretten begrenset inndragningen til å gjelde den vinning som måtte anses oppebåret av de domfelte personlig, og den fant å måtte fastsette beløpene skjønnsmessig, jfr. straffeloven §34 annet punktum.
Vedrørende A, uttaler byretten i denne forbindelse at det ikke foreligger opplysninger om at han "har tatt mer ut av aksjeselskapet enn det han har oppebåret i lønn". Denne betraktning er etter min mening ikke holdbar, hvis den er slik å forstå at As personlige vinning ikke kan ha gått ut over det han har mottatt som lønn. I og med at retten har lagt til grunn at A i store deler av det tidsrom saken gjelder har sittet som eneaksjonær i selskapet, ville den økonomiske vinning som tilfløt selskapet ved den straffbare virksomhet, måtte slå ut i den økonomiske verdi av hans eierinteresser. Denne vinning må, å dømme ut fra det regnskapsmateriale som er fremlagt i saken, ha vært meget betydelig og må i det alt vesentlige antas å skrive seg fra den ulovlige virksomhet. Det er opplyst at A på et senere tidspunkt har solgt sine aksjer i blant annet C. Jeg finner på denne bakgrunn ingen grunn til å anta at inndragningsbeløpet på 1 million kroner er for høyt ansatt.
For B må det legges til grunn at han som daglig leder og til dels enestyre i C har hatt en sentral plassering i den ulovlige virksomhet i selskapet. Han har i forbindelse med rettslige avhør oppgitt sin inntekt i årene 1983 - 1985 varierende fra kr 190.000 til kr 225.000, uten at det er nærmere opplyst hva som har vært hans arbeidslønn i egentlig forstand. Jeg må imidlertid gå ut fra at det alt vesentlige av hans inntekt har vært opptjent i C og skriver seg fra midler som har sammenheng med selskapets ulovlige omsetning. Utlignet på årene 1980 - 1984 representerer inndragningsbeløpet kr 20- 25.000 pr. år. Etter min mening er det grunnlag for å opprettholde inndragning av vinning også overfor B, og det er ikke grunn til å anta at inndragningen er satt for høyt ved byrettens dom.
Jeg stemmer etter dette for denne dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Straffen for A settes til fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder.
I medhold av straffeloven §29 nr 2 fradømmes A for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å utøve næringsvirksomhet.
2. I medhold av straffeloven §29 nr 2 fradømmes B for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å utøve næringsvirksomhet.
3. For øvrig forkastes ankene.