Rt-1980-1532

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-11-29
Publisert:	Rt-1980-1532
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 180B/1980
Parter:	Statsadvokat Hans Holen, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff) og 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Røstad, Hellesylt, Endresen, Schweigaard Selmer, Mellbye
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §344, Straffeloven (1902) §211, §35, §53, §22, §292, §294, §367, §392, §393, §452, §219, §29, §34, §36, §37D, §52, §62, Domstolloven (1915) §122

Dommer Røstad: Eidsivating lagmannsrett avsa 26. november 1979 dom med denne domsslutning:

Side:1533

«1. Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av strl. §211, 1. ledd litra b, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder som fellesstraff med den betingede del av Høyesteretts dom av 12. mars 1977, jfr. Oslo byretts dom av 15. september 1976, jfr. strl. §53, nr. 1 og 2 litra a, alt sammenholdt med strl. §62.

2. De billedmagasiner, filmer og videobånd som ble beslaglagt av politiet hos firmaet A Import A/S 17.1.1979 i - - -veien 17, 19.1.1979 i - - - veien 17, 17.1.1979 i - - -gate 16, 17.1.1979 i - - -gaten 20 og l.3.1979i - - -gaten 7 som beskrevet i beslagsrapporter av samme dato, jfr. dok. 18.1, 18.2, 18.3. 18.4 og 18.7, med unntak av 717 billedmagasiner som er tilbakelevert 1.3.1979, jfr. oppstilling av samme dato dok. 18.6.og med unntak av Lolita Sex nr. 6, Lolita nr. 14, Soft og Big boots, ialt 97.057 billedmagasiner, 18.119 filmer, 20 videobånd, inndras til fordel for statskassen. jfr. strl. §35 annet ledd og §36.

3. Hos A inndras til fordel for statskassen 1.000.000,- - enmillion - kroner, jfr. strl. §34 og §36d.

4. A fradømmes for et tidsrom av 5 - fem - år retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet.

5. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med 10.000,- - titusen - kroner.

6. Tiltalte B, født xx.xx.1945, dømmes for overtredelse av strl. §211 første ledd litra b og for de forhold han ble dømt for ved Eidsivating lagmannsretts dom av 9. mars 1979, jfr. strl. §53 nr. 1 og §62, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager med fradrag av 14 - fjorten - dager for utholdt varetektsfengsel. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av strl. §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år. I tillegg idømmes B en ubetinget bot av 20.000,- - tyvetusen - kroner. Hvis boten ikke betales inntrer en subsidiær fengselsstraff med 30 - tretti - dager.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.

Saken var innbrakt direkte for lagmannsrett etter begjæring fra de tiltalte, jfr. straffeprosesslovens §22 og §367 fjerde ledd.

Begge de domfelte har påanket dommen. A's anke rettet seg mot rettsanvendelsen, straffutmålingen, inndragningen og rettighetstapet. B's anke gjaldt saksbehandlingen og straffutmålingen. For anken over saksbehandlingen var det bemerket at denne senere ville bli begrunnet. Slik begrunnelse er ikke blitt gitt. Saksbehandlingsanken er således ikke spesifisert slik loven krever for behandling av saksbehandlingsanke etter reglene i straffeprosesslovens §393. Under ankeforhandlingen har A's forsvarer frafalt anken over rettsanvendelsen.

Forsvareren for A har for Høyesterett gjort gjeldende at det her foreligger slike saksbehandlingsfeil som i medhold av straffeprosesslovens §392 annet ledd må lede til dommens opphevelse. Det spørsmålsskrift som ble forelagt lagretten, gav - etter forsvarerens mening - ikke en tilstrekkelig klar beskrivelse av den påstått straffbare handling. I 1. hovedspørsmål som omhandlet salg av billedmagasiner,

Side:1534

ble lagretten spurt om A i tidsrommet fra oktober 1976 til 17. januar 1979 fra to angitte forretningssteder i Oslo hadde «solgt eller frembudt til salgs til et ukjent antall personer et ukjent antall billedmagasiner, således blant annet følgende», hvoretter spørsmålsskriftet regnet opp 29 magasiner rubrisert under oppstilte kategorier. Spørsmålsskriftets videre beskrivelse av det straffbare forhold var knyttet til den oppregnede eksemplifikasjon med denne tilføyelse: «som alle eller en vesentlig del av dem anses utuktige, fordi...». En tilsvarende beskrivelse var gitt også i 2. hovedspørsmål som gjaldt salg av filmer. Spørsmålsskriftets beskrivelse antas ikke å samsvare med regelen i straffeprosesslovens §344 som stiller krav om «en så nøyaktig beskrivelse av gjerningen, betegnelse av gjenstand, tid og sted m.m. som etter omstendighetene er hensiktsmessig og gjørlig». Her var det - hevder forsvareren - både hensiktsmessig og gjørlig å gi en mer utførlig beskrivelse, med en kvantifisering av de frembudte magasiner og filmer, hensett til at det i saken var foretatt beslag av vel 97.000 magasiner, vel 18.000 filmer og 20 video-bånd. Omfanget av det beslaglagte materiale fremgår også av materialets anslåtte totalvekt, på i alt vel 16 tonn. - Spørsmålene til lagretten har ikke - hevder forsvareren - gitt noen klar ramme for de angivelige straffbare handlinger. Den mangelfulle beskrivelse av det straffbare forhold gjør det ikke mulig å danne seg en endog tilnærmet sikker oppfatning av rekkevidden av skyldigkjennelsen. På denne bakgrunn bør dommen med hovedforhandling oppheves.

Den mangelfulle kvantifisering må også få betydning for avgjørelsen av kravene om inndragning. Det er i denne saken foretatt et «masse-beslag». I dette kan det være innlemmet magasiner og filmer som det ikke skulle være hjemmel for å anse som utuktige, ut fra det mer nyanserte syn som ble fastslått av Høyesterett i Rt-1978-1111. Inndragningen av det beslaglagte materiale kan således ha fått et omfang som rekker ut over det loven hjemler. For det tilfelle at dommen ikke skulle bli opphevet, bør Høyesterett foreta en reduksjon av den fastsatte inndragning.

Reduksjon bør i tilfelle også foretas i avgjørelsen om inndragning av utbytte. De beregninger lagmannsretten har foretatt, savner forankring i de reelle forhold, og retten har ikke gitt noen tilstrekkelig begrunnelse for fastsettelse av en inndragning på 1 million kroner.

Den straff som lagmannsretten har fastsatt, er - etter forsvarerens oppfatning - altfor streng. I tilfelle fellelsen opprettholdes - bør straffen settes ned.

I en sak som denne kan det ikke være berettiget å ilegge rettighetstap slik lagmannsretten har gjort. Under utarbeidelsen av de gjeldende regler i straffelovens §29 var det fremholdt at rettighetstap måtte anvendes med meget stor varsomhet.

A er i denne sak - hevder forsvareren - rammet av flere sanksjoner, som - når de vurderes i sammenheng - står i åpenbart misforhold til de forhold lagretten kjente ham skyldig i.

B's forsvarer har sluttet seg til de anførsler som A's forsvarer har gjort gjeldende om feil ved saksbehandlingen. Han har ellers utdypet en del av de synspunkter som denne hadde gjort gjeldende.

Side:1535

Forsvareren har ellers fremholdt at B er blitt ilagt en for streng straff. Man må ikke tape av syne at han bare har vært ekspeditør i forretningen, og at han ikke kan sies å ha handlet ut fra noe anstøtelig profittmotiv. Særlig tyngende er den ubetingete bot som han ble ilagt. For denne kan det imidlertid være tvilsomt om lagmannsrettens dom skal forstås derhen at den bare opprettholder den ubetingete bot som var ilagt ved en tidligere dom, eller om den skal forstås som en selvstendig bot, som da kommer i tillegg til den tidligere. Ved vurderingen av straffen for B må man tillegge det vesentlig vekt at han er i en vanskelig økonomisk situasjon. Han har relativt beskjedne inntekter. Han har stor forsørgelsesbyrde og har dertil store gjeldsposter.

Aktor har gjort gjeldende at det ikke foreligger noen feil ved saksbehandlingen. Spørsmålene til lagretten er utformet i samsvar med lovens krav og med praksis på området. Skulle Høyesterett - mot formodning - finne at det er begått noen saksbehandlingsfeil, kan en slik feil ikke tillegges betydning etter straffeprosesslovens §392 annet ledd, da den ikke kan gjøre dommens riktighet tvilsom.

Aktor har fremholdt at rettens fastsettelse av inndragning er foretatt etter en omfattende vitneførsel og dokumentasjon. Det er ikke kommet tilleggsopplysninger som bringer inndragningsspørsmålene i nytt lys og som kan begrunne en reduksjon av de fastsatte inndragninger.

Aktor har videre gjort gjeldende at de fastsatte straffer bør opprettholdes - det må også fullt ut gjelde det rettighetstap lagmannsretten fastsatte for A.

Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre frem.

Jeg finner grunn til innledningsvis å bemerke at anken over lovanvendelsen ikke er opprettholdt. Det er således ikke bestridt at straffelovens bestemmelse om «utuktige skrifter» her er blitt anvendt med rette. I denne sammenheng bemerker jeg at de magasiner og filmer som var nevnt i en særlig spesifikasjon inntatt i tiltalebeslutningene, under sakens behandling alle var blitt fremvist for lagmannsretten.

Jeg behandler først A's anke og deretter B's anke.

A's innsigelse mot saksbehandlingen.

Under ankeforhandlingen har A utenfor anken gjort gjeldende at det foreligger feil ved saksbehandlingen, nærmere bestemt ved utformingen av spørsmålene til lagretten. Dette angrep på saksbehandlingen kan etter min mening ikke føre frem.

Tiltalebeslutningen mot A gjaldt to overtredelser av straffelovens §211 første ledd litra b. Tiltalens første post (a) - som også omfattet den medtiltalte - gjaldt nærmere beskrevet befatning med billedmagasiner og filmer, mens A under tiltalens post b var tiltalt for gjennom annonsering å ha søkt å utbre materiale som nevnt under post a.

Det straffbare forhold under tiltalens post a var blitt beskrevet som en fortsatt forbrytelse ut fra en vurdering av forholdets omfang og varighet. Det skulle således etter angivelse i tiltalebeslutningen ha foregått over en periode på 2 1/4 år.

Forholdet under tiltalens post a ble også forelagt lagretten som en

Side:1536

sammenhengende virksomhet, utformet i to hovedspørsmål, angående befatning med henholdsvis billedmagasiner og filmer. Lagretten ble således spurt om A i en nærmere angitt tidsperiode - I nærmere angitt egenskap - fra to angitte forretningssteder i Oslo hadde solgt eller frembudt til salgs «til et ukjent antall personer et ukjent antall billedmagasiner (filmer), således blant annet følgende» - hvoretter det i spørsmålet var inntatt en nærmere spesifikasjon av magasiner (filmer). Dette materialet var - som jeg alt har nevnt - også blitt fremvist for lagmannsretten. Spørsmålet til lagretten gjaldt videre om alle de nevnte magasiner (filmer) eller en vesentlig del av dem, kunne anses utuktige, ut fra en begrunnelse som i spørsmålsskriftet var gjengitt fra tiltalebeslutningen. I sin rettsbelæring - som for en dels vedkommende var krevd protokollert - hadde lagmannen gjort lagretten oppmerksom på at for å svare ja på spørsmålet om f.eks. filmene, måtte lagretten «for det første finne at alle eller en vesentlig del, og det vil minst si over halvparten av de filmene som er listet opp og som dere har sett, er utuktige, og dernest at det også ellers har vært solgt eller frembudt til salg filmer som er utuktige».

Rettens utforming av spørsmålene tilfredsstiller de krav straffeprosesslovens §344 stiller. Den synes for øvrig å samsvare med spørsmål som er blitt utformet i tilsvarende saker. Jeg nevner således blant annet sak omtalt i Rt-1979-1418, og 1978 1111. I den sistnevnte sak var det for øvrig ikke tatt inn noen spesifikasjon av materialet slik det ble gjort i den foreliggende sak.

Forsvarerens ankemål mot den fremgangsmåte som her er anvendt, går vesentlig ut på at ved en skyldigkjennelse vil lagretten ikke få gitt uttrykk for forholdets omfang. Dette er imidlertid et forhold som i større eller mindre grad vil gjøre seg gjeldende ved «sammenhengende forbrytelser». I en avgjørelse i Rt-1912-215 ble det blant annet uttalt at det i en sak om et sammenhengende forhold vil være rettens sak - og ikke lagrettens - å avgjøre utstrekningen av det straffbare forhold. I kommentarutgaven til straffeprosessloven uttalte Salomonsen - blant annet under henvisning til nevnte avgjørelse i Rt-1912-215 - at det bare er skyldspørsmålet lagretten skal svare på. «Men hvorvidt en forbrytelse har et større eller mindre omfang vedkommer i almindelighet ikke skyldspørsmålet, men kun strafutmaalingen, og med hensyn til denne kan og skal retten selv bedømme de faktiske forutsætninger». (I. side 458)

Dette synspunkt er for øvrig kommet klart til uttrykk i Rt-1964-1368. I den saken var lagretten blitt forelagt spørsmål om en sammenhengende forbrytelse mot straffelovens §219, og i det ene spørsmål var 11 enkelthandlinger knyttet sammen. Av lagrettens svar kunne man ikke utlede hvilket omfang den mente tiltaltes forbrytelse hadde hatt. Ved utmålingen av straffen la retten i denne sak til grunn at tiltalte hadde begått samtlige handlinger som var beskrevet i tiltalebeslutningen. Førstvoterende i Høyesterett understreket i denne sak at ved utmålingen av straffen må retten selv ta standpunkt til omfanget av det straffbare forhold. «Denne avgjørelse får riktignok i en sak som denne et videre omfang og en større betydning enn det

Side:1537

ellers er vanlig i lagmannsrettssaker, men dette kan ikke tilsi noen annen behandlingsmåte».

Denne karakteristikk som jeg tiltrer, har gyldighet også i den sak som her foreligger til avgjørelse. I denne sak tillå det således retten - som ledd både i straffutmålingen og ved avgjørelsen av inndragningskravene - å fastlegge det nærmere omfang av tiltaltes forbrytelser.

Inndragningen overfor A av materiale.

Med støtte i lagrettens bekreftende svar på de to hovedspørsmål - angående henholdsvis magasiner og filmer - fant retten å måtte gi påtalemyndigheten medhold i kravet på inndragning av beslaglagt materiale.

Retten har gjort utførlig rede for de beslagsforretninger som fant sted under etterforskningen, for den utvelgelse av materiale som da ble foretatt - med sikte på fremleggelse til vurdering av materialets karakter. Retten pekte videre på at det under lagmannsrettssaken ble besluttet å utsette forhandlingene i 1 1/2 dag for at de tiltalte sammen med forsvarerne og aktor på ny kunne gå gjennom materialet med sikte på å finne eksempler som ikke var utuktige eller var mindre anstøtelige enn de spesielt nevnte eksempler. Dette ledet imidlertid ikke til fremleggelse for retten av ytterligere «eksempler». Retten har videre bemerket at det utvalg av filmer og billedmagasiner som retten hadde sett, måtte sies å være anstøtelig i sterk grad.

På denne bakgrunn og vurdert ut fra den umiddelbare bevisførsel med avhør av blant annet en del av de polititjenestemenn som hadde deltatt i beslagsforretningene og i gjennomgåelsen av materialet - en bevisførsel lagmannsretten har gjort omhyggelig rede for - mente lagmannsretten å ha tilstrekkelig å bygge på til å kunne fastslå at stort sett måtte det beslaglagte materiale anses utuktig i lovens forstand. Om det skulle være noen unntakelser, antok lagmannsretten at disse i denne sammenheng ville være så ubetydelige at de måtte kunne ses bort fra.

Den avgjørelse lagmannsretten her har truffet, var - som jeg alt har fremholdt - nær knyttet til de faktiske forhold som ble klarlagt under den umiddelbare bevisførsel. Det er senere ikke fremskaffet opplysninger som er egnet til å avsvekke lagmannsrettens vurdering. Jeg lar det stå åpent i hvilken grad lagmannsrettens bevisvurdering overhodet kan overprøves gjennom anke til Høyesterett. Slik saken nå foreligger, kan jeg ikke se at det er forebrakt noe som kan begrunne et annet resultat enn det lagmannsretten er kommet til.

Det ubetydelige materiale som måtte ha kunnet falle utenfor utuktsbegrepet, er her med rette inndratt etter regelen i straffelovens §35 annet ledd om inndragning av ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling.

Inndragning overfor A av utbytte.

Lagmannsretten fant også å kunne ta til følge påstand om inndragning av utbytte. Påstanden lød på inndragning av 2 millioner kroner.

Lagmannsretten fant å kunne sette denne inndragning til 1 million kroner.

Side:1538

I lagmannsrettens begrunnelse er det vist til fremlagte regnskaper som gav uttrykk for en meget stor ekspansjon. Varekjøpet var således - å dømme etter regnskapene - økt fra 2 millioner i 1977 til 4 millioner i 1978. Lagmannsretten fant grunn til å anta at varekjøpene hadde vært langt større enn regnskapene gav uttrykk for. I den videre begrunnelse fremholdt lagmannsretten at tiltalte ved tidligere anledning hadde uttalt at det var stor fortjeneste ved omsetning av varer av den heromhandlede art, og at det for bladenes vedkommende dreide seg om en ganske stor omsetningshastighet med nye blad dels hver og dels annenhver måned. Lagmannsretten fant at firmaet måtte ha hatt «en betydelig vinning som langt overstiger den verdi det beslaglagte har. Hvor stor vinningen har vært ved den ulovlige virksomhet i tillegg til den som ligger i den beslaglagte del av lageret, må etter omstendighetene anslås rent skjønnsmessig, jfr. strl. §34». Lagmannsretten fant «å være på den sikre siden når vinningen anslås til i alle fall kr. 1.000.000 for A».

Ved denne fastsettelse av utbyttet har lagmannsretten på den ene siden sørget for at det ikke skjer noen form for dobbelt-inndragning, slik at inndragningen i penger kommer til å omfatte vinning som var reinvestert i de varer som også inndras. Lagmannsretten har på den annen side lagt vekt både på forklaringer og dokumenter som var fremkommet i retten.

Jeg er etter dette kommet til at det skjønn lagmannsretten således har foretatt, er fullt forsvarlig og tilsier at man kan inndra et beløp av den størrelsesorden lagmannsretten gav anvisning på, utgjørende innvunnet utbytte ved den straffbare omsetning.

Anken fra A over den utmålte straff, herunder rettighetstapet.

A har anført at den straff lagmannsretten har fastsatt - fengsel i 6 måneder - er altfor streng.

Heller ikke denne anke kan føre frem. Jeg finner det klart at det i denne sak må reageres med ubetinget fengselsstraff. Jeg anser A's forhold for langt mer graverende enn forholdet var i saken omtalt i Rt-1979-1418, der en pornoforhandler fikk sin anke over straffutmålingen forkastet, etter at han i lagmannsretten var dømt til 45 dagers ubetinget fengselsstraff.

Etter at Høyesterett ved dom av 12. mars 1977 ( Rt-1977-266) hadde skjerpet straffereaksjonen for A i tidligere pornosak, har han ikke bare fortsatt sin straffbare virksomhet, men endog utvidet denne i betydelig grad. Han har ved sin atferd vist en vedfarende tross overfor rettsordenens avgjørelser, og han har vist mangel på vilje til å innordne seg under en betinget reaksjon. Jeg er enig med lagmannsretten i at det i et slikt tilfelle må fastsettes en samlet ubetinget fengselsstraff, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens straffutmålingsbetraktninger.

Også når det gjelder rettighetstapet, må A's anke forkastes.

Som nevnt flere ganger har A - etter tidligere pornodom - fortsatt virksomheten og bygd denne vesentlig ut.

Han har gjennom sin vedvarende straffbare virksomhet vist seg uskikket til å drive næringsvirksomhet, og det må fryktes for at han vil misbruke en adgang til næringsvirksomhet.

Side:1539

Jeg er også på dette punkt enig med lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten her har gitt.

Jeg nevner at også på dette punkt avviker denne sak i betydelig grad fra den sak som er omtalt i Rt-1979-1418. Høyesterett fant der ikke å burde fradømme en domfelt pornoforhandler retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på opplysninger om at domfelte og hans selskap ikke lenger forhandlet film og blader, men drev handel som ikke hadde noen tilknytning til den virksomhet han tidligere var dømt for.

Forholdet ligger helt annerledes an for A. Og i motsetning til saken fra 1979 er innholdet og omfanget av A's straffbare forhold og muligheten for misbruk slik at rettighetstap bør ilegges.

B's anke.

Også for B' s vedkommende ble det stilt spørsmål som bygde på synspunktet om en sammenhengende forbrytelse.

Påstanden om at det ved en slik spørsmålsstilling er begått saksbehandlingsfeil, kan ikke gis medhold. Jeg vil for dette punkts vedkommende innskrenke meg til å vise til mine bemerkninger angående A's innsigelse mot saksbehandlingen.

Etter min oppfatning er det ikke grunn til å nedsette den betingede fellesstraff lagmannsretten fastsatte, på fengsel i 90 dager, hvori inngikk en tidligere betinget straff på 60 dagers fengsel.

Ved siden av den betingete fellesstraff - fastsatt etter straffelovens §53 nr. 1 - har retten ilagt B en ubetinget bot av samme størrelse som fastsatt ved den betingete dom av 9. mars 1979.

Det er i rettspraksis fastslått at en ubetinget bot fastsatt i tidligere deldom «ikke influeres av at den annen, den betingete del av dommen senere tas opp til ny vurdering i en fellesdom etter §53» se Rt-1972-1248, jfr. også 1978 827 1.nr. 69. I disse saker gjaldt det fastsettelse av fellesstraff i medhold av §53 nr. 2, mens det i den foreliggende sak gjelder fellesstraff etter §53 nr. 1. Etter denne bestemmelse skal retten når betinget dom blir gitt - fastsette «en ny prøvetid som regnes fra avsigelsen av endelig dom i den nye sak». Denne regel har sammenheng med at en fellesstraff fastsatt ved slik «etterskuddsdom» representerer den samlede avgjørelse. Den nye dom må - sammen med fastsettelsen av ny prøvetid og eventuelle særvilkår - også ha med fastsettelse av tidligere ilagt bøtestraff, som fortsatt vil være en del av felÅesdommen. Jeg forstår lagmannsrettens dom dithen at den ut fra et slikt synspunkt ved siden av den betingete fellesstraff har ment å ilegge en ubetinget bot på kr. 20.000. I premissene er det således uttalt at fellesstraffen også bør omfatte «en ubetinget bot av samme størrelse som den som ble fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1979, nemlig kr. 20.000. Hans økonomiske forhold antas å være omtrent de samme i dag som den gang».

Jeg vil etter dette stemme for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

Side:1540

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Schweigaard Selmer og Mellbye: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Astri Rynning, lagdommer Agnes Nygaard Haug og sorenskriver J. E. Aarsland Olsson):

- - -, er født xx.xx.1942 - - -. Han er skilt og uten forsørgelsesbyrde. Av yrke oppgir han å være selvstendig næringsdrivende og å ha en årlig inntekt på kr. 130-140.000,-. Formuen er oppgitt til kr. 200.000,-. Han er fritatt for militærtjeneste. Tiltalte er tidligere straffedømt 10 ganger, vesentlig for vinningsforbrytelser, og dessuten en gang i Danmark i 1963. Siste gang han ble dømt var ved Høyesteretts dom av 12. mars 1977 for overtredelse av strl. §211 første ledd, litra b m.v. til 30 dagers betinget fengsel og en bot på kr. 100.000,-. Han er også bøtelagt noen ganger.

Tiltalte nr. 2, B, - - -, er født xx.xx.1945 - - -. Han er gift og forsørger kone og ett barn, har bidragsplikt til 3 barn i tidligere ekteskap med kr. 1.800,- pr. måned. Av yrke er han ekspeditør og oppgir å tjene ca. kr. 85.000,- pr. år og at han er uformuende. Han har gjort militærtjeneste i Flyvåpnet. Tiltalte er tidligere straffedømt 3 ganger, siste gang ved Eidsivating lagmannsretts dom av 9. mars 1979 for overtredelse av strl. §211, 1. ledd litra a og b m.v. til 60 dagers betinget fengsel og en bot på kr. 20.000,-. Han er bøtelagt en rekke ganger.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 18. juni 1979 - rettet under hovedforhandlingen - er de to tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

straffelovens §211 første ledd, litra b, - - -

nr. 1 A og nr. 2 B,

a) ved nr. 1 A i tidsrommet fra oktober 1976 til onsdag 17. januar 1979 som henholdsvis styremedlem, disponent og daglig leder og nr. 2 B i tidsrommet fra høsten 1977 til onsdag 17. januar 1979 som ansatt i firma A Import A/S fra forretningssteder i - - -veien 17 og - - -gate 16 i Oslo, å ha solgt eller frembudt til salgs til et ukjent antall personer et ukjent antall billedmagasiner og filmer, således bl.a. følgende blader: - - -

og filmer: - - - som anses utuktige fordi de inneholder fotografier og bilder av nakne menn og kvinner hvor kjønnsorganene spesielt er fremhevet og hvor personene vises sammen i stillinger eller posisjoner hvor de har samleie, eller antyder samleieforberedelser, eller fremstiller andre former for seksuell adferd, dels med islett av vold og sadisme eller andre perversiteter, samt fotografier og bilder av lignende adferd mellom forskjellige dyr på den ene side og mennesker på den annen side, eller å ha medvirket hertil,

nr. 1 A

b) ved i tidsrommet som ovenfor nevnt gjennom annonser i dagspressen, bl.a. i Dagbladet, og i magasiner, bl.a. Aktuell Rapport og Kriminaljournalen, samt i eget annonseorgan utgitt av firma A Import A/S å ha søkt å utbre de under post a) nevnte billedmagasiner og filmer ved flere anledninger å ha rykket inn et stort antall annonser for salg av nevnte varer. - - -

Lagretten er stillet spørsmål i samsvar med den rettede tiltalebeslutning og har besvart spørsmålene med ja. Retten legger lagrettens kjennelse til

Side:1541

grunn. Tiltalte nr. l, A, blir således å dømme for overtredelser av strl. §211, 1. ledd litra b. De handlinger han nå er kjent skyldig i. er dels begått i prøvetiden for den betingede delen av Høyesteretts dom av 12.3.1977, jfr. Oslo byretts dom av 15.9.1976, og dels forut for høyesterettsdommen således at strl. §53 nr. 1 og 2 kommer til anvendelse. Tiltalte nr. 2, B, blir å dømme for overtredelse av strl. §211 første ledd litra b. Den handling han nå dømmes for ligger i tid forut for Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1979 hvorved han ble idømt en betinget fengselsstraff på 60 dager og en ubetinget bot av kr. 20.000,-. For hans vedkommende kommer strl. §53 nr. 1 til anvendelse. For begges vedkommende blir strl. §62 å iaktta.

Når det gjelder straffeutmålingen for tiltalte nr. 1, A, legger retten vekt på følgende:

A er en tidligere mange ganger straffet person, 10 ganger i Norge og en gang i Danmark. De fleste dommer gjelder vinningsforbrytelser som ligger en del tilbake i tiden, bortsett fra en dom i 1975 for heleri. Ved Oslo byretts dom av 15.9.1976 ble han dømt for overtredelse av samme straffebestemmelse som den han nå er tiltalt for, til 30 dagers betinget fengsel og kr. 50.000,- i ubetinget bot. Høyesterett skjerpet bøtestraffen til kr. 100.000,- ved dom av 12.3.1977, idet Høyesterett fant at både generalpreventive hensyn på dette området og hensynet til å hindre fremtidige tilsvarende forgåelser fra domfeltes side, tilsa en følbar og effektiv økonomisk reaksjon. Høyesterett la vekt på at tiltalte i mars 1974 hadde vært innkalt til politiet og blitt orientert om rettstilstanden og rettspraksis på dette området, men at han allikevel hadde fortsatt virksomheten. Det ble lagt til grunn at tiltalte hadde hatt en meget stor inntekt av omsetningen av utuktig film og magasiner. I dommen er referert en uttalelse av tiltalte i et intervju om at salgbar pornofilm i Norge er en gullgrube og at det ligger for mange penger i denne business til at han vil gi den opp. Høyesterett fant at det fra tiltaltes side forelå en bevisst forretningsmessig utnyttelse av interessen for pornografi. Til tross for denne høyesterettsdom har altså A fortsatt sin straffbare virksomhet, og det i stadig større omfang. Ifølge regnskapsoppstillinger for årene 1977 og 1978 for A Import A/S, vedlagt selvangivelser for samme år, er varekjøpet fordoblet fra 1977 til 1978. Det har vært en utstrakt annonsering av filmer og blader i Aktuell rapport, blant annet med karakteristikk som kjempesterke sexfilmer, sterke sex-blader. Under henvisning til foranstående finner lagmannsretten det klart at det nå må reageres med en ubetinget fengselsstraff overfor A. Forsvareren for A har gjort gjeldende at det må tas hensyn til at det er uklart hvor grensen går til en hver tid mellom det som i straffelovens forstand skal anses som utuktig, og det som er tillatt. Retten finner imidlertid at A etter høyesterettsdommen må ha vært fullstendig klar over at de blader og filmer tiltalen gjelder, har ligget på den gale side av grensen. Fra forsvarets side er det videre hevdet at statsadvokatens påstand på ett års fengsel er en demonstrativ hard reaksjon, og en reaksjon som ville være et totalt brudd på tidligere rettspraksis. Til det siste er å bemerke at man aldri tidligere i norsk rettspraksis på dette området har hatt en sak av slike dimensjoner som i dette tilfelle. Noen sammenligning er derfor vanskelig å trekke. Lagmannsretten er kommet til at straffen for A bør settes til fengsel i 6 måneder som fellesstraff med den betingede delen av den foran nevnte dom. Selv denne straff ligger langt høyere enn de straffer som tidligere har vært anvendt ved overtredelser av strl. §211. Ved utmålingen av straffen har lagmannsretten

Side:1542

også tatt hensyn til nedennevnte reaksjoner overfor A.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand på inndragning til fordel for statskassen av ialt 97.057 billedmagasiner, 18.119 filmer og 20 videobånd som er beslaglagt og som er nærmere angitt i beslagsrapporter. Forsvareren for A. h.r.advokat Staff, hevder at lagmannsretten ikke har grunnlag for å akseptere at hele det beslaglagte materiell er utuktig. Så vidt retten har oppfattet h.r.advokat Staff, mener han at retten må ta stilling til hvert enkelt blad og til hver enkel film. Retten bemerker i den anledning:

Ved beslutninger av 16.1, 19.1 og 16.2.1979 bestemte Oslo forhørsrett at det med sikte på beslagleggelse kunne foretas ransaking i lokalene til A Import A/S i - - -veien 17, og til - - -A/S i - - -gaten 16 og - - -gt. 20. Det ble deretter foretatt beslag av en mengde billedmagasiner, filmer og 20 videobånd, alt til en samlet anslått vekt av 16,772 tonn og til en anslått verdi av kr. 5.558.830,-. Ved brev av 12.2.1979 fremsatte h.r.advokat Staff på vegne av A begjæring om forhørsrettens beslutning for frigivelse av de beslag som etter hvert var foretatt. Oslo politikammer fremsatte på sin side begjæring om rettens beslutning for opprettholdelse av de foretatte beslag. Oslo forhørsrett avsa beslutning den 9.2.1979 med slik slutning: «Beslagleggelsen etter Oslo forhørsretts beslutninger av 16. og 19. januar og 16. februar 1979 om ransaking hos siktede A blir å opprettholde.» Av beslutningen fremgår følgende:

I medhold av domstollovens §122 var det i Oslo forhørsrett avholdt et forhandlingsmøte den 23.2.1979. Etter dette ble det foretatt en sortering av de beslaglagte billedmagasiner og filmer «fra siktedes side» i 14 grupper under forskjellige betegnelser. I nytt møte 4.4.1979 ble «et mindre antall eksemplarer - som partene er enige om er typiske og dekkende for vedkommende gruppe - gjennomgått av retten etter utvelgelse og under veiledning og argumentasjon av partene.»

Lagmannsretten bemerker videre at tiltalebeslutning ble utferdiget den 18.6.1979 og i denne er listet opp som eksempler de blader og filmer som var blitt vist i forhørsretten, på én eller muligens et par unntagelser nær. I redegjørelse av samme dag, jfr. strpl. §292 in fine, sier statsadvokaten blant annet: «I forbindelse med forhørsrettens behandling av spørsmålet om fortsatt beslag plukket tiltalte ut en del magasiner og filmer som etter hans mening var representative for det totale beslag. A's utvalg er på enkelte punkter supplert av politibetjent Buer.» Det har ikke fra forsvarets side vært reagert på utformingen av tiltalebeslutningen - eller på redegjørelsen - før under hovedforhandlingen den 5.11.1979. Retten peker i denne forbindelse på strpl. §294 annet ledd. I en protokolltilførsel ga forsvareren ved hovedforhandlingens begynnelse uttrykk for at de billedmagasiner og filmer som i tiltalebeslutningen er referert som eksempler på utuktige magasiner og filmer, ikke var godtatt av forsvaret som representativt for det som har vært omsatt, og heller ikke som grunnlag for vurdering av spørsmålet om inndragning av det beslaglagte materiale. Han konkluderte med en protest mot at saken ble fremmet under den foreliggende tiltalebeslutning. I en replikk uttalte han at det utvalg som i sin tid ble akseptert som representativt, ble foretatt til bruk ved avgjørelsen av spørsmålet om beslag, og har ikke på noe tidspunkt fra forsvarets side vært akseptert som representativt for nærværende hovedforhandling. Dessuten påpekte han at utvalget inneholder særutplukkede filmer eller blader fra etterforskeren, politibetjent Buers side.

Side:1543

Retten besluttet etter konferanse med statsadvokaten og begge forsvarere at det skulle søkes tilveiebragt et noe utvidet representativt utvalg som også skulle inneholde de «beste» blader og filmer. Den fortsatte forhandling ble derfor utsatt til 2 dager senere. Statsadvokaten, begge forsvarerne og begge de tiltalte deltok i arbeidet med å få supplert utvalget. Da forhandlingene ble gjenopptatt den 7.11 om morgenen, ga h.r.advokat Staff uttrykk for at det ikke hadde vært mulig å få foretatt en tilstrekkelig gjennomgåelse av de mange beslaglagte kartonger, og hevdet fortsatt at det utvalg som er fremlagt, ikke er representativt for hele det beslaglagte materiale. Han begjærte påny saken utsatt, og forsvareren for tiltalte nr. 2. B, advokat Holden, sluttet seg til dette. Statsadvokaten motsatte seg utsettelse. Han opplyste at av de ca. 500 beslaglagte kartonger, hadde nå han, forsvareren og de to tiltalte gjennomgått 12 kartonger systematisk og ellers var det blitt tatt stikkprøver. Statsadvokaten hevdet at alt i alt var 50-60 kartonger undersøkt i denne omgang, mens forsvarerne mente at det i høyden kunne dreie seg om 20-30 kartonger. Retten fant at slik tiltalebeslutningen er utformet, var det ikke nødvendig av hensyn til skyldspørsmålet med ytterligere supplering og besluttet at saken skulle fremmes. Noe nytt materiale ble ikke fremlagt for retten. H.r.advokat Staff ba deretter om at rettsmøtene ble gitt bare et par timers varighet hver dag slik at de tiltalte og forsvarerne ville få anledning til ytterligere gjennomgåelse av det beslaglagte. Retten viste til sin beslutning og bestemte at rettsmøtene skulle gå som normalt.

På et senere tidspunkt - etter lagrettens kjennelse om skyldspørsmålet forelå - ba h.r.advokat Staff i forbindelse med inndragningsspørsmålet om at retten skulle gjenoppta bevisføringen «slik at bevis hva angår utuktsforhold for den enkelte film og det enkelte blad blir ført i en slik grad at domstolen har anledning til å skjønne over spørsmålet.» Dette ble avslått.

Lagmannsretten finner at ved et slikt enormt beslag som det her dreier seg om, vil det ikke være praktisk gjørlig for retten å foreta en minutiøs gjennomgåelse. Skulle dette kreves i saker av slikt omfang, ville det være fare for at rettsapparatet ville kunne bli lammet. Lagmannsretten mener å ha tilstrekkelig å bygge på til å kunne fastslå at stort sett hele det beslaglagte materiale må anses utuktig i lovens forstand. Om det skulle være noen unntagelser. antas at disse i denne sammenheng ville være så ubetydelige at de må kunne ses bort fra. Retten bygger på følgende:

Tiltalte A og hans forsvarer har tidligere godtatt det foretatte utvalg som typisk og dekkende.

Det har fra forsvarets side ikke før under hovedforhandlingen vært reist innsigelse mot at utvalget er representativt. I tiden mellom tiltalebeslutningens utferdigelse og hovedforhandlingen ville det eventuelt ha vært god tid til å foreta supplering.

Den undersøkelse som ble foretatt av statsadvokaten, forsvarerne og de tiltalte under en 1 1/2 dags pause under hovedforhandlingen ledet ikke til ytterligere fremleggelse til tross for systematisk gjennomgåelse av 12 kartonger og en del stikkprøver ellers. Det utvalg filmer og billedmagasiner som retten har sett, må sies å være anstøtlige i sterk grad, og det gir da en viss pekepinn at undersøkelsen ikke ledet til at utvalget ble supplert med noe som var mindre anstøtelig slik hensikten med undersøkelsen var.

Avdelingssjef ved Oslo politikammer, Henry Nilsen, har som vitne forklart at to lag hver på 6-7 mann, og hvorav han deltok i det ene laget, holdt

Side:1544

på i 2 week-ender med å gjennomgå alt det beslaglagte. For sitt vedkommende var han ikke kommet over ett eneste blad som ikke etter hans mening var porno.

Lagmannsretten tar etter dette til følge påtalemyndighetens påstand om inndragning av det beslaglagte med de unntak som er nevnt i påstanden. Det anses utvilsomt at det beslaglagte av A var ment å skulle omsettes, og betingelsene for inndragning etter strl. §35 annet ledd, jfr. §36, er da til stede. Fra forsvarets side er innvendt at en del av det beslaglagte tilhører A/S. I et brev av 2.9.1976 til Oslo politikammer, Forvaltningsavdelingen, har imidlertid A opplyst at A Import A/S kjøpte alle aksjene i A/S i slutten av 1975, samt at firmaet A/S bare er registrert og «står helt stille hva forretninger angår.» Det må etter dette legges til grunn at hele beslaget eies av A Import A/S.

Påtalemyndigheten har videre lagt ned påstand om at det hos A inndras kr. 2.000.000,- til fordel for statskassen.

Hvor stort utbytte det har vært ved den ulovlige virksomhet, har man ingen eksakte opplysninger om. A selv har ikke villet bidra med opplysninger. De fremlagte regnskaper for A Import A/S kan det ikke bygges på, bortsett fra at også de gir uttrykk for en meget stor ekspansjon. Varekjøp i 1977 er ført opp med vel 2 millioner kroner, mens det i 1978 er ført opp med vel 4 millioner kroner. Når man ser på den store verdien av det beslaglagte, må det antas at varekjøpet har vært langt større enn det regnskapet gir uttrykk for. A har selv angitt at fortjenesten ved omsetning av porno er meget stor. I et annonseblad, Sexprogram '79, utgitt av A Import A/S, er prisene på de der annonserte blad angitt til kr. 30,- pr. stykk hvis ikke andre priser er spesielt anført, og det er videre sagt i annonsen at mesteparten av bladene kommer ut én gang i måneden eller annenhver måned. I samme annonseblad er prisene på filmene angitt til fra kr. 300,- til kr. 550,-, d.v.s. omtrentlig gjennomsnittlig kr. 400,-. Hvis man legger disse priser til grunn, ville salgsverdien av det beslaglagte ligge på omkring 9 millioner kroner. Bruttoinntekten ville da ligge på ca. 3,5 millioner. Dette er imidlertid usikre tall. I de fremlagte numre av Aktuell rapport er det annonsert blader fra kr. 10,- til kr. 35,-, enkelte opp til kr. 50,-, og filmer fra kr. 150,- til kr. 550,-. Lagmannsretten tar utgangspunkt i det store lageret av filmer og blader som ble beslaglagt, og som firmaet A Import A/S satt inne med i januar 1979, og i at det etter A's eget utsagn er en stor fortjeneste ved omsetning av denslags, samt at det iallfall for bladenes vedkommende dreier seg om en ganske stor omsetningshastighet med nye blad dels hver og dels hver annen måned selv om dette ikke skulle gjelde alle. Under henvisning til dette er lagmannsretten enig med statsadvokaten i at firmaet må ha hatt en betydelig vinning som langt overstiger den verdi det beslaglagte har. Hvor stor vinningen har vært ved den ulovlige virksomhet i tillegg til den som ligger investert i den beslaglagte del av lageret, må etter omstendighetene anslås rent skjønnsmessig, jfr. strl. §34. Under henvisning til det som er anført foran, finner lagmannsretten å være på den sikre siden når vinningen anslås til iallfall kr. l .000.000,- for A. Det bemerkes at ved stiftelsen av firmaet A Import A/S innehadde A 16 av de ialt 20 aksjer, mens hans daværende hustru og svigerfar hadde 2 hver. Hvem som nå eier disse 4 aksjer, har A ikke villet opplyse om, men lagmannsretten legger til grunn at A fortsatt eier det vesentlige av aksjene. Etter dette gis det dom for inndragning av kr.

Side:1545

1.000.000.- hos A til fordel for statskassen.

Det er også lagt ned påstand på at A fradømmes retten til å drive selvstendig næringsvirksomhet. Lagmannsretten finner at A's handlemåte etter Høyesteretts dom av 12.3.1977 viser at han har liten respekt for lov og rett, jfr. også hans egen uttalelse i intervju sitert i høyesterettsdommen. Det bemerkes videre at han 16.2.1979 har vedtatt forelegg på bot kr. 800,- for å ha drevet handel uten å ha handelsrett som kjøpmann. Etter lagmannsrettens oppfatning er det etter dette grunn til å frykte for misbruk i tilfelle A fortsatt skulle kunne drive næringsvirksomhet, jfr. strl. §29 nr. 2. Lagmannsretten har vært i tvil om ikke retten til å drive næringsvirksomhet burde fratas A for alltid som påstått av påtalemyndigheten, men er blitt stående ved å burde tidsbegrense rettighetstapet til 5 år.

Påtalemyndigheten har nedlagt påstand på at A dømmes til å betale kr. 5.000,- i saksomkostninger. Utgifter som nevnt i strpl. §452, antas imidlertid langt å overstige kr. 5.000,- i denne sak for så vidt angår A. Det bemerkes at en vesentlig del av forhandlingene har dreiet seg om hans forhold. Saksomkostningsbeløpet fastsettes derfor til kr. 10.000,-, idet det antas at A har økonomisk evne til å betale dette beløp, jfr. strpl. §452. 2. ledd 1. setning.

Tiltalte nr. 2, B, har som foran nevnt begått den handling han nå er kjent skyldig i. i tid som ligger forut for den dom han fikk 9.3.1979 for tilsvarende forhold. Lagmannsretten må legge til grunn at B har vært vanlig ekspeditør i firmaet A Import A/S. og han kommer således i en annen stilling enn A. Hans forhold i nærværende sak finnes å være mindre graverende enn de forhold han ble dømt for ved dommen av 9.3.1979, selv om det nå dreier seg om salg i stort omfang. Fellesstraffen for B antas å burde settes til 90 dager betinget fengselsstraff med en prøvetid av 2 år og en ubetinget bot av samme størrelse som den som ble fastsatt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 9.3.1979, nemlig kr. 20.000,-. Hans økonomiske forhold antas å være omtrent de samme i dag som den gang. Den subsidiære fengselsstraff settes til 30 dager. B har sittet i varetekt i 14 dager i forbindelse med den forrige saken, og han tilkommer fradrag i den betingede fengselsstraff for dette.

Under henvisning til foranstående finner lagmannsretten ikke å burde ta til følge påtalemyndighetens påstand om at B fradømmes retten til å drive næringsvirksomhet.

Saksomkostninger for B's vedkommende er ikke påstått og ilegges ikke, jfr. strpl. §452 i.f..

Dommen er enstemmig. - - -