Rt-1987-1290

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1987-11-02
Publisert:	Rt-1987-1290 (365-87)
Stikkord:	Skatterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 121/1987 I
Parter:	Ankesak nr 191/1985. Odda kommune (advokatene Eilert Stang Lund og Tallag Andersen) mot Norzink A/S (advokat Arne Haavind - til prøve).
Forfatter:	Philipson, Røstad, Sinding-Larsen, Backer, Justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §5, Eigedomsskattelova (1975) §33, Skatteloven (1911) §5, Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967) §25, §41, Eigedomsskattelova (1975)

II. Ankesak nr 195/1985.

Odda kommune (advokatene Eilert Stang Lund og Tallag Andersen) mot Odda Smelteverk A/S (advokat Carsten Riekeles).

III. Ankesak nr 196/1985.

Odda kommune (advokatene Eilert Stang Lund og Tallag Andersen) mot DNN Industrier A/S (advokat Carsten Riekeles)

Dommer Philipson: Odda kommune traffødt xx.xx.1979 vedtak om å innføre eiendomsskatt i kommunen etter lov av 6. juni 1975 nr 29 om eiendomsskatt. Slik skatt skulle utredes med virkning fra 1. januar 1980.

Takstnemnda for eiendomsskatt avsa 30. juni 1980 takster over industrianlegg og boliger tilhørende Norzink A/S, Odda Smelteverk A/S og DNN Aluminium A/S - senere DNN Industrier A/S. Taksten ble 110 millioner kroner for industrianlegg og 5,3 millioner kroner for boliger tilhørende Norzink A/S. For Odda Smelteverk A/S ble taksten 80 millioner kroner for industrianlegg og 5 millioner kroner for boliger. For DNN Industrier A/S var taksten 60 millioner kroner for industrianlegg og 2,5 millioner kroner for boliger.

Bedriftene påklaget takstene for industrianleggene. Overtakstnemnda avsa takster 25. september 1981. Industrianleggenes verdi ble satt til 115 millioner kroner for Norzink A/S, 80 millioner kroner for Odda Smelteverk A/S og 60 millioner kroner for DNN Industrier A/S. Vedtaket for Odda Smelteverk A/S ble gjort mot en stemme - vedkommende stemte for en takstverdi på 70 millioner kroner. For DNN Industrier A/S ble vedtaket fattet mot to stemmer som ble avgitt for en takstverdi på 50 millioner kroner.

Bedriftene tok ut stevninger mot Odda kommune for å få overtakstene kjent ugyldige. I saken anlagt av Norzink A/S avsa Hardanger herredsrett dom 27. februar 1984 med denne domsslutning:

"1. Odda kommune frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke."

Hardanger herredsrett avsa den 24. oktober 1983 dom i saken anlagt av Odda Smelteverk A/S med denne domsslutning:

"1. Odda kommune frifinnes.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke."

I saken anlagt av DNN avsa Hardanger herredsrett dom 27. januar 1984 med denne domsslutning:

"1. Overtakst over DNN Aluminium A/S' fabrikkanlegg med tilhørende maskiner m.v. av 25. september 1981 oppheves.

2. Odda kommune betaler sakskostnader til DNN Aluminium A/S med kr 30.000,- - trettitusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen."

I sistnevnte dom kom herredsretten til at det "ikke kan kontrolleres om overtakstnemnda har bygget på riktig faktum og riktige takseringsprinsipper og dermed riktig rettsanvendelse ...". Overtaksten måtte derfor oppheves. I de saker Norzink A/S og Odda Smelteverk A/S hadde anlagt, fant retten at det ikke forelå noen feil i rettsanvendelsen eller i saksbehandlingen.

Norzink A/S og Odda Smelteverk A/S påanket dommene til Gulating lagmannsrett, mens Odda kommune påanket dommen i saken mot DNN Industrier A/S. De tre saker ble i lagmannsretten behandlet i nær tidsmessig sammenheng og med de samme dommere. Sakene ble pådømt samme dag, 31. mai 1985.

Lagmannsretten fant i hovedsak å kunne slutte seg til herredsrettens syn i saken mellom Odda kommune og DNN Industrier A/S. Vedrørende ankene fra Norzink A/S og Odda Smelteverk A/S, fant lagmannsretten å måtte fravike herredsrettens syn. Lagmannsretten kom til at overtakstnemndas begrunnelse var for ufullstendig til at retten kunne se om nemnda hadde bygget på et riktig grunnlag ved avgjørelsen av om substansverdien eller avkastningsverdien skulle legges til grunn ved fastsettelsen av takstverdiene. Det ble vist til at det ikke fremgikk klart om overtakstnemnda hadde tatt hensyn til at en kjøper av anleggene ikke kunne regne med å få elektrisk kraft til de rimelige priser Norzink A/S og Odda Smeltevert A/S betalte som aksjonærer i kraftselskapet A/S Tyssefaldene.

I saken Norzink A/S mot Odda kommune, hadde lagmannsrettens dom følgende domsslutning:

"1. Eiendomsskatt av 25. september 1981 fra Overtakstnemnda for eiendomsskatt i Odda kommune vedrørende fabrikkanlegg m.v. tilhørende Norzink A/S oppheves og henvises til ny behandling av Overtakstnemnda.

2. Odda kommune tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Norzink A/S med kr 70.146,- -kronersyttitusenetthundreogfirtiseks- 00/100."

Lagmannsrettens dom hadde følgende domsslutning i saken mellom Odda Smelteverk A/S og Odda kommune:

"1. Eiendomsskattetakst avsagt av Overtakstnemnda i Odda kommune den 25. september 1981 for Odda Smelteverk A/S's fabrikkanlegg med tilhørende maskiner m.v., oppheves og henvises til ny behandling av Overtakstnemnda.

2. Odda kommune tilpliktes innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til Odda Smelteverk A/S med kr. 59.014,- -kronerfemtinitusenogfjorten 00/100-."

Dommen i saken mellom Odda kommune og DNN Industrier A/S hadde denne domsslutning:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen betaler Odda kommune til DNN Industrier A/S kr. 30.195,- -kronertrettitusenethundreognittifem 00/100- i saksomkostninger for lagmannsretten."

Saksforholdet fremgår av dommene i herredsretten og lagmannsretten. Premissene gjør ellers rede for partenes anførsler der.

Odda kommune har påanket alle tre dommer. Det gjøres gjeldende at det foreligger feil i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Odda kommunes anke i sakene mot Norzink A/S, Odda Smelteverk A/S og DNN Industrier A/S - henholdsvis ankesak nr 191/1985, nr 195/1985 og 196/1985 - er 14. januar 1986 besluttet forenet til felles behandling i Høyesterett.

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som det anses unødvendig å spesifisere. Jeg nevner at Norzink A/S for Høyesterett har frafalt noen anførsler som ble gjort gjeldende for de tidligere retter.

Den ankende part, Odda kommune, angriper hovedsakelig lagmannsrettens dommer på tre punkter. Det foreligger feil lovforståelse for så vidt angår byskatteloven §5 som etter overgangsbestemmelsen i eiendomsskatteloven §33 skal legges til grunn ved takseringen. Videre er det stilt for strenge krav til nemndas begrunnelse. Subsidiært hevdes det at eventuelle mangler ved nemndas begrunnelse eller feil ved rettsanvendelsen ikke kan antas å ha hatt betydning for resultatet.

Lagmannsretten har ikke tatt standpunkt til DNN Industrier A/S' anførsel om at taksten er vilkårlig. Odda kommune gjør gjeldende at det her ikke er utvist vilkårlighet.

Odda kommune gjør i det vesentlige gjeldende:

Lagmannsrettens sterke krav til begrunnelse - også av skjønnsmessige momenter - synes å henge sammen med en uriktig lovforståelse angående takseringsprinsippene. Rettsanvendelsen blir derfor det springende punkt i de foreliggende saker. Ved fastsettelsen av verdien for de tre industrianlegg etter skattelovens §5, har overtakstnemnda bygget på såkalt substansverdi. Nemnda har vurdert hva det vil koste å bygge nytt anlegg og gjort fradrag for slitasje og elde m.v. Etter byskatteloven §5 skal verdien settes til det beløp som "eiendommen etter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antas å kunne avhendes for under sedvanlige omsetningsforhold ved fritt salg". At substansverdien som hovedregel skal legges til grunn ved taksering etter denne bestemmelse, følger av så vel loven ordlyd som dens forarbeider. Det foreligger en lang og fast takseringspraksis som legger dette til grunn. Det kan også vises til rettspraksis.

En sentral avgjørelse har en i Rt-1974-332 - Hydro-dommen. Det følger av denne dom at takstnemnda bare i spesielle tilfelle plikter å gå inn på den objektive avkastning av et anlegg og å fastsette verdien på dette grunnlag. Det kreves for det første at denne avkastningsverdi ligger langt under anleggets substansverdi. Videre kreves det at det må være temmelig åpenbart at anlegget ikke kan drives lønnsomt. Begrensningen har som bakgrunn at det er meget vanskelig å gjennomføre en objektiv avkastningsvurdering. Man vil blant annet være avhengig av usikre prognoser. I bransjer med sterkt varierende råvare- og produktpriser kan prognosene nærme seg rene gjetninger.

Det følger også av Hydro-dommen at det er skatteyteren som overfor takstnemnda må anføre og godtgjøre at avkastningsverdien ligger langt under substansverdien. I tillegg må skattyteren godtgjøre at anlegget ikke kan drives lønnsomt. Bedriften må legge frem materiale som gir tilstrekkelig støtte for dette. Det er ikke tilstrekkelig at bedriften legger frem sine regnskaper. For at takstnemnda skal ha et utgangspunkt for å kunne foreta de nevnte vurderinger, må bedriften også legge frem fyldestgjørende prognoser med utgangspunkt i forventede priser og utgifter og maksimal utnyttelse av anlegget. Noen spesiell veiledningsplikt for skattetakstnemndene gjelder ikke. De krav som følger av Hydro-dommen, er ikke oppfylt fra bedriftenes side i de foreliggende saker. Men det gjør seg for så vidt gjeldende en gradsforskjell fra sak til sak.

I lagmannsrettens dommer er det sagt lite om når og på hvilke vilkår man skal kunne fravike hovedreglen om at substansverdien skal legges til grunn. Dette spørsmål, som er det første lagmannsretten burde tatt opp, er bare så vidt berørt i dommen vedrørende DNN Industrier A/S. Det foreligger derfor etter Odda kommunes mening, klare feil i dommene.

Det foreligger også feil for så vidt lagmannsretten har lagt til grunn at overtakstene må oppheves på grunn av mangelfull begrunnelse. Begrunnelsesspørsmålet må - slik det fremgår av Hydro-dommen - vurderes på bakgrunn av hva som er anført og fremlagt av materiale fra bedriftenes side for overtakstnemnda. Men uansett dette, må det være avgjørende at de mangler som er påberopt fra ankemotpartenes side, gjelder krav om begrunnelse av rent skjønnsmessige momenter. Etter rettspraksis kan det ikke kreves slik begrunnelse i de takster det her dreier seg om.

Forvaltningsloven §25 gjelder ikke for takster etter byskatteloven §5. Men uansett dette, må det kunne legges til grunn at de hensyn som ligger bak forvaltningsloven §25, er tilstrekkelig varetatt ved overtakstnemndas begrunnelse for de foreliggende takster.

For så vidt angår Norzink A/S, ble det fra bedriftens side i det hele tatt ikke påberopt at anlegget ikke kunne drives lønnsomt. Odda Smelteverk A/S ga antydning om dette i generelle og vage vendinger, men det ble ikke fremlagt relevant materiale som kunne underbygge dette. Fra DNN Industrier A/S' side ble det påberopt at verdien av industrianlegget var lik null. Men her fremgår det klart av taksten at overtakstnemnda har avveiet avkastningsverdien mot substansverdien.

Subsidiært gjør Odda kommune gjeldende at det - selv om det skulle foreligge feil i rettsanvendelsen eller utilstrekkelig begrunnelse - ikke er grunn til å regne med at feilen kan ha hatt betydning for resultatet. Det er ikke noen grunn til å tro at overtakstnemnda har lagt et uriktig faktum eller uriktige takseringsprinsipper til grunn. Etter forvaltningslovens §41 kan ufullstendig begrunnelse bare unntaksvis lede til opphevelse. Dette må gjelde desto mer hvor begrunnelsesplikten er mindre omfattende enn etter forvaltningsloven. Ellers har Odda kommune i de enkelte ankesaker nærmere anført:

Ankesak 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S.

Det må legges til grunn at det ikke for overtakstnemnda fremkom noen anførsel fra ankemotpartens side om at avkastningsverdien måtte legges til grunn. Bedriften kom heller ikke inn på betydningen av prisen for elektrisk kraft. Fra bedriftens side ble det ikke fremlagt noen prognoser. At det ble vist til nødvendigheten av miljøverninvesteringer og dårlige driftsresultater de siste år, kan ikke være avgjørende. Dette ga i seg selv ikke tilstrekkelig foranledning til at nemnda skulle måtte innlate seg på en vurdering av om unntaksregelen - taksering etter den objektive avkastningsverdi - skulle legges til grunn. Odda kommune viser også til at det siste skriftlige innlegg fra bedriftens side inneholder en anmodning "om at vårt forslag til eiendomstaksten på 37,5 mill. kroner for Norzink A/S, Odda blir godkjent". Dette beløp fremkom ved at bedriften tok utgangspunkt i bokførte anleggsverdier pr. 31. desember 1979 - kr 93.679.384. Det dreier seg altså her om en slags substansverdi.

Det som fra Norzink A/S ble anført om prisen for elektrisk kraft, knyttet seg til takseringen av A/S Tyssefaldene. Det sies overhodet intet om kraftprisens betydning ved vurderingen av Norzink A/S' eget anlegg. Og det må være galt - som lagmannsreten har gjort - å legge til grunn at nemnda av eget tiltak skulle komme inn på betydningen av kraftprisen. Det må her særlig ses hen til at det ikke forelå noen foranledning for nemnda til å innlate seg på en vurdering av den objektive avkastningsverdi for anlegget.

Ilustrerende for de vansker som vil være forbundet med en taksering på grunnlag av avkastningsverdien, er brev av 10. februar 1981, hvor Norzink A/S utdyper sine anførsler. Her nevnes at råvarekostnader hadde økt med ca 26 millioner kroner for 1981 sammenlignet med råvarekostnadene for 1980, mens økningen i kraftprisen ble oppgitt å utgjøre ca 2 millioner kroner. For øvrig viste det seg senere at året 1981 ble et godt år for bedriften. Et budsjettert underskudd på ca 30 millioner kroner ble til et overskudd på ca 20 millioner kroner. For tre av årene i takstperioden 1983 - 1984 - 1985 gikk også bedriften med betydelig overskudd, selv om en korrigerer for kraftprisen.

Ankesak nr 195/1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S:

Lagmannsretten har i denne sak foruten en henvisning til usikkerhet om hvilken pris som av overtakstnemnda ble lagt til grunn for elektrisk kraft, også vist til planene om å heve elektrisitetsavgiften. Sistnevnte forhold må være uten betyd ning for saken. Som nevnt kan det sies at bedriften har antydet at substansverdien måtte fravikes, men dette er skjedd i generelle og vage vendinger. Det som sies om elektrisk kraft, gjelder også her forholdet til A/S Tyssefaldene.

Ankemotpartens beregning av avkastningsverdien fremlagt for overtakstnemnda, viste avrundet en verdi på 58,4 millioner kroner. Beregningen var i sterk grad basert på skjønn. Det ble bl.a. operert med en forrentning på 12%. Dersom en reduserer denne forrentning, vil en få helt andre verdier. Noen prognose ble ikke fremlagt av bedriften. Odda kommune viser også til at bedriften i 1977/78 hadde anskaffet en stor smelteovn, hvilket innebar en kostnad på over 56 millioner kroner. At det viste seg å være alvorlige mangler ved ovnen slik at den ble stående ubrukt i lengre tid, kan være hovedgrunnen til de senere dårlige regnskapsresultater for bedriften.

Slik Odda kommune ser det, må det legges til grunn at Odda Smelteverk A/S ikke for overtakstnemnda tilstrekkelig klart har anført at en objektiv avkastningsverdi ville ligge langt under substansverdien, og at anlegget ikke kunne drives lønnsomt. Under enhver omstendighet er ikke dette godtgjort.

Ankesak 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S:

For så vidt angår kravet til begrunnelse, har herredsretten tatt feil når den uttaler at en må legge "til grunn de krav som vanligvis stilles til begrunnelse av skjønn og forvalttningsavgjørelser".

Herredsretten uttaler videre at det ikke fremgår av overtaksten hvilket tidsperspektiv på driften nemnda har hatt, om det er bygget på at det foreligger krav om reduksjon av utslipp, og at heller ikke betydningen av den "tilnærmede investeringsstopp" og det utilstrekkelige vedlikehold fremgår. Videre angis at det ikke er redegjort for betydningen av at det i bedriftens regnskap er ført inntekter ved salg av overskuddskraft og heller ikke betydningen av at gunstige kraftleiekontrakter har virket positivt for regnskapet.

Lagmannsretten har i det vesentlige vist til herredsrettens begrunnelse og fremkommer også med noen supplerende betraktninger. Når lagmannsretten uttaler at taksten ikke viser at overtakstnemnda har hatt klart for seg betydningen av å sondre mellom bedriften DNN Aluminium A/S og fabrikkanlegget, så er dette positivt galt.

Av de momenter herredsretten har nevnt, er spørsmålet om valg av kraftpris og eventuelt salg av overskuddskraft det som må tillegges størst vekt. For så vidt angår de øvrige momenter herredsretten har trukket inn, er det for det første å si at det gjelder skjønnsmessige momenter som ikke kan kreves begrunnet. Det dreier seg videre dels om forhold som i det hele tatt ikke var anført fra bedriftens side, og dels om forhold som det fremgår at overtakstnemnda må ha vurdert.

Ved vurderingen av om overtakstnemnda har gjort seg skyldig i noen feil som kan medføre opphevelse, må det tas utgangspunkt i bedriftens argumentasjon og dokumentasjon for overtakstnemnda. Bedriften anførte at anleggets verdi måtte settes til null på grunn av dårlig lønnsomhet. Det var også fra bedriftens side fremlagt en beregning av hva de historiske driftsresultater ville ha vært, dersom en korrigerte for at bedriften hadde hatt lave kraftpriser. Bedriften malte bildet svart med hensyn til muligheten for lønnsom drift i fremtiden. Men noen prognose ble ikke fremlagt for nemnda. Nemnda måtte selv på to vesentlige punkter korrigere de opplysningr som ble fremlagt, dette gjaldt økning av salgsvolumet de siste år og prisutviklingen for aluminiumsprodukter.

Det ble heller ikke gjort noe forsøk fra bedriftens side på å redegjøre for hva som kunne foretas av investeringer for å få produksjonen øket opp mot full kapasitet for anlegget, og hvilke muligheter som forelå for midlertidig drift i tiden inntil rivning og oppføring av nytt anlegg. Odda kommune viser i denne forbindelse til at byggene ble revet i 1982/1983 da ilmenittsmelteverket ble oppført. Rent faktisk kom den foreliggende takst til å gjelde frem til 1. januar 1985 etter at det var begjært omtaksering av kommunen.

Slik Odda kommune ser det, har bedriften ikke for overtakstnemnda godtgjort at substansverdien måtte fravikes og at verdsettelsen måtte skje etter den objektive avkastningsverdi.

Det foreligger ikke holdepunkter for at nemnda har bygget på uriktig faktum eller at den har lagt uriktige takseringsprinsipper til grunn. Overtakstnemnda har sine ord i behold når den under hensyn til St. prp. nr 123 (1980-81) uttalte "at virksomheten i 1979 og 1980 opererer med overskudd hovedsakelig på grunn av høyere metallpriser, jfr. proposisjonens 2". Selv om en korrigerer for kraftprisen og bedriftens inntekt som følge av salg av overskuddskraft, er det ikke dermed sagt at industrianlegget ikke kunne drives lønnsomt.

Lagmannsretten har uttalt at det ikke var tilfredsstillende som begrunnelse når overtakstnemnda bare viste til St.prp. 123 (1980-81). Denne kritikk er uberettiget. Nemnda har henholdt seg til det siste stortingsdokument som forelå på taksttidspunktet, og som inneholdt de siste og mest aktuelle tall om produksjon m.v. Lagmannsrettens kritikk her innebærer også at retten feilaktig forutsetter at overtakstnemnda skulle ha plikt til å begrunne rent skjønnsmessige momenter.

Om de vurderingsprinsipper som skulle legges til grunn, har overtakstnemnda uttrykkelig vist til Hydro-dommen og uttalt at "avkastningen av virksomheten kan føre til at verdsetting av fabrikkanlegg kan bli lavere enn anleggets substansverdi". Valg av kraftpris er et viktig, men ikke avgjørende spørsmål ved vurderingen av om inntjeningen ved anvendelsen av anlegget ville være så lav at avkastningsverdien måtte legges til grunn. Vurdering av dette spørsmål og spørsmålet om hvilken vekt kraftprisen skal tillegges, vil også innebære en betydelig grad av skjønn.

At det ikke direkte er sagt noe i overtaksten om kraftprisen, kan ikke være avgjørende. Det fremgår av den klage som er referert i overtaksten, at bedriften hadde anført at det ved taksering av anlegget måtte tas hensyn til at eieren hadde fordelen av billig kraft - en fordel som ikke var knyttet til eiendommene. Videre var det som nevnt, fremlagt en beregning av avkastningsverdien hvor tallene ble korrigert ved at den høyere statskraftpris var lagt til grunn. Nemnda var ellers kjent med den aktuelle problemstilling fra sin behandling av overtaksten for A/S Tyssefaldene, og nemnda har i overtaksten for DNN Industrier A/S presisert at det er anlegget og ikke bedriften som skal takseres. Det er derfor, slik Odda kommune ser det, ikke holdepunkter for å anta at overtakstnemnda her skulle ha lagt noe annet til grunn enn det som ble anført fra bedriftens side.

Nemnda har gjengitt DNN Industrier A/S' anførsler uten å ta avstand fra dem. Avgjørelsen må derfor forstås slik at anførselen er godtatt, men at nemnda likevel ved sin vurdering er kommet til et annet resultat. Det som er helt på det rene i denne saken, er at overtakstnemnda vurderte spørsmålet om en kunne regne med lønnsom drift, og det ble gitt et klart svar på dette spørsmål. Resultatet ble også nærmere begrunnet, noe som i og for seg går ut over det som kunne kreves med hensyn til begrunnelse.

Ankemotparten har dessuten hevdet at taksten er vilkårlig. Dette kan ikke føre frem. Det kan ikke være noe galt i at overtakstnemnda har trukket inn at anlegget kan moderniseres. Nemnda har for så vidt ikke gjort mer enn å vise til bedriftens egen anførsel.

Odda kommune har i de respektive saker nedlagt følgende påstander:

Sak 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S:

"Odda kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Sak 195/1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S:

"Odda kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Sak 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S:

"Odda kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotpartene har anført:

Ankesak nr 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S:

Ankemotparten Norzink A/S viser til lagmannsrettens begrunnelse som ankemotparten er enig i.

Norzink A/S har i det vesentlige anført:

Det foreligger ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har misforstått Hydro-dommen, Rt-1974-332. Det fremgår klart av dommen i saken mellom Odda kommune og DNN Industrier A/S at retten var klar over at det skal meget til for å fravike substansverdien ved verdsettelsen etter skatteloven §5.

Norzink A/S er ikke enig med Odda kommune for så vidt angår den nærmere forståelse av Hydro-dommen og hva som følger av denne. Lest i sammenheng innebærer førstvoterendes bemerkninger i dommen at substansverdien for et anlegg ikke kan legges til grunn, dersom driften av anlegget ikke kan påregnes å "oppnå en vanlig lønnsomhet og forrente substansverdien". Når dette er tilfelle, vil avkastningsverdien regelmessig ligge "langt under substansverdien". Førstvoterendes uttalelse her må ses på denne bakgrunn. Den forrentning av substansverdien det blir spørsmål om, vil være en vanlig rente for egenkapital. Rent bevismessig må saken ligge slik an at det er en rimelig sikkerhet for at driften ikke vil kunne forrente substansverdien. Når dette er tilfelle, må nemnda foreta en vurdering av anleggets avkastning.

I de tre saker som foreligger for Høyesterett, dreier det seg om taksering av industrianlegg innen smelteverksindustri. Det som er et kjennetegn for denne type industri, er at den er avhengig av store mengder elektrisk kraft. Og den pris som må betales for denne, vil være av helt avgjørende betydning.

Ved et eventuelt kjøp av anleggene, kan det vanskelig tenkes annen ny virksomhet enn den som svarer til den aktuelle kraftkrevende virksomhet. Forholdet har for så vidt likhetstrekk med taksering av kraftverk, hvor takstverdien etter langvarig praksis skal settes lik den objektive avkastningsverdi. Norzink A/S mener for øvrig at det ikke nødvendigvis behøver å være tale om et "enten eller" med hensyn til valg av takseringsprinsipper. Det kan således også bli spørsmål om å korrigere en substansverdi ut fra hensynet til dårlig avkastning.

Norzink A/S fremla for overtakstnemnda regnskapsmateriale som viste svak inntjening. I forbindelse med rettssaken er det fremlagt beregninger som viser driftsresultater for årene 1976 - 1987, korrigert ved at kraftkostnadene er forhøyet og beregnet på basis av statskraftpriser. Beregningene viser som et gjennomgående trekk at driften ville gå med store underskudd, dersom statskraftpris måtte betales. Den beregnede prisforskjell i perioden, ligger gjennomgående på over 10 millioner kroner pr. år, og ofte også høyere. For 1980 var differansen således 16,9 millioner kroner. Dette er meget betydelige tall, ikke minst når en ser dem i forhold til driftsresultatene.

En kan av Odda kommunes argumentasjon få inntrykk av at det er skattyteren som har eneansvaret for sakens opplysning ved behandlingen for overtakstnemnda. Dette må være et forfeilet syn, selv om skattyteren selvsagt må bidra til sakens opplysning.

Bedriftens argumentasjon for nemnda må for øvrig vurderes på bakgrunn av at eiendomsskatt var noe nytt som nettopp var innført i kommunen. Det hersket usikkerhet om hva som var relevant med hensyn til grunnlaget for takseringen. Men det som er viktig i denne forbindelse, er at bedriften pekte på sondringen mellom substansverdi og avkastningsverdi og at den dokumenterte sin lave avkastning.

Under enhver omstendighet må det være avgjørende at overtakstnemnda var kjent med problemstillingen vedrørende kraftprisenes betydning fra behandlingen av overtakstsakene for kraftverket A/S Tyssefaldene og for industribedriftene Odda Smelteverk A/S og DNN Industrier A/S. Anførslene og dokumentasjonen i de nevnte saker ga overtakstnemnda tilstrekkelig foranledning til å ta opp og vurdere avkastningsverdien også for Norzink A/S' anlegg. Forholdet må vurderes på bakgrunn av at overtakstnemnda pliktet å bruke de riktige verdsettelsesprinsipper ved sin taksering. Spørsmålet om det kan være aktuelt å anvende avkastningsverdien, må således anses som et rettsspørsmål. Det er også et rettsspørsmål å velge hvilke elementer som skal inngå i den beregning som skal foretas, og her kommer valg av kraftpris inn. Valget vil kunne bli avgjørende for resultatet.

Overtakstnemnda pliktet videre å skaffe seg nødvendig materiale for å komme frem til en riktig takst. Denne plikt har nemnda ikke oppfylt.

Etter teori og rettspraksis plikter overtakstnemnda å begrunne sin avgjørelse. Det må fremgå av begrunnelsen at det er lagt et riktig faktum og riktig rettsanvendelse til grunn, slik at domstolene har muligheter for å foreta sin kontroll. Når begrunnelsen etterlater tvil, må dette føre til opphevelse.

I den foreliggende sak etterlater overtakstnemndas begrunnelse tvil om nemnda har vurdert inntjeningen på grunnlag av riktige rettslige forutsetninger ved vurderingen.

Det kan ikke komme på tale å la taksten bli stående. De feil som foreligger må klarligvis antas å ha hatt betydning for resultatet.

Norzink A/S har nedlagt denne påstand:

"1. Gulating lagmannsretts dom i ankesak nr. 176/1984 stadfestes.

2. Norzink A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankesak nr 195/1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S.

Ankemotparten, Odda Smelteverk A/S, viser til lagmannsrettens dom og til dens begrunnelse.

I det vesentlige gjør Odda Smelteverk A/S gjeldende:

Ved taksering etter skatteloven §5, skal man søke å finne frem til anleggets økonomiske produksjonsverdi, jfr. Rt-1912-501, særlig 504, annenvoterendes votum. Det følger av Hydrodommen, Rt-1974-332, at substansverdien som regel kan legges til grunn. Men det fremgår likeledes av dommen at det også kan være aktuelt å basere taksten på en objektiv avkastningsverdi. Det må i så fall foreligge en spesiell situasjon, idet det må være temmelig åpenbart at anlegget ikke kan drives med normal lønnsomhet og normal forrentning av substansverdien. For så vidt angår forrentningen, må det her være spørsmål om en bedriftsøkonomisk normal rente. Av dommen følger, slik Odda Smelteverk A/S ser det, et beviskrav og et vesentlighetskrav. Beviskravet medfører at det må foreligge sikre holdepunkter for at en har å gjøre med et spesielt tilfelle, hvor anlegget ikke kan drives med normal lønnsomhet.

Odda Smelteverk A/S er for øvrig enig med Norzink A/S i at det ikke nødvendigvis bør være et "enten eller" ved valget mellom substansverdi og avkastningsverdi.

Når det fra en bedrifts side gjøres gjeldende at anlegget ikke kan drives med normal lønnsomhet, plikter takstnemnda å ta stilling til spørsmålet om taksering må skje på grunnlag av anleggets avkastningsverdi. En slik vurdering behøver ikke nødvendigvis være særlig komplisert. Nivået for avkastningsverdien vil ofte kunne anslås på et skjønnsmessig grunnlag ut fra de tilgjengelige opplysninger i saken. En slik fremgangsmåte vil således være mulig for de anlegg en har å gjøre med i de foreliggende saker.

De tre anleggene er særegne i den forstand at anvendelsesmåten for dem vil være svært begrenset. Det vil måtte dreie seg om industri av samme art som nå. Kraftprisenes betydning for slik industri er allment kjent, og overtakstnemnda satt dessuten inne med nærmere opplysninger, bl.a. i forbindelse med behandlingen av taksten for kraftverket A/S Tyssefaldene og industribedriften DNN Industrier A/S. En potensiell kjøper som ikke hadde tilgang på rimelig elektrisk kraft, kunne ikke drive like lønnsomt som smelteverket.

Det er for øvrig ikke særlig vanskelig å foreta en avkastningsberegning basert på de to produkter som produseres ved Odda Smelteverk A/S' anlegg. Prisene for disse produktene er relativt stabile.

For Odda Smelteverk A/S var det for overtaksten fremlagt regnskaper og avkastningsberegninger som viste at lønnsomheten i beste fall ikke oversteg normal lønnsomhet, selv med de gunstige kraftleveransene fra A/S Tyssefaldene. Gjennomsnittlig utgjorde forskjellen mellom utgifter basert på de priser bedriften betalte og statskraftpriser, 14,9 millioner kroner for perioden 1979 - 1986. Sistnevnte beregning er fremlagt i forbindelse med rettssaken.

I forbindelse med rettssaken har også Odda Smelteverk A/S fremlagt korrigerte årsregnskap, slik at statskraftpris er satt inn i stedet for de priser bedriften faktisk betalte. For regnskapsåret 1979/80 viste resultatet et underskudd på 13,1 millioner kroner før renter og avskrivninger. Driftsresultatene ble for perioden 1979/80 - 1985/86 for alle år negative.

Odda Smelteverk A/S har for overtakstnemnda påberopt at avkastningsverdien skulle legges til grunn. Bedriften har også påberopt at vurderingen her måtte skje med utgangspunkt i statskraftpris for kraftleveransenes vedkommende. At Odda Smelteverk A/S begrenset anførselen ved å gjøre den avhengig av hva som ble lagt til grunn i overtaksten for A/S Tyssefaldene, kan ikke spille noen rolle. Her vises også til den fyldige dokumentasjon av kraftleiekontrakter m.v. som forelå for nemnda i Tyssefaldsaken.

Bedriften hadde overfor overtakstnemnda tatt forbehold om å komme tilbake med ytterligere opplysninger, dersom nemnda trengte mer materiale. Uansett spørsmålet om opplysningsplikt og veiledningsplikt for nemnda, måtte det forbehold som var tatt, føre til at overtakstnemnda pliktet å be om nærmere opplysninger om de kraftpriser som faktisk ble betalt, dersom dette ble funnet å være nødvendig ved de korreksjoner som måtte foretas ved en avkastningsberegning.

Om et anleggs avkastning skal vurderes på grunnlag av de kraftpriser en bedrift faktisk har betalt eller på basis av en mer objektivisert pris, er et rettsspørsmål. Selv om det i avgjørelsen av om substansverdi eller avkastningsverdi skal legges til grunn vil inngå mange skjønnsmessige momenter, må valg av kraftpris i saker av den foreliggende karakter være av stor betydning. Kravet til begrunnelse må ses i denne relasjon.

En bevisvurdering i saken må etter Odda Smelteverk A/S' mening ha som konklusjon at overtakstnemnda har foretatt en vurdering av avkastningsspørsmålet, men at den har forkastet denne ved å basere seg på de kraftpriser bedriften rent faktisk har betalt. I alle fall er det høyst uklart hva overtakstnemnda har gjort. Begrunnelsen er sterkt klisjebetont. For så vidt angår lønnsomhetsspørsmålet har bedriften i sin begrunnelse benyttet samme formulering som i overtaksten for Norzink A/S og i en overtakst samme dag vedrørende A/S Kongsberg Våpenfabrikk, avdeling Odda. Kravet om begrunnelse må vurderes med utgangspunkt i den tvil som foreligger i saken.

Selv om det er meget som taler for at overtakstnemnda ved sin vurdering feilaktig har basert seg på de kraftpriser som faktisk er betalt, foretrekker Odda Smelteverk A/S likevel prinsipalt å påberope at det foreligger saksbehandlingsfeil på grunn av mangelfull begrunnelse. Subsidiært påberopes at det foreligger feil i rettsanvendelsen.

Den subsidiære anførsel fra Odda kommune om at taksten ikke bør oppheves selv om det skulle foreligge feil rettsanvendelse eller ufullstendig begrunnelse, kan klarligvis ikke gis medhold.

Odda Smelteverk A/S har nedlagt denne påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Odda Smelteverk A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Ankesak nr 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S:

For så vidt angår de mer generelle spørsmål som opstår i saken, viser ankemotparten, DNN Industrier A/S, til det som er anført av Odda Smelteverk A/S i ankesak 195/1985.

Overtakstnemnda måtte i den foreliggende sak være klar over at en hadde å gjøre med et spesielt tilfelle. Dette er heller ikke bestridt av Odda kommune. Slik saken forelå opplyst, burde overtakstnemnda heller ikke være i særlig tvil om at avkastningsverdien av anlegget måtte legges til grunn ved takseringen, jfr. Hydro-dommen, Rt-1974-332. Det var åpenbart at man ikke kunne regne med lønnsom drift for anlegget, og at avkastningsverdien lå lavere enn substansverdien.

I klagen til overtakstnemnda presiserte DNN Industrier A/S de aktuelle problemstillinger, og det ble gitt en redegjørelse for de faktiske hovedtrekk i saken. Foruten regnskapsmateriale fremla bedriften en avkastningsberegning for industrianlegget basert på statskraftpris for de elektriske kraftleveranser. Alle opplysningene i saken pekte helt entydig på at man hadde å gjøre med en underskuddsbedrift, og det til tross for at bedriften hadde tilgang på billig elektrisk kraft.

Ved avtale av 25. april 1975 hadde staten overtatt alle aksjene i selskapet. Allerede på dette tidspunkt var det klart at anlegget ikke kunne anses økonomisk drivverdig. Prisen for aksjene var i det vesentlige basert på verdien av kraftleieavtalene med A/S Tyssefaldene som bedriften var medeier i. Når driften ble holdt igang på tross av store underskudd, skyldtes dette hensynet til sysselsettingen i distriktet. Da overtaksten ble holdt i september 1981, forelå det planer om oppføring av et nytt produksjonsanlegg for aluminium. Dette ville innebære rivning av det alt vesentlige av det bestående anlegg. Rent faktisk ble den siste aluminiumsovn koblet ut 29. desember 1981.

I bedriftens klage er det vist til St.prp.nr. 151 (1974-75) Om kjøp av aksjer i DNN Aluminium A/S, og overtakstnemnda har vist til St.prp.nr. 76 (1981-82) En revurdering av planene for industrireisning i Tyssedal. Derimot ble det ikke uttrykkelig vist til St.prp. nr 129 (1975-76) Om DNN Aluminium A/S, hvor problemene med den manglende lønnsomhet ble ytterligere utdypet. Men også her dreide det seg om forhold som skulle være godt kjent for nemndas medlemmer.

Bedriftens produksjon i perioden lå betydelig under kapasitetsgrensen på grunn av vilkår som var satt i midlertidige røykskadekonsesjoner og utslipptillatelser. De dispensasjoner bedriften jevnlig måtte søke om, skyldtes nettopp anleggets alder og utidsmessighet. Å foreta investeringer i det gamle anlegg var overhodet ikke aktuell politikk.

Til tross for de tungtveiende momenter som ble påberopt av DNN Industrier A/S, gikk overtakstnemnda ikke med på å legge avkastningsverdien til grunn. Den eneste konkrete begrunnelse som gis, er "at virksomheten i 1979 og 1980 opererer med overskudd, hovedsakelig p.g.a. høyere metallpriser".

Overtakstnemnda har her gjort seg skyldig i flere feil. Etter bedriftens mening er driftsårene 1979 og 1980 ikke representative for virksomheten, idet aluminiumsprisene var eksepsjonelt høye i disse årene. Videre måtte de regnskapsmessige resultater som forelå for disse år, korrigeres. Inntekten ved salg av overskuddskraft måtte trekkes ut og kostnadsposten for kraftforbruk korrigeres, slik at den ble beregnet ut fra hva kraften ville ha kostet etter statskraftpris. I så fall ville det ikke lenger være tale om noe overskudd for disse år.

Mye taler for at overtakstnemnda feilaktig har sett bort fra de korreksjoner som måtte foretas. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at den begrunnelse som ble gitt, er snau og ufullstendig. Det er usikkert om taksten er basert på de riktige vurderingsprinsipper. Det hersker også betydelig usikkerhet om hvilket faktum overtakstnemnda har lagt til grunn. Overtaksten må derfor oppheves.

De mangler som foreligger, er så alvorlige at det ikke kan komme på tale å opprettholde taksten på det grunnlag at mangelen ikke kan ha hatt noen betydning for resultatet.

Subsidiært gjør DNN Industrier A/S gjeldende at taksten er vilkårlig. Det vises for så vidt til det som allerede er anført. Anførselen gjøres gjeldende for det tilfelle at Høyesterett setter kravene til begrunnelse så lavt at det ikke anses å foreligge noen saksbehandlingsfeil. Det gjøres i så fall gjeldende at resultatet er åpenbart urimelig og at det ikke kan sees å være utøvd noe reelt skjønn i saken.

DNN Industrier A/S har nedlagt denne påstand:

"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. DNN Industrier A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten i ankesak nr 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S og ankesak nr 195/ 1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S.

I ankesak nr 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S er jeg kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

Etter eiendomsskatteloven §33 annet ledd gjelder om taksering bestemmelsen i byskatteloven §5 som lyder slik:

"Ved takseringen ansettes eiendommens takstverdi til det beløp, som eiendommen etter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antas å kunne avhendes for under sedvanlige avsetningsforhold ved fritt salg."

Etter denne bestemmelse er det således eiendommens omsetningsverdi som skal legges til grunn ved takseringen. Denne verdi kan bero på en rekke forhold. Eiendommens sannsynlige avkastning i fremtiden vil kunne være et vesentlig moment. Det vil imidlertid ofte være meget vanskelig å fastlegge en eiendoms avkastningsverdi med rimelig grad av sikkerhet, og ved Hydrodommen, Rt-1974-332, ble det akseptert at eiendomsskattetaksten kan bygges på substansverdien dersom det ikke er "temmelig åpenbart" at avkastningsverdien er lavere.

Takstnemndene vil være avhengige av at skattyteren gir opplysninger om forhold av betydning for verdsettelsen. I og med at loven utgangspunkt er omsetningsverdien, har skattyteren oppfordring til å legge frem for nemnda alle opplysninger som etter hans syn er av betydning ved fastleggelse av denne verdi. Ganske særlig gjelder dette opplysninger om forhold som ikke umiddelbart kan iakttas ved besiktigelse av eiendommen. Således bør skattyteren, dersom han mener det bør bygges på avkastningsverdien, fremskaffe opplysninger om driftsresultater og fremlegge prognoser for driften. Hvis en nemnd ser at det mangler opplysninger, bør den sørge for å innhente dem. I og med at nemnda som hovedregel kan bygge på substansverdien, kan den imidlertid etter min oppfatning ikke anses forpliktet til å innhente opplysninger av betydning for vurdering av avkastningsverdien, dersom ikke særlige forhold tilsier slik vurdering.

Ved min videre gjennomgåelse finner jeg det hensiktsmessig først å ta opp ankesak nr 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S.

Odda kommune har ikke bestridt at overtakstnemnda i denne sak hadde foranledning til å vurdere avkastningsverdien. Partene er enige om at overtakstnemnda måtte foreta en objektiv avkstningsberegning i saken, og at en objektivisert kraftpris etter dette måtte legges til grunn for beregningen. Slik jeg ser det, måtte det ved denne vurdering tas utgangspunkt i statskraftpris for levering til kraftkrevende industri. Den nærmere fastsettelse av kraftprisen vil måtte bero på et skjønn.

Det hevdes fra kommunens side at overtakstnemndas skjønnsmessige avgjørelse om at substansverdien - ikke avkastningsverdien - skulle anvendes, er tilstrekkelig begrunnet.

Jeg viser til bedriftens klage til overtakstnemnda som er inntatt i premissene til overtaksten, hvor det bl.a. er uttalt: "....... I det konkrete tilfelle kan nevnes at DNN Aluminium A/S har inntekter ved salg av overskuddskraft. Inntektene av dette kraftsalg har sammenheng med selskapets interesser i A/S Tyssefaldene, hvor selskapet eier 40% av aksjene. Inntektene av dette kraftsalg har imidlertid ingen tilknytning til eller betydning for verdsettelsen av selskapets faste eiendommer og anlegg.

Et salg av selskapets eiendommer i Odda vil ikke gi noen rett til selskapets aksjer og heller ikke til de leveringskontrakter selskapet har med A/S Tyssefaldene. .......

Driften har gjennom en årrekke gitt dårlige økonomiske resultater. Dette var årsaken til at Staten - hovedsakelig av distriktspolitiske og sysselsettingspolitiske hensyn - overtok selskapet 1. januar 1976. ........ Den gjenværende levetid for de eksisterende anlegg er ytterst begrenset.

Overensstemmende hermed ble selskapets anlegg ikke tillagt noen verdi ved bedømmelsen av den pris Staten betalte for aksjene i selskapet. ........

Det skulle således være helt på det rene at Staten i økonomisk sammenheng kun vurderte verdien av kraften når man vurderte vederlaget for aksjene i DNN Aluminium A/S.

I tiden etter den statlige overtagelse har det økonomiske resultat av virksomheten forverret seg ytterligere. ........

I driftsåret 1979 har imidlertid selskapet gått med overskudd. Her må imidlertid bemerkes at en vesentlig del av overskuddet skyldes salg av overskuddskraft fra A/S Tyssefaldene. Videre må det bemerkes at virksomheten i Tyssedal - som følge av at DNN Aluminium A/S har rettigheter i A/S Tyssefaldene - også selv nyter godt av rimelig kraft. ...... "

Klagen har følgende konklusjon:

"Under henvisning til de momenter som skal danne basis for verdsettelsen - jfr. de innledende avsnitt - må påstanden bli at takstgrunnlaget for anlegget settes til 0."

Den begrunnelse overtakstnemnda konkret har gitt for ikke å legge avkastningsverdien til grunn, er som følger:

"Avkastningen av klagerens anlegg vil imidlertid variere over tid selv om anlegget er svært gammelt og utidsmessig avhengig av prisene på klagerens produkter. Det fremgår av St.prp. nr. 123 (1980-81) om modernisering av aluminiumsverket i Tyssedal at virksomheten i 1979 og 1980 opererer med overskudd hovedsakelig p.g.a. høyere metallpriser, jfr. proposisjonens 2.

Overtakstnemnda har etter dette fastsatt salgsverdien av DNN Aluminium A/S' fabrikkanlegg basert på vanlige omsetningsforhold under hensyn til beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet."

Det fremgår ikke av overtakstnemndas premisser hva nemnda har lagt til grunn med hensyn til betydningen av kraftprisen og salget av overskuddskraft. Slik jeg ser det, er det i denne sak ikke mulig å kontrollere om overtakstnemnda har lagt de riktige vurderingsprinsipper til grunn, når den har forkastet DNN Industrier A/S' påstand om at takstverdien skulle settes til null. Jeg finner derfor at overtaksten må oppheves på grunn av ufullstendig og mangelfull begrunnelse.

Jeg er kommet til at det ikke er grunnlag for å oppheve overtakstene i de to andre saker som foreligger for Høyesterett, og tar først for meg ankesak nr 195/1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S.

I sin klage til overtakstnemnda viste bedriften til en beregnet ligningsverdi for anleggene på kr 71.687.000. Bedriften påberopte dårlige økonomiske resultater og fremla en skjønnsmessig beregning av avkastningsverdi som viste 58,4 millioner kroner. Denne ble senere på grunn av resultatet for 1979/80 korrigert til 43,6 millioner kroner.

Jeg må forstå overtakstnemndas premisser slik at anførslene om at avkastningsverdien burde legges til grunn, er vurdert, og at nemnda er kommet til at det ikke var grunnlag for å fravike substansverdien.

Odda Smelteverk A/S hevder imidlertid at nemnda ved denne vurdering skulle ha tatt i betraktning at de oppgitte driftsresultater var influert av den lave kraftpris som bedriften nøt godt av etter sine avtaler med A/S Tyssefaldene, og at det ikke fremgår av nemndas premisser at dette er gjort.

Odda Smelteverk A/S hadde ikke på samme måte som DNN tatt opp spørsmålet om kraftprisens betydning for det driftsresultat som skulle legges til grunn ved vurderingen av avkastningsverdien. Forholdet til A/S Tyssefaldene ble riktignok tatt opp i klagen hvor det het:

"Vi er forøvrig kjent med at Aktieselskabet Tyssefaldenes avtaler om kraftleveranse til industribedriftene i Odda er satt til side ved beregning av takstverdien for Tyssefaldenes anlegg. Dersom dette prinsipp opprettholdes må det få konsekvenser for takstverdien for Odda Smelteverks anlegg. En høyere kraftpris til Odda Smelteverk vil redusere anleggets salgsverdi på grunn av dårlige økonomiske resultater. Etter vår mening kan man ikke bruke en pris fra leverandøren og en annen lavere pris hos kjøper ved fastsettelse av salgsverdien for de respektive anlegg."

Hva som ligger i dette er uklart. Det er ikke knyttet til det bedriften tidligere hadde anført om avkastningsverdi. De tidligere fremlagte opplysninger om driftsresultater ble ikke korrigert, og det ble heller ikke foretatt korreksjoner i den fremlagte beregning av avkastningsverdi. Det ble heller ikke gitt mer konkrete opplysninger om hvor stor betydning den billige kraft hadde for driftsresultatene. Disse opplysningene hadde bedriften all oppfordring til å gi dersom den mente at de kunne ha betydning for valget mellom substansverdi og avkastningsverdi.

Overtakstnemnda satt inne med visse tilleggsopplysninger om disse spørsmål gjennom sitt forberedende arbeid med taksten over A/S Tyssefaldenes anlegg. Videre var nemnda gjennom det som var anført i DNN-saken, som ble avgjort samtidig med Smelteverk-saken, gjort oppmerksom på den riktige problemstilling. Det som var anført i DNN-saken, viste også hvilken betydning kraftprisen kunne ha for driftsresultatet. Overtakstnemnda hadde imidlertid ikke grunnlag for selv å foreta korreksjoner i de tall Smelteverket hadde fremlagt. Opplysningene i Tyssefald-saken kunne bare gi grunnlag for visse anslag. Om nemnda har foretatt slike anslag, fremgår ikke, men den mest nærliggende fremgangsmåte ville imidlertid i tilfelle ha vært å be Smelteverket om tilleggsopplysninger. Det beste ville nok ha været om tilleggsopplysninger var blitt innhentet. Hvilken oppfordring nemnda hadde til å be om tilleggsopplysninger, vil imidlertid avhenge av hvorledes den vurderte det som alt var lagt frem av Smelteverket. Slik saken forelå for nemnda, er jeg kommet til at det ikke kan anses som en saksbehandlingsfeil om overtakstnemnda har holdt seg til det som er fremlagt av Odda Smelteverk A/S og har truffet sin avgjørelse på dette grunnlag.

Når Smelteverket ikke nevnte kraftprisen i sin argumentasjon om avkastningsverdien, kan det ikke anses som en saksbehandlingsfeil at heller ikke nemnda har nevnt den i sin begrunnelse. Nemndas avgjørelse for øvrig var av skjønnsmessig karakter, og jeg kan ikke se at det var nødvendig med begrunnelse ut over den som er gitt. Jeg viser i denne forbindelse til Høyesteretts avgjørelse 2. oktober 1987 i sak Odda kommune - A/S Kongsberg Våpenfabrikk.

I ankesak nr 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S er det på det rene at bedriften overhodet ikke hadde fremlagt noen avkastningsberegning for overtakstnemnda. I bedriftens brev av 8. mai 1980 - i tilknytning til den opprinnelige takst - heter det: "salgsverdien .... må bygge på det hovedprinsipp at verdien ikke kan være høyere enn substansverdien .... og heller ikke høyere enn den objektive avkastningsverdi". Det sies videre: "Å beregne bedriftens påregnelige overskudd vil by på mange usikre og kompliserte faktorer. Derfor vil den pris som en potensiell kjøper er villig til å betale for bedriften, være det beste utgangspunkt for beregning av verdien." - Bedriftens påstand for overtakstnemnda gikk ut på at det - bl.a. på grunn av dårlige resultater - skulle legges til grunn en redusert ligningsverdi ved takseringen av bedriftens anlegg.

Bedriften viste i klagen til takseringen av A/S Tyssefaldene, men det som her ble anført, ga ikke nemnda noen foranledning til å innlate seg på en vurdering av avkastningsverdien av anlegget til Odda Smelteverk A/S.

I ankesak 196/1985 har Odda kommunes anke ikke ført frem, og lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg finner at Odda kommune bør betale saksomkostninger til DNN Industrier A/S for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene settes i overensstemmelse med prosessfullmektigens omkostningsoppgave til kr 72.375, herav kr 2.375 til dekning av omkostninger.

I ankesak nr 191/1985 og nr 195/1985 har Odda kommunes anke ført frem. Etter omstendighetene finner jeg imidlertid at kommunen ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne dom:

Ankesak nr 191/1985: Odda kommune mot Norzink A/S.

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.

Ankesak nr 195/1985: Odda kommune mot Odda Smelteverk A/S.

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsrett og Høyesterett.

Ankesak nr 196/1985: Odda kommune mot DNN Industrier A/S.

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Odda kommune til DNN Industrier A/S 72.375 - syttitotusentrehundreogsyttifem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.