Rt-1974-332

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1974-03-16
Publisert:	Rt-1974-332
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 26B/1974
Parter:	Rjukanfoss a.s. (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Porsgrunn kommune (høyesterettsadvokat Trygve Hirsch).
Forfatter:	Lorentzen, Dick Henriksen, Sandene, Stabel, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Byskatteloven (1911) §5, Skatteloven (1911), §30, §31, §6, Tvistemålsloven (1915) §176, §6

Dommer Lorentzen: Ved stevning av 11. april 1972 gikk Rjukanfoss a.s. til søksmål mot Porsgrunn kommune for å få opphevet en overskattetakst for utligning av eiendomsskatt etter byskattelovens første kapittel. Overtakstnemnda hadde 13. oktober 1971 satt verdien av Porsgrunn fabrikker, som tilhører Norsk Hydros datterselskap Rjukanfoss a.s. og omfatter fabrikkanleggene på Herøya, til 760 millioner kroner. Under saksforberedelsen innrømmet kommunen at en del av maskineriet var dobbeltaksert, og gikk med på at taksten ble redusert til 704 millioner kroner. Skien og Porsgrunn byrett avsa 10. april 1973 dom med denne domsslutning:

«1. Ankenemndas takst av 13.10.1971 for Porsgrunn Fabrikker stadfestes, dog slik at takstsummen reduseres til 704.000.000,- sjuhundreogfiremillioner - kroner.

2. Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Rjukanfoss a.s. har i rett tid påanket byrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har 17. juli 1973 gitt samtykke etter tvistemålslovens §6 annet ledd til at anken bringes direkte inn for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår

Side:333

av byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 25. oktober 1973 holdt bevisopptak ved Skien og Porsgrunn byrett med avhør av 2 partsrepresentanter og 3 vitner. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre nærmere rede for. Den ankende part har for Høyesterett også gjort gjeldende at det foreligger feil ved overtakstnemndas saksbehandling. For øvrig står saken i samme stilling for Høyesterett som for byretten.

Anken bygger på tre forskjellige grunnlag: Byretten har tatt feil i rettsanvendelsen når den har akseptert de vurderingsprinsipper som ligger til grunn for overtaksten. Overtakstnemnda har gjort feil i saksbehandlingen, idet begrunnelsen for taksten er uklar og utilstrekkelig. Endelig blir det hevdet at taksten er vilkårlig.

Den ankende part har videre fremholdt:

Takst etter byskattelovens første kapittel skal fastsette eiendommens salgsverdi, og dette skal skje etter de samme prinsipper som ved fastsettelse av salgsverdi i relasjon til andre bestemmelser, m.a. etter byskattelovens §31, jfr. §30. Enhver vurdering av salgsverdien av et produksjonsanlegg må bygge på det hovedprinsipp at verdien ikke kan være høyere enn substansverdien (anskaffelsesverdien på taksttidspunktet med fradrag for slit og elde) og heller ikke høyere enn den objektive avkastningsverdi. Taksten må settes i samsvar med den laveste av disse to verdiberegninger, fordi ingen kjøper vil betale mer enn det koster å anskaffe et tilsvarende anlegg, og heller ikke mer enn det kapitaliserte påregnelige overskudd på driften.

Ved vurderingen av substansverdien er det uriktig å kombinere den tekniske verdi (nyverdi med fradrag for slit og elde) for maskineriet med kapitalisering av anslått nettoleie for bygninger og grunn. Men den avgjørende feil er at byretten ikke har krevd at overtaksten skulle foreta en selvstendig vurdering av salgsverdien basert på avkastningen, og legge denne verdi til grunn dersom den lå lavere enn substansverdien.

At byretten har forkastet avkastningsverdien, kan bero på en misforståelse av den ankende parts anførsler. Parten mener ikke at eierens subjektive avkastning skal legges til grunn, men at man i prinsippet skal bygge på en objektiv avkastning. Dommene i Rt-1912-501 flg. og Rt-1919-73 flg. gikk bare ut på at det ikke kunne bygges på den subjektive avkastningsverdi. Byretten har tatt feil når den ikke har fulgt de retningslinjer som Høyesterett trakk opp i dommen i Rt-1960-711 flg. om takseringen av et kraftverk.

Det er ingen holdbar begrunnelse for å forkaste det økonomisk riktige takseringsprinsipp at det kan være vanskelig å anvende på kompliserte industrianlegg. Byretten overdriver usikkerheten ved en analyse av inntjeningsevnen. Den ankende part driver anlegget like godt som en hvilken som helst eier kunne gjøre, og man kan derfor bygge på den ankende parts driftsresultater og prognoser.

Side:334

Det er også feil når byretten legger vekt på om takstresultatet står i rimelig forhold til takstene i de foregående år. Lovens system er at det hvert 10. år skal foretas en omtaksering med selvstendig vurdering etter riktige prinsipper. Når verdien har endret seg vesentlig, blir en sammenlikning med de foregående årlige omverdsettelser helt misvisende. En slik sammenlikning kan heller ikke brukes til å belyse spørsmålet om taksten er vilkårlig.

Byretten synes å ha lagt til grunn at overtakstnemnda ikke har foretatt noen selvstendig vurdering ut fra lønnsomhetsbetraktninger. Samtidig som byretten finner dette korrekt, har den anført at overtakstnemnda har foretatt en eller annen vurdering av lønnsomheten. I beste fall er overtakstnemndas premisser så uklare på dette punkt at det er grunnlag for å oppheve taksten på grunn av saksbehandlingsfeil.

Det må stilles minst like store krav til begrunnelse av en overskattetakst etter byskattelovens første kapittel som til grunner for et rettslig skjønn eller en klageavgjørelse av ligningsmyndighetene. Det må da være en feil når overtakstnemnda ikke i begrunnelsen har gitt opplysning om sin vurdering av anleggets avkastningsverdi.

Også anførselen om vilkårlighet bygger på at salgsverdien ikke kan settes høyere enn avkastningsverdien av anlegget. Vedtaket av 5. november 1969 om å legge nivået for eiendomsskattetakstene på 60 % av den omsetningsverdi som loven indikerer, må også gjelde i relasjon til en verdi som er lavere enn substansverdien. Det vises til fremlagte utredninger av revisorene Kjell Nielsen og Arne Rein Christiansen, som går ut på at gjennomsnittlige driftsresultater for Porsgrunn fabrikker i perioden 1967/ 68-1971/72 kapitalisert etter 8 % rente skulle gi en avkastningsverdi på ca. 320 millioner kroner. Det må da være vilkårlig når taksten er satt til 704 millioner kroner, som etter 60 %-regelen svarer til en total salgsverdi på 1173 millioner kroner.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Overtakstnemndas anketakst av 13/10-1971 for Porsgrunn Fabrikker oppheves og hjemvises til fornyet behandling.

2. Porsgrunn kommune pålegges å betale sakens omkostninger for byretten og for Høyesterett.»

Ankemotparten har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har henholdt seg til byrettens resultat og begrunnelse. Videre har ankemotparten fremholdt:

Det er enighet om at domstolene kan prøve om overtakstnemnda har lagt til grunn riktige takseringsprinsipper. Men denne prøving må skje på grunnlag av ordlyden i byskattelovens §5, motivene til denne lovbestemmelse og den langvarige praksis ved taksering til eiendomsskatt. Dette fører ikke til helt den samme vurdering av salgsverdien som ved vurdering av formuesverdien etter lovens §31, jfr. §30, eller som ved vurderingen av salgsverdi i andre relasjoner. Etter §5 skal det tas sikte på en normalverdi eller gjennomsnittsverdi for den kommende 10-års

Side:335

periode. Det er alminnelig praksis at verdien finnes ved taksering av bygninger etter kapitalisert netto leie og av maskiner etter teknisk verdi. Det skal ikke bygges på den enkelte bedrifts lønnsomhet eller inntjeningsevne, og man kan ikke uten videre anse Norsk Hydros subjektive avkastningsverdi som en objektiv salgsverdi.

Domspraksis avviser avkastningsverdien som grunnlag for eiendomsskattetakst. Dommen i Rt-1960-711 flg. gjelder formuesansettelse og ikke eiendomsskattetakst. Takseringssystemet med folkevalgte, ikke spesialkyndige takstnemnder viser også at det ikke er meningen at det skal anvendes prinsipper som ville kreve bedriftsøkonomer og finansanalytikere.

Vedtektene for skattetakster over faste eiendommer i Porsgrunn kommune har i §6 bestemmelser om protokollasjon som er i samsvar med Finansdepartementets normalvedtekter. Det er ikke hjemmel for å stille andre krav til begrunnelse av en overskattetakst enn den påbudte protokollasjon. I det foreliggende tilfelle har nemnda gitt langt mer utførlig begrunnelse enn den pliktet. Begrunnelsen må vurderes på bakgrunn av det materiale som bedriften hadde fremlagt og de argumenter den hadde fremført. Det forelå ikke for overtakstnemnda noen analyse av anleggets inntjeningsmuligheter og avkastningsverdi. Og bedriften hadde i sin klage hevdet at lønnsomheten skulle komme inn som et moment i en samlet vurdering. På denne bakgrunn må den gitte begrunnelse anses klar nok og mer enn fullt tilstrekkelig.

De utredninger som senere er fremlagt om avkastningsverdien av Porsgrunn fabrikker, gir ikke noe brukbart grunnlag for å bedømme rimeligheten av taksten. Det dreier seg om partsinnlegg som legger til grunn prinsipper som er i strid med fast praksis for taksering etter byskattelovens første kapittel. Det vises til de store investeringer på Herøya i de senere år og til den raske reduksjon av pengeverdien. Sett på denne bakgrunn synes taksten å være heller lav i forhold til tidligere eiendomstakster. Den står i rimelig forhold til formuesansettelsen. Det er intet grunnlag for å anse taksten for vilkårlig.

Ankemotparten har nedlagt denne påstand:

«1. Porsgrunn byretts dom av 10. april 1973 stadfestes.

2. A/S Rjukanfos pålegges å betale saksomkostninger for begge retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som byretten. Med enkelte reservasjoner som vil fremgå av det følgende, kan jeg også slutte meg til byrettens begrunnelse.

Byskattelovens §5 må tolkes etter sin spesielle ordlyd, på bakgrunn av lovmotivene og under hensyn til den langvarige praksis som foreligger. Selv om taksten skal sette en salgsverdi, betyr det ikke at verdien skal beregnes fullt ut på samme måte som ved formuesansettelse etter lovens §31, jfr. §30. Dommen i Rt-1960-711 flg. har derfor begrenset betydning for den foreliggende sak.

Side:336

Det er vanlig praksis ved taksering etter byskattelovens første kapittel at bygninger takseres ved kapitalisering av en anslått netto leieinntekt, mens maskiner takseres etter anskaffelsespriser på takseringstiden med fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å reise innvending mot denne fremgangsmåte når det gjelder å finne substansverdien.

Jeg er enig med den ankende part i at en substansverdi regnet på disse måter, ikke uten videre er det samme som avhendelsesverdien etter byskattelovens §5 og ikke kan legges til grunn for taksten uten hensyn til om det foreligger spesielle forhold som medfører at anlegget ikke kan oppnå en tilsvarende inntjening. Kan det ikke ventes at anlegget i skattetakstperioden kan drives med normale økonomiske restiltater, kan man ikke anta at det har en salgsverdi som er på høyde med substansverdien. De to dommer i Rt-1912-501 flg. og Rt-1919-73 flg. dreier seg om spørsmålet om eiendomstakstene kan settes høyere enn substansverdien fordi eieren har særlig stor nytte av anleggene i sin samlede økonomiske virksomhet. At avkastningsverdien ikke ble godtatt i slike tilfelle, sier ikke noe om hvorvidt den må tillegges betydning dersom den ligger langt under substansverdien.

En beregning av salgsverdien av et industrianlegg ved hjelp av prognoser over driftsresultatene i en 10-års periode framover er meget vanskelig. Takseringssystemet er ikke organisert med sikte på en slik oppgave. Selv om det blir engasjert sakkyndig hjelp, vil det vanligvis knytte seg en høy grad av usikkerhet til beregningen av en slik avkastningsverdi. Jeg antar derfor at det bare er i de spesielle tilfelle da det er temmelig åpenbart at man ikke kan regne med lønnsom drift at avkastningsverdien må slå igjennom overfor substansverdien når det gjelder taksering etter byskattelovens første kapittel.

I det foreliggende tilfelle har overtakstnenmda ved hjelp av meget erfarne sakkyndige foretatt en detaljert beregning av leieverdien for bygninger og grunn og av teknisk verdi for maskininstallasjonene. Det er opplyst at det under dette er tatt hensyn til at enkelte deler av anlegget er blitt utidsmessig etter relativt kort tid. Videre er det opplyst at man har fulgt den alminnelige retningslinje for takseringen i Porsgrunn at det bare regnes med 60 % av den fulle verdi etter loven. I taksten har nemnda gitt uttrykk for - og det legger jeg særlig vekt på - at den også har vurdert rentabiliteten og har vurdert anlegget på grunnlag av en analyse av de fremlagte regnskaper og prognoser. Siden takstbeløpet ligger meget nær den beregnede substansverdi for anlegget, må jeg forstå dette slik at nemnda ikke har funnet det godtgjort at den ankende parts fabrikkanlegg i Porsgrunn ikke kan oppnå en vanlig lønnsomhet og forrente substansverdien. Jeg kan da ikke se at taksten bygger på uriktige takseringsprinsipper og dermed på uriktig rettsanvendelse.

Den begrunnelse som er gitt for overtaksten, må ses i sammenheng med det bedriften hadde fremholdt i sin klage og det materiale

Side:337

den hadde lagt fram for overtakstnemnda. På denne bakgrunn finner jeg at den begrunnelse som er gitt for taksten, tilfredsstiller de krav som det er vanlig å stille til begrunnelse av skjønn og forvaltningsavgjørelser. Som det fremgår foran, finner jeg begrunnelsen tilstrekkelig til å vise at overtakstnemnda har bygget på riktige takseringsprinsipper etter byskattelovens §5. Jeg anser det da overflødig å gå inn på spørsmålet om nemnda pliktet å gi begrunnelse ut over den enkle protokollasjon som er påbudt i §6 i vedtektene for skattetakster over faste eiendommer i Porsgrunn kommune.

De utredninger som den ankende part har fremlagt for å vise at avkastningsverdien av fabrikkanleggene er så meget lavere at taksten må være vilkårlig, bygger på Norsk Hydros interne regnskaper for de siste år. Utredningene synes å vise at driftsresultatene ikke svarer til et visst lønnsomhetskriterium som uten videre er lagt til grunn. Men det er ikke lagt fram materiale som kan vise at dette kriterium svarer til vanlige driftsresultater for norske bedrifter, eller at salgsverdien for industrianlegg her i landet ligger under substansverdien om ikke lønnsomheten er på høyde med det valgte kriterium. Utredningene gir derfor ikke grunnlag for å vurdere rimeligheten av den foreliggende takst, og enda mindre grunnlag for å anse taksten som vilkårlig.

Jeg finner etter dette at byrettens dom må stadfestes. Den ankende part bør pålegges å betale ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett. Prosessfullmektigene har gitt oppgaver i samsvar med tvistemålslovens §176. Saksomkostningene settes til kr. 41.000 hvorav kr. 6.349 til dekning av utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Rjukanfoss a.s. til Porsgrunn kommune 41.000 - førti en tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Stabel og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Halvor Husaas): - - -

Retten ser saka slik:

Retten finner det ikke tvilsomt at den kan prøve om ankenemndas rettsanvendelse er riktig. Under rettsanvendelsen hører spørsmålet om nemnda har lagt til grunn riktige prinsipper for sin verdiberegning. Det er anleggets salgsverdi man skal komme fram til, og det hører med til prøvingsretten om de vurderingsnormer som er nyttet fører til en riktig ansettelse av denne verdi. Videre kan retten prøve saksbehandlingen, herunder om taksten er vilkårlig. Partene er for øvrig enige

Side:338

om dette, og retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet, men viser til H.r.dom inntatt i Rt-1960-711 flg. - - -

Rettsanvendelsen.

Det er enighet mellom partene om at det er salgsverdien man skal forsøke å komme fram til. Dette følger også klart av byskattelovens §5 som bestemmer at takstverdien ved eiendomsbeskatning skal settes til «det beløp, som eiendommen etter sin beskaffenhet, anvendelighet og beliggenhet antas å kunne avhendes for under sedvanlige omsetningsforhold ved fritt salg.»

Ifølge samme lovbestemmelse skal ved verdsettelse av fabrikker og andre industrielle anlegg medtas maskiner og annet som hører anlegget til og som er nødvendig for dets øyemed. Det er heller ikke omtvistet mellom partene i hvilken utstrekning maskiner m.m. skal medtas i taksten. Det er ikke kommet noen innvending mot anketaksten for så vidt. Tvisten gjelder spørsmålet om ankenemnda har nyttet de riktige vurderingsprinsipper for å komme fram til salgsverdien.

Når det gjelder vurderingsprinsippene har ankenemnda i sin anketakst opplyst at den «til støtte» for sin vurdering har vurdert 1) tomtene og bygningene ut fra en kapitalisert forrentning av de ansatte leier, 2) maskiner (prosessutstyr) ut fra de oppgitte innkjøpspriser med fradrag for slit-, elde og utidsmessighet, 3) anlegget som helt ut fra de oppgitte produksjonskostnader og 4) vurdert anlegget som helhet på grunnlag av en analyse av de framlagte regnskaper og prognoser. Deretter anfører nemnda at «det endelige sluttresultat fremkommer som en syntese av de forannevnte momenter.» Resultatet ble da at bygninger og tomter under ett ble verdsatt til kr. 258.460.000,-. Dette er i samsvar med forslag fra Boliginstituttet som ble nyttet som sakkyndig. Videre ble maskiner (produksjonsutstyr) verdsatt til kr. 502.912.000,- som i vesentlig grad samsvarer med forslag fra den maskinsakkyndige som nemnda benyttet. Det er dog foretatt «enkelte justeringer fra Boliginstituttets og nemndas side». Når det gjelder vurdering på grunnlag regnskapsanalyser og prognoser, anføres i anketaksten:

«En vurdering ut fra en regnskapsanalyse - aksjekurser m.v. vanskeliggjøres i første rekke av det forhold at det ikke foreligger særskilte regnskaper for Herøya, Notodden, Rjukan m.v. Regnskapene er oppdelt på grunnlag av ulike produksjonsprosesser som igjen enten bare utgjør en del av det lokale anlegg eller er fordelt på flere anlegg - beliggende i ulike kommuner.»

Sluttresultatet ble en takst på ialt kr. 760.000.000,-. Dette svarer til summen av de to foran nevnte beløp med fradrag av kr. 1.372.000,-.

I anketaksten er videre opplyst at Boliginstituttets sakkyndige og nemndas medlemmer i størst mulig utstrekning har samarbeidet under befaringene og i drøftelsene av de prinsipielle spørsmål.

I de sakkyndige utredninger som ligger til grunn for taksten finnes en detaljert opprekning og verdsetting av eiendommene og produksjonsutstyret og takstforslagene framkommer som resultat av en summering av de enkelte tall.

Det framgår klart av byskattelovens §5 at eiendom eller anlegg med tilbehør skal verdsettes som en integrert enhet. Unntak er bare gjort for det tilfelle at bystyret med hjemmel i lovens §6 annet ledd har

Side:339

bestemt at kommunen skal ha differensierte skattetakster. Bestemmelsen om enhetlig verdsettelse kan ikke være til hinder for at man - slik ankenemnda har gjort - først foretar en verdsettelse av de enkelte bestanddeler eller grupper av bestanddeler og foretar en summering. Avgjørende for lovligheten må det imidlertid være at det resultat en kommer til på denne måte vurderes med tanke på å finne fram til en riktig takst for anlegget i sin helhet. En slik sluttvurdering må man - etter de opplysninger som gis i anketakstens premisser - gå ut fra at ankenemnda har foretatt. Retten er således kommet til at den framgangsmåte som nemnda har nyttet i det foreliggende tilfelle ikke kan sies å være i strid med loven. Spørsmålet blir så om nemnda ved vurderingen av de enkelte bestanddeler og til slutt ved helhetsvurderingen har lagt til grunn riktige vurderingsnormer.

Det foran anførte er i samsvar med hva professor dr. jur. Magnus Aarbakke anfører i en betenkning datert 10.3.1971 til Norsk Hydro.

I denne betenkning som er framlagt i retten anføres videre bl.a.:

«Det fremgår klart av ordlyden i byskattelovens §5 at verdinormen skal være eiendommens eller anleggets omsetnings- eller salgsverdi. Det er f.eks. ikke lovlig å basere eiendomsskatten på avkastningsverdien. En skattetakst basert på avkastningsverdien ble underkjent ved dommen i Rt-1912-501, som fortsatt har gyldighet. En av dommerne presiserte Høyesteretts standpunkt slik:

«Ved eiendomsbeskatning er det den verdi, som en fast eiendom eller et fast anlæg har i sig selv, objektivt bedømt, som er takstens gjenstand, og det gjælder derfor at udfinde den omsætningsverdi, som et fast anlæg representerer under almindelige omsætningsforhold. Jeg er derfor enig med førstvoterende i, at den nye byskattelovs §5, første led, kun nærmere præciserer, hvad der allerede før lovens ikrafttræden maa antages at være gjældende ret. Som følge af det anførte kan det ikke ved takstens komme i betragtning, om en fast eiendom eller et fast anlæg repræsenterer en større eller mindre økonomisk værdi for den aktuelle eier. Disse subjektive momenter maa man derfor borteliminere ved taksten. - - -det, som det gjælder om at udfinde, er da den værdi, som det heromhandlede anlæg i Narvik vilde have for en hvilkensomhelst bedrift, som hadde behov for et saadant anlæg og følgelig anledning til at udnytte anlæggets økonomiske produktionsværdi».

Denne forståelse av loven er også lagt til grunn i Rt-1919-73. Den er selvsagt ikke til hinder for at avkastningsverdien brukes som et skjønnsmoment når omsetningsverdien skal bestemmes. Men avkastningsverdien kan ikke legges - og kan ikke kreves lagt - til grunn uten nærmere prøvelse.»

Retten er også her enig med professoren.

Den dom som saksøkeren særlig har påberopt seg for sin anførsel om at det er inntjeningsevnen som skal legges til grunn er H.r.dom inntatt i Rt-1960-711 flg. Denne dom er imidlertid ikke avgjørende i den foreliggende sak. Den gjelder formuesskatt av et kraftverk med fallrettigheter m.m. Et slikt anlegg kan ikke brukes til annet enn kraftproduksjon og er også avhengig av en bestemt kundekrets, som må anses forholdsvis konstant.

Selv om en industriell bedrift - også Porsgrunn Fabrikker - i ikke

Side:340

liten utstrekning vil være bunnet til bestemte utnyttelsesmåter, er forholdet imidlertid ikke det samme som ved et kraftverk. Ved kraftverk med fallrettigheter m.m. må lønnsomhetsberegninger ut fra den aktuelle drift mer ses som en måte å komme fram til den objektive bruksverdi på, altså en bruksverdi uten hensyn til eier. Det må kunne trekkes noenlunde sikre slutninger fra den aktuelle drift til hva en kjøper vil kunne regne med å få ut av verket i framtida. Ved en bedrift som Porsgrunn Fabrikker er imidlertid forholdet et helt annet. Produksjonen er ikke låst fast på samme måte som ved et kraftverk og kundekretsen ikke så konstant, prisene på produktene atskillig mer varierende m.m. Dette gjør det vanskelig på samme måte som ved et kraftverk, å komme fram til anleggets salgsverdi på grunnlag av den aktuelle bedrifts regnskaper. Skulle en legge avgjørende vekt på bedriftens regnskaper, ville det føre til en variasjon av verdien fra år til år etter som bedriften driver godt eller dårlig. Dette synes vanskelig forenelig med bestemmelsen om at en eiendomstakst vanligvis skal gjelde for 10 år. Det er forutsetningen at eiendomsskatten skal være en noenlunde stabil inntektskilde for det offentlige, jfr. bl.a. Innstilling fra Skattelovkommiteen av 1966 189, og det ville den ikke bli om den skulle variere med den aktuelle bedrifts driftsresultater. Etter det foran anførte er retten kommet til at lønnsomhetsbetraktninger ut fra den aktuelle bedrifts drift ikke kan få avgjørende betydning for eiendomstaksten. I det foreliggende tilfelle kommer dessuten det til - som anført i anketaksten - at det ikke foreligger særskilte regnskaper for den del av bedriften Norsk Hydro - Porsgrunn Fabrikker - som taksten gjelder. Dette gjør det enda vanskeligere enn ellers å tillegge driftsresultater avgjørende vekt.

En annen sak er at slike resultater både i dette tilfelle og ellers kan ha betydning som et moment blant andre når det gjelder å finne ut salgsverdien. Det kan nemlig til en viss grad indikere hva en kjøper kan tenkes å få ut av anlegget. I det foreliggende tilfelle har imidlertid ankenemnda også vurdert framlagte regnskaper og prognoser, og brukt dette som hjelpemiddel ved takseringen. Hovedgrunnlaget for taksten er imidlertid for bygningenes vedkommende en leieverdi pr. m2 og for produksjonsutstyret en nyanskaffelsesverdi med fradrag for slit og elde. Retten kan ikke se at dette som utgangspunkt er uriktig. Det er umulig å finne fram til en sikker, uomtvistelig måte å komme fram til salgsverdien av et så svært eiendomskompleks med produksjonsutstyr som Porsgrunn Fabrikker er. Nemnda har i virkeligheten gått ut fra en objektiv bruksverdi - en antatt objektiv inntjeningsevne - når det gjelder bygningene inklusive tomtene idet den har lagt til grunn en antatt leiepris pr. m2. Retten kan ikke se at dette utgangspunkt i prinsippet er galt. Det finnes ikke noe kjøpermarked i vanlig forstand for slike anlegg som Porsgrunn Fabrikker. Det finnes neppe noen innenlands som kunne tenkes å kjøpe eiendomskomplekset m.m. som en enhet. Det måtte i tilfelle bli spørsmål om salg til utenlandske storkonsern. Hva disse i tilfelle kunne tenkes å betale, ville bli rene gjetninger om en ikke har noe fast holdepunkt å gå ut fra. Et slikt holdepunkt er leieverdien. Det synes rimelig at en kjøper vil stille seg det spørsmål hva det vil koste å bygge eller leie tilsvarende bygninger og tomter før han gjør seg opp en mening om prisen.

Side:341

Videre synes det naturlig at han ville vurdere produksjonsutstyret ut fra nyanskaffelsesverdi og så redusere denne verdi med verdiforringelse på grunn av slit og elde m.m. Disse forskjellige vurderingsmåter for de faste eiendommer på den ene side og produksjonsutstyret på den annen, kan ikke - som saksøkeren har hevdet - ses å være uforenelige.

Som et sluttresultat kommer så en vurdering av de resultater man på denne måte er kommet fram til på grunnlag av framlagte regnskaper og prognoser. Av vesentlig betydning for belysning av spørsmålet om man har brukt riktig framgangsmåte og riktige prinsipper ved takseringen er da om det resultat en på denne måte er kommet fram til synes rimelig. Det er ikke mulig for retten å gjøre seg opp noen mening om det på annen måte enn å sammenlikne resultatet med tidligere godtatte eiendomstakster og andre vurderinger og beregninger av eiendomsverdien.

I denne forbindelse skal bemerkes:

Som foran opplyst lå Porsgrunn Fabrikker (som da het Eidanger Salpeterfabrikker) i tidligere Eidanger kommune. Det var en Iandkommune, og skatt på eiendommer ble skrevet ut etter landsskattelovens regler. Etter loven skulle taksering av såkalte «verker og bruk» foretas hvert 5. år. Den siste taksering etter disse bestemmelser ble foretatt i 1963. Likningsnemnda foretok takseringen med bistand av sakkyndige. Takstsummen ble satt til kr. 258.081.000,-. Etter sammenslutningen av Eidanger kommune med Porsgrunn, ble partene enige om å bygge på den foran nevnte takst med justeringer for tilgang og avgang fram til 1. juli 1964. Taksten ble på dette grunnlag da kr. 263.507.000,-. Siden er det holdt tilleggstakster hvert år, og den siste taksering før den undertakst som ble bragt inn for ankenemnda, ble holdt, var en takst i 1969 som lyder på 650.429.000,-. Taksten er godtatt av saksøkeren. Deretter kom så undertaksten i 1970 fram til kr. 824.000.000,- og anketaksten i 1971 til kr. 760.000.000,- som under saksbehandlingen i retten er kortigert ned til kr. 704.000.000,- på grunn av dobbelttakseringer. Stigningen fra 1969-taksten til anketaksten er ca. 17 % og etter korrigering ca. 8 %. Dette kan ikke på noen måte sies å være urimelig.

I denne forbindelse skal bemerkes at stigningen på taksten av vanlige bolighus fra siste taksering i 1960 lå på ca. 50 %. En skal imidlertid her være oppmerksom på de store investeringer med tilleggstakseringer som hadde funnet sted for Porsgrunn Fabrikkers vedkommende fra 1964 til 1969, og som gjør at sammenlikningsgrunnlaget ikke helt holder. Det gir imidlertid en viss pekepinn. Heller ikke i forhold til stigningen i takstene på andre bedrifter i distriktet synes stigningen i taksten av Porsgrunn Fabrikker å være urimelig. Det må også tas i betraktning den sterke alminnelige prisstigning som har funnet sto Det kan også nevnes at de aktiverte verdier vedr. Porsgrunn Fabrikker i tida 1961 til 1972 beløper seg til ca. kr. 425.000.000,-. Bokførte verdier født xx.xx.1968 var kr. 427.501.000,-. Det kunne også anføres andre momenter som viser at det resultat som ankenemnda er kommet fram til ikke kan sies å være urimelig, men retten finner det unødvendig å komme nærmere inn på dette.

Retten er enig med ankenemnda i at tidspunktet for avholdelse av

Side:342

taksten legges til grunn ved takseringen. Det forutsettes da at det er tatt hensyn til framtidsutsikter som allerede har gitt seg utslag i salgsprisen.

Vilkårlighet.

Når det gjelder denne anførsel fra saksøkerens side, finner retten det tilstrekkelig å vise til det foran anførte. Det skal etter rettspraksis svært meget til før man kan si at et takstresultat er så urimelig at det må karakteriseres som vilkårlig. At så ikke er tilfelle finner retten klart og ser ingen grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet. - - -