Rt-1987-52
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-21 |
| Publisert: | Rt-1987-52 (10-87) |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr. 10B/1987, nr 110/1986 |
| Parter: | X og Y (Prosessfullmektig: Advokat Erling Kr. Engelsen - til prøve) mot Staten v/Sosialdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Sven Ole Fagernæs) |
| Forfatter: | Backer, Schei, Skåre. Mindretall: Røstad, Bugge |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1953) §16, §19, §20, §48, Tvistemålsloven (1915) §482, §485, Tvistemålsloven (1915), Vergemålsloven (1927), §11, §18, §52, §53, §5, Barnevernloven (1953), Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5 |
Dommer Backer: Saken gjelder overprøvelse etter barnevernsloven av 17 juli 1953 nr 14 §53, jf tvistemålslovens kapittel 33, av fylkesmannens vedtak i sak der det ble klaget over barnevernsnemndas vedtak om å ta omsorgen for et barn og foreldreansvaret fra foreldrene.
Ektefellene X og Y fikk 25 oktober 1974 en datter, som imidlertid døde ved en ulykke i 1979. Den 21 juli 1984 ble X lagt inn på Fylkessjukehuset i A etter mistanke om fostervannsavgang. Hun fødte der 18 august samme år en datter. Allerede samme dag hun ble innlagt, tok en psykolog ved fylkessjukehuset kontakt med barnevernsnemnda i B kommune, der ekteparet er bosatt, da han mente at X fungerte psykotisk. Den 21 august ble det etter innkallelse av B sosialkontor holdt et møte på fylkessjukehuset. På grunnlag av det som kom frem under møtet og etter innstilling av sosialkontoret, traff B barnevernsnemnd 22 august i medhold av barnevernslovens §11 midlertidig vedtak om å overta omsorgen for barnet. Etter ytterligere forberedelse av saken og muntlig forhandling i møte 1 oktober 1984, traff barnevernsnemnda samme dag i medhold av barnevernslovens §19, jf §16a) og §20 vedtak om å overta omsorgen for barnet og å frata foreldrene foreldreansvaret.
Nemnda var sammensatt etter lovens §5. Vedtakets punkter 1 - 3 lyder slik:
"1. B barnevernsnemnd vedtar med hjemmel i lov om barnevern §19, jfr. §5 å opprettholde omsorgen for jente født xx.xx.1984 i samsvar med vedtak fattet i barnevernsnemnda 22/8 1984 etter lov om barnevern §11.
2. B barnevernsnemnd vedtar å plassere jente født xx.xx.1984 på barnehjem for videre plassering i fosterhjem. Foreldrene skal ikke ha samværsrett med barnet under oppholdet i barnehjemmet. Plasseringen i fosterhjem skal være anonym.
3. B barnevernsnemnd vedtar i medhold av lov om barnevern §20, jfr. §5 å frata X født xx.xx.1953 og Y født xx.xx.1945 foreldreansvaret for deres datter født xx.xx.1984. Barnevernsnemnda søker samtidig fylkesmannen om at barnet blir adoptert. Barnevernsnemnda ber helse og sosialsjefen om å sørge for at det blir oppnevnt verge for barnet i medhold av lov om vergemål for umyndige."
Vedtaket ble av foreldrene 17 oktober påklaget til fylkesmannen i C, jf barnevernslovens §52. Barnevernsnemnda fastholdt i møte 22 november sitt tidligere vedtak, og klagen ble sendt til fylkesmannen. Etter å ha innhentet endel ytterligere opplysninger traff fylkesmannen sitt vedtak i brev 28 mars 1985 til B sosialkontor. Vedtaket gikk ut på at barnevernsnemndas vedtak ble stadfestet. Barnet var 5 oktober 1984 blitt flyttet fra fødeavdelingen på Fylkessjukehuset i A til barneheim i E. Derfra ble barnet 19 desember samme år flyttet til et fosterhjem, der det senere har vært. Foreldrene har ikke fått opplyst hvor barnet oppholder seg, og har ikke fått anledning til å besøke det.
Da fylkesmannen traff sitt vedtak var X 11 januar 1985 blitt innlagt på psykiatrisk storavdeling ved Fylkessjukehuset i E, etter lov om psykisk helsevern §3, og deretter tilbakeholdt etter §5. Hun ble utskrevet 2 august samme år, og har siden vært under ettervern.
Ved stevning av 9 mai 1985 til A byrett reiste X og Y søksmål mot staten v/Sosialdepartementet med påstand om at barnevernsnemndas vedtak, stadfestet av fylkesmannen, måtte oppheves. Byretten - satt med settedommer - oppnevnte psykolog Øivind Edvardsen ved Sentralsjukehuset i Førde og sjefspsykolog Haldor Øvreeide ved Haukeland sykehus som sakkyndige. De avga sin skriftlige erklæring 13 november 1985. A byrett avsa 23 desember 1985 dom med slik domsslutning:
"Staten v/Sosialdepartementet frifinnes."
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten fremgår av dennes dom. X og Y har påanket byrettens dom direkte til Høyesterett etter tvistemålslovens §485. Anken gjelder bevisbedømmelsen og den skjønnsmessige vurdering som barnevernslovens §19 og §20 forutsetter, og som domstolene i henhold til tvistemålslovens §482 har full kompetanse til å overprøve.
For Høyesterett har de samme sakkyndige vært oppnevnt som for byretten. De har avgitt en tilleggserklæring av 14 oktober 1986. Dessuten har sjefspsykolog Haldor Øvreeide under ankeforhandlingen for Høyesterett utdypet de sakkyndige erklæringer og svart på spørsmål. De to ankende parter og syv vitner har vært avhørt ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Av vitnene er fire nye for Høyesterett.
De ankende parter, X og Y, har i det vesentlige anført:
Barnevernsnemndas, og dermed også fylkesmannens, vedtak faller i to, overtakelsen av omsorgen for barnet og vedtaket om å frata foreldrene foreldreansvaret. Den første del av vedtaket baserer seg på barnevernslovens §19, jf §16a), den annen på lovens §20.
Når det gjelder omsorgsovertakelsen, må man ha for øye at barn etter lovens utgangspunkt skal vokse opp hos sine biologiske foreldre selv om disse ikke er de best skikkede til å ha omsorgen for barnet. Det skal ikke skje noen konkret jevnføring med fosterforeldre som has for hånden. Det er bare hvis barnets helse eller utvikling utsettes for skade eller alvorlig fare over en viss terskel at det kan bli aktuelt å overta omsorgen for barnet. Selv da kreves det at nemnda anser forebyggende tiltak som nytteløse. Når et nyfødt barn tas fra foreldrene, skjer det ut fra en prognose om hvordan barnet vil få det i fremtiden. Usikkerheten med hensyn til en slik prognose tilsier at nemnda viser særlig tilbakeholdenhet i slike tilfelle.
På denne bakgrunn mener de ankende parter at barnevernsnemndas vedtak ikke var riktig ut fra forholdene på den tid da det ble truffet. Nemnda festet seg for ensidig ved X's situasjon. Y, som hadde vært fisker på en fabrikktråler, var på den tiden sykmeldt og hjemme. Han har senere tatt arbeid i land. Tilsammen måtte foreldrene ha kunnet klare omsorgen for barnet. Blant dem som så foreldrene i omsorgssituasjonen på sykehuset, var meningene delte. Personalet på fødeavdelingen hadde et positivt syn på foreldrenes omsorgsevne.
På den tiden fylkesmannen traff sitt vedtak, var X innlagt på psykiatrisk avdeling, og kunne ikke utøve noen omsorg for barnet. Men dette var ikke til hinder for at Y kunne hatt omsorgen. For ham var situasjonen ikke noen annen enn for en hvilken som helst mann som har sin kone på sykehus. De ankende parter mener at fylkesmannen la for stor vekt på X's aktuelle situasjon, og at vedtaket heller ikke var riktig ut fra forholdene på dette tidspunktet.
Det avgjørende blir vurderingen ut fra forholdene i dag. De ankende parter mener at denne vurdering må skje på grunnlag av kriteriene i barnevernslovens §19, jf §16a), og begrunner dette med at barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak ikke var riktige ut fra forholdene på den tid da de ble truffet, jf ovenfor. Bare hvis både barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak ansees som opprinnelige riktige, kan man bruke reglene i lovens §48 tredje ledd om opphevelse av en gyldig etablert nemndomsorg, som stiller de ankende parter i en mindre gunstig stilling.
Begge de sakkyndige erklæringer konkluderer med at barnet bør bli i fosterhjemmet. De sakkyndige har imidlertid ikke kunnet observere barnet sammen med de biologiske foreldre, og det de er kommet frem til med hensyn til disses omsorgsevne, bygger på slutninger og vurderinger. Man må regne med at det kan være feilkilder i det som er kommet frem under samtaler mellom de sakkyndige og foreldrene, og at omsorgsevnen kan være bedre enn de har fått inntrykk av. Foreldrene later ikke til å være særlig flinke til å uttrykke seg, og særlig gjelder dette Y.
Generelt sett er forholdene for ektefellene nå bedre enn på den tid da byretten traff sin avgjørelse. Det gjelder både med hensyn til X's sinnstilstand og ektefellenes sosiale kontakter.
Det har særlig vært innvendt mot Y at han ikke opptrer med den nødvendige selvstendighet i forhold til X, men velger å identifisere seg med sin kone. Dette kan imidlertid også sees som en positiv egenskap. Hans opptreden utad behøver heller ikke å gjenspeile forholdet innad mellom ektefellene.
Det er bare hvis omsorgsspørsmålet skal avgjøres etter barnevernslovens §48 tredje ledd, at det kan være riktig å legge noen større vekt på de omstillingsvanskeligheter som barnet vil få ved skifte av miljø. Selv da må det tas hensyn til at vanskelighetene ved miljøskiftet kan mildnes ved at tilbakeføringen av omsorgen til de biologiske foreldre forberedes på en god måte. Heller ikke etter §48 tredje ledd kan det være riktig å foreta noen direkte jevnføring av omsorgsevnen i fosterhjemmet og i hjemmet hos de biologiske foreldre, hvis den siste fyller rimelige krav.
Vedtaket om å ta foreldreansvaret fra foreldrene etter barnevernslovens §20 forutsetter at omsorgen for barnet ble tatt fra dem. Det har vært begrunnet med at det ville dreie seg om en langvarig plassering av barnet, og at det burde adopteres bort. Begrunnelsen har ellers vært meget knapp.
Da barnevernsnemnda traff sitt vedtak, kunne man imidlertid intet sikkert vite om adopsjonsspørsmålet. Det var ikke nødvendig å ta foreldreansvaret fra foreldrene for å foreta en såkalt anonym plassering av barnet og slik at foreldrene ikke skulle ha besøksrett. Dette har nemlig vært ansett hjemlet i barnevernslovens §19. Heller ikke i dag er det noen nødvendig sammenheng mellom en mulig besøksordning og foreldreansvaret. På dette punkt synes de sakkyndiges erklæring av 13 november 1985, å bygge på en misforståelse.
Selv om foreldrene ikke skulle få omsorgen for barnet tilbake, vil det ha en betydning for dem å ha foreldreansvaret. Tapet av foreldreansvaret vil bety det endelige brudd med barnet. Så lenge foreldreansvaret er i behold, vil det kunne brukes som utgangspunkt for en aksjon for å få omsorgen tilbake dersom forholdene bedrer seg.
For fosterforeldrene eller barnet skulle det ikke behøve å gjøre så stor forskjell om det blir adoptert eller ikke.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"Vedtak av B barnevernsnemnd i sak 25/84 av 01.10.84, stadfestet av Fylkesmannen i C 28.03.85, oppheves."
Ankemotparten, staten v/Sosialdepartementet, har i det vesentlige anført:
Byrettens dom er riktig, og bør stadfestes.
Ankemotparten mener at både barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak angående omsorgen for barnet var riktige da de ble truffet. Var barnevernsnemndas vedtak riktig, skal omsorgsspørsmålet vurderes etter barnevernslovens §48 tredje ledd, og ikke etter §19, jf §16. Også i tilfelle der det opprinnelige vedtak ikke var riktig, mener for øvrig ankemotparten at man ved vurderingen av omsorgsspørsmålet må legge en vesentlig vekt på skadevirkningene av en miljøforandring.
Etter de opplysninger som foreligger i saken, må man legge til grunn at X har vært psykotisk eller grensepsykotisk i flere år, antakelig helt fra hun mistet sitt første barn i 1979. Fra da av har hun i stadig større grad isolert seg og opptrådt underlig. I 1983/84 grep myndighetene inn overfor henne fordi hun vanrøktet en hund som hun hadde. Det endte med at den ble tatt fra henne. Da fylkesmannen traff sitt vedtak, var hun innlagt på psykiatrisk avdeling som psykotisk. Det må være klart at hun ikke kunne ha omsorgen for sin datter, hverken på det tidspunkt da barnevernsnemnda eller fylkesmannen traff sine vedtak.
De ankende parter har hevdet at Y's forhold må vurderes separat. Det kan imidlertid ikke være annet enn et utgangspunkt. Ektefellene lever sammen, og det er deres samlede omsorgsevne som er av betydning for barnet. Spørsmålet er da om Y kan kompensere for X's svakheter. Ankemotparten mener at så ikke er tilfelle. Y vil ikke forstå eller erkjenne at X er syk. I den grad han blir tvunget til det, forstår han ikke omfanget eller rekkevidden av sykdommen. I tillegg kommer hans sterke tendens til å solidarisere seg med X og ikke hevde egne meninger på tvers av hennes. Da hun ble innlagt på psykiatrisk avdeling i begynnelsen av 1985, søkte han ikke noe bistand før situasjonen var blitt helt prekær, og til tross for at han hadde hatt foranledning til det på et adskillig tidligere tidspunkt. Barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak var således riktige også i forhold til Y.
Omsorgsspørsmålet må derfor vurderes etter barnevernslovens §48 tredje ledd.
Med Y har det ikke skjedd noen endring siden de ovennevnte vedtak. X er bedre og det er et mer åpent forhold til omgivelsene. Men man må regne med betydelige sjanser for tilbakefall hvis hun utsettes for påkjenninger. Det vil derfor være forbundet med risiko å la henne få omsorgen for barnet. Mot å føre barnet tilbake til de biologiske foreldre taler at det har levet nesten hele sitt liv i fosterhjemmet. Det kjenner bare fosterforeldrene som sine nærmeste omsorgspersoner. Barnet synes å trenge mer omsorg og stimulering enn gjennomsnittet. Fosterforeldrene er meget vel egnet for sin oppgave. Barnet er i sin mest følsomme alder når det gjelder skifte av miljø. En flytting vil under enhver omstendighet medføre skadevirkninger, og det er stor usikkerhet forbundet med en flytting i denne konkrete saken. Flytting bør derfor ikke skje.
Foreldreansvaret har for de ankende parter to aspekter: de kan motsette seg adopsjon, og de kan reise ny sak for å få omsorgen for barnet tilbake. Det er opplyst at fosterforeldrene vil søke om adopsjon så snart Høyesteretts dom foreligger, om denne går i statens favør. Et vesentlig moment i saken vil være hvor langsiktig plassering av barnet som man kan regne med.
Til fordel for å stadfeste byrettens dom taler at plasseringen trolig vil bli varig. X kan ikke forventes å bli helt frisk. Det eneste som kan bringe saken i en ny stilling, er en endring i Y's familieforhold. Men da vil barnet antakelig for lengst ha grodd fast der det er. Et annet moment er barnets alder. Det kjenner ikke andre foreldre enn fosterforeldrene. Ved adopsjon kan det skapes en fullverdig familie. Adopsjon vil også trygge stillingen for fosterforeldrene, og gjøre at de engasjerer seg fullt ut til fordel for barnet. Derigjennom trygges også barnets stilling. Fosterforeldrene gir ikke opp hvis det blir problemer. Det er opplyst at fosterforeldrene, som selv ikke kan få barn, er interessert i å adoptere andre barn, men har ventet med dette i påvente av at den foreliggende sak skulle avgjøres. Blir det andre barn i hjemmet, er det uheldig om barnene får forskjellig rettsstilling. Når det nåværende fosterbarn blir noe eldre og begynner på skolen, kan det oppstå praktiske problemer om det ikke er adoptert.
På den annen side vil tapet av foreldreansvaret naturligvis frata de biologiske foreldre håpet om noen gang å få barnet tilbake, og det erkjennes at foreldreansvaret kan være av en viss følelsesmessig betydning for dem. Men dette kan ikke være avgjørende. Hensynet til barnet må telle mer.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Jeg er kommet til samme resultat som byretten både når det gjelder omsorgen og foreldreansvaret.
Innledningsvis nevner jeg at retten skal prøve alle sider av saken, også de rent skjønnsmessige, og at den er ubundet av partenes anførsler og påstander, jf bestemmelsen i tvistemålslovens §482.
Forut for min drøftelse av sakens hovedspørsmål, finner jeg grunn til å bemerke at den foreliggende sak er blitt meget grundig undersøkt og belyst gjennom barnevernsmyndighetenes saksbehandling. Vedtak om omsorgsovertakelse og om fratakelse av foreldreansvar ble truffet etter inngående undersøkelser og etter at myndighetene hadde avveiet disse inngrep mot forebyggende tiltak, jf barnevernslovens §18. Slike tiltak ble i denne sak ansett nytteløse eller uhensiktsmessige også som følge av foreldrenes holdning til iverksettelse av hjelpetiltak.
Jeg behandler først de ankende parters krav på å få opphevet vedtaket om omsorgen for barnet.
Jeg finner det klart at vilkårene etter barnevernslovens §19, jf §16a for å overta omsorgen for barnet var til stede da barnevernsnemnda traff sitt vedtak 1 oktober 1984. De opplysninger som forelå, tydet på at X hadde hatt betydelige psykiske problemer i alle fall de siste 4 - 5 år, og at hennes problemer hadde forverret seg det siste halve året. Hun hadde isolert seg, og gikk nesten ikke ut. Vanskjøtselen av hunden, som strakte seg over flere måneder, tydet på liten forståelse for andre levende veseners behov. Dertil kom den belysning av hennes psykiske tilstand som ble fremlagt i rapporter fra psykologene Rune Øidvin og Brita Hunskaar etter samtaler med henne, og delvis med ektemannen. Viktige opplysninger var også fremskaffet fra personer som hadde hatt kontakt med X.
Ved prøvelse av barnevernsnemndas vedtak kunne fylkesmannen også bygge på den utvikling X's sinnstilstand hadde gjenomgått. Hun var tatt hånd om i psykiatrisk avdeling som alvorlig sinnslidende, og ble tilbakeholdt med en usikker prognose.
Spørsmålet om Y's omsorgsevne ble nøye vurdert så vel av barnevernsnemnda som av fylkesmannen. Etter de opplysninger som var brakt til veie gjennom inngående undersøkelser, måtte man legge til grunn at han mangler nødvendig selvstendighet og innsikt i forhold til ektefellen. Da hustruens sinnstilstand forverret seg høsten/ vinteren 1984, viste han en påfallende mangel på innsikt og initiativ. Han søkte først hjelp for X på et meget sent tidspunkt i sykeperioden. Ektefellenes holdning til det sosiale hjelpeapparat gav også holdepunkt for å anta at ektefellene ville få meget store vanskeligheter med å mestre problemer som måtte oppstå i omsorgsarbeidet.
Avgjørelsen om omsorgsovertagelse skal opprettholdes må baseres på forholdene slik de er i dag.
Ved den rettslige vurdering av spørsmålet om hvilke konsekvenser forholdene i dag skal ha, må det legges til grunn at barnevernsnemnda og fylkesmannen har lovlig adgang til å opprettholde et opprinnelig riktig vedtak om å overta omsorgen for et barn selv om de forhold som lå til grunn for vedtaket senere har endret seg slik at vilkårene for inngrep etter barnevernslovens §16 ikke lenger er til stede. Det må kunne tas hensyn til omstendigheter som melder seg etter at flyttingen av barnet har funnet sted, blant annet hvilken virkning det vil ha for barnet om det blir flyttet tilbake til foreldrene, jf barnevernslovens §48 tredje ledd. Jeg viser til uttalelser om dette i avgjørelser av Høyesterett 6 og 20 november 1986, henholdsvis lnr 151/86 [Rt 1986 1189] og 171B/86 [Rt 1986 1222].
De oppnevnte sakkyndige har i den tilleggsuttalelse de har avgitt til Høyesterett, vurdert omsorgsforholdene for barnet, ved fortsatt opphold i fosterhjemmet og ved en eventuell hjemføring. Under "Sammenfattende vurdering og konklusjon" har de sakkyndige blant annet uttalt:
"Barnets omsorgsbehov på kort og lang sikt.
Barnet er nå litt over 2 år gammelt. Det bærer preg av en noe forsinket utvikling, trolig ut fra en viss understimulering i de første levemåneder. Barnet er nå i god utvikling, og er i ferd med å ta igjen det meste av utviklingsforsinkelsen. Det har enda et passivt og tilbaketrukket preg, og trenger således aktiv og pågående stimulering. Barnet har på kort sikt spesielle behov for oppmerksomhet når det gjelder oppfølging og stimulering av disse sidene. Det har også behov for sikker oppfølging av sine somatiske plager.
Både når det gjelder psykiske og fysiske behov er barnet vanskelig å tolke fordi det gir lite uttrykk for stimuleringsbehov og reagerer lite på smerte.
Et skifte i omsorgspersoner nå vil sikkert gi en - i beste fall - midlertidig tilbakesetting av barnets funksjon, uansett hvordan de nye omsorgspersoner opptrer. Vi vil tro at et skifte i omsorgspersoner nå vil øke mulighetene for utvikling av en alvorlig kontaktskade hos barnet.
Y's omsorgsevne.
Vi vil anta at Y isolert sett kunne fungere i en tradisjonell farsrolle, og at han vil kunne gå inn i begrensede praktiske oppgaver i forhold til omsorgen av barnet. Hans vurderinger av hva barnet trenger generelt, og spesielt ved en eventuell tilbakeføring nå, er begrenset. Han har likevel synspunkter på fleksibel tilbakeføring av barnet i dag, noe som ikke kom frem for et år siden.
Han er innstilt på å arbeide på land og ta seg fri for å passe barnet dersom X blir syk igjen. Han er således ikke innstilt på å være barnets hovedomsorgsgiver gjennom å bli hjemmeværende over lengre tid. Han ser fremdeles sin omsorgssituasjon som helt knyttet til X, og mener at hun er kompetent for oppgaven.
Han mener at det er vanskelig for ham å irettesette eller gi råd til X, men at han i vanskelige situasjoner vil ta kontakt med lege. Y har ikke vært i stand til å se X's sykdomsutvikling, og ta de nødvendige initiativ til å få hjelp og behandling for henne når hun var åpenbart forvirret og psykotisk. Ved tilbakeblikk på disse periodene reiser han heller kritikk mot omverdenen for manglende støtte.
Dette gjør oss ytterligere betenkt når det gjelder Y's evne til å kunne vurdere barnets behov og utvikling uavhengig av X's reaksjoner og synsmåter. Spesielt er vi betenkt når det gjelder hans evne til å handle på den innsikt han likevel måtte ha.
Han er ikke lenger så uttalt mistenksom overfor omgivelsene og så sosialt isolert, men han vil likevel ikke kunne ta en konflikt med X vedrørende barnet, der han blir stående mot henne i allianse med andre.
X's omsorgsevne.
X er nå ute av den aktive psykotiske tilstand. Hun går fremdeles på anti-psykotisk medikasjon, og synes å ha nytte av dette. Hun er i dag lettere å komme i kontakt med enn ved første vurdering, og virker lettere i humør. Hun er mere aktiv i huset og gjør noe håndarbeid.
Etter vårt syn er hun fremdeles preget av sin psykiske lidelse. Hun viser også nå passivitet i forhold til omgivelsene og husstell. Hun kan ikke vise adekvat reaksjon på de store krisene i sitt liv, som f.eks. det første barnets død, innleggelsen i fødeavdelingen eller innleggelsen og oppholdet i psykiatrisk sykehus.
Vi oppfatter X's psykiske problem som en varig psykisk lidelse, hvor stabile personlighetstrekk hindrer henne i å ha innsikt i sin egen situasjon, og derfor også i sitt barns situasjon. Dette kan enkelt karakteriseres som lite utviklet evne til å kunne ta andres synspunkt både følelsesmessig og tankemessig. Disse personlighetstrekkene vil hindre henne i å søke nødvendig hjelp og støtte når hun og barnet trenger det, med mulige alvorlige konsekvenser for barnet.
Vi mener at X heller ikke på lang sikt vil kunne endre seg tilstrekkelig, og slik utvikle evne til å dra omsorg for sitt barn. Selv om hun i dag fungerer bedre enn ved forrige vurdering, mener vi dette er uttrykk for relativt overfladiske endringer som ikke berører hennes mangel på evne til vurdering av egen situasjon."
Barnets somatiske plager består i en kronisk øretennelse.
De siterte uttalelser om X må suppleres med opplysninger som er gitt tidligere i erklæringen:
"De endringene som har foregått med X oppfatter vi som relativt overfladiske. Hennes manglende variasjon i følelsesliv og følelsesuttrykk gjør det sannsynlig med tilbakefall med psykotiske symptomer dersom hun får økt belastning og krav. Tilbakeføring av barnet vil gi belastning for X dersom omsorgsstiuasjonen skal ordnes slik ekteparet forutsetter.
Hun vil neppe være selvkritisk eller selvjusterende i forhold til sin befatning med barnet, og mangelen på innsikt i egen situasjon og funksjon vil by på store vansker for dem som skal gi henne råd. Det vil bli en belastning i hennes forhold til andre."
De sakkyndige bygger på at det reelle omsorgsalternativ er at ektefellene har omsorgen sammen, slik de nå fungerer med X hjemmeværende og Y i arbeid. Til tross for at ektefellene nå føler seg mere akseptert av miljøet, har de fremdeles liten sosial kontaktflate. De har heller ikke noe positivt forhold til hjelpeapparatet. I forhold til barnet mener de sakkyndige at foreldrenes samlede omsorgsevne vil medføre:
"A. Y sier at de vil henvende seg til hjelpeapparatet dersom X blir syk. Dette er trolig riktig, men han vil vente til hun har svært klare psykiske symptomer. Han vil ikke kunne gripe inn i en tidlig utvikling av hennes vansker.
B. Ekteparet vil ikke i tilstrekkelig grad oppdage eller ha evne til å be om hjelp i form av veiledning når det gjelder somatiske og/eller psykiske vansker med barnet.
C. Ekteparet diskuterer eller kommuniserer ikke med hverandre når det gjelder problemer. Y tar ikke vanskelige tema opp med X, og hun gjør heller ikke det overfor ham. Y vil således ikke få informasjon om problemer mellom X og barnet gjennom dagen.
D. Begge ektefellene har stor tiltro til hverandres evne til omsorg, og de vil ikke være kritiske til hverandres handlinger og holdninger overfor barnet.
E. Det vil ikke kunne forventes at de kan gi barnet adekvat sosial stimulering utenfor familien. De mener i dag at det kan være aktuelt med barnehagetilbud om en tid. Vi tror ikke dette vil bli tatt opp av ektefellene i praksis. Særlig fordi X trolig vil få problemer med å sende barnet fra seg, og å stå i kontakt med barnehagepersonalet.
F. Ektefellene oppleves som tett sammenknyttet med få grenser mellom seg som personer. Sammen med det svake sosiale nettverket de har, vil vi tro at de får vansker med å gi barnet grensesetting - både i forhold til seg selv og til sine omgivelser.
G. Deres oppfatning av vanskene med å bli kjent med barnet er i dag mere nyansert enn tidligere. Det vil likevel bli problematisk å vurdere overføringsfasen fordi ektefellene trolig vil gi rapport om bare positiv utvikling.
H. Ved kritikk av ekteparets handlemåte overfor barnet, vil mistenksomheten og den sosiale tilbaketrekningen i forhold til omgivelsene og hjelpeapparatet raskt kunne øke igjen."
Om det alternativ at barnet blir værende i fosterhjemmet for senere å bli adoptert av fosterforeldrene, uttaler de sakkyndige:
"Barnet synes fortsatt å være i en optimal omsorgssituasjon. Fosterforeldrene har evne til aktiv og tilpasset stimulering av barnet. De viser forståelse for barnets spesielle utviklingsvansker, og for dets somatiske vansker. De har både individuelt og samlet forutsetning for å gi barnet trygg og god oppvekst, både på kort - og ut fra det vi kan se - også på lang sikt."
Når det gjelder det alternativ at barnet blir tilbakeført til sine biologiske foreldre, uttaler de sakkyndige: " X og Y vil nå være helt fremmede for barnet. En overføring av omsorgen vil være en krise for barnet som vil sette det utviklingsmessig tilbake.
Vi oppfatter X og Y's omsorgsevne, både individuelt og samlet, slik at vi ikke kan tro at de vil være i stand til å mestre dette på en slik måte at krisen kan gjennomarbeides - uten at det blir til skade for barnet. Dette betyr at forskjellige overføringsordninger mellom fosterforeldrene og X og Y ikke kan legges opp slik at en kan oppheve skadevirkninger av tilbakeføring. Omfattende lokale hjelpetiltak kan gi en viss kontroll og oversikt i en overføringsfase, men kan ikke gi endring av de følelsesmessige problemer hos ekteparet. Disse viser seg særlig i mangelen på korrigerende diskusjon mellom dem, gjensidig avhengighet samt X's passivitet og mangel på innlevelsesevne i andre.
Vi vil også tro at samarbeide med hjelpeinstanser blir svært vanskelig - eller umulig - dersom en må ta opp kritikk med ekteparet.
Den alvorligste motforestillingen mot tilbakeflytting vil likevel være at de biologiske foreldrene og barnet har komplementært svakt utviklede personlighetssider. Særlig tydelig vil dette bli mellom X og barnet. Barnet viser sine behov for omsorg og stimulering på en forsiktig og tilbaketrukken måte. X har ikke nødvendig innsikt i andres behov til å kunne observere og tilfredstille disse svake signalene. Y har ikke mulighet til å korrigere dette i daglig omsorgsarbeide."
Jeg finner etter dette at det vil medføre en betydelig risiko for skadevirkninger om de ankende parter skulle få omsorgen for sitt barn. Risikoen refererer seg til to forhold. For det første er det sterk grunn til å tvile på at de vil kunne utøve sin omsorg på en slik måte at barnet ikke tar skade. Hovedomsorgspersonen vil eventuelt bli X, som fremdeles har betydelige psykiske problemer med fare for tilbakefall. De sakkyndige har pekt på at X vil bli utsatt for økt belastning og økte krav om hun skulle få omsorgen for barnet. Hun vil være helt avhengig av sin ektemann som imidlertid ikke vil kunne fungere som et korrektiv til henne. For det annet vil en tilbakeføring av omsorgen medføre store omstillingsvanskeligheter for barnet med fare for skadevirkninger på lang sikt. Fosterforeldrene er i dag barnets psykologiske foreldre. Det kjenner ikke sine biologiske foreldre. Skal det adskilles fra sine nåværende omsorgspersoner, vil det gå gjennom en meget smertefull prosess, som vil kunne føre til ytterligere passivitet og tilbaketrekning. Man kan ikke vente at barnet uten videre skal knytte seg til de nye omsorgspersoner på samme måte som de tidligere.
Jeg er således kommet til at barnevernsnemndas vedtak om å overta omsorgen for barnet ikke bør oppheves.
Om foreldreansvaret vil jeg bemerke:
Etter barnevernslovens §20 kan foreldreansvaret tas fra foreldrene når barnevernsnemnda har overtatt omsorgen for det. De nærmere vilkår for et slikt vedtak er ikke angitt i loven. I avgjørelsen Rt-1982-1687 uttaler førstvoterende på side 1692 at etter hans mening "må den beføyelse som er tillagt barnevernsnemnda i §20 ses som et mulig ledd i et omsorgsvedtak etter §19, der dette finnes å være til barnets beste." Jeg er enig i dette synspunktet, og jeg ser det som sentralt for om vedtak bør treffes etter §20, om slikt vedtak er nødvendig for å sikre barnet en fullgod omsorgssituasjon. Et vedtak om fratakelse av foreldreansvaret er imidlertid særdeles inngripende.
Formålet med å frata foreldreansvaret er i dette tilfellet å bane veien for adopsjon. Et slikt formål ligger innenfor rammen av de hensyn som kan bære et vedtak etter §20, men man kan på mange måter si at når formålet er å få til en adopsjon, understreker det vedtakets inngripende karakter overfor foreldrene. De rettslige bånd mellom foreldrene og barnet blir brutt, og foreldrene mister muligheten til en gang i fremtiden å kunne etablere kontakt med barnet. Et vedtak etter §20 må derfor ha sterke reelle grunner for seg, jf Rt-1985-344.
Barnet er nå snart to og et halvt år gammelt. I godt og vel to år har det bodd hos fosterforeldrene. I samme periode har det ikke hatt kontakt med foreldrene. Slik de faktiske forhold er, må det legges til grunn at barnet vil være plassert i hjemmet til fosterforeldrene i mange år fremover og at fosterforeldrenes hjem vil være barnets - eneste - hjem. Mulighetene for X og Y til å etablere kontakt med barnet ser jeg som små, iallfall i et tidsperspektiv på flere år. Når dette er situasjonen, finner jeg det klart ønskelig ut fra hensyn til barnet at det gjennom vedtak etter §20 banes vei for adopsjon. Det er opplyst for Høyesterett at fosterforeldrene vil adoptere barnet.
Som i andre saker av denne art, vil det være en mulighet for at forholdene utvikler seg slik at foreldreansvaret ikke burde vært tatt fra foreldrene. Det kan - for å ta et mulig tilfelle - tenkes at familiesituasjonen endres for Y, og at han ved dette blir i stand til på fullt ut betryggende måte å utøve omsorgen for barnet. Det vil også være en mulighet for at forholdene i barnets fosterhjem, utvikler seg slik at fosterforeldrene ikke burde fått adoptere. Slike mer eller mindre fjerne muligheter må trekkes inn i vurderingen etter §20, men disse mulighetene må på den annen side veies opp mot hensynet til å skape en trygg og fullgod omsorgssituasjon for barnet ut fra den faktiske situasjon som fortoner seg som overveiende sannsynlig. Jeg mener for min del at det siste er det mest vesentlige i denne sak.
Det er mulig, uten at jeg finner grunn til å ta noe standpunkt til det, at vedtaket etter §20 var noe svakt begrunnet ut fra de faktiske forhold slik disse var klarlagt på vedtakstidspunktene. De senere undersøkelser har bekreftet at vedtaket om å ta foreldreansvaret fra foreldrene var riktig. Bedømt ut fra dagens forhold - som er avgjørende - finner jeg at vedtaket må opprettholdes.
Byrettens dom som frifinner staten v/Sosialdepartementet, blir etter dette å stadfeste.
Jeg stemmer for denne dom:
Byrettens dom stadfestes.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende i at vedtaket om omsorgsovertakelse må opprettholdes. Men jeg er kommet til et annet resultat når det gjelder vedtaket om å frata de ankende parter foreldreansvaret for barnet. Om dette vil jeg bemerke:
Det er nok så at man ikke av barnevernslovens §20 kan utlede at loven stiller noe særskilt vilkår for at et vedtak om omsorgsovertakelse kan følges opp med at foreldrene fratas foreldreansvaret, jf avgjørelsen i Rt-1982-1687. Det vanlige vil nettopp være, antar jeg, at vedtak etter §20 treffes for å bane vei for en adopsjon av barnet fra fosterforeldrenes side. Dette vil reelt sett innebære at alle personlige og rettslige bånd mellom de biologiske foreldre og deres barn blir skåret over, med definitiv virkning. Som også førstvoterende peker på, har Høyesterett i avgjørelsen i Rt-1985-344 fremholdt at et vedtak etter §20 kan bety et meget vidtgående inngrep i både foreldrenes og barnets livsforhold, og at det derfor må ha sterke grunner for seg.
I denne sak har barnevernsmyndighetene allerede ved vedtaket om omsorgsovertakelse gått meget langt i retning av å utelukke foreldrene fra å opprettholde personlig kontakt med barnet, i og med at fosterhjemsplasseringen skal være anonym og foreldrene ikke ha samværsrett. Noen risiko for at de ankende parter skal forstyrre fosterhjemsforholdet til skade for barnet i dets tidlige leveår, kan det således ikke være.
Om det var behov for også å ta det videre skritt - å ta foreldreansvaret fra de ankende parter - måtte bero på en forventning om at fosterhjemsplasseringen ville bli permanent, og på at både de ankende parters og fosterforeldrenes forhold på lang sikt var slik avklaret at det lå til rette for en adopsjon. Da barnevernsnemnda traff sitt vedtak 1 oktober 1984, var imidlertid ikke forholdene slik avklaret. Barnet var ennå ikke to måneder gammelt, og spørsmålet om hvorledes og hos hvem det ville bli plassert, stod ennå helt åpent. På dette tidspunkt var det - slik jeg ser det - ikke tilstrekkelig grunnlag for en beslutning om definitivt å bryte båndene mellom barnet og dets foreldre.
Spørsmålet er så om det for Høyesterett foreligger slike opplysninger at det nå vil være forsvarlig å gå til dette skritt. Etter min oppfatning gjør det ikke det.
Hensynet til barnets beste skal være retningsgivende også her, og det kan - som det gjøres av førstvoterende - anføres grunner for at barnet vil vinne i trygghet og stabilitet ved å bli adoptert av fosterforeldrene. Men barnet er ennå bare vel 2 år gammelt, og jeg tør for min del ennå ikke anse det som utvilsomt at barnet vil være best tjent med at det nå avskjæres fra enhver forbindelse med sine biologiske foreldre. Man kan heller ikke utelukke at de ankende parters - kanskje særlig farens - evne til selv å ta hånd om barnet kan utvikle seg annerledes enn det ser ut til i dag. Om de nåværende fosterforeldre er det opplyst at de skal være innstillet på å søke om adopsjon. Fosterforeldrenes ønske om å få adoptere barnet må imidlertid veies mot hensynet til de biologiske foreldre. De mistet sitt første barn ved en ulykke, og for dem må allerede omsorgsvedtaket ha hatt dyptgripende virkninger. Det kan bli vanskelig for dem å forstå at det så kort tid etter at deres datter nummer 2 er født, er rimelig og nødvendig å frata dem også enhver fremtidig mulighet for kontakt med barnet. Sterke menneskelige hensyn taler etter min mening for at man ennå en tid bør avvente utviklingen og utsette avgjørelsen om barnets tilhørighet.
Jeg vil således stemme for at barnevernsnemndas og fylkesmannens vedtak oppheves for så vidt X og Y er fratatt foreldreansvaret for datteren, men at byrettens dom forøvrig stadfestes.
Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dmomer Backer.
Dommer Skåre: Likeså.
Dommer Røstad: Som annenvoterende, dommer Bugge.