Rt-1988-1040
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-09-15 |
| Publisert: | Rt-1988-1040 (329-88) |
| Stikkord: | Kjæremål |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 382 K/1988, jnr 141/1988 |
| Parter: | Einar Grasmyr mot Bamble kommune (advokat Lars Aspeflaten). |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §386, §403, §404, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976) §5 |
Einar Grasmyr fremsatte klage til namsretten over overleveringsforretning avholdt 9. februar 1983. Skien og Porsgrunn namsrett avsa 27. februar 1986 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen forkastes.
2. Klagen avvises forsåvidt gjelder kravet om erstatning for alle tap m.v.
3. Innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av kjennelsen betaler Einar Grasmyr til Bamble kommune kr. 1.200,- - tolvhundrekroner - i saksomkostninger."
Etter kjæremål fra Einar Grasmyr avsa Agder lagmannsrett 22. september 1986 kjennelse med slik slutning:
1. Bamble kommune v/ordføreren settes i besittelse av den eksproprierte del av eiendommen «Grasmyr» gnr. 26 bnr. 2 i Bamble kommune mot å gi i forvaring til namsmannen i Bamble et erstatningsbeløp som pr. 9. februar 1983 utgjorde kr. 1.510.000,-.
2. Namsrettens kjennelse av 27. februar 1986 i sak 701/84 D pkt. 2 stadfestes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for namsrett eller lagmannsretten.
Grasmyr påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som 19. desember 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.
(Kjæremålsutvalgets kjennelse er inntatt i Rt-1986-1422.)
Agder lagmannsrett avsa 25. mars 1988 ny kjennelse i saken med slik slutning:
1. Bamble kommune v/ordføreren settes i besittelse av den eksproprierte del av eiendommen Grasmyr i Bamble - gnr. 26 bnr. 89 - mot å gi i forvaring til namsmannen et erstatningsbeløp som med renter den 31. januar 1983 utgjorde kr. 1.504.649,40 - enmillionfemhundreogfiretusensekshundreogførtinikronerogførtiøre -.
2. Porsgrunn og Skien namsretts kjennelse av 27. februar 1986 - slutningens pkt. 2 - stadfestes.
3. Saksomkostninger tilkjennes verken for lagmannsrett eller namsrett.
For å fastlegge størrelsen av det areal som skal avstås, har det også versert grensegangssak mellom partene. Lagmannsrettens kjennelse av 14. oktober 1986, som forkastet Grasmyrs anke over jordskifterettens dom, er nå rettskraftig etter at Grasmyrs anke til Høyesterett ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 23. april 1987. Det erstatningsbeløp som er fastsatt i lagmannsrettens kjennelse av 25. mars 1988 er justert i henhold til resultatet i grensegangssaken.
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte avgjørelser.
Einar Grasmyr har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse av 25. mars 1988. Kjæremålet angis å gjelde lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelse og lovtolkning.
Den kjærende part viser til at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke har hjemvist saken til ny behandling i lagmannsretten. Han anfører at det da må være en feil at lagmannsretten har avsagt ny kjennelse i saken etter begjæring av motparten. Når lagmannsrettens kjennelse er opphevet, må kjæremålssaken anses avsluttet.
Men når lagmannsretten først har tatt saken opp til ny realitetsavgjørelse, må retten også være forpliktet til å ta opp alle relevante momenter i saken, også de spørsmål som faller utenfor Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse. Grasmyr viser til de spørsmål han har redegjort for i sitt tidligere prosessskrift av 12. november 1986, og nevner særlig spørsmålet om erstatning for nyttbar tilvekst i skogen i tiden mellom skjønnet i 1978 og tvangsforretningen i 1983, og spørsmålet om morarente av erstatningen, som ikke er blitt utbetalt på grunn av motpartens rot og feil. Han anfører at det følger av morarenteloven §5 at slik rente skal betales, og viser til Ot. prp. nr 55 1975-76 side 27, der ekspropriasjonserstatning uttrykkelig er nevnt.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Agder lagmannsretts kjennelse av 25. mars 1988 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes.
Bamble kommune har i tilsvar anført at det er riktig når lagmannsretten har behandlet kjæremålet på ny etter opphevelsen i kjæremålsutvalget.
Kjæremålsmotparten bemerker at lagmannsretten nå har lagt til grunn riktig kvadratmeterpris for det areal på 8.000 m2 som ble tatt i bruk 1. april 1977, og erkjenner at den lavere pris lagmannsretten tidligere la til grunn, berodde på feil fra kommunens side.
Kommunen anfører at lagmannsretten har avgjort rentespørsmålet riktig når avsavnsgodtgjørelsen er fastsatt i samsvar med ekspropriasjonserstatningsloven §11 slik den lød før lovendringen i 1981, i samsvar med dom i Rt-1984-476.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Bamble kommune tilkjennes saksomkostninger.
Einar Grasmyr har i nytt prosesskrift av 26. mai 1988 bl a redegjort nærmere for sitt syn på rentespørsmålet og spørsmålet om erstatning for tilvekst. Om rentespørsmålet bemerker han at morarente er tilkjent i Rt-1984-476 (på side 477), som kjæremålsutvalget viste til i sin kjennelse i 1986, og som lagmannsretten og motparten nå har vist til.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Dette er et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Utvalget kan bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og dens tolking av en lovforskrift.
Den kjærende part har anført at lagmannsretten med urette har tatt kjæremålssaken opp til ny behandling. Som grunnlag for denne anførsel er vist til at lagmannsrettens første kjennelse ble opphevet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 19. desember 1986, uten at saken ble hjemvist til ny behandling. Utvalget finner at anførselen ikke kan føre frem. Det følger av tvistemålsloven §403, jf §386 at kjæremålssaken etter lagmannsrettens kjennelse var opphevet fremdeles stod for lagmannsretten, som pliktet å ta saken opp til ny realitetsavgjørelse uansett at hjemvisning ikke forelå, jf her kjennelse i Rt-1971-1421. Det er heller ikke - som anført av den kjærende part - uriktig når lagmannsretten ved erstatningsberegningen har bygd på det areal som samsvarer med jordskifterettens rettskraftige grensefastsettelse av 1984.
Den kjærende part hevder at det er en feil ved lagmannsrettens saksbehandling at den ikke har tatt opp til realitetsavgjørelse de spørsmål han reiste i sitt prosesskrift av 12. november 1986, og som Høyesteretts kjæremålsutvalg i den tidligere kjæremålssak ikke anså seg kompetent til å behandle. Utvalget skal til denne anførsel bemerke at for så vidt gjelder kravet om erstatning for tilvekst i skogen i tiden mellom tvangsforretningen og skjønnet har lagmannsretten tatt stilling til kravet ved å stadfeste pkt 2 i namsrettens kjennelse. Namsretten fant det klart at et slikt erstatningskrav ikke kan behandles i forbindelse med klagen over namsmannens beslutning om å fremme fravikelsesbegjæringen. Denne avgjørelse bygger på en riktig lovforståelse. Lagmannsretten har ved å slutte seg til avgjørelsen verken begått saksbehandlingsfeil eller tolket loven uriktig. Angående de øvrige anførsler fra den kjærende part, viser utvalget til kjennelse inntatt i Rt-1986-1422 flg vedrørende tidligere kjæremål i samme sak, herunder den henvisning som der er gjort til kompetansebegrensningen ved videre kjæremål.
Etter dette finner utvalget at kjæremålet må bli å forkaste. Kjæremotparten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påstanden tas til følge og saksomkostningene settes til 600 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.