Rt-1988-570
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-31 |
| Publisert: | Rt-1988-570 (167-88) |
| Stikkord: | Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 67B/1988, nr 59/1987. |
| Parter: | Per Haneborg (Advokat A C Stray Ryssdal - til prøve) mot 1. Ole og Ingeborg Lysaker 2. Hans og Gerd Lier (Advokat Ketil Lund). |
| Forfatter: | Bugge, Endresen, Philipson, Schei, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Grunnloven (1814) §97, Avtaleloven (1918) §36, Forpaktingslova (1965) §5, Forpaktingslova (1965) |
Dommer Bugge: Ole Lysaker og hustru Ingeborg Lysaker som eiere av eiendommen Lier Store gnr 169 bnr 1 i Aurskog-Høland inngikk 15. oktober 1968 kontrakt med Per Haneborg om forpaktning av et udyrket areal på eiendommen, i kontrakten angitt til 97 dekar. For Per Haneborg, som den gang var 13 år gammel, ble kontrakten undertegnet av hans foreldre Einar og Aud Haneborg som verger. Ved kontrakten påtok forpakteren seg på egen bekostning å dyrke opp arealet og holde det i forsvarlig og god hevd i forpaktningstiden; for øvrig skulle det ikke betales noen forpaktningsavgift. Forpaktningen skulle regnes fra 1. juli 1968 og løpe ut 14. april 1984, forutsatt at eierne eller forpakteren senest ett år forut hadde varslet den annen part om at forpaktningen ikke ville bli forlenget. I motsatt fall skulle den løpe videre for nye 5 år, og deretter på samme måte kunne forlenges med nye 5-årsperioder. Forpakteren var ellers tilsagt endel nærmere spesifiserte rettigheter. I kontraktens punkt 10 var følgende bestemt:
"Hvis eierne ønsker å selge de bortforpaktede arealer eller eiendommen forøvrig helt eller delvis, har forpakteren forkjøpsrett sålenge forpaktningen løper. Skulle eierne i denne tid avgå ved døden, har forpakteren rett til å overta eiendommen Lier Store, gnr. 169, bnr. 1 til skiftetakst."
Forpaktningskontrakten ble forelagt for og godkjent av overformynderiet og tinglyst på Lier Store. Eiendommens samlede areal etter oppdyrking av forpaktningsarealet er oppgitt til 330 dekar dyrket jord, 1.400 dekar skog og 250 dekar torvmose.
I 1980 - ved et ellers udatert brev til Per Haneborg - sa Ole og Ingeborg Lysaker opp forpaktningen til opphør 14. april 1984.
Ved kjøpekontrakt av 20. september 1983 solgte Ole og Ingeborg Lysaker sine eiendommer Lier Store gnr 169 bnr 1, Lier Søndre gnr 169 bnr 17 og Mosebyholtet gnr 169 bnr 20 til ekteparet Hans og Gerd Lier. Kjøpesummen var kr 1.560.000, med tillegg av vederlagsfri borett for selgerne i gårdens hovedbygning. Overtagelse skulle finne sted 14. april 1984. Skjøte ble utstedt 16. april 1984 og tinglyst samme dag, etter at kjøperne hadde fått konsesjon for kjøpet.
Ved brev av 9. januar 1984 til Ole og Ingeborg Lysaker og Hans og Gerd Lier meddelte Per Haneborg, som da hadde fått vite om salget, at han gjorde forkjøpsrett gjeldende i henhold til pkt 10 i forpaktningskontrakten. Ektefellene Lysaker og Lier bestred kravet. De hevdet at forkjøpsrett ikke kunne utøves, siden salget først skulle gjennomføres ved forpaktningstidens utløp, og at det under enhver omstendighet virket så urimelig å gjøre bruk av forkjøpsretten at klausulen måtte settes til side i medhold av avtaleloven §36.
Per Haneborg uttok 26. mars 1984 stevning mot Ole og Ingeborg Lysaker og Hans og Gerd Lier ved Nes herredsrett. Det ble avsagt dom 13. september 1984 med slik slutning:
"1. Hans Lier og Gerd Lier tilpliktes å skjøte eiendommen "Lier Store" gnr. 169 bnr. 1, 17 og 20 i Aurskog-Høland til Per Haneborg på de vilkår som fremgår av kjøpekontrakten av 20. september 1983, dog slik at skjøtingen først finner sted første 14. april etter at rettskraftig dom foreligger og konsesjonsbehandlingen er avsluttet.
2. Ole Lysaker og Ingeborg Lysaker tilpliktes å godta skjøtingen som nevnt i pkt. 1.
3. I saksomkostninger betaler Hans Lier, Gerd Lier, Ole Lysaker og Ingeborg Lysaker in solidum til Per Haneborg 11.500 - ellevetusenfemhundre - kroner."
Jeg nevner at herredsretten la til grunn at forkjøpsretten, selv om forpaktningskontrakten uttrykkelig bare omtaler Lier Store gnr 169 bnr 1, var ment å skulle omfatte også bnr 17 og bnr 20 som fulgte med i salget til Hans og Gerd Lier. Denne forståelse av kontrakten er partene for så vidt enige om.
Herredsrettens dom ble av Ole og Ingeborg Lysaker og Hans og Gerd Lier påanket til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten fant at forkjøpsklausulen etter sin ordlyd måtte ansees for å omfatte det foretatte salg til ekteparet Lier, og at det ut fra forholdene ved forpaktningskontraktens tilblivelse ikke var grunnlag for å sette klausulen til side i medhold av avtaleloven §36. Men retten fant at senere inntrådte forhold hadde medført at det ville virke urimelig om Per Haneborg skulle gjøre forkjøpsretten gjeldende. Lagmannsrettens dom av 3. november 1986 har denne slutning:
"1. Ole Lysaker, Ingeborg Lysaker, Hans Lier og Gerd Lier frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår for øvrig av de avsagte dommer.
Per Haneborg har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og gjør gjeldende at den hviler på uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Til bruk for Høyesterett er Per Haneborg, Ingeborg Lysaker og Hans Lier, samt 9 vitner avhørt ved bevisopptak. Fem av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt endel nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å gjøre rede for. Jeg nevner at det er fremlagt økonomiske beregninger over forpaktningens verdi, utført av et sakkyndig vitne som er avhørt etter begjæring av ankemotpartene.
Den ankende part, Per Haneborg, har i det vesentlige anført:
Forpaktningskontrakten av 15. oktober 1968, som i sin helhet er gjengitt i herredsrettens dom, gir i pkt 10 klart og entydig uttrykk for at forpakteren har forkjøpsrett så lenge forpaktningen løper, til 14. april 1984. Kjøpekontrakten mellom Lysaker og Lier ble opprettet 20. september 1983 og måtte dermed utløse forkjøpsretten. Kjøpekontrakten innebar en reell overdragelse til Hans og Gerd Lier. Den regulerte alle forhold av betydning for salget - hva som ble solgt, kjøpesummen og oppgjørsmåten, borett for selgerne og konsesjonsansvaret. Det er derfor uten betydning at overtagelse og oppgjør først skulle finne sted 14. april 1984.
Ankemotpartene kan ikke høres med at forpaktningsforholdet reelt sett var bortfalt da kjøpekontrakten ble inngått. Det har ingen hjemmel i kontrakten, som gav forpakteren reelle rettigheter like frem til kontraktsopphør. Både herredsretten og lagmannsretten har bygget på at forpaktningsforholdet bestod til 14. april 1984. Det er irrelevant om ektefellene Lysaker mente noe annet; om en avtalepart er i villfarelse om sine kontraktsforpliktelser, er det hans egen risiko.
Den ankende part bestrider at det av domspraksis kan utledes noe alminnelig prinsipp om at en klausul om forkjøpsrett eller annen løsningsrett skal fortolkes innskrenkende. Iallfall kan det ikke bli tale om noen slik tolkning i dette til felle, hvor kontraktens ordlyd er aldeles klar.
Det er heller intet reelt grunnlag for å begrense forkjøpsklausulens rekkevidde i strid med dens ordlyd. Forpaktningskontrakten kom i stand på initiativ av ektefellene Lysaker selv, som ønsket å legge forholdene til rette for at Per Haneborg senere skulle kunne bli eier av Lier Store. Dette gav de klart uttrykk for, og det skulle sikres ved bestemmelsene om rett for Per Haneborg til overtagelse ved eiernes død og om forkjøpsrett. Hverken han eller faren Einar Haneborg har før oppsigelsen uventet kom i 1980 hatt noen grunn til å anta at Lysaker hadde noe annet i sinne enn det kontrakten utvetydig bestemte. I tillit til dette ble den da 13-årige Per bundet til forpaktningen for 15 år fremover.
Etter den ankende parts mening er det intet grunnlag for å sette kontrakten til side med hjemmel i avtaleloven §36. Hverken ved avtalens innhold, partenes stilling eller forholdene ved avtaleinngåelsen er det noe som tilsier at det virker urimelig å gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det bestrides at det var noen ubalanse mellom de ytelser Lysaker og Per Haneborg påtok seg. Ektefellene Lysaker har tvert om oppnådd meget ved avtalen, også rent økonomisk. De fikk dyrket opp et areal som de selv ikke maktet å opparbeide, og har derved oppnådd en betydelig verdiøkning på sin eiendom. Forkjøpsretten innebærer at Per Haneborg må betale markedspris og medfører intet økonomisk offer for selgerne. Heller ikke senere er det inntrådt forhold som gjør forkjøpsretten mer tyngende for dem eller for øvrig har endret forutsetningene for avtalen. Den begrunnelse lagmannsretten har gitt for å sette Per Haneborgs rett til side, er både mangelfull og uholdbar.
Bestemmelsen i avtaleloven §36 skal ikke, fremholder den ankende part, anvendes på en slik måte som lagmannsretten har gjort. En slik form for avtalesensur er i strid med lovgiverens mening og vil skape stor usikkerhet i mer langsiktige kontraktsforhold. Resultatet harmonerer også dårlig med forbudet mot tilbakevirkning i grunnloven §97. I denne sak dreier det seg om en avtale som fra Per Haneborgs side i det vesentlige var oppfylt da §36 trådte i kraft.
Per Haneborg har nedlagt slik påstand:
"1. Hans og Gerd Lier dømmes til å skjøte eiendommen "Lier Store" gnr. 169 bnr. 1, 17 og 20 i AurskogHøland til Per Haneborg på de vilkår som fremgår av kjøpekontrakten av 20. september 1983 den 14. april 1989.
2. Ole og Ingeborg Lysaker dømmes til å godta skjøting som nevnt i pkt. 1.
3. Ankemotpartene pålegges in solidum å erstatte Per Haneborg hans saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene, Ole og Ingeborg Lysaker og Hans og Gerd Lier, har opprettholdt og på enkelte punkter utdypet sine anførsler for lagmannsretten. De kan sammenfattes slik:
Forpaktningskontrakten må forstås slik at det ikke lenger bestod noen forkjøpsrett for Per Haneborg da kjøpekontrakten mellom Lysaker og Lier ble inngått 20. september 1983. Skulle ankemotpartene ikke få medhold i dette, gjøres det gjeldende at forkjøpsklausulen for så vidt må settes til side etter avtaleloven §36 som klart urimelig.
Det er, fremholder ankemotpartene, et anerkjent prinsipp at ensidige kontraktsklausuler, slik som en forkjøpsklausul, må fortolkes innskrenkende. Iallfall skal det ikke legges mere i klausulen enn man har sikker dekning for, jf særlig avgjørelser i Rt-1965-140 og Rt-1987-1239. Det er i vår sak en rekke omstendigheter som må tale mot den avtaleforståelse som den ankende part gjør gjeldende, og den følger ikke med nødvendighet av klausulens ordlyd.
Det motiv ektefellene Lysaker hadde for å inngå forpaktningsavtalen med Per Haneborg var først og fremst å få dyrket opp det areal den gjaldt. Dessuten tenkte de seg nok at Per kunne bli deres etterfølger på gården, dersom det i forpaktningstiden utviklet seg et fellesskap som gjorde dette naturlig. Det som i denne forbindelse var avgjørende for ektefellene, som var opp i årene og barnløse, var imidlertid å etablere en ordning med eierskifte som sikret dem at de kunne bli boende på gården i sin alderdom med folk de hadde tillit til, og få det tilsyn og den omsorg som de da ville trenge. I forhold til dette formål fremstår forkjøpsretten som en ren anomali; den ville jo nettopp kunne hindre dem fra å overdra gården til den som de ønsket å se som eier og bruker dersom forholdet til Per Haneborg utviklet seg annerledes enn de håpet. Bakgrunnen for at forkjøpsklausulen kom inn i kontrakten er da også høyst uklar. En slik rett for Per hadde aldri vært på tale mellom partene på forhånd, og den kan ikke ha vært noen forutsetning fra hans eller Einar Haneborgs side for å påta seg forpaktningen.
Ser man på kontrakten som helhet, var den åpenbart særdeles fordelaktig for Per Haneborg. Foruten selve forpaktningen, som sikret ham avkastningen av arealet i 15 år, oppnådde han både fortrinnsrett til eventuell ytterligere forpaktning og de rettigheter som er nevnt i pkt 10, foruten en rekke andre fordeler, såsom rett til bruk av driftsbygning og ett av våningshusene, veirett, rett til krepsing og fiske m v. Den eneste motytelse fra hans side var at han skulle bære utgiftene til oppdyrking av forpaktningsarealet, men disse tok man sikte på å få dekket storparten av ved nydyrkingstilskudd fra Staten. Faktisk ble det også ytet tilskudd med 40% av utgiftene. Fordelt på 15 års forpaktningstid tilsvarer nettoutgiftene en forpaktningsavgift som må ansees som urimelig lav i forhold til den avkastning arealet har gitt.
Det foreligger altså en ekstrem ubalanse mellom de ytelser hver av partene påtok seg ved kontrakten. Ektefellene Lysaker kan ikke ha overveiet de fulle konsekvenser av den. Den advokat som førte kontrakten i pennen, var engasjert av Einar Haneborg. Man har ingen sikkerhet for at Lysakers interesser ble betryggende varetatt. Dette må tillegges vesentlig vekt når rekkevidden av forkjøpsklausulen skal fastlegges.
Da kjøpekontrakten med ektefellene Lier ble inngått i september 1983, var forpaktningen forlengst oppsagt og for alle praktiske formål et avsluttet forhold. Samtidig stod det for Ole og Ingeborg Lysaker både som en velferdssak og som en driftsmessig nødvendighet å få ordnet forholdet til de nye eiere i tide, slik at disse kunne stå klar til å overta driften fra faredag 14. april 1984. Det er en rekke naturlige årsaker til at Lysaker nå ønsket å se ekteparet Lier som sine etterfølgere på gården. Det ville være hinsides enhver rimelig forståelse av forpaktningskontrakten om Per Haneborgs forkjøpsrett skulle hindre dem fra dette. Den må ansees bortfalt på dette tidspunkt.
Skulle man likevel finne kontraktens ordlyd avgjørende, må det være all grunn til å sette en så urimelig konsekvens av avtalen til side i medhold av avtaleloven §36. Kontrakten var, iallfall på dette punkt, urimelig allerede da den ble inngått, og den senere utvikling har gjort den enda mer urimelig. Lagmannsretten har med rette lagt vekt også på at ektefellene Lysaker selv handlet i tillit til at forkjøpsretten ikke lenger var aktuell. Dessuten må det antas at ankemotpartene ville hatt adgang til å omgjøre salget da forkjøpsrett ble gjort gjeldende. Av åpenbare praktiske grunner har de valgt ikke å gjøre dette, men omgjøringsmuligheten må være ytterligere et moment når man skal vurdere rimeligheten av det krav Per Haneborg har reist. Prinsippet i grunnloven §97 er ikke til hinder for at det kan tas hensyn til slike etterfølgende omstendigheter. Forkjøpsretten var ikke aktualisert da avtaleloven §36 ble satt i kraft.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom, slutningens pkt. 1, stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes sakskostnader for alle retter."
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men på et annet grunnlag. Etter det syn jeg har på den forkjøpsrett som var tilsagt Per Haneborg, blir det ikke spørsmål om å vurdere anvendelsen av lempningsregelen i avtaleloven §36.
Det er på det rene at forpaktningskontrakten kom i stand etter initiativ av Ole og Ingeborg Lysaker. De var barnløse, og Ole Lysaker den gang 61 år gammel. Jeg må legge til grunn at de hadde et tosidig motiv for den henvendelse de gjorde til Per Haneborgs far, Einar Haneborg: Ole Lysaker hadde lenge ønsket å få dyrket opp det areal som forpaktningen skulle omfatte, men så seg ikke selv i stand til å få utført dette. Og samtidig var ektefellene opptatt av å skjøtte om gårdens videre skjebne etter at de selv var falt fra eller ble for gamle til selv å drive den; de ønsket å åpne en adgang for forpakteren til - under visse forutsetninger - å kunne overta Lier Store etter dem. Einar Haneborgs eldste sønn skulle overta farsgården og var ikke aktuell. Det ble derfor avtalt at nest eldste sønn Per, som da bare var 13 år gammel, skulle stå som avtalepart.
På dette grunnlag, som partene var blitt enige om muntlig sommeren 1968, ble kontrakten av 15. oktober 1968 satt opp, med bistand fra advokat. Den ble godkjent av overformynderiet og tinglyst. Oppdyrkingen av forpaktningsarealet var blitt utført allerede sommeren 1968, under ledelse av Einar Haneborg.
Det er nok så at kontraktens utforming i enkelte henseender kan ha vært påvirket av de regler som gjaldt for å få statstilskudd til nydyrking. Således var det et vilkår for tilskudd at forpaktningstiden skulle være minst 15 år. Men Per Haneborg ble tilsagt rettigheter som gikk langt ut over hva tilskuddsreglene og forpaktningsloven nødvendiggjorde. Han fikk fortrinnsrett til forpaktning dersom eierne i avtaleperioden ønsket å bortforpakte ytterligere arealer eller hele eiendommen; hvis forpaktningen ble forlenget skulle det skje for 5 år av gangen; og dersom eierne i forpaktningstiden avgikk ved døden, skulle han - og det var en ganske vidtgående bestemmelse - ha rett til å overta gården til skiftetakst. Dessuten skulle han altså ha forkjøpsrett dersom ektefellene Lysaker i forpaktningstiden ønsket å selge de bortforpaktede arealer eller eiendommen for øvrig helt eller delvis, men i så fall ville det være tale om overtagelse til den pris som kunne oppnås ved fritt salg.
Jeg finner for min del intet grunnlag for å anta at de rettigheter som her ble tilsagt Per Haneborg, ikke gir uttrykk for de intensjoner Ole og Ingeborg Lysaker den gang hadde. Jeg er for så vidt enig med herredsretten i, slik forholdet fremtrer, at det var "ingen ufornuftig disposisjon de foretok".
Når det så skal tas standpunkt til om den kjøpekontrakt ektefellene Lysaker opprettet med Hans og Gerd Lier 20. september 1983 utløste forkjøpsretten, må det erkjennes at kontraktens ordlyd, isolert sett, taler i denne retning. Forkjøpsretten skulle gjelde "sålenge forpaktningen løper", og etter pkt 8 løp den til 14 april 1984. Men kontraktsklausulen må fortolkes i lys av det som må antas å ha vært partenes fornuftige mening med den, og det som vil tilgodese begge parters berettigede interesser i forholdet. Og dette er det særlig grunn til når kontrakten, som her, regulerer et forhold som ikke er av egentlig forretningsmessig art, men også har andre siktemål.
Jeg ser det da slik at det formål forkjøpsklausulen skulle vareta vanskelig kan ha vært noe annet enn å skulle beskytte Per Haneborg mot at Lier Store ved salg fra ektefellene Lysaker fikk en annen eier mens forpaktningsforholdet bestod. Hans rett var nøye knyttet til forpaktningsforholdet; hvis og når det ble bragt til opphør, ville også forkjøpsretten falle bort. Noen rett til forkjøp ut over dette gav ikke kontrakten ham.
Nå er forholdet, som jeg har nevnt, at forpaktningen ble skriftlig oppsagt av ektefellene Lysaker så tidlig som i 1980.
De bakenforliggende årsaker til dette behøver jeg ikke gå inn på. I oppsigelsesbrevet er det sagt at
"Oppsigelsen skjer med såvidt tidlig varsel, slik at begge parter kan få en lang og fornuftig avviklingsog nedtrappingstid".
Brevet hadde påtegning om at det skulle forelegges for og undertegnes av Per Haneborg, og denne ble også undertegnet av ham.
Den faktiske situasjon var dermed klar: Per Haneborg måtte regne med at forpaktningen og hans øvrige rettigheter etter kontrakten ville opphøre ved utløpet av den opprinnelige avtalte forpaktningstid. Og da sommeren og innhøstningen 1983 var over, var denne situasjon blitt definitiv; hans interesse i forpaktningen var i realiteten uttømt, og de beføyelser kontrakten for øvrig hjemlet ham frem til 14. april 1984, var uten synderlig praktisk og økonomisk verdi. Han hadde ikke noe mere å hente i kontraktsforholdet.
Jeg peker i denne forbindelse på at den forpaktningsperiode partene hadde vært enige om, var 15 år regnet fra 1. juli 1968. Når opphørsdato i den skriftlige kontrakt ble satt til 14. april 1984, kan det neppe ha noen annen forklaring enn at 14. april er den ordinære faredag i forpaktningsforhold, jf forpaktningsloven §5.
For ektefellene Lysaker må det på den annen side ha stått som maktpåliggende å sikre den fremtidige drift av Lier Store. Ole Lysaker var nå 76 år gammel, og det var uvisst hvor lenge han selv kunne forestå driften, som fra 1984 også ville omfatte det areal som Per Haneborg hadde forpaktet. De kunne vanskelig la ethvert skritt til å ordne med eierskifte eller ny forpaktning utstå til etter 14. april 1984. I denne situasjon er det at Ole og Ingeborg Lysaker oppretter kjøpekontrakten med Hans og Gerd Lier den 20. september 1983. Slik situasjonen nå lå an, fremtrådte dette som en naturlig og god løsning. Ektefellene Liers gårdsbruk, som er en mindre eiendom på 70 dekar dyrket jord og noe skog, er i sin tid utskilt fra Lier Store, og er på alle kanter omkranset av Lier Stores grunn.
Etter kjøpekontrakten skulle overtagelse skje den 14. april 1984, og oppgjør og skjøtning skulle utstå til denne dato. Kontrakten rokket således heller ikke i noen rettslig henseende ved Per Haneborgs posisjon som forpakter i den tid som stod igjen. Det må også legges til grunn at ektefellene Lysaker selv, som hadde søkt råd hos advokat, gikk ut fra at Per Haneborgs forkjøpsrett ikke var til hinder for å inngå en kjøpekontrakt med dette innhold.
Jeg kommer således til at forkjøpsretten ikke kan gjøres gjeldende. Klausulens ordlyd stenger etter min oppfatning ikke for et slikt resultat, som jeg ser som det eneste som lar seg forene med det som må ha vært partenes mening med den. Jeg finner også en viss støtte for resultatet i forpaktningskontraktens pkt 9, som tilsa Per Haneborg fortrinnsrett til forpaktning dersom eierne ønsket å bortforpakte ytterligere arealer av Lier Store. Også denne fortrinnsrett skulle etter ordlyden bestå "sålenge denne avtale løper", altså til 14. april 1984. Det står for meg som temmelig klart at Ole og Ingeborg Lysaker, etter å ha oppsagt Per Haneborgs forpaktning slik det ble gjort i 1980, uhindret av denne fortrinnsrett ville ha kunnet inngå avtale om forpaktning fra 14. april 1984 med en annen forpakter, selv om avtalen var blitt opprettet noe forut for denne dato.
Per Haneborgs anke har ikke ført frem. Jeg finner det imidlertid naturlig at han har ønsket å få prøvet lagmannsrettens dom for Høyesterett. Jeg antar derfor at lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse bør bli stående, og at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.