Rt-1988-858
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-26 |
| Publisert: | Rt-1988-858 (298-88) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 344 K/1988, jnr 210 og 211/1988 |
| Parter: | 1 G F Engros A/S) (advokat Fredrik Bie) 2 La Casa A/S ) mot Kefas A/S (advokat Thor Jensen) og 1 Spar Skotøy A/S) (advokat Fredrik Bie) 2 Lady Louise A/S) mot Kefas A/S (advokat Thor Jensen). |
| Forfatter: | Michelsen, Halvorsen, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §181, §398, §404, §68, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, §3 |
Kefas A/S begjærte 7. september 1987 La Casa A/S og G. F. Engros A/S utkastet fra de lokalene selskapene leier i HIT-Stormarked i Råde. Utkastelse var begjært under henvisning til at skyldig leie ikke var betalt til tross for påkrav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr 9. La Casa A/S og G. F. Engros A/S påklaget namsmannens beslutning om å ta utkastelsesbegjæringen til følge til Moss namsrett. Klagerne gjorde gjeldende at manglende betaling ikke representerte noe mislighold av kontrakten, og at det forelå en muntlig tilleggsavtale om at husleie på dette tidspunkt ikke skulle betales. De hevdet også at utleier var i kreditormora.
Kefas A/S begjærte 16. februar 1988 utkastelse også av Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S på samme grunnlag, og namsmannen tok begjæringen til følge. Også denne beslutningen ble påklaget til namsretten, som forenet klagesakene til felles behandling. Etter muntlige forhandlinger avsa Moss namsrett 5. april 1988 kjennelse med slik slutning:
"Klagene fra La Casa A/S, G.F. Engros A/S, Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S tas ikke til følge.
Klagerne dømmes til innen 2 - to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale Kefas A/S saksomkostninger med 37.920,- - kronertrettisjutusennihundreogtjue 00/100."
Leietakerne påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 1 juli 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. La Casa A/S, G. F. Engros A/S, Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S kastes ut av lokalene i Hit Stormarked, Råde.
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler La Casa A/S, G. F. Engros A/S, Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S hver for seg 10.080 - titusenogåtti - kroner til Kefas A/S innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Saksforholdet for øvrig går frem av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Leietakerne har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er oppgitt å gjelde feil i saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
I kjæremålserklæringen heter det blant annet:
II Feil i saksbehandlingen: a) I bevisopptak ved Oslo byrett hevdet disponent Johnsen at han signerte en leieavtale. Lagmannsretten mener dette må være en erindringsforstyrrelse. Dette er ikke riktig. Avtalen med Spar Skotøy A/S ble signert av disponent Johnsen. Imidlertid måtte avtalen etter noen tid signeres på ny av direktør Hogness. Dette skyldes at tinglysningsmyndighetene krevde formell prokura for at tinglysning skulle kunne skje. Denne informasjon kunne lagmannsretten ha fått ved henvendelse til prosessfullmektigene, og unnlatelse av slik henvendelse må anses å være en saksbehandlingsfeil. Retten må i saker av denne art selv ha en viss plikt til å oppklare usikkerhet og uklarheter.
Det må igjen understrekes at avtalen aldri ble sett på som ugyldig, og leietaker fikk aldri antydet fra Kefas A/S sentralt at disponent Johnsen ikke hadde fullmakt til å signere med bindende virkning. b) I sin vurdering av disponent Johnsens fullmakter/ legitimasjon har retten heller ikke vurdert det faktum at firmaet G.F. Engros A/S inngikk avtale med disponent Johnsen på flere vesentlige punkter. Det vises således til brev av 14. desember 1986 fra G.F. Engros A/S, hvor det bl.a. ble avtalt rett til 1 års oppsigelse - i seg selv et meget omfattende punkt. Forholdet ble aldri påtalt av Kefas A/S."
Det anføres at det må anses som en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke vurderte disse punktene og ikke innhentet tilstrekkelig informasjon om sakens faktum til tross for at det var all mulig grunn til dette.
De kjærende parter gjør videre gjeldende at det er feil rettsanvendelse når lagmannsretten er kommet til at disponent Johnsen ikke i kraft av sin stilling og opptreden utad var legitimert til å inngå de aktuelle avtalene. Det anføres blant annet at det, på bakgrunn av disponent Johnsens klare uttalelser i bevisopptaket, ikke var rom for fortolkninger av den karakter lagmannsretten har foretatt i forbindelse med tilleggsklausulen i avtalen med G. F. Engros. Videre angripes lagmannsrettens vurdering av det løfte utleier hadde gitt om å reforhandle leieavtalene, og lagmannsrettens vurdering når den har funnet at det mislighold som foreligger fra utleiers side, ikke var så vesentlig at utkastelse kunne nektes.
De kjærende parter begjærer at kjæremålet gis oppsettende virkning, og har lagt ned slik påstand:
1) Utkastelsen av firmaene La Casa A/S, G. F. Engros A/S, Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S oppheves.
2) De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger for alle retter.
Kefas A/S gjør i tilsvar gjeldende at det ikke foreligger feil i lagmannsrettens saksbehandling. Det er opp til de kjærende parter å legge frem for retten det materiale som anses å være av betydning. Lagmannsretten har vurdert dette materialet, og det foreligger dermed ingen saksbehandlingsfeil. De forhold som er tatt opp i kjæremålserklæringen, kan ikke under noen omstendighet ha virket bestemmende på lagmannsrettens avgjørelse.
De påståtte feil i rettsanvendelsen gjelder ikke tolking av lovforskrift, jf tvistemålsloven §404 nr 3, men lagmannsrettens subsumsjon, som ikke kan prøves.
Kefas A/S krever lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse forandret under henvisning til tvistemålsloven §398a, første ledd, siste punktum. Namsrettens ila de kjærende parter solidarisk ansvar for saksomkostningene, og dette var en riktig vurdering. Namsretten var nærmest til å foreta den vurdering som skal skje etter §178 annet ledd annet punktum, annet alternativ, og det er en åpenbart uriktig og vilkårlig vurdering når det legges til grunn at saksomkostningene for den enkelte part bare ville utgjort 1/4 av de samlede omkostningene dersom hver enkelt hadde ført sin sak alene. Det anføres at omfanget ville blitt nøyaktig det samme, idet den enkelte leietaker sannsynligvis ville ha ført de øvrige leietakerne som vitner.
Videre anføres at lagmannsrettens reduksjon av prosessfullmektigens salær fra 5.400 kroner til 2.400 kroner er vilkårlig. Bevisopptaket inklusive fravær tok 3 1/2 time. I tillegg til utarbeidelse av prosesskrivene har det flere ganger vært kontakt med motpartens prosessfullmekig og parten. På bakgrunn av den tid som gikk med fastholdes at omkostningene for lagmannsretten bør settes til 5.400 kroner. I tilsvaret bes det om at kjæremålet ikke gis oppsettende virkning, og det er lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse slutningens punkt 1 stadfestes.
2. Namsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, og de kjærende parter in solidum pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Det gjelder et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det går frem av tvistemålsloven §404. Utvalget kan i dette tilfellet bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, ikke bevisbedømmelsen eller den konkrete rettsanvendelse.
Lagmannsretten har funnet at en tilleggsklausul i leieavtalen mellom G. F. Engros A/S og Kefas A/S ikke gav G. F. Engros A/S grunnlag for å la være å betale husleien for hele den perioden utleierens påkrav omfattet. Videre har lagmannsretten kommet til at ingen av de kjærende parter oppnådde noen muntlig avtale med Kefas A/S om suspensjon av plikten til å betale husleie i angjeldende periode. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten i forbindelse med disse vurderingene skulle ha plikt til å innhente ytterligere opplysninger fra partene, og noen saksbehandlingsfeil slik som påberopt av de kjærende parter, foreligger ikke.
De kjærende parter påberoper seg videre et fremlagt brev fra G.F. Engros A/S til Norsk Nærings Megling A/S datert 14 desember 1986. Utvalget finner det klart at det ikke er noen saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke særskilt har gjort rede for i hvilken grad dette brevet har hatt betydning for rettens vurdering av tvistepunktene i saken.
De kjærende parter angriper videre lagmannsrettens rettsanvendelse i forbindelse med vurderingen av disponent Johnsens fullmakter og legitimasjon, betydningen av at utleier hadde lovet nye forhandlinger med henblikk på eventuell reduksjon av husleien, og virkningen av utleiers mislighold. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten i denne forbindelse har gitt uttrykk for noen uriktig lovtolking. De kjærende parters anførsler her gjelder den konkrete subsumsjon, som utvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Kefas A/S har påstått lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse endret under henvisning til tvistemålsloven §398a første ledd siste punktum. Utvalget har kompetanse til å fastsette saksomkostningene for samtlige retter, jf tvistemålsloven §181 første ledd og Rt-1987-259.
G. F. Engros A/S og La Casa A/S påklaget i fellesskap namsmannens utkastelsesbeslutning til namsretten. Det forelå på dette tidspunkt en klagesak for namsretten, tvistemålsloven §68 nr 2 jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, som namsretten gav nr 38/87 D. Senere kom en tilsvarende felles klage fra Spar Skotøy A/S og Lady Louise A/S, sak 19/88 D, og namsretten forenet de to sakene til felles behandling og avgjørelse. Samtlige leietakere påkjærte namsrettens kjennelse til lagmannsretten. Det forelå således to kjæremålsaker for lagmannsretten som ble forenet til felles avgjørelse, og det foreligger tilsvarende to kjæremålsaker for Høyesteretts kjæremålsutvalg forenet til felles avgjørelse. Saksomkostningsspørsmålet må bedømmes særskilt for hver kjæremålsak, jf Rt-1987-1406.
I den grad vilkårene i tvistemålsloven §178 må anses å foreligge, ville det være adgang til å ilegge klagerne i samme sak solidaransvar for saksomkostningene for namsretten, og de kjærende parter i samme kjæremålsak solidarisk ansvar for saksomkostningene for lagmannsretten. Utvalget er imidlertid enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å ilegge solidarisk ansvar for saksomkostningene for disse to instanser. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse vil derfor bli stående, da utvalget er enig i den begrunnelsen lagmannsretten har gitt for utmålingen av omkostningsbeløpene.
Kefas A/S må tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg i begge kjæremålsaker i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. De kjærende parter i hver av kjæremålsakene bør være solidarisk ansvarlige for omkostningene, jf §178 annet ledd. Oppgaven fra kjæremålsmotpartens prosesfullmektig legges til grunn, og beløpet, 800 kroner, fordeles likt på kjæremålsakene.
Kjennelsen er enstemmig.