Rt-1989-1156
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-26 |
| Publisert: | Rt-1989-1156 (405-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Gjenopptagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 492 K/1989, jnr 342/1988 |
| Parter: | A (Helge Elvebakk) mot B (advokat Jan Ohldieck). |
| Forfatter: | Michelsen, Sinding-Larsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, FOR-1985-06-28-1679-§16-5, §179, §373, §408, §413 |
Ved Bergen byretts uteblivelsesdom av 9. september 1980 ble A dømt til å betale B kr 100.000,- med renter og saksomkostninger. Etter at A var gitt oppfriskning. Ble uteblivelsesdommen stadfestet ved byrettens dom av 3. mai 1981. Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett som 28. januar 1983 avsa dom med slik slutning:
1. Byrettens dom stadfestes med den tilføyelse at A betaler B 12 - tolv - prosent rente p.a. av kr 100.000,- fra 1. desember 1980 til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 4.700,- - firetusensjuhundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
As anke til Høyesterett ble ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. mai 1983 nektet fremmet i henhold til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 2.
Den 14. oktober 1984 begjærte A gjenopptakelse under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 3 og 6. Begjæringen ble forkastet av Gulating lagmannsrett ved kjennelse av 21. mai 1985. Kjennelsen ble stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg 12. september 1985, inntatt i Rt-1985-1031.
A fremsatte ny gjenopptakelsesbegjæring 29. september 1985. Samtidig begjærte hun oppreisning mot oversittelse av fristen etter tvistemålsloven §408 første ledd - en oversittelse som kjæremålsutvalget hadde pekt på i sin kjennelse av 12. september 1985. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 5. november 1985 ble begjæringen om oppreisning ikke tatt til følge. Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet kjennelsen 6. mars 1986.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte avgjørelser.
Den 14. april 1987 fremsatte A ny gjenopptakelsesbegjæring under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 3 og 6. Som nytt bevis i saken ble det vist til at B, motparten, i vitneforklaring fra Bergen byrett 21. januar 1987 i offentlig straffesak mot C - As tidligere ektefelle og Bs tidligere forretningsforbindelse - ikke lenger kunne holde fast ved den forklaringen som han ga i den sak som nå begjæres gjenopptatt. I likhet med tidligere hevdes det at det gjeldsbrev som ligger til grunn for dommen, er forfalsket av B. Hun begjærte samtidig B avhørt ved bevisopptak. I et senere prosesskriv krevde hun også at retten ga motparten pålegg om fremleggelse av regnskapsmateriale for sitt personlige firma, samt at regnskapene for Haboat A/S ble fremlagt i sin helhet.
Gulating lagmannsrett avsa 17. november 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Krav om å innhente motparten - B - si forklaring ved provopptak, vert avslege.
2. Krav om å halda ny hovudførehaving vert å forkasta, jfr. tvistemålsloven §412 og §413.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun hevder at det hefter feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, og at lagmannsretten har tolket loven uriktig.
Til begrunnelse av kjæremålet er bl a bemerket:
Hun fremsatte begjæring om at lagmannsretten skulle gi motparten, B, pålegg om fremleggelse av sin «skraphandlerdagbok», som han i egenskap av bruktbilhandler plikter å føre. Han skulle også pålegges å legge frem bokføringsbøker for tidsrommet 1978-80. Hun ba videre om at forretningsbøker tilhørende - - - A/S ble fremlagt - bøker som befinner seg hos A/S - - -, X. Denne begjæring ble ikke etterkommet av lagmannsretten, som heller ikke etterkom begjæringen om at B skal forklare seg ved bevisopptak. Dette hevdes å være saksbehandlingsfeil. Det må være åpenbart at lagmannsretten skulle ha innhentet forklaring av B, når han i januar 1987 forklarer seg forbeholdent om bakgrunnen for det gjeldsbrevet som denne saken dreier seg om.
Det følger av tvistemålsloven §412 første ledd at lagmannsretten bare kan forkaste begjæringen om gjenopptakelse dersom de påberopte bevis er åpenbart utilstrekkelige. Hvis ikke følger det av loven ordning at bevisene må innhentes. Det er først når begjæringen er henvist til hovedforhandling og ytterligere klarlagt at retten skal reise spørsmål om de nye bevis er av en slik styrke at resultatet åpenbart ville blitt et annet om de hadde foreligget før dom ble avsagt. Lagmannsretten har gått direkte på spørsmålet om bevisene åpenbart ville ha ført til et annet resulatet uten at B er avhørt og uten at man har innhentet hans forretningsbøker m.v. Når det gjelder forståelsen av tvistemålsloven §412 viser hun til Rt-1986-720.
Kjæremålserklæringen er supplert av flere prosesskrift, det siste datert 23. juni 1989. Ved prosesskrift av 14. mai 1989 er det fremlagt regnskapsmateriale som ble beslaglagt av Bergen politikammer 12. april 1989 i forbindelse med den straffesak som etter domfelte Cs anke er bragt inn for Høyesterett (anke over Bergen byretts dom av 9. februar 1987). A mener at det beslaglagte regnskapsmateriale viser at det gjeldsbrevet denne sak dreier seg om, knytter seg til et annet rettsforhold enn det B hevder, nemlig til en båtavtale som er oppgjort. B har etter dette ikke noe krav mot henne, og dersom materialet hadde blitt fremlagt under lagmannsrettsbehandlingen, ville hun blitt frifunnet.
Hun har lagt ned slik påstand:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling. B dømmes til å betale saksomkostninger til A.
B har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Tilsvaret er supplert av prosesskrift av 21. juni 1989. Han gjør gjeldende at gjeldsforholdet er knyttet til et eksigibelt gjeldsbrev og at alle de momenter som nå påberopes ble benyttet under saken for byrett og lagmannsrett. Det er ikke reist innsigelser av avtalerettslig art mot den delen av gjeldsbrevet som er knyttet til låneforholdet på kr 30.000,-. Resten av beløpet ble, som tidligere anført, benyttet til kjøp av biler hos B for videreformidling i Cs næringsvirksomhet. Når det gjelder det fremlagte regnskapsmateriale, bemerker han at han fører regnskap etter kontantprinsippet, slik at de forhold som nevnt av A ikke under noen omstendighet ville vært inntatt for den perioden som hun nevner.
Han har lagt ned slik påstand:
Begjæringen om gjenopptakelse tas ikke til følge, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålssaken kr 750,-.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse til å prøve lagmannsrettens avgjørelse i enhver henseende.
I kjæremålserklæringen er påstanden om at lagmannsrettens kjennelse må oppheves blant annet begrunnet med at lagmannsretten synes å ha oversett de begrensinger i adgangen til å avgjøre gjenopptakelsesbegjæringen uten hovedforhandling som følger av tvistemålsloven §412 første ledd. Etter den nevnte bestemmelse kan begjæringen bare forkastes uten forhandling eller bevisopptak dersom retten finner det åpenbart at de omstendigheter eller bevis som påberopes, er utilstrekkelige. Lagmannsretten har ikke knyttet sin vurdering til denne bestemmelse, men direkte til §407, som inneholder reglene om når gjenopptakelse kan skje.
Kjæremålsutvalget finner at det her foreligger en saksbehandlingsfeil, og at det er sannsynlig at den kan ha virket inn på avgjørelsens innhold. Lagmannsrettens kjennelse blir derfor å oppheve. På grunn av sammenhengen må det også gjelde slutningens punkt 1. Selv om kjæremålsutvalget har kompetanse til å prøve selve gjenopptakelsesspørsmålet, finner man det mest hensiktsmessig at dette først behandles i større bredde av lagmannsretten.
Etter dette behøver kjæremålsutvalget ikke ta standpunkt til de øvrige innvendiger mot lagmannsrettens avgjørelse. De bevis som er skaffet til veie i forbindelse med straffesaken mot C, følger foreløpig straffesaken. Om den eventuelle adgang til å bruke dem i en sivil sak vises til påtaleinstruksens §16-5 annet ledds annet punktum.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledds tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.