Rt-1989-257

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1989-03-06
Publisert:	Rt-1989-257 (64-89)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 25/1989, privat straffesak snr 226/1987
Parter:	1. Ansvarlig redaktør D 2. Redaktør E 3. Redaksjonssekretær F 4. Dagbladet A/S (advokat Hans Stenberg-Nilsen) mot A (advokat Kjetil Krokeide - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Philipson, Hellesylt, Michelsen, Sandene
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, §390a, §431, Domstolloven (1915) §146, Tvistemålsloven (1915), Fotografiloven (1960) §15, §16, Straffeprosessloven (1981) §341, §421, §434, §440, §390, Skadeserstatningsloven (1969)

Dommer Sinding-Larsen: Under NATO-øvelsen Anchor Express, som skulle holdes i Nordland og Troms i tiden 15. februar - 18. mars 1986, ble en tropp ingeniørsoldater tatt av et snøras i Vassdalen nær Bjerkvik den 5. mars 1986. Seksten av soldatene omkom. Ulykken ble gjenstand for en meget omfattende dekning i massemedia.

Dagbladet hadde lørdag 8. mars 1986 et oppslag som opptok det vesentlige av førstesiden. Over fotografier av A som var sjef for støttekompaniet i 3. bataljon, B som var bataljonsjef, og C som var brigadesjef, sto med meget store typer: "HVEM GA ORDREN?" og ved siden av fotografiene med noe mindre typer: "Trass i klare advarsler." En kort tekst henviste videre til side 7, 8, 9, 10 og 11. På side 9 var et oppsett med samme overskrifter og samme fotografier som på forsiden. I ingressen til artikkelen som fulgte, het det:

"Hvem ga ordren som sendte soldatene inn i det rasfarlige området i Vassdalen? Hvem sa nei til vendereis for de framrykkende ingeniørsoldatene som ble katastroferasets ofre? Dette er dagens brennende spørsmål."

De to derpå følgende avsnitt lød slik:

"Vi vet at troppssjefen for den framrykkende avdelingen i Vassdalen, en løytnant, tok kontakt med sine overordnede i tredje bataljon fra Åsegarden leir ved Harstad. Fulgte han tjenestevei, og alt tyder på at han gjorde det, tok han kontakt med kompanisjefen for støttekompaniet, A. Fra de som overlevde ulykken vet vi at de menige følte seg utrygge. De var skremt etter å ha sett forholdene og to ras. De ba om å få snu. Løytnanten, som overlevde ulykken, formidlet dette synet videre til A.

Tok han igjen kontakt med sine overordnede for å få råd?"

I det følgende behandlet artikkelen blant annet spørsmålet om det var sannsynlig at A hadde tatt kontakt med overordnede, og det dilemma som en kompanisjef kunne stå overfor i en situasjon som den foreliggende. På side 8 var det en kort artikkel med overskriften "Normal prosedyre" hvor det blant annet var sagt at når troppssjefen i ingeniørtroppen tok kontakt med sine overordnede, "innebærer det at han høyst sannsynlig har kontaktet sjef for støttekompaniet, A. Han ville i en normal rutinesak ta avgjørelsen alene. Men det er en viss mulighet for at han har samrådd seg med bataljonsjefen ....".

Mandag 10. mars 1986 hadde Dagbladet på side 9 en artikkel hvor det i et avsnitt om "kritikk av pressen" blant annet sto:

"Harmen i går rammet spesielt Dagbladet, som lørdag stilte spørsmålet om hvem som ga ordren. Blant de som var nevnt i Dagbladets artikkel, var A. C renvasket i går A fullstendig og sa at han som sjef for støttekompaniet i 3. bataljon ikke har hatt noen ting å gjøre med verken planlegging eller gjennomføring av operasjonene i Vassdalen."

A fant at artiklene på side 8 og 9 den 8. mars 1986 sammen med oppslaget på avisens forside samme dag, innebar en beskyldning mot ham for ved uansvarlig tjenestehandling å ha forvoldt 16 unge ingeniørsoldaters død. Ved stevning av 5. august 1986 reiste han privat straffesak mot ansvarlig redaktør D, redaktør E, journalist F og Dagbladet A/S. Det ble i stevningen nedlagt påstand om at de tre førstnevnte skulle straffedømmes for overtredelse av straffeloven §246, §247 og §390a, og om at de in solidum med Dagbladet A/S skulle betale oppreisning etter skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 §3-6 første og annet ledd.

I prosesskrift av 25. september 1986 ble det påstått domfellelse også for overtredelse av fotografiloven av 17. juni 1960 §16 bokstav a jfr. §15.

Under hovedforhandlingen for Oslo byrett ble det for Arve D nedlagt subsidiær påstand om domfellelse for overtredelse av straffeloven §431 jfr. §246, §247 og §390a og fotografiloven §16a.

Oslo byrett avsa den 4. november 1987 dom med slik domsslutning:

"1. D født xx.xx.1933 dømmes for overtredelse av straffeloven §431, jfr. §246 og §247, jfr. §63, første ledd til en bot til statskassen stor kr. 10.000,- -kronertitusen-, subsidiært 20 -tyvedager fengsel dersom boten ikke betales.

Han frifinnes for overtredelse av straffeloven §431, jfr. §390a og fotografiloven §16, og for direkte overtredelse av straffeloven §246, §247 og §390a samt fotografiloven §16.

2. E, født xx.xx.1943 og F, født xx.xx.38 dømmes for overtredelse av straffeldovens §246 og §247, jfr. §63, første ledd, til - for hver av dem - en bot til statskassen stor kr. 10.000,- -kronertitusen-, subsidiært 20 -tyve- dager fengsel dersom boten ikke betales.

De frifinnes for overtredelse av straffeloven §390a og fotografiloven §16.

3. I oppreisning betaler D, E, F og Dagbladet A/S, som solidarisk ansvarlige, kr. 30.000,- -kronertrettitusen- samlet til A. I tillegg betaler Dagbladet A/S ytterligere oppreisning med kr. 70.000,- -kronersyttitusen- til A.

4. I saksomkostninger betaler D, E, F og Dagbladet A/S som solidarisk ansvarlige kr. 78.000,- -kronerysttiåttetusentil A.

5. Oppfyllelsesfristen etter punktene 3 og 4 er 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse."

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for byretten, viser jeg til dennes domsgrunner. De påklagede artikler er i sin helhet gjengitt i byrettens dom.

D, E, F og Dagbladet A/S har påanket dommen. Anken er begrunnet med at det er feil ved lovanvendelsen og saksbehandlingen, og omfatter de deler av dommen som gjelder domfellelse, samt idømmelsen av oppreisningsansvar. For så vidt gjelder domfellelse av ansvarlig redaktør D for overtredelse av straffeloven §431, hevdes at denne del av saken skulle ha vært avvist. De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. For D:

Prinsipalt: Saken avvises fra byretten for så vidt angår angivelig overtredelse av straffeloven §431.

Subsidiært: D frifinnes.

Atter subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domfellelse og idømt oppreisning.

2. For E, F og Dagbladet A/S:

Prinsipalt: E, F og Dagbladet frifinnes.

Subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domfellelse og idømt oppreisning.

I motanken:

Anken forkastes.

I begge anker: D, E, F og Dagbladet A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."

A har erklært motanke for så vidt D, E og F er frifunnet for overtredelse av straffeloven §390a og fotografiloven §16. Anken er begrunnet med at lovanvendelsen er uriktig. Det er videre anket over straffutmålingen, oppreisningsbeløpene og omkostningsavgjørelsene.

A har nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

Anken forkastes.

I motanken:

Prinsipalt:

1. D, født xx.xx.1933, dømmes for overtredelse av straffeloven §431, jfr. §246 og §247, §390a og fotografiloven §16, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, til en bot på kr. 20.000,- - subsidiært 20 dagers fengsel.

2. E, født xx.xx.1943, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247, §390a og fotografiloven §16, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, til en straff av betinget fengsel i 21 dager og kr. 5.000,- i bot - subsidiært 5 dager fengsel.

3. F, født xx.xx.1938, dømmes for overtredelse av straffeloven §246 og §247, §390a og fotografiloven §16, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63, til en straff av betinget fengsel i 21 dager og kr. 5.000,- i bot - subsidiært 5 dager fengsel.

Subsidiært:

1. Byrettens straffutmåling for de forhold som byretten har avsagt dom for, skjerpes: a. For Ds vedkommende, til kr. 15.000,- i bot, subsidiært 15 dager fengsel, b. For E s vedkommende, til betinget fengsel i 14 dager og kr. 5.000,- i bot, subsidiært 5 dager fengsel, c. For Fs vedkommende, til betinget fengsel i 14 dager og kr. 5.000,- i bot, subsidiært 5 dagers fengsel.

2. Byrettens dom oppheves for så vidt angår frifinnelsene a. For Ds vedkommende, for overtredelse av straffeloven §431, jfr. straffeloven §390a og fotografiloven §16, b. For E og Fs vedkommende, for overtredelse av straffeloven §390a og fotografiloven §16.

I begge tilfelle:

1. D, E og F, dømmes - en for alle og alle for en - å betale til A et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 150.000,- - etthundreogfemtitusen.

2. Dagbladet A/S dømmes til å betale til A et beløp fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 1.000.000,- - kroner en million - hvorav solidarisk med D, E og F det beløp som disse måtte bli dømt til å betale i henhold til pkt. 1 ovenfor.

I begge anker:

A tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og Høyesterett."

Hovedpunktene i anførslene fra D, E, F og Dagbladet A/S er:

I dagene etter Vassdalen-ulykken var det et helt sentralt spørsmål hvem som hadde gitt ordren om at de to ingeniørtroppene skulle rykke inn i Vassdalen og fortsette fremrykkingen. De militære myndigheter hadde ikke villet svare på dette. Man hadde således på den ene siden de militære myndigheters manglende vilje til å informere og på den annen side pressens plikt til å gi den informasjon almenheten hadde krav på. Dette var bakgrunnen for Dagbladets forsøk på å bringe frem opplysninger om ansvarsforholdet.

Det beror på en uriktig forståelse av Dagbladets oppslag den 8. mars 1986 når byretten har funnet at det er rettet en ærekrenkende beskyldning mot A. Det er ikke sagt at A var ansvarlig ordregiver, og det er heller ikke sagt at ansvarlig ordregiver har opptrådt klanderverdig.

Oppslaget har en hypotetisk form. Det pekes på hvem som i henhold til mulige kommandolinjer kan tenkes å ha vært i besluttende posisjon. Artikkelen lest under ett gir det klare hovedinntrykk at den gjelder hypoteser. Byretten har tatt feil når den synes å mene at man ikke kan fremsette hypoteser m mulig ansvarlige uten samtidig å understreke at det ikke er meningen å rette bebreidelser mot vedkommende. Det avgjørende er at det ikke er rettet bebreidelser mot noen.

Byretten synes å ha lagt avgjørende vekt på hvordan en alminnelige avisleser må antas å ville forstå artikkelen. Det avgjørende må imidlertid være hvorledes teksten er å forstå objektivt fortolket og analysert.

Dagbladet har ikke under noen omstendighet fremsatt en beskyldning med et slikt innhold som angitt i stevningen - at A ved uforsvarlig tjenestehandling har forvoldt 16 ingeniørsoldaters død. Byretten har ikke på tilstrekkelig klar måte redegjort for hvilke deler av artikkelen som er med på å danne den ærekrenkende beskyldning. Premissene etterlater derfor under enhver omstendighet tvil om byretten har funnet bevist at Dagbladet har fremsatt en beskyldning av det innhold stevningen angir.

Det følger direkte av ordlyden i straffeloven §246 at det bare er de rettsstridige krenkelser som omfattes av bestemmelsen. Selv om §247 ikke inneholder en uttrykkelig rettsstridsreservasjon, må en tilsvarende reservasjon gjelde også her. Ved avgjørelsen av om Dagbladets fremstilling skal anses som en rettsstridig beskyldning, må det foretas en totalvurdering og en interesseavveining hvor "public interest"-synspunkter må tillegges betydelig vekt. Hensynet til ytringsfriheten, Grunnloven §100, må være en rettesnor. Det meget store informasjonsbehov etter den alvorlige ulykke må veie tungt. Dette informasjonsbehov ble ikke imøtekommet av Forsvaret, og det var meget vanskelig for pressen å få de opplysninger almenheten hadde et rimelig krav på. At Forsvaret ikke mestret sin informasjonsoppgave, er erkjent i ettertid, jfr. St.meld. nr 68 (1986-87) side 77.

Disse momenter må under enhver omstendighet telle med ved den vurdering som må foretas i forhold til bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3. Denne vurdering må også foretas for redaktør D som er domfelt etter §431.

Byretten har riktig lagt til grunn at pressen ved sin nyhetsformidling varetar almenhetens tarv, og spørsmålet blir derfor om avisens medarbeidere har utvist tilbørlig aktsomhet. Byretten har stilt for strenge krav til aktsomheten og lagt for liten vekt på pressens informasjonsoppgave sammenholdt med problemene med å få opplysninger fra Forsvaret.

Det ville ikke ha vært vanskelig for forsvarssjefen som var til stede på pressekonferansen den 7. mars 1986, å få korrigert tidligere oppslag i pressen om at troppssjefen hadde bedt om å få snu på grunn av skredfaren og hadde fått nei. Det kunne også lett ha vært gitt riktige og fullstendige opplysninger om kommandoforholdene.

F hadde grunn til å stole på at det måtte være riktig at avdelingen hadde anmodet om å få snu, og tross dette hadde fått ordre om å fortsette, når dette ikke ble dementert. Han måtte også kunne bygge på det som var fremkommet under pressekonferansen fra kaptein Berge, om at de to ingeniørtroppene var avgitt til støttekompaniet i 3. bataljon. Journalister fra andre aviser hadde oppfattet det på samme måte som journalist Tjore, som var til stede for Dagbladet.

Dagbladets medarbeidere gjorde en rekke forsøk på å få informasjon og henvendte seg til flere personer innen Forsvaret for å få grunnlag for å vurdere sine opplysninger, således til statssekretær Hammerstad i Forsvarsdepartementet, sekretariatsjef i Forsvarets overkommando, kommandør Lilleheim, og Forsvarets pressetalsmann, underdirektør Senstad. Sistnevnte fikk artikkelen lest opp for seg. Dagbladets medarbeidere hadde således oppfylt alle rimelige aktsomhetskrav.

Redaktør D er ikke funnet skyldig i overtredelse av §246 og §247, som var de straffebestemmelser som var angitt i stevningen, idet de subjektive straffbarhetsvilkår ikke var til stede. Subsumsjonen ble isteden endret til straffeloven §431. Det bestrides at det var adgang til dette. Straffeloven §246 og §247 gjelder fremsettelse av utsagn, mens §431 retter seg mot forsømmelse av kontrollplikter. Sistnevnte bestemmelse gjelder dermed et annet straffbart forhold enn det som var tatt med i stevningen. Avgjørelsen i Rt-1971-350, som ankemotparten viser til, kan ikke være riktig. Byrettens dom må derfor på dette punkt oppheves og saken avvises fra byretten.

Subsidiært hevdes at domsgrunnene er mangelfulle. Det fremgår av §431 at det skal foretas en vurdering av hvorledes redaktørens forhold måtte bedømmes dersom han hadde kjent til utsagnets innhold. Byretten har forsømt å foreta en slik vurdering.

Ytterligere subsidiært hevdes at byrettens rettsanvendelse er uriktig. Det er stilt for store krav til ansvarlig redaktørs aktsomhet. D hadde ikke kjennskap til hva som sto i artikkelen inne i avisen. Denne var skrevet av en meget erfaren medarbeider og godtatt av radaktør E, og D hadde ingen oppfordring til å be om å få den referert. Det er ikke realistisk å stille så strenge krav til den ansvarlige redaktørs aktsomhet.

Motanken hevdes å være forkynt for sent for D, E, F og Dagbladet A/S uansett om fristen regnes med utgangspunkt i forkynnelse av dommen eller forkynnelse av hovedanken. Det er i begge tilfelle avgjørende om det er tilstrekkelig at anken er avgitt til forkynnelse innen fristens utløp, eller om den også må være forkynt. Det må følge av straffeprosessloven §421 annet ledd som gjelder private straffesaker, sammenholdt med straffeprosessloven §341 fjerde ledd som gjelder for offentlige straffesaker, at regelen for private straffesaker er at forkynnelse må være gjennomført innen ankefristens utløp. Motanken påstås derfor avvist.

Subsidiært hevdes at motanken ikke på noe punkt kan tas til følge. Byrettens frifinnelse når det gjelder straffeloven §390a og fotografiloven §16 jfr. §15 er riktig både i resultat og begrunnelse.

De ankende parter har ikke selv påanket straffutmålingen, som imidlertid anses som for streng. Det er ikke under noen omstendighet grunn til å skjerpe de idømte straffer. Artikkelen ble skrevet ut fra et aktverdig formål, og det ble gjort store anstrengelser for å få frem riktige opplysninger. Virkningen av beskyldningen ble avdempet ved at det ble pekt på det dilemma en kompanisjef ville befinne seg i, og det ble gitt en psykologisk forklaring på handlemåten. Endelig var det allerede i neste utgave av Dagbladet, mandag 10. mars, et dementi.

Når det gjelder oppreisningskravet påpekes først de begrensninger i Høyesteretts kompetanse som følger av straffeprosessloven §434 annet ledd. Det bestrides ellers at forholdene i saken tilsier et større oppreisningsbeløp enn det idømte. For det tilfelle at Høyesterett skulle finne grunnlag for domfellelse etter fotografiloven, påpekes at denne lov ikke inneholder noen oppreisningsbestemmelse, og at det heller ikke er vist til den i skadeserstatningsloven §3-6.

Det blir ikke bestridt at det følger av bestemmelsene i straffeprosessloven §440 første ledd om at saksomkostningsspørsmålet skal behandles etter bestemmelsene i tvistemålsloven, at Høyesterett kan overprøve byrettens omkostningsavgjørlse uavhengig av begrensningen i §442. Det er imidlertid ikke grunnlag for endringer i byrettens omkostningsavgjørelse dersom byrettens dom for øvrig blir stående. Under denne forutsetning må avgjørelsen anses riktig.

A har i det vesentlige anført:

Utgangspunktet ved bedømmelsen av om Dagbladets oppslag innebar en ærekrenkende beskyldning mot A, er hvorledes en vanlig avisleser måtte oppfatte oppslaget ut fra tekst, overskrift og layout og på bakgrunn av den ulykke som var inntruffet, og det som tidligere var sagt om den i massemedia.

I artikkelen ble det fastslått som et faktum at troppssjefen fikk nei på en anmodning om å få snu, og at hans nærmeste overordnede var A. Det foreligger en tilnærmet positiv påstand om at det var A han henvendte seg til, og fremstillingen videre er slik at leserne måtte få inntrykk av at det i alle fall var overveiende sannsynlig at A selv tok avgjørelsen.

Dagbladets oppsett inneholder således en beskyldning mot A om at han tross advarsler om skredfaren og tross anmodninger fra troppssjefen om å få snu beordret fortsatt fremrykking med fatale følger. Denne beskyldningen er klart infamerende.

Etter ankemotpartens syn har byretten med rette funnet at §249 nr 3 ikke kan føre til straffrihet.

Dagbladet hadde ingen plikt til å uttale seg og var ikke i en ytringspriviligert situasjon. Avisens eget tarv er ikke avgjørende, og spørsmålet blir derfor om den har varetatt almenhetens tarv ved artikkelen. Det må her legges vekt på at det allerede var nedsatt en granskningskommisjon, og at mange av de impliserte mente at de ikke hadde adgang til å uttale seg, eller at de i alle fall ikke burde uttale seg til pressen før de hadde forklart seg for kommisjonen.

Ved vurderingen av om Dagbladets medarbeidere "i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet", er Høyesterett bundet av det faktum byretten har funnet bevist, jfr. Høyesteretts dom av 22. desember 1988 (lnr 164/1988).

Sin antagelse om at troppssjefen hadde bedt om å få snu og fått nei, bygget Dagbladet på annenhånds opplysninger om hva en av de overlevende hadde sagt i et intervju med NRK. Opplysningen var ellers ubekreftet, og det forelå en rekke ubesvarte spørsmål, blant annet om hva troppssjefen hadde sagt og hvordan meldingen var oppfattet av vedkommende sambandsmann, og hvorledes og i hvilken form den var blitt bragt videre.

Også antagelsen om at de to ingeniørtropper i operativ henseende var underlagt støttekompaniet, hvilte på et meget løst grunnlag.

Når det gjelder den vanskelige informasjonssituasjon, som påberopes av Dagbladet, anføres at den kritikk som senere er fremkommet, i det vesentlige har gjeldt helt andre sider ved Forsvarets informasjon. Manglende informasjon fra Forsvarets side kunne under ingen omstendighet gi Dagbladet adgang til å rette ærekrenkende beskyldninger mot enkeltpersoner.

Det kan ikke sees at Grunnloven §100 har noen betydning i den foreliggende sak. Bestemmelsen er ikke til hinder for straff for infamerende beskyldninger mot enkeltpersoner. Heller ikke "public-interest"-betraktninger eller interesseavveiningssynspunkter kan ha særlig vekt slik denne sak ligger an.

Etter ankemotpartens syn kan det ikke være tvilsomt at det var prosessuell adgang til å domfelle D etter straffeloven §431. Bestemmelsen er subsidiær i forhold til §246 og §247. Det straffbare forhold er det samme, men skyldkravet et annet. Det vises til Rt-1971-350 og Rt-1977-849.

Det er heller ikke mangler ved domsgrunnene, og det er ikke stilt for strenge krav til aktsomhet fra ansvarlig redaktørs side.

Motanken er rettidig. Straffeprosessloven §421 annet ledd må, selv om det ikke som i §341 fjerde ledd sies uttrykkelig, forstås slik at det er tilstrekkelig at anken er avgitt til forkynnelse innen ankefristen. Det vises til domstolloven §146 og til forarbeidene til de to nevnte bestemmelser i straffeprosessloven, Innstilling til lov om rettergangsmåten i straffesaker 1969 353 og side 310, og Innst. O. nr 37 (1980-81) side 37. Det er uomtvistet at anken ble avgitt til forkynnelse innen ankefristen.

Det beror på en uriktig lovanvendelse fra byrettens side når den har frifunnet for overtredelse av straffeloven §390a. Det vises til Ot.prp. nr 41 (1954) side 24 spalte 1, hvor det forutsettes at bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse "overfor sanne eller usanne meddelelser til andre om en person" dersom meddelelsen "både virker som og er ment som en hensynsløs krenkelse av en annens fred". Beskyldningen har i det foreliggende tilfelle virket også som en fredskrenkelse på grunn av det meget store oppslag med fotografier, den meget grove beskyldning sammen med den voldsomme mediafokusering av Vassdalen-ulykken. Det vises også til at forsiden av Dagbladet ble fremvist i fjernsynet den 7. mars 1986.

Også når det gjelder fotografiloven §16 bokstav a, er byrettens lovanvendelse uriktig. Fotografiet av A hadde, når de virkelige forhold legges til grunn, ingen aktuell eller almen interesse. Det ble publisert i Dagbladet fordi man der uriktig og uten forsvarlige holdepunkter gikk ut fra at A var ansvarlig ordregiver.

Det må også legges vekt på at Dagbladet hadde fått fotografiet utlevert fra Forsvarets overkommando, som i forhold til A var uberettiget til å utlevere det til publiseringsformål. Dette må Dagbladets medarbeidere ha vært klar over.

Den utmålte straff er etter As mening for mild både for F og E og for D. Det dreier seg om en meget graverende beskyldning. Det som er anført om de mulige motiver for ordren, er en skjerpende omstendighet. Dagbladets medarbeidere har opptrådt meget uforsiktig.

Oppreisningsbeløpet er etter As mening altfor lavt når det ses hen til Dagbladets inntektsforhold og til den meget graverende beskyldning. Etter straffeprosessloven §434 annet ledd kan Høyesterett i en straffesak prøve borgerlige krav så langt avgjørelsen umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken. Etter As syn må oppreisningskravet kunne prøves av Høyesterett ikke bare om domfellelsen utvides til å gjelde flere forhold, men også om bare straffutmålingen skjerpes. Det pekes videre på at overtredelse av §390a gir fornærmede krav på oppreisning, jfr. erstatningsloven §3-5, 1 b. Det hevdes at fotografiloven §17 må forstås slik at den krenkede også har krav på erstatning for ikkeøkonomisk skade.

Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger i private straffesaker, viser straffeprosessloven §440 første ledd til tvistemålsloven regler. Det må antas at tvistemålsloven regler gjelder også for adgangen til å få omkostningsavgjørelsen prøvet i ankeinstansen, jfr. Rt-1986-1395 flg, særlig Rt-1986-1399. A mener at byretten burde ha tilkjent ham fulle saksomkostninger.

Jeg er kommet til at både ankene og motanken må forkastes. Jeg behandler først hovedankene.

I sin utgave for lørdag den 8. mars 1986 reiser Dagbladet i overskriften og den etterfølgende tekst spørsmålet "Hvem ga ordren til å sende ingeniørsoldatene inn i den rasfarlige Vassdalen etter klare advarsler om overhengende rasfare?" I oppfølgingen på side 9 spørres "Hvem ga ordren som sendte soldatene inn i det rasfarlige området i Vassdalen? Hvem sa nei til vendereis for de framrykkende ingeniørsoldatene som ble katastroferasets ofre?" At det dreide seg om 16 dødsofre, var kjent fra før. I første avsnitt i selve artikkelen fastslås at "vi vet at troppssjefen for den framrykkende avdelingen i Vassdalen, en løytnant, tok kontakt med sin overordnede i tredje bataljon fra Åsegarden leir ved Harstad. ...... Fra de som overlevde ulykken vet vi at de menige følte seg utrygge. De var skremt etter å ha sett forholdene og to ras. De ba om å få snu. Løytnanten, som overlevde ulykken, formidlet dette syn videre ......" Og i ingressen var det alt sagt at resultatet ble "nei til vendereis".

Denne fremstilling levnet ingen tvil om at det var gitt en ordre basert på alvorlige feilvurderinger og med katastrofale følger, og til tross for anmodning fra ulykkesofrene om å slippe å rykke videre inn i dalen. Jeg finner det klart at det å utpeke noen som den sannsynlig ansvarlige for dette, innebar en krenkelse av den utpektes æresfølelse, jfr. straffeloven §246, og en ærekrenkende beskyldning mot ham, straffeloven §247.

Om hvem løytnanten henvendte seg til, heter det at "alt tyder på" at han fulgte vanlig tjenestevei og tok "kontakt med kompanisjefen for støttekompaniet, A". At det var A han henvendte seg til, tas i slutten av samme avsnitt for gitt, idet det sies at soldatenes syn ble formidlet "videre til A". I det følgende drøftes om det er sannsynlig at A henvendte seg til sine overordnede "for å få råd", og det sies blant annet at "Fagfolk i det militære vi har vært i kontakt med .... forteller at det er vanlig at kommandoforholdet i slike saker slutter på kompanisjefnivå". Senere heter det at en kompanisjef står overfor et dilemma: "Utfører han ordren, er han flink, effektiv og dyktig. Makter han ikke å gjennomføre den, kan han få skylda for at hans parti taper."

Artikkelen kan etter mitt syn vanskelig forstås annerledes enn at det fastslås som overveiende sannsynlig at det var A som ga den fatale ordren om å fortsette fremrykkingen.

Sitt syn på sannhetsinnholdet i artikkelen oppsummerer byretten slik: ".... Retten legger med andre ord til grunn at Dagbladets reportasje er i strid med de faktiske forhold når det hevdes at det i det hele tatt ble gitt en slik ordre fra Bn 3's kommandostasjon om morgenen den 5. mars. Videre er Dagbladets antagelser om at det var A som hadde kommandoen over ingeniørtroppene og at det var han som besvarte løytnant Svendsens henvendelse, faktisk uriktige."

De ankende parter hevder at straffeloven §247 må antas å inneholde en rettsstridsreservasjon, og at Dagbladets oppsett bedømt ut fra den situasjon som forelå, ikke kan anses rettsstridig. De viser til den meget alvorlige ulykke og til alle de spørsmål almenheten krevde svar på. Dette gjaldt etter de ankende parters syn ikke minst ansvarsspørsmålet. De har anført at når Forsvarets informasjon sviktet, måtte pressen ha en særlig informasjonsplikt overfor almenheten, og det måtte være en rettmessig adgang til å fremsette og drøfte hypoteser om ansvarsforholdet. De ankende parter har i denne forbindelse vist til Grunnloven §100 om ytringsfrihet, til "publicinterest"-synspunkter og til den interesseavveining som må foretas i saker av denne art. Jeg finner at de særlige forhold i denne sak bør vurderes i tilknytning til bestemmelsen i straffeloven §249 nr 3. Jeg kan ikke se at det foreligger omstendigheter som aktualiserer spørsmålet om en særlig rettsstridsreservasjon eller forholdet til Grunnloven §100.

Etter §249 nr 3 kommer straff ikke til anvendelse dersom den som har fremsatt utsagnet, har uttalt seg til "berettiget varetagelse" av eget eller andres tarv dersom det godtgjøres at han i enhver henseende har vist tilbørlig aktsomhet. Jeg er enig med byretten i at pressen ved sin nyhetsformidling må kunne sies å vareta almenhetens tarv. Om det i det enkelte tilfelle dreier seg om en berettiget varetagelse, vil imidlertid måtte bero på en konkret vurdering.

Ved vurderingen av om det kan sees som en berettiget varetagelse av almenhetens tarv å gå ut med en artikkel om ansvarsforholdet på et så tidlig stadium, må det legges vekt på at det allerede var nedsatt en offentlig granskningskommisjon som blant annet hadde til oppgave å utrede dette spørsmål. Det måtte således antas at det spørsmål Dagbladet stilte, ville bli besvart når kommisjonens undersøkelser var fullført. Det at saken var gjenstand for undersøkelser av politiet og granskningskommisjonen, hadde også en annen side. Det ville være uheldig, og av mange av de impliserte ble det også oppfattet som uriktig, om de skulle uttalt seg til pressen før de hadde forklart seg for politiet eller kommisjonen. Dette reduserte mulighetene for at pressen kunne få fullstendige opplysninger, og uten at dette kunne bebreides Forsvaret som informasjonssvikt. Om det skulle være så at avisens lesere ønsket å få frem navnet på mulig ansvarlige allerede før det nødvendige vurderingsgrunnlag forelå, kan dette ønske vanskelig anses berettiget i relasjon til §249 nr 3. Det er derfor etter mitt syn tvilsomt om Dagbladets oppsett kan sies å ha varetatt et berettiget tarv. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette, idet Dagbladets medarbeidere etter mitt syn ikke har utvist tilbørlig aktsomhet.

Det synes å være på det rene at Forsvaret ikke maktet å løse informasjonsoppgaven etter ulykken på en tilfredsstillende måte, jfr. St.meld. nr 68 (1986-87) side 100. Kritikken gjelder imidlertid ikke, eller i alle fall ikke i særlig grad, manglende opplysninger om ansvarsforholdet, men svikt i informasjonen på andre områder. Det må videre være klart at hensynet til gjennomføring av redningsaksjonen måtte gå foran innhenting av forklaringer fra de impliserte, og at det derfor kunne være vanskelig å gi sikre opplysninger på dette tidlige stadium. Til dette kommer at det som allerede nevnt, var nedsatt en granskningskommisjon som skulle behandle denne side av saken.

Dagbladets problemer med å skaffe opplysninger kan etter mitt syn under ingen omstendighet være avgjørende ved vurderingen av om aktsomhetskravet er oppfylt. Ga de opplysninger som forelå ikke et forsvarlig grunnlag for å si noe om ansvarsspørsmålet, skulle avisen ha ventet til de nødvendige opplysninger kunne skaffes til veie.

Aktsomhetskravet etter §249 nr 3 er strengt, jfr. Rt-1971-325. Høyesterett må ved vurderingen av om det er utvist tilbørlig aktsomhet, bygge på det faktum byretten har funnet bevist. Om grunnlaget for Dagbladets antagelse om at det var gitt en ordre om at troppen skulle fortsette fremrykkingen til tross for at troppssjefen ba om å få snu, bemerker byretten:

"Opplysningene om at løytnant Svendsen under innmarsjen hadde fått avslag på en anmodning om å få snu, stammet på dette tidspunkt i realiteten bare fra en enkelt av de reddede soldater. Her var det et klart behov for bekreftelse fra flere hold før man kunne bygge på denne opplysning som et faktum."

Det forelå etter dette hverken opplysninger fra troppssjefen, løytnant Svendsen, som skulle ha anmodet om å få snu, eller fra den sambandsmann han hadde hatt forbindelse med. Det var ikke kjent hva som var notert i stridsjournalen om meldingen og når og til hvem meldingen var brakt videre. Det forelå heller ingen uttalelse fra den som i tilfelle hadde tatt standpunkt til anmodningen. Etter mitt syn kunne det ikke legges vekt på at presseoppslagene om den angivelige ordregivning ikke var dementert. Det lå meget nær å anta at det ikke kunne sies noe om samtalen før de impliserte hadde forklart seg.

Når det gjelder det som var sagt om As rolle, bemerker byretten:

"Grunnlaget for å anse A som ingeniørtroppenes overordnede, var enda spinklere. Det man her bygget på, var for det første den generelle regel i punkt 80 i Forsvarets reglement for infanteribataljon i felt, om at "det normale" i slike tilfelle vil være at ingeniørtroppene underlegges støttekompaniet. Denne normalordning kan imidlertid fravikes, og det skjer ofte. For det annet bygget man på opplysninger som kaptein Berge fra Brig N's ingeniørkompani skulle ha kommet med under pressekonferansen 7. mars. Selv om en forutsetter at kaptein Berge har uttalt seg i retning av at ingeniørtroppene var stillet under støttekompaniet i Bn 3, ble dette ikke bekreftet av Forsvarets øvrige representanter på pressekonferansen. Det ble tvert imot generelt advart mot å trekke konklusjoner om ansvarsforholdene på dette tidlige stadium. Noe grunnlag for at Berge, som selv ikke tilhørte Bn 3, skulle kunne vite med sikkerhet hvordan man innenfor Bn 3 hadde kommandoplassert ingeniørtroppene, fremkom ikke. Ifølge vitneforklaring fra Dagbladets egen journalist under pressekonferansen, Tjore, kom tvert om Berge selv på slutten av konferansen med visse forbehold vedrørende sin tidligere uttalelse om ingeniørtroppenes kommandoplassering."

Jeg tilføyer at Dagbladets medarbeidere også må ha foretatt en ufullstendig undersøkelse av forsvarets reglementer. Av bestemmelsene om støttekompanier fremgår at et støttekompani har som oppgave å gi nærstøtte til geværkompaniene, og at troppene i kompaniet normalt får sine stridsoppdrag direkte fra bataljonsjefen. Selv om de to ingeniørtropper skulle være avgitt til støttekompaniet, var det derfor en nærliggende mulighet for at de operativt var direkte underlagt bataljonsjefen, slik det også var tilfelle her.

Dagbladets medarbeidere henvendte seg til flere innen Forsvaret for å få sine antagelser bekreftet, men dette var personer uten kjennskap til de nærmere enkeltheter vedrørende Vassdalenulykken, og byretten har lagt til grunn at statssekretær Hammerstad, kommandør Lilleheim og underdirektør Senstad hverken ga eller kunne gi Dagbladet konkrete opplysninger om kommandoforholdet. Jeg forstår videre byretten slik at underdirektør Senstad, som hadde fått artikkelen opplest for seg, hverken kunne gi eller har gitt noen godkjennelse av dens innhold.

Jeg er etter dette enig med byretten i at Dagbladets medarbeidere ikke har utvist tilbørlig aktsomhet. Heller ikke anken over at D er domfelt etter straffeloven §431, kan tas til følge. Denne bestemmelse tar sikte på de tilfelle hvor den ansvarlige redaktør ikke fyller skyldkravene i blant annet straffeloven §246 og §247 fordi han ikke har kjent innholdet av en artikkel i avisen. Bestemmelsen fremtrer som subsidiær i forhold til de straffebud som ville ha kommet til anvendelse dersom redaktøren hadde kjent artikkelen. Spørsmålet om Ds forhold kunne henføres under §431, var et forhold byretten om nødvendig skulle ha tatt opp av eget tiltak når den fant at kravet til subjektiv skyld i §246 og §247 ikke var oppfylt, jfr. Rt-1971-350. Partene har fått anledning til å uttale seg om subsumsjonsendringen, og byretten har således også fulgt en korrekt prosessuell fremgangsmåte.

Jeg finner domsgrunnene vedrørende domfellelsen etter §431 tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Byretten har funnet det bevist at Dagbladets forside ble opplest for D. Forsiden viste at Dagbladet ville behandle spørsmålet om hvem som hadde gitt ordre om at ingeniørtroppene skulle rykke inn i det rasfarlige område, og at støttekompaniets sjef, bataljonsjefen og brigadesjefen var trukket frem som mulig ansvarlige. På bakgrunn av den belastning en utpekt ordregiver ville bli utsatt for, hadde D som ansvarlig redaktør en klar oppfordring til å bringe på det rene om noen ble utpekt, og i tilfelle hvilket grunnlag man hadde for dette. Hadde han stilt disse spørsmål, som burde ha vært stilt, ville han kommet i samme stilling i forhold til §246 og §247 som redaktør E.

Jeg går så over til å behandle motanken og tar først for meg spørsmålet om den er rettidig fremsatt. Partene er enige om at uansett om den vurderes som en selvstendig anke, slik at ankefristen regnes fra forkynnelsen av dommen, eller som en aksesorisk motanke, slik at fristen regnes fra forkynnelsen av hovedanken, vil den være for sent fremsatt dersom forkynnelsen må være gjennomført innen ankefristens utløp.

Jeg antar at §421 må forstås slik at det er tilstrekkelig at anken er avgitt til forkynnelse innen ankefristens utløp. I Ot.prp. nr 35 (1978-79) var det på dette punkt foreslått samme ordlyd i §341 og §421 - den som nå finnes i §421. Det fremgikk imidlertid av Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker at bestemmelsene skulle forstås slik at det var nok at anken var avgitt til forkynnelse innen fristen, side 353 jfr. side 310. I Innst. O. nr 37 (1980-81) side 37 ble dette presisert ved en endring av ordlyden i §341, mens det tydeligvis ble oversett at man da burde ha en tilsvarende presisering i §421. Jeg tilføyer at med de korte frister for anke og motanke ville det være en umulig regel om rettidigheten skulle avhenge av stevnevitnet.

Jeg finner at byrettens lovanvendelse er riktig når det gjelder frifinnelsen for overtredelse av straffeloven §390a. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse byretten har gitt. Også når det gjelder fotografiloven §16 jfr. §15 første ledd bokstav a, er jeg kommet til at byrettens lovanvendelse er riktig. Det grunnlag Dagbladet bygget på, da fotografiet av A ble publisert, var ikke holdbart. Jeg finner imidlertid at det må være riktig som antatt av byretten, at det ikke kan være grunnlag for domfellelse dersom det likevel forelå et grunnlag for publisering som tilfredsstilte loven krav - at fotografiet hadde almen og aktuell interesse. Jeg er som byretten kommet til at As stilling som sjef for støttekompaniet i 3. bataljon måtte være tilstrekkelig.

Jeg kan ikke se at det kan være avgjørende om det skulle være så at Forsvarets overkommando i forhold til A skulle ha vært uberettiget til å utlevere fotografiet. Det er ikke fra As side hevdet at det fra Dagbladets side er gjort annet enn å rette en ordinær forespørsel til Forsvarets overkommando, en forespørsel som så er imøtekommet.

Jeg finner ikke at det er grunn til å skjerpe byrettens straffutmåling. Det dreier seg riktignok om en beskyldning som måtte ramme A meget hardt. Det må imidlertid tas et visst hensyn til at Dagbladet allerede to dager senere, mandag den 10. mars 1986, hadde et dementi fra C. De vanskeligheter pressen hadde med å få informasjoner, må etter mitt syn tas i betraktning ved straffutmålingen. Det må anses på det rene at Dagbladets medarbeidere har forsøkt å få riktig og fullstendig informasjon og å få verifisert sine antagelser. De må domfelles fordi de burde ha innsett at de opplysninger de hadde, var utilstrekkelige som grunnlag for den fremsatte beskyldningen, men de undersøkelser som ble iverksatt, gjør forholdet mindre graverende.

Det som sto i artikkelen om en kompanisjefs mulige motiver for en slik ordre, kan trekke i begge retninger ved straffutmålingen. Det kan oppfattes som et forsvar av As handlemåte, men også derhen at ordregiveren hadde satt hensynet til egen karriere foran mannskapenes sikkerhet.

Redaktør D er dømt etter straffeloven §431 og således bare for et uaktsomt forhold. På den annen side bør redaktøransvaret innskjerpes, og jeg er enig med byretten i at straffen bør være den samme for ham som for E og F.

Da det ikke er grunnlag for endringer i byrettens dom ellers, følger det av straffeprosessloven §434 annet ledd at oppreisningskravet ikke kan prøves. Foranlediget av den motankende parts prosedyre, finner jeg grunn til å tilføye at Høyesterett heller ikke hadde kunnet prøve oppreisningskravet om anken over straffutmålingen var tatt til følge.

Saksomkostningsspørsmålet i en privat straffesak skal etter straffeprosessloven §440 første ledd avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 13. Dette medfører at Høyesterett kan overprøve byrettens omkostningsavgjørelse. Jeg finner imidlertid ikke at det er noen grunn til å endre den. Partene har fremlagt omkostningsoppgaver. For Høyesterett har hverken anke eller motanke ført frem, og jeg finner at spørsmålet om saksomkostninger for Høyesterett må avgjøres etter tvistemålsloven §180 første ledd. Hensett til det arbeid de forskjellige deler av saken antas å ha medført, finner jeg at D, E, F og Dagbladet A/S av As omkostninger for Høyesterett bør betale kr 75.000, herav for utgifter kr 14.000.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Ankene forkastes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler D, E, F og Dagbladet A/S en for alle og alle for en til A 75.000 - syttifemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.