Rt-1989-398
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-07 |
| Publisert: | Rt-1989-398 (120-89) |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 48B/1989, nr 34/1988 |
| Parter: | Mosvik kommune (Advokat Per Sørum) mot Leksvik kommune (Advokat Roald Engeness - til prøve). |
| Forfatter: | Bugge, Schei, Philipson, Sinding-Larsen, Røstad |
| Lovhenvisninger: | LOV-1837-01-14, LOV-1837-01-24, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Dommer Bugge: Saken gjelder tvist om fordeling av konsesjonsavgift og konsesjonskraft mellom Leksvik og Mosvik kommuner i Nord-Trøndelag, etter at Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk i 1981 fikk konsesjon for regulering av innsjøen Meltingvann. Denne ligger i grenseområdet mellom de to kommuner, og det har i lang tid vært uenighet mellom dem om hvorledes grensen skal trekkes i innsjøen. Spørsmålet har betydning ved beregningen av de andeler av konsesjonsytelsene som skal tilfalle hver av kommunene. Reelt sett er saken en tvist om kommunegrensens forløp i Meltingvannet.
Saken ble reist av Mosvik kommune mot Leksvik kommune ved stevning 5. juli 1984 til Inderøy herredsrett. Mosvik kommune la ned påstand om at grensen ved fordelingen av konsesjonsytelsene skal trekkes slik det er angitt på NGO's kartblad 1622 IV, utgitt i 1973, hvor det er tatt hensyn til at en øy i Meltingvannet - Furuøya - ved høyesterettsdom i 1891 ( Rt-1891-636) ble ansett for å tilhøre eieren av eiendommen Øen, eller Meltingøen, som ligger på Storøya noe lenger nordøst i innsjøen. Denne eiendom ligger uomtvistet i Mosvik kommune. Leksvik kommune nedla påstand om at fordelingen skal skje på grunnlag av en grensebeskrivelse som ble gitt av fogden i Stjør- og Verdal - Samuel Lind - og Leksvik-godsets eier ved en grensebefaringsforretning over Sliper og Høyfoss statsalmenning, avholdt av sorenskriveren i Inderøen i august 1800. Denne beskrivelse innebærer at Furuøya i det vesentlige kommer til å ligge på Leksviks side av kommunegrensen. Herredsretten, som var satt med meddommere, fant at det etter påstandene formelt forelå et motsøksmål fra Leksvik kommunes side og avsa 18. september 1985 dom med denne domsslutning:
"1. I hovedsøksmålet ved fordelingen av den årlige konsesjonsavgift og konsesjonskraft mellom Mosvik og Leksvik kommune for regulering av Meltingvatn, skal grensen i Meltingvatn være i samsvar med den grense som er angitt på kartblad 1622 IV, utgitt av NGO i 1973.
2. I motsøksmålet: Mosvik kommune frifinnes.
3. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Leksvik kommune erstatning for saksomkostninger til Mosvik kommune med kr. 2.250,-."
Herredsrettens domsresultat er i samsvar med Mosvik kommunes grensepåstand. Dommen ble av Leksvik kommune påanket til Frostating lagmannsrett, som avsa dom 17. november 1987 med denne domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
Leksvik kommune frifinnes.
I motsøksmålet:
Ved fordeling av den årlige konsesjonsavgift og konsesjonskraft mellom Mosvik kommune og Leksvik kommune for regulering av Meltingvannet skal kommunegrensen i Meltingvannet trekkes fra utløpet av bekken i Bjørvikdalen forbi - på sydvestre side av - gården (gårdsanlegget) på Storøya via Furuøyas nordøstlige spiss og derfra til Vassbakken.
I begge søksmål:
Hver av partene bærer sine omkostninger for begge retter."
Lagmannsrettens resultat faller i realiteten - med en liten modifikasjon som er nærmere forklart i premissene - sammen med den grensepåstand som Leksvik kommune gjorde gjeldende.
Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten, viser jeg ellers til de avsagte dommer. Det er i herredsrettens dom gitt en utførlig omtale av de viktigste historiske dokumenter i saken, særlig befaringsforretningen i år 1800 og av den sak - åstedssaken mot Andreas Kristoffersen Meltingøen - som ledet frem til Høyesteretts dom i 1891 om Furuøya.
Mosvik kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det er for Høyesterett fremlagt endel nye dokumenter, som etter mitt syn ikke har bragt saken i noen vesentlig annen stilling enn for de tidligere retter. Partenes anførsler er også i hovedsaken de samme.
Mosvik kommune gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig, både når det gjelder vurderingen av bevisgrunnlaget og i rettsanvendelsen.
Lagmannsretten har, hevdes det, trukket slutninger av befaringsforretningen i år 1800 som det ikke er grunnlag for, og lagt alt for stor vekt på den grensebeskrivelse som den gang ble gitt av foged Lind og Leksvikgodsets eier. For det første gjaldt befaringen bare det som nå er Sliper og Høyfoss statsalmenning. Almenningen ligger et stykke syd for Meltingvannet og støter ikke mot dette. Befaringen gjaldt følgelig ikke grensen over Meltingvannet og videre vestover. Leksviksidens grensepretensjon på denne strekning var en ren partspåstand, som ikke var nærmere underbygget, og som det ikke var noen grunn for dem som møtte fra Mosviksiden til å uttale seg nærmere om. Dessuten er det uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at de opplysninger som ble gitt av foged Lind når det gjelder grensen i Meltingvannet "ikke var omdiskuterte". Det fremgår klart av befaringsforretningen at opplysningene ble bestridt av foged Borchsenius i Inderøen og de som for øvrig møtte fra Mosviksiden. Det er uholdbart å slutte, som lagmannsretten gjør, at denne protest bare gjaldt grensen for selve statsalmenningen.
Mosvik kommune bestrider også de slutninger lagmannsretten har trukket av grenseangivelsene på kaptein Kreftings og rittmester Fougners kart over området fra 1860- og 1870-årene. Lagmannsretten har ikke tatt hensyn til at senere korrespondanse med Krefting og Fougner i forbindelse med rettssaken om Furuøya viser at de begge hadde fått uriktige opplysninger under de befaringer de foretok. Det bestrides videre at man av høyesterettsdommen i 1891 kan utlede noe om hvor kommunegrensen ble antatt å gå.
Selv om man skulle legge lagmannsrettens bevisvurdering til grunn, hevder Mosvik kommune, er rettsanvendelsen uriktig. Det avgjørende må være at det ved høyesterettsdommen ble slått fast at eiendommen Meltingøen i Mosvik også omfatter Furuøya. Opplysninger som nå er fremskaffet, viser at Meltingøen har vært matrikulert som tilhørende Mosvik så langt tilbake som i 1661. Etter sikker rettspraksis er det en presumpsjon for at kommunegrensen skal følge private eindomsgrenser og dessuten være hensiktsmessig, jf særlig Høyesteretts utrykte dom av 30. april 1929 og Rt-1968-1065 og Rt-1976-206. Iallfall må dette gjelde hvor kommunegrensens forløp, som her, har vært uklart og omtvistet. Den av lagmannsretten fastsatte grense medfører at en og samme eiendom blir liggende dels i Mosvik og dels i Leksvik. Dette er unaturlig, upraktisk og i strid med reelle hensyn.
Skulle man likevel finne holdepunkt for at grensen mellom Mosvik og Leksvik i tidligere tider har vært som antatt av lagmannsretten, må dette iallfall ansees endret ved høyesterettsdommen i 1891. Dommen må for så vidt ha hatt rettsendrende virkning for kommunegrensen. Det må her ha betydning at Leksvik kommune, etter Mosvik kommunes oppfatning, stod som part i saken om Furuøya, og at begge kommuner siden har innrettet seg etter dommen. Det foreligger idag et festnet forhold.
Mosvik kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes.
2. Mosvik kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Leksvik kommune har henholdt seg til lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettslige vurderinger, som kommunen på endel punkter har supplert og utdypet.
Det avgjørende, hevder Leksvik kommune, er hvor kommunegrensen - og tidligere prestegjeldsgrensen - har gått i gammel tid. Kan dette fastslås, er det ikke plass for noen presumpsjon om at kommunegrensen skal følge private eiendomsgrenser, hvor disse avviker fra det som følger av sikker oppfatning om kommune- eller bygdegrensens forløp. Enn mindre er det i så fall plass for rene hensiktsmessighetsbetraktninger, som herredsretten synes å ha tatt sitt utgangspunkt i under henvisning til avgjørelsen i Rt-1976-206. Åstedssaken om Furuøya gjaldt en rent privatrettslig tvist mellom eieren av gården Meltingøen og Leksvikens Fellesskog, nå Leksvik bygdealmenning. Høyesterettsdommen i 1891 bygget på hevdssynspunkter og kan ikke ha endret en tidligere anerkjent kommunegrense. Det bestrides også at Leksvik kommune opptrådte som part i den saken.
Etter Leksvik kommunes oppfatning er det klare bevis for at kommunegrensen over Meltingvannet i gammel tid har vært ansett for å gå der hvor lagmannsretten har trukket den.
Det vises for det første til befaringsforretningen i august 1800 og den erklæring foged Lind og prokurator Lie på vegne av Leksvikgodsets eier der avgav. Det er rett nok at befaringen ikke gjaldt annet enn grensene for statsalmenningen, men det fratar ikke erklæringen dens bevisverdi. Lind var som fogd i Stjør- og Verdal særskilt varslet til befaringen, og må antas å ha vært vel underrettet om hva oppfatningen hos lokalbefolkningen var. Hans grensebeskrivelse er den eneste fullstendige, detaljerte beskrivelse av sogne- og fogderigrensen som eksisterer i saken. Man må merke seg at den ble fulgt opp ved den etterfølgende dom i 1804 om statsalmenningens grenser og ved et forlik mellom eierne av Leksvikgodset og Mosvikgodset i 1805 om grensen i Bjørvikdalen, fra almenningens nordøstre hjørne og ned til vannet. Hans beskrivelse av grensen for øvrig, både på sydsiden og vestsiden av Meltingvannet, har vært og er idag overalt anerkjent som gjeldende grense mellom de to kommuner.
Leksvik kommune påberoper seg videre de opplysninger som fremkom i åstedssaken om Furuøya, og som er utførlig gjengitt i overrettens dom og Høyesteretts votering. Fra en rekke vitner, både fra Leksviksiden og Mosviksiden, ble det den gang oppgitt at bygdegrensen gikk som angitt av foged Lind i sin tid. Opplysningene er samstemmige og går langt tilbake i tid. De må tillegges stor bevisverdi. For Høyesterett er nå fremlagt også utskrift av den kartkonduktørforretning over grensens forløp i Meltingvannet som ble opptatt i 1889 til bruk for Høyesterett i åstedssaken. Også der er referert en rekke vitneprov fra begge sider, som samstemmig går ut på at grensen mellom Mosvik og Leksvik er som beskrevet av foged Lind.
Endelig vises det til grenseangivelsene på kartforretningene fra 1860- og 1870-årene, nærmere omtalt i herredsrettens dom. Det er godtgjort at både kaptein Krefting og rittmester Fougner bygget på opplysninger fra bl a Mosvikgodsets eier, og det bestrides at disse opplysninger på noe vesentlig punkt har vært feilaktige. Det avgjørende er at begge kartene viser kommunegrensen nord for Furuøya.
Leksvik kommune bestrider for øvrig at reelle hensyn eller hensynet til festnede forhold kan få betydning ved avgjørelsen og har nedlagt slik påstand:
"1. Ved fordeling av den årlige konsesjonsavgift og konsesjonskraft mellom Mosvik kommune og Leksvik kommune for regulering av Meltingvannet skal kommunegrensen i Meltingvannet trekkes fra utløpet av bekken i Bjørvikdalen forbi - på sydvestre side av - gården (gårdsanlegget) på Storøya via Furuøyas nordøstlige spiss og derfra til Vassbakken.
2. Leksvik kommune tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser."
Jeg bemerker først at for Høyesterett er partene enige om at det er naturlig å se på de nedlagte grensepåstander fra hver side som gjeldende en og samme tvist, ikke som påstander i hovedsøksmål og motsøksmål. Påstandene for Høyesterett er utformet i samsvar med dette.
Jeg har funnet avgjørelsen noe tvilsom, men er blitt stående ved at de beste grunner taler for det resultat herredsretten er kommet til. På vesentlige punkter er jeg også enig i herredsrettens begrunnelse. Jeg ser slik på saken:
Da vi i Norge fikk vår første kommunelovgivning - formannskapsloven av 14. januar 1837 - var det den gamle inndeling av landet i prestegjeld man bygget på. Det var prestegjeldene som skulle være formannskapsdistrikter - "Communalbestyrelsesdistrikter", jf loven §1. Prestegjeldsgrensene hadde vanligvis ikke vært trukket opp på annen måte enn at de fulgte grensene for de eiendommer som var matrikulert i vedkommende prestegjeld; regelen var at grensene falt sammen med eiendomsgrensen for de ytterste eiendommer som var matrikulert i prestegjeldet. Om dette viser jeg særlig til NOU 1988:16 (Rådsegn 14 frå Sivillovbokutvalet om Eigedomsgrenser og administrative inndelingsgrenser) side 39 og til Per Tang: Noko om bygdeinndelingar i Noreg i gamal og nyare tid (Vedlegg 2 til innstilling II frå Kommuneinndelingskomiteen av 1946) side 211 og 213.
I den nevnte NOU er det i tilknytning til dette uttalt følgende om forholdet idag mellom eiendomsgrenser og kommunegrenser (side 61-62):
"For å slå fast kor kommunegrensa går må ein såleis finna fram til grensa mellom dei aktuelle private eigedomane. ...
Etter utvalet sitt syn bør ein byggja på samanhengen mellom dei private eigedomsgrensene og kommunegrensene så langt grunnen er underlagt privat eigedomsrett. Det ville vera uheldig dersom ein eigedom måtte delast i to eller fleire matrikuleringseiningar fordi den vart liggjande i ulike kommunar. Dei reglane som gjeld for grannegrenser mellom eigedomar vert såleis avgjerande for kommunegrensene, så langt desse fylgjer eigedomsgrensene."
Som nevnt av lagmannsretten, er det på det rene at det som idag er Leksvik og Mosvik kommuner har ligget uforandret som motstøtende naboer siden formannskapsloven av 1837, og at kommunegrensen - iallfall på den strekning vår sak gjelder - svarer til grensene for de tidligere Leksviken prestegjeld og Mosvik annekssogn av Ytterøen prestegjeld.
Jeg legger til grunn at gården Øen eller Meltingøen på Storøya i Meltingvannet uomtvistet ligger og fra gammel tid har ligget i Mosvik kommune eller det nevnte annekssogn, og har vært matrikulert der. Dette fremgår allerede av jordeboken fra Landkommisjonen 1661, Inderøen fogderi, og av flere matrikuleringer på 1800-tallet. Den har i sin tid vært utskilt fra gården Melting i Mosvik, på fastlandet ved innsjøen. Det rettslige utgangspunkt, mener jeg, vil da være at yttergrensen for Mosvik kommune mot Leksvik kommune i Meltingvannet faller sammen med eiendomsgrensen for denne eiendom. Var denne grense uklar eller omtvistet, ville også kommunegrensen være det.
Nå viser åstedssaken mot oppsitteren på Meltingøen, Andreas Kristoffersen, som ble avsluttet ved høyesterettsdommen i 1891 ( Rt-1891-636), at det var en slik tvist om eiendommens grenser. Andreas Kristoffersen var av bestyrelsen for Leksvikens Fællesskov - nå Leksvik bygdealmenning - stevnet for vinteren 1875-76 å ha foretatt hugst på Furuøya, som saksøkeren mente var fellesskogens eiendom. Andreas Kristoffersen påstod seg frifunnet på det grunnlag at han var eiendomsberettiget til Furuøya og fikk av overretten og Høyesterett - flertallet på fire dommere - medhold i dette. Mindretallet fant det tilstrekkelig å fastslå at han iallfall hadde hugstrett på Furuøya. Det forelå i saken en rekke vitneprov om bruken av Furuøya fra gården Meltingøen. Førstvoterende la til grunn, og fikk på dette punkt følge av samtlige dommere, at det fra meget lang tid tilbake hadde vært drevet bruk på Furuøya fra Meltinggårdenes og Meltingøens side, "saa langt tilbage i Tid, som de ældste Nulevende erindre og muligens endnu længere". På den annen side viste vitneførselen at det "kun en sjelden Gang har været udøvet noget som helst Brug paa Furuøen fra Leksvikens Side". Det er intet i voteringen som tyder på at Høyesterett fant holdepunkt for at Furuøya i kjent tid hadde tilhørt eiendommer på Leksviksiden.
Det ligger etter dette nær å se det slik at først ved høyesterettsdommen i 1891 ble grensene for eiendommen Meltingøen, i den utstrekning de tidligere hadde vært uklare, avklaret og endelig fastslått. Ut fra den alminnelige regel jeg har nevnt, vil da dette måtte bli avgjørende også for hvor kommunegrensen skal trekkes. Det fører til at Mosvik kommunes grensepåstand, som er basert på at Furuøya ligger i Mosvik, vil måtte legges til grunn.
Nå må det medgis at det også er opplysninger i saken som gir støtte for Leksvik kommunes grensepåstand. Om dette bemerker jeg:
Lagmannsretten har lagt stor vekt på den grensebeskrivelse som ble gitt av fogden i Stjør- og Verdal og Leksviksgodsets eier ved befaringsforretningen i august 1800. Beskrivelsen er ordlydende gjengitt av herredsretten og lagmannsretten. Det fremgår at den av foged Lind ble påberopt ikke bare for grensetrekkingen mellom Leksvik hovedsogn og den kongelige Sliper og Høyfoss almenning i Mosvik, men også "kunne tjene til Skjælnet imellem Mosvigens og Lexvigens Præstegjelde". Etter min mening har imidlertid beskrivelsen en begrenset bevisverdi. For det første gjaldt befaringsforretningen, som nevnt, bare grensene for statsalmenningen, ikke de private eiendommer som grenset til Meltingvannet eller for øvrig grensen mellom prestegjeldene. For så vidt fremstår den ikke som noe annet enn en meningsytring fra Leksviksidens side. Og dernest kan jeg ikke, som lagmannsretten, lese forretningen slik at den grensepretensjon som her ble fremsatt, har vært ubestridt under befaringen. Jeg viser til det den ankende part har anført om protestene fra den annen side. Og endelig, som foged Lind formulerte seg, står det ikke for meg som gitt at hans mening var at grensen over Meltingvannet skulle gå i rett linje fra grensemerkene på begge sider, slik som lagmannsretten synes å ha gått ut fra. Når han sa at grensen gikk "over Mæltingvandet tæt forbie Øye-Gaarden", kan dette forstås slik at grensen for Leksvik tilstøtte "Øye-Gaarden"s - d v s Meltingøens - eiendomgrense, der hvor denne gikk i innsjøen. Det er ikke noe i det Lind anførte som tyder på at han har ment at det forelå en prestegjeldsgrense som avvek fra gjeldende eiendomsgrenser. Han angav som jeg har nevnt eiendomsgrenser "som ogsaa kunne tjene til Skjælnet imellem Mosvigens og Lexvigens Præstegjelde". At han ville gjøre gjeldende en grense som ville medføre at en del av eiendommen Meltingøen skulle høre under Leksvik er i seg selv lite sannsynlig, og ut fra det jeg tidligere har sagt, iallfall uholdbart.
Det er videre på det rene at det under åstedssaken mot Andreas Kristoffersen fremkom vitneprov, både fra Leksviksiden og fra Mosviksiden, som støtter den oppfatning om kommunegrensens forløp som Leksvik kommune gjør gjeldende. Lagmannsretten har i dommen referert hva som av overretten og førstvoterende i Høyesterett ble uttalt om dette. Jeg finner det for min del uklart hvilken rettsoppfatning disse vitneprov har bygget på, men jeg lar det ligge. Det vesentlige er at det i Høyesterett i 1891 var enighet om at spørsmålet om hvor kommunegrensen - eller bygdegrensen - gikk, ikke forelå til avgjørelse i saken; førstvoterende innskrenker seg her til å si at "Der taler efter dette formentlig Meget for, at Bygdegrændsen gaar over Vandet og ikke, som af indstævnede paastaaet, følger dettes sydlige Kant". Hvor bygdegrensen måtte antas å gå "over Vandet" uttaler han seg ikke nærmere om, og noe standpunkt til dens forløp tok Høyesterett ellers ikke.
Når det gjelder betydningen av de kartforretninger som har vært påberopt, særlig kaptein Kreftings kart 1866 og rittmester Fougners kart 1875-76, finner jeg det tilstrekkelig å vise til herredsrettens bemerkninger. Det er også for Høyesterett dokumentert at grunnlaget for grenseangivelsen i Meltingvannet på disse kart til dels er uklart.
Anken fra Mosvik kommune må etter dette tas til følge. Hensett til den tvil saken etter min mening har voldt, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av instansene, jf tvistemålsloven §172 annet ledd og §180 annet ledd.
Under henvisning til det jeg har sagt i tilknytning til partenes påstander for Høyesterett, antar jeg at det bør utformes ny domskonklusjon.
Jeg stemmer for denne dom:
Ved fordelingen av den årlige konsesjonsavgift og konsesjonskraft mellom Mosvik kommune og Leksvik kommune for regulering av Meltingvann, skal grensen i Meltingvann være i samsvar med den grense som er angitt på kartblad 1622 IV, utgitt av NGO i 1973.
Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.