Rt-1989-601
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-19 |
| Publisert: | Rt-1989-601 (176-89) |
| Stikkord: | Verneting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 253 K/1989, jnr 98/1989 |
| Parter: | A (advokat Dag Holmen) mot staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Erik Møse). |
| Forfatter: | Michelsen, Christiansen, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §34, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §263, Tvistemålsloven (1915) §404, Fremmedloven (1956) |
A fikk ved kgl.res. 8. januar 1988 avslag på søknad om politisk asyl i Norge.
Ved prosesskrift 24. februar 1988 til Oslo namsrett begjærte han midlertidig forføyning. Det ble lagt ned påstand om at effektueringen av vedtaket om ikke å gi politisk asyl skulle utstå i påvente av Oslo byretts behandling av saken.
Oslo namsrett avsa 15. juni 1988 kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om midlertidig forføyning mot staten v/Justisdepartementet tas ikke til følge." Kjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som ved kjennelse 5. august 1988 opphevet namsrettens kjennelse og hjemviste saken til ny behandling i namsretten.
I prosesskrift til Oslo namsrett 9. september 1988 opplyste A at han ved stevning til Oslo byrett 16. august 1988 hadde gått til søksmål mot staten ved Justisdepartementet med påstand om at statsrådsvedtaket av 8. januar 1988 skulle kjennes ugyldig. På dette grunnlag gjorde han gjeldende at den videre behandlingen av den midlertidige forføyningen i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §263 skulle skje ved Oslo byrett som behandler hovedsaken.
Staten ved Justisdepartementet tok til gjenmæle og gjorde gjeldende at namsretten ikke var rettslig forhindret fra å ferdigbehandle saken.
Oslo namsrett fant at den både kunne og burde ferdigbehandle saken og avsa 3. november 1988 kjennelse med slik slutning: "Begjæringen om midlertidig forføyning mot staten ved Justisdepartementet tas ikke til følge." A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Namsrettens kjennelse ble prinsipalt påstått opphevet og saken henvist til behandling i Oslo byrett. Det ble gjort gjeldende at namsrettens fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §263 ikke var korrekt.
Eidsivating lagmannsrett avsa 31. januar 1989 kjennelse i saken med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse av 2. november 1988 stadfestes.
2. ...
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §263 uriktig når den har funnet at Oslo namsrett hadde kompetanse til å fortsette behandlingen av saken om midlertidig forføyning. Det pekes på at saken er bragt inn for Oslo byrett etter at lagmannsretten hadde opphevet namsrettens første kjennelse, men før namsretten på nytt hadde påbegynt behandlingen av den etter hjemvisningen. I denne forbindelse anføres at namsretten etter en riktig tolking av §263 ikke lenger hadde kompetanse til å avgjøre begjæringen om midlertidig forføyning etter at stevning i hovedsaken var innkommet til byretten. Dette følger av loven ordlyd, og slike hensiktsmessighetsbetraktninger som lagmannsretten har gitt sin tilslutning til, kan ikke lede til noe annet tolkingsresultat. Videre må det ved tolkingen av tvangsfullbyrdelsesloven §263 legges vekt på at den aktive part, som først har begjært midlertidig forføyning, og deretter reist stevning vedrørende hovedsaken, i størst mulig utstrekning selv bør gis anledning til å bestemme hvilken domstol som skal ta stilling til det begjærte rettergangsskritt.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
1: Begjæringen om midlertidig forføyning av 24. februar 1988 avvises fra Oslo namsrett.
2: A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Staten gjør i sitt tilsvar gjeldende at namsrettens og lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §263 er korrekt. Det faktum at sakens hovedkrav er tatt under behandling ved Oslo byrett mens kravet om midlertidig forføyning verserer for Oslo namsrett, kan ikke medføre at namsretten er avskåret fra å ferdigbehandle saken. Hensynet til unødig dobbeltbehandling gjør seg ikke gjeldende her. I denne saken ville det etter kjæremotpartens oppfatning nettopp være i strid med dette hensynet om begjæringen måtte behandles av Oslo byrett. Det pekes i den forbindelse på at saken allerede ved første gangs behandling i namsretten har vært gjenstand for to dagers rettsmøte med fire vitner, hvorav ett fra USA.
Det er videre vist til de rettsavgjørelser som er nevnt i namsrettens kjennelse. Disse gir støtte for det syn som både namsretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Dette syn har også støtte i juridisk teori. I den forbindelse har staten vist til lagdommer Hans Flock's artikkel i Lov og Rett 1986 567 flg.
Til den kjærende parts anførsel om at ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven §263 må føre til et annet resultat, bemerker staten, at paragrafen må antas å være utformet med sikte på den normale situasjon. Det vil si at begjæringen sendes inn etter eller samtidig med stevningen. Med hensyn til anførselen om at den som først har begjært midlertidig forføyning og deretter uttatt stevning, selv i størst mulig grad bør få anledning til å velge hvilken domstol som skal ta stilling til rettergangsskrittet, bemerker staten: "....... Taktiske overveielser med hensyn til valg av domstol når begjæring om midlertidig forføyning allerede er behandlet vil kunne føre til trenering og uoversiktlige forhold. Hensynet til effektiv gjennomføring av negative vedtak truffet i medhold av fremmedloven illustrerer behovet for å unngå dette. ...." Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 31. januar 1989 stadfestes.
2. I saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet for Høyesterett betaler A 1.000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt for ham." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalgets kompetanse ved et slikt videre kjæremål derfor er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §263, se tvistemålsloven §404 nr 3.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §263 uriktig når den har funnet at namsretten hadde kompetanse til å fortsette behandlingen av saken etter at stevning mot staten var tatt ut for Oslo byrett.
Etter domstolsloven §34 vedblir en domstol - hvis ikke annet er bestemt - å være domsmyndig i saken, selv om det senere inntrer slike forandringer at retten da ikke kunne ha tatt saken til behandling. Begrepet "domsmyndig" er loven uttrykk for domstolens kompetanse etter dens stedlige og saklige forretningsfordeling. Bestemmelsen gjelder for all rettergang og er ikke innskrenket til domssaker, men får også anvendelse på herreds- og byrettenes forretninger som namsretter, se Indst. O XV-1912 12 spalte 1 og Alten: Tvangsloven, tredje utgave, side 16 note 2. Det er på denne bakgrunn tvangsfullbyrdelsesloven §263 må forstås. Denne paragraf fastslår ikke annet enn at hvis det allerede føres søksmål om kravet eller rettsforholdet, besluttes midlertidig forføyning av den domstol som har denne sak. Det er således bare når begjæringen om midlertidig forføyning innkommer etter, eller eventuelt samtidig med stevningen til herreds- eller byretten i hovedsaken, at det er denne domstol som da skal treffe beslutning om forføyning. Tvangsfullbyrdelsesloven §263 inneholder således intet unntak fra hovedregelen i domstolsloven §34. Se likeledes Civilproceslovkommissionens utkast med motiver av 21. desember 1907 195 spalte 2.
Da begjæringen innkom til Oslo namsrett 25. februar 1988, var forføyningskravet - slik lagmannsrettens kjennelse må forstås - lovlig brakt inn for Oslo namsrett. Namsretten vedble da i medhold av domstolsloven §34 å være rett domstol for så vidt angår forføyningen. Da lagmannsretten ved sin første kjennelse av 5. august 1988 opphevet namsrettens opprinnelige kjennelse og hjemviste den til ny behandling i namsretten, stod forføyningssaken fortsatt for namsretten som hadde plikt til å ta den opp til ny realitetsavgjørelse, se Rt-1988-1040 med henvisning til Rt-1971-1421.
Kjæremålet må etter dette forkastes. Statens påstand om saksomkostninger tas til følge. Omkostningsbeløpet settes til kr 1.000,-.
Kjennelsen er enstemmig.