Rt-1989-619
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-05-26 |
| Publisert: | Rt-1989-619 (182-89) |
| Stikkord: | Uteblivelsesdom, Oppfriskning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 261 K/1989, jnr 111/1989 |
| Parter: | Paris Bis A/S (advokat Jan Strøm ved advokatfullmektig Sigmund Mjaaland) mot Stolz Verwaltungs AG (advokat Thorvald Rud). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §344, §349, §404, Foreldelsesloven (1979), LOV-1987-12-18-97 |
Paris Bis A/S ble ved Oslo byretts uteblivelsesdom 5. mai 1988 dømt til å betale Stolz Verwaltungs AG 12.558,80 sveitserfranc samt inkassosalær og saksomkostninger med henholdsvis 2.900 og 3.200 kroner.
6. juni 1988 krevet Paris Bis A/S oppfriskning, og Oslo byrett avsa 30. desember 1988 dom med slik domsslutning:
1. Oslo byretts uteblivelsesdom av 5. mai 1988 oppheves.
2. Paris Bis A/S v/styrets formann Dag Ringestad frifinnes.
3. I saksomkostninger betaler Paris Bis A/S v/styrets formann Dag Ringestad til Stolz Verwaltungs AG v/advokat Thorvald Rud kr. 15.285, - femtentusentohundreogåttifemkroner - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
Realitetsavgjørelsen er begrunnet med at da norsk lov kom til anvendelse, var kravet i alle tilfelle foreldet.
Paris Bis A/S påkjærte byrettens saksomkostningsavgjørelse til Eidsivating lagmannsrett som 7. mars 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes." Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.
Paris Bis A/S har i rett tid påkjært lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Paris Bis A/S har gjort gjeldende at uteblivelsesdommen ble avsagt med urette fordi retten etter tvistemålsloven §349 jf §344 skulle tillagt foreldelsen virkning. Til støtte for denne tolkning er det vist til Altens kommentar til tvistemålsloven §344 og Bratholm/Hov: Sivil rettergang side 339-340. Av stevningen til byretten fremgikk det at kravet var foreldet etter norsk, men ikke etter sveitsisk rett. Det ble i stevningen anført at foreldelsesspørsmålet måtte avgjøres etter sveitsisk rett, men som det fremgår av byrettens dom, var denne anførsel uholdbar. Uteblivelsesdommen var følgelig avsagt med urette. Paris Bis A/S har nedlagt slik påstand:
"1. Pkt. 3 i Oslo byretts dom av 30. desember 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.
2. I saksomkostninger for kjæremål for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Stolz Verwaltungs AG til Paris Bis A/S kr. 3.000,-.
Stolz Verwaltungs AG har tatt til motmæle i kjæremålet og henholdt seg til lagmannsrettens kjennelse. Stolz Verwaltungs AG har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Paris Bis A/S til Stolz Verwaltung AG kr 3.000,-
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalget har den begrensede kompetanse som følger av tvistemålsloven §404. Det spørsmål som foreligger for utvalget, er om lagmannsretten har bygd på uriktig lovtolkning, jf §404 nr 3.
Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre på grunnlag av tvistemålsloven §349 slik bestemmelsen lød før den ble endret ved lov 18. desember 1987 nr 97. Lovendringen er uten betydning i saken. Etter denne bestemmelsen skal den uteblitte part i utgangspunktet bære saksomkostningene i oppfriskningssaken samt de saksomkostninger han ble ilagt ved uteblivelsesdommen, selv om dommen blir forandret til gunst for ham. Fra dette gjelder visse unntak, hvor det aktuelle i denne sak er at de vanlige regler om saksomkostninger gjelder dersom uteblivelsesdommen ble avsagt med urette. Det er i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1978-1391 og Rt-1988-481 lagt til grunn at uteblivelsesdommen er avsagt med urette dersom de prosessuelle vilkår for å avsi uteblivelsesdom ikke forelå.
I den foreliggende sak hevder Paris Bis A/S at uteblivelsesdommen ble avsagt med urette fordi vilkårene for å avsi ute blivelsesdom objektivt sett ikke forelå, idet det fremgikk av stevningen at kravet var foreldet etter norsk rett. Utvalget kan ikke se at denne anførsel kan føre frem.
Tvistemålsloven §344 annet ledd bestemmer at når uteblivelsesdom avsies fordi saksøkte er uteblitt eller ikke har gitt tilsvar innen den fastsatte tid, skal retten legge saksøkerens fremstilling til grunn for dommen for så vidt den er meddelt saksøkte og ikke strider mot vitterlige kjensgjerninger. Det gjør seg gjeldende noe ulike oppfatninger om hvorvidt denne bestemmelsen innebærer at retten skal frifinne saksøkte dersom saksøkerens fremstilling tyder på at kravet er foreldet, se bl a Kjønstad og Tjomsland, Foreldelsesloven side 124 for nærmere henvisninger. Men utvalget behøver ikke gå inn på dette spørsmålet.
Uansett om retten skulle anses forpliktet til å legge foreldelse til grunn, ville foreldelsen ikke medføre noen prosessuell hindring for avsigelse av uteblivelsesdom, men uteblivelsesdommen skulle da gå ut på frifinnelse. En mulig feil på dette punkt ville altså ikke gjelde de prosessuelle vilkår for uteblivelsesdom, men dommens innhold. Utvalget er enig med lagmannsretten i at uteblivelsesdommen under disse omstendigheter ikke kan anses avsagt med urette.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Krav om saksomkostninger for lagmannsretten var ikke fremmet for denne instans, og kan da ikke tas opp for kjæremålsutvalget, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i lnr 195 K/1983. Dette krav må derfor avvises. Derimot bør kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Beløpet settes til 800 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.