Rt-1989-75
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-26 |
| Publisert: | Rt-1989-75 (21-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse, Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 40 K/1989, jnr 338/1988. |
| Parter: | A (advokat Knut Lindboe) mot Staten ved Sosialdepartementet (advokat Tolle Stabell). |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §475, Barnevernloven (1953) §53, §477, §11 |
Oslo barnevernsnemnd fattet i medhold av barnevernsloven §11 den 27. januar 1988 vedtak om midlertidig plassering i barnehjem av tre av As seks barn, B, C og C. I møte 12. april 1988 traff Oslo barnevernsutvalg III vedtak om at plasseringen i barnehjem av D skulle opphøre, men at barnevernet skulle overta omsorgen for C og B.
A påklaget 4. mai 1988 vedtaket til fylkesmannen i Oslo og Akershus. Den 18. mai 1988 ber A fylkesmannen om, i egenskap av overordnet forvaltningsorgan, å omgjøre vedtaket om omsorgsovertagelse. Anmodningen var begrunnet i at klagebehandlingen ville ta uforholdsmessig lang tid og med at det hadde skjedd faktiske endringer i tiden etter vedtaket. Fylkesmannen i Akershus avslo anmodningen 25. mai 1988.
6. juni 1988 innga A stevning til Oslo byrett med krav om rettslig overprøving av barnevernsutvalgets vedtak etter tvistemålsloven kapittel 33. Det ble anført at den rettssikkerhetsgaranti som ligger i tvistemålsloven kapittel 33, måtte få anvendelse selv om det ikke forelå vedtak fra fylkesmannen som nevnt i barnevernsloven §53. Det ble samtidig krevet kjennelse etter tvistemålsloven §477.
Oslo byrett avsa 12. august 1988 kjennelse med slik slutning: "Saken tas ikke under behandling ved Oslo byrett etter tvistemålsloven kap. 33." Etter kjæremål fra A avsa Eidsivating lagmannsrett 30. november 1988 kjennelse med slik slutning: "Byrettens kjennelse stadfestes." Lagmannsrettens kjennelse er avsagt under dissens, i det en dommer la til grunn at tvistemålsloven §475 annet ledd annet punktum ga uttrykk for et alminnelig rettsprinsipp som måtte komme til anvendelse på alle saker etter tvistemålsloven kapittel 33.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil lovtolkning. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §475 annet ledd feilaktig i det såvel ordlyden som bestemmelsens forarbeider og reelle hensyn tilsier at bestemmelsen får anvendelse også i barnevernssaker når særlige grunner taler for det. Saksbehandlingstiden for barnevernssaker hos fylkesmannen i Oslo og Akershus er opplyst å være fra 1/2 til ett år. Domstolene må i et slikt tilfelle tre i funksjon som rettssikkerhetsgaranti. Barnevernssaker står ikke i noen særstilling i forhold til andre tvangsinngrep som etter særlig henvisningsbestemmelse i spesiallover kan overprøves etter tvistemålsloven kapittel 33. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttrykkelig uttalt at "...retten må kunne ta en sak under behandling hvor det har tatt urimelig lang tid å få klagen avgjort."
A har nedlagt slik påstand: "Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling ved byretten." Staten v/sosialdepartementet har tatt til motmæle i kjæremålet og gjort gjeldende at tvistemålsloven §475 annet ledd annet punktum ikke kan anvendes i den foreliggende sak, og at lagmannsrettens flertall derfor har tolket bestemmelsen riktig.
Staten v/sosialdepartementet har nedlagt slik påstand: "Kjæremålet forkastes." I prosesskrift 28. desember 1988 til Høyesteretts kjæremålsutvalg har A meddelt at fylkesmannen i Oslo og Akershus 16. desember 1988 traff vedtak om at omsorgsovertagelsen for Arif Jahveed og C straks skulle oppheves. Barna opplyses å være flyttet hjem.
Den kjærende part uttalte for øvrig at han vel vanskelig kunne sies lenger å ha noen konkret rettslig interesse i å kreve rettslig avgjørelse om opphevelse av den avsagte kjennelse. Staten v/sosialdepartementet erklærte seg i prosesskrift av 3. januar 1989 enig i dette, og nedla slik endret påstand: "Kjæremålssaken heves." A har i prosesskrift 9. januar 1989 motsatt seg at kjæremålssaken heves slik staten har påstått. Han hevder at han har rettslig interesse i en avgjørelse av kjæremålet selv om han ikke lenger har rettslig interesse i hovedsaken etter tvistemålsloven kapittel 33. Forholdet adskiller seg fra situasjonen i Rt-1982-1499 og Rt-1982-1789. Han ønsker en avgjørelse av hvorvidt han har anlagt et søksmål som domstolene hadde adgang til å prøve. Han krever en avslutning på byrettssaken, som viser at han hadde hatt søksmålskompetanse så fremt byretten hadde funnet at særlige grunner som nevnt i tvistemålsloven §475 annet ledd annet punktum forelå, og har nedlagt slik endret påstand:
"Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til byretten for hevning."
Staten v/sosialdepartementet har inngitt prosesskrift 12. januar 1989. Staten har vist til at hevingskjennelsen ikke kan hvile på en realitetsoverprøvelse av lagmannsrettens kjennelse. Uansett om det var adgang til å reise søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33 i dette tilfelle, er den kjærende parts aktuelle interesse bortfalt i og med at barna er tilbakeført. I realiten ønsker man en avgjørelse av et abstrakt rettsspørsmål. Staten erkjenner at den kjærende part hadde rettslig interesse i å påkjære lagmannsrettens kjennelse så lenge omsorgsvedtaket ikke var opphevet, og at kjæremålssaken i tråd med avgjørelsen i Rt-1982-1499 da må heves og ikke avvises.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Partene er uenige om As saksanlegg for Oslo byrett etter tvistemålsloven kapittel 33 kunne realitetsbehandles. Det er imidlertid på det rene at han hadde den nødvendige rettslige interesse i kjæremålssaken så lenge Oslo barnevernsnemnds vedtak av 12. april 1988 stod ved lag.
Kjæremålsutvalget legger imidlertid til grunn at den kjærende parts rettslige interesse i kjæremålssaken nå er bortfalt ved fylkesmannens vedtak av 16. desember 1988 som opphevet omsorgsvedtaket. Utvalget finner det da best i samsvar med avgjørelsen i Rt-1982-1499 å heve kjæremålssaken, slik staten har påstått.
Den påstand om oppheving og hjemvisning som den kjærende part har nedlagt, tar sikte på å få en avgjørelse av det generelle rettsspørsmål om det er rettslig adgang til å fremme saker av denne typen. Den kjærende part har imidlertid nå ikke lenger aktuell interesse i en slik avgjørelse. Kjæremålsutvalget finner derfor at spørsmålet ikke kan avgjøres i den foreliggende sak, og at den kjærende parts påstand derfor ikke kan tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.