Rt-1990-156
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-02 |
| Publisert: | Rt-1990-156 (40-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 27B/1990, snr 211/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Harald Grønlien mot A (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Aasland, Halvorsen, Borchsenius, Langvand, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §168, §29, §34, §37d, §393, §49, Viltloven (1981) §3, §48, §56, Viltloven (1981), §52, §62, §63, §64 |
Dommer Aasland: Gulating lagmannsrett avsa 22 april 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A dømmes for overtredelse av straffeloven §168, første straffalternativ, straffeloven §162 første ledd, jfr. 5. ledd, jfr. §49, viltloven §56, jfr. §3, første ledd, første setning og annet ledd, første setning, og straffeloven §393, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 2 - to - måneder. I henhold til straffeloven §52 utstår fullbyrdingen av 10 - ti - måneder av den utmålte straff i en prøvetid på 2 - to - år. Straffen er en felles straff med Stavanger politikammers forelegg av 27. mai 1986, jfr. straffeloven §64. I den ubetingede del av straffen gjøres fradrag for 2 - to - dagers utholdt frihetsberøvelse.
2. A fradømmes retten til å drive jakt og fangst i 5 - fem - år, jfr. straffeloven §29 nr. 2.
3. Det foretas inndragning av frosset og preparert vilt i samsvar med aktors påstand, gjengitt ovenfor, med unntak for snøugler, jfr. viltloven §48. Inndragningen skjer til fordel for Viltfondet.
4. i medhold av straffeloven §34, jfr. §37d, inndras kr. 50.000,- - kronerfemtitusen - til fordel for statskassen. Saksomkostninger idømmes ikke."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Dommen ble avsagt under dissens på ett punkt som vedrører inndragningen etter viltloven §48, idet en av de juridiske dommere og to av legdommerne stemte for en mer begrenset inndragning på dette punkt. Jeg kommer tilbake til dette.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder saksbehandlingen og lovanvendelsen for så vidt han er dømt etter viltloven §56. Den gjelder også lovanvendelsen som er knyttet til domfellelsen etter straffeloven §393. Videre gjelder den straffutmålingen og avgjørelsen om inndragning etter viltloven §48. Jeg skal gjøre nærmere rede for ankegrunnene i tilknytning til min drøftelse av dem.
Anken kan etter min mening ikke føre frem.
Jeg ser først på anken vedrørende domfellelsen etter viltloven §56. Domfelte gjør her gjeldende at det var en feil at spørsmålsstillingen til lagretten bygde på at det dreide seg om et fortsatt straffbart forhold. Etter hans oppfatning skulle hvert enkelt forhold vært ansett som en selvstendig overtredelse og gjort til gjenstand for et særskilt spørsmål. Dette har betydning i forhold til foreldelsesreglene, idet en del av overtredelsene vil være foreldet dersom de ikke ses som ledd i et fortsatt forhold.
Etter min mening har lagmannsretten med rette ansett overtredelsene av viltloven §56 som et fortsatt straffbart forhold og derfor nøyd seg med å stille ett spørsmål til lagretten. Spørsmålet til lagretten gjaldt - for øvrig overensstemmende med tiltalen - hvorvidt domfelte hadde fanget eller avlivet fredet vilt i tiden juli 1982 til desember 1986, blant annet ved elleve nærmere bestemte tilfelle. Tiltalen og spørsmålene var altså ikke begrenset til disse tilfellene, men disse tjente som enkelteksempler. Jeg tilføyer at lagmannsretten i sine straffutmålingsbetraktninger har lagt til grunn at domfelte gjorde seg skyldig i å avlive eller fange fredet vilt i ti av de elleve særskilt beskrevne tilfellene, og at han "dessuten i omfattende grad har fanget eller avlivet fredet vilt ut over dette, selv om omfanget for lagmannsretten ikke lar seg tallfeste."
Under disse omstendigheter ville det vært ikke bare upraktisk, men direkte uheldig om det skulle kreves særskilt spørsmål til lagretten om hver enkelt overtredelse.
Domfelte har videre anket over lovanvendelsen for så vidt han er dømt etter straffeloven §393 for rettsstridig å ha brukt eller forføyd over dødt vilt som tilhørte Viltfondet i medhold av viltloven §48, og derved påført fondet tap eller uleilighet. Han gjør særlig gjeldende at det i spørsmålsskriftet til lagretten - som i tiltalen - er angitt som en av flere alternative forføyningsmåter at han skal ha "oppbevart" viltet. Å bebeholde en ting i sin besittelse er ikke bruk eller forføyning, fremholder domfelte under henvisning til avgjørelser i Rt-1927-443 og Rt-1940-342. Han har også reist spørsmål om det at han har stoppet ut vilt, er en bruk eller forføyning som medfører tap eller uleilighet for Viltfondet.
Om disse spørsmål skal jeg bemerke:
Etter viltloven §48 blir Viltfondet eier av ulovlig felt vilt, fallvilt og vilt som er avlivet av humanitære grunner eller under nødverge eller nødstilstand. Den som bruker eller forføyer over slikt vilt på en slik måte at Viltfondet påføres tap eller uleilighet, rammes av straffeloven §393, jf Rt-1973-793. I den foreliggende sak er det spørsmål om det forhold at domfelte har oppbevart viltet, kan anses som bruk eller forføyning. Det er ikke begjært protokollasjon av lagmannens rettsbelæring, og Høyesterett kan derfor ved sin prøving av lovanvendelsen bare bygge på beskrivelsen i spørsmålsskriftet. Denne gir etter min mening ikke grunnlag for å konstatere uriktig lovanvendelse. Jeg anser det klart at oppbevaring iallfall etter omstendighetene kan anses som bruk eller forføyning. Og jeg tilføyer at etter de opplysninger som ellers foreligger i denne sak, er det nettopp en slik form for oppbevaring vi her har å gjøre med. Det fremgår av opplysningene i saken at domfelte har frosset ned viltet på forskjellige steder med henblikk på senere preparering, og at han herunder aktivt har gått inn for å holde det skjult. Dette er utvilsomt bruk eller forføyning. Jeg kan videre ikke anse det tvilsomt at utstopping er en bruk eller forføyning som påfører Viltfondet tap eller uleilighet. Det er således opplyst at fondet i mange tilfelle ønsker skrotten av dyret anvendt for forskningsformål.
Jeg går etter dette over til straffutmålingen.
Domfelte har gjort seg skyldig i en overtredelse av straffeloven §168 første straffalternativ, hvor minstestraffen er fengsel i seks måneder. Overtredelsen er kombinert med et forsøk på overtredelse av straffeloven §162 første jf femte ledd. Særlig det første av disse to forhold er alvorlig, men det knytter seg formildende omstendigheter til forholdene, og de ligger svært langt tilbake i tiden. Jeg antar at de isolert sett ville medført en betinget fengselsstraff. Forseelsen mot straffeloven §393, med den omfattende oppbevaring og preparering av vilt som tilhørte Viltfondet, er graverende, men ville isolert sett bare lede til en bot. Den bidrar imidlertid til å gi domfeltes overtredelse av viltloven §56 et profesjonelt preg. Og det er etter min mening den sistnevnte overtredelsen som må få klart størst vekt ved straffutmålingen. Domfelte har gjennom en periode på mer enn fire år utfoldet en meget omfattende virksomhet med ulovlig jakt og fangst, herunder av en rekke verneverdige fuglearter som er totalfredet. Virksomheten er drevet på en iherdig måte, med betydelig sakkunnskap og med økonomisk vinning for øye. Han er tidligere bøtelagt for blant annet overtredelse av viltloven fredningsbestemmelser.
En slik ulovlig virksomhet som domfelte har drevet, er vanskelig å avdekke, samtidig som den kan gi stor økonomisk vinning. Både av disse grunner og ut fra hensynet til de verdier viltloven fredningsbestemmelser skal verne, er det nødvendig å reagere strengt mot slike overtredelser. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å lempe på den straff lagmannsretten har utmålt.
Det gjenstår å ta standpunkt til anken over inndragningen etter viltloven §48. Jeg nevner for ordens skyld at denne bestemmelsen gir hjemmel for inndragning, jf Rt-1977-1115 om den tilsvarende tidligere bestemmelse i §57 i jaktloven av 1951.
Domfelte har gjort gjeldende en rekke innvendinger mot inndragningsavgjørelsen. Hans innvendinger retter seg særlig mot lagmannsrettens bevisbedømmelse. Høyesterett har i prinsippet full kompetanse til å prøve inndragningsspørsmålet. Jeg antar likevel at det er grunn til betydelig forsiktighet når det er spørsmål om å tilsidesette lagmannsrettens bevisbedømmelse, som er foretatt på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. Jeg finner også grunn til å fremheve et generelt synspunkt med særlig adresse til bevisbyrden. Det må etter avgjørelsen av straffekravet legges til grunn at domfelte med bakgrunn i sin ulovlige jakt- og fangstvirksomhet har ervervet en meget betydelig mengde vilt for oppbevaring og preparering. Etter opplysningene i saken må jeg også legge til grunn at han, til dels etter forutgående avtale, har ervervet vilt fra andre med kunnskap om at det var ulovlig felt. Når det ses hen til disse forhold, kan det etter min mening ikke være riktig å stille de samme strenge beviskrav som ellers gjelder i straffesaker, for at inndragningsvilkårene foreligger i forhold til hvert enkelt individ som ble beslaglagt hos ham. Det må her i stor utstrekning kunne bygges på den generelle sannsynlighet som følger av domfeltes ulovlige virksomhet.
Jeg går etter dette over til de enkelte innvendinger domfelte har reist.
Domfelte bestrider at det er adgang til å inndra noen del av det beslag som har fått nr 65/87. Dette beslaget ble gjort hjemme hos hans far, og domfelte hevder at faren er eier av alle de beslaglagte individer.
Denne anførsel ble ikke gjort gjeldende for lagmannsretten, og den kan etter min mening ikke føre frem. Etter de opplysninger som ble gitt under beslagsforretningen, må jeg legge til grunn at de individer som er påstått inndratt, tilhører domfelte.
Ellers bemerker jeg at påtalemyndigheten i sin inndragningspåstand for Høyesterett har utelatt enkelte beslag som er merket på en slik måte at de kan synes å tilhøre andre enn domfelte.
Den neste innvending mot inndragningsavgjørelsen går ut på at lagmannsretten ikke har tatt hensyn til at Direktoratet for naturforvaltning på vegne av Viltfondet har gitt generell tillatelse til utstopping av fallvilt med unntak for en rekke nærmere oppregnede arter, hvor særskilt tillatelse kreves. Domfelte har særlig vist til et skriv av 10. august 1987 fra Direktoratet for naturforvaltning til alle autoriserte preparanter. Dette skrivet ble også dokumentert for lagmannsretten. Jeg anser det klart at skrivet ikke gir noen tillatelse til å forføye over ulovlig felt vilt, eller at det for øvrig foreligger noen slik tillatelse. Og den overveiende del av beslaget må antas å gjelde ulovlig felt vilt, jf hva jeg tidligere har sagt om dette. Det er vel så at det i det beslaglagte materiale kan finnes enkelte eksemplarer av fallvilt som kunne utstoppes uten særskilt tillatelse. Men slike eksemplarer lar seg ikke identifisere, og jeg kan da ikke se at et mulig innslag av slike eksemplarer kan tillegges noen betydning for inndragningsavgjørelsen.
Domfelte har videre anført at en rekke av de beslaglagte eksemplarer er ervervet på lovlig måte fra andre. Denne anførsel førte ikke frem for lagmannsretten, hvor det var atskillig bevisførsel omkring spørsmålet. Domfelte har for Høyesterett påberopt seg enkelte nye dokumenter, men jeg kan ikke se at de bringer spørsmålet i noen annen stilling.
Jeg kommer så frem til det punkt hvor det var dissens i lagmannsretten. Påtalemyndigheten har for så vidt gjelder nedfrosset vilt begrenset sin inndragningspåstand - for lagmannsretten som for Høyesterett - til ikke å gjelde eksemplarer som hadde vært oppbevart i mer enn 6 år på beslagstidspunktet. Jeg innskyter at denne begrensning ikke gjelder for ugler, bortsett fra snøugle og hubro. Som følge av begrensningen oppstår spørsmål om aldersbestemmelsen for frossent vilt. For lagmannsretten var det oppnevnt to sakkyndige til å uttale seg om dette spørsmål, taxidermist ved Kristiansand Museum Ovin Gerhard Udø og førsteamanuensis ved Norges tekniske høgskole Ingvald Strømmen. Udø, som har arbeidet som taxidermist ved museet i 21 år, foretok en aldersbestemmelse av de enkelte beslaglagte eksemplarer. Han bygde her på sine erfaringer fra arbeid med nedfrosne fugler og dyr, og la særlig vekt på hvor langt materialet var kommet i den uttørringsprosess som finner sted ved frysing. Ved bestemmelsen av antatt alder opererte han med en sikkerhetsmargin på to år. Strømmen driver forskning omkring uttørring av matvarer som ligger fryselagret, men har ingen erfaring når det gjelder aldersbestemmelse av fugl. Han har imidlertid uttrykt sterk skepsis til en metode som benytter uttørring som kriterium for aldersbestemmelse. I en supplerende skriftlig uttalelse avgitt i forbindelse med ankesaken konkluderer han med at han ikke anser den anvendte metode god nok i vitenskapelig sammenheng, og at den da heller ikke kan antas å være god nok som bevis i en rettssak.
Jeg nevner ellers at uttalelser fra to sakkyndige som bisto politiet under etterforskningen, en ornitolog og en taxidermist, gir betydelig støtte for det syn Udø har lagt til grunn.
Både lagmannsrettens flertall og dens mindretall har tatt utgangspunkt i Udøs aldersbestemmelser. Mindretallet har imidlertid ansett usikkerheten så vidt stor at det har lagt inn en ytterligere sikkerhetsmargin på to år.
Slik bevissituasjonen i denne sak ligger an, kan det etter min mening ikke stilles krav om et vitenskapelig bevis for at de enkelte inndratte eksemplarer har en alder av under seks år. Jeg finner at det må legges betydelig vekt på den aldersbestemmelse Udø ut fra sin praktiske erfaring har foretatt, og som støttes av andre uttalelser i saken. Jeg slutter meg til lagmannsrettens flertall i at den sikkerhetsmargin Udø har operert med, bør anses tilstrekkelig.
Inndragningen omfatter stort sett ikke ferdig utstoppede dyr, men derimot dyr som var under preparering på beslagstidspunktet. Domfelte hevder at disse kan ha vært under oppbevaring i mer enn seks år, og da ikke skulle vært inndratt. Ut fra de foreliggende opplysninger må jeg anse dette som usannsynlig. Så vidt jeg forstår, ble anførselen ikke gjort gjeldende for lagmannsretten.
Endelig hevder domfelte at inndragningen er blitt altfor omfattende fordi han har ervervet en betydelig mengde vilt fra utlandet, og dette viltet har Viltfondet ikke eiendomsrett til etter viltloven §48. For lagmannsretten forelå en liste utarbeidet av en av de oppnevnte sakkyndige, professor Olav Runde, over fugler som måtte være importert eller som trolig var importert. Disse ble ikke inndratt. Det gjelder imidlertid bare arter som ikke eller neppe ville finnes her i landet. I den utstrekning beslagene gjelder arter som finnes her i landet, vil de imidlertid kunne være importert fra et av de øvrige nordiske land, og domfelte hevder å ha drevet en betydelig import fra disse land av slike dyr som inndragningen gjelder.
Jeg legger til grunn at domfeltes anførsler på dette punkt ikke støttes av det som kom frem under etterforskningen i saken. Det var bevisførsel omkring spørsmålet i lagmannsretten, og retten har vært oppmerksom på at det etter viltloven §48 bare kan inndras vilt som er felt i Norge. Slik jeg ser det, er det heller ikke på dette punkt grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse.
For Høyesterett har påtalemyndigheten nedlagt en endret inndragningspåstand. Denne er noe begrenset i forhold til lagmannsrettens dom, dels på grunn av enkelte unøyaktigheter i domsslutningen, dels fordi påtalemyndigheten har endret syn på enkelte av de beslaglagte eksemplarer. Som følge av den endrede påstand har det ikke vært nødvendig å gå inn på enkelte detaljspørsmål som ble tatt opp i domfeltes ankeeerklæring.
Jeg finner at påtalemyndighetens inndragningspåstand må tas til følge, og stemmer for denne dom:
Anken forkastes, dog gjøres den endring i lagmannsrettens dom at domsslutningens pkt. 3 utformes slik:
I medhold av viltloven §48 inndras til fordel for Viltfondet følgende beslaglagt vilt:
A) Frossent vilt (nr. ref. til de sakkyndiges alfabetiske lister): - Beslag 56/87: nr. 11. - Beslag 57/87: 6, 32, 13, 40, 41, 34, 36, 39, 30, 25, 16, 14, 35, 17, 18, 11, 14, 29, 44, 9, 10, 45, 48, 12, 19, 20, 21. - Beslag 58/87: 7, 13, 81, 18, 21, 88, 3, 5, 24, 66, 22, 38, 6, 1, 29, 45, 51, 80, 12, 23, 34, 70, 37 a og b, 25, 30, 19, 48, 15, 71, 66, 39, 36, 79, 61, 86. - Beslag 65/87: 9, 20, 17, 18, 29, 1, 7, 16, 17, 30, 4, 19, 23, 20, 17, 26, 27, 30, 20, 12, 22, 17, 30, 26, 4, 6, 15, 17, 10, 9, 1, 2, 31, 17, 24, 5, 17, 21, 5, 26, 3, 8. - Beslag 94/87: 41, 67, 52, 58, 12, 13, 19, 23, 24, 25, 26, 27, 29, 30, 35, 60, 14, 15, 51, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 64, 34, 36, 38 a og b, 40, 45, 71, 74, 78, 79, 39, 72, 62, 63, 75, 66, 28, 47, 49, 48, 53, 54, 55, 57, 37, 32, 80.
B) Preparert vilt: - Beslag 58/87 (ref. politiets beslagrapport): 17, 23, 3, 5, 22, 14, 27, 6 - Beslag 95/87 (ref. sakkyndiges alfabetiske liste): 32, 8, 9, 19, 23, 39, 60.