Rt-1990-17
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-04 |
| Publisert: | Rt-1990-17 (4-90) |
| Stikkord: | Tyveri, Bedrageri, Promillekjøring, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 1/1990, snr 311/1989 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Bjørn Kristensen mot A (forsvarer: advokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Borchsenius, Sandene, Schei |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §270, Veitrafikkloven (1965) §22, Veitrafikkloven (1965), §280, §52, §62, §31, Straffeprosessloven (1981) §359, LOV-1987-06-12-54 |
Dommer Christiansen: Tønsberg byrett avsa 10. oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1969, dømmes for 1 overtredelse av straffeloven §257 1 overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jfr tredje ledd, annet punktum, jfr §22 første ledd. Straffeloven §62 første ledd er gitt anvendelse. Straffen settes til betinget fengsel i 90 - nitti - dager med tillegg av en ubetinget bot stor kr. 2.000,- - kronertotusen 00/100 -, subsidiært 15 - femten - dager fengsel. Soningen av fengselsstraffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jfr straffeloven §52 flg. Straffen er en fellesstraff som omfatter straff etter Tønsberg forhørsretts dom av 13. januar 1988."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Tønsberg politimesterembete har etter ordre av Vestfold og Telemark statsadvokatembeter påanket dommen for skjerpelse av straffen. Det er pekt på at domfellelsen gjelder annengangs promillekjøring, jfr. bestemmelsen i vegtrafikkloven §31 tredje ledds annet punktum. Som særlig skjerpende anføres det at kjøringen fant sted i prøvetiden for den tidligere promilledom. I alle tilfelle hevdes boten å være satt for lavt.
Under ankeforhandlingen har retten reist spørsmål om straffeloven anvendelse for så vidt angår domfellelsen for domfeltes misbruk av sitt minibankkort, jfr. tiltalebeslutningens post I. Se i denne forbindelse straffeprosessloven §359 annet ledd nr 1.
Jeg ser først på dette subsumsjonsspørsmål.
Tiltalebeslutningens post I gjelder straffeloven §257, og gjerningsbeskrivelsen lyder slik: "ved at han høsten 1988 fram til 29. september, i uberettiget vinnings hensikt og ved hjelp av minibankkort, borttok fra automater tilhørende Den norske Creditbank, Tønsberg, og/eller andre banker i alt kr. 9.983,17 mer enn han hadde innestående på sin bankkonto som minibankkortet var utstedt på."
Byrettens bevisvurdering når det gjelder domfeltes bruk av sitt minibankkort i den tid han ikke hadde dekning på sin bankkonto, avviker imidlertid fra tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse. Det heter i dommen at "særlig ble kortet benyttet til varekjøp i forretninger", og det nevnes også at kortet bl.a. "har vært benyttet til å kjøpe togbilletter, billetter på danskefergen ...". Det fremgår ikke klart av domsgrunnene om kortet i det kritiske tidsrom overhodet har vært nyttet til uttak av kontanter eller varer fra automater.
Ved sin subsumsjon av domfeltes misbruk av minibankkortet under straffeloven §257 uttaler byretten at det er sikker rett at slikt misbruk etter rettspraksis bedømmes som tyveri. Retten viser til dommen i Rt-1982-1816. Jeg bemerker at denne dommen bare avgjør subsumsjonsspørsmålet for uttak av kontanter fra en bankautomat når det ikke er dekning på kontoen. Dette bedømmes som tyveri fordi kortinnehaveren urettmessig borttar penger som tilhører banken og er i dens besittelse. Tilsvarende vil det også være tyveri når kortinnehaveren ved slikt misbruk av kortet direkte mottar varer fra en automat. Jeg viser til bemerkningene i NOU 1985:31 om Datakriminalitet, særlig 33 annen spalte, som er forarbeidene til den bestemmelse i straffeloven §270 nr 2 som ble tilføyet ved lov av 12. juni 1987 nr 54. Det uttales på dette sted i Straffelovrådets utredning at subsumsjonen under tyveriparagrafen fremdeles vil være det naturlige ved manipulasjoner av automater som direkte overfører besittelsen av penger eller andre ting til gjerningsmannen, selv om gjerningsbeskrivelsen i §270 nr 2 i og for seg også dekker slike tilfelle. Justisdepartementet sluttet seg til dette synspunkt, se Ot.prp. nr 35 for 1986-87 26 annen spalte.
Den strafferettslige bedømmelse blir imidlertid annerledes hvor den tapsbringende disposisjon er fremkalt ved hjelp av en villfarelse hos en annen. Dette forutsetter nemlig at et menneske er ført bak lyset. Her er det i tilfelle bedrageribestemmelsen i straffeloven §270 nr 1 som må anvendes, jfr. NOU 1985:31 29 og 33.
Det er etter byrettens domsgrunner uklart hvordan domfelte har anvendt sitt minibankkort til å skaffe seg varer og tjenester. Dersom dette er skjedd ved at kortet overfor betjeningen i forretningene er nyttet som f.eks. et Visakort, skulle forholdet bedømmes som bedrageri, sammenlign for øvrig den tilsvarende strafferettslige bedømmelse av bruk av dekningsløse sjekker.
Det foreligger etter dette ikke i byrettens dom tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan opprettholde dommen for forholdet omhandlet i tiltalebeslutningens post I, eller eventuelt avsi ny dom med endret subsumsjon, hvor man også måtte ta stilling til påtalespørsmålet, jfr. straffeloven §280. Jeg finner derfor at denne del av dommen må oppheves, noe også den møtende aktor har erklært seg enig i. Forsvareren har anført at det påpekte subsumsjonsspørsmål bør lede til at dommen oppheves i sin helhet. Jeg er ikke enig i at dette her vil være en naturlig løsning.
Jeg går så over til anken over straffutmålingen for promillekjøringen.
Byretten legger til grunn at domfelte løp med mopeden for å prøve å starte denne, men at han mislyktes i å holde motoren i gang etter startforsøkene, hvor motoren bråkte en del. Etterpå satte domfelte seg på mopeden og skjøv med bena mens mopeden trillet fremover. Dette var etter at mopeden hadde fått fart mens tiltalte løp ved siden av og skjøv den. Jeg forstår dommen slik at den strekning domfelte førte mopeden før han ble stanset av politiet, var svært kort, og at det ikke oppsto noen spesielt farlig situasjon på grunn av mopedbruken. Hans promille tatt vel en time senere viste en minsteverdi på 1,10.
Jeg er enig med byretten i at det her forelå fullbyrdet føring av motorvogn - lovanvendelsen er da heller ikke angrepet - men som antatt av byretten ligger domfeltes promillekjøring i ytterkant av hva som rammes av vegtrafikkloven.
Kjøringen fant som før nevnt sted i prøvetiden for en tidligere dom som også omfattet promillekjøring, da med bil. Denne promillekjøring skjedde 21. februar 1987, og dommen ble gjort betinget på grunn av domfeltes unge alder. Når han så, 17. september 1988, forgår seg på nytt, er det som anført av påtalemyndigheten et sterkt skjerpende forhold. Det forelå heller ikke en helt lav promille. Når jeg likevel under noen tvil er blitt stående ved å gjøre dommen betinget, skyldes dette først og fremst kjøringens helt spesielle karakter. Jeg kan her særlig vise til dommen i Rt-1989-552. Det må også tillegges vekt at domfelte i disse dager har begynt avtjening av sin militærtjeneste på 15 måneder, slik at soning først må antas å kunne finne sted relativt lang tid etter foretagelsen av de straffbare forhold. For ordens skyld tilføyer jeg at domfelte i tillegg til nevnte dom tidligere er bøtelagt 4 ganger, ikke 5 ganger som nevnt av byretten. Alle disse bøtene er betalt.
Jeg er enig med byretten i at det her bør gis en fellesdom, noe aktor og forsvarer for Høyesterett også har sluttet seg til. Etter opphevelsen av domfellelsen for tyveri, finner jeg at den betingede fengselsstraff for de resterende forhold bør settes til 60 dager. I tillegg bør domfelte ilegges en ubetinget bot. Etter det som er opplyst for Høyesterett, har domfelte vært arbeidsledig også etter byrettsdommen. Det er usikkert hvilken inntekt han vil kunne oppnå etter avsluttet militærtjeneste. Jeg finner at boten bør settes til kr 4.000, subsidiært fengsel i 15 dager, idet jeg tar hensyn til at boten på kr 1.000 etter dommen av 13. januar 1988 er betalt.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §257.
2. I byrettens dom gjøres for øvrig de endringer at den betingede fengselsstraff settes til 60 - seksti - dager og den ubetingede bot til 4.000 - firetusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.