Rt-1990-173
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-07 |
| Publisert: | Rt-1990-173 (43-90) |
| Stikkord: | Ærekrenkelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 18/1990, privat straffesak snr 111/1989 |
| Parter: | A (advokat Tor Erling Staff) mot 1. Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme - til prøve) 2. Medlemmer av flyhavarikommisjonen for Gamvik-ulykken: 1. Wilhelm Mohr 2. Stein I. Eriksen 3. Hallvard Vikholt 4. Liv Daae Gabrielsen (advokat Annæus Schjødt). |
| Forfatter: | Schei, Dolva, Sinding-Larsen, Philipson, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §247, §252, §253, Tvistemålsloven (1915), Luftfartsloven (1960) §164, Legeloven (1980) §31, §37, Straffeprosessloven (1981) §434, §440 |
Dommer Schei: Saken gjelder krav om mortifikasjon av og erstatning for uttalelser i to rapporter fra flyhavarikommisjonen.
Et Twin-Otter fly med registreringsmerket LN-BNK, tilhørende Widerøe's Flyveselskap A/S, havarerte den 11. mars 1982 i sjøen nær Gamvik i Finnmark. Alle om bord, to besetningsmedlemmer og tretten passasjerer, omkom. Flyhavarikommisjonen, bestående av den faste formannen, generalløytnant Wilhelm Mohr og medlemmene flykaptein Hallvard Vikholt, kaptein Stein I. Eriksen og politiinspektør Liv Daae Gabrielsen, avga rapport om havariet 3. juli 1984. Rapporten ble gjenstand for betydelig mediaomtale, og det ble hevdet at det heftet feil og mangler ved kommisjonens arbeid og ved rapporten.
Med grunnlag i nye opplysninger som var kommet frem, igangsatte kommisjonen ytterligere undersøkelser. I forbindelse med dette arbeidet ble det ved kgl. resolusjon av 6. februar 1987 bestemt at kommisjonen skulle utvides med ytterligere tre medlemmer: lagmann Christian Borchsenius, trafikkinspektør Erik Øye og professor Janne Carlsson. I resolusjonen ble det gitt direktiver om hva som særlig skulle undersøkes ved granskingen. Den utvidede flyhavarikommisjonen avga sin rapport 29. juni 1988.
A, enken etter B som var kaptein på ulykkesflyet, fant flere av uttalelsene om hennes mann i flyhavarikommisjonens rapport av 3. juli 1984 uriktige og krenkende for hans minne. Ved stevning av 17. juni 1987 reiste hun sak for Oslo byrett med krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning. Kravet om straff er senere frafalt. Søksmålet var opprinnelig rettet mot flyhavarikommisjonen v/formannen, generalløytnant Wilhelm Mohr, og staten v/Samferdselsdepartementet. Senere ble de saksøkte endret til å gjelde, foruten Samferdselsdepartementet og Mohr, også de tre øvrige medlemmer av flyhavarikommisjonen som sto bak rapporten av 3. juli 1984, Eriksen, Vikholt og Daae Gabrielsen.
Mens saksforberedelsen for byretten pågikk, avga den utvidede granskningskommisjonen sin rapport 29. juni 1988. A fant også enkelte uttalelser i denne rapporten krenkende for B s minne og fremsatte den 9. januar 1989 krav om mortifikasjon av og erstatning og oppreisning for disse uttalelsene. Søksmålet ble ikke utvidet til å gjelde de tre nyoppnevnte medlemmer av kommisjonen.
De uttalelser som ble krevet mortifisert var:
I granskningskommisjonens rapport av 3. juli 1984:
"Fartøysjefen brukte blodtrykkregulerende medisin. Han unnlot å gi opplysninger om dette ved de periodiske legeundersøkelser for Luftfartsverkets godkjente lege. Ved foreskrivning av slike preparater hadde han oppsøkt leger som ikke hadde kjennskap til de begrensninger som forelå for bruk av medisiner for fartøysjefens yrkesutøvelse. Det ble derfor foreskrevet preparat som ikke er alminnelig tillatt brukt under utøvelse av flygeryrket."
"Fartøysjefen hadde ikke fått optimal behandling for sin mangeårige blodtrykkssykdom, og retningslinjene for behandling av flygende personell var ikke fulgt. Hans medisinske tilstand, herunder hans medikamentbruk, var ikke tilfredsstillende avdekket, registrert og overvåket."
I granskningskommisjonens rapport av 29. juni 1988:
"I denne forbindelse kan man spørre om fartøysjefen har hatt andre tilganger på blodtrykkssenkende midler, d.v.s. fra kilder som er ukjente for kommisjonen."
"Det kan også reises spørsmål om han av foreskrivningen 2. mai 1977 kan ha rasjonert et visst antall tabletter til bruk i perioder forut for hver sertifikatfornyelse."
Oslo byrett avsa 27. februar 1989 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Følgende utsagn i den utvidede flyhavarikommisjons rapport av 29. juni 1988 kjennes døde og maktesløse:
"I denne forbindelse kan man spørre om fartøysjefen har hatt andre tilganger på blodtrykkssenkende midler, d.v.s. fra kilder som er ukjente for kommisjonen."
"Det kan også reises spørsmål om han av foreskrivningen 2. mai 1977 kan ha rasjonert et visst antall tabletter til bruk i perioder forut for hver sertifikatfornyelse."
2. Forøvrig frifinnes de saksøkte for mortifikasjonskravene.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet, Wilhelm Mohr, Stein I. Eriksen, Hallvard Vikholt og Liv Daae Garielsen dømmes in solidum til å betale en erstatning til A stor kr. 6.400,-. Oppfyllelsesfristen for dette er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Dommen er delvis avsagt under dissens. En av meddommerne stemte for at også deler av det øvrige som var krevet mortifisert, skulle mortifiseres.
Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom.
Samtlige parter har påanket byrettens dom til Høyesterett. Mohr, Eriksen, Vikholt og Daae Gabrielsen - heretter delvis benevnt som kommisjonsmedlemmene - har anket over lovanvendelsen og subsidiært over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Staten v/Samferdselsdepartementet har anket over lovanvendelsen. A anket over lovanvendelsen og subsidiært over saksbehandlingen - byrettens avgjørelse om å nekte ført en del av det tilbudte bevismaterialet. Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg av 6. april 1989 ble As anke over saksbehandlingen nektet fremmet. For øvrig ble ankene henvist til Høyesterett.
Wilhelm Mohr, Stein I. Eriksen, Hallvard Vikholt og Liv Daae Gabrielsen og staten v/Samferdselsdepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:
For de utsagn som er mortifisert, er lovanvendelsen feil, både ved at straffeloven §247 og §253 er anvendt uriktig, og ved at byretten har tolket uttalelsene uriktig.
Ved fastleggelsen av grensene for ytringsfriheten etter straffeloven §247 og §253, og også ved forståelsen av de utsagn som er krevet mortifisert, må man ha for øye flyhavarikommisjonens oppgaver og de formål kommisjonens undersøkelser og rapporter skal tilgodese. Etter luftfartsloven §164, kgl. resolusjon av 22. desember 1978 og det regelverk som er gitt av den sivile luftfartsorganisasjonen ICAO, er det bestemmelser for kommisjonens granskning av flyulykker. Det fremgår av reglene at kommisjonen ikke bare skal søke å finne årsaken til flyhavariet. Kommisjonens oppgaver går langt videre. Den skal trekke frem alle forhold av flysikkerhetsmessig betydning den kommer over i forbindelse med granskningen, og som det er viktig å henlede oppmerksomheten på for å forebygge nye ulykker.
Etter ICAO's regelverk er ett av de mange forhold som skal klarlegges ved granskningen, flymannskapets helsetilstand, herunder tidligere sykdommer, legeundersøkelser m.v. Når det gjelder rapporten fra den utvidede kommisjonen, heretter benevnt som rapport II, hadde kommisjonen en særlig foranledning til å gå grundig inn på kaptein Bs helsetilstand. I resolusjonen av 6. februar 1987 var det angitt at kommisjonen spesielt skulle granske "flykapteinens medikamentbruk".
Kommisjonens undersøkelser viste at kaptein B, helt fra han søkte om opptak på den militære flyskolen og frem til ulykken, hadde et blodtrykk som lå nær eller over - til dels betydelig over - grensene for det som er akseptabelt for flygere. B visste at det var en reell risiko for at han kunne miste sitt flysertifikat på grunn av dette. Det ble klarlagt at han flere ganger fikk foreskrevet blodtrykkdempende medisin av lege utenfor kontrollapparatet for flyvere. Medikamentene kunne ha bivirkninger av betydning for hans skikkethet som flyver. Han oppga uriktig ved de obligatoriske kontrollene at han ikke hadde oppsøkt lege, eventuelt at besøket hos annen lege gjaldt andre og bagatellmessige forhold, samt at han ikke brukte medikamenter.
Det er blant annet på denne bakgrunnen man må lese de to utsagnene som byretten har funnet skal mortifiseres. Utsagnene har form av rene spørsmål. Sett i lys av kommisjonens oppgaver, og det kommisjonen klarla vedrørende blodtrykksproblemer og selvmedisinering, var spørsmålene naturlige. Det var spørsmål som enhver innsiktsfull leser ville stille selv, og som kommisjonen hadde plikt til å reise. Det ligger i rapporten ingen antydning av svar på spørsmålene.
For at et utsagn skal kunne mortifiseres etter straffeloven §253, må utsagnet objektivt sett innebære en ærekrenkelse etter straffeloven §247, jfr. også straffeloven §252. Byretten synes uriktig å ha lagt til grunn at de objektive straffbarhetsbetingelser etter straffeloven §247 ikke behøver å være oppfylt.
Ved fastleggelsen av om det foreligger noen "beskyldning" etter §253, med andre ord om straffeloven §247 objektivt sett er overtrådt, må det foretas en interesseavveining ut fra de hensyn som gjør seg gjeldende. En slik interesseavveining kan lede til at utsagn bedømmes som rettmessige, og derfor ikke i strid med straffeloven §247, selv om utsagnene er krenkende. Flere rettsavgjørelser, blant annet avgjørelsene i Rt-1987-1529, Rt-1977-136, Rt-1955-137 og Rt-1934-516, åpner for en slik interesseavveining. I nærværende sak må det ved interesseavveiningen legges betydelig vekt på at flyhavarikommisjonen skal kunne utføre sitt viktige arbeid uten frykt for å bli saksøkt i mortifikasjonssak.
I en utvalgsinnstilling fra 1968, som ga forslag til regler for granskningskommisjoner, ble det pekt på at slike kommisjoner burde vernes mot mortifikasjonssøksmål minst i den grad som representanter for påtalemyndigheten m.v. er vernet etter straffeloven §253 nr 3 b. Denne delen av utvalgsinnstillingen ble imidlertid ikke fulgt opp av de lovgivende myndigheter, fordi man ønsket å se spørsmålet om vern mot mortifikasjonssøksmål i en noe videre sammenheng, blant annet om Stortingets ombudsmann for forvaltningen også burde gis et slikt vern. Senere er ombudsmannen vernet gjennom straffeloven §253 nr 3 c, uten at det i denne forbindelse ble vurdert om granskningskommisjoner burde få et tilsvarende vern. Dette spørsmålet synes i det hele å ha gått i glemmeboken. Men de hensyn for et mortifikasjonsvern som ble trukket frem i utvalgsinnstillingen fra 1968, er fortsatt like tungtveiende, og de lovgivende myndigheter har ikke tatt avstand fra dem. Selv om det ikke kan etableres noe vern mot mortifikasjonssøksmål ut fra analogislutninger fra straffeloven §253 nr 3, er det iallfall klart at de hensyn som med tyngde taler for et slikt vern, må komme inn ved fortolkningen av straffeloven §247.
Blant annet ut fra den interesseavveining som er nevnt, kan de utsagn som byretten har mortifisert, ikke anses for å være i strid med straffeloven §247, selv om de må oppfattes som krenkende. Det er derfor også av denne grunn ikke holdbart å mortifisere dem.
Vedrørende kommisjonsmedlemmenes anke over saksbehandlingen har de anført at domsgrunnene på en rekke punkter er så knappe at det er vanskelig å se hva byretten har bygget sitt resultat på. De mortifiserte utsagnene synes vurdert løsrevet fra den sammenheng de forekommer i, og fra det forhold at de står i en rapport fra flyhavarikommisjonen. Det er i premissene ikke noe forsøk på en analyse av det nærmere meningsinnhold i uttalelsene. Rettens uttalelser i tilknytning til de mortifiserte utsagnene, står i direkte motstrid til uttalelser om utsagn som ikke er mortifisert. Dersom Høyesterett ikke skulle finne byrettens premisser tilstrekkelige til å frifinne staten og kommisjonsmedlemmene, er det av disse grunner kommisjonsmedlemmenes oppfatning at byrettens dom må oppheves.
Staten og kommisjonsmedlemmene har anført at byrettens erstatningsfastsettelse er feil. Den er både i strid med erstatningsloven §3-6 og uten dekning i sakens faktum. Det erkjennes imidlertid at erstatningskravet bare kan prøves av Høyesterett innen den ramme som straffeprosessloven §434 annet ledd fastsetter.
Når det gjelder As anke, har kommisjonsmedlemmene og staten v/Samferdselsdepartementet, anført at ingen av de fem utsagnene innebærer noen beskyldning etter straffeloven §253. For de utsagnene som byretten har nummerert som utsagn 1-3, har for øvrig byretten funnet at sannhetsbevis er ført. Dette er en faktisk vurdering som Høyesterett er bundet av.
Wilhelm Mohr, Hallvard Vikholt, Stein I. Eriksen og Liv Daae Gabrielsen har for sin anke og for anken fra A nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: 1. Generalløytnant Wilhelm Mohr, oberstløytnant Stein I. Eriksen, flykaptein Hallvard Vikholt og direktør Liv Daae Gabrielsen frifinnes for de fremsatte mortifikasjons- og erstatningskrav. 2. A's anke forkastes. Subsidiært til prinsipal påstand nr. 1: Byrettens dom oppheves forsåvidt angår domsslutningens pkt. 1 og 3.
I alle tilfeller: A dømmes til å betale Wilhelm Mohr, Stein I. Eriksen, Hallvard Vikholt og Liv Daae Gabrielsen saksomkostninger for byretten og Høyesterett."
Staten v/Samferdselsdepartementet har for sin anke og for As anke nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for kravet om mortifikasjon og erstatning.
2. Anken fra A forkastes.
3. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og Høyesterett."
A har for Høyesterett i hovedtrekk gjort gjeldende:
Staten og kommisjonsmedlemmene har erkjent at det ikke er plass for noen immunitet mot mortifikasjon av uttalelser av flyhavarikommisjonen gjennom analogi fra straffeloven §253 nr 3. Reelt sett forsøker disse partene imidlertid nettopp å oppnå et slikt vern ved påberopelsen av at det ved fortolkningen av straffeloven §247 må foretas en interesseavveining, hvor den dominerende interesse skal være hensynet til å beskytte flyhavarikommisjonen. En slik lovforståelse er det ikke plass for. Dette følger av flertallssynet i plenumsdommen i Rt-1955-137. Det vil være delte meninger om i hvilken grad granskningskommisjoner bør vernes mot mortifikasjonssøksmål. Denne avveiningen tilligger lovgiveren. Domstolene skal ikke foreta den gjennom en sterkt innskrenkende fortolkning av straffeloven §247.
Subsidiært gjøres det gjeldende at hvis det ved fortolkningen av straffeloven §247 er plass for noen interesseavveining, må denne avveiningen skje ganske annerledes enn det de andre partene hevder. Helt sentralt her må stå behovet for å beskytte avdødes minne og hans etterlatte mot unødig belastende omtale. Av en rekke grunner er hensynet til å beskytte flyhavarikommisjonen i nærværende sak ikke tungtveiende.
Det er en generell svakhet ved de to kommisjonsrapporter, som må være av stor betydning ved en eventuell interesseavveining i forhold til straffeloven §247, at de i stedet for å være saklige og granskende i forhold til det som kan være av betydning som årsak til havariet, er blitt rapporter om Bs helse og medikamentbruk. Det gis her uriktige opplysninger og opplysninger som ikke kan være relevante i forhold til kommisjonens oppgaver. Det er i begge rapporter fremsatt hypoteser som virker sterkt belastende for B og som ikke noe berettiget hensyn tilsier at skulle tas med.
Det relevante tidsrom for vurderingen av Bs helse og medikamentbruk, må være det siste halvåret før havariet, perioden fra han kom tilbake etter tjenesteoppdrag i USA. Den 29. oktober 1981 skrev fungerende formann i legenemnda til B at det nå var nødvendig å igangsette blodtrykksbehandling. Det gis direktiver om hvorledes B skulle gå frem, og det gis forslag til preparater som bør brukes. Som angitt i brevet, oppsøkte B umiddelbart lege, for øvrig kontrollegen i Bodø, og startet behandling med ett av de preparater som var foreslått av legenemnda. Da dette preparatet hadde uheldige bivirkninger, oppsøkte han lege som foreskrev et annet preparat, for øvrig et preparat nettopp av den type som legenemnda hadde anbefalt som et alternativ. Situasjonen var altså at B lojalt fulgte opp de direktiver som var gitt av legenemnda. Ved brevet av 29. oktober 1981 ble for øvrig Bs legeattest, som var nødvendig for flysertifikatet, fornyet "uten begrensning inntil videre". Det er i det hele ikke noe i brevet som kunne gi B grunn til å tro at den behandling legenemnda ga anvisning på som nødvendig, kunne innebære negative virkninger for flysikkerheten, tvert imot.
Det medikament det særlig fokuseres på i rapportene er Hygroton. Dette ble foreskrevet i 1975, 1976 og 1977. Det er ikke holdepunkter for at midlet ble brukt senere. Det kan ikke tjene noe fornuftig formål å trekke frem dette i rapportene. I den første kommisjonsrapporten ble det, uten noe holdepunkt, feilaktig lagt til grunn at den ene foreskrivningen av Hygroton var fra 1981 eller 1982. Ved den nye granskningen kom man frem til at den skrev seg fra 1977. Det må spørres om grunnen til at man da ikke tok konsekvensen av feilen og luket ut opplysninger og spekulasjoner om bruken av Hygroton fra den nye rapporten.
Hvis det i det hele er relevant å se på kaptein Bs blodtrykk og medikamentbruk i 1970-årene, er det sentrale at forholdet med høyt blodtrykk har vært kjent for de kontrollerende leger hele tiden. Tre ganger har det vært foretatt nærmere medisinsk utredning omkring dette. Legeattester har vært utstedt med fullt kjennskap til blodtrykk og blodtrykksutvikling.
Det er av betydning i saken at det er faglig uenighet mellom doktor Alnæs, som var sakkyndig lege i den første kommisjonen, og andre leger som har vurdert saksforholdet. Det er på det rene at doktor Alnæs' medisinske vurderinger er vesensforskjellige fra de vurderinger Luftfartsverkets leger la til grunn ved bedømmelsen av Bs helse. Doktor Alnæs er militærlege. Det militære har noe strengere krav til blodtrykksforhold for sine flyvere enn den sivile luftfart. Blant annet dette kan ha preget hans vurderinger. Det er iallfall klart at man ikke kan belaste Bat doktor Alnæs ikke delte det medisinske syn til de leger som hadde kontrollert ham. Både Bengt O. Andræ, svensk flyoverlege og sakkyndig ved granskning nr. to, og professor Carsten Muller har for øvrig på viktige punkter helt andre vurderinger av Bs helse og risiko ved medisinbruk m.v. enn det doktor Alnæs har.
Ved vurderingen av om kommisjonen var berettiget til, i stor bredde og i spekulativ form, å behandle Bs helse og medisinbruk, må det legges vekt på at dette i utgangspunktet gjelder opplysninger som er underlagt taushetsplikt for den enkelte lege etter legeloven §31. Det erkjennes at legeloven §37 kan gjøre det berettiget for leger å gi slike opplysninger så langt de kan belyse havariet. Men når det bringes på det rene at opplysningene ikke er egnet til dette, burde de ikke vært tatt med. Eventuelt burde det vært gjort helt summarisk og i en form som ikke var belastende. Under enhver omstendighet burde ikke disse opplysningene vært offentliggjort. At det her har skjedd en unødig tilsidesettelse av den beskyttelse taushetspliktreglene skal gi, må veie tungt ved vurderingen av om straffeloven §247 er overtrådt.
Staten og kommisjonsmedlemmene har pekt på at hensynet til å beskytte flyhavarikommisjonen er vesentlig. Det er mulig dette kan ha noe for seg i forhold til rapporter som er saklige og avbalanserte. Men det er ikke tilfelle her. For rapport II kommer det til at den er et rent forsvarsprodukt for den første rapporten. Kommisjonen ble satt til å overprøve seg selv. De opprinnelige medlemmene sto ikke fritt ved denne overprøvingen. Det er også karakteristisk for den nye vurderingen, at den medisinsk sakkyndige ved den første granskningen, doktor Alnæs, ble oppnevnt også ved den nye. I det hele er det vanskelig å se at det foreligger tungtveiende grunner for å beskytte flyhavarikommisjonen mot følgene av krenkende uttalelser i de to rapportene.
Av staten og kommisjonsmedlemmene er det gjort til et hovedpunkt at flyhavarikommisjonens granskninger og rapporter har et videre flysikkerhetsmessig siktemål enn å avdekke årsaken til ulykken. Synspunktet er dels uriktig og dels betydelig overdrevet. Det fremgår av den kgl.res. fra 1978 at kommisjonen skal klarlegge årsak og ansvar. Det var denne resolusjonen, og ikke ICAO's regler, som var bindende for kommisjonen. Men det er selvfølgelig riktig at kommisjonen har rett til å peke på flysikkerhetsmessige forhold som den klarlegger, også hvor disse ikke står i årsakssammenheng med ulykken. Men det at kommisjonen har en slik rett, kan ikke gi den anledning til å fremsette hypoteser og spekulasjoner som umulig kan få noen betydning ved senere flysikkerhetsarbeid. Generelt må det gjelde at i dess større grad kommisjonen gir seg inn på spekulasjoner, i dess større grad må den finne seg i å få disse etterprøvet gjennom mortifikasjonssøksmål.
Når det gjelder de enkelte utsagn som er krevet mortifisert, er det naturlig å dele disse inn som gjort av byretten. Det er imidlertid viktig også å se utsagnene i sammenheng.
For alle de fem første utsagnene, utsagnene fra rapport I, gjelder at de er utformet slik at de omhandler situasjonen på ulykkestidspunktet.
I utsagn 1 er det benyttet uttrykket "brukte blodtrykkregulerende medisin" og "unnlot å gi opplysninger om dette ....". Dette peker nettopp på tidspunktet for ulykken, og var av den grunn sterkt belastende for B. Når utsagnet må forstås som å gjelde tidspunktet for havariet, er det usant.
Utsagn 2 impliserer noe om hensikten, jfr. "oppsøkt". Noen slik implikasjon er det ikke dekning for. Utsagnet er belastende og usant.
Også utsagn 3 er belastende og usant. Det kan oppfattes som at B bevisst brukte preparater som ikke var tillatt brukt.
Utsagn 4 og 5 retter seg ikke bare mot legene i kontrollsystemet eller det flymedisinske miljø, men også mot B. De er belastende for ham, og de er usanne.
Utsagn 6 og 7 - fra rapport II - som er mortifisert av byretten, er sterkt insinuante og belastende. De er helt unødvendige. Det kan ikke frita for mortifikasjon at insinuasjonene er ikledd spørsmåls form.
A har for Høyesterett nedlagt slik påstand: "As anke: Følgende uttalelser i Flyhavarikommisjonens rapport av 3. juli 1984 kjennes døde og maktesløse: "Fartøysjefen brukte blodtrykkregulerende medisin. Han unnlot å gi opplysninger om dette ved de periodiske legeundersøkelser for luftfartsverkets godkjente lege. Ved foreskrivning av slike preparater hadde han oppsøkt leger som ikke hadde kjennskap til de begrensninger som forelå for bruk av medisiner for fartøysjefens yrkesutøvelse. Det ble derfor foreskrevet preparat som ikke er alminnelig tillatt brukt under utøvelse av flygeryrket." "Fartøysjefen hadde ikke fått optimal behandling for sin mangeårige blodtrykkssykdom, og retningslinjene for behandling av flygende personell var ikke fulgt. Hans medisinske tilstand, herunder hans medikamentbruk, var ikke tilfredsstillende avdekket, registrert og overvåket."
Motpartenes anker: Byrettens dom stadfestes forsåvidt angår punktene 1 og 3.
For samtlige anker: I forhold til motpart nr. 1 staten påståes frifinnelse for saksomkostninger for byrett og Høyesterett. I forhold til personlige motparter nr. 2 - 5 påståes saksomkostninger for byrett og Høyesterett tilkjent det offentlige og A forsåvidt angår den del som eventuelt ikke dekkes av det offentlige."
Jeg er kommet til at As anke må forkastes og at anken fra staten v/Samferdselsdepartementet og anken fra Wilhelm Mohr, Hallvard Vikholt, Stein I. Eriksen og Liv Daae Gabrielsen må gis medhold, slik at disse frifinnes for kravene om mortifikasjon og erstatning.
Det er i saken reist flere prinsipielle spørsmål vedrørende tolkningen av straffeloven §253, §252 og §247. Ut fra mitt syn på saken, er det bare i mindre utstrekning nødvendig å gå inn på disse.
Jeg vil innledningsvis se på enkelte forhold jeg ser som sentrale ved fastsettelsen av meningsinnholdet i de utsagn som er krevd mortifisert. Det første jeg vil peke på er at utsagnene fremkommer i to rapporter av flyhavarikommisjonen. Flyhavarikommisjonen er det organ som med hjemmel i luftfartsloven §164 er oppnevnt for å "foreta undersøkelse" etter flyulykker. Det er ved kgl. resolusjon gitt nærmere regler for flyhavarikommisjonens granskninger og rapporter. På ulykkestidspunktet gjaldt regler gitt ved kgl. resolusjon av 22. desember 1978. Etter disse reglenes pkt. 3 annet ledd skal kommisjonen "bringe til veie så vidt mulig fullstendige opplysninger om de faktiske omstendigheter ved og årsakene til ulykken og om forhold som kan tenkes å begrunne straffeansvar eller annet ansvar". I pkt. 9 annet ledd i bestemmelsene er det imidlertid angitt at kommisjonen også skal komme "med forslag om eventuelle forføyninger som bør treffes for å hindre nye tilfeller av samme eller liknende slag". Det er lite naturlig å forstå denne bestemmelsen slik at kommisjonen bare skal behandle sikkerhetsmessige forhold som det kan fastslås står i årsakssammenheng med ulykken. At dette er en del av flyhavarikommisjonens oppgaver, har støtte i det regelverk som er gitt av ICAO med grunnlag i Chicago-kovensjonen av 1947. Blant annet i annex 13 til konvensjonen, og i en håndbok fra ICAO, er formålet for flyhavariundersøkelser angitt nærmere, og det er gitt et detaljert regelverk som skal sikre at dette formålet oppnås. Jeg går ikke inn på regelverket i detalj, men vil peke på at det flere steder i bestemmelsene er uttalt at formålet med undersøkelsene blant annet er å hindre fremtidige ulykker. Som eksempel viser jeg til 3.1 i annex 13 hvor det heter: "The fundamental objective of the investigation of an accident or incident shall be the prevention of accidents and incidents. It is not the purpose of this activity to apportion blame or liability."
I reglene vedrørende undersøkelsene er det detaljert listet opp hva som skal granskes og hva som skal med i rapportene. Blant annet heter det i 1.5 i appendikset: "Personnel information: Pertinent information concerning each of the flight crew members including: age, validity of licences, ratings, mandatory checks, flying experience (total and on type) and relevant information on duty time."
I en note er det angitt: "Medical information related to flight crew licences should be included in 1.5 - Personnel information."
Det er videre gitt regler om den konkrete utforming av rapportene. Hensikten med dette er at ICAO skal kunne systematisere erfaringsmaterialet m.v., og at samtlige medlemsland gjennom ICAO skal få del i de erfaringer som gjøres ved granskninger av flyulykker i andre land.
Jeg nevner at Norge er folkerettslig forpliktet til å følge disse reglene hvor et fly fra et annet land styrter på norsk territorium. Men ICAO's regler brukes av flyhavarikommisjonen også hvor det er norske fly som havarerer i Norge. Også da tilstilles rapporten ICAO, ut fra det formål og den hensikt jeg nettopp har redegjort for.
Uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette, vil jeg generelt bemerke at flyhavarikommisjonen må ha anledning til å legge ICAO's regelverk til grunn for undersøkelsene. Iallfall i relasjon til det som er av betydning for nærværende sak, kan jeg ikke se at det er noen motstrid mellom ICAO's regelverk og de norske reglene. Jeg legger til at blant annet forarbeidene til luftfartsloven av 1960 viser at man fra norsk side var opptatt av å følge de reglene som var gitt av ICAO.
Et annet forhold av betydning for forståelsen av de utsagn som er krevet mortifisert, er at uttalelsene forekommer i granskningsrapporter som først og fremst er utformet med henblikk på personer som i faglig egenskap leser dem. Dette har dels den betydning at flyhavarikommisjonen langt på vei må kunne basere seg på at rapportene leses i sammenheng, og at et utsagn på ett sted i rapporten forstås i lys av det som måtte være angitt andre steder i den. Det har videre den betydning at kommisjonen i betydelig utstrekning må kunne basere seg på at leserne vil være innsiktsfulle og f.eks. forstå hvorfor spørsmål stilles.
Men jeg vil likevel tilføye: Særlig etter større og tragiske ulykker bør kommisjonen også ta i betraktning at det vil være en betydelig mediainteresse for rapportene. Av den grunn bør f.eks. konklusjoner eller oppsummeringer utformes også med det for øyet at det vil være lesere som i stor grad konsentrerer sin oppmerksomhet om disse utsnittene av rapportene.
Etter disse mer generelle betraktninger, går jeg over til å vurdere de enkelte utsagnene. Byretten har nummerert disse fra 1-7. De fem første utsagnene er fra rapport I. De to siste fra rapport II. Jeg vil generelt bemerke at en slik oppdeling kan være hensiktsmessig for en analysering av utsagnene. Utsagnene må imidlertid ikke vurderes isolert fra sin sammenheng. Utsagnene 1-5 sto i to avsnitt på 65 i rapport I. Disse utsagnene henger sammen. Tilsvarende for utsagn 6 og 7, som forekommer i samme avsnitt på 72 i rapport II. Videre må utsagnene selvfølgelig plasseres inn i den sammenheng de ellers har i rapportene. Det er for øvrig understreket fra kommisjonen at rapporten må ses som en helhet. Med disse reservasjonene, benytter jeg samme inndeling som byretten.
Utsagn 1. "Fartøysjefen brukte blodtrykkregulerende medisin. Han unnlot å gi opplysninger om dette ved de periodiske legeundersøkelser for Luftfartsverkets godkjente lege." Det er her et hovedpoeng for A at utsagnet - slik hun ser det - etter sin ordlyd beskriver forholdene på ulykkestidspunktet. Som byretten finner jeg ikke grunnlag for en slik forståelse av utsagnet. Det fremgår av rapporten hvilke perioder fartøysjefen unnlot å gi opplysninger om blodtrykkregulerende medisin. Uttalelsen kan, om den ses i sammenheng med opplysningene ellers, ikke oppfattes slik at den spesielt gjelder perioden på eller umiddelbart før tidspunktet for flyhavariet. Ut fra det faktum byretten har funnet bevist og som Høyesterett er bundet av, kan mortifikasjonskravet ikke tas til følge.
Jeg finner likevel grunn til å tilføye: Selv om utsagnet ikke kan forstås som anført av A, kunne flyhavarikommisjonen på dette punkt gjort det klart at det ikke var tiden for havariet man her uttalte seg om. Utsagn 1 er inntatt som en del av konklusjonene i rapport I, og jeg minner i denne forbindelse om risikoen for at enkelte lesere kan komme til å konsentrere sin oppmerksomhet om konklusjonene sett isolert.
Utsagn 2. "Ved foreskrivning av slike preparater hadde han oppsøkt leger som ikke hadde kjennskap til de begrensninger som forelå for bruk av medisiner for fartøysjefens yrkesutøvelse." Som byretten kan jeg ikke se at utsagnet impliserer noen hensikt hos B. Jeg deler for øvrig byrettens forståelse av utsagnet. Mortifikasjonskravet kan ikke tas til følge.
Utsagn 3. "Det ble derfor foreskrevet preparat som ikke er alminnelig tillatt brukt under utøvelse av flygeryrket." Jeg kan ikke se at dette utsagnet er injurierende. Det er ikke noe i utsagnet som tilsier at B kan belastes dette. Under enhver omstendighet har byretten funnet sannhetsbevis ført. Noe grunnlag for mortifikasjon er det ikke.
Utsagn 4. "Fartøysjefen hadde ikke fått optimal behandling for sin mangeårige blodtrykkssykdom, og retningslinjene for behandling av flygende personell var ikke fulgt."
Utsagn 5. "Hans medisinske tilstand, herunder hans medikamentbruk, var ikke tilfredsstillende avdekket, registrert og overvåket." Som byretten kan jeg ikke se at disse utsagnene er injurierende. B bebreides ikke. Om noen bebreides, må det i tilfelle være det medisinske kontrollapparat innen den sivile luftfart.
Utsagn 6. "I denne forbindelse kan man spørre om fartøysjefen har hatt andre tilganger på blodtrykkssenkende midler, d.v.s. fra kilder som er ukjente for kommisjonen." Utsagn 7. "Det kan også reises spørsmål om han av foreskrivningen 2. mai 1977 kan ha rasjonert et visst antall tabletter til bruk i perioder forut for hver sertifikatfornyelse." Disse utsagnene er spørsmål. I seg selv er det klart at et spørsmål kan innebære en ærekrenkelse som kan mortifiseres. Med ved vurderingen av om spørsmålet er ærekrenkende, er det etter min mening helt sentralt, som jeg pekte på innledningsvis, at flyhavarikommisjonen skal trekke frem forhold som kan ha flysikkerhetsmessig betydning. Muligheter for sikkerhetsmessige svakheter, som ikke bare er rent teoretiske, men som innebærer en praktisk mulighet, uten at man kan si noe om sannsynligheten, skal kommisjonen spørre etter. Jeg finner grunn til å sette utsagn 6 og 7 inn i den sammenheng som foranlediger spørsmålsstillingen. Det heter på 70-71 i rapport II: "Bruk av Hygroton 1975-76-77 Den kronologiske oppstillingen nevnt ovenfor, viser at fartøysjefen ved tre anledninger i årene 1975, -76 og -77, kort tid før de årlige legekontrollene for sertifikatfornyelse, har fått foreskrevet Hygroton hos leger som han privat oppsøkte. De to siste ganger 100 tabletter a 100 mg, dosering 1/2 tablett daglig.
Fartøysjefen har på sin egenerklæring ved sertifikatfornyelsen kort etterpå svart nei på spørsmålene om han hadde søkt lege siden forrige legekontroll eller brukte medikamenter. Dette med unntak av 31. mai 1977 da han opplyste å ha søkt privatlege p.g.a. virusinfeksjon i munnen. Skjønt det skulle være overflødig, vil kommisjonen bemerke at det må anses utvilsomt at fartøysjefen brukte Hygroton, som han hadde fått foreskrevet. Man viser bl.a. til det forhold at han fikk fornyet resepten 2 ganger, og at han gikk til etterkontroll og målte blodtrykket den 9. juli 1975, ca 1 måned etter reseptutstedelsen den 9. juni 1975. Hygrotonforeskrivningen i årene 1975-77 ble foretatt av leger i Hammerfest. Fartøysjefen hadde sin første tjenestebase der inntil sommeren 1977, da han ble overført til Bodø. Det finnes ingen opplysninger om at fartøysjefen eventuelt kan ha fått foreskrevet blodtrykkssenkende midler i 1978, -79 og -80. Fartøysjefen har også i disse år i forbindelse med sertifikatfornyelser svart nei på spørsmålene om medikamentbruk og legekonsultasjoner. I forbindelse med havariet ble det i fartøysjefens overnattingsbag funnet en pakning med Hygroton "Geigy" 0,1 g tabletter. Av opprinnelig 100 tabletter var det 17 hele og 5 halve igjen. Etter den foreskrevne behandling ville dette tilsvare ca 160 dagers forbruk.
Det er nå klarlagt at dette preparatet ble utlevert fra Hammerfest apotek den 3. mai 1977 med fartøysjefens navn på etiketten. Det er også klarlagt hvilken lege som skrev ut denne resepten, og at legebesøket fant sted den 2. mai 1977 på Hammerfest Helsehus. Denne legen foretok selv ingen undersøkelse, men skrev ut resepten fordi helsehuset tidligere - både 9. juni 1975 og 27. april 1976 - hadde foreskrevet Hygroton.
Helsehuset har ingen opplysninger om hvilken lege som i 1975 og -76 foreskrev medisinene, hverken ved navn eller initialer. Det forelå heller ingen opplysninger om at pasienten var flyger. Ved den treårige undersøkelsen i Legenemnda 31. mai 1977, som var 4 uker etter utlevering av Hygroton fra Hammerfest apotek, ble BT målt til 190/115. Som en direkte følge av disse relativt høye blodtrykksverdiene, ble fartøysjefens sertifikat ikke fornyet.
Han fikk flyforbud og ble henvist til spesialist i indremedisin ved Hammerfest sykehus. Utredningen lød på situasjonsbetinget blodtrykksforhøyelse. I den perioden han var satt på bakken, ble hans BT målt 6 ganger, fallende fra 185/110 til 140/100, med det resultat at Legenemnda den 21. juni 1977 fornyet hans trafikkflygersertifikat. Det fallende blodtrykket ble oppnådd uten medikamentell behandling av den indremedisinske spesialisten. Flyhavarikommisjonen er av den oppfatning at Hygrotonbruk skjult for legen kan ha vært en av årsakene til at BT-verdiene ble akseptable."
Byretten har i tilknytning til disse forhold funnet bevist: "Flertallet finner det nærliggende å anta at de to foreskrivningene fra 1975 og 1976 er forbrukt, siden B har bedt om nye foreskrivninger. Flertallet har videre funnet det påfallende at alle tre foreskrivninger har skjedd relativt kort tid før de periodiske kontroller. B var klar over at hans blodtrykk ble ansett som problematisk, og flertallet må legge til grunn at det var utslag av en bevisst fortielse at han unnlot å si fra om å ha søkt lege eller å ha brukt medikamenter. Retten viser forsåvidt særlig til at han en snau måned etter foreskrivningen i 1977 opplyste Legenemnda om at han hadde søkt lege for et helt annet forhold (en infeksjon)."
Byrettens bevisbedømmelse er Høyesterett bundet av. Jeg kan ikke se annet enn at kommisjonen ut fra sine oppgaver måtte stille de spørsmål som her er reist. Kommisjonen hadde for øvrig i rapport II en særlig foranledning til å gå nøye inn på forhold omkring Bs medikamentbruk. Etter den kgl. res. av 6. februar 1987 var dette ett av tre forhold som særlig skulle undergis fornyet granskning. At taushetsplikten her ikke var til hinder for at dette ble behandlet i rapporten, er åpenbart.
Formen på de to spørsmålene kommisjonen stilte kan selvsagt diskuteres, men jeg kan ikke se at den formen som er brukt er kritikkverdig. Spørsmålene impliserer ikke noe svar. Kommisjonen har for øvrig presisert at den ikke har grunnlag for å hevde at fartøysjefens helsetilstand har hatt innvirkning på havariet. Ut fra kommisjonens oppgaver og de forhold jeg har pekt på, kan jeg ikke oppfatte utsagnene som ærekrenkende. Men her vil jeg tilføye: Selv om man skulle oppfatte disse uttalelsene som krenkende, kan jeg ikke se at straffeloven §247 er overtrådt. Ut fra de forhold jeg har trukket frem om bakgrunnen for dem, finner jeg det ikke tvilsomt at kommisjonen rettmessig kunne stille disse spørsmålene av åpenbar flysikkerhetsmessig betydning. Det er derfor ikke grunnlag for å mortifisere utsagn 6 og 7.
Etter dette er det klart at staten og kommisjonsmedlemmene også skal frifinnes for kravene om erstatning, jfr. straffeprosessloven §434 annet ledd.
As anke har vært forgjeves. Statens og kommisjonsmedlemmenes anker har ført frem. Omkostningene for byretten og Høyesterett skal avgjøres etter reglene i tvistemålsloven kapittel 13, jfr. straffeprosessloven §440. Staten og kommisjonsmedlemmene har krevet seg tilkjent saksomkostninger for byretten og Høyesterett. Jeg har vært i sterk tvil ved omkostningsavgjørelsen, men er blitt stående ved at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Ved omkostningsvurderingen har jeg dels lagt vekt på at utsagn 1 kunne ha vært utformet på en heldigere måte. Jeg har videre lagt vekt på at B etter offentliggjøringen av granskningsrapportene synes å være blitt gjenstand for en oppmerksomhet og en belastning ut over det som har grunnlag i kommisjonsrapportene når disse leses i sammenheng. I den helhetsvurdering jeg har foretatt inngår også at jeg anser det som selvsagt at staten ikke bare dekker egne prosessomkostninger, men også omkostningene for flyhavarikommisjonens medlemmer.
Jeg utformer mitt forslag til domskonklusjon slik at den dekker alle krav om mortifikasjon og erstatning som ble fremsatt for byretten og som er tatt opp i ankesakene for Høyesterett.
Avslutningsvis vil jeg bemerke: Partene har i stor bredde gått inn på spørsmålet om - og i tilfelle i hvilken utstrekning - uttalelser i rapporter fra granskningskommisjoner bør kunne være gjenstand for mortifikasjon. Jeg har hatt liten foranledning til på mer generell basis å drøfte dette. Men jeg vil likevel peke på at saken har vist at dette problemkomplekset i høy grad fortjener lovgiverens oppmerksomhet.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Wilhelm Mohr, Stein I. Eriksen, Hallvard Vikholt, Liv Daae Gabrielsen og staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger for byretten og Høyesterett tilkjennes ikke.