Rt-1990-419
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-06 |
| Publisert: | Rt-1990-419 (140-90) |
| Stikkord: | Arbeidsmiljø |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 59B/1990, snr 10/1990. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: Førstestatsadvokat Iver Huitfeldt) mot 1. A 2. B 3. C (Forsvarer: Advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Halvorsen, Borchsenius, Backer, Skåre, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §14, §4, §85, FOR-1984-12-14-1245-§16, §87, §8 |
Dommer Halvorsen: Sandnes herredsrett avsa 23. oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"1. A født xx.xx.1937, dømmes for overtredelse av Arbeidsmiljøloven §85, annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §14, første og tredje ledd, jfr. forskrifter av 14. desember 1984 om asbest §16; §85 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §8 nr. 1 bokstav d; §85 annet ledd jfr. første ledd, jfr. §14 annet ledd bokstav a, b, c, e og h til en bot stor kr. 5.000,- - kroner femtusen - subsidiært 10 dagers fengsel. Han dømmes også til å betale saksomkostninger til staten med kr. 1.000,- - kroner ettusen-.
2. B født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av Arbeidsmiljøloven §85, annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §14, første og tredje ledd, jfr. forskrifter av 14. desember 1984 om asbest §16; §85 annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §8 nr. 1 bokstav d; §85 annet ledd jfr. første ledd, jfr. §14 annet ledd bokstav a, b, c, e og h til en bot stor kr. 5.000,- -kroner femtusen- subsidiært 10 dager fengsel. Han dømmes også til å betale saksomkostninger til staten med kr. 1.000,- - kroner ettusen-.
3. C dømmes for overtredelse av Arbeidsmiljøloven §87, jfr. §14, første og tredje ledd, jfr. forskrifter av 14. desember 1984 om asbest §16; §87, jfr. §8 nr. 1 bokstav d; §87, jfr. §14 annet ledd bokstav a, b, c, e og h til en bot stor kr. 100.000,- -kroner hundretusen-. Firmaet dømmes også til å betale saksomkostninger til staten med kr. 5.000,- kroner femtusen-."
Saksforholdet fremgår av domsgrunnene som også inneholder opplysninger om de domfeltes forhold for øvrig, således også om selskapets økonomiske forhold.
De domfelte har anket over lovanvendelsen og straffutmålingen.
Jeg finner at ankene ikke kan føre frem.
For avgjørelsen av de spørsmål anken gjelder, finner jeg det hensiktsmessig å gi en oversikt over saksforholdet.
I løpet av 1987 og 1988 ble det gjennomført en større ombygging av den gamle X til det moderne kjøpesenter Y. Byggherre var Z. Som byggeleder og byggeteknisk konsulent for Y var engasjert selskapet C, hvor A var daglig leder og styreformann, og B var ansvarlig prosjektleder, eller byggeleder. Det ble engasjert en rekke selskaper til å påta seg begrensede oppdrag i prosjektet. Byggelederselskapet var koordinator mellom byggherren og de forskjellige selskapene som utførte arbeidet. Selv om byggelederselskapet forhandlet med de engasjerte selskapene, ble den formelle kontraktsinngåelse foretatt direkte mellom byggherren, Z, og det enkelte selskap. Det er på det rene at verken byggherre eller byggeleder hadde arbeidsgiveransvar for selskapene som var engasjert på oppdragsbasis.
D, som var ansatt i C, var også medlem av musikkorpset E. Musikkorpset samlet inn penger til en forestående Australiatur og påtok seg i den forbindelse ulike dugnadsoppdrag. Gjennom D henvendte musikkorpset seg til byggelederfirmaet om muligheten for korpset til å få oppdrag i forbindelse med ombyggingsarbeidene. Enighet ble oppnådd med C om at musikkorpset skulle få i oppdrag å foreta innvendige rivningsarbeider i den lave spinneribygningen i den gamle fabrikken. I tillegg til rørsystemer skulle ventilasjonskanaler, indre skillevegger, lysarmaturer og andre gjenstander fjernes. Avtalen ble inngått muntlig mellom korpset og byggeleder B i C. Musikkorpset organiserte selv mindre grupper av korpsmedlemmer og deres foreldre, og førte kontroll med hvem som møtte opp og hvor mange timer det ble arbeidet. De yngste korpsmedlemmene var ca 17 år gamle. Arbeidet foregikk i fritiden, på kveldstid. Utbetalingen for utført arbeid skjedde samlet til korpset og gikk inn i korpsets reisekasse.
I forbindelse med ombyggingsarbeidene samarbeidet byggeleder B med det regionale verneombud og arbeidstilsyn allerede fra desember 1986, også med sikte på å kartlegge asbestfaren. Utpå sommeren 1987 fattet man mistanke om asbestforekomst i spinneribygningen. Den 4. september ble det holdt et møte på byggeplassen, hvor blant andre byggeleder B og arbeidstilsynsinspektør F deltok. Det ble da, på grunn av mistanke om asbestforekomst, drøftet å ta materialprøver. Asbestholdig materiale kan nemlig være vanskelig å skjelne fra materialer som ikke inneholder asbest, uten at nærmere analyse foretas. Et nytt møte ble holdt den 8. september for særlig å behandle asbestfaren. Etter en befaring ble man enig om at B, på bakgrunn av en orientering F ga ham om hvor det var størst sannsynlighet for å finne asbest, skulle foranstalte innsamling av prøver.
Samme dag, den 8. september 1987, tok musikkorpset fatt på sitt oppdrag. Arbeidet ble stoppet om kvelden 17. september av arbeidstilsynsinspektør F, etter at han samme kveld var blitt orientert om at det foregikk rivningsarbeid, utført av musikkorpsmedlemmer, i spinneribygningen. F hadde sammen med B samme dag foretatt en vernerunde i arbeidstiden. Herredsretten har lagt til grunn at F under denne befaring fortsatt ikke hadde fått noen klar og tydelig beskjed om at rivningsarbeidet pågikk i spinneribygningen eller at E var engasjert.
Analysen av de første prøver som ble tatt, viste ikke forekomst av asbest. I prøver som ble tatt av nedfallsmateriale som lå igjen etter at musikkorpset hadde utført rivningsarbeid i tiden 8. - 17. september, ble imidlertid asbest påvist.
I det saksforhold som herredsretten etter bevisførselen har lagt til grunn, er fremholdt at de domfelte verken muntlig eller skriftlig hadde gitt beskjed til Arbeidstilsynets representanter før rivningsarbeidet ble igangsatt, jf. asbestforskriftenes §16. Det heter videre i herredsrettens dom at den har funnet "...bevist hinsides rimelig tvil at B på forespørsel fra E om det var asbestfare svarte benektende, selv om han på dette tidspunkt var i løpende kontakt med F om denne faren, og videre at asbestfaren ikke var avklart."
Anken over lovanvendelsen bygger prinsipalt på det syn at herredsretten har anvendt arbeidsmiljøloven §4 feil når den har ansett C som arbeidsgiver i denne sak. Subsidiært er gjort gjeldende at det er feil lovanvendelse når herredsretten har domfelt for overtredelse av arbeidsmiljøloven §14 første og tredje ledd, jf. asbestforskriftenes §16, for å ha unnlatt å sende skriftlig varsel til Arbeidstilsynet før rivningsarbeidene ble igangsatt, tiltalens post I. Det er også feil når det er gitt dom for overtredelse av arbeidsmiljøloven §8 nr 1 bokstav d og §14 annet ledd bokstav a, b, c, e og h, tiltalens poster II og III. Utenom anken har forsvareren for Høyesterett atter subsidiært anført at domsgrunnene er mangelfulle for så vidt gjelder domfellelsen av A, slik at herredsrettens dom må oppheves for hans vedkommende. Alle de domfelte har ellers anket over straffutmålingen og derunder over at retten har anvendt regelen om forhøyet strafferamme når særlig skjerpende omstendigheter foreligger, jf. arbeidsmiljøloven §85 annet ledd.
Hovedspørsmålet i anken er etter dette om selskapet C etter arbeidsmiljøloven §4 var arbeidsgiver for de korpsmedlemmer og foreldre som deltok i arbeidet.
Jeg er enig med herredsretten i at arbeidsmiljøloven §4 sammenholdt med lovforarbeidene ikke entydig løser spørsmålet. Herredsretten har foretatt en konkret vurdering hvor den - også med støtte i loven formålsbestemmelse - har lagt vekt på en rekke forhold som den utførlig har gjort rede for. En slik konkret helhetsbedømmelse er etter mitt syn helt i tråd med den konkrete vurdering Høyesterett tidligere har gitt anvisning på, jf. bla uttalelser i Rt-1982-645 og Rt-1985-185. Jeg nevner at herredsretten har sett hen til de særlige faremomenter rivningsarbeidet innebar, at det ble utført av medlemmer av et musikkorps som var uten særlige kunnskaper og erfaringer om et slikt arbeid, og at de overhodet ikke var klar over risikoen for asbest. Det er videre av herredsretten pekt på at B faktisk opptrådte som mellommann i forhold til korpset, og at han for øvrig hadde full instruksjonsmyndighet i forhold til de enkelte korpsmedlemmer og foreldre som deltok i arbeidet.
Herredsretten bemerker at et annet tolkingsresultat enn det retten var kommet til, ville pulverisere ansvaret og dermed praktisk sett la det forsvinne, noe som er særlig uakseptabelt når man tar i betraktning den åpenbare fare som er forbundet med arbeid med asbestholdig materiale. Jeg tiltrer den helhetsvurdering herredsretten her har foretatt.
Når det gjelder domfellelsen for å ha unnlatt å gi Arbeidstilsynet skriftlig varsel i medhold av asbestforskriftenes §16 - tiltalens post I - vil jeg for det første bemerke at denne forskriftsbestemmelsen klart er hjemlet i arbeidsmiljøloven §14 tredje ledd. For øvrig har herredsretten, som tidligere nevnt, funnet bevist at noe skriftlig varsel ikke er gitt. Som fremholdt av herredsretten, var det på grunn av den fortløpende kontakten med Arbeidstilsynet en særlig oppfordring for byggeleder B til å gå varsomt frem ved "bl.a. å gi entydig beskjed til Arbeidstilsynet om at farefullt asbestarbeid skulle påbegynnes".
Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av arbeidsmiljøloven §85 annet ledd, har retten lagt vekt på det betydelige faremomentet ved rivningsarbeid med asbestholdig materiale. Dette kan forårsake alvorlige sykdommer som også kan oppstå ved kortvarig og intens eksponering av asbeststøv og først vise seg etter mange år. Jeg er enig med herredsretten i at disse momenter bringer regelen i arbeidsmiljøloven §85 annet ledd til anvendelse overfor B.
Når det gjelder A, kunne nok domsgrunnene vært noe mer utførlige, men etter min mening er premissene - lest i sammenheng - tilstrekkelige til å konstatere at også han er dømt med rette for overtredelse av arbeidsmiljøloven §85 første og annet ledd, jf. §14 første og tredje ledd, jf. asbestforskriftenes §16. Herredsretten har pekt på at A, som daglig leder i byggelederselskapet, hadde full instruksjonsmyndighet i forhold til B. A hadde da også kontrollansvaret med hva selskapets ansatte gjorde. I denne forbindelse påpeker herredsretten at selskapets virksomhet ikke var mer omfattende enn at daglig leder også hadde tilstrekkelig oversikt over byggeprosjektet og dermed blant annet var klar over at E var engasjert. Jeg er enig i herredsrettens vurdering her og tilføyer at selve det forhold at et musikkorps var engasjert for å utføre asbestfarlig rivningsarbeid, skjerper kravet til daglig leders kontroll i en så vidt liten bedrift, som etter det opplyste bare beskjeftiget 7 personer.
Av det jeg allerede har sagt, fremgår etter min mening uten videre at de domfelte også med rette er funnet skyldig i overtredelse av arbeidsmiljøloven §8 punkt 1 bokstav d og §14 annet ledd bokstav a, b, c, e og h - tiltalens poster II og III. Dette gjelder for disse tiltaleposters vedkommende også anvendelsen av arbeidsmiljøloven §85 annet ledd . - I forbindelse med tiltalens post III vil jeg for ordens skyld nevne at loven gjerningsinnhold under bokstav h i alle tre foreleggene ved en inkurie er tatt inn som fortsettelse av gjerningsbeskrivelsen under bokstav e.
Bøtene for A og B er etter min mening klart ikke for høyt utmålt, tatt i betraktning forholdets grovhet og de domfeltes økonomiske forhold. Jeg finner her ikke grunn til å gjøre noen forskjell mellom de to i fastsettelsen av bøtestraffen.
Jeg kan heller ikke se at boten C er idømt i medhold av arbeidsmiljøloven §87, er for høy. Det dreier seg om grove overtredelser begått av selskapets daglige leder og byggeleder, hvor også §85 annet ledd kommer til anvendelse. Etter mitt syn må det av allmennpreventive grunner innskjerpes at forgåelser av denne karakter må møtes med en streng reaksjon.
Etter dette stemmer jeg for denne
kjennelse:
Ankene forkastes.