HR-1991-141 - Rt-1991-1171

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-10-30
Publisert:	HR-1991-00141 - Rt-1991-1171 (418-91)
Stikkord:	(Scania-dommen, Vegsund-dommen), Avtalerett, Kjøp av fast eiendom
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale om kjøp av en utbyggingstomt på ca 30 da i Y omkring 15 km fra X sentrum.
Saksgang:	Ålesund byrett 22.06.1989 - Frostating lagmannsrett 29.01.1990 - Høyesterett HR-1991-00141, L.nr. 141/1991, nr. 149/1990
Parter:	1. A, 2. B (advokat Jon Ketil Gjørtz - til prøve) mot C (advokat Gunnar Sørlie)
Forfatter:	Tjomsland, Lund, Sinding-Larsen, Gjølstad, Holmøy
Lovhenvisninger:

Dommer Tjomsland: Saken gjelder spørsmålet om det er inngått bindende avtale om kjøp av en utbyggingstomt på ca 30 da i Y omkring 15 km fra X sentrum.

C, heretter C, er et selskap som driver med salg og service av tyngre transportmateriell. C har 38 anlegg i virksomhet i Norge. D er et heleid datterselskap av C som leier lokaler av morselskapet. Avdelingskontoret til D i X ble i det aktuelle tidsrom ledet av E. C hadde i 1987 ønske om større areal og mer tidsmessige lokaler i X enn det avdelingen disponerte. C vurderte flere alternative tomter for nybygg.

Høsten 1987 kom C gjennom E i kontakt med B, heretter B, en industribedrift som hadde sitt anlegg på et større tomteareal i Y i X. B var ikke villig til å selge et så stort areal som C trengte, og C kontaktet derfor også F som gjennom en utbyggingsavtale hadde disposisjonsretten til et tomteområde på nordsiden av B-tomten. F som er en entreprenørbedrift, har senere endret navn til A, men vil - for det saksforhold som her behandles - heretter bli omtalt som F. I januar og februar 1988 var det innledende kontakter mellom partene, og C innhentet en uttalelse fra X om at den tomten som ble overveiet solgt, var byggeklar.

Etter at det var avholdt et møte mellom partene 7. mars 1988, sendte C 14. mars 1988 følgende likelydende brev til B og F:

"D, X. Kjøp av tomt.

Vi viser til møte i X den 7. mars 1988 med våre representanter direktør G, disponent H og overing. I, og vil herved bekrefte følgende overenskommelse.

1. C får av B og F kjøpe et ca 30 Da stort tomteområde, som er del av Gnr. 17 Bnr. 2 og Gnr. 17 Bnr. 267 i Y.

2. Antydet tomtebegrensning ble inntegnet på gjeldende "Reguleringsplan for Æ-Y, Del 2". Før endelige tomtegrenser bestemmes skal C utarbeide forslag til situasjonsplan med plassering av nødvendig bygningsmasse.

Kjøper og selgere skal samarbeide om å søke omregulering av "Veg 2", slik at denne stopper ved vestre tomtegrense.

3. For den del av tomten som kjøpes av F, skal C betale kr. 150,-/m.

4. C vil utarbeide anbudsdokumenter og gjennomføre anbudskonkurranse i henhold til NS 3400 for dette byggeprosjektet. Dersom F ligger likt eller lavere enn konkurrentene i anbudskonkurransen om byggentreprisen og ellers oppfyller de krav som stilles i anbudsdokumentene, vil dette firma bli preferert ved anbudsavgjørelsen.

Vi ber Dem om å bekrefte denne overenskommelsen, og foreslår at det snarest blir opprettet kjøpsavtaler etter ovenstående retningslinjer."

Brevet var undertegnet av Cs administerende direktør som ikke hadde deltatt i møtet 7. mars.

B ga følgende skriftlige bekreftelse til C i brev 22. mars 1988:

"Kjøp av tomt. B og F.

Vi viser til Deres brev av 14. mars 1988, og bekrefter herved følgende:

Punkt 1, 2 og 3 bekrefter ifølge Deres brev.

Punkt 4 er en sak mellom Dere og F, og vi håper Dere kommer til enighet.

Kjøpsavtale vil bli opprettet så snart punkt 2 i avtalen foreligger.

Håper dette er tilstrekkelig til at Dere kan gå videre med Deres planer.

Da vi i fremtiden vil bli naboer, ser vi frem til et hyggelig samarbeid."

Det er omstridt mellom partene om disponent J i F telefonisk godtok innholdet i brevet 14. mars, og om dette i tilfelle skjedde reservasjonsløst. Utover våren 1988 var det noe korrespondanse mellom partene, og det ble også avholdt et par møter i sakens anledning.

Etter at F og B høsten 1988 ble kjent med at C også var i forhandlinger om et annet tomtealternativ, oppsto det tvist om bindende kjøpsavtale var inngått.

F og B tok 19. desember 1988 ut stevning for Ålesund byrett mot C med påstand om at C skulle dømmes til å gjennomføre kjøpet. C bestred at det var inngått bindende kjøpsavtale.

Ålesund byrett avsa den 22. juni 1989 dom med slik domsslutning:

"1. C blir å frifinne.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

F og B påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett som 29. januar 1990 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Byrettsdommen stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

A, tildligere F, og B påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Det er avholdt bevisopptak ved Ålesund byrett og Oslo byrett hvor J, styreformann i A og K, disponent og hovedaksjonær i B avga partsforklaringer. I tillegg ble det avhørt syv vitner. To av vitnene - herunder administrerende direktør i C - hadde ikke avgitt forklaring tidligere. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saken står i hovedsak i samme stilling som for lagmannsretten, men er på enkelte punkter noe bedre opplyst.

A og B har i hovedsak anført:

Det ble i mars 1988 inngått en bindende avtale mellom partene om at C skulle kjøpe en tomt på ca 30 da - den såkalte "rektangulære tomten" - av de ankende parter. På møtet 7. mars 1988 var det oppnådd enighet om de fleste vesentlige og aktuelle problemstillinger. Det eneste spørsmål av betydning som gjensto etter dette møtet, var Fs krav om preferanseklausul. Dessuten måtte det innhentes en bekreftelse fra det ansvarlige organ i C om at selskapet ville inngå avtalen. Disse forhold ble avklart ved at administrerende direktør bekreftet den oppnådde enigheten i brev 14. mars 1988 til de ankende parter og dessuten - i samsvar med den fremgangsmåten som var avtalt - foreslo en preferanseklausul til fordel for F, jfr. punkt 4 i brevet. B bekreftet enigheten i brev 22. mars 1988 til C. Disponent J i F bekreftet enigheten telefonisk, og aksepterte da også Cs forslag til preferanseklausul.

Lagmannsretten uttaler - med rette - at dersom brevet av 14 mars leses isolert, så kan det se ut som C bekrefter at kjøpet var avtalt. Lagmannsretten tar imidlertid feil når den anfører at dersom man "kjenner forutsetningene" behøver ikke Cs brev innebære noe annet enn at tomten var håndgitt på de gitte betingelser, og den tar også feil når den uttaler at brevet på dette punkt ikke burde kunne misforstås av de ankende parter. De opplysninger som foreligger om forberedelsene til møtet 7. mars 1988 - og her er faktum bedre opplyst for Høyesterett enn for de tidligere retter - viser at representantene for C hadde godt kjennskap til det aktuelle området og at selskapet var interessert i en rask avklaring. Om den forståelse som ble oppnådd på møtet 7. mars 1988, vises foruten til forklaringene fra de ankende parter, også til forklaringen fra daværende disponent i D, E.

Det er ikke noe verken i brevet 14. mars 1988, i sakens dokumenter for øvrig eller i Cs opptreden som gir holdepunkter for å forstå brevet som en bekreftelse på et opsjonstilbud. Det ville i så fall vært unødvendig at bekreftelsen ble gitt av selskapets direktør. Det var heller ikke fastsatt noen tidsfrist eller noe vederlag for opsjonen, noe som i slike tilfeller er vanlig. Under enhver omstendighet ville det vært enkelt for C å klargjøre at brevet bare skulle forstås som en bekreftelse på en opsjon.

De forhold som lagmannsretten mente fremdeles var uavklarte etter brevet 14. mars og akseptene, kan ikke være avgjørende. Dels vurderte partene disse forhold som tilstrekkelig avklart eller for å være uten betydning, og dels ble spørsmålene bevisst utsatt til senere avgjørelse.

Partene var enige om størrelsen på det areal som skulle kjøpes og om hvordan grensene skulle trekkes. Østgrensen kunne ikke fastlegges før de eksakte nabogrensene mot nordvest var inntegnet og arealet beregnet. På møtet 7. mars var partene usikre på hvor nabogrensene i nordvest gikk, men partene var enige om at tomten skulle følge grensene.

Det var videre enighet om prisen og om at det skulle skje kontant oppgjør.

Lagmannsretten har lagt til grunn at spørsmålet om omregulering av veisystemet ikke var tilstrekkelig avklart. Brevet fra C 14. mars 1988 viser imidlertid at partene var fullt innforstått med reguleringsplanen og veisystemet i området og i hvilken grad dette ville kunne begrense utnyttelsen av tomten. Men partene var på dette punkt enige om at de i samarbeid skulle søke veien omlagt, og dette forhold var - etter de ankende parters mening - ikke til hinder for at partene kom frem til en bindende kjøpsavtale.

Det følger av vanlige regler at kjøperen har risikoen for at han får konsesjon og etableringsløyve. Disse spørsmål var for øvrig heller ikke fremme under forhandlingene, og de innebærer ikke noe aktuelt problem i denne saken.

Utformingen av preferanseklausulen ble avklart ved Js muntlige aksept av Cs brev 14. mars 1988. F fremmet senere - i møte med C 26. mai 1988 - ønske om en endring av denne klausulen, men det var opp til C å avgjøre om dette ønsket skulle imøtekommes. Det samme gjaldt et ønske fra F om av skattemessige grunner å få utføre grunnarbeider for C.

For de tidligere retter hevdet de ankende parter at C trakk seg fra prosjektet på grunn av endrede markedsforhold. For Høyesterett er det klargjort at bakgrunnen var at C vurderte en alternativ lokalisering på Z. C varslet imidlertid ikke de ankende parter om dette før lenge etter at prosjektet i Y var lagt på is. Også på grunn av denne passivitet må C nå være bundet.

Det erkjennes at Høyesterett i en rekke avgjørelser har krevet relativt sterke bevis før avtale om salg av fast eiendom er inngått. I denne saken foreligger det imidlertid skriftlig materiale som dokumenterer den enighet partene er kommet frem til. I slike tilfeller har Høyesterett jevnt over ansett bindende avtale for inngått selv om ikke formelle avtaledokumenter er undertegnet av begge parter. De ankende parter har vist til dommene i Rt-1963-234, Rt-1981-595 og spesielt til dommen i Rt-1987-1205.

De ankende parter har ansett det tilstrekkelig å nedlegge påstand om fastsettelsesdom, og påstanden er omformulert under ankeforhandlingen for Høyesterett.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. C er bundet til avtale om kjøp av et ca 30 dekar stort tomteområde, som er en del av gnr. 17 bnr. 2 og gnr. 17 bnr. 267 i Y i X kommune, til pris og øvrige vilkår som bekreftet i brev av 14. mars 1988 fra C til henholdsvis B og F.

2. B og A tilkjennes saksomkostninger såvel for byrett, lagmannsrett som for Høyesterett."

C har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens dom er riktig i resultatet, og ankemotparten kan i hovedsak også slutte seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det må tillegges vekt at lagmannsrettens bevisvurdering bygger på umiddelbar bevisførsel.

Det bestrides at det er inngått en gjensidig rettslig bindende avtale mellom partene.

Cs brev 14. mars 1988 var en bekreftelse på den foreløpige enighet partene var kommet frem til på møtet 7. mars 1988, og inneholdt også et forslag til løsning på preferansekravet fra F. Men det er viktig å understreke at enigheten på dette tidspunkt ikke gjaldt selve kjøpsavtalen, men innholdet av en opsjon til C fra selgerne. Det var nødvendig for C å få en slik opsjon for at selskapet kunne foreta videre undersøkelser og engasjere konsulent m v med de omkostninger dette ville innebære. Cs brev kunne vært utformet klarere, men brevet er - særlig når det leses på bakgrunn av forhistorien - godt forenlig med opsjonsalternativet. De ankende parter hadde som lagmannsretten riktig fremhever, heller ikke grunnlag for å forstå brevet på noen annen måte. I den grad Cs brev 14. mars 1988 ble akseptert av de ankende parter var det derfor utelukkende inngått en bindende opsjonsavtale mellom partene.

C vil imidlertid bestride at det er tilstrekkelig dokumentert at F har gitt en reservasjonsløs aksept på Cs brev. Det må ha formodningen mot seg at F har godtatt den foreslåtte preferanseklausulen, når selskapet i møtet 26. mai 1988 på nytt tok spørsmålet opp og fremsatte krav om en annen utforming av klausulen enn den som var inntatt i Cs brev. Preferanseklausulen ble under forhandlingene tillagt stor betydning av F, og muligheten for å få byggeoppdrag er et helt sentalt motiv for Fs engasjement på tomtemarkedet. Bevistvilen må her gå ut over F som gjør gjeldende at det er inngått en bindende avtale, og som kunne skapt bedre klarhet ved å besvare Cs brev skriftlig.

Det foreligger i denne saken ikke noen klar og entydig markering av at det er inngått en bindende kjøpsavtale. Tvert imot vises det i Cs brev og i Bs aksept til at kjøpsavtale skal inngås på et senere tidspunkt. Partene var i realiteten ikke kommet til enighet om annet enn kvadratmeterprisen. Alle de øvrige punkter i avtalen var uavklarte, men samtidig gjenstand for videre behandling. Dette viser at partene fremdeles befant seg på forhandlingsstadiet. C vil fremheve det usannsynlige i at selskapet ville inngå en bindende kjøpsavtale med alle de uavklarte spørsmål som her forelå.

Av spørsmål som - etter Cs mening - var uavklarte, er særlig fremhevet: Usikkerheten om hvor eiendomsgrensene gikk, usikkerheten om den ønskede omregulering ville bli oppnådd, usikkerhet om selskapet ville få konsesjon og driftsløyve, manglende grunnundersøkelser samt fastsettelsen av nærmere bestemmelser om selve oppgjøret. Det grunnleggende krav som C hadde stillet under forhandlingene, var at selskapet skulle få disponere en byggetomt på 30 da som i sin helhet kunne utnyttes i samsvar med formålet. Det var, på grunn av de forhold som tidligere er nevnt, på det aktuelle tidspunkt høyst uklart om denne forutsetning ville kunne oppnås. Det måtte være klart for de ankende parter at C ikke ville påta seg risikoen for denne helt grunnleggende forutsetning, og at selskapet derfor ikke ville inngå en bindende kjøpsavtale før disse spørsmål var avklart. C har særlig fremhevet at bare 24 da av tomten ville kunne utnyttes dersom den ønskede omregulering ikke ble oppnådd.

Det er ikke noe i partenes etterfølgende opptreden som tyder på at de mente det var inngått en bindende kjøpsavtale. F tok tvert imot preferanseklausulen opp til drøftelse på møtet 26. mai 1986 og fremmet da også ønske om av skattemssige grunner å få utføre grunnarbeider for C.

Det bestrides at C har utvist en klanderverdig passivitet eller at selskapet kan bebreides for ikke å ha varslet de ankende parter om at selskapet inngikk i forhandlinger med henblikk på en alternativ lokalisering.

C har vist til dommene i Rt-1955-719, Rt-1973-1165 og spesielt til dommen i Rt-1985-1265.

Dersom de ankende parter skulle få medhold i at det er inngått en bindende kjøpsavtale mellom partene, har ankemotparten ikke innvendinger mot de ankende parters påstand slik denne lyder etter den rettelse som ble foretatt under ankeforhandlingen.

C har nedlagt slik påstand:

"1. Punkt 1 i Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

2. A og B dømmes in solidum til å erstatte C saksomkostninger for alle instanser."

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Det sentrale spørsmål i saken er - slik jeg ser det - hvordan Cs brev 14. mars 1988 til de ankende parter skal forstås. Ordlyden i brevet tyder - hva også lagmannsretten synes å mene - på at C her bekreftet at selskapet godtok de vilkår og den prosedyre som partene var kommet frem til på møtet 7. mars. Preferanseklausulen sto riktignok i en annen stilling enn de øvrige spørsmål som var omhandlet i brevet; på dette punkt var det ikke oppnådd enighet i møtet. Jeg finner det mest naturlig å forstå brevet 14. mars slik at det ville være oppnådd enighet mellom partene om kjøp av tomten dersom selgerne bekreftet oppsummeringen i brevet og F godtok den foreslåtte preferansklausul. Jeg legger da særlig vekt på brevets innledende formulering hvor C vil "bekrefte følgende overenskommelse" og på brevets siste avsnitt hvor C ber selgerne "om å bekrefte denne overenskommelsen" og dessuten foreslo "at det snarest blir opprettet kjøpsavtaler etter ovenstående retningslinjer".

C har til støtte for sin tolking særlig vist til uttrykket "får .... kjøpe" i punkt 1 i brevet, men jeg kan - når brevet leses i sammenheng - ikke se at dette gir uttrykk for at det dreide seg om bekreftelsen av en opsjonsavtale. Risikoen for den uklarhet som kan ha oppstått på grunn av brevet 14 mars, må ligge hos C som burde ha uttrykt seg klarere.

Jeg har - i motsetning til lagmannsretten - ikke funnet tilstrekkelig grunnlag i det som er opplyst om møtet 7. mars, til å legge til grunn en annen tolking av brevet 14. mars enn den som er mest i samsvar med ordlyden. Hvilke spørsmål som ble drøftet og hva som ble avtalt på møtet 7. mars, er til dels omstridt mellom partene. Men jeg nevner at de ankende parter har støtte i forklaringen til disponent E i D når de har anført at partene på møtet var kommet tilstrekkelig langt i forhandlingene til at en bindende kjøpsavtale kunne inngås, men at ingen av dem som deltok i møtet, kunne forplikte C til en slik avtale. De ankede parters forståelse av møtet støttes også av at brevet 14. mars 1988 var undertegnet av Cs administrerende direktør. Han har i sin forklaring ved bevisopptaket uttalt at han undertegnet brev av denne typen "når brevet forpliktet selskapet eller når man ønsket å få større gjennomslagskraft gjennom brevet". - I tillegg gjensto det å avklare spørsmålet om preferanseklausul. Også av Cs interne møtereferat fremgår det at C her skulle komme med et utspill.

Det er likevel momenter som kan tale for at man fra Cs side ikke hadde forutsatt at partene allerede på dette tidspunkt skulle inngå en bindende kjøpsavtale. Det avgjørende er imidlertid etter min mening at de ankede parter under de foreliggende omstendigheter hadde rimelig grunn til å forstå Cs brev som et bindende tilbud om kjøp av tomten. Jeg minner i den forbindelse om at det ellers ikke hadde vært nødvendig at brevet var undertegnet av Cs administerende direktør. Dersom det bare var meningen å bekrefte en opsjonsavtale, burde som nevnt C ha formulert dette på en klarere måte.

C har anført at det i mars 1988 gjensto for mange vesentlige spørsmål uavklart til at partene kan anses for å ha inngått en bindende kjøpsavtale. Jeg har på dette punkt funnet saken tvilsom. Saken gjelder kjøp av en større utbyggingstomt hvor kjøpesummen er ca 5,5 mill kroner, og det har formodningen for seg at kjøperen da ønsker en best mulig avklaring før han inngår en bindende kjøpsavtale. Det må derfor i et tilfelle som dette, kreves ganske sterke holdepunkter før man kan anse partene for å ha inngått en bindende avtale. Jeg er likevel kommet til at denne anførsel - særlig hensett til de formuleringer som er brukt i Cs brev 14. mars 1988 - ikke kan føre frem. Det er utvilsomt riktig - som anført av C - at det gjensto å avklare enkelte spørsmål mellom partene, men jeg mener at dette etter omstendighetene ikke var til hinder for at partene likevel inngikk en bindende kjøpsavtale. De uavklarte spørsmål må løses gjennom tolking og utfylling av denne avtale.

Om de forhold som C særlig har trukket frem, skal jeg bemerke:

Jeg finner det klart at anførslene om manglende grunnundersøkelser og manglende avklaring av om kjøperen ville få konsesjon og etableringsløyve, er uten betydning i denne sammenheng. Disse spørsmål som ikke er nevnt i Cs brev 14. mars, har ikke vært berørt i forhandlingene mellom partene, og C har ikke senere tatt skritt for å oppnå avklaring. Heller ikke det forhold at oppgjørstidspunkt m v ikke var fastsatt, legger jeg vekt på.

Spørsmålet om grensene for tomten var - slik jeg ser det - tilstrekkelig avklart til at en bindende kjøpsavtale kan anses inngått. Jeg viser her særlig til Es forklaring under bevisopptaket hvor han om drøftelsene i møtet 7. mars 1988 uttaler: "J krevde at også grunnen for veg 2 og området nord for veg 2 skulle omfattes av kjøpet, slik at tomtens grenser i nord og vest skulle følge eiendommensgrensene. Som begrunnelse for dette oppga Olsen at han ikke ønsket å sitte igjen med et lite jordstykke som hverken kunne utnyttes eller som X ville innløse. C så selv ikke noe behov for å kjøpe grunnen til veg 2 og området nord for denne. De innså imidlertid at dersom de skulle kjøpe en tomt, måtte de kjøpe alt." - Også de øvrige opplysninger som foreligger om møtet 7. mars, taler etter mitt syn for at selgerne måtte legge til grunn at Cs brev 14. mars bygget på denne forutsetning.

Noe større tvil reiser den ønskede omreguleringen som er nevnt i punkt 2 i Cs brev. Det fremgår både av brevet og av de øvrige opplysninger i saken, at C la stor vekt på at det skulle oppnås en tilfredstillende løsning på dette punkt. Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at også dette spørsmålet var tilstrekkelig avklart mellom partene. Jeg viser til det opplegg som er beskrevet i punkt 2 i Cs brev og som altså ble akseptert av selgerne, hvor det heter: "Før endelig tomtegrenser bestemmes skal C utarbeide forslag til situasjonsplan med plassering av nødvendig bygningsmasse. Kjøper og selgere skal samarbeide om å søke omregulering av "veg 2", slik at denne stopper ved vestre tomtegrense." Bakgrunnen for etableringen av det samarbeide som her er omtalt, var - så vidt jeg har forstått - at J som styreformann i Ø, hadde gode kontakter i X.

B aksepterte i brev 22. mars 1988 de vilkår som fremgikk av Cs brev. C har for Høyesterett bestridt at det foreligger en reservasjonsløs aksept fra F. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at tilbudet ble akseptert av disponent J i en telefonsamtale med den daværende utbyggingssjef i C; noe som har støtte i referatet av begge parters anførsler for de tidligere retter. Dette betyr at F også godtok den utforming av preferanseklausulen som var inntatt i punkt 4 i Cs brev. Jeg legger etter dette til grunn at begge selgerne ga C den bekreftelse de var anmodet om.

De opplysninger som foreligger om partenes opptreden etter bekreftelsen av brevet 14. mars 1988, gir ikke noe entydig bilde av hvordan partene da betraktet den rettslige situasjon seg i mellom. Jeg vil spesielt nevne at F har skapt en viss uklarhet ved å fremsette krav om en annen formulering av preferanseklausulen enn den som fremgikk av punkt 4 i brevet 14. mars. Rettslig sett må imidlertid Fs brev her bedømmes som en anmodning om endring i den avtalen selskapet tidligere hadde akseptert. Dette blir derfor i prinsippet uten betydning for spørsmålet om bindende avtale var inngått. Samlet vurdert er jeg kommet til at partenes etterfølgende opptreden ikke rokker ved den oppfatning at det i mars 1988 ble inngått en bindende kjøpsavtale mellom partene.

Jeg er etter dette kommet til at de ankende parter må gis medhold i at det er inngått en bindende kjøpsavtale mellom partene. Jeg kan ikke se at det er noe til hinder for at det avsies en fastsettelsesdom i samsvar med den påstand de ankende parter har nedlagt i skranken for Høyesterett. De gjenstående uavklarte spørsmål må som nevnt løses ved tolking og utfylling av avtalen.

Anken har etter dette ført frem. Saken har imidlertid budt på tvil. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. C er bundet til avtale om kjøp av et ca 30 dekar stort tomteområde, som er en del av gnr. 17 bnr. 2 og gnr. 17 bnr. 267 i Y i X, til pris og øvrige vilkår som bekreftet i brev av 14. mars 1988 fra C til henholdsvis B og F.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. C er bundet til avtale om kjøp av et ca 30 dekar stort tomteområde, som er en del av gnr. 17 bnr. 2 og gnr. 17 bnr. 267 i Y i X, til pris og øvrige vilkår som bekreftet i brev av 14. mars 1988 fra C til henholdsvis B og F.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.