Rt-1963-234

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-03-07
Publisert:	Rt-1963-234
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15/1963
Parter:	Carl Simpson (Skjerpen) (høyesterettsadvokat Sven S. Gisvold) mot Edvard Skjerpen (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen).
Forfatter:	Endresen, Leivestad, Berger, Mindretall: Rode, Roll Matthiesen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §65, Tvistemålsloven (1915), §177

Dommer Endresen: Denne sak gjelder spørsmålet om eieren av g.nr. 2 b.nr. 1 i Borge, Edvard Skjerpen, har gitt sin sønn Carl Simpson (Skjerpen) bindende tilsagn om at denne skal få overta eiendommen i sameie med sin bror Riulf, slik at Carl nå kan kreve at faren utsteder skjøte - på hele eiendommen eller for en ideell halvdel - mot å få kjøpesum og kårytelser. Lofoten herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 10. mars 1956 dom med denne domsslutning:

«1. Edvard Skjerpen dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å utstede skjøte til Carl og Riulf Skjerpen på eiendommen Skjerpen Øvre g.nr. 2 b.nr. 1, 8 og 9 i Borge.

2. Edvard Skjerpen frifinnes for Carl Skjerpens erstatningskrav.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet mindretallet - sorenskriveren - fant at det ikke var inngått bindende avtale mellom partene. Han fant heller ikke at det var prosessuell adgang til å dømme Edvard Skjerpen til å utstede skjøte til Carl Simpson og Riulf Skjerpen i fellesskap da sistnevnte ikke var part i saken.

Edvard Skjerpen påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, og hans hustru Wilhelmine Skjerpen og sønnen Hans erklærte hjelpeintervensjon til støtte for ham. Lagmannsretten, som var satt med 2 domsmenn, avsa 21. november 1958 dom med denne domsslutning:

«Edvard Skjerpen frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Hans Skjerpen som hjelpeintervenient pålegges i medhold av tml. §177 annet ledd å erstatte Carl Simpson (Skjerpen) kr. 500 innen 2 uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Carl Simpson har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett gjort gjeldende at det allerede før

Side:235

han forlot Canada, gjennom brevveksling var truffet en fullstendig og bindende avtale mellom ham og faren om at han skulle overta gården i sameie med broren Riulf og likeledes en tilstrekkelig klar avtale mellom de to brødre om å drive gården sammen. Disse skriftlige avtaler ble utdypet gjennom samtaler mellom partene før jul 1954, og Carl og Riulf overtok driften av eiendommen fra 1. januar 1955 og drev den for felles regning i 4-5 måneder. Carl Simpson har videre gjort gjeldende at Riulf har oppgitt sin rett vedrørende eiendommen, og at den ankende part derfor har krav på å få skjøte på hele eiendommen. Subsidiært kreves skjøte på en ideell halvdel. Under saksforberedelsen for Høyesterett har den ankende parts daværende prosessfullmektig gitt avkall på å fremme et subsidiært erstatningskrav i denne sak. Carl Simpson har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Edvard Skjerpen dømmes til å utstede skjøte til Carl Simpson på eiendommen Skjerpen Øvre, g.nr. 2 b.nr. 1, 8 og 9 i Borge, mot å få erlagt den avtalte kjøpesum kr. 10 000, og å få utredet kår til seg og sin hustru, som nærmere beskrevet i Edvard Skjerpens brever av 16. mai og 20. juli 1953

Subsidiært: Edvard Skjerpen dømmes til å utstede skjøte til Carl Simpson på en ideell halvpart av eiendommen Skjerpen Øvre, g.nr. 2 b.nr. 1, 8 og 9 i Borge, mot å få erlagt den halve kjøpesum, kr. 5000, og å få utredet kår til seg og sin hustru, som nærmere beskrevet i Edvard Skjerpens brever av 16. mai og 20. juli 1953.

I begge tilfelle: Edvard Skjerpen dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til Carl Simpson.»

Edvard Skjerpen, som for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel, har tatt til gjenmæle. Han har for Høyesterett bestridt at det før Carls avrelse fra Canada eller etter hjemkomsten var kommet til bindende avtale om at Carl skulle overta eiendommen i sameie med Riulf og likeledes at de to brødre skulle ha overtatt gårdsdriften fra 1. januar 1955. At endelig avtale er kommet i stand, er etter ankemotpartens mening også utelukket fordi overenskomst mangler på viktige punkter, særlig vedrørende boligforholdene. Edvard Skjerpen har også anført at den ankende parts påstand av prosessuelle grunner ikke kan tas til følge. Han har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes for såvidt angår frifinnelsen av Edvard Skjerpen.

2. Carl Simpson dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Edvard Skjerpen og for Høyesterett til staten.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Lofoten herredsrett til avhør av Edvard og Wilhelmine Skjerpen som parter og 30 vitner hvorav 14 nye for Høyesterett. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, men kan på vesentlige punkter slutte meg til det syn som herredsrettens flertall - domsmennene har gitt uttrykk for.

Side:236

Jeg nevner først at jeg - på samme måte som lagmannsretten - anser det sannsynlig at kjøpekontrakten av 29. januar 1949 mellom Edvard og Riulf Skjerpen innebar en reell rettshandel; men overdragelsen var falt bort mellom disse to før Edvard Skjerpen innledet salgsforhandlinger med sønnen Carl, dels fordi det ikke ble noe av Riulfs påtenkte giftermål, dels fordi denne ble syk. Kjøpekontrakten med Riulf dannet derfor ingen hindring for at Edvard Skjerpen kunne treffe den ordning med Carl som disse måtte finne formålstjenlig.

Edvard hadde tidligere forgjeves forsøkt å få den eldste sønn Otto til å overta gården, og etter at Carl - som var nest eldste sønn og dermed nest i odelsrekken - var blitt gift og selv hadde fått en sønn, ba Edvard, som da var ca. 75 år, ham om å komme hjem og overta gården. I et brev poststemplet 16. mai 1953 ga Edvard Carl nærmere opplysninger om gården og gårdsdriften samt om mulighetene for biinntekter ved fiske, og anførte videre at kjøpesummen var kr. 9000 v kr. 1000 som utgjorde Carls arvedel, at gården solgtes med gårdsredskaper m.v., og at kåret skulle bestå av 2 sauer, 1-2 liter melk pr. dag, brenntorv og hus så lenge foreldrene levet; det ble også gjort nærmere rede for antall rom m.v. i huset. Carl svarte i brev av 15. juni 1953 at han og hans kone nå hadde bestemt seg for å komme hjem den følgende sommer og overta gården. Buskapen på gården ville han gjerne overta etter vanlig pris. Han ga uttrykk for at han håpet at hans søsken var enig i den fastsatte kjøpesum - som han fant lav -, slik at det ikke ble ubehageligheter fra deres side. Videre fremgikk det av brevet at han som følge av hjemreisen kom til å selge sitt hus i Canada. I et nytt brev av 20. juli 1953 meddelte faren at han etter å ha samrådd seg med Carls brødre satte prisen til kr. 10 000. Dessuten forbeholdt han at Riulf som hele tiden hadde arbeidet hjemme på gården, skulle få et lite stykke mark, men tilføyet her at Carl nok ville få bruke dette stykke hvis ikke Riulf selv kom til å bruke det - hva han neppe ville. «Så gården skal dere få beholde, det kan Dere stole på,» understreket han. Han regnet også på ny opp kårytelsene, og tilføyde her «det er alt».

I betraktning av at Carl senere for å hjelpe Riulf gikk med på atskillig ugunstigere vilkår, anser jeg det ikke tvilsomt at det etter dette brev forelå konsens mellom Carl og faren både om at Carl skulle overta gården og om betingelsene; når Carl ikke besvarte brevet av 20. juli, skyldtes det alene at Edvard kort etter - 4. august - sendte et nytt brev til Carl hvor han reiste spørsmålet om ikke Carl og Riulf kunne overta gården sammen. Hovedpunktet i den tvist som denne sak gjelder, er da om partene i den følgende brevveksling ble enige om at Carl og Riulf skulle overta gården i ideelt sameie, eller om resultatet ble at spørsmålet om gården skulle ligge i sameie eller bli gjenstand for fysisk deling mellom de to brødre, ble utskutt til nærmere forhandlinger og avgjørelse etter at Carl var kommet hjem.

Foranledningen til brevet av 4. august var at enkelte medlemmer av familien gjorde henvendelser til Edvard fordi de mente

Side:237

at Riulfs interesser ikke var ivaretatt i tilstrekkelig grad. I brevet anførte Edvard bl.a. følgende: «Jeg vil herved sende dig nogle linjer i anledning gården. Riulf vil ha halve gården i lag med deg. Dette til meddelelse før du foretar deg noget. Prisen blir den samme for hele gården som før meddelt. Riulf er jo flink med jordarbeid og har svært lyst med det. Gården har jo svært my dyrkningsland så om nogle år kan gården fordobles. De andre søskende synes at Riulf bør få en del av gården han som har vært hjemme og arbeidet på gården hele tiden, jeg har ikke spurt Riulf da jeg skrev til deg, for jeg gikk ut fra at han ikke vil befatte seg med nogen gård da han ikke var gift. Forresten er han jo så nervøs for han får litte sove, han må flere ganger bruke medisiner, og nu går han og grubler over at han blir husvill, og ikke har noget arbeide mere. Du vet den som er nervøs, der kommer mange tanker frem. Kjære Karl kan du ikke overta gården i lage med han, bare på 3 år kan gården opparbeides minst 10 mål så her er jo nok og arbeide opp av. Her er nok dyrkningsland. - - - Riulf er dyktig og arbeide i lage med andre, men kan mindre drive seg selv - - -». Den naturlige forståelse av dette brev er etter min mening at Carl her oppfordres til å overta gården i sameie med Riulf. Carl bes «overta gården i lage med» Riulf, det sies at denne mindre kan drive seg selv, men er flink til å arbeide sammen med andre, prisen oppgis for gården som en helhet mens det må være åpenbart at det ved fysisk deling måtte bli en vesentlig prisforskjell på de to deler beroende på hvilken del husene ville komme til å følge. En deling ville også medføre en rekke andre problemer med hensyn til gjennomføring, valgrett m.v., problemer som både trengte nærmere klargjøring og måtte gjøre en slik overtagelse mindre lokkende for Carl. Hadde Edvard hatt en slik løsning i tankene, ville han hatt all oppfordring til å ordlegge seg annerledes, og han ville etter min mening også gjort det, jfr. i denne forbindelse omtalen av det markstykke som Edvard i brev av 20. juli 1953 forbeholdt seg å gi til Riulf.

Dette brev førte til at Carl 16. august 1953 sendte broren Riulf et brev hvori han anfører: «Jeg hadde brev fra far for en tid siden hvor han bad mig å komme hjem å overta gården. Jeg ble jo helt overrasket for jeg trodde jo at du hadde overtatt gården for mange år siden. Vi bestemte oss da å reise hjem å overta den men fikk så et brev senere fra far hvori han sier at du liker å ha halve gården sammens med oss. - - - Hvis du liker å overta gården alene så er det helt i orden med meg Riulf. Hvis du derimot heller ønsker å overta gården sammens med meg, så er det ikke noen hindringer i veien fra min side. Du har jo vært hjemme og arbeidet på den i alle disse årene, så min mening er at du skulle ha den om du så ønsket. Hvis du liker meg å overta gården sammens med deg, så skriv tilbake med en gang. Vi kan imidlertid ikke komme hjem før neste sommer. - - -» Også dette brevet gir etter min. mening uttrykk for at det er overtagelse i sameie det er tale om.

Det svar Riulf sendte, foreligger bare i form av en kladd. Jeg er imidlertid enig med herredsrettens mindretall og

Side:238

lagmannsretten i at det må antas at kladden i det vesentlige har samme innhold som det brev som ble sendt. Her anfører Riulf bl.a.: «Hvad angår overtakelse av gården så ser jeg det ikke likt å holde på med alt, derimot halvdelen kunne jeg tenke meg, så det passer godt at du kunde overta den andre. Så det er i orden fra min side.» Om Riulf her mener ideelle eller fysiske halvdeler er uklart, men ordlyden trekker kanskje mest i retning av det siste. I hvert fall tar Carl denne mulighet i betraktning når han i sitt svarbrev til faren av 5. november 1953 bl.a. anfører: «Angående gården så er det alright at vi overtar den sammens med Rialf, men liker ikke å dele den opp i to. Vi kommer nok overens å drive sammens og Riulf kan jo også dele hus sammens med oss.» Dette er det siste brev som foreligger før Carl med familie 10 måneder senere reiste fra Canada til Norge. Spørsmålet er så hva de her gjengitte ord innebærer. Jeg forstår dem slik at Carl først uttaler sin uvilje mot å dele gården i to og dernest - med tanke på sameie - gir uttrykk for at han og Riulf nok kommer overens om samdrift og felles bolig. Hans avstandtagen fra å dele gården skjer i forsiktige ordelag, men jeg finner det likevel tilstrekkelig tydeliggjort at han ikke ønsker denne løsning; det dreier seg jo her ikke om et forretningsbrev, men om et brev fra sønn til en gammel far i hjemlandet. I hvert fall hadde Edvard etter denne uttalelse fra Carl all oppfordring til å si fra dersom han ville holde muligheten for fysisk deling åpen. En avtale om å ha gården i ideelt sameie innebar at rettsforholdet mellom de to brødre noenlunde ville være på det rene; skulle Riulf derimot kunne kreve fysisk deling hvis brødrene ikke ble enige om annet, ville dette medføre uvisshet både med hensyn til hvem som i tilfelle skulle overta husene og om hvorledes jorden skulle fordeles, likesom en oppdeling ville vanskeliggjøre rasjonell drift etter Carls planer. Det måtte være klart også for Edvard at spørsmålet om å selge hus og innbo og oppgi en god stilling i Canada kunne stille seg annerledes for Carl om en slik mulighet skulle holdes åpen. Når dertil kommer at det var faren som hadde bedt Carl om å komme hjem og overta gården, at Carl tidligere allerede var kommet til forståelse med faren om at han skulle overta hele gården, at Carl - nest etter Otto som hadde avslått å overta gården - var best odelsberettiget og endelig at Carl i sitt brev av 5. november jo bare aksepterte den løsning som faren - etter hva jeg tidligere har antatt - hadde foreslått i sitt brev av 4. august, er jeg etter en samlet vurdering kommet til at det ved Carls hjemrelse forelå en bindende avtale om at faren skulle overdra gården til Carl og Riulf i ideelt sameie.

Edvard Skjerpen har også gjort gjeldende at bindende avtale ikke kan ansees istandbrakt fordi vesentlige spørsmål gjensto uløst. Heller ikke denne anførsel kan etter min mening føre frem. Om den opprinnelige ordning var blitt stående slik at Carl skulle overta gården alene, er det åpenbart at han når han vendte hjem ikke kunne møtes med at avtalen ikke var bindende fordi det ikke uttrykkelig var fastsatt hva eiendommen omfattet, når den skulle overtas, hvordan kjøpesummen skulle ordnes og hvorledes

Side:239

boligspørsmålet skulle løses. At Riulf kom inn som medeier, kan ikke stille spørsmålet i en annen stilling. Spørsmålene måtte ansees som utskutt til løsning på en rimelig måte etter hjemkomsten. Når det gjelder boligspørsmålet, nevner jeg for øvrig at det foreligger vitneprov - også fra Riulf- om at Carl etter hjemkomsten hadde planer først om å bygge et tilbygg på våningshuset, siden om et eget kårhus. Det sier seg imidlertid selv at disse planer ikke lot seg realisere så lenge det var reist tvist om hvilke rettigheter Carl kunne gjøre gjeldende.

Etter dette er det ikke nødvendig for meg å ta stilling til om gårdsdriften - som påstått av den ankende part - ble overtatt av Carl og Riulf i fellesskap fra 1. januar 1955. Det foreligger her - som på en rekke andre punkter - helt motstridende forklaringer fra de to leire som familien har delt seg i. Jeg kommer ikke nærmere en løsning av dette spørsmål enn lagmannsretten har gjort, og henholder meg til hva der er anført av denne rett som har hatt anledning til umiddelbart å høre parter og vitner.

Prinsipalt har Carl Simpson påstått faren forpliktet til å utstede skjøte til ham på eiendommen i dens helhet. Som begrunnelse har han vist til at faren i en pantobligasjon datert 17., tinglyst på eiendommen 21. november 1955 har erkjent å skylde Riulf kr. 20 000 for arbeidslønn og tilbakekjøp av eiendommen. Den ankende part har for Høyesterett gjort gjeldende at Riulf derved har oppgitt også sin rett til å overta en sameiedel av eiendommen. Ankemotparten har bestridt dette og vist til at Riulf under bevisopptaket har forklart at utstedelsen av pantobligasjonen skyldtes at han og faren høsten 1955 omgjorde kontrakten av 1949 fordi han fryktet odelssøksmål fra Carl. Jeg er enig med ankemotparten i at man ikke på grunnlag av nevnte pantobligasjon tør slutte at Riulf ikke lenger kan gjøre krav på noen sameiedel i eiendommen. Da Riulf ikke er gjort til part i denne sak, kan det ikke her avgjøres om han fortsatt i forhold til både faren og broren Carl har i behold sin rett til å tre inn som sameier ved siden av Carl. I denne sak kan Carl derfor bare kjennes berettiget til å kreve utstedt skjøte på en ideell halvdel av eiendommen - hva han også subsidiært har gjort. Til klargjøring av mitt syn på rettsforholdet mellom brødrene nevner jeg imidlertid at om Riulf har tapt nevnte rett, vil Carl etter min mening ha krav på å få overta den hele eiendom. Som jeg før har nevnt, anser jeg kjøpekontrakten av 1949 bortfalt allerede før salgsforhandlingene mellom Edvard og Carl tok til. Har Riulf også tapt sin rett til å tre inn som sameier, må Carl etter saksforholdet i denne sak - hvor han var kalt hjem for å overta slektsgården - kunne falle tilbake på den opprinnelige ordning hvoretter han skulle overta gården alene, en ordning som ble modifisert for at Riulf skulle komme med som sameier. Og Carl må likeledes kunne kreve å få overta hele gården dersom Riulf nå ikke lenger skulle ønske å overta en sameiedel.

Påstanden fra Carl Simpson omfatter også skjøtning av g.nr. 2 b.nr. 8 og 9 som ble utskilt fra b.nr. 1 ved skylddelingsforretninger av 14. november 1955. B.nr. 8 ble overdradd fra Edvard Skjerpen

Side:240

til datteren Ingrid ved skjøte tinglyst 4. juli 1956. Carl Simpson har for Høyesterett erkjent at Ingrid hadde fått løfte av faren på denne eiendom - som bare utgjør en tomt på ca. 1 mål - før salgsforhandlingene mellom ham og faren tok til, men har gjort gjeldende at Ingrid senere har gitt avkall på tomten. Jeg kan imidlertid ikke finne det godtgjort at Ingrid har gitt slikt avkall at det nå kan påberopes av Carl Simpson. Den ankende parts påstand på dette punkt kan derfor ikke tas til følge.

Når det gjelder b.nr. 9, er det på det rene at denne parsell ble unntatt i kjøpekontrakten av 29. januar 1949 mellom Riulf og faren. Ankemotparten gjør gjeldende at dette skyldtes at han 1. nyttårsdag 1949 hadde lovet å overdra parsellen - som utgjør ca. 70 mål - til sønnen Hans, og dette er under bevisopptaket blitt bekreftet av Edvards hustru, sønnen Hans og dennes hustru. Det foreligger også opplysninger om at Hans i de følgende år har skåret torv på arealet og latt andre skjære torv mot vederlag som er blitt betalt til ham, og han lot torvskjæringen skje i form av en kanal som skulle tjene til å drenere området. På den annen side er det opplyst at Edvards sønner Otto og Karsten i atskillige år etter 1949 har hatt kreaturer på beite på området og også har inngjerdet store deler av det for å frede mot naboeiendom. Det foreligger også vitneutsagn som taler mot at Hans kan ha fått endelig tilsagn om at han skulle få området. I farens brev til Carl er heller intet sagt om at dette område ikke skulle gå med i salget av slektsgården til Carl, dette til tross for at parsellen som nevnt uttrykkelig var unntatt i kontrakten av 1949. I disse brev er det også gang på gang fremhevet at det fantes meget dyrkningsland på gården, og etter hva der er opplyst under saken utgjorde b.nr. 9 det beste dyrkningsland. Det foreligger også divergerende uttalelser om en tur Carl og faren skal ha tatt over eiendommen - som den førstnevnte sier fant sted i november 1954, sistnevnte i februar 1955, og hvor Carl hevder intet ble sagt om at Hans skulle ha b.nr. 9, mens faren sier det motsatte. Jeg er blitt stående ved at hvilke tanker han enn kan ha hatt med å unnta b.nr. 9 ved salget i 1949, kan det ikke ansees godtgjort at Edvard før han innledet salgsforhandlingene med Carl, på bindende måte hadde lovet å overdra parsellen til Hans. Jeg slutter meg således til hva lagmannsretten på dette punkt er kommet til etter umiddelbart å ha hørt parter og vitner. Jeg antar derfor at avtalen mellom Edvard og Carl også omfattet dette område, og hva jeg tidligere har sagt om Carls rettigheter over b.nr. 1 i forhold til faren og Riulf, gjelder for så vidt tilsvarende for b.nr. 9. Her kommer imidlertid det særskilte spørsmål til om Riulf ved sin opptreden under denne sak i forbindelse med b.nr. 9, kan sies å ha oppgitt eller forspilt sin rett til å tre inn ved siden av Carl som sameier av denne parsell.

Imidlertid har Edvard med hustruens samtykke ved kontrakt av 14., tinglyst 26. mai 1955 overdradd parsellen til «Hans Skjerpens barn og Edvard Skjerpen i fellesskap». Det fremgår av et senere forliksutkast, datert 18. august 1955, at barnas part - som var en gave fra Edvard «ifølge muntlig tilsagn av 1949» - skulle

Side:241

utgjøre en ideell halvdel. Av en fremlagt hjemmelsattest fremgår det videre at det er Hans Skjerpen og Hans Skjerpens barn som nå har hjemmelen til b.nr. 9 «ifl. makeskiftekontrakt (skjøte) og skjøte tgl. 17. mars og 22. juni 1959». Da forliksklage i saken ble forkynt for Edvard Skjerpen 25. juni 1955 - altså etter at han hadde overdradd retten til en ideell halvdel av b.nr. 9 til Hans Skjerpens barn - vil det i denne sak hvor de nåværende hjemmelsinnehavere til b.nr. 9 ikke er parter, ikke kunne avsies dom med bindende virkning også for så vidt angår denne halvdel. Den gjenværende halvdel er derimot overdradd etter saksanlegget, og det fremgår da av tvistemålslovens §65 annet ledd at dommen i denne sak for så vidt angår denne halvdel uten videre blir bindende for de nåværende hjemmelsinnehavere forutsatt at ikke reglene i §65 tredje ledd får anvendelse. Da det imidlertid også når det gjelder denne halvdel, er uvisst om Riulf kan og i tilfelle vil gjøre gjeldende noen sameierett, vil dom på plikt til skjøtning i denne sak bare kunne gjelde en ideell fjerdedel av b.nr. 9.

Jeg er således kommet til at Edvard Skjerpen i denne sak må dømmes til å utstede skjøte til Carl Simpson på en ideell halvdel av g.nr. 2 b.nr. 1 i Borge og en ideell fjerdedel av b.nr. 9 mot å betale den halve kjøpesum kr. 5 000 og erlegge kår. Den ankende parts prosessfullmektig har for Høyesterett erklært at Carl Simpson er villig til å erlegge kr. 5 000 uansett om b.nr. 8 og 9 helt eller delvis skulle bli unntatt fra en skjøtningsplikt som fastsettes i dommen. Den ankende part har også påtatt seg å erlegge de fulle kårytelser uansett om bare hans subsidiære påstand skulle bli tatt til følge.

Etter den tvil saken har voldt, antar jeg at Edvard Skjerpen ikke bør pålegges saksomkostninger for noen retter.

Jeg stemmer for denne dom:

Edvard Skjerpen dømmes til å utstede skjøte til Carl Simpson (Skjerpen) på en ideell halvpart av eiendommen Skjerpen Øvre, g.nr. 2 b.nr. 1, og på en ideell fjerde part av g.nr. 2 b.nr. 9 i Borge, mot å få erlagt den halve kjøpesum, 5 000 - fem tusen - kroner og å få utredet kår til seg og sin hustru som nærmere beskrevet i Edvard Skjerpens brev er av 16. mai og 20. juli 1953.

For øvrig frifinnes Edvard Skjerpen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 6 - seks - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Rode: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer på vesentlige punkter dens begrunnelse.

Ved den brevveksling som fant sted før Carl forlot Vancouver, og som førstvoterende har gjort rede for, har Edvard etter min mening forpliktet seg til å overdra en halvpart av eiendommen til Carl. Den annen halvpart skulle broren Riulf ha. En slik overdragelse kunne tenkes å skje i form av en fysisk deling av eiendommen mellom de to brødre, eller i den form at de sammen

Side:242

overtok den hele, udelte eiendom som sameiere for hver sin ideelle halvpart.

I motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne at brevene fra Edvard gir noe utvetydig uttrykk for hvilken form han hadde tenkt seg. Derimot ga Riulf i det av førstvoterende delvis siterte udaterte brev til Carl temmelig klart uttrykk for at han forutsatte at eiendommen ble delt mellom dem. Slik ble han også oppfattet av Carl, som i et etterfølgende brev av 5. november 1953 til Edvard, som også sitert av førstvoterende, skriver: «Angående gården så er det alright at vi overtar den sammens med Riulf, men liker ikke å dele den opp i to. Vi kommer nok overens å drive sammens og Riulf kan jo også dele hus sammens med - - -». Jeg kan ikke finne at uttrykksmåten i de øvrige vekslede brever eller omstendighetene ellers gir grunnlag for å legge noen annen mening i de siterte setninger enn den de likefrem gir uttrykk for: Carl regnet med at det skulle lykkes å komme til en ordning med erververen av den annen halvdel av eiendommen, Riulf, så de kunne overta og drive den i sameie og unngå en oppdeling som han ikke fant ønskelig. Carl kan ha hatt gode grunner for å anta at en slik ordning ville komme i stand. Det kan forklare at han ikke allerede før avreisen fra Vancouver sørget for å få klarlagt om det var et fysisk eller en ideell halvdel av eiendommen han skulle overta, til tross for at han var oppmerksom på spørsmålet. Men det kan ikke endre det forhold at spørsmålet fremdeles sto, og også av Carl ble ansett for å stå åpent da han kom til Skjerpen.

Som lagmannsretten kan jeg ikke finne at det er grunnlag for å anta at det etter Carls ankomst til Skjerpen er truffet avtale om at han og Riulf skulle overta gården i fellesskap som sameiere, og det er på det rene at Riulf ikke er villig til å gå inn i et slike sameieforhold. Under disse omstendigheter antar jeg at Carl ikke kan kreve at Edvard skal oppfylle sitt tilsagn om å selge ham halvdelen av eiendommen ved å gi ham skjøte på en ideell halvdel av denne. Forutsetningen for en overdragelse i denne form var, som Carl selv hadde gitt uttrykk for, at de to brødre var enige om å eie og drive gården i fellesskap.

For så vidt angår Edvards plikt til å overdra Carl en fysisk halvdel av eiendommen, har Carls prosessfullmektig for Høyesterett erklært at Carl ikke er interessert i å kjøpe en slik del, og at krav om overdragelse av en sådan derfor ikke inngår i hans påstand.

Jeg stemmer således for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Saksomkostninger finner jeg heller ikke bør idømmes for Høyesterett.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Rode.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Dommer Berger: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:243

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Fiane med domsmenn Leif Lie og Chr. Christoffersen): - - -

Eiendommen Skjerpen øvre, g.nr. 2 b.nr. 1 i Borge av skyld mark 1,10 eies av saksøkte Edvard Skjerpen og hustru Wilhelmine. Eiendommen som er på ca. 800 mål består av ca. 65 mål dyrket mark og resten er utmark. I ekteskapet har Edvard Skjerpen og hustru 9 barn, hvorav saksøkeren Carl Simpson Skjerpen er nest eldste sønn. Han har siden 1927 vært i Amerika hvor han den meste tid har bodd i Vancouver, Canada. I Amerika har han ernært seg som grubearbeider, fisker m.v., og han satt i ganske gode inntekter. Han la seg opp en del penger. I 1951 giftet han seg og han og familien bodde i eget hus som de hadde skaffet seg. Den 16. mai 1953 skrev Edvard Skjerpen til sønnen Carl Skjerpen og spurte ham om han var interessert i å kjøpe farsgården. I skrivet opplyste han at kjøpesummen var kr. 9 000 minus kr. 1 000 som fragikk i arv, og han nevnte at gården ville bli solgt med gårdsredskaper, ploger, slåmaskin og kjøreredskaper, som alt var så godt som nytt. Videre nevnte han at kåret var 2 sauer, 1 til 2 liter melk om dagen og brenntorv og hus så lenge han og hustruen levet. Det ble også anført hvilke værelser våningshuset besto av, og at dette kunne deles i to. Carl Skjerpen svarte på brevet den 15. juni 1953 hvor han takket sin far for opplysningen vedrørende gården og han uttalte at han var helt overrasket over prisen, som han regnet med skulle blitt en helt annen. I brevet sier han at han og hustruen hadde bestemt seg for å komme hjem til sommeren og overta gården. Han nevnte også i brevet at han håpet at hans søsken var enig om prisen, så det ikke ble noen ubehageligheter fra noen av dem. Han skrev også at han gjerne ville kjøpe buskapen som var på gården, og at han ville betale denne etter vanlig pris. I skriv av 4. august 1953 skrev imidlertid saksøkte Edvard Skjerpen igjen til sønnen Carl, og han opplyste da at en yngre sønn, Riulf, som hele sitt liv hadde arbeidet på gården, ville ha «halve gården i lag med ham». På grunnlag av dette brev skrev så Carl Skjerpen til broren Riulf hvor han spør om han vil overta halve gården sammen med ham eller om han vil overta gården alene. Han kunne selv velge. Carl Skjerpen påstår at han så mottok et brev fra broren Riulf hvor han erklærte at han var enig i at brødrene sammen skulle overta gården og drive den i fellesskap. På grunnlag av dette brev realiserte så Carl Skjerpen det han eiet i Amerika, både hus og løsøre og i oktober 1954 kom han hjem og flyttet med sin familie inn på farsgården. Det ble imidlertid ikke opprettet hverken kjøpekontrakt eller skjøte på gården og etter hånden ble forholdet så tilspisset mellom Carl Skjerpen og foreldrene, samt de hjemmeværende barn Riulf og Ingrid, at Carl Skjerpen med sin familie flyttet fra gården i juni 1955. Den 21. juli samme år uttok Carl Skjerpen stevning mot sin far etter at saken forgjeves var forliksbehandlet den 4. juli samme år. Saksøkeren påstår at det ved den forannevnte brevveksling er inngått en rettslig bindende kjøpeavtale mellom ham og foreldrene når det gjelder gården, hvilket bl.a. er bekreftet ved at han den 1. januar 1955 overtok gårdens drift sammen med broren Riulf.

Saksøkte Edvard Skjerpen har tatt til gjenmæle og han benekter at det er inngått noen rettslig bindende avtale mellom ham og saksøkeren. Det var skriftlig bare foretatt foreløpige forhandlinger angående

Side:244

eiendommen, og når disse forhandlinger ikke førte frem til et endelig resultat, er saksøkte følgelig ikke forpliktet til å overdra eiendommen. Han benekter at denne ble overtatt den 1. januar 1955. - - -

Retten skal bemerke:

Rettens flertall, domsmennene finner det godtgjort at det er inngått en rettslig bindende avtale mellom partene, gående ut på at eiendommen Skjerpen Øvre g.nr. 2 b.nr. 1 i Borge skal overdras saksøkeren Carl Skjerpen og Riulf Skjerpen for kr. 10 000. Domsmennene bygger på de forannevnte brever som er vekslet mellom partene. I sitt første brev av 16. mai 1953 ga saksøkte som foran nevnt detaljerte opplysninger om gården, og han anførte at den ville bli solgt med gårdsredskaper, ploger, slåmaskin og kjøreredskaper som alt var i god stand. Kåret er nøyaktig oppgitt og det skulle bestå av 2 sauer, 1 til 2 liter melk om dagen og brenntorv og hus så lenge saksøkte og hans hustru levet. I brev av 15. juni 1953 svarte så saksøkeren at han godtok tilbudet og han opplyste om at han ville komme hjem til sommeren og overta eiendommen. I et brev av 20. juli 1953 skrev saksøkte igjen til saksøkeren og han nevnte da en rekke ting som hadde betydning når det gjaldt eiendommen. Han opplyste således at han hadde snakket med alle sine sønner og de hadde svart at de syntes prisen var for lav, og at det minste saksøkeren måtte betale for eiendommen var kr. 10 000. Saksøkte nevnte igjen kåret og han anførte at det ikke ble spørsmål om noen ku, men bare litt melk hver dag. Videre nevnte han husrom, brenne, litt poteter og 2 sauer på foret. Det er alt, skrev han.

Ved det som foreligger opplyst i saken finner domsmennene det godtgjort at Riulf Skjerpen har tilskrevet saksøkeren og samtykket i en ordning, gående ut på at han og saksøkeren skulle overta gården sammen og drive den i fellesskap. Det er riktignok under saken fremlagt en kladd til et brev fra Riulf Skjerpen til saksøkeren hvor han anfører følgende: «Hva angår overtagelse av gården så ser jeg det ikke likt å holde på med alt, derimot halvdelen kunne jeg tenke meg. Så det passer godt at du kunne overta den andre. Så er det i orden fra min side».

Domsmennene finner imidlertid ikke å kunne godta kladden som bevis. Videre finner domsmennene at avtalen mellom partene er blitt effektuert ved at driften av gården den 1. januar 1955 ble overtatt av saksøkeren og Riulf, til tross for at det ikke er satt opp noe skriftlig om dette. Videre bygger domsmennene på at en rekke av saksøktes barn, som er avhørt i saken som vitner, har provet at de har hørt foreldrene si at meningen var at saksøkeren og Riulf i fellesskap skulle overta gården. Dette gjelder 3. vitne datteren Aminda Strøm, 4. vitne sønnen Karsten Skjerpen, 5. vitne datteren Hildur Solli og 2. vitne svigersønnen Arthur Solli. Sistnevnte har forklart at til ham har saksøkte sagt at saksøkeren og Riulf overtok gården den 1. januar 1955.

Som følge av dette voterer domsmennene for at saksøkerens påstand blir tatt til følge, således at saksøkte blir dømt til å utstede skjøte til saksøkeren og Riulf. Sistnevnte er riktignok ikke part i saken, men da han opprinnelig har gått med på den inngåtte avtale, må overdragelsen av eiendommen også omfatte ham. Blir han og saksøkeren ikke enige om driften av gården mener domsmennene at de får oppløse sameiet etter de regler som gjelder for dette.

Rettens mindretall, sorenskriveren, mener at det ved de nevnte skriv

Side:245

ikke er inngått noen endelig avtale mellom partene angående eiendommen. Det er riktignok skrevet ganske detaljert om de forskjellige ting, som prisen, kåret m.v., men etter hans mening kan det allikevel ikke sees som annet enn foreløpige forhandlinger. Det sto enda flere uløste spørsmål igjen. Det var således ikke bestemt om når eiendommen skulle overtas, hvordan kjøpesummen skulle ordnes og heller ikke var eiendommen odelsfri, idet saksøkeren som nevnt er nest eldste sønn. Dessuten måtte vel kåret nærmere spesifiseres selv om saksøkte hadde skrevet om dette i sine brev. Dette gjelder således de rom som saksøkte og hans hustru skulle disponere, i våningshuset. Det er sikkert riktig at det var saksøktes brever som fikk saksøkeren til å realisere det han eiet i Amerika og reise hjem, men etter sorenskriverens mening er dette i og for seg ikke bindende for saksøkte. De forskjellige forslag som han kommer med i sine brev, hvor han først tilbyr saksøkeren gården alene og senere anfører at Riulf må være med, tyder på at avtalen ennå ikke hadde fått sin endelige form. Saksøktes hustru Wilhelmine Skjerpen har som part forklart at hun intet visste om mannens første brev til saksøkeren før det kom svar fra ham og da protesterte hun. Hun sa til mannen at det måtte tas hensyn til sønnen Riulf som hadde arbeidet på gården hele sitt liv uten noen godtgjørelse, og hun forlangte at han skulle ha sin fysiske halvdel av gården. Dette er bekreftet av saksøkeren, samt den hjemmeværende datteren, 10. vitne, Ingrid Skjerpen. Hun har forklart at det ble snakket om fellesdrift av gården, men at saksøkeren og Riulf skulle ha hver sitt skjøte.

8. vitne, Hans Skjerpen, som er saksøktes yngste sønn, har forklart at Riulf kom til ham etter at saksøkerens første brev forelå om at han var villig til å overta gården. Riulf var fortvilet og han ba vitnet si til faren at han ville ha halve gården, og at hans halvdel skulle være selve hovedbruket. Saksøkeren fikk så overta den del som skulle skilles ut. Det ble da til at Hans Skjerpens hustru, 11. vitne, Laila Skjerpen, overbrakte saksøkte beskjeden fra Riulf. Hun snakket med saksøkte i fjøset i overvær av svigerinnen Ingrid Skjerpen, og hun sa at Riulf ville ha halve gården. Til dette svarte saksøkte at det vel ikke ville være riktig å overdra hele gården til saksøkeren og han lovet da at han på ny skulle skrive til saksøkeren og opplyse ham om at Riulf skulle ha halve gården. Saksøkte skrev så sitt brev av 4. august 1953 og sorenskriveren legger vekt på det uttrykk han bruker i brevet. Han skriver: «At Riulf vil ha halve gården i lag med deg» og dette tyder på at saksøkte her tenkte på en fysisk deling av gården. Videre anfører han: «De andre søskene synes at Riulf bør få en del av gården han som har vært hjemme og arbeidet på gården hele tiden». Videre: «Dette til meddelelse før du foretar deg noe». Sorenskriveren finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at saksøkeren og Riulf overtok gårdens drift den 1. januar 1955. Saksøkte og hans hustru benekter dette og saksøkte påstår at han kun har sagt til saksøkeren at han kunne overta den halve del av eiendommen fra nevnte dato for tilfelle av at saken ble ordnet sånn som saksøkte og hans hustru ønsket det. Datteren Ingrid, som hele tiden har vært hjemme, har også benektet at saksøkeren og Riulf overtok gården som nevnt. Hun har kunnet følge med i det som foregikk i langt større grad enn de andre søsken kunne gjøre, som bodde utenfor hjemmet. Avgjørende for saken er etter sorenskriverens mening brevet som Riulf skrev til saksøkeren om

Side:246

at han ville ha halvdelen av gården, og sorenskriveren finner ikke at det er ført bevis for at brevet er et falsum. Sorenskriveren godtar at et brev med samme innhold som den fremlagte kladd er sendt saksøkeren og mottatt av ham, og der står det tydelig hva Riulf krever når det gjelder gården. Etter sorenskriverens mening er det eiendommelig at dette viktige brev ikke eksisterer i og med at saksøkeren har oppbevart de øvrige brev som var av betydning når det gjaldt forhandlingene mellom ham og faren om den faste eiendom. Riulf Skjerpen har som vitne opplyst at han pleier å kladde brever som han mener er av viktighet, og at hans brev til saksøkeren angående den fremtidige ordning med den faste eiendom var særdeles viktig for ham må vel ansees for å være på det rene. Han hadde nedlagt et stort arbeid på gården gjennom en årrekke uten å få noen spesiell godtgjørelse for det, og det var derfor av stor betydning for ham at han fikk en ordning med gården som sikret hans fremtid. Han har vært en del sykelig og han har lidt av søvnløshet og har av den grunn ikke kunnet arbeide hos fremmede. I 1949 ble det opprettet kjøpekontrakt mellom ham og foreldrene hvorved eiendommen ble overdradd ham, men da det ble til at han ikke giftet seg, ble foreldrene fortsatt sittende med eiendommen. Kjøpekontrakten ble derfor annullert.

Grunnen til at saksøkte og hans hustru ikke ville utstede skjøte til saksøkeren og Riulf i fellesskap er den at de er redd for at Riulf som den svakere part intet vil få å si. Dette er også grunnen til Riulfs holdning. Et moment til som taler mot saksøkerens påstand om at endelig avtale var inngått er den omstendighet, at det ikke ble satt opp overdragelsesdokument etter at saksøkeren kom hjem i oktober 1954. Hadde forholdet mellom partene i detaljer vært på det rene, mener sorenskriveren at overdragelsesdokumentet vedkommende eiendommen var blitt satt opp og undertegnet en rimelig tid etter at saksøkeren kom hjem. Ved avgjørelsen av saken må det sees hen til at det gjelder overdragelse av en stor jordeiendom som saksøkte og hans hustru har eiet og drevet gjennom et langt liv. Ved overdragelsen måtte de ta hensyn til sønnen Riulf og ivareta hans interesser, og før dette var ordnet har de ikke følt seg bundet. Hertil kommer at eiendommen har vært i slekten i ca. 150 år, og det må derfor kreves et meget sterkt bevis for at det var kommet en bindende avtale om salg i stand så lenge det ikke er satt opp kjøpekontrakt eller skjøte. Det henvises til høyesterettsdommer i Rt-1907-314, Rt-1919-28 og Rt-1939-496, samt Rt-1955-719.

Mindretallet, sorenskriveren, mener at det ikke er prosessuell adgang til å dømme saksøkte til å utstede skjøte både til saksøkeren og Riulf Skjerpen. Sistnevnte er ikke part i saken og han har uttalt at han ikke ønsker å ha gården i sameie med saksøkeren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Sigmund Walen, lagdommer E. Wessel Holst og hjelpedommer Arne-Mauritz Talseth med domsmenn Berby Johansen og Ole Aasmoe): - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall, og tiltrer i det alt vesentlige dets begrunnelse.

Retten anser det godtgjort at den ankende part i 1949 overdro eiendommen til sønnen Riulf for kr. 8 000, som ansåes betalt ved kjøperens

Side:247

tilgodehavende lønn for arbeid på gården i mange år. Motparten har ikke godtgjort at denne overdragelse var proforma-arrangement istandbrakt for at den ankende part skulle oppnå alderstrygd. Imidlertid anser retten det bevist at denne overdragelse falt bort mellom partene lenge før den ankende part innledet salgsunderhandlinger med motparten. Både selgerens og kjøperens opptreden viser at de anså avtalen for bortfalt. Således tilbød den ankende part først en svigersønn eiendommen - og da han ikke var interessert, innledet han salgsunderhandlinger med motparten. Riulf Skjerpen har deltatt i disse forhandlinger uten med et ord å påberope seg kontrakten av 1949. Det var først etter at denne sak var reist at Riulf gjorde gjeldende at han hadde rett til eiendommen etter avtalen i 1949.

Lagmannsretten er enig med herredsrettens mindretall i at der ikke er truffet endelig og bindende avtale i den foreliggende brevveksling mellom partene. Etter at partene gjennom de første brev synes å være blitt enige om at motparten skulle overta eiendommen alene, ble forholdet endret ved at Riulf kom inn i bildet, og Riulf ble av motparten godtatt som kontraktpart. Selv om lagmannsretten antar at den ankende part i brevet til motparten av 4. august 1953 utvilsomt må ha ment et sameieforhold når han bruker uttrykkene «halve gården i lag med deg» - og «i lag med han», så er det på den annen side heller ikke tvilsomt at Riulfs brev til motparten (udatert kladdebrev) gir uttrykk for at han mener en fysisk deling. Retten anser det godtgjort at et brev med lignende innhold som denne kladd er sendt og mottatt av motparten. Dette utleder retten av motpartens brev til foreldrene av 5. november 1953. Motparten sier her at han ønsker å overta gården «sammen med Riulf, men liker ikke å dele den opp i to.» Dette synes å være et svar på Riulfs forslag. Motparten uttaler også håpet om at han og Riulf vil komme overens om å drive gården «sammens». Til slutt heter det i brevet at han vil skrive siden til Riulf.

Det er på det rene at noe senere brev til Riulf ikke er sendt, og brevvekslingen om gården er, etter hva der foreligger i saken, avsluttet.

Når derfor motparten avvikler i Canada og reiser hjem sommeren eller høsten 1954, må han ha vært klar over at noen endelig avtale om gårdkjøpet ikke er kommet i stand.

Retten antar for øvrig at selv om planene om overtagelse av farsgården har vært sterkt medvirkende til avreisen fra Canada og realisasjonen av eiendelene der, så var Norgesreisen noe motparten hadde tenkt på i lang tid, særlig etter at han i 1951 ble gift.

Det er på det rene at motparten med familie tok inn i den ankende parts hjem i oktober 1954. Retten antar at det i tiden fremover til nyåret nok var snakket om overtagelse av gården mellom partene og Riulf, men det er ikke godtgjort at det skjedde noe som tyder på at partene ble enige. Det ansees riktignok godtgjort at den ankende part ved en anledning en måneds tid etter at motparten var kommet, viste ham rundt på eiendommen og herunder ikke nevnte noe om at han tidligere hadde lovet Hans Skjerpens barn og datteren Ingrid parseller av eiendommen, men tvert imot ga uttrykk for at det intet var fraskilt gården, men det ble ikke opprettet noe dokument, tross motpartens anmodning herom.

Motparten har påstått at han sammen med Riulf overtok driften av gården fra 1. januar 1955 i henhold til den avtale som var truffet. Den ankende part og hans hustru har benektet dette.

Side:248

Under tvil har lagmannsretten funnet at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at det har funnet sted en overtagelse som tok sikte på realisering av tidligere avtale. Flere vitner har bekreftet at de har hørt at både den ankende part og hans hustru samt Riulf har gitt uttrykk for dette - og det skulle også ha vært erkjent av den ankende part og Riulf i det forliksmøte sorenskriveren ledet den 17. august 1955. Det fremgår imidlertid intet herom i herredsrettens dom.

Retten kan tenke seg at det nok er skjedd en slags driftsovertagelse pr. 1. januar 1955 av motparten og Riulf i fellesskap, men uten at det er kommet til enighet om den endelige form for eiendomsovertagelsen, og uten at kjøpesummens betaling, kårets omfang og fordeling m.v. var omtalt. Av vitneforklaringene for lagmannsretten fremgår det at partene - og særlig motparten og Riulf - fremdeles drøftet hvorledes forholdet mellom dem skulle ordnes. Det gikk flere måneder uten at noe skriftlig dokument ble opprettet - og den ankende part deltok også i gårdens drift. Kåret i henhold til den opprinnelige avtale ble heller ikke gjennomført.

Etter hvert viste det seg at det også var andre kilder til uoverensstemmelser. Særlig gjelder dette den parsell av eiendommen som den ankende parts sønn, Hans Skjerpen påstår ble lovet, og også overdradd hans barn allerede i 1949. Denne parsell som Hans Skjerpens barn fikk kontrakt på i mai 1955 og som senere ble utskilt som b.nr. 9 er et større utmarksstykke på ca. 70 mål, som på grunn av gode dyrkningsmuligheter allerede før krigen var utsett til bureisningsbruk.

Hans Skjerpen fremsatte på sine barns vegne krav om denne parsell. Han ble støttet heri av den ankende part og hans kone, og av Riulf samt søsteren Ingrid, som på sin side gjorde krav på en annen parsell - en tomt - som senere er utskilt som b.nr. 8. De andre søsken støttet motparten, som hevdet at parsellene gikk med i hovedbruket, og at der ikke forelå noe tidligere løfte eller overdragelse.

Dette forhold sammen med flere andre uoverensstemmelser, brakte sterk splid innen familien, og etter hvert ble forholdene så utålelige at motparten flyttet med sin familie. Det er ikke for meget sagt at de to leire i familien nå står i åpent fiendskap til hverandre.

Når det gjelder parsell nr. 9 finner retten grunn til å fastslå at det i forhold til motparten ikke er ført bevis for at Hans Skjerpen før forhandlingene med motparten ble innledet har fått løfte om å overta denne eiendom, og heller ikke for at han faktisk hadde overtatt den. Den bruk han har gjort av den til beite og torvskjær skjedde på grunnlag av samtykke og var ikke eksklusiv.

Etter dette finner retten at der heller ikke etter 1. januar 1955 er kommet endelig og bindende avtale i stand mellom partene, heri innbefattet Riulf. At de to som etter motpartens oppfatning skulle ha eiendommen i sameie ikke er kommet frem til enighet, styrker etter rettens mening formodningen om at man ikke var kommet lenger enn til forhandlingsstadiet, da bruddet mellom partene oppsto og motparten forlot den ankende parts hjem.

Lagmannsretten tiltrer ellers herredsrettens mindretalls bemerkninger om de bevis som bør kreves ved overdragelse av jordeiendommer. Etter rettens mening bør bevisene være særlig sterke når det til

Side:249

overdragelsen knytter seg kårforpliktelser. Også angående dette var det uløste spørsmål. Således var det i den første del av brevvekslingen, hvor kårforpliktelser ble omtalt, intet nevnt om pleie og tilsyn for kårfolket i alderdom og i sykdomstilfelle. Dette var et spesielt vilkår i kontrakten med Riulf av 1949. - - -