Rt-1991-133
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-15 |
| Publisert: | Rt-1991-133 (39-91) |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 27B/1991, nr 282/1989 |
| Parter: | Svein Matningsdal (Advokat Johan Haga - til prøve) mot Leif og Aud Tove Matnisdal (Advokat Tor N Rekve). |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Lund, Schei, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §20, §25 |
Dommer Skåre: Saken gjelder spørsmålet om en odelsberettiget har gitt avkall på løsningsretten, jfr odelsloven §25 annet punktum. Tvisten har følgende bakgrunn:
Sigrid Maria og Lauritz Matningsdal hadde sammen hjemmel til gnr 118 bnr 5 i Hå kommune. I januar 1987 kom de til at de ikke lenger kunne fortsette å drive gården - en erkjennelse som hadde sammenheng med at begge var syke. Gården ble da tilbudt sønnen Leif for en pris på 1.2 millioner kroner. Leif var interessert under forutsetning av at ingen av hans to eldre brødre ønsket å overta. Den eldste av brødrene var ikke interessert. Den nest eldste, Svein, tok ikke noe umiddelbart standpunkt, men Leif hevder at Svein den 29. juni 1987 - da de to møttes sammen med sine ektefeller - frafalt løsningsretten. Skjøte til Leif og hans ektefelle Aud Tove ble tinglyst den 30. juni 1987. Den 9. juli 1987 reiste Svein odelsløsningssak og krevde odelstakst.
Jæren herredsrett avsa 1. desember 1987 dom, som for så vidt gjelder løsningsspørsmålet, hadde denne domsslutning:
"......
2. Leif Mattningsdal, født xx.xx.1954 og Aud Tove Mattningsdal, født xx.xx.1958 tilpliktes å overskjøte eiendommen gnr. 118 bnr. 5 i Hå kommune til Svein Mattningsdal, født xx.xx.1951, innen 14. april 1988 mot at Svein Mattningsdal innen samme dato betaler løsningssummen med kr 825.000,- - åttehundreogtjuefemtusen kroner -. ..........
5. Leif og Aud Tove Mattningsdal tilpliktes innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å erstatte Svein Mattningsdal v/adv. Johan Haga sakens omkostninger med kr 15.700,- - femtentusensjuhundre kroner -."
Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett som 28. august 1989 avsa dom med slik domsslutning:
"1. Leif og Aud Tove Matnisdal frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsretten eller for lagmannsretten."
Svein Matningsdal har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. I anledning ankesaken er de tre parter samt ni vitner avhørt ved bevisopptak ved Jæren herredsrett. Tre vitner er nye for Høyesterett.
Den ankende part - Svein Matningsdal - har med utgangspunkt i bevisopptaket, anført at lagmannsrettens bevisbedømmelse er uriktig når den kommer til at Svein den 29. juni 1987 ga avkall på løsningsretten. Lagmannsretten har dessuten stilt for små krav til klarhet i forhold til det tilsagn som må foreligge for at løsningsretten kan anses frafalt. Ved bedømmelsen av hvor streng man skal være med hensyn til klarhet, må legges vekt på odelsloven §20. Er det tvil om hvordan de eldre barn stiller seg, kan og bør §20 benyttes.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Leif Matnisdal født xx.xx.1954 og Aud Tove Matnisdal født xx.xx.1958 tilpliktes å overskjøte gnr. 118 bnr. 5 i Hå til Svein Matningsdal født xx.xx.1951 mot å få utbetalt den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.
2. Leif og Aud Tove Matnisdal tilpliktes å erstatte Svein Matningsdal's saksomkostninger i løsningssaken for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Ankemotpartene - Leif og Aud Tove Matnisdal - har henholdt seg til lagmannsrettens dom, som etter deres mening er riktig både med hensyn til bevisbedømmelse og lovanvendelse. Odelsloven §20 bekrefter etter deres mening at det er berettiget av foreldre å ta spørsmålet om odelsfrafall opp med barna, og bestemmelsen kan ikke ha betydning for de krav som etter §25 annet punktum skal stilles med hensyn til bindende tilsagn.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Svein Matningsdal dømmes til å betale saksomkostninger til Aud Tove og Leif Matnisdal for alle retter."
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Etter odelsloven §25 annet punktum kan en odelsrettshaver binde seg til ikke å gjøre retten gjeldende. Det kreves ikke at dette gjøres i noen bestemt form - for så vidt kan en eller flere handlinger eller unnlatelser være tilstrekkelig. Det må imidlertid kreves at det er opptrådt på en måte som klart viser at den odelsberettigede frafaller sine rettigheter. Hvilke krav som må stilles, må sees i sammenheng med at eieren nå etter odelsloven §20 har fått anledning til å kreve at de bedre odelsberettigede sier fra om de vil tre inn i et bestemt kjøpetilbud, og det er fastsatt bestemte former for fremgangsmåten.
I den foreliggende sak synes ikke spørsmålet om hvem som skulle overta gården å ha vært diskutert i familien før faren ble syk ved årsskiftet 1986/87. Tilbudet til Leif og de etterfølgende oppklaringsrunder i forhold til de eldre brødre synes å ha kommet brått på, og det synes som de impliserte har funnet det vanskelig å tale åpent om problemene. Dette kan ha sammenheng med at odelsspørsmålet var et ømtålelig emne i en familie som ellers hadde fungert godt sammen.
Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på et møte mellom brødrene og deres ektefeller som fant sted 29. juni 1987. Lagmannsretten synes imidlertid også å ha lagt vekt på at det i tiden 13. mai - 29. juni hadde bygget seg opp en situasjon hvor Leif hadde rimelig krav på at Svein tok et standpunkt, men hvor Svein fremdeles nølte. Jeg finner grunn til å supplere lagmannsrettens saksfremstilling for så vidt gjelder dette tidsrom.
Den 13. mai 1987 fant det sted et møte mellom Leif og Svein. Spørsmålet om hvem som skulle overta gården ble drøftet, og Leif hadde sagt at han i tilfelle ville bygge nytt våningshus. Samlet sett fant lagmannsretten at "Leif forlot møtet den 13. mai med en forståelse av at det lå an til at han ville kunne overta gården, men at Svein fortsatt skulle ha to-tre dager til å områ seg med hensyn til om han virkelig ville gi avkall på sin løsningsrett." Det er uklart hvilket grunnlag Leif hadde for denne forhåpning. Det er under enhver omstendighet klart at Svein den 29. mai og 26. juni tilkjennega standpunkter som innebar at Leif ikke kunne tro på en minnelig løsning - ihvertfall ikke umiddelbart.
Den 29. mai hadde Leif foranlediget at det ble skrevet skjøte og dette medførte at Svein - som det heter i lagmannsrettens dom - kommer med "kraftige utfall mot faren". Lagmannsretten tilføyer at Svein ved etterfølgende familiesammenkomster ikke ga klart uttrykk for at han ville benytte odelsretten. Det sentrale ligger imidlertid i det som skjedde den 29. mai. Det synes utvilsomt at hans angrep på farens handlemåte hadde sin bakgrunn i at enten ville han selv ha eiendommen eller han ønsket lenger områingstid. Slik ble det da også oppfattet.
Lagmannsretten sier at Svein ble sint på faren også 26. juni 1987. Lagmannsretten sier ikke noe mer om denne episoden. Det er imidlertid på det rene at Leif senere samme dag hadde en samtale med Svein. Leif sier i bevisopptaket at Svein ved denne anledning sa "at han ville ha gården".
Når det gjelder det som ble sagt mellom brødrene og deres ektefeller da de møttes den 29. juni, finner jeg først grunn til å peke på at det ikke dreier seg om noe møte sammenkalt med sikte på å finne en løsning: Bakgrunnen var at Leif og hans ektefelle oppsøkte Svein og hans ektefelle i deres hjem for å hente et av barna som hadde vært på besøk der. Om det som ble sagt på møtet og den rettslige betydning av dette sier lagmannsretten:
"Det er da innrømmet at såvel husplasseringen for det nye våningshuset som Leif og Aud Tove ønsker å oppføre, som den påtenkte tinglysningen av skjøtet dagen etter, direkte blir omtalt mellom partene. Videre ber Leif igjen sin bror om hjelp til å bygge våningshuset. Under disse forhold finner lagmannsretten at Svein ikke nå kan høres med at det han bidro med under møtet alene "var god dag mann, økseskaft" svar - eller, som han selv har sagt, en "javel-holdning". Lagmannsretten finner det godtgjort at han under dette møtet ikke bare unnlot å gi klart uttrykk for at han fortsatt vurderte om han ville gjøre sin odelsrett gjeldende, men at han også iallefall indirekte gav klart uttrykk for at Leif og Aud Tove kunne gå igang såvel med bygging av nytt våningshus som med tinglysing av skjøtet. Dette selv om Svein var vel kjent med at Leif kun ville overta gården, dersom ingen av de bedre odelsberettigete brødrene ville gjøre bruk av sin odelsrett. Hensett til den rettspraksis som foreligger på området - særlig avgjørelsene inntatt i Rt-1964-1310 og Rt-1975-636 - finner lagmannsretten at Svein under henvisning til odelsloven §25 må sies å ha frafalt sin odelsrett i forhold til Leif og hans linje. Svein medvirket direkte til at Leif lot skjøtet tinglyse og fortsatte med sine byggeplaner."
Lagmannsretten sier ikke noe nærmere om de utsagn som danner grunnlag for den konklusjon som trekkes. Hva som ble uttalt under sammenkomsten den 29. juni er omtvistet mellom partene. Selv om man legger til grunn de forklaringer som Leif og hans ektefelle har gitt under bevisopptaket om hva som ble sagt under denne sammenkomst, mener jeg at Svein ikke har gitt avkall på løsningsretten. Som jeg har påpekt, hadde Svein så sent som tre dager i forveien gitt klart uttrykk for at han ville ha gården. I den situasjon som forelå kunne Sveins uttalelser og opptreden for øvrig den 29. juni, slik det er fremstilt i de nevnte forklaringer, ikke innebære noe avkall på løsningsretten etter de krav som må stilles etter odelsloven §25. Jeg kan ikke se at lagmannsretten har støtte i de to rettsavgjørelser den viser til.
Jeg finner at den ankende part må tilkjennes saksomkostninger for samtlige instanser - for herredsretten bare for så vidt gjelder løsningssaken. De samlede omkostninger settes til 97.000 kroner, hvorav ca 16.000 kroner er utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Leif Matnisdal og Aud Tove Matnisdal dømmes til å skjøte gnr 118 bnr 5 i Hå til Svein Matningsdal mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.
2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Leif Matnisdal og Aud Tove Matnisdal en for begge og begge for en til Svein Matningsdal 97.000 - nittisjutusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.