Rt-1991-154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1991-02-26
Publisert:	Rt-1991-154 (43-91)
Stikkord:	Tingsrett, Allmenningsrett, Beiterett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 32B/1991, nr 77/1989
Parter:	Oppdal Bygdealmenning (Advokat Karl Wahl-Larsen) mot 1. Olga og Idun Mull 2. Ola Erik Stugu 3. Rolf Bjerke (Advokat John J Stamnæs - til prøve).
Forfatter:	Gussgard, Lund, Røstad, Hellesylt, Christiansen. 12-1
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Lov ang det benificerede Gods (1821) §38, Lov om bruksrettigheter (1874), Fjelloven (1975) §22, Fjelloven (1975)

Dommer Gussgard: Saken gjelder spørsmålet om ankemotpartene som eiere av setereiendommene Minilldalen, gnr 334, bnr 1, 2, 3 og 4 i Oppdal kommune, har beiterett, eventuelt enerett til beite, i setrenes havningsområde i Oppdal Bygdealmenning.

Setereiendommene ble ved kongeskjøter av 1830 og 1838 solgt fra statsalmenning til gårdbrukere i Rennebu. Disse hadde før kjøpet hatt bygselbrev på eiendommene. Almenningen ble solgt til bygdelaget i Oppdal i 1857.

Tvist mellom sakens parter oppsto i forbindelse med SørTrøndelag jordskifteretts arbeide med å fastlegge grensene for Oppdal Bygdealmenning. Eierne av setereiendommene hevdet at disse omfattet et område på ca 15.000 da. Bygdealmenningen mente at det bare var setervollene som var solgt, ikke havnestrekningene.

Jordskifteretten avsa dom 5. juli 1985 med slik domsslutning:

"1. Minnildalen gnr. 334, bnr. 1, 2, 3 og 4 i Oppdal omfatter setre og havnestrekning.

2. Grensene for havnestrekningen fastsettes av jordskifteretten i særskilt sak.

3. Sakskostnader tilkjennes ikke."

Oppdal Bygdealmenning anket dommen til Frostating lagmannsrett. For lagmannsretten gjorde ankemotpartene subsidiært gjeldende at kongeskjøtene ga kjøperne enerett til beite i det området saken gjelder. Almenningen bestred dette og anførte at beiteretten i alle tilfelle var bortfalt ved at eiendommene ble solgt i 1918 til bruk som fritidseiendom.

Lagmannsretten avsa dom 23. september 1988 med slik domsslutning:

"1. Eiendommene Minilldalen gnr. 334 bnr 1, 2, 3 og 4 i Oppdal omfatter kun seterhus med tilliggende grunn og setervoller.

2. Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke kjennes, som eiere av Minilldalen gnr. 334 bnr. 1, 2, 3 og 4 eneberettiget til havning i Minilldalsseterens havningsområde.

3. Saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke."

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til de foreliggende dommer. I jordskifterettens dom er det utførlig gjort rede for hjemmelsforholdene til eiendommene både før og etter overskjøtingen i 1830 og 1838. Kongeskjøtene er delvis gjengitt i dommen.

Oppdal Bygdealmenning har påanket lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 2 og 3, til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Ankemotpartene fremsatte aksessorisk motanke vedrørende domsslutningens punkt 1 og 3, men frafalt denne i prosesskrift av 11. februar 1991. I og med at motanken er frafalt, er det rettskraftig avgjort at det som ble overdratt til eiendom ved kongeskjøtene, var setervollene. Det saken nå gjelder, er ankemotpartenes eventuelle rettigheter til det havneområdet som de tidligere påsto å være eiere av.

Partene Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke samt 5 vitner har avgitt forklaring i bevisopptak. Vitnene er nye for Høyesterett, og det er fremlagt enkelte nye dokumenter. Den del av saken som er påanket, står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

I anken over saksbehandlingen hevdes det at lagmannsretten har unnlatt å drøfte en anførsel som ble fremsatt i tilknytning til bortfall av beiterett. Det er ikke påstått at lagmannsrettens dom må oppheves. I og med at Høyesterett har full prøvelsesrett, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på anken over saksbehandlingen.

Den ankende part hevder at ankemotpartene ikke har beiterett utenfor sine eiendommer, subsidiært at de ikke har noen enerett til beite i det området saken gjelder.

Som begrunnelse for sitt syn har den ankende part i hovedsak anført:

Almenningsrett tilligger det enkelte gårdsbruk i kraft av loven, og grunnlaget er bruken fra gammel tid, jf NL 3-12-1. Dersom gårdsbruket går ut av jordbruksproduksjon, bortfaller almenningsretten. Hvem som har almenningsrett og omfanget av denne, må avgjøres konkret. Også utenbygdsboende kan ha almenningsrett. Beiterett i almenning er begrenset til den enkelte gårds behov for beite til de til dyr den kan vinterfø.

Retten til å ha seter i almenning er regulert i NL 3-12-3. Enhver med almenningsrett kan skaffe seg seter i almenningen. Etter hvert som det i gammel tid ble knapphet på beiter, utviklet det seg slik at bøndene ba om attest fra fogden om at det var anledning til å bygge seter i almenningen. Fogden utstedte en form for bevilling for seterrett, senere ofte kalt bygselbrev. Etter den ankende parts syn er realiteten i disse bare at fogden anga hvor i almenningen det kunne bygges seter, uten å gå andres rettigheter for nær. Den geografiske beskrivelsen i bygselbrevene angir det området innenfor hvilket seter kunne anlegges. Meningen var ikke å bortbygsle eller gi noen særrett i det angitte området, noe fogden heller ikke hadde hjemmel til.

Lov angaaende det benificerede Gods av 20. august 1821 §38 satte forbud mot salg fra almenning. Loven ble ikke i praksis ansett som noe absolutt hinder for salg, og det bestrides ikke at det var salg som skjedde ved kongeskjøtene av 1830 og 1838. Den foreliggende vanhjemmel må anses reparert for setervoldenes vedkommende ved den etterfølgende bruk, men dette gjelder ikke for en eksklusiv beiterett. Bruken gikk ikke lenger enn vanlig bruksutøvelse i almenning. Loven må uansett anses som et tolkingsmoment. Det har formodningen mot seg at så store strekninger som det her er tale om, ble solgt så lenge lovbestemmelsen var i kraft, og det samme må gjelde påhefte av stedsevarende, eksklusive retter.

Den beiterett som ble utøvet fra Minilldalssetrene, var rettslig sett ikke knyttet til setrene som sådanne, men til eiernes gårdsbruk. Det må legges til grunn at kjøperne etter kongeskjøtene uavhengig av tidligere bygsel, hadde beiterett i almenningen fra tidligere, begrenset til det antall dyr gården kunne vinterfø. Skjøtene ga dem ikke noen større rett.

Begrensningen av beiteretten til det antall dyr gården kunne vinterfø, må legges til grunn selv om en går ut fra at beiteretten oppsto ved kongeskjøtene. Beiteretten må også under denne forutsetning anses knyttet til gården. Det har formodningen mot seg at skjøtene ga kjøperne noen større rett til beite enn de tidligere bygselbrevene. Ordlyden i bygselbrevene til bøndene fra Rennebu adskilte seg ikke fra tilsvarende bygselbrev til bønder fra Oppdal, og meningen må ha vært å gi førstnevnte samme rettigheter som gårdbrukerne fra Oppdal. Fogden hadde ingen hjemmel til å bortbygsle eksklusiv beiterett i almenning.

Dersom seter i almenning overdras til en som ikke har almenningsrett, bortfaller beiteretten. Uansett om en går ut fra at beiteretten oppsto ved kongeskjøtene, eller at den berodde på almenningsrett, må den anses bortfalt ved salg av setrene til skipsreder Sagen i 1918.

Dersom en legger til grunn at setrene har egen havnerett i almenningen, knyttet til selve seterbruket, reiser det seg spørsmål om hvilket grunnlag og omfang denne har, og også under denne forutsetning må spørsmålet om havneretten fortsatt består, besvares.

For å konstruere et grunnlag for egen beiterett, kunne en se det slik at setrene var likestillet med rydningsplasser, jf NL 3-12-4, og at plassene senere ble solgt. Dette syn fører til at beiteretten må være behovsbegrenset til det antall dyr setrene kunne vinterfø på eget areal. Noen eksklusiv beiterett i almenningen kan det ikke bli tale om.

Selv om en går ut fra at setrene ble tillagt en selvstendig beiterett ved overskjøtingen, må beiteretten anses bortfalt ved salget i 1918, idet eiendommen etter dette tidspunkt ikke har vært knyttet til jordbruksdrift. I denne forbindelse er det vist til lov av 6. juni 1975 nr 31 om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsalmenningane §22 første ledd nr 2 om bortfall av rett til seter når den i 20 år ikke har vært i bruk som seter. Bestemmelsen må etter den ankende parts mening anses som utslag av et alminnelig prinsipp om bortfall av rettighet i almenning når retten ikke brukes i jordbruk.

Det bestrides at eksklusiv beiterett er ervervet ved alders tids bruk, som følge av en festnet rettsoppfatning eller ved hevd.

Den ankende part har vist til Rt-1973-1295, en sak som også gjelder Oppdal Bygdealmenning. Saken hevdes å ha store likhetspunkter med foreliggende sak. Det er også vist til en del andre rettsavgjørelser som jeg ikke finner grunn til å nevne særskilt.

Oppdal Bygdealmenning har nedlagt slik påstand:

"I i hovedanken:

Prinsipalt:

Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke har, som eiere av Minilldalen, gnr. 334, bnr. 1, 2, 3 og 4 i Oppdal ikke beite- eller havningsrett til noe område innen Oppdal Bygdealmenning.

Subsidiært:

Oppdal Bygdealmenning frifinnes for påstanden fra Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke om at de, som eiere av Minilldalen, gnr. 334, bnr. 1, 2, 3 og 4 er eneberettiget til havning i Minilldalsseterens havningsområde.

I begge tilfeller:

Oppdal Bygdealmenning tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.

II i motanken:

Oppdal Bygdealmenning tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotpartene gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig og slutter seg til rettens begrunnelse.

Den beiterett som ble tillagt setereiendommene ved kongeskjøtene, var en eksklusiv rett. Dette følger av ordlyden i skjøtene, sammenholdt med henvendelsen til kongen om kjøp, auksjonsvilkårene og de tidligere bygselbrev. Det er "sæterhavning" som overskjøtes.

Det er flere ulikheter mellom denne saken og saken som ble pådømt i avgjørelse inntatt i Rt-1973-1295. Den viktigste forskjell er at kjøperne ikke hadde almenningsrett i Oppdal. Det var først under sakens behandling for lagmannsretten at det ble hevdet at de hadde i et hvert fall en begrenset almenningsrett, nemlig retten til beite. Det er ikke påvist at det fra gårdene i Rennebu var utøvet beiterett i området fra gammel tid. Bruken skjedde i henhold til bygsel.

En annen forskjell fra avgjørelsen i 1973 er at grensene for beiteområdet må anses tilstrekkelig angitt, ut fra den tids behov og praksis. Det var vanlig at skylddeling ikke ble foretatt der en hadde en brukbar grense. Dette forklarer den manglende skylddeling.

Skjøtene må fortolkes ut fra kjøpernes behov, jf Rt-1956-1085. Gårdbrukerne fra Rennebu trengte både seter og havneområde. Dersom de hadde hatt almenningsrett, kunne de anlagt seter med hjemmel i NL 3-12-3, og de ville hatt beiterett i almenningen. I og med de ikke hadde almenningsrett, må det legges til grunn at de ved skjøtene fikk en eksklusiv særrett til beite i det området som var beskrevet i bygselbrevene. Almenningen ble påheftet en servitutt. Retten er en privatrettslig særrett, ikke en almenningsrett.

Etter ankemotpartenes oppfatning var det ikke noe til hinder for at salg fra statsalmenning kunne skje på den tiden kongeskjøtene ble utferdiget, og det var heller ikke noe i veien for å stifte særrettigheter for enkeltpersoner i statsalmenning. Forbudet i §38 i loven om det benificerede gods ble ikke ansett som hinder for salg der området ikke var opptatt av andre. Overskjøtingen skjedde på grunnlag av tidligere bygsel, og det er ingen opplysninger i saken om at det var andre rettighetshavere i området. At det kan stiftes særrettigheter i almenning, fremgår bl a av Rt-1931-110.

Dersom det legges til grunn at kjøperne fikk en særrett til beite, men at det ikke var hjemmel for å tilstå dem en slik rett, må retten anses ervervet ved utfyllende hevd. Hevdstiden startet da skjøtene ble gitt. Hevdstiden var 30 år, jf NL 3-12-2, og tiden var utløpet før snikhevdsloven (lov angaaende visse Brugsrettigheder over fremmed Eiendom) av 23. mai 1874 trådte i kraft. Slik hevd må kunne reparere eventuell manglende hjemmel. Hevd som ervervsgrunnlag påberopes ikke dersom beiteretten anses å ha almenningsrettslig karakter.

Oppfatningen av Minilldalens rettslige stilling etter skjøtingen anføres ikke som et særskilt ervervsgrunnlag, men som støtteargument for at en særrett var ervervet. Ankemotpartene har vist til et omfattende bevismateriale til støtte for sitt syn. Jeg går ikke inn på enkelthetene i dette.

Ankemotpartene har videre fremlagt flere dokumenter for å påvise at det har vært utøvet en eksklusiv beiterett fra Minilldalssetrene helt fra bygselsedlene ble utferdiget. Eierne har i ulike sammenhenger, fra tiden like etter at skjøtene ble utstedt og opp til våre dager, opptrådt som eksklusive bruksrettsutøvere, uten at det er fremkommet protester. De har bl a forsvart omtrent hele grenselinjen for beiteområdet. I flere av disse situasjoner ville det vært naturlig at almenningen hadde gjort sine interesser gjeldende, uten at det skjedde.

Dokumentasjonen både for oppfatning og bruk viser etter ankemotpartenes mening at eierne av setrene også har vært oppfattet som eiere av havnestrekningen i ulike sammenhenger, og man må da kunne slutte fra "det mere til det mindre" ved å gå ut fra at de i et hvert fall har hatt en eksklusiv beiterett. Den ankende part har ikke fremlagt noe materiale som viser at det ble bestridt at en slik særrett forelå. Tvist oppsto først i 1984, i forbindelse med faststsettelsen av grensene for almenningen.

Til anførselen om at beiteretten er bortfalt fordi setrene ikke er tilknyttet jordbrukseiendom, vises det til at setereiendommene i seg selv tilfredsstiller kravene for almenningsrett. 30 - 40 mål kan dyrkes opp. Dersom jordbruksdrift opptas på setrene, må beiteretten kunne utnyttes for det antall dyr setervollene kan vinterfø. Ut fra dette kan det ikke være riktig å anse beiteretten bortfalt.

Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke har nedlagt slik påstand:

"1. Lagmannsrettens dom pkt. 2 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."

Jeg er kommet til at anken må tas til følge.

Det første spørsmål som reiser seg i saken, er om den beiteretten som ble tilstått gårdbrukerne fra Rennebu i 1830 og 1838 var en eksklusiv eller begrenset rett. Utgangspunktet må være en tolking av skjøtene. Da disse i seg selv ikke gir noe klart svar, må de opplysninger som foreligger om tidligere bygsel, anmodning om kjøp og auksjonsvilkår trekkes inn ved vurderingen, liksom også det materialet som foreligger om oppfatningen av rettigheten og utøvelsen av denne kan ha betydning. Avgjørelsen må kort sagt foretas ut fra en helhetsvurdering av de foreliggende opplysninger, slik de tidligere retter også har lagt til grunn, under henvisning til Rt-1956-1085.

Partene er uenige om hvorvidt de gårdbrukerne som fikk rettigheter etter kongeskjøtene, hadde almenningsrett i den statsalmenning eiendommene lå i, eventuelt begrenset til beiterett i Minilldalen. Det er enighet om at ankemotpartene ikke har ervervet eksklusiv beiterett såfremt de opprinnelige rettserververe på Rokkones og Lien hadde almenningsrett. Disse må da likestilles med almenningsberettigete i Oppdal med tilsvarende rettsgrunnlag - bygselbrev eller kongeskjøter - som ikke ga noen eksklusiv beiterett, jf Rt-1973-1295.

Som lagmannsretten finner jeg at mye kan tale for at de gårdsbruk det her gjelder, fra gammelt av hadde en rett til beite i Minilldalen. Jeg viser da særlig til Rochenes og Liens skrivelse av 20. april 1830 med anmodning om kjøp av 3/4-deler av setereiendommene, der de bl a anfører at deres gårder mangler havn, og at de "stedse" har setret der. Det kan nok være, som anført av ankemotpartene, at "stedse" henviser til den bruk som er utøvet etter at området ble bygslet, men hensett til de topografiske forhold, at deres gårder manglet beite og at området lå vanskelig til for Oppdalsbøndene, finner jeg det ikke usannsynlig at deler av Minilldalen har vært brukt fra Rennebusiden også før bygselen. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette.

Det eldste dokument i saken vedrørende Minilldalen, er et dokument fra 1769 der fogden " Stæder og frelser" "et Sætterboelig udi Minildahlen" til to Oppdalsbønder for deres levetid. Bygselen overtas i tiden som følger både av bønder fra Oppdal og fra Rennebu. Jeg viser til den oversikt som er gitt av jordskifteretten over bruksutøverne. De fremlagte bevillings- eller bygselsbrev gir inntrykk av å være standarddokumenter. Det er således ingen forskjell i formuleringene alt ettersom retten blir tilstått en gårdbruker fra Rennebu eller en fra Oppdal. Det er ikke noe som tyder på at bruksretten hadde ulikt innhold, og jeg mener det må kunne legges til grunn at brukerne hadde samme rettigheter. Det er vanskelig å tenke seg at partene har ment at bøndene i Rennebu skulle få noen annen og større rett enn bøndene i Oppdal.

Jeg legger til grunn at for en bonde i Oppdal var realiteten i en bygselseddel fra fogden at seter etter fogdens mening kunne anlegges innenfor det området bygselbrevet beskrev. Beiterett ville bonden ha i kraft av almenningsretten. Det kan stilles spørsmål ved fogdens rett til å utferdige bygselbrev, men det er en realitet at slike ble utferdiget i et relativt stort omfang. Jeg viser for så vidt til Solnørdal, Rettleiing i almenningsloven (1958) side 103 følgende, der han bl a redegjør for betydningen av slike bygselbrev. Disse synspunkter er det redegjort for tidligere under den ankende parts anførsler. Jeg slutter meg til den oppfatning at foreliggende brev bare anga hvor i almenning seter kunne anlegges, og at det ikke var meningen å gi setereieren eksklusive rettigheter over det omkringliggende havneområdet.

Av det synspunkt at rettigheter etter bygselsedler for Minilldalsområdet hadde samme innhold, hva enten de ble gitt til bønder i Oppdal eller Rennebu, følger det at også beiteretten for bøndene i Rennebu var av almenningsrettslig karakter, hvilket bl a innebærer at omfanget var begrenset til det antall dyr gården kunne vinterfø, og at retten var knyttet til gården. Behovet for bøndene i Rennebu må antas å ha vært det samme som for gårdbrukerne i Oppdal, nemlig å få anlegge seter med rett til havning i det omkringliggende havneområdet. En vurdering av retten ut fra behovet kan da ikke føre til at retten må gis et videre innhold.

Gårdbrukerne i Rennebu som i 1830 og 1838 søkte kongen om å få kjøpe setereiendommene, hadde allerede bygselbrev på disse. Når det legges til grunn at de ved skjøtene ble eiere av setervollene og ikke av havneområdene, finner jeg ikke holdepunkter i det fremlagte dokumentmaterialet for å mene at retten til havneområdene endret karakter etter skjøtingen. Tvert i mot mener jeg at en tok sikte på å bevare den eksisterende situasjon, for å sikre rettighetene og fortsatt gårdsdrift for fremtidige generasjoner. I den tidligere nevnte henvendelse om kjøp heter det således: "For at sikre vore Børn Muligheden af at blive i Besiddelse af Hovedgaardene og Sætrene efter vore Dage, attraa vi begge at erholde de os tilbygslede Sætre til Ejendom, - - ." Jeg kan heller ikke se at den del av bevismaterialet som knytter seg til bruken og oppfatningen av retten etter skjøtingen tilsier at rettens innhold må antas å ha vært mer omfattende enn det jeg mener den var. At de beiteberettigete bl a har forsvart grensene for havneområdet og inngått forlik med rettighetshavere til tilgrensende eiendommer om grensene, finner jeg således ikke uforenlig med at bruksretten var en begrenset, ikke en eksklusiv rett. Det er opplyst at det ikke var uvanlig at bruksberettigete og ikke almenningsstyret opptrådte i forbindelse med fastsettelse av grenser.

Når det legges til grunn at det ved skjøtingen ikke ble tilstått kjøperne en eksklusiv beiterett, men en rett av almenningsrettslig karakter, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på betydningen av §38 i lov om det benificerede gods. Det er ikke bestridt at det ble ervervet en rett med det innhold jeg har lagt til grunn.

Jeg har forstått ankemotpartene slik at hevd ikke påberopes dersom det legges til grunn at beiteretten hadde almenningsrettslig karakter. Jeg går derfor ikke inn på de spørsmål som knytter seg til hevd fra almenning.

Den ankende part har gjort gjeldende at beiteretten må anses bortfalt i og med at setereiendommene ble overdratt til Sagen i 1918.

Beiterett i tilknytning til seter i almenning bortfaller dersom seteren blir solgt til noen som ikke har almenningsrett. Også i denne henseende mener jeg gårdbrukerne i Rennebu må likestilles med Oppdalsbøndene. Det følger av at den rett som ble tilstått, etter mitt syn var av almenningsrettslig karakter. Da eierne av gårdene Rokkones og Lien i Rennebu i 1918 solgte til Sagen, fulgte beiteretten ikke med.

Til anførslene om bortfall har ankemotpartene vist til at setereiendommene i seg selv tilfredsstiller kravene til almenningsrett.

Jeg kan ikke se at spørsmålet om setereiendommene har almenningsrett under forutsetning av at de tas i bruk som jordbrukseiendommer, hører under det som skal avgjøres i foreliggende sak. Det foregår ingen jordbruksdrift med utgangspunkt i disse setrene i dag. Det grunnleggende krav for almenningsrett, nemlig at det på eiendommen som krever slik rett, utøves jordbruk, er ikke oppfylt. Eiendommenes stilling dersom de i fremtiden blir brukt som jordbrukseiendommer, må tas opp til avgjørelse i den forbindelse.

Etter dette må den ankende parts prinsipale påstand bli å ta til følge. Ankemotpartene har ikke i egenskap av eiere av setereiendommene noen beiterett i almenningen. Det er opplyst at en av ankemotpartene, Stugu, har almenningsrett som eier av gårdsbruk i Oppdal. Dette er imidlertid et forhold som ikke berøres av foreliggende sak.

Anken har ført frem. Saken har imidlertid voldt noen tvil, slik at saksomkostninger for Høyesterett etter min mening ikke bør tilkjennes. I det som må antas å ha vært hovedspørsmålet ved saksanlegget, spørsmålet om eiendomsretten til havneområdet, er jordskifteretten og lagmannsretten kommet til forskjellig resultat. Selv om motanken ble frafalt, mener jeg lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes. Det var etter min vurdering grunn til å få eiendomsretts- og bruksrettsspørsmålene prøvet ved domstolene.

For så vidt gjelder den aksessoriske motanke, må saken heves ved egen kjennelse. Den ankende part må for motankens vedkommende tilkjennes erstatning for omkostninger for Høyesterett påløpt før motanken ble frafalt. Det er krevet kr 20.000, og kravet tas til følge.

Jeg stemmer for

I. I hovedanken slik dom:

1. Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke har, som eiere av Minilldalen, gnr 334, bnr 1, 2, 3 og 4 i Oppdal, ikke beite- eller havningsrett til noe område innen Oppdal Bygdealmenning.

2. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

II. I motanken slik kjennelse :

1. Saken heves.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Olga og Idun Mull, Ola Erik Stugu og Rolf Bjerke, en for alle og alle for en, til Oppdal Bygdealmenning 20.000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.