Rt-1991-275
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-18 |
| Publisert: | Rt-1991-275 (74-91) |
| Stikkord: | Narkotika, Lovanvendelse, Straffutmåling, Samfunnstjeneste |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 40B/1991, snr 230/1990 og snr 232/1990 |
| Parter: | (Aktor: Førstestatsadvokat Iver Huitfeldt) mot 1. A (Forsvarer: advokat Johan Hjort) 2. B (Forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Lund, Holmøy, Bugge, Dolva, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §28a, §28b, §28c, §34, §52, §62, §63, Alkoholloven (1927) §2-3, §3-1, §8-1, Alkoholloven (1927), Legemiddelloven (1964) §22, §43, LOV-1991-03-15-4 |
Dommer Lund: Trondheim forhørsrett avsa 1. oktober 1990 dom med denne domsslutning:
"A dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd jfr. femte ledd og første ledd jfr. femte ledd, legemiddelloven §43, jfr. §22 første ledd og alkoholloven §8-1, §2-3 og 3 og §3-1 alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 11 - elleve - dager for utholdt varetekstarrest. Straffens fullbyrdelse utstår etter straffeloven §52 flg. og på det særlige vilkår at han iløpet av 1 - ett - år utfører 240 - tohundreogførti - timers samfunnstjeneste under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet. I tillegg må han betale en ubetinget bot til statskassen, stor kr 20.000,- - tjuetusen - kroner, eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 90 - nitti - dager.
I medhold av straffeloven §34 inndras hos ham til fordel for statskassen kr 25.900,- - kronertjuefemtusennihundrede."
Samme rett avsa 9. oktober 1990 dom med slik domsslutning:
"B dømmes for overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd jfr. femte ledd og første ledd jfr. femte ledd og legemiddelloven §43 jfr. §22 første ledd alt sammenholdt med straffeloven §62 til fengsel i 1 - ett - år med fradrag av 8 - åtte - dager for utholdt varetektsarrest. Straffens fullbyrdelse utstår etter straffeloven §52 flg. og på det særlige vilkår at han iløpet av 1 - ett - år utfører 240 - tohundreogførti - timers samfunnstjeneste under tilsyn av Kriminalomsorg i Frihet. I tillegg må han betale en ubetinget bot til statskassen stor kr 10.000,- - titusen - kroner, eller hvis boten ikke betales en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
I medhold av straffeloven §34 inndras hos ham til fordel for statskassen kr 5.500,- - femtusenfemhundre - kroner."
Statsadvokatene i Trondheim har påanket dommene til skjerpelse av straffen som burde vært gjort ubetinget. Aktor har for Høyesterett hevdet at straffene dessuten burde vært av noe lengre varighet. Domfelte A har motanket over lovanvendelsen for så vidt han er domfelt for overtredelse også av straffeloven §162 annet ledd.
Under forhandlingene i Høyesterett ble det besluttet å forene sakene til felles behandling og pådømmelse.
Jeg er kommet til at ankene over straffutmålingen bør forkastes. Det samme gjelder motanken.
Til det spørsmål motanken reiser bemerker jeg at domfellelsene etter straffeloven §162 første og annet ledd jf femte ledd gjelder de domfeltes erverv av til sammen ca 30 gram amfetamin. Dette var delvis oppgjør - i stedet for penger - for et lån de domfelte hadde ytet. Lånet, kr 30.000 skulle betales tilbake med kr 60.000 i løpet av kort tid, og de domfelte regnet med at det skulle brukes til innkjøp og innførsel av hasjisj. Etter praksis vil dette forhold - først og fremst hensett til det kvantum det dreier seg om - måtte bedømmes som grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven §162 annet ledd, jf blant annet Rt-1986-1304 om grensedragningen mellom §162 første og annet ledd.
Til påtalemyndighetens anke over straffutmålingen skal bemerkes:
I tillegg til den grove narkotikaforbrytelse som er beskrevet, er de domfelte funnet skyldige i å ha videresolgt ca 28 gram av amfetaminen samt brukt og oppbevart noe selv. Dessuten er de domfelt for å ha medvirket til innførsel av ca 500 gram hasjisj til Norge. A er også dømt for ulovlig tilvirkning av brennevin.
For så alvorlige narkotikaforbrytelser er ubetinget fengsel den normale reaksjon. Samfunnstjeneste er et alternativ til ubetinget fengsel, tilsiktet byrdefullt, men også - som erfaringene viser - et positivt bidrag til domfeltes rehabilitering. På bakgrunn av de erfaringer som er vunnet ved bruken av samfunnstjeneste i løpet av de senere år, har Stortinget vedtatt endringer i straffeloven (lov av 15. mars 1991 nr. 4) som gjør samfunnstjeneste til hovedstraff og fastsetter de nærmere betingelser for bruken av denne reaksjon. Endringene er ikke trådt i kraft. I Ot prp nr 72 (1989-90), som ligger til grunn for lovendringen, har Justisdepartementet generelt gått inn for at bruken av samfunnstjeneste bør økes i Norge jf proposisjonen side 28. Under gjennomgangen av anvendelsesområdene for samfunnstjeneste forutsetter departementet at alvorlig narkotikakriminalitet i sin alminnelighet bør falle utenfor, men at det ikke er meningen å innskrenke området for samfunnstjeneste i forhold til rettspraksis jf proposisjonen side 40. Avslutnignsvis sies her, uten at dette spesielt er knyttet til narkotikakriminalitet:
"Den avgrensningen av anvendelsesområdet for samfunnstjenesten som er beskrevet, samsvarer stort sett med det som hittil er lagt til grunn i praksis. Men departementet mener det er forsvarlig med en viss utvidelse i forhold til dette. Det foreslås imidlertid ingen regulering av anvendelsesområdet i loven. Dermed vil domstolene ha betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig."
Jeg oppfatter dette slik at det også ved alvorligere narkotikakriminalitet bør kunne skje en viss utvidelse i bruken av samfunnstjeneste, innenfor den begrensning straffens lengde innebærer, når dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig.
Straffetidens lengde er i seg selv ikke til hinder for bruk av samfunnstjeneste i denne sak. De kvanta narkotika det er tale om, 30 gram amfetamin og 500 gram hasjisj, går ikke ut over hva Høyesterett tidligere har gitt samfunnstjeneste for erverv og omsetning av, jf Rt-1990-340 og Rt-1990-970. Heller ikke er det etter min mening andre omstendigheter ved de straffbare forhold som er til hinder for bruk av samfunnstjeneste. Selv om det for hver av dem dreier seg om mer enn ett straffbart forhold, har disse nær innbyrdes sammenheng.
Det spørsmål saken reiser er knyttet til de domfeltes subjektive situasjon.
Ved vurderingen av om det bør gis dom på samfunnstjeneste har Høyesterett i en rekke avgjørelser - og ikke bare i forbindelse med narkotikakriminalitet - lagt stor vekt på hensyn som normalt begrunner betinget fengsel, først og fremst resosialiserings- og rehabiliteringshensyn. Samfunnstjeneste skal imidlertid være et reelt alternativ til ubetinget fengsel, og det vil ikke harmonere godt med dette vilkår om tilstedeværelsen av sterke resosialiserings- og rehabiliteringshensyn gjøres til en nødvendig betingelse for bruk av denne reaksjon.
Etter min oppfatning bør heller ikke Høyesteretts praksis uten videre oppfattes på denne måten. Innføringen av samfunnstjeneste som straffereaksjon satte i gang en rettsutvikling hvor Høyesterett har spilt en ledende rolle, og hvor de argumenter som begrunner valg av reaksjon må ses i lys av at det har dreiet seg om en ny og uprøvet reaksjonsform og på bakgrunn av de erfaringer som er vunnet. Disse erfaringene har som nevnt nå nedfelt seg i en lovendring som bygger på forutsetningen om en viss utvidelse av bruken. Utviklingen gjenspeiles etter min oppfatning i Høyesteretts dom av 15. mars 1991 lnr 38B/1990 ( Rt-1991-365), som jeg kommer tilbake til, og som for den ene domfelte gjaldt nokså tilsvarende lovbrudd som i denne sak. Jeg tilføyer at siden det dreier seg om et alternativ til ubetinget fengsel, er det ikke lett å innse hvorfor gjerningsmenn med uplettede rulleblad, som for første gang innfanges i narkotikakriminalitet, bør nektes den sjanse som tilstås sosialt nedkjørte og/eller residiverende lovbrytere med et større resosialiserings- og rehabiliteringsbehov.
Spørsmålet vil da være - slik jeg ser det - hvilken reaksjon som er mest hensiktsmessig når det foretas en samlet vurdering av hensynet til samfunnsbeskyttelsen - de individual- og allmennpreventive hensyn - og straffens øvrige virkninger. Dette bringer meg over til forholdene i denne sak.
Domfelte A er 24 år gammel, B er 25. Ingen av dem er tidligere straffet eller bøtelagt. De domfeltes motiv har vært økonomisk vinning med sikte på å komme ut av en vanskelig økonomisk situasjon. De forhold domfellelsen gjelder refererer seg til en periode på tre måneder, våren 1990. B har samboer som han har to barn med. A bor alene og har ingen forsørgelsesbyrde. Begge har etter at de straffbare forhold ble begått kommet i arbeid. B har etablert næringsvirksomhet sammen med en tredje person, en virksomhet som allerede ser ut til å ha fått et visst omfang. For begge de domfelte er det innhentet personundersøkelse med samfunnstjenestevurdering som gir uttrykk for at begge er vel egnet og motivert for samfunnstjeneste.
Noen rehabiliteringssituasjon i den forstand at de domfelte for tiden har større utsikter enn før til å skape seg et rimelig liv og bryte med en kriminell bakgrunn, foreligger ikke. De individualpreventive hensyn er knyttet til konsekvensene for de domfelte av å måtte sone en fengselsstraff av ett års varighet. Forhørsretten har lagt til grunn at hensynet til å avholde de domfelte fra nye straffbare handlinger gjør det riktig at fengselsstraffen ikke sones, en vurdering jeg ikke finner grunn til å betvile. Jeg finner det på den annen side vanskelig å ha noen rimelig begrunnet mening om virkningene for den alminnelige lovlydighet ved de reaksjoner valget her står mellom.
Denne sak har paralleller til det saksforhold som lå til grunn for Høyesteretts dom av 15. mars i år vedrørende domfelte C som var 35 år gammel. Heller ikke for ham dreiet det seg om en rehabiliteringssituasjon i egentlig forstand, men først og fremst om den risiko soning av en ubetinget fengselsstraff ville innebære for tilbakefall og for domfeltes sosiale situasjon. Riktignok hadde de straffbare forhold i den saken sammenheng med en personlig krise, sammenbrudd i ekteskapet og konkurs, men forskjellen er - slik jeg ser det - i det vesentlige knyttet til at domfelte i den saken hadde etablert seg med samboer i en annen del av landet etter at de straffbare forhold ble begått. Jeg kan vanskelig se at en slik omstendighet bør være utslagsgivende i valg av reaksjon.
Jeg stemmer for at ankene og motanken forkastes. Da jeg etter rådslagning vet at jeg er i mindretall for så vidt angår påtalemyndighetens anker, former jeg ingen konklusjon.
Dommer Holmøy: Jeg er enig med førstvoterende i at As anke over lovanvendelsen må forkastes. I motsetning til førstvoterende finner jeg imidlertid at påtalemyndighetens anker over straffutmålingen må tas til følge. Jeg mener at fengselsstraffen for begge de domfelte må gjøres ubetinget.
Etter min mening må allerede de domfeltes befatning med amfetaminpartiet som utgangspunkt medføre ubetinget fengsel. Det er tale om erverv av 30 gram amfetamin med sikte på salg som i det vesentlige også ble gjennomført. Dertil kommer innførsel av 500 gram hasjisj.
I de få tilfelle hvor Høyesterett har funnet at det bør gis betinget dom på vilkår av samfunnstjeneste overfor en narkotikakriminalitet som i grovhet kan sammenlignes med hva man står overfor i denne sak, har det foreligget rehabiliteringshensyn eller andre sterke personlige hensyn mot å anvende ubetinget fengsel. Jeg viser til Rt-1990-340 hvor Høyesterett under dissens 3 - 2, og for flertallet under betydelig tvil, fant at det burde reageres med samfunnstjeneste overfor erverv av 50 gram amfetamin og salg av en del av dette. Jeg viser videre til Rt-1990-455 og Høyesteretts dom av 15. mars 1991, lnr 38B/1991 ( Rt-1991-365). Den første av disse saker gjaldt forsøk på innførsel av 26 gram amfetamin med sikte på salg. Domfelte var 17 år, og samfunnstjeneste ble begrunnet med domfeltes unge alder og andre personlige hensyn. I den annen sak ble det reagert med samfunnstjeneste overfor den ene av de to domfelte for erverv av 46 gram amfetamin og salg av en vesentlig del av dette. Også for denne domfelte forelå det spesielle personlige hensyn som talte mot ubetinget fengsel, - hensyn av en annen karakter enn for de domfelte i den foreliggende sak. Jeg nevner videre Høyesteretts dom av 1. mars 1991, lnr 31/1991 ( Rt-1991-365), som gjaldt overlevering av et parti på minst 900 gram hasjisj, og hvor resultatet ble ubetinget fengsel.
Det foreligger ikke for noen av de to domfelte i denne sak slike spesielle hensyn som kan begrunne en betinget fengselsstraff på vilkår av samfunnstjeneste. Dersom man her reagerer med samfunnstjeneste, vil det etter min mening innebære en vesentlig utvidelse i forhold til tidligere rettspraksis.
Samfunnstjeneste er en relativt ny reaksjonsform, og man må være innstilt på å tilpasse anvendelsen ut fra hva som anses som rimelig og hensiktsmessig. Det er naturlig også å se hen til de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene til de nye lovbestemmelser om samfunnstjeneste (lov 15. mars 1991 nr. 4) som ennå ikke er trådt i kraft. Jeg viser særlig til Ot prp nr 72 (1989-90) side 40 første spalte. Spesielt for alvorlig narkotikakriminalitet uttales her at denne faller utenfor anvendelsesområdet for samfunnstjeneste, men at det i endel tilfeller likevel vil kunne være aktuelt å idømme samfunnstjeneste selv ved forholdsvis alvorlige narkotikaovertredelser; man har ikke forutsatt noen innskrenkning i forhold til tidligere rettspraksis. Som en avsluttende og generell vurdering - for forskjellige kategorier lovbrudd - er uttalt at det anses forsvarlig med en viss utvidelse i forhold til tidligere praksis, og at domstolene vil ha en betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor det etter en samlet vurdering må anses hensiktsmessig.
Anvendelse av samfunnstjeneste i denne sak vil etter min mening neppe være i samsvar med de intensjoner som det her er gitt uttrykk for i lovforarbeidene. Jeg viser særlig til den restriktive vurdering spesielt for narkotikaforbrytelser. Ser man hen til den alminnelige hensiktsmessighetsvurdering som departementet har gitt uttrykk for, må det legges vesentlig vekt på at de strenge straffereaksjoner på dette område først og fremst er motivert av allmennpreventive hensyn.
Jeg peker i den forbindelse på at overfor personer i de to domfeltes situasjon vil samfunnstjeneste neppe bli ansett som en tilstrekkelig tyngende reaksjon. Det vil trolig ikke koste dem så meget å overholde vilkårene for gjennomføring av samfunnstjeneste. Når man ser hen til de rent økonomiske motiver og overveielser som ligger bak disse lovbrudd, og som må anses å være svært alminnelige, vil en reaksjon på samfunnstjeneste innebære at man ser bort fra den allmennpreventive virkning av fengselsstraff også ved en relativt betydelig del av den alvorlige narkotikakriminalitet.
Jeg finner ikke at det er tilstrekkelig grunn til å øke lengden av den fengselsstraff som forhørsretten har fastsatt.
Når fengselsstraffen gjøres ubetinget, bør den bot som forhørsretten har fastsatt for narkotikaforbrytelsene, falle bort. For Bs vedkommende vil da boten falle bort i sin helhet. For As vedkommende gjelder boten også overtredelser av alkoholloven. Boten for ham bør da nedsettes til 10.000 kroner, subsidiært fengsel i 20 dager.
Jeg stemmer for denne dom:
1. As anke over lovanvendelsen forkastes.
2. I forhørsrettens dom for A, født xx.xx.1966, gjøres disse endringer:
a) Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
b) Boten settes til 10.000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tyve - dager.
3. I forhørsrettens dom for B, født xx.xx.1966, gjøres disse endringer:
a) Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
b) Boten faller bort.
Dommer Bugge: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Lund.
Dommer Dolva: Jeg er enig med annenvoterende dommer Holmøy.
Justitiarius Sandene: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:
1. As anke over lovanvendelsen forkastes.
2. I forhørsrettens dom for A, født xx.xx.1966, gjøres disse endringer:
a) Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
b) Boten settes til 10.000 - titusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tyve - dager.
3. I forhørsrettens dom for B, født xx.xx.1966, gjøres disse endringer:
a) Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
b) Boten faller bort.