HR-1997-226 - Rt-1997-947
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-21 |
| Publisert: | HR-1997-00226- - Rt-1997-947 (248-97) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Dommeres habilitet |
| Sammendrag: | Saken gjaldt kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte anke fremmet i straffesak. |
| Saksgang: | Høyesterett HR-1997-00226, jnr 229/1997 |
| Parter: | A mot Påtalemyndigheten |
| Forfatter: | Aasland, Hellesylt, Tjomsland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §108, Straffeprosessloven (1981) §172, §171, Straffeloven (1902) §127, §228, §257, §258, §260, §291, §292, §317, §393, Tolloven (1966) §60, §63, §66, Alkoholloven (1989) §10-1, §8-2 |
Saken gjelder kjæremål over lagmannsrettens beslutning om å nekte fremme anke i straffesak, jf straffeprosessloven §321 annet ledd, jf sjette ledd.
A, født xx.xx.1966, ble ved Nedenes herredsretts dom av 26 februar 1997 dømt for overtredelse av straffeloven §228 første ledd, straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, tolloven §63, jf §66, jf §60, alkoholloven §10-1 2. straffalternativ, jf §8-2, straffeloven §257, jf §258, straffeloven §317 første ledd, straffeloven §260 første og tredje ledd, straffeloven §260 første og tredje ledd, jf §49, straffeloven §291, jf §292 og straffeloven §393 til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder. Dommen ble påanket i sin helhet til Agder lagmannsrett som i beslutning av 7 april 1997 nektet anken fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum.
A har påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at lagdommerne som deltok i beslutningen om å nekte anken fremmet var inhabile idet de ved ulike kjennelser har uttalt seg om skjellig grunn m v i disfavør av A. Ut fra Rt-1996-261, Rt-1996-610 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser av 16 januar 1997 og 13 mars 1997, anføres at i en fengslingsvurdering hvor det legges til grunn at vilkårene i straffeprosessloven §172 er oppfylt, vil vedkommende dommer inhabiliseres ved senere behandling av straffesaken. Høyesterett synes i utgangspunktet å være av den oppfatning at fengslingsvurderinger foretatt kun opp mot straffeprosessloven §171 ikke får denne virkningen. Rt-1994-1281 samt uttalelser i kjæremålsutvalgets kjennelse av 13 mars 1997 gir likevel en viss støtte for at også når varetektsfengslingen er skjedd med hjemmel i straffeprosessloven §171, kan spesielle forhold føre til inhabilitet.
Det vil måtte bero blant annet på arten av vurderingstemaer, antallet temaer og fengslingsdomstolenes kvalitative karakteristikker om også vurderinger etter straffeprosessloven §171 skal kunne lede til at dommerne senere blir inhabile. I kjennelsene som lagmannsretten har avsagt vedrørede A, synes uttalelsene å være ikke lite kategoriske. Allerde på dette tidspunktet og med svært begrenset materiale synes lagmannsretten å ha en betydelig kritisk innstilling til As troverdighet. Vurderingene som fremkommer skiller seg fra ordinære vurderinger av hvorvidt det foreligger skjellig grunn til mistanke, både ved mengden av betraktninger i siktedes disfavør og ved den samlede konklusjon. Når det så er de samme dommerne som har vurdert om A skal få anledning til å prøve sin sak på ny, er det umulig å ha tillit til at det tidligere standpunkt ikke har bidratt til å skygge for en objektiv vurdering.
Det kan heller ikke være overenstemmende med EMK at A ikke får prøvet skyldspørsmålet i to instanser. Å nekte ham ankebehandling må anses som en rettsfornektelse og vil innebære at den såkalte toinstansreformen ikke får noen realitet. Det finnes ingen saklig grunn for å nekte A prøvelse av skyldspørsmålet i en sak hvor andre personer har erkjent sin straffeskyld for det han er dømt for. Det kan ikke være overensstemmede med EMK og nasjonale regler når avslaget på å nekte fremme anken ikke er begrunnet. Nektelsen kan vanskelig være noe annet enn ønske om besparelse av økonomi og/eller arbeidsbelastning for lagmannsretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens beslutning i sin sak nr 97-00390 M av 7. april 1997 oppheves.
2. Nedenes herredsretts sak nr 97-008 M henvises til full behandling i Agder Lagmannsrett."
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens beslutning om å nekte en anke fremmet bare kan påkjæres på grunnlag av feil i saksbehandlingen, jf straffeprosessloven §321 sjette ledd.
Som saksbehandlingsfeil er for det første gjort gjeldende at lagmannsrettens dommere var inhabile fordi de hadde deltatt i avgjørelser om varetektsfengsling i anledning av de forhold som ligger til grunn for herredsrettens dom. Utvalget bemerker til dette at utgangspunktet er at en dommer ikke er inhabil etter domstolloven §108 i en straffesak fordi han tidligere har truffet avgjørelse om varetektsfengsling i samme sak, se blant annet avgjørelsen i Rt-1996-610. Unntak gjelder dersom varetektsfengslingen er skjedd under henvisning til straffeprosessloven §172, hvor det kreves forhold som i særlig grad styrker mistanken. Dette unntaket er ikke aktuelt i den foreliggende sak. Videre gjelder det unntak dersom avgjørelsen - selv om den ikke er begrunnet i straffeprosessloven §172 - inneholder uttalelser som tilkjennegir at mistanken er særlig sterk. Det er i kjæremålserklæringen ikke gjort forsøk på å konkretisere uttalelser som skulle gi grunnlag for inhabilitet i fengslingskjennelser hvor de aktuelle dommere har deltatt, og utvalget kan heller ikke se at det foreligger slike uttalelser.
For det annet er det anført som saksbehandlingsfeil at domfelte ikke får toinstansbehandling av skyldspørsmålet, og at avslaget på å fremme anken ikke er begrunnet. Anførslene kan ikke føre frem, jf blant annet avgjørelsen i Rt-1996-802.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Kjæremålet forkastes.