HR-2000-37-K - Rt-2000-121
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-01-14 |
| Publisert: | HR-2000-00037-K - Rt-2000-121 (31-2000) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettens veiledningsplikt, Psykisk helsevern |
| Sammendrag: | Saken gjaldt spørsmål om avvisning av søksmål anlagt etter Tvistemålsloven (1915) kapittel 33. |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett nr. 1998-02378 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-2087 K/04 - Høyesterett HR-2000-00037K, jnr. 455/1999 |
| Parter: | A (advokat Knut Rognlien) mot Staten v/Helse- og sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/adv. flm. Borgar Høgetveit Berg) |
| Forfatter: | Bugge, Aarbakke, Oftedal Broch |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §87, §97, §300, Psykisk helsevernloven (1961) §9, §9a, §3, §5, §6, §9A |
Saken gjelder avvisning av søksmål anlagt etter tvistemålsloven kapittel 33.
A ble ved vedtak av 22. oktober 1997 innlagt på X sykehus i Y etter §3 i lov om psykisk helsevern, og ble ved etterfølgende vedtak av 6. november 1997 beholdt tvangsinnlagt etter §5 i samme lov. Han klaget til Kontrollkommisjonen, men forlot sykehuset 23. november 1997 før klagen var behandlet. Han ble formelt utskrevet fra sykehuset 26. januar 1998 uten å ha vendt tilbake. Kommisjonen behandlet klagen og fattet 17. mars 1998 vedtak om at klagen over innleggelsen etter §3 ikke ble tatt til følge, mens klagen over fortsatt tvangsinnleggelse etter §5 ble tatt til følge.
Den 9. november 1998 anla A søksmål mot staten for Z herredsrett etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 for å få vedtakene om innleggelse etter §3 opphevet og kjent ugyldige. Staten påstod saken avvist.
Herredsretten avsa 9. juni 1999 kjennelse med slik slutning:
«Sak nr. 98-2378 A for Z herredsrett avvises.»
A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 16. november 1999 avsa kjennelse med slik slutning:
«Herredsrettens kjennelse stadfestes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av saksbehandlingsfeil og lovtolkingsfeil. Det er anført at §9a i lov om psykisk helsevern også omfatter vedtak om innlegging etter §3, som maksimalt skal gjelde i tre uker. Siden det ikke er mulig å få en slik sak domstolsbehandlet i løpet av tre uker, kan det ikke ha vært lovens forutsetning å stille vilkår om at innlegging eller tilbakeholdelse fortsatt er aktuelt. Hvis det hadde vært lovgivers intensjon, ville det vært enkelt å unnta §3-innleggelser fra domstolsprøving. Siden det ikke er gjort, kan heller ikke den innlagtes rettigheter etter §9a tolkes innskrenkende.
Selv om han ikke nevnte tvistemålsloven kapittel 30 i sin stevning og heller ikke primært ønsket behandling etter reglene der, oppfyller stevningen kravene etter kapittel 30, jf. tvistemålsloven §300. Retten plikter da ex officio å vurdere stevningen i forhold til kapittel 30. Det var en saksbehandlingsfeil av herredsretten ikke å vurdere stevningen etter kapittel 30, og også lagmannsretten har tolket tvistemålsloven feil når den har lagt til grunn at retten ikke behøver å vurdere søksmålet i forhold til kapittel 30. Lagmannsretten har for øvrig tolket aktualitetskravet feil, jf. Rt-1991-1468.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
Lagmannsrettens og herredsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til herredsretten for fortsatt behandling.
Subsidiært:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten for fortsatt behandling.
I begge tilfelle
A tilkjennes sakens kostnader.»
Staten har anført at vedtak etter §3 ikke kan prøves etter reglene i kapittel 33. Behovet for særlige rettergangsregler er mindre for vedtak etter §3 enn etter §5 og §6, der vedtak ikke kan overprøves etter at pasienten er utskrevet. Henvisningen til Rt-1991-1468 er irrelevant. Det er ikke rettslig grunnlag for påstanden om at bare stevningen fyller vilkårene i tvistemålsloven §300, må den ex officio også vurderes som en stevning i forhold til kapittel 30.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsretten sin orskurd vert stadfesta.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg har full kompetanse i saken, og bemerker:
Som lagmannsretten finner kjæremålsutvalget at adgangen til å reise søksmål etter særreglene i tvistemålsloven kap. 33 ved lov om psykisk helsevern 28. april 1961 nr. 2 §9a er begrenset til prøvelse av kontrollkommisjonens vedtak etter den sistnevnte lov §9, om innleggelse eller nektelse av utskrivning. Kjæremålsutvalget er også enig med lagmannsretten i at søksmålet fra den kjærende part måtte bli å avvise når de vedtak som angripes ikke lenger har aktuell betydning, jf. Rt-1982-1088 og Rt-1982-1789.
Kjæremålsutvalget finner videre at det ikke var en saksbehandlingsfeil fra lagmannsrettens side ikke å behandle stevningen som en stevning etter tvistemålslovens alminnelige regler sammenholdt med kap. 30. En stevning etter de alminnelige regler følger på flere punkter andre regler enn de særreglene som er fastsatt i kap. 33. Det ville etter kjæremålsutvalgets oppfatning ligge utenfor den veiledningsplikt som følger av tvistemålsloven §87 og §97 å søke å bringe den kjærende parts søksmål inn under tvistemålslovens alminnelige regler.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.