HR-2000-332 - Rt-2000-970

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2000-06-20
Publisert:	HR-2000-00332 - Rt-2000-970 (221-2000)
Stikkord:	Strafferett, Drap, Feiltreff, Lovanvendelse, Straffutmåling, Aberratio ictus
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om en kan dømmes for overlagt drap på en person når overlegget rettet seg mot en annen enn den som ble drept, såkalt aberratio ictus (feiltreff). Saken gjelder videre straffutmålingen. Høyesterett kom enstemmig til at anken måtte forkastes, men delte seg i synet på hvordan feiltreff skal behandles. Det gikk ikke klart frem fra spørsmålsstillingen til lagretten og det som var protokollert av rettsbelæringen, om lagretten hadde lagt til grunn at domfeltes overlegg direkte var knyttet til at noen, en eller annen, kom til å bli drept når domfelte avfyrte to skudd inn i diskoteket. Høyesterett la til grunn at det i så fall ikke var tvilsomt at lovanvendelsen, domfelling for overlagt drap, var korrekt. Ut fra beskrivelsen til lagmannsretten av hendelsesforløpet samanholdt med rettsbelæringen, fant Høyesterett det mer nærliggende at lagrettens svar måtte tolkes slik at planleggingen gikk på å skyte mot en av vaktene. Da istedet en av gjestene ble drept forelå det en feiltreff-situasjon, og overlegget omfattet ikke drap på en av gjestene inne i lokalet. Men Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta stilling til hvordan lagrettens svar skulle forstås, da lovanvendelsen ikke i noe tilfelle var feil, og straffutmålingen heller ikke ble påvirket. Det ble vist til at feiltreff i teori og rettspraksis har blitt bedømt ulikt. Flertallet (3) fant at en logisk tilnærming til feiltreff vil være en oppdeling av handlingen som i Rt-1950-2: Forsøk på overlagt drap overfor den person som overlegget gjaldt, og fullbyrdet drap - forsettlig eller uaktsomt - overfor den som faktisk blir rammet. Dette fører til at både den som overlegget omfattet, og den drepte, vil være å anse som fornærmet, noe som vil være en fordel. På den annen side utvides strafferammen på grunn av den valgte tilnærmingsmåten, mens straffverdigheten ikke kan anses påvirket av feiltreffet. Uttalt at ut fra de reelle forhold kunne meget tale for å behandle feiltreff-tilfellene likt med personforveksling, der en annen ble rammet enn den gjerningspersonen hadde tenkt. Det syntes å være bred enighet om at personforvekslingen ikke innvirket på den strafferettslige bedømmelse av drapet. Videre at hvilken tilnærmingsmåte som velges for feiltreff-tilfellene, kan avhenge av de nærmere omstendigheter. I dette tilfelle, der overlegget i mindre grad synes å ha vært konsentrert om en spesiell person - A ville ifølge lagmannsretten skyte «vaktene» - hadde flertallet ingen innvendinger mot den lovanvendelsen lagmannsretten hadde anvendt. Mindretallet (2) la til grunn at hvordan feiltreff bør behandles, må ta utgangspunkt i hvilken løsning som best ivaretar de materielle og prosessuelle hensynene som gjør seg gjeldende. Materielt sett var det en forskjell mellom feiltreff og personforveksling som kunne tilsi at de to tilfellene ble behandlet ulikt: Ved et drap, som denne saken gjaldt, var det rett nok snakk om strafferettslig likeverdige momenter enten A eller B ble drept. Men ved personforveksling ble bare en person krenket, mens et feiltreff krenket to. På bakgrunn av en helhetsvurdering kom mindretallet til at de beste grunner talte for at man ved feiltreff behandler handlingen som to lovbrudd - dels et forsøk, og dels en fullbyrdet forbrytelse hvor skyldformen normalt ville være uaktsomhet. Dissens: 3-2
Saksgang:	Oslo byrett nr. 1999-02529 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-1598 - Høyesterett HR-2000-00332, straffeanke
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Olav Helge Thue) mot [A-mann] (advokat John Christian Elden)
Forfatter:	Frisak, Coward, Oftedal Broch, Mindretall: Matningsdal, Gjølstad
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §49, §51, §148, §227, §352, §39, §62, Våpenloven (1961) §13, §33, §7, §8, Straffeprosessloven (1981) §364

Dommer Frisak: Saken gjelder spørsmål om en kan dømmes for overlagt drap på en person når overlegget rettet seg mot en annen enn den som ble drept, såkalt aberratio ictus (feiltreff). Saken gjelder videre straffutmålingen.

Oslo statsadvokatembeter tok den 5. mars 1999 ut tiltale mot A til fellelse etter

«I. Straffeloven §233, første og annet ledd

for med overlegg å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:

Lørdag 27. juni 1998 ca kl 02.00, utenfor Snorre Kompagniet AS i Rosenkrantzgate 11 i Oslo, forsøkte han, etter forutgående overveielser, å drepe dørvakt B. Han skjøt to skudd med en pistol (Mauser kal. 7,65) mot dørvakten, som hadde søkt tilflukt inne i lokalet. Han bommet på B, og ett av skuddene traff i stedet C i hodet slik at prosjektilet gikk inn i hjernen. C døde av hodeskadene neste dag.

Subsidiært til post I:

Straffeloven §233, første og annet ledd, jf. §49,

for med overlegg å ha forsøkt å forvolde en annens død.

Grunnlag:

Lørdag 27. juni 1998 ca kl. 02.00, utenfor Snorre Kompagniet AS i Rosenkrantzgate 11 i Oslo, forsøkte han, etter forutgående overveielser, å drepe dørvakt B. Han skjøt to skudd med en pistol (Mauser kal. 7.65) mot B som hadde søkt tilflukt ikke i lokalet, dog uten å treffe.

og

Straffeloven §233 første ledd,

for å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:

Til tid og sted som under post I skjøt han som der nærmere beskrevet to skudd med en pistol inn i lokalet til Snorre Kompagniet AS. Ett av skuddene traff C i hodet slik at prosjektilet gikk inn i hjernen. C døde av hodeskadene neste dag.»

Tiltalen omfatter ytterligere forhold slik det går frem av byrettens dom.

Oslo byrett avsa 23. april 1999 dom med slik domsslutning:

«1. A, f. *.*.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, straffeloven §233 første ledd jf. §49, straffeloven §227, 1. straffalternativ, straffeloven §352 første ledd, 2. straffalternativ, våpenloven §33, 1. straffalternativ, våpenloven §33, jf. §7, jf. §8 første ledd og våpenloven §33, jf. §13 første ledd til en straff av fengsel i 14 - fjorten - år. Ved soningen fragår 305 - trehundreogfem - dager for utholdt varetekt.

2. A frifinnes for tiltalens post II b.

3. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A i medhold av straffeloven §39 nr. 1 litra a) til f) for et tidsrom av 5 - fem - år.

4. A tilpliktes innen 2 - to - uker å betale til D og E erstatning med kr 20.000,- -kronertjuetusen 0/100 - i utgifter og kr 75.000,- - kronersyttifemtusen 0/100 - i oppreisning, til sammen kr 95.000,- -kronernittifemtusen 0/100.

5. A tilpliktes innen 2 - to - uker å betale til F erstatning i form av oppreisning med kr 25.000,- -kronertjuefemtusen 0/100.

6. A dømmes til å tåle inndragning av to pistoler (1 stk. Mauser 7,65 mm samt 1 stk. Trejo modell 3, kal. 380), samt 94 patroner passende til disse våpen.

7. Saksomkostninger til det offentlige idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. Mindretallet, rettens formann, stemte for fengsel i 15 år da han fant at det forelå overlagt drap og forsøk på overlagt drap, mens flertallet ikke fant overlegg bevist.

Den domfelte og påtalemyndigheten anket til Borgarting lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet vedrørende post I i tiltalen. Ankene ble henvist til ankeforhandling.

Spørsmålene til lagretten var følgende:

«Spørsmål 1 - hovedspørsmål

(for å svare ja på dette spørsmål kreves det flere enn 6 stemmer.)

Er tiltalte A skyldig i å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag er følgende forhold.

Lørdag 27. juni 1998 ca kl. 02.00, utenfor Snorre Kompagniet AS i Rosenkrantzgate 11 i Oslo, skjøt han to skudd med en pistol inn i lokalet til Snorre Kompaniet. Ett av skuddene traff C i hodet. C døde av hodeskadene neste dag.

Spørsmål 2 - tilleggsspørsmål

(Dette spørsmål skal kun besvares hvis spørsmål 1 er besvart bekreftende. For å svare ja kreves flere enn 6 stemmer)

Er den i spørsmål 1 omhandlede overtredelse begått med overlegg?»

Forsvareren ba om at følgende ble protokollert fra rettsbelæringen:

«Hvis tiltaltes overveielse går ut på å foreta en handling som han forstår sikkert eller med overveiende sannsynlighet vil føre til at noen person blir drept foreligger overlegg også hva angår Cs død.»

Lagretten svarte ja på begge spørsmål, og lagmannsretten avsa 16. februar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, født *.*.1978, dømmes for overtredelse av straffeloven §233, første og annet ledd og de forhold som ble rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 23. april 1999, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 16 - seksten - år. Til fradrag i straffen går 604 - sekshundreogfire - dager for utholdt varetekt.

2. Påtalemyndighetens begjæring om sikringsbemyndigelse tas ikke til følge.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens. Flertallet, fagdommerne og en meddommer, fant det ikke bevist at domfelte har mangelfullt utviklede sjelsevner. Begjæringen om sikringsbemyndigelse ble i samsvar med flertallets syn ikke tatt til følge.

Den domfelte har anket til Høyesterett over lovanvendelsen for så vidt domfellelsen omfatter fullbyrdet overlagt drap og over straffutmålingen. Det anføres at han ikke kan dømmes for overlagt drap på en person når overlegget rettet seg mot en annen enn den som ble drept. Dekningsprinsippet er ikke oppfylt, da straffeskylden ikke dekker både den objektive og subjektive side av forholdet.

A har videre, utenfor anken og under forhandlingene i Høyesterett, påstått seg frifunnet for tiltalens post VI for to overtredelser av våpenloven §33 jf. §13 første ledd. Grunnlag for tiltalen var at han ved to anledninger hadde vært i besittelse av ammunisjon. Det gjøres gjeldende at slik besittelse ikke er straffbar. Påtalemyndigheten er enig i at domfelte må frifinnes for disse to overtredelsene av våpenloven.

Når det gjelder forholdet i tiltalebeslutningen post I, som lovanvendelsesanken gjelder, har lagmannsretten lagt til grunn følgende faktiske forhold:

«Noe før kl. 02.00 natt til 27. juni reiste han i drosje til diskoteket Snorre Kompagniet i Rosenkrantzgt. 11, Oslo. Han ville inn på diskoteket, men ble stanset av dørvakten, B, i det vakten opplyste at han var for beruset til å komme inn. Tiltalte snakket også med Bs kollega G og en annen av diskotekets ansatte.

Tiltalte forlangte å komme inn, men ble avvist av vaktene. Lagmannsretten legger til grunn at samtalene varte mellom 10 og 15 minutter. Under samtalene uttalte tiltalte ved flere anledninger at han ville skyte vaktene hvis han ikke ble sluppet inn.

Tiltalte gikk deretter litt ut i Rosenkrantzgt., snudde seg mot diskotekets inngang og trakk frem en pistol av fabrikat Mauser, 7,65 mm. Pistolen hadde tiltalte kjøpt for ca kr 4000,- en uke i forveien. Han hadde båret pistolen i jakkelommen fra han dro hjemme fra for å oppsøke arbeidsplassen. Pistolen var ladet med et magasin med 6 skarpe patroner. Dertil satt 1 patron i kammeret.

Tiltalte tok ladegrep med pistolen. Dette førte til at den patronen som var i kammeret falt ut. Tiltalte avfyrte deretter 2 skudd med pistolen gjennom diskotekets inngangsdør. Skuddene falt med 2-4 sekunders mellomrom. Etter det 2. skuddet oppstod forkiling slik at ytterligere skudd ikke kunne avfyres.

B forstod at tiltalte overveiet å skyte med pistolen og fikk kastet seg bakover og innover i diskoteket. Han ble ikke truffet. Det ble derimot en gjest, C. Han ble truffet i hodet og døde den etterfølgende dag.»

Lagmannsretten uttaler også at domfelte hadde tid og anledning til å overveie situasjonen i løpet av den tid han diskuterte med diskotekets ansatte. Han foretok slik overveielse og avfyrte to skudd inn i diskoteket, som han visste var fullt av gjester.

Jeg er kommet til at anken må forkastes, men at A utenfor anken må frifinnes for tiltalens post VI.

Når det gjelder lovanvendelsen, er det ikke helt klart ut fra spørsmålstillingen til lagretten og det som er protokollert av rettsbelæringen, hvorvidt lagretten har lagt til grunn at domfeltes overlegg direkte var knyttet til at noen - en eller annen - kom til å bli drept når domfelte avfyrte to skudd inn i diskoteket. I så fall er det ikke tvilsomt at lovanvendelsen - domfellelse for overlagt drap - er korrekt. Det dreier seg ikke om feiltreff, og overlegget samsvarer med det som utviklet seg.

Ut fra lagmannsrettens beskrivelse av hendelsesforløpet forut for skuddene, sammenholdt med det som er protokollert fra rettsbelæringen, finner jeg det imidlertid mer nærliggende at lagrettens svar må tolkes slik at overlegningen gikk på å skyte mot en av vaktene. I så fall foreligger en feiltreff-situasjon, overlegget omfattet ikke drap på en av gjestene inne i lokalet. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til hvordan lagrettens svar skal forstås, da jeg mener at lovanvendelsen ikke i noe tilfelle er feil, og at straffutmålingen heller ikke påvirkes.

I rettspraksis har feiltreff blitt bedømt forskjellig. Rt-1950-2 gjelder en sak hvor gjerningspersonen forsøkte å drepe elskerinnens ektemann med en sprengladning, men hvor hennes datter ble drept i stedet. Lagmannsretten dømte vedkommende for forsøk på overlagt drap på ektemannen, og forsettlig drap på datteren. Forholdet ble også pådømt som forbrytelse mot straffeloven §148. Utenom anken uttalte førstvoterende at han ikke fant at «subsumsjonen er uriktig eller at det ved spørsmålsstillingen er gjort noen feil som kan medføre at avgjørelsens riktighet fremstiller seg som tvilsom».

Rt-1951-498 gjelder et tilfelle hvor en lærerskolestudent først forsøkte å drepe sin rival ved å sende ham en flaske med forgiftet likør. Da forsøket mislyktes, sendte han en ny sending med fire forgiftede konfekter. Rivalen spanderte tre av konfektene på tre forskjellige personer. En av dem døde, men rivalen overlevde. Studenten ble dømt for forsøk på drap med overlegg, straffeloven §233 første og annet ledd, jf. §49, det siste med døden til følge for en tredje person, §51 annet ledd. Høyesterett prøvde ikke lovanvendelsen.

Andenæs gir i Alminnelig strafferett 4. utgave 1997 på side 205, uttrykk for at det mest naturlige i en feiltreffsituasjon hvor den inntrådte følge, som i tilfellet med konfekten, er av samme art som den tilsiktede, er å bedømme forholdet som fullbyrdet forbrytelse. Bedømmelsen blir da den samme som om det hadde vært en personforveksling som førte til at det var en annen som ble rammet enn gjerningspersonen hadde tenkt. Andenæs føyer imidlertid til at subsumsjonsspørsmålet ikke har noen stor praktisk betydning. Blir tiltalte dømt for forsøk, kan man ved fastsettelsen av straffen bruke særregelen i §51 annet ledd.

Bratholm i Bratholm/Matningsdal: Straffeloven med kommentarer. Første del, gir i kommentaren til §51 på side 201 uttrykk for det syn at i tilfellet hvor A skyter forsettlig på B for å drepe ham, men bommer og treffer C, kan A dømmes for forsøk på forsettlig drap, og ved fastsettelsen av straffen kan man bruke §51 annet ledd. Hvis A kan sies å ha drept C ved uaktsomhet, har A begått to forbrytelser. I dette tilfellet straffes A for uaktsomt drap i forhold til C og for forsøket på å drepe B etter §51 første ledd.

Etter min mening vil en logisk tilnærming til feiltreff være en oppdeling av handlingen som i Rt-1950-2: Forsøk på overlagt drap overfor den person som overlegget gjaldt, og fullbyrdet drap - forsettlig eller uaktsomt - overfor den som faktisk blir rammet. Dette fører til at både den som overlegget omfattet, og den drepte, vil være å anse som fornærmet, noe som vil være en fordel. På den annen side utvides strafferammen på grunn av den valgte tilnærmingsmåten, mens straffverdigheten ikke kan anses påvirket av feiltreffet.

Ut fra de reelle forhold kan meget tale for å behandle feiltreff-tilfellene likt med personforveksling, der en annen blir rammet enn den gjerningspersonen har tenkt. Her synes det å være bred enighet om at personforvekslingen ikke innvirker på den strafferettslige bedømmelse av drapet, jf. Andenæs, Alminnelig strafferett på side 205 og 207. Som Andenæs peker på, er handlingen og resultatet det samme som om feilen ikke hadde inntruffet.

Hvilken tilnærmingsmåte som velges for feiltreff-tilfellene, kan etter mitt syn avhenge av de nærmere omstendigheter. I vårt tilfelle, der overlegget i mindre grad synes å ha vært konsentrert om en spesiell person - jf. at A ifølge lagmannsretten ville skyte «vaktene» - har jeg ingen innvendinger mot den lovanvendelsen lagmannsretten har anvendt.

Jeg finner at A må frifinnes for tiltalens post VI a) og b) for overtredelse av våpenloven §33 jf. §13 første ledd, da besittelse av ammunisjon ikke er straffbart.

Jeg er enig i lagmannsrettens straffutmåling og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Jeg legger særlig vekt på at domfelte skjøt to skudd inn i diskoteket, som han visste var fullt av folk. Domfeltes opptreden kunne ført til flere personers død. Jeg legger også vekt på at han noen uker tidligere avfyrte et skarpt pistolskudd etter en personbil og på beferdet sted kl 18.15. Pistolen ble beslaglagt. Kort tid etter gikk han til ny ulovlig anskaffelse av det skytevåpen som ble anvendt i vår sak. Som lagmannsretten legger jeg en viss vekt på at tiltaltes overlegg ligger i det nedre sjikt. At A frifinnes for Post VI i tiltalen, kan ikke føre til noen nedsettelse av straffen.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A frifinnes for tiltalens post VI a) og b) for to overtredelser av våpenloven §33 jf. §13 første ledd.

2. For øvrig forkastes anken.

Dommer Matningsdal: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men har et annet syn på hvordan feiltreff bør behandles.

Innledningsvis bemerker jeg at jeg er enig i at det ikke foreligger uriktig lovanvendelse dersom spørsmålet til lagretten sammenholdt med den protokollerte del av rettsbelæringen må forstås slik at A skjøt inn i folkemengden uten å sikte på noen bestemt person.

Dersom spørsmålet må forstås slik at A skjøt for å treffe B, men i stedet traff C, står vi derimot overfor en feiltreff-situasjon. På bakgrunn av de opplysningene aktor for Høyesterett, som også var aktor for by- og lagmannsrett, har gitt, er jeg enig med førstvoterende i at det er mest nærliggende at bevistemaet for begge instanser var at man stod overfor et feiltreff som nevnt. Jeg viser til at spørsmålet til lagretten kan være forenlig med Andenæs' standpunkt om at det er mest naturlig å bedømme feiltreff på samme måten som personforveksling. I drøftelsen videre forutsetter jeg at spørsmålet til lagretten er basert på denne rettsoppfatningen.

Som påpekt av førstvoterende har feiltreff vært bedømt forskjellig i rettspraksis, og i teorien er det anbefalt forskjellige løsninger. Jeg tilføyer at i dansk rett bedømmes feiltreff som forsøk overfor den som gjerningspersonen tok sikte på å ramme, og uaktsom overtredelse overfor den som faktisk ble rammet, jf. blant annet Vagn Greve m.fl.: Kommenteret straffelov. Speciel del, 1997 side 260.

Vurderingen av hvordan feiltreff bør behandles må ta utgangspunkt i hvilken løsning som best ivaretar de materielle og prosessuelle hensyn som gjør seg gjeldende.

Materielt sett er det en forskjell mellom feiltreff og personforveksling som kan tilsi at de to tilfellene behandles forskjellig: Ved et drap, som vi står overfor i denne saken, er det riktignok tale om strafferettslig likeverdige momenter enten A eller B blir drept. Men ved personforveksling krenkes bare én person, mens et feiltreff krenker to. Spørsmålet blir da om en domfellelse utelukkende for fullbyrdet forbrytelse gir en tilstrekkelig dekning av hva som har skjedd.

I denne sammenheng er det sentralt at ved integritetskrenkelser foreligger det omtrent alltid like mange overtredelser som krenkete personer. Det innebærer at når A forsøkte å drepe B, men i stedet drepte C, står man overfor to fornærmede og dermed to forbrytelser. Etter straffeprosessloven §364 annet ledd skal et spørsmål til lagretten så vidt mulig bare omfatte ett forhold. Dersom begge fornærmede nevnes samtidig, med andre ord at spørsmålet utformes i samsvar med den prinsipale tiltalebeslutningen, inkluderer det to forbrytelser hvor spørsmålet om fullbyrdet drap også beskriver et drapsforsøk. Ved denne utformingen, hvor krenkelsen av de to fornærmede ikke er knyttet sammen med konjunksjonen eller, måtte et bekreftende svar forutsette at lagretten fant begge handlinger bevist. Det kunne teoretisk gi et benektende svar selv om mer enn seks av lagrettemedlemmene fant et fullbyrdet drap bevist.

Det samme gjelder om man, i likhet med i Rt-1951-498, stiller et samlet spørsmål om forbrytelse mot straffeloven §233 første og annet ledd jf. §49 og §51 annet ledd hvor krenkelsen av begge fornærmede nevnes. Men denne utformingen ville være uheldig av en ytterligere grunn: Straffeloven §51 annet ledd er en straffutmålingsregel som gjør unntak fra regelen i første ledd om at forsøk skal straffes mildere. Bestemmelsen hører dermed under straffespørsmålet, mens lagretten bare kan forelegges spørsmål som hører under skyldspørsmålet.

Dersom alternativt den ene fornærmede utelates, slik lagmannsretten gjorde, viser ikke lagrettens svar at to personer er fornærmet. Dette er i seg selv uheldig. Skulle retten ved straffutmålingen likevel fremheve at gjerningspersonen primært forsøkte å ramme en annen, tar den dessuten stilling til et forhold som lagretten ikke har avgjort. Retten overskrider dermed sin kompetanse ved å ta stilling til et spørsmål som hører under skyldspørsmålet.

Teoretisk sett kan det anføres som mothensyn at strafferammen forhøyes dersom man vurderer forholdet slik at det foreligger konkurrens, jf. straffeloven §62. Men dette vil ikke ha noen betydning for straffutmålingen. Jeg legger derfor ikke noen vekt på dette momentet.

På bakgrunn av en totalvurdering av ovenstående har jeg kommet til at de beste grunner taler for at man ved feiltreff behandler handlingen som to forbrytelser - dels et forsøk, og dels en fullbyrdet forbrytelse hvor skyldformen normalt vil være uaktsomhet. Retten kan deretter ved straffutmålingen trekke inn straffeloven §51 annet ledd slik at straffen ikke blir mildere av denne grunn.

For Høyesterett ble det reist spørsmål om løsningene kan være forskjellig avhengig av om det er kort eller lang avstand mellom handling og følge. Jeg har vanskelig for å se at det i praksis er grunnlag for denne sondringen. En annen sak er at dersom man står overfor to handlinger - først et forsøk og deretter et feiltreff, slik tilfellet var i Rt-1951-498, må hver handling bedømmes for seg.

Selv om jeg har et annet syn enn lagmannsretten på subsumsjonen, bør ikke dette føre til at dommen oppheves. Rettstilstanden har som nevnt vært uklar, og lagmannsretten hadde valget mellom to forsvarlige alternativer. Når det i tillegg må ha vært uten betydning for straffutmålingen at lagmannsretten valgte en annen subsumsjon enn jeg foretrekker, bør ikke denne forskjellige vurderingen føre til at dommen oppheves.

Med hensyn til straffutmålingen tiltrer jeg førstvoterendes begrunnelse.

Dommer Coward: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Frisak.

Dommer Oftedal Broch: Likeså.

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Matningsdal.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

D O M :

1. A frifinnes for tiltalens post VI a) og b) for to overtredelser av våpenloven §33 jf. §13 første ledd.

2. For øvrig forkastes anken.