HR-2000-1426 - Rt-2001-349

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	2001-03-13
Publisert:	HR-2000-01426 - Rt-2001-349 (79-2001)
Stikkord:	Strafferett, Sedelighetsforbrytelse, Trusler, Sikring, Straffutmåling
Sammendrag:	Saken gjaldt straffutmåling og spørsmålet var om det skulle gis fullmakt til sikring. A var 41 år gammal, født i Irak og flyktet derfra i 1991. Etter å ha vært i flyktningleir kom han 2. september 1997 til Norge som kvoteflyktning fra FN. Han bosatte seg i X. I herredsretten og lagmannsretten ble A funnet skyldig i alvorlige forbrytelser ved i alt 14 ulike tilfeller i perioden 26. september 1997 til 30. september 1999. Handlingene omfattet ett tilfelle av voldtekt, to tilfeller av truslar mot offentlige tjenestemenn, ni tilfeller av trusler mot andre, i alt seks tilfelle av legemsbeskadigelser, ett innbrudd og to tilfeller av krenkelse av besøksforbud. Lagmannsrettens flertall fastsatte straffen til fengsel i 4 år, uten fullmakt til sikring. Et mindretall på tre dommere hadde stemt for fengsel i 3 år og tre månader. Høyesterett viste til at rettspraksis i den senere tid har skjerpet straffen for voldtekt. For vold og trusler mot kvinnene ble det vist til at det var en viss veiledning i dommen Rt-2000-1458. Ut fra en samlet skjønnsmessig vurdering, der det ble tatt hensyn til at det ble gitt fullmakt til sikring, fastsatte Høyesterett straffen til fengsel i 3 år og 6 måneder. Det ble gitt fullmakt til sikring etter Straffeloven (1902) § 39 nr 1 til sikringstiltakene under bokstevene a - f for et tidsrom av opptil 5 år. Høyesterett kom i likhet med lagmannsretten til at vilkåret om mangelfulle eller varig svekede sjelsevner var oppfylt. Høyesterett kom også til at risikoen for gjentakelse var så kvalifisert at det burde brukes sikring. Domfelte hadde helt fra han kom til landet og til han ble pågrepet, regelmessig stått for straffbare handlinger. Det ble også pekt på at domfelte manglet evne til å se sin egen rolle i sakene og at han hadde dårlig impulsstyring.
Saksgang:	Salten herredsrett saknr 2000-10 M - Hålogaland lagmannsrett LH-2000-297 - Høgsterett HR-2000-01426, straffesak, anke
Parter:	A (advokat Ole A. Bachke jr.) mot Den offentlege påtalemakta (statsadvokat Erik Thronæs)
Forfatter:	Utgård, Bruzelius, Gjølstad, Flock, Smith
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §192, §227, §39, §127, §128, §147, §228, §229, §232, §342, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §434, §435

Dommar Utgård: Saka gjeld utmåling av straff og om det skal givast fullmakt til sikring.

Salten heradsrett sa 6. mars 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, født *.*.1959 dømmes for overtredelse av straffeloven §128 første ledd, §147, første og annet ledd, 1. straffalternativ, §192 første ledd, 2. straffalternativ (to forhold), §227 første ledd, 1. straffalternativ (ni forhold), §228 første ledd (tre forhold), §228 første ledd, jf §232, §229, 1. straffalternativ (to forhold) og §342 annet ledd, jf første ledd (to forhold), sammenholdt med §62 første ledd og §63 annet ledd til ei straff av fengsel i 4 - fire - år.

Ved soning kommer 222 - tohundreogtjueto - dager til fradrag for utholdt frihetsberøvelse.

2. I medhold av straffeloven §39 dømmes A til i en periode på 5 - fem - år å tåle sikring etter alternativ a - c, e og f.

3. A dømmes til innen to uker å betale erstatning på

a) kr 100.000 - etthundretusen - til B

b) kr 60.000 - sekstitusen - til C.

4. A frifinnes for straffeloven §127 første ledd, 1. straffalternativ, §128 første ledd (et forhold) og §342 annet ledd, jf første ledd (et forhold).»

Side:350

Domfelte anka til lagmannsretten over bevisvurderinga under skuldspørsmålet med omsyn til domfellinga for valdtekt og for nokre av dei andre av postane. Hålogaland lagmannsrett fremja bevisanken til ankeforhandling med omsyn til dei to tilfella av valdtekt og eitt tilfelle av truslar. Ut over det vart anken nekte fremja, slik at skuldspørsmålet for dei andre postane var rettskraftig avgjort ved heradsrettens dom.

Hålogaland lagmannsrett sa 6. november 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A, født *.*.1959 dømmes for overtredelse av straffeloven §192, første ledd 2. straffalternativ, §227, første ledd 1. straffalternativ, samt for de forhold han er rettskraftig domfelt for ved Salten herredsretts dom av 6 mars 2000, jf straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 4 - fire - år.

Ved soning kommer 273 - tohundreogsyttitre - dager til fradrag for utholdt varetekt.

2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra i dag å betale oppreisningserstatning til B med 50.000 - femtitusen - kroner.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra i dag å betale oppreisningserstatning til C med 50.000 - femtitusen - kroner.»

A vart frifunnen for det eine tilfellet av valdtekt. Tre av dommarane røysta for ei straff på fengsel i 3 år og 3 månader i samsvar med påstanden frå aktor. Kravet frå påtalemakta om sikring vart ikkje teke til følgje.

Påtalemakta har anka til Høgsterett over at det ikkje vart gitt fullmakt til sikring. Domfelte har anka over straffutmålinga og over storleiken på skadebota. Høgsteretts kjæremålsutval tillet fremja ankane over straffutmålinga og over sikringsspørsmålet. Med omsyn til anken over utmålinga av oppreisingsbeløpa viste utvalet til straffeprosesslova §434 andre ledd og §435.

Eg er komen til at begge ankane bør takast til følgje. Det bør givast fullmakt til sikring, og fengselsstraffa bør då setjast noko ned.

Domfelte sine personlege tilhøve går fram av dommane. Det er for meg tilstrekkeleg å nemne at han i dag er 41 år gammal, og at han er fødd i Irak. Etter eigne opplysningar flykta han frå Irak i 1991 og var deretter i flyktningleir i Saudi-Arabia fram til han som kvoteflyktning frå FN vart gitt opphalds- og arbeidsløyve i Noreg i 1997. Han kom til Noreg 2. september 1997 og busette seg i X.

Eg går så over til å sjå på straffutmålinga. Det er då grunn til først kort å gjere greie for kva A er domfelt for. Her byggjer eg på det som blir sagt om dei nærare omstenda i dommane frå heradsretten og lagmannsretten.

I lagmannsretten vart domfelte funnen skuldig i eitt tilfelle av valdtekt og frifunnen for eitt. Han vart også funnen skuldig i eitt tilfelle av truslar. Ved Salten heradsretts rettskraftige dom var han domfelt for eitt tilfelle av trussel mot offentleg tenestemann, åtte andre tilfelle av truslar, eitt tilfelle av innbrot, tre lekamsfornærmingar, ei lekamsfornærming under særleg skjerpande omstende, to tilfelle av lekamsskading og to tilfelle av krenking av besøksforbod. Handlingane skjedde ved 14 forskjellige høve i perioden 26. september 1997 til 30. september 1999.

Side:351

Det mest alvorlege tilhøvet gjeld valdtekt mot C natt til 30. september 1999. Lagmannsretten har her lagt til grunn følgjande:

«Lagmannsretten legger til grunn at tiltalte gjennomførte ett samleie med C etter først å ha slått henne i ansiktet, revet av henne brillene, truet med å stikke henne i siden med en kniv som han førte mot henne, viftet med en saks under trussel om å klippe av henne håret, truet henne til å kle av seg nedentil, slengt henne inn på soverommet og ned i sengen. Det legges også til grunn at han også tok kvelertak på henne og holdt henne over munn og nese for å hindre henne i å skrike og for å kunne gjennomføre sitt forehavende.

...

Overgrepet mot fornærmede fremstår som grovt og krenkende. Tiltalte visste at C nettopp hadde giftet seg. Det ble ikke benyttet prevensjon og tiltalte hadde sædavgang i fornærmedes skjede.»

Domfelte og C hadde hatt eit forhold, og også dels budd saman, frå førstninga av 1999 og til forholdet opphøyrde 17. mars same året. A er domfelt for at han denne dagen sette fram alvorlege truslar mot C, og for at han då slo henne gjentekne gonger i hovudet med knytt hand og likeins slo henne i hovudet og over øvre delen av ryggen med eit belte.

Flesteparten av overgrepa rettar seg mot B, som han hadde vore kjæraste med frå haustparten 1997 til godt ut i 1998. Dei hadde også i periodar budd saman. Lagmannsretten omtalar handlingane slik:

«Tiltaltes fremferd overfor B har vært hensynsløs og krenkende. Han har ved en anledning påført henne kjevebensbrudd under en krangel på et utested i X. En annen gang holdt han henne fastbundet mens han snauklippet henne.

Tiltalte synes å ha utnyttet at B har følt seg knyttet til ham, vært glad i ham og håpet at de skulle få forholdet til å fungere. Det er et gjennomgående trekk ved Bs forklaring at hun har vært redd for tiltalte og levde i frykt for hva han kunne finne på. Hun synes å ha funnet seg i mishandling og har gått langt i sine forsøk på å dekke tiltalte, unnskylde og forstå ham. Det er således symptomatisk at B selv bare anmeldte tiltalte når det har vært vitner til hans overgrep mot henne.»

Det er her tale om handlingar frå januar 1998 til 29. september 1999. Ved dette siste tidspunktet er han funnen skuldig i å ha slått og sparka B ei rekkje gonger slik at ho svima av. Dette skjedde mindre enn eit døger før han valdtok C.

I tillegg til dette er domfelte funnen skuldig i eitt tilfelle av trussel mot offentleg tenestemann.

Som det går fram av dette er domfelte funnen skuldig i ei rekkje strafflagde tilhøve over ein periode på to år, heilt frå same månad som han kom til Noreg. Det mest alvorlege tilhøvet er - som nemnt - valdtekta mot C. Valdtekta skjedde på ein grov måte ved bruk av truslar og vald. I tillegg kjem at det framstår som ekstra krenkjande at valdtekta skjedde på eit tidspunkt då C akkurat hadde gifta seg.

Det skal ikkje utmålast straff for valdtekta for seg, men eg viser her til at rettspraksis i den seinare tid har skjerpa straffa for valdtekt. Når det gjeld vald og truslar mot C og B, finn eg ei viss rettleiing i dommen i Rt-2000-1458,

Side:352

der straffa vart sett til fengsel i to år for vald og truslar mot to tidlegare sambuarar.

I ei slik sak som dette må det setjast ei samla straff ut frå ei skjønnsmessig vurdering. Fleirtalet i lagmannsretten sette straffa til fengsel i 4 år, utan fullmakt til påtalemakta til å nytte sikring. Straffutmåling må skje i samanheng med vurderinga av sikringsspørsmålet, jf. Rt-1998-1262. Eg er komen til at det her bør givast fullmakt til å nytte sikring, og at det då bør utmålast ei straff på fengsel i 3 år og 6 månader.

Eg går så over til spørsmålet om sikring. Etter straffelova §39 nr. 1 er det eit vilkår for sikring at ein domfelt er ein person med mangelfullt utvikla eller varig svekte sjelsevner. Det var oppnemnt to rettspsykiatrisk sakkunnige for heradsretten, spesialistar i psykiatri Michael Setsaas og Andreas Hamnes, som gav ei fråsegn der dei konkluderte med at dette vilkåret er oppfylt. Dr. Setsaas har gitt ei oppdatert fråsegn for Høgsterett der han har stått fast ved denne konklusjonen. Lagmannsretten kom samrøystes til at vilkåret om mangelfullt utvikla eller varig svekte sjelsevner var oppfylt. Eg legg til grunn at vilkåret er oppfylt.

I tillegg til krav om ein psykisk tilstand, er det også etter §39 nr. 1 eit vilkår at det er fare for at domfelte som følgje av tilstanden vil gjenta alvorlege strafflagde handlingar. Dersom dette vilkåret er oppfylt, må det i tillegg vurderast om det bør nyttast sikring. Her viser eg til det som er sagt i Rt-2000-34 :

«I rettspraksis er det lagt til grunn at det må foreligge en kvalifisert fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger for at sikring skal kunne benyttes, og denne fare må vise seg gjennom det forhold som danner grunnlag for sikringsdommen, se Høyesteretts kjennelse 16. november 1999 i sak lnr. 77A/1999, snr. 57/1999 (Rt-1999-1705), og den rettspraksis det der er vist til. Når vilkårene for sikring er oppfylt, kan retten idømme sikring. Retten må her ta hensyn både til grovheten av det lovbrudd som er begått, og den handlingen som det er fare for.»

I fråsegna for Høgsterett uttalar dr. Setsaas at dei sakkunnige hadde telefonkonferansar under lagmannsrettssaka, og at dei då «fant den beskrevne adferd, samt resultatet av sine personlige undersøkelser av en slik karakter at dette tilfredsstilte de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelser og de spesifikke kriterier for sosial og emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Konklusjonene ble styrket efter den rettslige behandlingen. Ved denne fornyede undersøkelsen fremstår observanden igjen som projiserende, bagatelliserende og ansvarsfraskrivende med manglende evne til å se sin egen rolle og adferd i den aktuelle sak». Og særleg i høve til gjentakingsfaren uttalar dr. Setsaas i fråsegna for Høgsterett at han etter denne fornya undersøkinga er «kommet til at det foreligger ytterligere holdepunkter for å konkludere med at det foreligger fare for gjentagelse av straffbare handlinger, idet den sakkyndige finner det berettiget å anta fare for fortsatt impulsiv adferd med preg av dårlig impulskontroll».

I tillegg til det dei sakkunnige har lagt til grunn, viser eg til at domfelte i heile tida frå han kom til landet og til han vart pågripen etter valdtekta, stod for regelmessige strafflagde handlingar. Det faktiske handlingsmønsteret

Side:353

viser - som lagt til grunn av den sakkunnige - manglande evne til å sjå si eiga rolle i sakene og dårleg styring av impulsar.

Lagmannsretten har som del av grunngivinga for ikkje å gi fullmakt til sikring, vist til at domfelte har hatt «jevnlig tilsyn av psykolog og annet helsepersonell i fengslet. Fengselsoppholdet vil innebære en endrings- og modningsmulighet for tiltalte. Han vil også kunne lære seg språket bedre og få økt sin innsikt i norske forhold». Etter det opplyste har domfelte til nå berre hatt 10 timar med psykolog, og det er ikkje sett i gang noko opplegg for han i fengselet. Han har også søkt seg overført frå X kretsfengsel til Y kretsfengsel Z. Der sit han - etter det opplyste etter eige ønskje - i varetektsavdelinga, der han er isolert 23 timar i døgnet. Etter reglane om prøvelauslating ville han bli sett fri 28. mars 2002 om straffa på fengsel i 4 år vart ståande. Eg kan etter dette ikkje leggje til grunn at fengselsopphaldet i noko fall vil kunne gi grunnlag for slik utvikling hos domfelte at det er forsvarleg å unnlate å nytte sikring.

Eg finn såleis risikoen for at domfelte på ny vil gjere tilsvarande handlingar så kvalifisert at det bør nyttast sikring. Sikringsfullmakta bør omfatte alle dei sikringstiltaka som er nemnde i straffelova §39 nr. 1 bokstav a - f. Lengstetida for sikring bør setjast til 5 år.

Eg røystar for slik

dom:

1. Straffa i dommen frå lagmannsretten blir endra til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - månader.

2. Påtalemakta blir gitt fullmakt til å nytte sikringstiltak etter straffelova §39 nr. 1 bokstavane a - f for eit tidsrom av opptil 5 - fem - år overfor A.

Dommer Bruzelius: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Utgård.

Dommer Gjølstad: Likeså.

Dommer Flock: Likeså.

Justitiarius Smith: Likeså.

Etter røystinga sa Høgsterett slik

D O M :

1. Straffa i dommen frå lagmannsretten blir endra til fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - månader.

2. Påtalemakta blir gitt fullmakt til å nytte sikringstiltak etter straffelova §39 nr. 1 bokstavane a - f for eit tidsrom av opptil 5 - fem - år overfor A.