TOSLO-2019-26476

Instans:	Oslo tingrett - Dom
Dato:	2020-02-18
Publisert:	TOSLO-2019-26476
Stikkord:	(Ølen Betong-saken), Erstatningsrett, Erstatning for økonomisk tap, Ulovfestet objektivt ansvar, Arbeidsgiveransvar, Årsakssammenheng
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning for økonomisk tap basert på handlinger fra Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Tingretten kom til at det ikke var grunnlag for ansvar for E-tjenesten eller PST, verken objektivt eller på grunnlag av uaktsomhet. Da ansvarsgrunnlag er nødvendig for å kunne kreve erstatning, var det ikke nødvendig å drøfte om de øvrige vilkårene for erstatning var oppfylt. Staten vant saken og ble tilkjent sakskostnader med kr 551.000.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2019-26476 (sak nr. 19-026476TVI-OTIR/07) - Anket til Borgarting lagmannsrett
Parter:	Ølen Betong LLC, Ølen Betong Gruppen AS (advokat Per Magne Ristvedt, advokat Andreas Alexander Johansen) mot Staten v/justis- og beredskapsdepartementet (advokat Ingrid Skog Hauge, advokat Fredrik Sejersted)
Forfatter:	Tingrettsdommer Eirik Aass
Lovhenvisninger:	Skadeerstatningsloven (1969) §2-1, Etterretningstjenesteloven (1998) §3, §4, Instruks om Etterretningstjenesten (2001) §7, §8, EOS-kontrolloven (1995) §5, Politiloven (1995) §17b, §17c, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5, §22-1, §22-12

Saken gjelder krav om erstatning for økonomisk tap basert på handlinger fra Etterretningstjenesten (E-tjenesten) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

1. Sakens bakgrunn i korte trekk

Retten vil innledningsvis kort presentere partene og de sentrale aktørene i saken, noen hovedtrekk i deres anførsler og saksgangen fram mot hovedforhandlingen.

Saksøker nr. 1, Ølen Betong Gruppen AS, er morselskapet i Ølen Betong-konsernet. Saksøker nr. 2, Ølen Betong LLC, er et russisk selskap som er eid av Ølen Betong Murmansk AS, som i sin tur er eid av Ølen Betong Gruppen AS. Ølen Betong-konsernet er en stor produsent av ferdigbetong, betongvarer og betongelementer. Saken gjelder i hovedsak krav som er knyttet til virksomheten i Russland, Ølen Betong LLC. I det følgende brukes «Ølen Betong» som en fellesbetegnelse på saksøkerne.

Atle Berge er administrerende direktør i Ølen Betong Gruppen AS og Ølen Betong LLC. Berge etablerte Ølen Betongs virksomheten i Russland fra 2007. Når det gjelder temaet for denne saken, har Berge forklart at han ved en anledning i 2013 ble kontaktet av E-tjenesten i Ølen i tilknytning til sitt arbeid i Russland. Videre at han i mai 2016 ble pågrepet og avhørt av russisk etterretningstjeneste, FSB, i Murmansk, og at han i juli 2016 fikk et innreiseforbud til Russland med 10 års varighet.

Kurt Stø arbeidet periodevis som anleggsarbeider for Ølen Betong LLC i Russland fra 2013 til 2015. Stø har forklart at han ble kontaktet av PST i Kirkenes i 2014. Videre at han i juli 2015 ble pågrepet og avhørt av FSB i Murmansk, og at han i mai 2016 fikk innreiseforbud til Russland for 10 år.

Ølen Betong har anført at kontakten mellom henholdsvis Berge og E-tjenesten og Stø og PST førte til at de to senere ble ilagt innreiseforbudene. Videre at innreiseforbudene har ført til økonomiske tap. Den største delen av det anførte tapet knytter seg til Ølen Betong LLCs virksomhet i Russland. Øvrige krav gjelder påløpte kostnader for selskapene og personlige tap for Berge og Stø. De personlige tapene er transportert til Ølen Betong Gruppen AS.

Staten ved henholdsvis Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet har på sin side ikke bestridt at Berge og Stø ble pågrepet og avhørt av FSB i Murmansk, og heller ikke at de to er ilagt innreiseforbud til Russland. Men staten har avvist at det er grunnlag for ansvar, både objektiv og på grunnlag av uaktsomhet, og også at eventuelle handlinger fra E-tjenestens og PSTs side var årsaken til innreiseforbudene. Staten har også

Side:2

avvist at det er årsakssammenheng mellom innreiseforbudene og et eventuelt økonomisk tap.

Staten har verken villet bekrefte eller avkrefte om det har vært kontakt i mellom E-tjenesten og Atle Berge. Staten har vist til at enkeltsaker ikke kommenteres av hensyn til rikets sikkerhet og forholdet til fremmede stater, og at det heller ikke kan føres bevis om dette etter tvisteloven § 22-1. Når det gjelder Kurt Stø, har staten imidlertid bekreftet at det har vært kontakt mellom PST og ham, men er uenig i Støs fremstilling av både tidspunktene for og innholdet av kontakten. Det er ført bevis for retten for lukkede dører om kontakten mellom PST og Stø, som retten vil komme tilbake til.

Ølen Betong varslet 28. januar 2019 søksmål mot staten. Staten svarte på søksmålsvarselet den 15. februar 2019, og avviste kravet. Samtidig viste staten til at Berge og Stø hadde klaget til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget, den 24. januar 2019, og ba om at søksmålet ble stilt i bero til EOS-utvalgets undersøkelse var avsluttet. Ølen Betong ønsket ikke det, og stevning ble tatt ut samme dag, 15. februar 2019.

Staten innga tilsvar 13. mars 2019, og ba samtidig om stansing av saken inntil uttalelse fra EOS-utvalget i klagesakene fra Atle Berge og Kurt Stø forelå. Retten avsa kjennelse om slik stansing den 29. april 2019. Stansingskjennelsen ble anket til Borgarting lagmannsrett. Den 24. mai 2019 ba Ølen Betong om at saken ble satt i gang igjen, da Berge og Stø hadde trukket sine klager til EOS-utvalget. Staten anmodet EOS-utvalget om å ferdigstille sine undersøkelser likevel, men utvalget avslo anmodningen. Saken ble derfor satt i gang igjen 11. juni 2019, før anken over stansingskjennelsen var avgjort.

Hovedforhandling ble holdt 3.-7. februar 2020. Atle Berge og Kurt Stø avga forklaring, og i tillegg forklarte 12 vitner seg. Før hovedforhandlingen var det i statsråd 10. januar 2020 gitt samtykke til å føre visse bevis fra PST i saken. Retten viser til rettsboken, hvor samtykket er inntatt. Bevisene som ble ført med samtykke er graderte, og ble ført for lukkede dører, jf. tvisteloven § 22-1 jf. § 22-12. Det dreide seg om dokumentbevis og to vitneforklaringer fra PST. De som var til stede under bevisførselen for lukkede dører ble pålagt taushetsplikt, jf. tvisteloven § 22-12. Det siste fremgår dels av rettsboken, og dels av protokoller fra møter under saksforberedelsen.

Side:3

2. Ølen Betongs påstandsgrunnlag og påstand

2.1 Ansvar på objektivt grunnlag

E-tjenestens og PSTs virksomhet er i utgangspunktet lovlig og etter omstendighetene nødvendig. Staten kan likevel bli ansvarlig på objektivt grunnlag når noe går galt ved utførelsen av tjenestene.

Vilkårene for objektivt ansvar er oppfylt i denne saken. E-tjenestens og PSTs arbeid, i dette tilfellet informasjonsinnhenting og vervingsforsøk overfor private, innebærer en ekstraordinær risiko som er stadig og typisk for virksomheten.

Interesseavveiningen som skal gjøres når de nevnte innledende vilkårene for objektivt ansvar er oppfylt tilsier at staten bør bære tapet. Det sentrale spørsmålet i den sammenheng er om E-tjenestens og PSTs virksomhet er utøvd i skadelidtes interesse eller i samfunnets interesse. For virksomhet som drives i samfunnets interesse, men som volder stor skade for en tilfeldig skadelidt, er staten nærmest til å bære risikoen. Det er tilfellet i vår sak.

2.2 Ansvar på subjektivt grunnlag – uaktsomhet

Staten er alternativt ansvarlig på grunnlag av reglene om arbeidsgiveransvar i skadeerstatningsloven § 2-1. Spørsmålet er om E-tjenesten og PST opptrådte i tråd med hva en alminnelig fornuftig person/etterretningsoffiser/politimann ville gjort i en tilsvarende situasjon.

Ved utøvelse av så risikabel virksomhet på et sted hvor man må forvente at russisk etterretning har god kontroll på hva som skjer, må det stilles store krav til aktsomhet. Særlig overfor sivile. Skadepotensialet var betydelig, og det tilsier at man er svært forsiktig.

I vår sak har E-tjenesten og PST valgt seg ut personer som de burde forstått var under oppsyn fra russisk side. Derunder at telefonene deres var avlyttet. Når kontakten ble avdekket av FSB er det «dårlig håndverk», og grunnlag for uaktsomhetsansvar.

2.3 Årsakssammenheng og påregnelighet

Kravet om årsakssammenheng er et spørsmål om skaden ikke ville ha skjedd om den ansvarsbetingende handlingen tenkes borte, den såkalte betingelseslæren. I vår sak er vurderingen todelt: først om det er sammenheng mellom statens handlinger og innreiseforbudene, og deretter om det er sammenheng mellom innreiseforbudene og tapene.

Side:4

Staten har anført at det kan tenkes andre årsaker enn kontakten med E-tjenesten og PST til at Berge og Stø ble gitt innreiseforbud. Etter saksøkernes syn er det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Det var også dette FSB oppga som begrunnelse under arrestasjonene. Kontanten var uansett en nødvendig betingelse for innreiseforbudene.

Videre er spørsmålet om saksøkernes tap og kostnader ville oppstått uten innreiseforbudene. Her er det en viss åpning for skjønn, men etter saksøkernes syn er det i det store bildet klart at tapene ikke ville oppstått uten innreiseforbudene. Anførslene om dette årsaksspørsmålet behandles også under neste punkt om økonomisk tap.

Tapene var påregnelige følger av statens handlinger. De var ikke «fjerne og avledede», som staten anfører. At tapet var stort, innebærer ikke i seg selv at det ikke er påregnelig.

2.4 Økonomisk tap

2.4.1 Tap for Ølen Betong LLC

Tapet for det russiske selskapet er beregnet av BDO AS ved Helge Rydning. Det er benyttet to ulike metoder. Den første er basert på en verdivurdering gjort før innreiseforbudene holdt opp mot faktiske resultater slik man ser dem i ettertid. Den viser et tap på omkring 126 millioner kroner. Den andre metoden vurderer betydningen av at Ølen Betong LLC mistet en stor kontrakt i 2017, den såkalte «Arctic LNG 2». I rapporten er tapet etter denne metoden beregnet til omkring 135 millioner kroner, men ifølge Rydning er det feil ved beregningen som tilsier at det riktige tallet skal være omkring 175 millioner. Tapet må utmåles etter rettens skjønn, men rapporten gir godt grunnlag for skjønnet.

Det er sannsynlig at Ølen Betong LLC ville fått LNG 2-kontrakten. Selskapet hadde allerede levert meget godt på LNG 1-prosjektet, og kunden var den samme i LNG 2. Ølen Betong LLC hadde i 2015 på forespørsel fra kunden, Novatek, utarbeidet en presentasjon for LNG 2-prosjektet. I 2016 ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Ølen Betong og Novatek med henblikk på nye prosjekter, derunder LNG 2. Det var enighet om avtalen i juni 2016, men av formelle grunner ble den ikke signert før i oktober 2016. Novatek ba også om tilbud på priser fra Ølen Betong LLC, og dette var en forespørsel de ikke rettet til andre. Ølen Betong LLC utarbeidet også et internt budsjett for prosjektet, og det var ikke reelle konkurrenter til Ølen Betong LLC i dette markedet. Atle Berge, med sin betydelige erfaring fra Russland, var nesten sikker på at selskapet ville ha fått kontrakten.

Side:5

2.4.2 Kostnader påført begge selskaper

Ølen Betong Gruppen AS er påført blant annet advokatkostnader, kostnader til «erstattere» for Atle Berge i Russland, reisekostnader og timer brukt i de norske selskapene på Ølen Betong LLC.

Ølen Betong LLC er påført kostnader som langt på vei er av samme art. Disse kan ses bort fra dersom retten ved tapsutmålingen baserer seg på BDOs første metode, da denne metoden tar slike kostnader opp i seg.

De samlede kravene under dette punktet summerer seg til omkring 6 millioner kroner.

2.4.3 Personlige tap for Atle Berge og Kurt Stø, transportert til Ølen Betong Gruppen AS

Atle Berge forventer et skattekrav i Russland på om kring 500 000 kroner knyttet til salg av sin leilighet. Han har også hatt kostnader han har dekket privat, samt tapt inntekt.

Kurt Stø har kostnader til en leilighet i Kirkenes som han ikke har fått solgt, parallelt med kostnader til sin nåværende bolig i Trøndelag. Han har også hatt inntektstap.

De samlede kravene under dette punktet summerer seg til omkring 2,5 millioner kroner. Kravene er som nevnt transportert til Ølen Betong Gruppen AS, og fremmes i saken av dette selskapet.

2.5 Påstand

1. Staten dømmes til å betale erstatning utmålt etter rettens skjønn til Ølen Betong Gruppen AS og Ølen Betong LLC.

2. Staten dømmes til å erstatte Ølen Betong Gruppen AS’ og Ølen Betong LLCs sakskostnader for Oslo tingrett.

3. Statens påstandsgrunnlag og påstand

3.1 Ansvar på objektivt grunnlag

Det er ikke grunnlag for objektivt ansvar for staten for rene formuesskader i et tilfelle som dette. Det følger av rettspraksis at den risiko som kan begrunne objektivt ansvar normalt involverer fare for fysisk skadeforvoldelse – integritetskrenkelser. Kjernen er ansvaret for «farlig bedrift».

Side:6

Det har ikke skjedd noen fysisk skadeforvoldelse i vår sak, og det økonomiske tapet knytter seg ikke til utførelsen av handlingene. Det er en serie av ledd mellom statens (eventuelle) handlinger og eksempelvis tap av en kontrakt for et selskapet i Russland.

Uansett er ikke vilkårene for objektivt ansvar oppfylt, og de passer ikke godt på de rene formuestapene. For det første foreligger det ikke noen «ekstraordinær risiko» for skader ved den aktiviteten saksøkerne har anført fra statens side. For det andre er ikke risikoen for formuestap typisk ved E-tjenestens og PSTs virksomhet. Den er heller ikke stadig, eller vedvarende. Interesseavveiningen av hvem som er nærmest til å bære tapet skal kun foretas om de første tre vilkårene for objektivt ansvar er oppfylt. I vårt tilfelle treffer ikke de hensynene som har begrunnet det objektive ansvaret i rettspraksis.

3.2 Ansvar på subjektivt grunnlag – uaktsomhet

Det er enighet om at det er reglene om arbeidsgiveransvar i skl. § 2-1 som gjelder, og at det gjelder et vanlig aktsomhetskrav.

Også ved vurderingen av uaktsomhetsansvaret er det av betydning at det dreier seg om et rent formuestap og ikke en integritetskrenkelse. Det vil ofte være en forutsetning for ansvar at det foreligger brudd på en etablert adferdsnorm, noe som ikke er tilfelle her. Den enkelte tjenestemann må også ha et visst rom for skjønn i de konkrete situasjonene, og retten bør være tilbakeholden med å overprøve dette. Dersom enhver kontakt med folk anses uaktsomt, er det i realiteten tale om et objektivt ansvar.

E-tjenesten har ikke handlet uaktsomt, selv om man legger Atle Berges beskrivelse til grunn. De skal og kan snakke med norske borgere, uten det kan de ikke gjøre jobben sin. Det var ikke noe ved selve møtet Berge har beskrevet som tilsier noen uaktsomhet, noe han selv heller ikke har hevdet. Berge har for øvrig ikke forklart at FSB sa at de visste at han hadde hatt kontakt med E-tjenesten.

PST har hatt kontakt med Kurt Stø. PST skal drive forebyggende sikkerhetsarbeid i Norge. De er en sivil polititjeneste og PST-ansatte i Kirkenes er sivile politifolk. De skal ha kontakt med sivilbefolkningen, og det kan skje åpent. Det er ikke uaktsomt av ansatte i PST å snakke med enkeltpersoner. Hadde de ikke kontaktet folk de antar FSB følger med på, ville det vært i strid med PSTs samfunnsoppdrag. Det er heller ikke noe i den konkrete kontakten mellom PST og Kurt Stø som var uaktsomt.

3.3 Årsakssammenheng og påregnelighet

Spørsmålet om årsakssammenheng er om skaden, eller tapet, ville inntrådt dersom den eventuelle ansvarsbetingende handlingen tenkes borte.

Side:7

For Atle Berges del er det verken sannsynliggjort slik årsakssammenheng mellom eventuelle handlinger fra E-tjenesten og innreiseforbudet, eller mellom innreiseforbudet og et økonomisk tap. Berge har selv lansert en rekke ulike hypoteser om årsaken til innreiseforbudet, hvorav kontakt med E-tjenesten kommer langt ut i rekken.

Når det gjelder Kurt Stø er det heller ikke påvist årsakssammenheng mellom kontakt med PST og innreiseforbudet. Og når det gjelder det økonomiske tapet, bortsett fra muligens noen mindre personlige kostnader, er det åpenbart ingen sammenheng. Stø var maskinfører, jobbet deltid og tjente under 90 000 kroner per år. Han avsluttet arbeidsforholdet til Ølen Betong LLC et år før han fikk innreiseforbudet og over halvannet år før det ble klart at Ølen Betong LLC ikke fikk LNG 2-kontrakten.

Tapet som er krevd erstattet i vår sak er uansett for fjernt og avledet fra de eventuelle ansvarsbetingende handlinger. Blant annet nevnes at tapet er indirekte fordi det går via andre rettssubjekter enn saksøkerne. Tapet har oppstått lang tid etter de anførte handlingene, og er av usikker karakter.

3.4 Økonomisk tap

Etter statens syn er det ikke behov for å gå dypt inn i erstatningsberegningen, da det er klart at det ikke er ansvarsgrunnlag eller årsakssammenheng. Staten mener at BDOs vurdering av tapet for Ølen Betong LLC er beregnet for høyt. Når det gjelder Atle Berges skattekrav knyttet til salg av bolig er dette ikke dokumentert. Kurt Støs krav på inntil 1 million er ikke sannsynliggjort, og det vises blant annet til at han bare kunne tjene inntil 1 G per år da han jobbet for Ølen Betong LLC. Det er uklart hvilken sammenheng det har med saken at han ikke har fått solgt boligen sin i Kirkenes.

3.5 Påstand

1. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet tilkjennes sakskostnader.

4. Rettens vurdering

4.1 Innledning

Saken gjelder krav om erstatning for økonomiske tap. Vilkårene for erstatning er at det foreligger (i) ansvarsgrunnlag, (ii) økonomisk tap og (iii) årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. I tilknytning med det siste kreves det dessuten at tapet ikke må være for fjernt eller avledet fra ansvarsgrunnlaget/handlingen.

Retten skal nedenfor vurdere om disse vilkårene for erstatning er oppfylt, og vil starte med ansvarsgrunnlaget. Etter norsk rett kan ansvar etableres på objektivt grunnlag, dvs. uten hensyn til skyld hos skadevolder, eller på subjektivt grunnlag, dvs. hvor skadevolder kan bebreides for skaden. Retten vil først vurdere om det er grunnlag for objektivt ansvar i vår sak.

4.2 Ansvar på objektivt grunnlag – ansvar uten skyld

Objektivt ansvar i norsk rett finnes både lovfestet og ulovfestet. I vår sak er det det ulovfestede objektive ansvaret som er aktuelt. Dette ansvaret er utviklet gjennom rettspraksis, og i Rt-2009-1237 (Nordsjødykker) avsnitt 62 har Høyesterett redegjort for bakgrunnen og vilkårene for slikt ansvar:

Jeg behandler først det ulovfestede objektive ansvar. Hvor langt det rekker, må fastlegges med utgangspunkt i rettspraksis, selv om rettsutviklingen på dette området ikke kan antas å være avsluttet. Utviklingen begynte ved at skadevoldere ble pålagt ansvar for såkalt farlig bedrift. Dette kan betegnes som ansvarets kjerneområde, jf. Rt-2006-690 avsnitt 52. Senere er det objektive ansvar utvidet til å omfatte skade som følge av en stadig risiko for omgivelsene, og det bygger nå både på risikobetraktninger og interesseavveininger, se Rt-2003-1546 avsnitt 39 og 40. Av rettspraksis følger videre at det må foretas en nærmere vurdering, hvor det bl.a. spørres om risikoen er stadig, typisk og ekstraordinær...

I juridisk teori har Hagstrøm og Stenvik, Erstatningsrett 2. utg. 2019 s. 180, formulert seg slik om anvendelsesområdet for det ulovfestede objektive ansvaret:

Det må fastholdes at det er en stor indre likhet mellom alle de skadetilfellene som omfattes at det objektive ansvaret. Det sentrale er at ansvaret er knyttet til en særlig grad av fare (risiko) skapt for omgivelsene. Det er denne fare som det ulovfestede objektive ansvaret beskytter mot.

Side:9

Staten har lagt vekt på at den anførte skaden i vår sak er et rent formuestap, i motsetning til en integritetskrenkelse, og at det er integritetskrenkelsene som først og fremst beskyttes av reglene om ulovfestet objektivt ansvar.

Begrepet integritetskrenkelse brukes i erstatningsretten om en fysisk skade på person eller ting. En ren formuesskade er et økonomisk tap som ikke henger sammen med at noen eller noe er påført en fysisk skade. Det er ikke tvilsomt at tapene som kreves dekket i vår sak er rene formuestap. Skillet mellom de nevnte typene tap er relevant i norsk erstatningsrett, og generelt har integritetskrenkelsene et større erstatningsrettslig vern enn formuestapene. For det objektive ansvaret er dette spesielt tydelig. Retten vil komme tilbake til dette i vurderingen av vilkårene for objektivt ansvar nedenfor.

Som det fremgår av det siterte fra Rt-2009-1237 (Nordsjødykker) ovenfor, har Høyesterett stilt opp som vilkår for ulovfestet objektivt ansvar at det må dreie seg om en ekstraordinær risiko, som er typisk for virksomheten og som er stadig/vedvarende.

Spørsmålet i vår sak må da bli om den aktuelle virksomheten hos E-tjenesten og PST, i form av innhenting av informasjon gjennom kontakt med mennesker, etter sin art innebærer en vedvarende, typisk og ekstraordinær risiko for skade. Vurderingen av disse vilkårene kan gli over i hverandre, men retten vil likevel ta utgangspunkt i vilkåret om «ekstraordinær risiko».

Det er sentralt at den aktuelle skaderisikoen i vår sak ikke gjelder skader på Berge og/eller Stø selv, men at den anførte skaden er avledede økonomiske konsekvenser for andre rettssubjekter. Avhørene hos FSB var utvilsomt svært ubehagelige og skremmende for Berge og Stø personlig, men det er altså ikke disse det kreves erstatning for. Kravene som fremmes er rene formuestap.

Så vidt retten kan se, finnes det ikke eksempler på at Høyesterett har tilkjent erstatning for rene formuestap med grunnlag i det ulovfestede objektive ansvaret. Rettspraksis om objektivt ansvar gjelder krav knyttet til skader på personer eller ting, altså integritetskrenkelsene. Dette trekker klart i retning av at de rene formuestapene ligger utenfor hva som kan kreves erstattet etter reglene om ulovfestet objektivt ansvar.

I Rt-2006-690 (Lillestrøm) ble det tilkjent erstatning for formuestap på grunnlag av ulovfestet objektivt ansvar. Kravene hadde imidlertid sitt utspring i en tingsskade som lå i kjernen av virkeområdet for det objektive ansvaret. Heller ikke den saken dreide seg derfor om erstatning for et formuestap som var løsrevet fra integritetskrenkelsene. Retten skal gå noe nærmere inn på dommen, siden den gjelder erstatning for formuestap.

Saksforholdet i dommen var at to godstog hadde kollidert på Lillestrøm Stasjon. To av vognene i det ene toget var hver lastet med ca. 46 tonn propan, klassifisert som farlig gods.

Side:10

Ved kollisjonen oppsto det hull i begge vognene, og propan i væskeform strømmet ut og fordampet til gass, som i sin tur ble antent. Et område i Lillestrøm sentrum innenfor en viss sikkerhetsavstand ble sperret av og evakuert. Det fremgikk av granskningsrapporten i ettertid at man hadde vært «meget nær en ekstremt stor ulykke som ville kostet et stort antall mennesker livet og dessuten medført store materielle tap». Tapene som ble krevd erstattet var – blant andre – omsetningstap fra næringslivsaktører i det evakuerte området.

Saksforholdet lå i kjernen av ansvaret for «farlig bedrift», og tvistetemaet var om ansvaret likevel måtte avgrenses mot formuesskader. I avsnitt 52 uttaler Høyesterett:

Saken gjelder ansvar innen det som har vært betegnet som kjerneområdet til det ulovfestede objektive ansvaret – ansvar for «farlig bedrift». Når så er tilfelle, er det etter min mening ikke grunn til å utelukke ansvar bare fordi kravshaverne ikke er påført personskade eller tings skade. En slik skarp sondring vil kunne ramme tilfeldig og heller ikke ivareta hensynene bak det objektive ansvaret. (Rettens understreking.)

Slik retten tolker dommen, var det en klar premiss for ansvar for formuestapene at man var i kjerneområdet for objektivt ansvar, nemlig ansvar for farlig bedrift. Det forelå en ekstraordinær risiko for person- og tingsskader, noe det siterte fra granskningsrapporten illustrerer. Dommen skiller seg på denne måten klart fra vår sak, ved at det i vår sak ikke ligger en integritetskrenkelse «i bunnen».

Utgangspunktet er etter dette at det ulovfestede objektive ansvaret neppe kommer til anvendelse ved rene formuestap som ikke har sitt utspring i eller står i nær sammenheng med en person- eller tingsskade. Retten mener at E-tjenestens og PSTs kontakt med mennesker for å innhente informasjon ikke kan anses å innebære en «ekstraordinær skaderisiko», i den betydning dette begrepet har etter gjeldende rett om det ulovfestede objektive ansvaret.

Når det ikke anses å foreligge en ekstraordinær risiko ved virksomheten, blir det lite naturlig å drøfte om en eventuell risiko ville vært «stadig» og «typisk» for virksomheten. Retten nevner til illustrasjon at blant annet høyspentledninger og ammunisjon er eksempler på ting som etter rettspraksis representerer en stadig skaderisiko, jf. Rt-1940-16 og Rt-1981-492. Også jernbanevogner lastet med propan som omtalt ovenfor, jf. Rt-2006-690 gjør det. Eksempler på risiko som er typisk for en virksomhet er blant annet bivirkninger av legemidler, jf. Rt-1992-64. Eksemplene er mange, men de illustrerer alle at det objektive ansvaret er utformet med andre situasjoner for øyet enn den som er aktuell i vår sak.

Oppsummert har retten kommet til at staten ikke er erstatningsansvarlig på grunnlag av det ulovfestede objektive ansvaret.

Side:11

4.3 Ansvar på subjektivt grunnlag – uaktsomhet

4.3.1 Innledning og rettslig utgangspunkt

Grunnlaget for kravet mot både E-tjenesten og PST er skadeerstatningsloven § 2-1 første ledd første punktum:

Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.

Dette er en regel om uaktsomhetsansvar, som i motsetning til det objektive ansvaret forutsetter at en arbeidstaker kunne og burde ha handlet annerledes enn han eller hun gjorde. Vurderingen skal videre gjøres i lys av de kravene som med rimelighet kan stilles til E-tjenestens og PSTs virksomhet. Det er enighet om at det gjelder en alminnelig aktsomhetsnorm.

Aktsomhetsvurderingen kan ikke gjøres løsrevet fra skadelidte og skaden som har skjedd, jf. bla. Lødrup, Erstatningsrett 6. utg. s. 144 flg. I Rt-1997-1081 brukte Høyesterett uttrykket «forholdsvis nærliggende risiko» om forholdet mellom handlingen og skaderisikoen, som en del av aktsomhetsvurderingen. Det er med andre ord relevant i vurderingen av aktsomheten om, og i tilfelle i hvor stor grad, risikoen for skade på (i all hovedsak) Ølen Betong LLC og Ølen Betong Gruppen AS fremsto som påregnelig for E-tjenesten og PST på tidspunktet for kontakten med Berge og Stø.

Ansvar på grunnlag av uaktsomhet må vurderes individuelt for E-tjenesten og PST. Dette fordi Atle Berge kun har anført å ha hatt kontakt med E-tjenesten, mens Kurt Stø på sin side kun har hatt kontakt med PST.

4.3.2 Vurderingen knyttet til Atle Berge, Ølen Betong Gruppen AS og Ølen Betong LLC

Atle Berge har forklart at han hadde ett møte med en person fra E-tjenesten i 2013, i Ølen. Forut for dette skal E-tjenesten også ha hatt ett møte med hans sønn i 2012, ved Ølen Betongs kontor i Ølen. Det er også mulig at det var en telefonsamtale mellom noen fra E-tjenesten og Atle Berge før de møttes. Staten har på grunn av bevisforbud verken kunnet bekrefte eller avkrefte denne fremstillingen. Saksøkerne har imidlertid, i tillegg til Berges egen forklaring, ført advokat Sverre Hveding som vitne om dette temaet. Hveding forklarte at Forsvarsdepartementet i et møte med ham og Berge bekreftet at det i 2012/2013 hadde funnet sted ett møte mellom E-tjenesten og Berges sønn, og ett møte med Atle Berge. Retten legger denne fremstillingen

Side:12

til grunn som sannsynliggjort. Spørsmålet er da om disse handlingene fra E-tjenesten var uaktsomme og kan gi grunnlag for krav om erstatning for tap lidt av Ølen Betong LLC, Ølen Betong Gruppen AS og i noen grad også Atle Berge selv.

For å vurdere om E-tjenesten har handlet uaktsomt, derunder om «de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt», jf. skl. § 2-1, er det naturlig å ta utgangspunkt i den formelle reguleringen av E-tjenestens virksomhet.

E-tjenestens virksomhet er overordnet regulert i etterretningstjenesteloven av 1998. Det fremgår av lovens § 3 at E-tjenesten blant annet skal

innhente, bearbeide og analysere informasjon som angår norske interesser sett i forhold til fremmede stater, organisasjoner eller individer,...

Lovens § 4 forbyr «fordekt», dvs. skjult, innhenting av informasjon fra norske borgere i Norge. Men som det fremgår av forarbeidene, Ot. prp. nr. 50 (1996-1997) s. 11, er det ikke noe forbud mot å innhente informasjon fra norske borgere basert på frivillige samtaler.

E-tjenestens virksomhet er ytterligere regulert blant annet i forskrift, Instruks om Etterretningstjenesten av 2001. Retten viser til instruksens § 7 og § 8 som sammen med § 3 utdyper reguleringen i lovens § 3, jf. ovenfor.

Retten oppfatter partene slik at de er enige om at E-tjenesten – om Berges framstilling legges til grunn – har handlet innenfor rammene av etterretningstjenesteloven og instruksen. Retten er enig i det. Retten legger også til grunn at samarbeid og samtaler med norske borgere er et av flere nødvendige virkemidler E-tjenestens bruker for å innhente informasjon i henhold til lovens forutsetning.

Selv om virksomheten er utøvd innenfor lovens rammer kan det likevel tenkes at den er utført på en måte som er uaktsom, jf. skl. § 2-1. Retten skal gå noe nærmere inn på forhold som har blitt tatt opp under saken i den sammenheng.

Først selve kontakten mellom E-tjenesten og Atle Berge. Det dreier seg om ett tilfelle, og Atle Berge har ikke selv kritisert måten E-tjenesten opptrådte på i forbindelse med møtet. Det er forklart at representanten fra E-tjenesten opptrådte diskret og ordentlig. Berge har videre forklart at han i møtet ga uttrykk for at han ikke ønsket ytterligere kontakt med E-tjenesten. Dette ble respektert, og han ble ikke kontaktet igjen. Slik retten ser det, er det ikke noe ved måten selve kontakten skjedde på som tilsier at E-tjenesten har handlet uaktsomt. Om det skulle ha vært en telefonsamtale i forkant av møtet, noe det er uklart for retten om det har vært, endrer ikke det vurderingen.

Side:13

Saksøkerne har pekt på at det var uheldig at E-tjenesten valgte å ta kontakt med en person som de burde forstå at russisk etterretning kunne ha under oppsyn. Retten antar at E-tjenesten er vel kjent med at russisk etterretning kan ønske å holde oppsyn med norske borgere som har tilknytning til Russland. Det må E-tjenesten naturlig nok ta hensyn til når den kontakter slike personer. Men det kan ikke i seg selv være uaktsomt å ta kontakt med personer med tilknytning til Russland, når dette forutsetningsvis er nødvendig for å skaffe relevant informasjon om forholdet til Russland. Uten å gjøre det, ville ikke E-tjenesten oppfylle sine lovpålagte forpliktelser.

Saksøkerne har anført at det at russisk etterretning avslørte kontakten mellom E-tjenesten og Berge i seg selv betyr at E-tjenesten har opptrådt uaktsomt. De har vist til tidligere etterretningsoffiser Ola Kaldagers forklaring om at det da dreier seg om «dårlig håndverk».

For det første bygger denne anførselen på en premiss om at FSB faktisk var kjent med kontakten. På bakgrunn av Berges forklaring for retten er det uklart om de var eller hevdet å være det. Berge forklarte at FSB konfronterte ham med at han hadde vært på politihuset i Kirkenes, hvor PST har en avdeling, og dette hadde derfor uansett ikke noe med kontakten med E-tjenesten i 2013 å gjøre. Bakgrunnen for Berges besøk på politihuset var for øvrig at han skulle fornye passet sitt. Retten nevner også at det gikk omkring 3 år fra kontakten med E-tjenesten i Ølen til FSB pågrep Berge sommeren 2016, og at Berge i denne perioden hadde krysset grensen en rekke ganger og oppholdt seg mye i Russland. Dette trekker i retning av at pågripelsen ikke var foranlediget av kontakten med E-tjenesten.

For det andre ville saksøkernes synspunkt i praksis innebære en aktsomhetsnorm som er så streng at ansvaret i realiteten er objektivt. Å forsikre seg helt mot at andre lands etterretningstjenester noen gang blir kjent med hvem E-tjenesten er i kontakt med vil i praksis neppe være mulig. Et så strengt aktsomhetskrav mener retten det ikke er grunnlag for.

Retten vil i denne sammenheng også understreke at Ola Kaldaker i sin forklaring var tydelig på at han ikke uttalte seg om de konkrete forholdene i vår sak, da han ikke kjente dem. Uttrykket «dårlig håndverk» brukte han om Frode Berg-saken, og den saken skiller seg vesentlig fra vår sak. Kaldager understreket for øvrig at ingen etterretning kunne utføre sin virksomhet uten kontakt med folk, noe det synes å være bred enighet om.

Kontakt mellom E-tjenesten og enkeltmennesker, innenfor de rammene som gjelder for virksomheten og med den aktsomhet som med rimelighet kan kreves, må derfor kunne finne sted uten at det medfører erstatningsansvar. Dette også selv om det finnes en mulighet for at kontakten oppdages av andre. Som det fremgår ovenfor har retten ikke holdepunkter for at E-tjenesten har handlet uaktsomt i sin kontakt med Berge, og det er dermed ikke grunnlag for erstatningsansvar.

Side:14

Retten vil under dette punktet også peke på at det har vært en utfordring i saken at ikke alt faktum har kunnet belyses slik det normalt kan i en ordinær sivil sak. Bakgrunnen for det er at informasjon om de konkrete operasjonene til E-tjenesten (og for den saks skyld PST) er gradert og undergitt bevisforbud, jf. tvisteloven § 22-1. Når bare den ene parten står fritt til å presentere sine bevis og sitt syn, er det en klar mulighet for at faktumfremstillingen blir unyansert og ufullstendig.

I motsetning til retten, har Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste, EOS-utvalget, mulighet til å undersøke i detalj hva som har skjedd. Og på et fullstendig grunnlag vurdere om det er grunnlag for kritikk av E-tjenesten (og PST, for Støs del). EOS-utvalget har tilgang til all gradert informasjon, både i form av dokumentasjon og forklaringer fra involverte personer, i motsetning til retten. Eksempelvis ville utvalget kunne kontrollere tjenestenes interne graderte retningslinjer for hvordan man skal gå frem i kontakt med sivile personer, og vurdere både om disse var gode nok og om de var brutt i det enkelte tilfelle.

Som nevnt innledningsvis klaget Berge og Stø til EOS-utvalget den 24. januar 2019. Utvalget var da også godt i gang og langt på vei ferdig med sine undersøkelser da Berge og Stø 23. mai 2019 valgte å be utvalget om å umiddelbart stanse undersøkelsene. I erklæringene om dette heter det blant annet:

Jeg ber om umiddelbar tilbakemelding om at EOS-utvalget aksepterer tilbaketrekningen av klagen, at saksbehandlingen av klagen er avsluttet og at EOS-utvalget som følge av dette ikke vil avgi noen uttalelse i saken.

Begrunnelsen for dette var angivelig at EOS-utvalgets arbeid ville forsinke den pågående rettssaken mellom saksøkerne og staten, fordi retten hadde besluttet stansing i påvente av EOS-utvalgets uttalelse. På dette tidspunktet, i slutten av mai 2019, hadde imidlertid utvalget varslet en avslutning av saken senest i august 2019. Hovedforhandling ble som kjent holdt i februar 2020. Det er vanskelig å se at å avvente utvalgets uttalelse ville forsinket saken særlig.

Etter rettens syn ville det kunne gitt et nyttig bidrag til avgjørelsen av ansvarsspørsmålet å få vite om EOS-utvalget, med fullt innsyn i saken, mente det var begått feil eller ikke fra en eller begge tjenestenes side. Selv om saksøkerne i saken er to selskaper, er det ingen tvil om at det er de anførte handlingene overfor henholdsvis Berge og Stø som er det bærende i saksøkernes argumentasjon for ansvarsgrunnlaget.

Staten ønsket også selv en slik uttalelse fra EOS-utvalget, og etter at klagene var trukket ba staten om at EOS-utvalget fortsatte arbeidet av eget tiltak. Retten legger til grunn at utvalget etter EOS-kontrollovens § 5 tredje ledd kunne gjort det om de fant det riktig.

Side:15

Retten må bare konstatere at så ikke skjedde, selv om undersøkelsene på det nærmeste var ferdigstilt.

4.3.3 Vurderingen knyttet til Kurt Stø

Det er enighet om at det har vært kontakt mellom ansatte i PST og Kurt Stø. Det er imidlertid uenighet om tidspunktene for, omfanget av og innholdet i kontakten. Til en viss grad er det også uenighet om hvem som tok kontakt med hvem for de ulike møtene. Kurt Stø har forklart seg for åpen rett om sin oppfatning om dette, mens PST har ført møterapporter og avgitt forklaringer om dette for lukkede dører.

Retten har vurdert behovet for å beskrive kontakten mellom PST og Stø nærmere, og i så fall unnta deler av dommen fra offentlighet. Retten har imidlertid kommet til at det ikke er nødvendig for avgjørelsen å beskrive den graderte informasjonen på en slik måte.

Basert på bevisførselen legger retten til grunn at det fant sted ett møte mellom Stø og en tjenestemann fra PST før Stø i mai 2015 ble pågrepet og avhørt av FSB i Murmansk. Retten har i den forbindelse lagt vekt på møterapportene fremlagt av PST og forklaringer for lukket rett knyttet til utarbeidelsen av og notoriteten rundt møterapportene. For retten ville det likevel ikke vært avgjørende om Stø var i kontakt med PST flere ganger før pågripelsen, som det vil fremgå av vurderingen nedenfor.

Som for E-tjenesten, skal retten vurdere om PST har handlet uaktsomt, jf. skl. § 2-1, og det er også her naturlig å ta utgangspunkt i den formelle reguleringen av PSTs virksomhet. PSTs virksomhet er regulert i politiloven av 1995, kapittel III a. Det fremgår av § 17 b nr. 2 blant annet at

Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge og etterforske
1. overtredelser av straffeloven kapittel 17 og § 184 og sikkerhetsloven
2. ulovlig etterretningsvirksomhet
...

PSTs virksomhet er ytterligere regulert i forskrift, PST-instruksen av 2005, hvor det i § 5 om forebygging heter at

Politiets sikkerhetstjeneste skal utføre sine forebyggende oppgaver etter politiloven § 17b og § 17c ved blant annet å innhente, bearbeide, analysere og utveksle informasjon i samsvar med fastsatte prioriteringer.

Side:16

I instruksens § 6 om trusselvurdering og sikkerhetsrådgivning heter det blant annet at

Politiets sikkerhetstjeneste skal av eget tiltak, eller etter anmodning fra Justisdepartementet, utarbeide trusselvurderinger og gi råd om tiltak av betydning for norske interesser, virksomheter og enkeltpersoners sikkerhet.

På samme måte som for E-tjenesten legger retten til grunn at informasjonsinnhenting gjennom kontakt med enkeltpersoner er en sentral og nødvendig del av PSTs arbeid, og at dette er i tråd med lovens og forskriftens forutsetninger. Videre vil det være innenfor PSTs oppgaver å ha kontakt med enkeltpersoner av hensyn til deres egen sikkerhet.

Basert på bevisførselen i både åpen og lukket rett mener retten at den kontakten som har vært mellom PST og Stø er klart innenfor rammen av den ovennevnte reguleringen. Retten oppfatter heller ikke at det er uenighet om dette.

Stø har i åpen rett vist til at FSB i avhøret av ham konfronterte ham med at han hadde vært i kontakt med PST, og at de også viste ham et bilde av en PST-tjenestemann. Selv om dette legges til grunn, betyr ikke det etter rettens syn at PST har handlet ansvarsbetingende uaktsomt.

PST er en lovlig sivil polititjeneste som opererer i Norge, og det er både åpent og kjent at PST har en avdeling i Kirkenes. De ansatte er en del av lokalbefolkningen, og det er også i noen grad kjent hvem som jobber der. At de har kontakt med befolkningen, både i profesjonell og privat sammenheng, er naturlig.

Det er også helt åpent hva og hvem PST ser på som de største utfordringene: PST har i sin åpne trusselvurdering fra 2019 på s. 7 beskrevet at de antar at «flere lands etterretningstjenester [vil] forsøke å rekruttere kilder og kartlegge personer og virksomheter i Norge.» Videre at «Det er de russiske sikkerhets- og etterretningstjenestene som vil representere de største utfordringene.»

Det ovennevnte tilsier klart nok at PST har behov for en viss kontakt med mennesker som har et forhold til Russland for å ivareta både sine forebyggende oppgaver og drive sikkerhetsrådgivning. Videre må man allerede ut fra det den åpne trusselvurderingen kunne legge til grunn at russisk etterretning forutsetter at slik kontakt skjer.

Bevisførselen tyder også på at russisk etterretning har nokså god oversikt i Kirkenesområdet. At situasjonen er slik kan imidlertid vanskelig være et argument mot at PST utfører sitt lovpålagte forebyggings- og sikkerhetsarbeid i området. Snarere tvert imot. Kontakt med befolkningen vil være et nødvendig ledd dette arbeidet. Som nevnt må det legges til grunn at FSB forutsetter at det er slik kontakt, noe som også tilsier at det ikke er avgjørende at enhver kontakt mellom PST-ansatte og befolkningen holdes skjult.

Side:17

Det er blitt forklart for retten at enkeltpersoner i Kirkenesområdet som reiser til Russland frykter å bli utsatt for slik skremmende og brutal opptreden fra FSB som Berge og Stø har forklart om, og mulig utvisning uten reelt grunnlag. Det er imidlertid grunn til å understreke at FSBs opptreden overfor nordmenn i Russland ikke er noe norske myndigheter har kontroll over. Det ville være et paradoks dersom en aggressiv holdning fra russisk etterretningstjeneste skulle føre til at PST avsto fra å utføre forebyggende arbeid og sikkerhetsarbeid.

Oppsummert mener retten at kontakten som har vært mellom PST og Stø ikke har vært uaktsom, men tvert imot en legitim og forsvarlig utøvelse av PST lovpålagte oppgaver.

Selv om retten som følge av samtykket fra Kongen i statsråd har fått noe mer innsyn i det faktum som gjelder Kurt Støs situasjon, mener retten at det også for hans del ville vært fornuftig å la prosessen for EOS-utvalget gå sin gang. Han trakk sin klage på samme tidspunkt og med samme begrunnelse som Berge, se ovenfor. Stø kunne imidlertid ikke forklare i retten hvorfor klagen ble trukket, og det framsto som at dette var en beslutning han i liten grad hadde involvert seg i.

4.4 Oppsummering ansvarsgrunnlag

Som det fremgår ovenfor har retten kommet til at det ikke er grunnlag for ansvar for E-tjenesten eller PST, verken objektivt eller på grunnlag av uaktsomhet. Da ansvarsgrunnlag er nødvendig for å kunne kreve erstatning, er det ikke nødvendig å drøfte om de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt. Retten vil likevel gå noe inn på spørsmålet om årsakssammenheng, da dette har vært et sentralt tema i saken.

4.5 Årsakssammenheng og påregnelighet

Tapene som kreves erstattet er i det alt vesentlige tap som selskapene Ølen Betong LLC og Ølen Betong Gruppen AS anfører å ha lidt. De tapene som Berge og Stø selv har anført å ha hatt er relativt sett svært små sammenlignet med selskapstapene.

Kravene knyttet til selskapene måtte være basert på E-tjenestens eventuelle ansvar for kontakt med Atle Berge. Eventuelt ansvar for PST for kontakten med Kurt Stø ville ikke hatt betydning for disse kravene. Grunnen til det er at Stø ikke hadde en slik rolle i Ølen Betong LLC at et innreiseforbud for ham ville hatt innvirkning på Ølen Betong LLCs posisjon til å inngå nye kontrakter mv. Stø var maskinfører ansatt på deltid, og var ikke involvert i kontraktsforhandlinger eller administrasjonen av selskapet. Dersom det hadde vært ansvarsgrunnlag for PST overfor Stø, ville det kun gitt grunnlag for erstatning for tap Stø selv har lidt. Om Stø har lidt økonomisk tap er svært usikkert. Retten går ikke nærmere inn på det.

Side:18

De store kravene fra Ølen Betong LLC og Ølen Betong Gruppen AS forutsetter altså at E-tjenestens møte med Atle Berge i 2013 ga ansvarsgrunnlag. Som tidligere nevnt, gikk det omkring 3 år fra møtet til Berge ble pågrepet og noe senere fikk innreiseforbud til Russland, i juli 2016. I mellomtiden hadde Berge reist til og fra og oppholdt seg mye i Russland. Dette gjør det i seg selv mindre sannsynlig at møtet med E-tjenesten var årsaken til pågripelsen og det senere innreiseforbudet. Som nevnt ble Berge også konfrontert av FSB med at han hadde vært på politihuset i Kirkenes, der PST også holder til, som kan tyde på at dette var en vel så nærliggende årsak til interessen. Berge har også selv hatt flere andre hypoteser om årsaken til pågripelsen og innreiseforbudet, som han tidligere synes å ha holdt som mer sannsynlige enn at kontakten med E-tjenesten var årsaken. Retten går ikke nærmere inn på disse.

Retten nevner videre at Hanne Blomberg i PST forklarte at forhold av mer overordnet politisk art synes å ha påvirket Russlands holdning til borgere fra vestlige land, derunder at bruken av pågripelser og press fra FSB og bruken av utvisninger har økt etter 2014. Hun viste i denne sammenheng til at slike handlinger kunne være en konsekvens av sanksjoner mot Russland etter annekteringen av Krim. Også vitnet Jonas Gahr Støre forklarte om tilsvarende, og at russiske og kinesiske myndigheters reaksjoner overfor enkeltpersoner i en del tilfeller kan tolkes inn i et større perspektiv.

Retten mener det på denne bakgrunn at årsaksbildet fremstår som ganske uklart, og at det neppe er tilstrekkelig sannsynliggjort at det ene møtet mellom E-tjenesten og Berge i 2013 var en nødvendig betingelse for den senere utvisningen av Berge i 2016. Når det gjelder eventuell videre årsakssammenheng mellom utvisningsvedtaket og tapet Ølen Betong LLC og Ølen Betong Gruppen AS anfører å ha lidt, går retten ikke nærmere inn på det.

Til sist vil retten peke på at det under enhver omstendighet ikke kan ha vært påregnelig for E-tjenesten at et etter alt å dømme normalt gjennomført møte med Berge skulle kunne få som konsekvens at selskapene han var daglig leder for flere år senere skulle lide tap i hundremillionersklassen. Retten har ikke vurdert tapets størrelse.

4.6 Sakskostnader

Staten har vunnet saken, og har krav på erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 (1). Retten har vurdert om tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita saksøkerne for sakskostnadsansvaret, jf. § 20-2 (3), men mener det ikke foreligger slike grunner.

Staten har krevd dekket 551 000 kroner, som er salær til prosessfullmektigene. Det gjelder samlet 380 timers arbeid med saken. Retten mener kravet er rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5.

Side:19

DOMSSLUTNING

1. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet frifinnes.

2. Ølen Betong Gruppen AS og Ølen Betong LLC, som solidarisk ansvarlige, betaler sakskostnader med 551 000 kroner til Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet innen 2 uker fra forkynning av dommen.