TSOF-2021-78987

Instans:	Sogn og Fjordane tingrett - Dom
Dato:	2021-12-07
Publisert:	TSOF-2021-78987
Stikkord:	Markedsrett, Krenkelse av privatlivets fred, Utilbørlighetsnormen, Erstatning, Ytringsfrihet
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om fastsettelsesdom for at omtalen av tur «03-01» i boken «Opptur Indre Sunnfjord» var ulovlig, samt krav om erstatning. Bakgrunnen for saken var at familien som eier gården Fossen i Erdalsdalen ved Førde i Sunnfjord mente bokomtalen førte til økt trafikk av turgåere og at det krenket deres privatliv. Tingretten kom til at omtalen av turen «03-01» i «Opptur Indre Sunnfjord» ikke var ulovlig. Uttalt at utgangspunktet for vurderingen er at forlaget har ytringsfrihet og har rett til å trykke turbeskrivelsen. Videre at det ikke var påvist et rettslig grunnlag for å innskrenke forlagets ytringsfrihet, verken i form av markedsføringsloven, friluftsloven eller vernet av privatlivets fred. Ettersom det ikke forelå ansvarsgrunnlag, var det ikke grunnlag for erstatningskravet.
Saksgang:	Sogn og Fjordane tingrett TSOF-2021-78987 (sak nr. 21-078987TVI-TSOF/TFOR)
Parter:	Leiv Fosse og Astrid Fosse (advokat Marianne Albretsen) mot Selja Forlag AS (advokat Merete Tollefsen)
Forfatter:	Dommerfullmektig Gjertrud Bøhn Mageli
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §100, §102, Menneskerettighetsloven (1999) §2, EMKN A8, EMKN A10, Markedsføringsloven (2009) §3, §7, Forskrift om urimelig handelspraksis (2009) §1, Friluftsloven (1957) §1a, §2, §3a, §11, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Tvisteloven (2005) §11-2, §11-3, §19-7, §20-2, §20-5

Saken gjelder krav om fastsettelsesdom for at omtalen av tur «03-01» i boka «Opptur Indre Sunnfjord» er ulovlig, samt krav om erstatning.

1. Sakens bakgrunn

I november 2018 ga Selja Forlag AS ut boka «Opptur Indre Sunnfjord». Den inneholder beskriver av 166 fotturer i Sunnfjord kommune.

Tur «03-01» er turen «Erdal-Fossen». Denne starter fra parkeringsplassen innerst i Erdalsdalen og følger sti på østsiden av elva opp til gården Fossen. Alternativt kan man starte turen en kilometer lenger vest i dalen og komme opp til Fossen fra vestsiden.

I boka er turen beskrevet på følgende måte:

Du treng ikkje reise til Geiranger i nabofylket i nord eller til Fuglesteg i indre Sogn for å finne imponerande steinmurar på høgdegardar. Berre 8 km vest for Førde sentrum ligg Fossen i Erdalsdalen, ein gard med særmerkte steinmurar og ei historie som kan ta pusten frå dei fleste.

Truleg var den avsidesliggjande garden i Erdalsdalen ein periode ein av dei rikaste i Sunnfjord. Det hadde seg nemleg slik at Ole Olson (1765-1816), som var eigar av Fossen frå 1792, tenestegjorde i major Holsts musketerkompani i Fredrikstad. Der vart han forelska i dotter til den rike urmakaren i Moss, Johan Christopher Zinke. Ole tok like godt med seg Anna Dorthea (f. 1868) til Fossen, og dei busette seg der og fekk åtte born. Anna fekk i 1832 ein stor arv frå ein bror i Moss, som gjorde ho til den rikaste enkja i soknet. Fire av sønene hennar gjekk i 1842 saman om å kjøpe Kinn kyrkje med alt jordegods for 5000 spesidalar, Ole, Kristoffer, Mads og Johan Andreas. Ein av dei, Kristoffer, budde på Ullaland i Naustdal, sjå 02-10. I 1866 kjøpte Kinn kommune kyrkja tilbake.

På Fossen er det åtte bygningar tett i tett i eit klyngetun. I tillegg er det eit kvernhus ved elva. Fleire står på høge murar i dei bratte bakkane, andre er steinbygde heilt til topps. Delar av tunet er hellelagt. Bygningane er tekne godt vare på i ettertid. Tunet er ein ekstra attraksjon for dei som tek turen opp bakkane.

Det går to stiar opp til Fossen. Frå parkeringsplassen inst i Erdalsdalen startar stien rett opp lia ved taubanen/wiren som er montert der. Det er god sti heile vegen på austsiden av elva, forbi tunet i Kleivane og rett på stigninga opp til Fossen. Du kryssar elva på høgde med fjellgarden.

Side:2

Det er også mogleg å følgje den gamle stien opp til Fossen. Den startar 1 km lengre vest i dalen, ved ei gammal utløe. Her går det tydeleg sti innover lia mot Fossen. Då kjem ein opp til garden på vestsida.

Gården Fossen eies i dag av søsknene Astrid og Leiv Fosse. De bruker gården som feriebolig, slik at den er bebodd i perioder gjennom året. Hele familien benytter gården.

Sommeren 2019 opplevde familien Fosse en økning i antall turgåere som kom opp til gården. Noen av dem tok seg også inn i selve tunet. Flere av turgåerne informerte familien om at de hadde tatt turen opp til gården etter at de hadde lest om den i «Opptur Indre Sunnfjord». Dette var første gang saksøkerne hørte om boka og at den inneholdt en beskrivelse av turen til Fossen.

Den 24.07.19 tok Lars og Hilde Fosse, på vegne av familien, kontakt med forlaget og fortalte at flere turgåere hadde kommet opp til gården etter å ha lest turbeskrivelsen. Den 31.07.19 sendte de følgende mail til forlegger Torkjell Djupedal:

Tur 03-01 i «Opptur 2018»

Vi fikk først kjennskap til at Selja har skrevet vårt private tun og hage inn som et turmål, i «Opptur 2018», tur 03-01, av noen turgåere som kom opp i tunet 15.07.2019. Vi leste turbeskrivelsen først etter at vi kjøpte «Opptur 2018» i Førde dagen etter. I telefonsamtale med deg 24.07.19 informerte du oss om at du var på ferie og ba oss sette opp skilt på eiendommen hvis vi synes turen er problematisk, samt sende en mail. På vegne av eierne og deres familier ber vi deg og forlaget Selja trekke tilbake «Opptur 2018» fra salg.

Den 08.08.19 svarte Djupedal følgende:

Hei
Forstår at du også har hatt kontakt med forfattaren av boka og fått informasjon om utvalet av turar og om Fossen spesielt. Eg informerte deg også på telefon. Vi meiner turen til Fossen er ein fin og relevant tur å ha med i boka, og at teksten i boka er god og korrekt. Vi har mange turar i boka til gardar og stølar, ofte med vekt på kulturhistorie, slik som i omtalen av Fossen. Vi kan ikkje sjå noko problematisk med at turen er med i boka. Dersom de ikkje ønskjer at folk skal gå inn på sjølve tunet, bør de setje opp eit lite skilt om det. Elles er det allemannsretten og vanleg folkeskikk som gjeld, og vi oppmodar i boka folk til å vise omsyn i all si ferdsel. Vi kan ikkje ta ansvar for kvar enkelt person som går til Fossen, det må sjølvsagt den enkelte gjere. Stien til Fossen ligg der uansett om han er omtala i Opptur-boka eller ikkje, og det er uråd å vite om dei som går tur til Fossen brukar Opptur-boka eller ikkje. Det er sjølvsagt heilt uaktuelt å trekkje boka tilbake frå sal.

Side:3

Det var noe videre korrespondanse mellom partene, der familien Fosse beskrev flere situasjoner med uønsket besøk på Fossen. Djupedal holdt fast ved at den enkelte turgåer må ta ansvar for egen oppførsel, samt at det var uaktuelt for forlaget å trekke boka. Han oppfordret videre familien til å sette opp skilt.

Familien Fosse satte opp plakater langs stien på begge sider av elva med følgende tekst:

Ingen adgang til turmål 03-01.
- Gården er privat
- Eierne har hverken vært forespurt eller informert om tur 03-01 eller andre turguider
- Dette har gjort denne plakaten nødvendig

Ingen ferdsel eller opphold i og ved tunet, i hage, bak hus, over bøen, eller i innmark.

Plakatene ble satt opp før stien nådde platået der gården ligger. Det er opplyst at plakatene ikke har hatt særlig effekt på antall turgåere som tar turen opp til gården.

Den 14.05.20 sendte Leiv og Astrid Fosse forliksklage til Sunnfjord forliksråd. I forkant av forliksrådets behandling ble partene intervjuet av media. Djupedal ble sitert på følgende uttalelse: «For meg er dette ei ikkje-sak. Det er opplagt at det er lov å gå på tur, og det er opplagt at det er lov å ta bilde der. Allemannsretten gjeld, så dette er ikkje noka sak. Det bur ikkje folk der, så det finst ikkje noko privatliv å verne om, det er ein nedlagd gard der det i løpet av eit år praktisk talt ikkje er aktivitet».

Den 09.09.20 ble det holdt rettsmøte i forliksrådet. Saken ble innstilt fordi Fosse ikke samtykket i at forliksrådet avsa dom og tvistesummen var over kr 200 000, jf. tvisteloven § 6-10 første og annet ledd.

Den 31.05.21 tok Leiv og Astrid Fosse v/advokat Marianne Albretsen ut stevning mot Selja forlag ved Sogn og Fjordane tingrett.

Selja Forlag v/advokat Merete Tollefsen innga rettidig tilsvar 30.06.21. Det ble utvekslet flere prosesskriv mellom partene under saksforberedelsen.

Det ble gjennomført rettsmekling i saken den 23.08.21, men partene kom ikke til enighet.

Hovedforhandling i saken var først berammet til 30.09. - 01.10.21, men denne ble avlyst grunnet sykdom hos en av prosessfullmektigene. Det ble deretter berammet og avholdt hovedforhandling 15. - 16.11.21. Retten mottok partsforklaring og forklaring fra seks

Side:4

vitner. Det ble gjennomført befaring, og for øvrig ble det ført slike bevis som fremgår av rettsboka.

2. Partenes påstand og påstandsgrunnlag

2.1 Saksøkerne

Saksøkerne har nedlagt følgende påstand:

1. Promotering av Fossen gård, som turmål 03.01, i boka «Opptur Indre Sunnfjord» er ulovlig.

2. Selja Forlag AS v/styrets formann dømmes til å betale erstatning, utmålt etter rettens skjønn, oppad begrenset til 700.000,- til Astrid Fosse og Leiv Fosse, en for alle, alle for en.

3. Selja Forlag AS v/styrets formann dømmes til å betale oppreisningserstatning til Astrid Fosse og Leiv Fosse, en for alle, alle for en.

4. Selja Forlag AS v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger, for tingrett og forliksråd, til Astrid Fosse og Leiv Fosse, en for alle, alle for en.

2.1.1 Påstandsgrunnlag fastsettelsesdom

Til kravet om fastsettelsesdom har saksøkerne i korte trekk anført følgende:

Omtalen av turen «03-01» i «Opptur Indre Sunnfjord» er ulovlig fordi den utgjør en krenkelse av privatlivets fred. Alle har rett til privatliv i medhold av grunnloven § 102 og den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art. 8, jf. menneskerettighetsloven § 2.

Gjennom omtalen markedsfører forlaget gårdens indre sfære med tun, bygninger og hage som et offentlig tilgjengelig turmål. Resultatet er at turgåere tar seg inn i den private sonen på gården, slik at eierne har mistet sitt privatliv. I motsetning til de fleste andre turene som er publisert, er det ikke turen eller stien som er markedsført, men selve gården. Teksten fremhever tunet som en «attraksjon», og sammenligner gården med store nasjonale turmål som Geiranger og turlagshytta Fuglesteg. Bildebruken, med bilder av husvegger, steinstoler, grunnmur, inngangsdør og lignende, understreker at gården er målet. Bildene er ikke av stier og annet som knytter seg til selve turen. Andre bilder av bygg i boken, for eksempel av Turistforeningens hytter, er tatt på avstand. Den betydelige økningen av besøkende til tunet skyldes turbeskrivelsen. Flere av turgåerne har hatt med boka og har forklart at de trodde at gården var et offentlig tilgjengelig turmål.

Turbeskrivelsen er ulovlig fordi den er i strid med markedsføringsloven.

Side:5

Teksten i boka inneholder en rekke faktafeil, blant annet knyttet til gårdens historie. Fremstillingen er sensasjonspreget og spekulativ. Videre gir teksten uttrykk for at allmenheten har tilgang til tunet. Turgåerne tror at eierne av Fossen har samtykket til publiseringen og ønsker besøk. Forlaget gir kjøperne uriktige og villedende opplysninger, både om gårdens historie og om at allmennheten har tilgang dit. Tur «03-01» utgjør derfor villedende reklame etter markedsføringsloven § 7 første ledd, jf. § 3.

Omtalen er ulovlig fordi den er i strid med friluftsloven. Den oppfordrer turgåere til å ta seg inn på tunet og ellers ferdes på steder der de ikke har ferdselsrett.

Bygningene er omkranset av dyrket mark. Dyrket mark er åpenbart «innmark». Der er det kun lovlig å ferdes når marken er frossen eller snølagt, jf. friluftsloven § 3. Turbeskrivelsen er ledsaget av en oppmerking på et flyfoto. Denne leder rett til tun og bygninger til tross for at traseen er privat og går over innmark.

Videre har forlaget gått ut i pressen og uttalt at alle som ønsker det, kan gå til gården fordi tunet er omfattet av allemannsretten.

Forlaget driver profesjonelt og kommersielt. De utnytter andre menneskers eiendom for å tjene penger på boksalg. Som en profesjonell aktør som utnytter allemannsretten kommersielt har de et særlig ansvar for å sikre at ferdsel skjer i tråd med gjeldende lover og regler.

2.1.2 Påstandsgrunnlag erstatning

Til kravet om erstatning har saksøkerne i hovedtrekk anført følgende:

Forlaget har krenket privatlivets fred og skal yte erstatning for den skade som er lidt som følge av dette, jf. skadeserstatningsloven § 3-6 første punktum. I tillegg foreligger det ansvarsgrunnlag etter de ulovfestede reglene om profesjonsansvar. Selja forlag har nå solgt over 3 000 bøker og har hatt god inntjening på dette. Forlaget har ingen rutiner på tilbakekall av sine produkter, og ettersom turbeskrivelsen er i omløp har skaden allerede skjedd.

Omfattende ferdsel på tunet medfører risiko for innbrudd og brann. Bygningene står tett sammen, og det er ingen tilkomst for brannvesen eller andre nødetater fordi gården er veiløs. Mindre avbøtende tiltak, som å sette opp skilt utenfor gården og informere om at området er privat, har ikke fungert. Det må derfor gjennomføres mer omfattende tiltak for å bøte på risiko for brann og innbrudd.

Nødvendige tiltak inkluderer trådløst brannvernanlegg, trådløs innbruddsalarm, kablet kameraovervåkning, nytt låssystem samt gjerde rundt eiendommen. Fordi det ikke er

Side:6

veiforbindelse til gården må materialer fraktes med helikopter. Totalt koster tiltakene rundt kr 700 000.

Skadeomfanget er påregnelig. Forlaget har selv kunnskap om kostnader som påløper andre turistmål, der det blant annet betales døgnvakt for å forebygge brann og innbrudd.

Videre har forlaget krenket privatlivets fred, og saksøkerne har krav på oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn etter skadeserstatningsloven § 3-6 annet punktum.

2.2 Saksøkte

Saksøkte har nedlagt følgende påstand:

1. Selja Forlag AS vert frifunne.

2. Leiv og Astrid Fosse vert dømt til innan to veker etter at tingrettens dom er rettskraftig å betale Selja Forlag AS sine sakskostnader med tillegg av forseinkingsrente frå domstidspunktet til betaling skjer.

2.2.1 Påstandsgrunnlag fastsettelsesdom

Til kravet om fastsettelsesdom har saksøkte i hovedtrekk anført følgende:

Forlagets omtale av tur «03-01» og gården Fossen i «Opptur Indre Sunnfjord» er ikke ulovlig.

Turbeskrivelsen utgjør ikke en rettstridig krenkelse av privatlivets fred etter Grunnloven § 102, jf. EMK art. 8, jf. menneskerettighetsloven § 2. Opplysningene i boka kommer ikke over den nedre terskelen for hva slags opplysninger som er vernet av reglene om privatlivets fred. Omtalen inneholder ikke personopplysninger av sensitiv eller privat karakter. Det samme gjelder forlagssjefens uttalelser i media. Ingen personer er avbildet eller omtalt. Gården, historien og skildringene av stiene til gården hører naturlig hjemme i en bok som omtaler etablerte turer i området, og omtalen bygger på allment kjent stoff. Uansett er omtalen ikke en rettsstridig krenkelse av privatlivets fred etter en avveining mot ytringsfriheten, jf. EMK art. 10, jf. Grunnloven § 100. Det samme gjelder bildebruken.

Omtalen i boka er heller ikke en rettsstridig oppfordring til turgåere om å krenke privatlivets fred. Forlaget beskriver en tur der allmennheten har ferdselsrett. Fossen gård er i all hovedsak å regne som utmark i friluftslovens forstand da store deler av eiendommen ikke lenger er å regne som «dyrket mark», «engslått», «kulturbeite» eller lignende område der ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, jf. friluftsloven § 1a. Her har allmennheten rett til fri ferdsel.

Side:7

Uansett har allmennheten ferdselsrett til fots på sti i innmark som fører til utmark, så sant det kan skje uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier, jf. friluftsloven § 3 a.

Allmennheten har ikke ferdselsrett i den private sonen. På Fossen er denne sonen avgrenset til arealet mellom bygningene, jf. friluftsloven § 3. Når grensen skal trekkes må det tas hensyn til allmenhetens rett til å utøve friluftsliv. Den samlede ferdselen må dessuten karakteriseres som beskjeden og til liten ulempe for eierne av Fossen.

Grensene for allemannsretten må den enkelte turgåer vurdere og respektere, jf. friluftsloven § 11. Innledningsvis i boka er det understreket at den enkelte må vise hensyn og følge allemannsretten. Forlaget har ikke promotert turen eller gården utenom boka. Forlaget driver heller ikke kommersiell organisering av ferdsel på Fossen.

Forlagets omtale av turen og gården i boka er ikke i strid med markedsføringsloven. Omtalen av turen i boka er journalistisk omtale og faller ikke inn under markedsføringslovens virkeområde. Omtalen er ikke egnet til å påvirke forbrukere til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville tatt. Omtalen er ikke knyttet til salg av et produkt eller en tjeneste, og forlaget har ingen kommersiell interesse av at folk går turen. Heller ikke forlagssjefens uttalelser i media er å regne som reklame eller markedsføring av turen.

Uansett er verken omtalen i boka eller forlagssjefens uttalelser i media villedende markedsføring i strid med forbudet i markedsføringsloven § 7, jf. § 3.

2.2.2 Påstandsgrunnlag erstatning

Til kravet om erstatning har saksøkte i korte trekk anført følgende:

Grunnvilkåret for skadeserstatning eller oppreisningserstatning etter § 3-6 er ikke oppfylt. Forlagets omtale av turen er ikke en rettsstridig krenkelse av privatlivets fred, jf. straffeloven § 267, jf. § skadeerstatningsloven 3-6. Omtalen er basert på allment kjent stoff, og omtalen er ikke uriktig eller krenkende. Den journalistiske omtalen i boka er vernet av ytringsfriheten. Det samme gjelder forlagssjefens uttalelser i media i forbindelse med forliksklagen.

Uansett har ikke forlaget handlet uaktsomt ved å omtale turen eller gården, og det foreligger ikke ansvarsgrunnlag verken etter skadeserstatningsloven § 3-6 eller etter ulovfestede regler. Forlaget er ikke erstatningsansvarlig for turgåere sine handlinger på eiendommen. En annen omtale av Fossen ville ikke avverget faren for at enkeltpersoner handler i strid med friluftsloven.

Side:8

Saksøker er ikke påført en erstatningsrettslig relevant skade. Saksøkers eventuelle ubehag eller uro knyttet til at turgåere benytter seg av allemannsretten over eiendommen er av ikke-økonomisk karakter og har ikke erstatningsrettslig vern. Uansett oppstiller ikke skadeserstatningsloven § 3-6 hjemmel for å kreve erstattet framtidig tap i form av utgifter.

Det er heller ikke tilstrekkelig faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom forlagets omtale av turen og gården og den skaden saksøker gjør gjeldende å være påført. Turen til Fossen har blitt benyttet også før boka kom ut. Interessen for friluftsliv og naturopplevelser er økende, og folk går mer på tur, helt uavhengig av boka.

Videre er det anførte økonomiske tapet en så upåregnelig, fjern og avledet følge av forlagets omtale av Fossen at det ikke er rimelig å knytte erstatningsansvar til det.

Saksøker har handlingsalternativer. Andre tiltak som bedre skilting, grinder og regulering av ferdselen etter friluftsloven i samråd med kommunen, vil kunne avverge problemet med ferdsel uten nevneverdige kostnader. Skadelidte har en generell plikt til å avgrense sitt tap.

Ved en eventuell utmåling etter skadeserstatningsloven § 3-6 må det legges betydelig vekt på at forlaget utelukkende har omtalt turen som en av 166 turer i en turbok. Forlaget har ikke framhevet, markedsført eller løftet fram omtalen av turen. Forlaget har hatt en marginal inntjening på boka, som er utgitt i begrenset opplag. Videre har saksøker en tapsbegrensningsplikt, og de fremsatte kravene er vesentlig for høye. Av disse grunnene vil det være urimelig å pålegge forlaget å betale oppreisning.

3. Rettens vurdering

Utgangspunktet i sivile saker er at retten må legge til grunn det faktum den finner mest sannsynlig (overvektprinsippet). Dette skjer etter en samlet bevisvurdering. Det er den part som mener at det er inntrådt en rettsstiftende eller rettsendrende omstendighet, her saksøkeren, som har bevisbyrden, HR-2015-2265-A avsnitt 35.

Det er retten som har ansvar for rettsanvendelsen. Retten er imidlertid bundet av partenes påstander og påstandsgrunnlag og må anvende rettsreglene innenfor rammene av dette, jf. tvisteloven § 11-3, jf. § 11-2.

Under saksforberedelsene oppstod det uenighet vedørende sakens rammer. Saksøkerne anførte at saksøkte forsøkte å omdefinere sakens tvistetema ved å påberope ytringsfrihet, allmennhetens ferdselsrett og grensen mellom innmark og utmark som påstandsgrunnlag i en sak som gjaldt en rettstridig markedsføring av Fossen som et turmål. Saksøkte avviste at de søkte å omdefinere saken og gjorde gjeldende at det omstridte påstandsgrunnlaget var relevant for tvisten.

Side:9

I brev til partene 21.09.21 skrev retten følgende:

Saksøkeren har ikke fremmet et krav om at saksøktes påstandsgrunnlag avskjæres. Retten kan heller ikke se at dette er noe forberedende dommer har adgang til å gjøre, jf. HR-2021-159-U.

Saksøkerne har ikke gjentatt anførselen, og de omtalte påstandsgrunnlagene ble påberopt av saksøkte under hovedforhandlingen. Retten bygger på påstandsgrunnlagene i den videre vurderingen, slik tvisteloven § 11-2 gir anvisning på.

3.1 Fastsettelsessøksmålet

Innledningsvis bemerker retten at saksøkeren har nedlagt påstand om at promoteringen av Fossen gård som turmål i boka «Opptur Indre Sunnfjord» er ulovlig. Slik retten forstår saksøkerne er det primært turbeskrivelsen i boka de motsetter seg. Imidlertid har saksøkerne også gjort gjeldende at Djupedals uttalelser i media utgjør promotering av turmålet.

Retten har hovedsakelig vurdert innholdet av turbeskrivelsen, ettersom det er denne som er vektlagt av partene, men har også tatt stilling til betydningen av Djupedals uttalelser.

Retten har kommet til at omtalen av turen «03-01» i «Opptur Indre Sunnfjord» ikke er ulovlig.

Utgangspunktet for vurderingen er at forlaget har ytringsfrihet og har rett til å trykke turbeskrivelsen. Djupedal har også rett til å ytre seg i media. Ytringsfriheten er vernet gjennom Grunnloven § 100 og EMK art. 10. Sistnevnte er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven § 2.

Inngrep i ytringsfriheten krever hjemmel i lov. I tillegg kreves det at inngrepet har et legitimt formål, og at det er nødvendig i et demokratisk samfunn. Dette fremgår av EMK art. 10 nr. 2 og er lagt til grunn i rettspraksis, jf. blant annet HR-2019-1725-A.

Saksøkers krav om fastsettelsesdom for at omtalen er ulovlig krever altså at det kan påvises et rettslig grunnlag for å innskrenke forlagets ytringsfrihet.

Som rettslig grunnlag har saksøkerne anført at hensynet til privatlivets fred må veie tyngre enn forlagets rett til å ytre seg. Retten til privatliv, som er vernet av Grunnloven § 102, EMK art. 8 og menneskerettighetsloven, utgjør altså hjemmel for inngrepet. Det er gjort gjeldende at forlaget gjennom omtalen har omdefinert Fossen fra en privat familiegård til en offentlig turistattraksjon, slik at saksøkerne ikke lenger har sitt privatliv i behold.

Side.10

Videre har saksøkerne anført at omtalen oppfordrer turgåerne til å ferdes i strid med friluftslovens regler om ferdselsrett. Friluftsloven utgjør derfor hjemmel for å innskrenke forlagets ytringsfrihet.

Saksøkerne har også anført at omtalen utgjør villedende markedsføring. Markedsføringslovens forbud mot slik markedsføring begrunner et inngrep i forlagets ytringsfrihet.

Retten bemerker at kravet om fastsettelsesdom trolig kunne vært avgjort på et mer prinsipielt grunnlag. Saken er imidlertid underlagt partenes frie disposisjon, og som nevnt vurderer derfor retten kravet på bakgrunn av partenes påstander og påstandsgrunnlag.

3.1.1 Markedsføringsloven

Det første spørsmålet er om omtalen av turen utgjør villedende markedsføring etter markedsføringsloven § 7, og at den derfor er ulovlig. Anførselen fra saksøkerne knytter seg til at turbeskrivelsen inneholder uriktige opplysninger, både om Fossen og dens historie og om at gården er at allment tilgjengelig turmål. Det er også vist til at Djupedal har promotert turen i media.

Denne anførselen kan ikke føre fram. Etter rettens syn er det klart at markedsføringsloven ikke regulerer omtalen av tur «03-01» i «Opptur Indre Sunnfjord».

Loven gjelder kontroll med markedsføring, jf. § 1. Hva som utgjør markedsføring er ikke definert i loven, men den naturlige ordlydsforståelsen av begrepet tilsier at det dreier seg om reklame for en vare eller en tjeneste. Dette må skje som ledd i næringsvirksomhet, jf. Morten Grandals kommentarer til bestemmelsen på Gyldendal rettsdata, note 3.

Redaksjonelt stoff i en publikasjon regnes ikke som amrkedsføring. Det samme gjelder redaksjonell omtale av et produkt, jf. Grandals kommentarer til markedsføringsloven § 3 på Gyldendal rettsdata, note 15. Dette vil stille seg annerledes der den redaksjonelle omtalen i realiteten er en annonse for produktet, såkalt «innholdsmarkedsføring». Innholdsmarkedsføring som ikke er merket som markedsføring, regnes som en villedende handelspraksis, jf. forskrift om urimelig handelspraksis § 1 nr. 11.

Retten kan ikke se at forlaget søker å selge en vare eller tjeneste gjennom omtalen av turen til Fossen. Forlaget har ingen kommersiell interesse i at kjøperne av boka går turen til Fossen, og det samme gjelder åpenbart eierne av Fossen. Forlaget har en kommersiell interesse i at turgåere kjøper boka, men turbeskrivelsen er en del av boka, ikke markedsføring av denne. Det er ikke ført bevis for at forlaget på noen måte har fremhevet turen til Fossen for å selge flere utgaver av boka.

Side:11

Det er heller ikke slik at Djupedal gjennom sine uttalelser i media har markedsført turen til Fossen. Uttalelsene kom etter at saksøkerne anla sak mot forlaget i forliksrådet. Økt oppmerksomhet rundt Fossen, der forlaget også befester sitt syn i media, er en påregnelig følge av at saksøkerne valgte å gå til rettslige skritt.

Retten bemerker også at dersom omtalen skulle være å regne som markedsføring av turen til Fossen, vil det uansett ikke være snakk om villedende markedsføring etter markedsføringsloven § 7. Det kreves nemlig etter bestemmelsens andre ledd at markedsføringen (eller «handelspraksisen») er egnet til å påvirke forbrukerne til å treffe en økonomisk beslutning de ellers ikke ville truffet. «Økonomisk beslutning» må forstås på samme måte som «transaksjonsbeslutninger» i direktivet om urimelig handelspraksis artikkel 2 bokstav k), jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) s. 196. Begrepet skal forstås relativt vidt. I sak C-281/12 (Trento Sviluppo) har EU-domstolen lagt til grunn at begrepet ikke bare omfatter beslutninger om å kjøpe eller ikke kjøpe et produkt, men også andre beslutninger i forbindelse med kjøp, som for eksempel å gå inn i en butikk. Imidlertid er det økonomiske elementet sentralt. Uten dette kan ikke omtalen regnes som villedende markedsføring. Retten kan ikke se at omtalen av turen er egnet til å påvirke turgåerne til å treffe en økonomisk beslutning.

Retten er etter dette kommet til at omtalen ikke er i strid med markedsføringsloven.

3.1.2 Privatlivets fred – ferdselsretten etter friluftsloven

Det neste spørsmålet retten må ta stilling til er om forlaget ved omtalen av turen oppfordrer turgåere til å krenke privatlivets fred. Anførselen må sees i sammenheng med anførselen om at omtalen er i strid med friluftsloven. Dette er fordi omtale av ferdsel på et område der allmenheten har ferdselsrett ikke utgjør en oppfordring til å krenke privatlivets fred. Retten viser her til at avgrensningen av allmennhetens ferdselsrett nettopp bygger på en avveining av allmennhetens behov for rekreasjon og friluftsliv og grunneiernes behov for privatliv, jf. HR-2005-989-A. Retten må derfor først vurdere om forlaget har oppfordret til ferdsel i strid med friluftslovens regler. Dersom dette er tilfellet må retten vurdere om det innebærer en privatlivskrenkelse.

Friluftsloven oppstiller et grunnleggende skille mellom innmark og utmark. I utmark kan enhver ferdes fritt, jf. § 2. I innmark kan allmenheten ferdes når marka er frossen.

Etter friluftsloven § 1a er innmark «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker». Utmark er «udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark».

Side:12

Størstedelen av eiendommen som utgjør Fossen er utvilsomt utmarksareal i form av skog. Øst for elva ligger det et landbruksareal som er klassifisert av Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) som fulldyrket jord. Det er ikke omstridt at dette området er å regne som innmark. Ellers er mesteparten av området som grenser inn mot tunet, klassifisert som innmarksbeite. Det er også noen arealer med overflatedyrket jord. På vestsiden av elva er det et lite areal (0,2 dekar) som er klassifisert som «annet markslag». Partene er uenige om områdene med innmarksbeite og overflatedyrket jord og arealet langs elva må regnes som innmark eller utmark.

I dette tilfellet er det ikke nødvendig å ta stilling til om størstedelen av disse områdene er innmark eller utmark, ettersom allmennheten uansett har ferdselsrett på stiene i området. Det følger nemlig av friluftsloven § 3 a at ferdsel til fots på vei eller sti i innmark som fører til utmark, er tillatt hele året «hvis ferdselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker». Ferdselsretten gjelder alle stier, ikke bare opparbeidede stier, jf. Prop. 88 L (2010-2011). Formålet med bestemmelsen er at det skal være mulig å komme seg til utmarksområder ved å gå gjennom innmarksområder.

Retten tar først stilling til hva som utgjør «gårdsplass eller hustomt» der allmennheten uansett ikke har ferdselsrett.

3.1.2.1 Den private sonen

Partene har brukt uttrykket «den private sonen» om det arealet på Fossen der allmennheten ikke har ferdselsrett, og retten velger å bruke dette uttrykket i den videre drøftelsen. Uttrykket er også brukt i rettspraksis, jf. blant annet HR-1998-34 og HR-2005-989-A.

Partene er uenige om omfanget av den private sonen. Saksøkte har anført at den er begrenset til selve tunet, mens saksøkeren har, så vidt retten forstår, gjort gjeldende at den strekker seg over hele platået der gården er plassert og opp til bøgarden nord for bygningene.

Selve tunet på Fosen består av åtte bygninger som er rammet inn av et gjerde. Gjerdet er satt opp mellom husveggene for å holde sauer ute fra tunet. Etter rettens syn er det klart at tunet må klassifiseres som en «gårdsplass». Retten viser her til Miljøverndepartementets rundskriv T-2007-3 s. 9 der gårdsplass er omtalt som «den nærmeste plassen foran eller mellom hus».

Side:13

Figur 1: Tunet på Fossen.

Spørsmålet er om arealet rundt tunet må regnes som «hustomt» i friluftslovens forstand.

Innholdet av begrepet «hustomt» ble vurdert i HR-2005-989-A:

(59) Spørsmålet om hvordan uttrykket «hustomt» i friluftsloven § 1 a skal forstås, har tidligere vært behandlet av Høyesterett i Rt-1998-1164 (Furumoa-dommen). Førstvoterende uttaler i denne dommen på side 1171:

«Uttrykket hustomt er ikke noe entydig juridisk begrep, og må derfor etter mitt syn fortolkes i den sammenheng det blir benyttet. Dette fremgår også av Friluftslovkomitéens innstilling side 57. Slik jeg ser det, vil det være i strid med friluftslovens grunntanke å anse en eiendom med et areal på 13.379 m² som hustomt i sin helhet. Stilt overfor de interesser som ferdselsretten representerer, må uttrykket hustomt begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset.»

(60) Dette er jeg enig i.

(61) Ved fastleggelsen av hustomtbegrepet må det i tillegg til arealets størrelse blant annet tas hensyn til terrengforhold, arrondering og tomtens plassering.

Tunet på Fossen er plassert på en avsats midt i en skrent. Både ovenfor og nedenfor tunet er det bratte bakker. Avsatsen strekker seg noen meter forbi husene på sørsiden, og terrengforholdene gjør at det er naturlig å omtale området som del av hustomten. Dette er et lite areal rett overfor en bratt skrent som ligger tett inn på husene.

I nord er det en bratt skråning like bak tunet. Husene er satt opp helt inn mot skråningen slik at det flate området, både inne i tunet og i sør for bebyggelsen, blir best mulig utnyttet,

Side:14

da skråningen ikke i særlig grad kan utnyttes som hustomt. Terrenget danner en naturlig grense for hustomten som går i bunnen av denne skråningen.

Figur 2: Fossen sett fra nord.

Det er ingen vinduer på de husveggene som vender rett ut mot skråningen, og man har derfor ikke direkte innsyn inn i husene fra denne siden. Husene står også tett slik at man i noe grad er skjermet mot innsyn inn i tunet.

Saksøkerne har vist til at gårdens plassering i terrenget skaper innsyn inn i tunet for personer som befinner seg i skråningen. Det er anført at dette må få betydning for hva som utgjør den private sonen. Retten er ikke enig i dette. Innsynsproblematikken er like stor, om ikke større, når man kommer høyt opp i skråningen ettersom man får bedre utsikt. Det kan likevel ikke medføre at grensa for hustomten går helt oppe i skogbrynet der skogen etter hvert sperrer for utsikten. Basert på befaringen og kartmateriale som er framlagt i saken, anslår retten at avstanden fra skogbrynet til husene i alle fall er 100 meter på det lengste.

Fra porten på østsiden av tunet er det omkring 40 meter bort til elva. Over elva går det ei bru, og fra brua bort til porten går det en sti. På nedsiden av stien heller bakken svakt nedover, men utenfor husveggen på den gamle driftsbygningen flater den ut. Selve utflatingen fremstår som opparbeidet. Her pleier eierne å sette ut utemøbler og lignende. Retten mener at dette området og stien på oversiden også må regnes som en del av hustomten. Det er lagt vekt på at det fremstår som en del av den samme avsatsen som tunet er plassert på og at det også henger naturlig sammen med området på sørsiden av tunet som retten har omtalt over. Det resterende området mellom elva og avsatsen utgjør derimot ikke en del av hustomten.

Side:15

Utenfor gjerdet ved det øverste huset i vest flater terrenget noe ut, og det er relativt kort fra det vestligste bolighuset og bort til gjerdet. Både terrengforholdene og hensynet til privatlivets fred tilsier at hustomten strekker seg noe utenfor det området som er inngjerdet.

Oppsummert innebærer dette at grensa for hustomten følger skråningen i nord og skrenten i sør. I øst strekker den seg ut til avsatsen utenfor driftsbygningen, og i vest følger den terrenget slik at den også omfatter deler av det flatere arealet rett utenfor gjerdet. Dette området utgjør en privat sone der allmennheten ikke har ferdselsrett, jf. friluftsloven § 3 a.

3.1.2.2 Ferdsel på stiene

Videre tar retten for seg allmennhetens ferdselsrett på stiene utenfor den private sonen.

Figur 3: De omtalte stiene er tegnet inn med rødt, og den private sonen er markert med gult. Retten understreker at bildet er ment som en illustrasjon og ikke som en nøyaktig angivelse av stitraseene eller grensene for den private sonen.

Side:16

Det er to veier opp til Fossen. Begge er beskrevet i «Opptur Indre Sunnfjord».

Veien på vestsiden av elva utgjør den gamle hovedatkomsten. Dette er en relativt godt opparbeidet sti som ble brukt som sledevei i gamle dager. Den går gjennom skog fra bunnen av Erdalsdalen. Skogen er utmark, og stien kan benyttes fritt.

Stien kommer ut av skogbrynet litt nedenfor platået der gården ligger. Noe før gjerdet rundt tunet deler den seg i to. En arm fortsetter inn på tunet, og den andre går mot nordvest. Sistnevnte går inn i skogen igjen og fortsetter i retning Rotenesstølen. Stien er omtalt flere steder, herunder i boka «Stølane i Førde». Stien fører til utmark, og allmenheten har ferdselsrett her. Derimot har allmennheten ikke ferdselsrett videre inn i den private sonen.

Stien som fortsetter mot nordvest, møter bøgarden som markerer grensa mot skogbrynet nord for Fossen. Bøgarden strekker seg nesten fram til elva. På oversiden av bøgarden går det en sti eller et tråkk der allmennheten utvilsomt har ferdselsrett, ettersom det går i utmark. I nærheten av elva fortsetter stien oppover mot Fossestølen. Denne stien er markert på kart og er omtalt som «stølsråkja» i «Stølane i Førde».

Den andre atkomsten fra Erdalsdalen til Fossen starter litt lenger inn i dalen og går i utmark (skog) på østsiden av elva. Oppe ved den utskilte parsellen Kleivane går stien over et område som trolig må ansees som innmark. Området tilhører Kjell Kleiven, og han har ikke motsatt seg at turgåere går over innmarka hans. Stien kommer så opp i et nytt lite skogholt og krysser grensa inn på eiendommen til Fossen. Stien følger kanten av det fulldyrkede arealet (innmark) fram til brua over elva.

Det går også an å fortsette videre oppover mot Fossestølen på en sti på østsiden av elva. Denne er ikke tegnet inn på kart, men retten så stien på befaring, og partene er enige om at det går en sti der. Stien går gjennom skog, altså utmarksområde, og allmennheten har rett til å ferdes der.

Stien fra Erdalsdalen fra øst kan brukes for å gå over innmark for å komme til utmark, og allmennheten kan ferdes på denne.

Saksøkte hevder også at det går en sti vest for elva på nordsiden av Fossen. Etter befaring på området finner retten at det ikke kan påvises noen sti på det første strekket etter brua, men at den blir synlig noen titalls meter oppe i bakken. Den treffer deretter tråkket langs bøgarden som strekker seg vestover, og etter hvert «stølsråkja» som går nordover. Spørsmålet er om allmennheten har lov til å ferdes på det området der det ikke er påvist en sti.

Side:17

Det er snakk om en smal sone som strekker seg langs elva. Det er etter rettens syn klart at området ikke er gårdsplass, hustomt eller dyrket mark, jf. friluftsloven § 1a. Spørsmålet er om det utgjør engslått eller kulturbeite. Av betydning for vurderingen er grad av kultivering og om kultiveringen gjelder en reell landbruksinteresse, samt mulighetene for urimelig skade ved allmenn ferdsel, jf. Miljøverndepartementets rundskriv T-2007-3 s. 13

Marka i denne sonen er ujevn og bekledd med mose, og det vokser trær der. Lars Fosse forklarte i sin vitneforklaring at området vedlikeholdes, blant annet ved å fjerne tistler og legge aske på mosen for å hindre den i å spre seg. Det betyr likevel ikke at området er kultivert. Retten finner at ferdsel i denne sonen langs elva ikke utgjør skade for en reell landbruksinteresse. Den smale sonen langs elva må regnes som utmark, og allmenheten har ferdselsrett her.

Saksøkerne har også gjort gjeldende at allmenheten ikke har rett til å ferdes over brua, da denne er privat. Friluftsloven sier ingenting spesifikt om dette. Retten mener imidlertid at det må være adgang til å benytte brua fordi det ellers vil innebære en innskrenking av allmennhetens ferdselsrett på stiene i området. Til sammenligning er det adgang til å ferdes over privat brygge i utmark når dette ikke er til ulempe for eiers bruk av brygga. Dette fremgår av T-2007-3 s. 11 med henvisning til HR-1998-34. Retten mener at ei bru må vurderes på samme måte. Etter den gjennomgangen som er gjort over, er det klart at allmennheten har rett til å ferdes på stiene i området og i utmarkssonen på vestsiden av elva. Brua ligger slik til at den er raskeste naturlige vei fra stiene på østsiden inn i denne utmarkssonen.

Retten har ikke tatt stilling til ferdselsretten på andre stier på eiendommen, slik som en påstått sti rett bak tunet i nord, da dette ikke har betydning for resultatet.

3.1.2.3 Utilbørlighetsnormen

Retten finner videre at ferdsel på stiene som er beskrevet ovenfor, ikke er til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker», jf. friluftsloven § 3 a. Retten bemerker i denne sammenheng at dette bare er et vurderingstema for stier som går i innmark. I utmark er utilbørlighetsnormen uten betydning, da enhver kan ferdes fritt i utmark så lenge det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet, jf. friluftsloven § 2. For enkelthets skyld har retten likevel vurdert stiene samlet.

Retten har tatt utgangspunkt i at vurderingstemaet for hva som utgjør utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker, er det samme som etter friluftsloven § 1 a, og at rettspraksis etter denne bestemmelsen derfor er relevant. Retten viser her til LB-2016-458 og uttalelser i Prop. 88 L (2010-2011) s. 16, der formuleringene i § 3 a sammenlignes med formuleringene i lovens øvrige bestemmelser.

Side:18

For det nærmere innholdet av utilbørlighetsnormen har retten sett hen til HR-2012-1183-A avsnitt 44-48:

(44) Det fremgår av den rettspraksis jeg tidligere har vist til at utilbørlighetsnormen er streng. Selv en åpenbar ulempe er normalt ikke tilstrekkelig med mindre den også er vesentlig. Ulempen for grunneieren må således være betydelig.

(45) Selv om loven bruker uttrykket «fortrengsel» kreves ikke at grunneieren blir helt utestengt eller drevet vekk. Ved utilbørlighetsvurderingen bør det etter mitt syn stå sentralt hvilken sjenanse eller ulempe allmennhetens ferdsel utgjør for grunneieren ved en slik utnyttelse av eiendommen som er naturlig og påregnelig etter dens bruksformål og forholdene på stedet. Det vil her være naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen slik den er i dag, men også i noen grad trekke inn hvilke muligheter eieren har til å tilpasse sin utnyttelse av eiendommen til allmennhetens behov.

(46) Det er fremhevet i tidligere rettspraksis at som følge av den store betydning strandområdene har for allmennhetens friluftsliv, må grunneiere der finne seg i få allmennheten tettere inn på seg enn i områder hvor allmennhetens ferdselsbehov er mindre, se blant annet avsnitt 47 i Kongsbakke-dommen. Dette gjelder fortsatt med stor styrke. Staten har fremholdt at langs Oslofjorden, og spesielt i indre del av fjorden og på Nesodden, må det gjelde en særskilt streng norm. De lokale forhold kan imidlertid også her – som i andre deler av landet – variere så vidt mye at jeg har vanskelig for å se at det er grunnlag for å dele vurderingen etter friluftsloven § 1a inn i spesifikke geografiske soner.

(47) Den skjønnsmessige bedømmelsen skal etter rettspraksis finne sted etter de lokale forhold i det enkelte tilfellet. Momenter som arealets størrelse, terrengforhold, arrondering og tomtens plassering har særlig betydning for å vurdere om en eiendom, eller en del av den, er å anse som en «hustomt», men vil også kunne være av betydning ved vurderingen etter sekkebestemmelsen.

(48) Ved interesseavveiningen må det – som fremholdt i tidligere avgjørelser – forutsettes at allmennheten generelt opptrer i samsvar med friluftsloven §§ 2 og 11 og ferdes hensynsfullt, med tilbørlig varsomhet og ikke etterlater seg søppel og annet som kan virke skjemmende.

I denne dommen fant Høyesterett at en kyststi som gikk rundt 5,5 meter fra et av hjørnene på hovedhuset på tomtea, ikke var til «utilbørlig fortrengsel» for grunneier. En terrengforskjell gjorde at innsynet fra stien og inn til hovedhuset var begrenset, men stien gikk også rett forbi eierens strand- og bryggeområde som ble benyttet til bading og soling. Forbi deler av eiendommen ville turgåere passere i kort avstand fra, og med direkte innsyn til, sittegrupper, solsenger og badehus.

Side:19

Når det gjelder allmenhetens behov for friluftsliv i området der Fossen ligger, er dette etter rettens syn et annet enn i strandsonen på Nesodden, som overnevnte dom omhandler. Strandsonen, særlig på Sør- og Østlandet, står på mange måter i en særstilling i denne sammenheng. Eierne og brukerne av Fossen bør kunne forvente en større grad av privatliv på sin eiendom enn en hytteeier på Nesodden. Samtidig er Erdalsdalen er et populært turområde som ligger en kort kjøretur fra Førde sentrum. I et slikt område må grunneierne ha en viss toleranse for å få turgåere tett inn på seg.

Omfanget av ferdselen til Fossen etter at turbeskrivelsen ble publisert høsten 2018 er ikke klarlagt. Saksøkerne har beskrevet økningen som «eksplosiv». De har forklart at de begynte å føre logg etter de første besøkene sommeren 2019, men at de stoppet da de kom til 250 turgåere. Det er ikke opplyst over hvilket tidsrom det er snakk om, og loggen er ikke fremlagt i retten. Vitnet Kleiven har forklart at det har vært en klar økning av turgåere de siste årene. Økningen startet for rundt ti år siden, men tok seg merkbart opp etter at «Opptur Indre Sunnfjord» kom ut. Han anslår at det går folk til Fossen daglig i sommersesongen, men han kan ikke si noe mer om nøyaktig hvor mange det er snakk om.

Vitnene Liv Janne Jonstad Bell og Stig Roger Eide kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av økningen som «markant» eller «eksplosiv». Vitnene har brukt området som turområde i flere år. Imidlertid er disse vitnene sjeldnere i området enn det Kleiven og saksøkerne med familie er.

Det ble ikke påvist merkbar slitasje på stiene på befaring. Særlig stiene over Kleivane og forbi det fulldyrkede arealet på Fossen er lite opptråkket. Dette tilsier at bruken ikke er omfattende. Retten går ut ifra at mange av turgåerne følger den mer opparbeidede stien som går på vestsiden av elva. Dersom de starter på østsiden, er det mange som krysser over elva når de kommer opp til Kleivane. Dette baserer seg på vitnemålene til Kleiven og Eide. På den opparbeidede stien vil økt ferdsel sette mindre spor. Det er likevel slik at en svært markant økning i ferdsel vil føre til slitasje. Det er ikke påvist slik slitasje.

Det er etter dette betydelig tvil knyttet til hvor mange personer som bruker stiene opp til Fossen. Retten mener det er sannsynlig at stiene er i bruk daglig i sommersesongen. Det er imidlertid ikke mulig å fastslå hvor mange turgåere det er snakk om. Sett hen til den begrensede slitasjen på stiene finner retten at den totale ferdselen under enhver omstendighet er begrenset, og at den ikke er til utilbørlig fortrengsel for eierne og brukerne av Fossen. Terskelen er som nevnt høy, særlig når turen går gjennom et populært turområde. Belastningen på saksøkerne er langt mindre enn belastningen på den nevnte grunneieren i HR-2012-1183-A. Retten understreker at det må legges til grunn at allmennheten opptrår med tilstrekkelig grad av varsomhet. Det innebærer å ta hensyn til dyr på beite, ikke etterlate søppel eller lignende og holde seg utenfor den private sonen.

Side:20

3.1.2.4 Oppfordring til privatlivskrenkelse

Spørsmålet er om omtalen av turen oppfordrer til ferdsel utenfor de områdene der allmennheten har ferdselsrett.

I «Opptur Indre Sunnfjord» er turen beskrevet på denne måten:

Det går to stiar opp til Fossen. Frå parkeringsplassen inst i Erdalsdalen startar stien rett opp lia ved taubanen/wiren som er montert der. Det er god sti heile vegen på austsiden av elva, forbi tunet i Kleivane og rett på stigninga opp til Fossen. Du kryssar elva på høgde med fjellgarden.

Det er også mogleg å følgje den gamle stien opp til Fossen. Den startar 1 km lengre vest i dalen, ved ei gammal utløe. Her går det tydeleg sti innover lia mot Fossen. Då kjem ein opp til garden på vestsida.

Dette er stier der allmennheten har ferdselsrett. Retten viser til de vurderingene som er gjort ovenfor.

Saksøkerne har anført at beskrivelsen med tekst og bilder er en oppfordring til å ta seg inn i den private sonen der allmennheten ikke har ferdselsrett. Det er vist til at beskrivelsen promoterer tunet som målet for turen, heller enn turopplevelsen i seg selv. Det er lagt vekt på at teksten inneholder en beskrivelse av tunet, at historien om Fossen er viet mye plass og at gården sammenlignes med gården Fuglesteg i Indre Sogn og gårder i Geiranger. Saksøkerne mener at sistnevnte sammenligning gir turgåerne en forventning om at Fossen er en turistattraksjon, og at de kan forvente seg samme type fasiliteter som på den delvis betjente DNT-hytta Fuglesteg.

Retten viser i denne sammenheng til følgende passasje fra turbeskrivelsen:

Du treng ikkje reise til Geiranger i nabofylket i nord eller til Fuglesteg i indre Sogn for å finne imponerande steinmurar på høgdegardar. Berre 8 km vest for Førde sentrum ligg Fossen i Erdalsdalen, ein gard med særmerkte steinmurar og ei historie som kan ta pusten frå dei fleste.

[...]

På Fossen er det åtte bygningar tet i tett i eit klyngetun. I tillegg er det eit kvernhus ved elva. Fleire står på høge murar i dei bratte bakkane, andre er steinbygde heilt til topps. Delar av tunet er hellelagt. Bygningane er tekne godt vare på i ettertid. Tunet er ein ekstra attraksjon for dei som tek turen opp bakkane.

Side:21

I tillegg er det brukt bilder som fokuserer på de indre delene av tunet og som er tatt på nært hold.

Figur 4: Turbeskrivelsen med bilder i «Opptur Indre Sunnfjord».

Retten er enig i at beskrivelsen fokuserer på Fossen som mål for turen snarere enn på turen opp. Det er ikke tvil om at det er gården som fremstår som attraksjonen. Både teksten og bildebruken bidrar til dette. Dette gjør at turen skiller seg fra enkelte av de andre turbeskrivelsene i boka, for eksempel beskrivelsen av turen til Erdalsstølen, som starter på samme punkt i Erdalsdalen som turen til Fossen. Retten forstår også forfatter Stig Roger Eide som at dette var noe av intensjonen med turbeskrivelsen. Han forklarte i retten at Fossen har en spennende historie som folk bør kjenne til, og at turen derfor er en «historisk tur». Han forklarte også at beliggenheten på en avsats i skråningen, med mange bygninger tett i tett, gjør gården til en attraksjon i seg selv som folk bør få muligheten til å oppleve. Det er for øvrig opplyst at Fossen gård er klassifisert som kulturminne klasse A i kulturminneplanen til Sunnfjord kommune.

Retten er også enig i at turbeskrivelsen leder turgåerne ganske tett inn på gården. Det vises til at turbeskrivelsen er illustrert med et flyfoto, der turen på østsiden av elva er tegnet inn fra begynnelse til slutt. Den hvite linjen på flyfotoet stopper etter at stien har krysset over elva. Det står også i turbeskrivelsen at man krysser elva på høyde med fjellgården, alternativt at man «kjem opp til garden på vestsida».

Side:22

Figur 5: Flyfoto med turen på østsiden av elva tegnet inn som tur «03-01».

Saksøkerne kan imidlertid ikke høres med at turbeskrivelsen oppfordrer turgåere til å gå inn i den private sonen. Man er ikke avhengig av å gå inn på tunet for å oppleve gården som attraksjon. Turbeskrivelsen avsluttes på et område der allmennheten har ferdselsrett, og dersom man vil videre til Fossestølen kan man fortsette oppover langs elva herfra. Retten mener heller ikke at referansen til lignende høgdegarder i Geiranger og Indre Sogn gir turgåerne inntrykk av at de kan forvente et tilsvarende servicetilbud på Fossen. Referansen knytter seg til at det er samme type spektakulære bebyggelse: gårder beliggende på fjellet eller høyt i lia uten veiforbindelse. Sammenligningen er dessuten ikke ny. I boka «Til Førde» som kom ut i 2007, er Fossen beskrevet som «[e]it tun utan vegtilkomst som kan gje assosiasjonar til Geirangerfjorden og Fuglesteg i Indre Sogn».

Saksøkerne har anført at forlaget driver kommersielt, og at de derfor har en særlig plikt til å sørge for at turgåerne utviser god ferdselskultur i samsvar med friluftsloven § 11. Denne anførselen kan ikke føre fram. Forlaget organiserer ikke turer til Fossen, og det er ikke forlaget som har etablert turen. Turen var kjent lenge før «Opptur Indre Sunnfjord» kom ut. Både Djupedal og Eide har forklart at turen var selvskreven da redaksjonsgruppa skulle velge ut turer i området, og at alle i gruppa kjente til turen. Det er lagt fram dokumentasjon som viser at det ble delt turbilder fra Fossen på Facebook-gruppa «Førde i bilder» før boka kom ut. Både Bell og Eide har forklart at de har gått tur til Fossen flere ganger, og at de vet at mange andre har gjort det samme. Barnas Turlag i Indre Sunnfjord Turlag har dessuten organisert fellesturer til Fossen. Forlaget har etter rettens syn bare beskrevet en etablert og mye brukt tur, og retten mener at dette ikke kan sidestilles med å organisere kommersiell ferdsel.

Side:23

Etter rettens vurdering innebærer dette at forlaget ikke kan stilles til ansvar for at turgåerne ikke overholder reglene i friluftsloven, herunder plikten til å utvise god ferdselskultur i friluftsloven § 11. Retten viser til HR-2012-1183-A hvor Høyesterett uttaler at det forutsettes at allmennheten generelt opptrer i samsvar med friluftsloven §§ 2 og 11 og ferdes med tilbørlig varsomhet. Videre viser retten til at forlaget innledningsvis i boka har opplyst at allemannsretten også innebærer en plikt for turgåerne til å opptre hensynsfullt.

Retten finner heller ikke at Djupedal sine uttalelser i media gjør at saken må vurderes annerledes. Riktignok har det vist seg å være folk på Fossen større deler av året enn det forlaget synes å ha lagt til grunn, og uttalelsen om at «det bur ikkje folk der, så det finst ikkje noko privatliv å verne om» er sånn sett feilaktig. Uttalelsen er likevel ikke en oppfordring til å krenke privatlivet til de som eventuelt måtte oppholde seg på Fossen. Uttalelse om at «[d]et er opplagt at det er lov å gå på tur, og det er opplagt at det er lov å ta bilde der. Allemannsretten gjeld, så dette er ikkje noka sak» inneholder ikke uriktige opplysninger om omfanget av ferdselsretten.

Som retten allerede har understreket, kan heller ikke uttalelsene regnes som en promotering av turen til Fossen.

Retten finner etter dette at forlaget ikke har oppfordret turgåere til å ferdes på områder der de ikke har ferdselsrett. Omtalen av tur «03-01» oppfordrer ikke turgåere til å krenke privatlivets fred.

3.1.3 Privatlivets fred – opplysninger i turbeskrivelsen

Retten har også vurdert om opplysningene i turbeskrivelsen i seg selv utgjør en krenkelse av privatlivets fred. Spørsmålet er adressert av saksøkte.

Etter rettens syn er det klart at dette ikke er tilfellet.

Siden 2007 har Høyesterett behandlet fire tvister der spørsmålet om krenking av privatlivets fred har stått sentralt. Spørsmålet har også vært oppe i forbindelse med behandling av straffesaker, sist i sak HR-2019-2038-A.

I disse sakene har Høyesterett foretatt en todelt vurdering. Høyesterett har først vurdert om de omstridte opplysningene omfattes av begrepet «privatlivets fred». Deretter har Høyesterett vurdert om privatlivets fred er krenket gjennom publiseringen av opplysningene.

For at opplysningene skal være omfattet av begrepet må det være tale om personlige opplysninger som objektivt sett har en viss grad av sensitivitet, jf. HR-2007-823-A. Kravet til sensitivitet danner en nedre terskel for hvilke opplysninger som overhodet kan falle inn

Side:24

under begrepet. Opplysninger om for eksempel yrke og sivilstand vil ikke være omfattet. Det kreves imidlertid ikke så mye før sensitivitetskravet er oppfylt, jf. HR-2010-390-A.

Turbeskrivelsen «03-01» inneholder ingen opplysninger om saksøkerne eller bilder av dem, men den inneholder opplysninger om tidligere eiere av Fossen. Personene som er omtalt, Ole Olsen, hans ektefelle Anna Dorthea, og de fire sønnene deres Ole, Kristoffer, Mads og Johan Andreas, er saksøkernes slektninger. Etter rettens syn er det snakk om nøytrale faktaopplysninger om personer som ikke lenger lever. Stoffet er allment kjent og har stått på trykk tidligere. Retten kan ikke se at dette er opplysninger om saksøkernes privatliv.

3.1.4 Konklusjon fastsettelsessøksmål

Det er etter dette ikke påvist et rettslig grunnlag for å innskrenke forlagets ytringsfrihet, verken i form av markedsføringsloven, friluftsloven eller vernet av privatlivets fred.

Omtalen av tur «03-01» i «Opptur Indre Sunnfjord» er således ikke ulovlig.

3.2 Erstatningskravet

Saksøkerne har krevd erstatning fra saksøkte med grunnlag i skadeserstatningsloven § 3-6 og det ulovfestede profesjonsansvaret. Kravet om skadeserstatning knytter seg til de utgiftene saksøkerne mener vil påløpe for å sikre Fossen mot brann og innbrudd som følge av den økte tilstrømmingen av turgåere. Saksøkerne har anført at det er nødvendig å installere brannvernanlegg, innbruddsalarm, nytt låssystem og kameraovervåkning, samt å gjerde inn hele den private sonen. Kravet om oppreising knytter seg til den påståtte krenkelsen av privatlivets fred.

Retten finner at vilkårene for erstatning ikke er oppfylt.

3.2.1 Erstatning i medhold av skadeserstatningsloven § 3-6

Det foreligger ikke en krenkelse av privatlivets fred. Retten viser til de vurderinger som er gjort ovenfor. Det er derfor ikke grunnlag for oppreisingserstatning eller skadeserstatning etter skadeserstatningsloven § 3-6.

3.2.2 Erstatning i medhold av det ulovfestede profesjonsansvaret

Utgangspunktet er at enhver svarer for sine egne erstatningsbetingende forhold. Hvis dette utgangspunktet skal fravikes kreves det lovhjemmel eller annen begrunnelse. Som

Side:25

hovedregel har derfor ikke forlaget ansvar for skader eventuelle turgåere påfører eiendommen.

Spørsmålet er om det ulovfestede profesjonsansvaret kan begrunne at forlaget likevel blir erstatningsansvarlige for turgåernes oppførsel.

Profesjonsansvaret er ikke egentlig et eget ansvarsgrunnlag, men brukes som betegnelse på culpaansvar for skade som voldes i virksomheter som er underlagt faglige, profesjonelle normer, jf. Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstaningsrett (2019) s. 139. Forlaget er en profesjonell aktør, og retten legger til grunn at de vil kunne bli erstatningsansvarlige for skade som oppstår som følge av deres virksomhet. Selv om profesjonsansvaret som utgangspunkt gjelder overfor en kontraktspart, er det ikke utelukket at det også vil kunne oppstå ansvar ovenfor andre, jf. blant annet Rt-1989-1318. I dette tilfellet er det ikke noe kontraktrettslig forhold mellom saksøkerne og forlaget.

Det gjelder et strengt ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. HR-1995-132-B. «Strengt» må forstås som en relativisering av culpanormen, altså slik at målestokken ikke er en alminnelig forstandig person, men en normalt dyktig og ansvarsfull profesjonsutøver innenfor det konkrete yrket, jf. Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 140. Det er likevel slik at det er et visst spillerom før adferd som kan kritiseres, må ansees som erstatningsbetingende uaktsomhet, jf. HR-1995-132-B. I dommen fant Høyesterett at eiendomsmegler og takstmann som var involvert i et hussalg, ikke kunne bebreides for rettsvillfarelse med hensyn til spørsmålet om beboelse av underetasjen krevde godkjennelse. Det ble blant annet uttalt at selv om det hadde vært ønskelig at eiendomsmegleren hadde vært mer oppmerksom, kunne det ikke ansees som erstatningsbetingende uaktsomt at hun ikke undersøkte nærmere om godkjenning.

Saksøkerne har anført at saksøkte har handlet grovt uaktsomt, på grensen til forsettlig, ved å beskrive turen til Fossen. Det er lagt vekt på at forlaget ikke var i kontakt med saksøkerne da de utarbeidet turbeskrivelsen, og at de derfor ikke fikk muligheten til å motsette seg publiseringen.

Forlaget kunne tatt kontakt med eierne av Fossen før de inkluderte turbeskrivelsen i boka. Gjennom dialog kunne konflikten blitt løst på et tidligere tidspunkt, for eksempel ved at det ble understreket i teksten at allmennheten ikke har adgang til tunet. Både Djupedal og forfatter Eide har forklart at de var i kontakt med en del av grunneierne på forhånd, så det ville ikke vært noe ekstraordinært i å ta kontakt med familien Fosse.

Retten mener likevel ikke at forlaget hadde en plikt til å ta kontakt. Som retten har redegjort for, har forlaget beskrevet en kjent og etablert tur som går på stier der allmennheten har ferdselsrett. Forlaget er derfor ikke avhengig av saksøkernes samtykke

Side:26

for å omtale turen. Informasjonen i turbeskrivelsen har vært publisert i tidligere bøker, og tekstene har vært illustrert med lignende bilder som i «Opptur Indre Sunnfjord».

Saksøkte har heller ikke oppfordret til skadevoldende handlinger. Tvert imot har forlaget oppfordret turgåerne til å opptre hensynsfullt og i tråd med allemannsretten, som blant annet innebærer å betrakte gården fra avstand.

Etter rettens syn er det klart at saksøkte ikke har opptrådd med erstatningsbetingende uaktsomhet.

3.2.3 Konklusjon erstatningskravet

Ettersom det ikke foreligger ansvarsgrunnlag, er det ikke grunnlag for erstatningskravet.

Retten finner derfor ikke grunn til å vurdere om de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt.

4. Sakskostnader

Det følger av tvisteloven § 20-2 første ledd at en part som har vunnet saken, har krav på full erstatning fra motparten for sine sakskostnader. Av annet ledd fremgår at saken er vunnet hvis parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. I denne saken er domsresultatet fullt ut i samsvar med saksøktes påstand, og de har således vunnet saken. Saksøkte kan derfor kreve sine sakskostnader erstattet av saksøkerne.

Retten har vurderte lovens unntaksbestemmelser, men finner at ingen av disse kommer til anvendelse på forholdet. Retten har særlig vurdert betydningen av forlikstilbudet fra saksøkerne som saksøkte ikke godtok, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b). Retten finner imidlertid at dette ikke var et rimelig forlikstilbud, sett opp mot det saksøkte nå har oppnådd i saken.

Det følger videre av tvisteloven § 20-5 at erstatningen skal dekke alle nødvendige kostnader forbundet med saken. Ifølge samme bestemmelse skal det ved vurderingen legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Dette innebærer at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering, jf. HR-2020-611-A avsnitt 67. Utgifter til prosessfullmektig anses normalt som nødvendige, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 447. På samme side er det imidlertid forutsatt at retten skal utøve en reell kontroll av salærkravet, både når det gjelder tidsbruken og den timepris som avkrevd.

Saksøkte har innlevert en sakskostnadsoppgave på totalt kroner 329 000 som skriver seg fra 159 timer arbeid. Beløpet er uten merverdiavgift, ettersom Selja Forlag er fradragsberettiget for dette. Saksøkernes sakskostandsoppgave er på kr 305 100 inkludert merverdiavgift fordelt på 129 timers arbeid. Partene fikk anledning til å uttale seg om

Side:27

sakskostnadsoppgavene i rettsmøtet, og ingen av dem hadde ingen innsigelser til salærsats eller antall timer.

Det har vært omfattende utveksling av prosesskriv under saksforberedelsen, noe som har vært nødvendig for å skjære til saken og avklare påstander og påstandsgrunnlag. Det har også være fremsatt krav om bevisprovokasjon. Det ble gjennomført rettsmekling i saken. Hovedforhandlingen var i utgangspunktet berammet til slutten av september, men ble utsatt grunnet sykdom dagen før oppstart. I tillegg måtte partene innhente supplerende bildebevis tett på hovedforhandlingen i tilfelle snøfall ville vanskeliggjøre befaringen.

Retten finner etter dette at hele beløpet utgjør nødvendige kostnader ved saken.

Selja forlag har derfor krav på å få erstattet 329 000 kroner i sakskostnader fra Leiv og Astrid Fosse.

Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelse av dommen, jf. tvisteloven § 19-7.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist grunnet rettens arbeidsbelastning. Partene er underrettet om forsinkelsen.

Side:28

D O M S S L U T N I N G

1. Selja Forlag AS frifinnes

2. Leiv Fosse og Astrid Fosse, in solidum, skal innen 14 – fjorten – dager fra dommen er forkynt erstatte Selja Forlag AS sine sakskostnader med 329 000 – trehundreogtjuenitusen – kroner, med tillegg av forsinkelsesrente til betaling skjer.