Rt-1984-1461
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-07-27 |
| Publisert: | Rt-1984-1461 (389-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. juli 1984 i l.nr. 247 K/1984 |
| Parter: | I. 1. Robert Andersen og 2. Norges Lastebileier-Forbund (advokat Jens E. Andreassen) mot Tromsø Landtransportarbeiderforening (advokat Sverre Mitsem) og II. Norges Lastebileier-Forbund (advokat Jens E. Andreassen) mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening (advokat Sverre Mitsem). |
| Forfatter: | Sandene, Endresen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §58, Boikottloven (1947), §404, Boikottloven (1947) §3 |
Lastebileier Robert Andresen hadde i 1982 kontrakt med Shell og Norsk Olje om transport av olje. Under transportarbeiderstreiken i april 1982 kom Robert Andersen i konflikt med transportarbeidere som forsøkte å hindre at det ble kjørt ut olje fra Shells og Norsk Oljes tankanlegg på Skjelnan i Tromsø. Da Andersen høsten 1982 etter anbudskonkurranse fikk kontrakt med Tromsø kommune om snøbrøyting, varslet Tromsø Kommunale Tjenstemannsforening og tilsatte ved Tromsø Ingeniørvesen arbeidsnedleggelse i protest mot dette. Den 9. desember 1982 la 70 tilsatte hos byingeniøren ned arbeidet en time i protest mot kommunens brøytekontrakt med Andersen. I møte 13. desember 1982 vedtok formannskapet å si opp kontrakten med Robert Andersen med tre måneders varsel.
I stevning 11. mars 1983 reiste Robert Andersen og Norges Lastebileier-Forbund ved advokat Jens Edvin Andreassen sak mot
1. Tromsø Landtransportarbeiderforening
2. Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening
3. Tromsø kommune.
I søksmålet mot Tromsø Landtransportarbeiderforening var påstanden i stevningen følgende:
«Den blokade av Shell og Norsk Oljes tankanlegg på Skjelnan som Tromsø Landtransportarbeiderforening satte i verk 23. april 1982, kjennes å være rettsstridig.»
I søksmålet mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening var påstanden i stevningen følgende:
«1. Den boikott av Robert Andersen som Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening satte i verk overfor kommunen i oktober, november og desember 1982, kjennes å være rettsstridig.
2. Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening dømmes til å erstatte Robert Andersen det tap han som følge av boikotten måtte komme til å lide - eventuelt med soldarisk ansvar for Tromsø kommune.»
Tromsø Landtransportarbeiderforening og Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening la ved sin prosessfullmektig, advokat Sverre Mitsem, ned påstand om at de nevnte søksmålene skulle avvises. Det ble holdt særskilt rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålene 29. august 1983. Her la saksøkerne i søksmålet mot Tromsø Landtransportarbeiderforening prinsipalt ned påstand om at saken skulle fremmes, subsidiært at saken skulle fremmes ved at påstanden endres til:
«Tromsø Landtransportarbeiderforening er overfor Robert Andersen og Norges Lastebileierforbund uberettiget til som ledd i en arbeidskonflikt å blokkere bedrifter som ikke er omfattet av konflikten.»
Tilsvarende la saksøkerne i rettsmøte 29. august 1983 i søksmålet mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening ned subsidiær påstand om at saken skulle fremmes ved at påstanden endres til:
«Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening er overfor Robert Andersen og Norges Lastebileierforbund uberettiget til å iverksette aksjoner som følge av at Robert Andersen eller - når det gjelder Norges Lastebileierforbund - andre medlemmer av forbundet under en arbeidskonflikt bare har utført arbeid som de ellers pleier å utføre.»
Tromsø Landtransportarbeiderforening og Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening opprettholdt sin påstand om avvisning, med unntak for punkt 2 i søksmålet mot den kommunale tjenestemannsforeningen.
Tromsø byrett avsa 10. oktober 1983 beslutning og kjennelse der Robert Andersen og Lastebileierforbundets søksmål mot Tromsø Landtransportarbeiderforening ble avvist. Søksmålet fra Lastebileierforbundet mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening ble også avvist, mens Robert Andersens søksmål mot samme forening ble fremmet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene.
Robert Andersen og Norges Lastebileier-Forbund påkjærte avgjørelsen til Hålogaland lagmannsrett så langt deres søksmål var blitt avvist. Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening erklærte motkjæremål over byrettens avgjørelse om at Robert Andersens søksmål mot foreningen skulle fremmes. Hålogaland lagmannsrett avsa 25. mai 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Byrettens kjennelse stadfestes. - - -»
Robert Andersen og Norges Lastebileier-Forbund har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet med at lagmannsretten har tolket tvistemålsloven §54 jfr. §58 uriktig og lagt en for snever forståelse av begrepet rettslig interesse til grunn. Subsidiært gjøres det gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil ved at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke er tilstrekkelige.
Robert Andersen gjør gjeldende vedkommende søksmålet mot Tromsø Landtransportarbeiderforening at de problemer han har fått gjennom boikotten fra Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening og kommunens oppsigelse av brøytekontrakten, skyldes Tromsø Landtransportarbeiderforenings blokade av Skjelnananlegget, en aksjon som etter Andersens mening var ulovlig, ettersom sjåførene på anlegget ikke var omfattet av streiken. Spørsmålet om aksjonens lovlighet vil være sentralt i begge de øvrige søksmålene som er fremmet, nemlig mot den kommunale tjenestemannsforening og Tromsø kommune. Etter Andersens mening må det være en selvfølge at når et forhold er av prejudisiell betydning i et søksmål, må det foreligge rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for forholdet.
Videre vises det til tvistemålsloven §58. Bestemmelsen forutsetter at man kan få fastsettelsesdom for et forhold som et søksmål avhenger av. Etter Andersens mening stiller denne bestemmelsen ikke opp noe tilsvarende krav om rettslig interesse som tvistemålsloven §54. Bestemmelsen gjelder riktig nok direkte bare endring av et verserende søksmål, men forutsetningsvis må det da også være adgang til fra først av å ta med krav om fastsettelsesdom for det underliggende forhold. Det går frem av ordlyden at §58 ikke stiller opp noe tilleggsvilkår om «rettslig interesse». Kjennelsen i Rt-1980-1667, som byretten og lagmannsretten henviser til, gjaldt dom for et rettsanvendelsesspørsmål, mens det i denne saken ønskes dom for et rettsforhold, nemlig om en handling er lovlig eller ikke. Det er riktig at §58 bare gjelder tilfeller hvor søksmålene er rettet mot samme saksøkt. Men bestemmelsen forutsetter at nødvendig rettslig interesse foreligger når et rettsforhold er av prejudisiell betydning for en sak.
Saken mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening er tillatt fremmet. Dette har ifølge byretten blant annet sammenheng med at foreningen også under saken har truet med boikottaksjoner overfor Andersen. Men disse boikottaksjonene grunner seg igjen på Andersens opptreden under Skjelnanboikotten, og Andersen må da også ha rettslig interesse i å få fremmet søksmålet mot Landtransportarbeiderforeningen.
I denne forbindelse er det vist til avgjørelse i Rt-1978-1571, der det forutsettes at et søksmål om fastsettelsesdom for at en tvangsinnleggelse 18 år tidligere var uberettiget kunne fremmes. I kjennelsen legges det avgjørende vekt på om tvangsinngrepet «fortsatt medfører rettsvirkninger» og «i hvilken grad disse gamle forhold, som nå ligger 18 år tilbake, i dag vil tillegges avgjørende betydning for en nærmere bedømmelse av saksøkerens aktuelle situasjon». I denne saken skulle det være åpenbart at aksjonen på Skjelnan fortsatt har store virkninger for Andersen. Det vises også til Rt-1983-1427, der kjæremålsutvalget var enig med lagmannsretten i at det måtte ha konkret betydning nettopp for saksøkeren å få fastslått at en tilstelning var ulovlig.
Det må også legges vekt på at fagbevegelsen flere ganger har karakterisert Andersens opptreden under Skjelnanaksjonen som «streikebryteri», og at aksjonen også er den direkte foranledningen til at Tromsø kommune har sagt opp brøytekontrakten.
Det må være uriktig når byretten med tilslutning av lagmannsretten sier at det som hovedregel ikke kan kreves dom for at et forhold er rettsstridig, ulovlig eller lignende.
Det er også uttrykkelig uttalt i boikottloven §3 at man kan få dom for om en boikott er ulovlig eller ikke.
Byretten sier i sin kjennelse at en dom for at blokaden var rettsstridig ikke vil si noe umiddelbart med hensyn til rettsfølgene. Dette er ikke riktig. En dom for at en handling er ulovlig, har den vesentlige rettsfølge at den er forbudt. Og synspunktet er ikke fulgt opp av retten i det tilsvarende søksmål mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening, som retten har tillatt fremmet.
Det kan heller ikke være riktig å tolke uttrykket «er til» i tvistemålsloven §54 så strengt at det ikke kan anlegges søksmål om lovligheten av allerede foretatte handlinger, jfr. blant annet Bratholm/Hov side 166-167 og Elstad: Boikott i forretningsmessig virksomhet, utgitt av Den Norske sakførerforening (1951) side 3. Avgjørende må være om det er en rettsuvisshet av reell betydning for saksøkeren, jfr. Rt-1957-860, Rt-1958-1290 og Rt-1978-1571. Også kravene til søksmålssituasjonen må klart sies å være til stede.
Norges Lastebileier-Forbund, som har fått avvist sine søksmål både mot transportarbeiderforeningen og den kommunale tjenestemannsforening, gjør gjeldende:
Bratholm/Hov peker på side 193-194 på at det særlig i saker om offentligrettslige forhold kan være «naturlig at søksmål reises av organisasjoner hvis medlemmer berøres av bestemmelsene, selv om det er helt på det rene at organisasjonen som sådan ikke blir direkte berørt, bare de enkelte medlemmer». Det samme må i høy grad gjelde når det er spørsmål om lovligheten av streike- og boikottaksjoner. Organisasjonens formål er jo nettopp å ivareta medlemmenes interresser i arbeids- og yrkeslivet. Andersen er medlem av Lastebileierforbundet, og det samme er flere av de sjåførene som deltok under Skjelnanblokaden. Sjåførenes opptreden der hadde også støtte fra Lastebileierforbundet. Tilsvarende situasjoner som den som oppstod på Skjelnan, der de streikende sperret utkjøringen av olje selv om det ikke var ansatte der som var i streik eller som i det hele tatt var organisert, oppstod også andre steder i landet under streiken, og kan meget godt komme til å oppstå igjen. Lastebileierforbundet har derfor klart en aktuell rettslig interesse i å få fastslått at Landtransportarbeiderforeningens blokade av Skjelnananlegget var ulovlig. Det er vist til en rekke dommer der søksmål fra organisasjoner er tillatt fremmet. Det er også vist til at Lastebileierforbundet er blitt karakterisert som streikebrytere, noe som ytterligere begrunner den rettslige interessen.
I søksmålet mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening viser Norges Lastebileier-Forbund til at tjenestemannsforeningens boikottaksjoner mot Andersen er begrunnet i det som skjedde under Skjelnankonflikten. Lastebileierforbundet må ha samme rettslige interesse i å få kjent begge disse aksjonene ulovlige. Forbundet må ha rettslig interesse i å få kjent rettsstridig aksjoner som er iverksatt mot et medlem av forbundet som har fulgt forbundets oppfordring om å bryte slike blokader som blant annet var iverksatt ved Skjelnan. - - -
Tromsø Landtransportarbeiderforening og Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse så langt den er påkjært, er riktig.
De kjærende parters prinsipale syn er at «når et forhold har prejudisiell betydning i et søksmål, foreligger det rettslig interesse i å få fastsettelsesdom for forholdet». Dette er en uriktig rettsoppfatning. Det vises til kjennelse i Rt-1980-1677. I tillegg anføres det i tilsvaret at den omstendighet at et forhold har prejudisiell betydning i saksanlegget mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening, ikke under noen omstendighet kan ses å ha betydning ved vurderingen av om søksmålsbetingelsene er tilfredsstilt i søksmålet mot Tromsø Landtransportarbeiderforening.
Det ønskes dom for at et forhold er «rettsstridig», og etter kjæremålsmotpartenes syn ikke om en rettighet eller et rettsforhold i §54's forstand. I tillegg kommer at forholdet hører fortiden til.
Det er også på det rene at det ikke trekkes noen rettslige konsekvenser av at forholdet er rettsstridig i søksmålet mot Landtransportarbeiderforeningen, og Robert Andersen har ikke noe selvstendig behov for en dom også mot denne foreningen. Det er heller ikke av avgjørende betydning for vurderingen av Robert Andersens opptreden under Skjelnankonflikten om Transportarbeiderforeningens aksjon var ulovlig eller ikke. Når det gjelder Norges Lastebileier-Forbunds partsstilling, vises det til byrettens og lagmannsrettens begrunnelser. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Dette er et videre kjæremål hvor utvalgets prøvelsesadgang er begrenset etter tvistemålsloven §404 til lagmannsrettens saksbehandling og dens fortolkning av en lovforskrift.
Kjæremålet retter seg prinsipalt mot lagmannsrettens fortolkning av kravet til «rettslig interesse» i tvistemålsloven §54, idet det hevdes at lagmannsretten har lagt til grunn en for snever forståelse av dette begrep. Det anføres også at tvistemålsloven §58 hjemler adgang til i en verserende sak å inndra krav på fastsettelsesdom etter §54 uten at det etter denne bestemmelse stilles det samme krav til rettslig interesse som i §54.
Kjæremålet retter seg endelig mot lagmannsrettens saksbehandling idet det hevdes at kjennelsesgrunnene ikke er tilstrekkelige til å prøve om lagmannsretten har fortolket begrepet rettslig interesse på en riktig måte.
Utvalget skal først behandle Robert Andersens krav mot Tromsø Landtransportarbeiderforening.
Saken er anlagt etter lov av 5. desember 1947 nr. 1 om boikott. Lovens §3 gir anledning til søksmål om lovligheten av en boikott, men såvel byretten som lagmannsretten har lagt til grunn at bestemmelsen suppleres av tvistemålsloven §54 som krever at saksøkeren må ha en rettslig interesse for å kunne få fastsettelsesdom. Utvalget er enig i den tolkning av disse bestemmelser som byretten og lagmannsretten her har lagt til grunn.
Byretten og lagmannsretten har med dette utgangspunkt foretatt en konkret vurdering av om Andersen har noen rettslig interesse, og har herunder vurdert om Andersen har en slik interesse sett i forhold til muligheten for en ny boikottaksjon, eller på grunn av den betydning spørsmålet om boikottens lovlighet hevdes å kunne få for de rettsspørsmål som oppstår i forhold til de to øvrige saksøkte. Utvalget kan ikke se at byretten og lagmannsretten bygger på en uriktig fortolkning av tvistemålsloven §54 når de kommer til at slik rettslig interesse ikke foreligger, og den konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Utvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens kjennelsesgrunner i relasjon til Andersen er utilstrekkelige til å vise om lagmannsretten har lagt til grunn en riktig forståelse av begrepet rettslig interesse i tvistemålsloven §54.
Kjæremålet for så vidt angår Robert Andersen kan således ikke føre frem.
Når det gjelder kjæremålet fra Norges Lastebileier-Forbund behandles først kravet mot Tromsø Landtransportarbeiderforening. Verken byrett eller lagmannsrett har særskilt vurdert om Lastebileierforbundet har en rettslig interesse i å få fastsettelsesdom om den foretatte blokade ved Skjelnananlegget var ulovlig. Forbundet har for alle instanser hevdet at det har en slik interesse på grunn av den betydning aksjonen hadde for medlemmene generelt.
Det er etter utvalgets mening en saksbehandlingsfeil at denne anførsel ikke er behandlet, og den må lede til at lagmannsrettens kjennelse på dette punkt oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
Hva endelig angår Norges Lastebileier-Forbunds sak mot Tromsø Kommunale Tjenestemannsforening bygger avvisningskjennelsen på at denne tvisten har sitt utgangspunkt i et konkret kontraktsforhold og at avgjørelsen ikke har generell betydning for forbundet. Dette er en konkret vurdering som utvalget etter tvistemålsloven §404 ikke kan prøve.
Kjæremålet har således bare delvis ført frem.
Begge parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Utvalget er med unntak av punkt 3 i lagmannsrettens slutning som må stadfestes, kommet til at det i saken for øvrig, og også for Høyesteretts kjæremålsutvalg, ikke tilkjennes saksomkostninger. Punkt 2 i lagmannsrettens slutning blir således å oppheve.
Kjennelsen er enstemmig. - - -