LE-1991-2053
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-11 |
| Publisert: | LE-1991-02053 |
| Stikkord: | Ekspropriasjonsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Moss byrett Nr. 3/1990B førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02053A. |
| Parter: | Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo) Saksøkt: Borghild Andersen (Prosessfullmektig: Advokat Even Rønvik, Moss) |
| Forfatter: | Rettens formann: Lagdommer Odd Jarl Pedersen Skjønnsmenn: 1. Landskapsarkitekt Turid Bergerøy, Rygge 2. Byggmester Erik Kristiansen, Moss |
| Lovhenvisninger: | Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Plan- og bygningsloven (1985) §103 |
Saken gjelder ekspropriasjon fra gnr. 60 bnr. 13 og 47 i Rygge kommune for utvidelse av riksvei 118. Eiendommen skal avstå en stripe på ca 155 m2 grunn og det medgår beplantning og et steingjerde/flettverksgjerde.
Ekspropriasjonsvedtaket er truffet etter klage stadfestet av Vegdirektoratet den 10. mai 1988. Inngrepet skjer i henhold til detaljplan godkjent av Vegsjefen den 9. juli 1987, og med hjemmel i vegloven §50.
Ekspropriaten, Borghild Andersen, har ikke bestridt lovligheten av ekspropriasjonsinngrepet.
Moss byrett avhjemlet 31. mai 1991 skjønn med slik slutning: Borghild Andersen tilkjennes erstatning for avståelse av ca 155 m2 med kr 60,- pr. m2. Borghild Andersen tilkjennes saksomkostninger med kr 15000,- -kronerfemtentusen 00/00.
Borghild Andersen har i rett tid begjært overskjønn. Hun har nedlagt slik påstand:
1. De tilkjente erstatninger i forbindelse med veiutvidelsen på Såstadbråten 15 økes vesentlig.
2. Det tilkjennes fulle saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Staten har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
1. De av underskjønnet fastsatte erstatninger reduseres vesentlig.
2. Saksomkostningene tilkjent Borghild Andersen ved underskjønnet reduseres vesentlig.
3. Saksøkeren tilkjennes saksomkostninger for overskjønnet, herunder overskjønnsrettens omkostninger.
Hovedforhandling ble holdt i Moss den 7. april 1992. Borghild Andersen møtte sammen med sin prosessfullmektig. For Staten møtte prosessfullmektigen, advokat Ola Brekken, Oslo sammen med avdelingsingeniør Ole Ulsnes. Eiendommen ble befart sammen med partene og prosessfullmektigene. Inngrepet ble påvist ved stikk i marken.
Under hovedforhandlingen stilte Staten opp slike spesielle skjønnsforutsetninger:
1. Det erverves en stripe på ca 155 m2 langs riksvegen som vist på ekspropriasjonskartet, bilag 6 ved skjønnsbegjæringen.
2. Ervervet omfatter beplantning og steingjerde/flettverksgjerde. Eik på eiendommens nordvestre del skal stå ubeskåret og bevares.
De alminnelige skjønnsforutsetninger fremgår av underskjønnet.
Staten har for overskjønnet kommet med de samme anførsler som for underskjønnet. De fremgår av underskjønnet.
Borghild Andersen har for overskjønnet kommet med de samme anførsler som for underskjønnet. De fremgår av underskjønnet. Når det gjelder prisnivået i området har hun som nytt for overskjønnet vist til at en naboeiendom i 1990 ble solgt for 155000 kroner i byggeklar stand. Det gir en kvadratmeterpris på kr 180,- og viser at skjønnsrettens utgangspunkt med en strøkspris på kr 100,- er alt for lav.
Eiendommen vil få en betydelig støybelastning, med et døgnekvilentnivå på 73 dbA. Lagmannsretten må legge til grunn at det skjer en utvidelse av veien slik at Miljøverndepartementets veiledende støyforskrifter får direkte anvendelse.
Skjønnsretten hadde ikke tilstrekkelig grunn for å redusere omkostningene fra kr 19886,- til kr 15000,-. Det er feil at det bare er skrevet tre prosesskrift. Det riktige er fem. Dessuten ble det avholdt befaring med sakkyndige den 3. juli 1987.
Lagmannsretten bemerker at ekspropriasjonen gjelder avståelse av grunn og rettigheter for utbedring, vedlikehold og drift av riksvei 118 i Rygge kommune. Det aktuelle grunnareal omfatter ca 155 m2 langs eiendommen Såstadbråten 15, gnr. 60 bnr. 13 og 47, tilhørende Borghild Andersen. Eiendommen er bebygget med et bolighus og flere uthus og er på ca 2 mål totalt.
Arealet strekker seg langs hele eiendommens grense mot veien. Avståelsen vil omfatte grunn ca 2,5 m og forutsetter at et stein- og flettverksgjerde på ca 25 m samt vegetasjon bestående av lønnetrær og popler må fjernes.
Ekspropriasjonen foretas hovedsaklig for å forbedre veiens hjelpeareal. Det areal eiendommen skal avstå, medgår således til å skaffe veien skulder, skråning og grøfter. Selve kjørebanen blir utvidet ca 30 cm mot eiendommen.
Riksvei 118 er sterkt beferdet med gjennomsnittlig 9500 biler pr. døgn over året. Det gir et døgnekvivalent støynivå på 73 db(A). Den maksimale støybelastning er 91 db(A). Inne blir det ekvivalente støynivå 48 db(A).
Verdsettelsen skal foretas etter differanseprinsippet slik dette er kommet til uttrykk i Høyesteretts kjennelse i Rt-1976-1507 flg. og senere rettsavgjørelser. Dette prinsipp innebærer at erstatningen skal fastsettes til forskjellen i eiendommens salgsverdi med og uten inngrepet. Ved fastsettelsen av denne forskjellen må det bygges på nytten en vanlig kjøper ville regne med å få av arealet som grunnlag for den pris han vil gi for eiendommen.
Nærføringsulemper i form av støy, støv og exhaust gir bare grunnlag for erstatning for så vidt det samlede ulempesnivå overstiger tålegrensen. Eiendommen blir ikke påført noe øket støynivå som følge av selve ekspropriasjonsinngrepet. At veibanen utvides 30 cm mot eiendommen har ingen merkbar innvirkning på støystyrken. Når det er tilfelle, foreligger ikke den nødvendige årsakssammenheng etter ekspropriasjonserstatningsloven §8 for å tilkjenne erstatning på ekspropriasjonsrettlig grunnlag. Det er imidlertid fastslått i rettspraksis at ekspropriaten under en ekspropriasjonssak kan fremme krav om erstatning for nærføringsulemper med grunnlag i naboloven §9 jfr. §2 - Rt-1972-377 og Rt-1975-580. Men forutsetningen er at det eksproprieres til fordel for det tiltak som ulempene skriver seg fra - Rt-1990-526. Og når kravet materielt fremmes etter naboloven regler, er det samlede ulempenivå som skriver seg fra tiltaket, det vil si veien, som er relevant, men bare for så vidt tålegrensen er overskredet.
I dette tilfelle avgir eiendommen grunn til hjelpeareal for en allerede eksisterende vei. Lagmannsretten legger til grunn at de tilstrekkelige prosessuelle årsaksgrunner derved foreligger, slik at kravet kan fremmes under skjønnet.
Når erstatningskravet fremmes på naborettslig grunnlag er det naborettens materielle årsakskrav som gjelder. Det blir således spørsmål om de ulemper som skriver seg fra veien slik den fremstår etter ekspropriasjonsinngrepet overstiger tålegrensen. At ulempesnivået ikke har øket som følge av ekspropriasjonen, hører således ikke til spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, men inngår som et moment i vurderingen av den konkrete tålegrense. Og det kan også få betydning for spørsmålet om kravet er foreldet, men det er ikke anført i denne sak.
Eiendommen ligger langs en sterkt beferdet riksvei i Østfold. Selv om dagens støynivå ikke var ventelig den gang eieren bosatte seg på eiendommen, var hun den gang klar over at nærmeste nabo var en riksvei. Hun har derved tatt risikoen for den økning i støynivået som er en følge av den alminnelige samfunnsutvikling med den moderne bilisme. Det er heller ikke grunnlag for å si at den konkrete utvidelse av veien som nå finner sted, i seg selv var uventelig. Det eksisterende støynivå på 73 dbA er etter dette ventelig.
Et ventelig ulempesnivå kan være urimelig hvis det overstiger en absolutt tålegrense. Men den ligger høyere enn i dette tilfellet. Det er tale om en tilstand som gradvis har utviklet seg som følge av den alminnelige samfunnsutvikling. Og denne eiendom blir ikke rammet på annen måte eller sterkere enn det som er sedvanlig for eiendommer med tilsvarende beliggendhet i umiddelbar nærhet til riksvei. Dette gjelder selv om støyen overstiger Miljøverndepartementets veiledende forskrifter. Selv om forskriftene vil være et moment i vurderingen av hvor tålegrensen går, kan de i et tilfelle som dette, ikke gis utslagsgivende betydning. Forholdene er ikke så ille at det ut fra den praksis som veimyndighetene følger, skal støyisoleres når det ikke skjer noen merkbar forverring som følge av eksproprisjonen.
Fordi om det eksproprieres grunn fra en eiendom, har ikke eieren noe begrunnet forventning om å få en støyisolering som han ikke ville fått uten ekspropriasjonen. Det vil derfor først og fremst være i de tilfeller hvor det ikke støyisoleres til tross for at andre sammenlignbare eiendommer ifølge den praksis som følges, ville fått erstatning - at den absolutte tålegrense vil være overskredet. Det kan være fordi det ikke lar seg støyisoleres eller fordi det foretas en forskjellsbehandling. Men det er ikke i denne sak påvist at eiendommen er blitt dårligere behandlet enn hva som kunne forventes ut fra veimyndighetenes praksisereing av støyforskriftene.
Eiendommen skal avstå en stripe av eiendommens ytterkant mot eksisterende riksvei. Avståelsen påvirker ikke eiendommens byggemuligheter. Det inngår som en del av hagearealet med beplantning.
Lagmannsretten legger til grunn at strøksprisen for byggeklare tomter er kr 180,- pr. m2. Men det gir liten veiledning for hvilken betydning en avståelse av en perifert allerede bebygd hageareal, har for omsetningsverdien av eiendommen. Den del av prisen som betales for selve byggemuligheten går ikke tapt. Det gjør heller ikke investeringer til tekniske anlegg. Og selv når strøksprisen er justert for disse faktorer, må det konkret skjønnes over hvilken betydning eksproriasjonsarealet har for eiendommens uteareal. I dette tilfelle er det arealet nærmest riksveien og således det mest støyutsatte område som går tapt. Eiendommens oppholdsareal ligger på andre siden av huset og berøres ikke av inngrepet. Men selv om ekspropriasjonsarealet har liten betydning som bruksareal, inngår det med sin vakre beplantning av lønnetrær sammen med bygningene som et estetisk viktig areal for eiendommen.
Når det gjelder gjerdet, er lagmannsretten enig med herredsretten at det ikke er grunnlag for å utmåle erstatningen etter anskaffelsesprinsippet. Det har riktignok ved praksis utviklet seg en praksis for å utmåle erstatning for eksisterende gjerde etter gjenanskaffelsesprinsippet. Men den praksis er knyttet til den situasjon at det foreligger en plikt for eieren å ha gjerde, jf plan- og bygningsloven §103. I dette tilfelle er det ikke påvist noen plikt til å ha gjerde, og gjerdet er dessuten i en slik forfatning at det heller ikke av den grunn kan gis erstatning etter gjenanskaffelses- prinsippent - jf prinsippet i ekspropriasjonrett §7 annet ledd. Gjerder inngår derfor som et moment i differansebetraktningen.
Lagmannsretten er ut fra dette kommet til at erstatning ut fra differanseprinsippet for grunn med beplantning og gjerde utgjør kr 15 000,-.
Overskjønnet har etter dette ført til et bedre resultat for ekspropriaten enn underskjønnet slik at staten må betale saksomkostninger. De settes for overskjønnet i samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Rønvik til kr 10 400,-.
Når det gjelder saksomkostninger for undereskjønnet, er lagmannsretten enig med herredsretten og tiltrer dens begrunnelse, men slik at lagmannsretten har vært klar over at det er skrevet 5 prosesskriv.
Slutning :
1. Den erstatning Staten ved Samferdselsesdepartementet skal betale til Borghild Andersen for avståelse av ca 155 m2 med påstående beplantning og gjerde til riksvei 118 settes til 15 000 -femtentusen- kroner.
2. Underskjønnets omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. I saksomkostninger for overskjønnet betaler staten 10 400 -titusenfirehundre- kroner til Borghild Andersen innen 2 -to- uker fra forkynnelse av overskjønnet.
4. Staten betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet.