LG-1999-718
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-20 |
| Publisert: | LG-1999-00718 |
| Stikkord: | Barnefordelingssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 98-2996 A/1 - Gulating lagmannsrett LG-1999-00718. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfirma Holm & Mørk, v/advokatfullmektig Tor Martin Birkeland, Bergen). Kjæremotparter: 1. B (Prosessfullmektig: Advokat Harald Gjølme v/adv.flm. Ketil Sveen, Gjøvik) 2. C (Prosessfullmektig: Advokat Knut Njøs, Sarpsborg). |
| Forfatter: | Lagdommer Erstad. Lagdommer Molven. Førstelagmann Fanebust |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §75, §79, §172, §180, §54, Barneloven (1981), Barnevernloven (1992) §4-4, §4-8 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens avgjørelse hvorved kjærende part ble avvist som hjelpeintervenient i saken mellom kjæremotpartene vedrørende foreldreansvar, omsorg og samværsrett for kjæremotpartenes barn D. Videre behandles kjæremål fra kjærende part over byrettens midlertidige avgjørelse av omsorgsspørsmålet for samme barn.
B reiste ved stevning av 03.11.1998 sak mot C med krav om at partene skal ha felles foreldreansvar for D, at B skal ha den daglige omsorg for barnet og at C skal ha samværsrett med barnet. Ved tilsvar av 18.12.1998 la A ned sammenfallende påstander med B med hensyn til de nevnte spørsmål. Ved prosesskriv av 16.03.1999 har A, Cs mor og barnets mormor, fremsatt krav om å få opptre som sterk hjelpeintervenient i saken. B motsatte seg dette. C ga ikke uttalelse. Bergen byrett avsa den 29.03.1999 kjennelse med slik slutning:
"1. A avvises som hjelpeintervenient i Bergen byretts sak 98-2996 A/01.
2. A tilpliktes å betale B saksomkostninger for byretten med kr 2220,- - kronertotusentohundreogtjue - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne kjennelsen."
Ved skriv av 06.04.1999 har A erklært kjæremål mot kjennelsen. Det anføres at byrettens kjennelse bygger på feil faktum og feil lovanvendelse.
Byretten la til grunn at barnet var plassert hos kjærende part som en ren privat fosterhjemsplassering. Situasjonen er nå at plasseringen er hjemlet i vedtak datert 28.01.1999 ved sosialtjenesten, X bydel, jf. barnevernloven §4-4 femte ledd. Vedtaket innebærer at barnet er frivillig plassert hos kjærende part. Det er korrekt at også barn som er plassert i medhold av barnevernloven §4-4 femte ledd når som helst kan tas ut av fosterhjemsplasseringen, men barneverntjenesten kan vedta flytteforbud i medhold av barnevernloven §4-8 dersom flytting finnes å være til skade for barnet. Et flytteforbud vil i så fall innebære at barnet fortsatt skal bo hos kjærende part. Barneverntjenesten i X har funnet grunn til å starte utredning av spørsmålet om B er skikket til å ha den daglige omsorgen for barnet. Dette viser at det ikke er uaktuelt at barnet kan komme til å bli boende hos kjærende part en periode framover også om rettens slutning skulle bli i overensstemmelse med de nedlagte påstander.
Retten bygger på feil lovanvendelse med hensyn til spørsmålet om kjærende parts rettslige interesse i å intervenere. Retten har i den forbindelse vist til Skoghøy, Tvistemål, s. 377 nederst. Kjærende part viser for sin del til samme bok s. 332 hvor det uttales at en saksøker må ha en konkret, praktisk interesse i utfallet av saken. Det vises bl.a. til Rt-1950-732 hvor retten kom til at de hundeeiere som hadde fått forhøyet hundeskatten også hadde rettslig interesse av å få prøvd lovligheten av den fritakelse fra hundeskatt som gårdbrukerne hadde fått. Tilsvarende betraktninger må gjelde i forholdet til en hjelpeintervenient. Kjærende part mener videre at hennes interesse i søksmålet er vernet gjennom barneloven som regulerer det materielle rettsforhold i saken og at byretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på at Skoghøy modifiserer kravet om at den rettslige interesse skal være direkte regulert ved det materielle rettsforholdet i saken jf. hans henvisning til Schei, Bind I, s. 186, s. 368 i annen utgave.
Retten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på den nære sammenhengen det er mellom rettens vurderingstema, barnets beste, og det forhold at det har vært til barnets beste at han det siste året har vært under daglig omsorg nettopp av kjærende part.
Kjærende part fremmer krav om status som hjelpeintervenient, ikke av hensyn til egen interesse i å være barnets fostermor, men fordi hun mener at det ikke er til barnets beste å flytte nå. Denne vurdering er basert på hennes inngående kjennskap til barnet og samsvarer for øvrig med utsagn fra barnets mor om at kjærende part må bidra til at gutten fortsatt kan bo hos henne. Kjærende part er den som kjenner barnet desidert best. Hun har den daglige omsorgen for barnet og dermed en konkret, praktisk interesse i utfallet av saken. Hun har dermed rettslig interesse i rettens slutning.
Kjærende part har lagt ned slik påstand:
"I. A oppnevnes som hjelpeintervenient i sak 2996/98.
II. B betaler omkostningene ved behandlingen av spørsmålet om å tillate hjelpeintervensjon, pr. dette prosesskrift med kroner 4000."
Kjæremotparten, B, har gitt tilsvar til kjæremålet. I tilsvaret er det anført at byrettens kjennelse er riktig. Det foreligger ikke tvist mellom barnets foreldre. Barneverntjenesten i Bergen har fremmet sak om omsorgsovertakelse i forhold til barnets mor, C. Saken er berammet til 26. og 27. april 1999. Barneverntjenesten har avsluttet utredningen av barnets far, B, og konkludert med at det ikke er grunnlag for omsorgssak overfor ham dersom han får omsorgen for barnet. Situasjonen vil da bli at dersom byretten ikke avsier dom for overføring av omsorgen til far, vil Bergen kommune høyst sannsynlig overta omsorgen og plassere barnet i fosterhjem. Dersom byretten avsier dom for overføring av omsorgen til far, vil Bergen kommune ikke fremme sak i forhold til ham. Barnet vil da flytte til sin far.
Spørsmålet om hjelpeintervensjon reguleres av tvistemålsloven §75. Sakens parter har her nedlagt felles påstand om overføring av den daglig omsorgen til barnet far. Det er således klart at kjærende part ikke opptrer til støtte for at en av partene vinner. Hennes intervensjon i saken synes å bygge på at hun finner situasjonen for barnet vanskelig og at barnet derfor ikke bør flyttes. Sannsynligvis har hennes krav om intervensjon komplisert saken for barnet. Dersom saken hadde vært avholdt som planlagt, rettsforlik inngått, eller det var blitt avsagt dom i samsvar med felles påstander, ville barnevernsaken blitt trukket også i forhold til barnets mor. Barnet kunne da flyttet til sin far, og mor ville hatt en større mulighet til å ta opp igjen kontakten med barnet og kjærende part det samme. I stedet vil barneverntjenesten nå høyst sannsynlig få medhold i omsorgsovertakelse. Lovens vilkår "til støtte for" er etter dette ikke oppfylt. Heller ikke har kjærende part rettslig interesse i utfallet av saken. Hovedregelen er at domsresultatet må ha betydning for intervenientens egne rettigheter og plikter jf. Schei, annen utgave, s. 343. Det erkjennes at domsresultatet vil influere på A s "interesse" i forhold til barnet, men denne interesse kvalifiserer ikke for betegnelsen rettighet.
Kjærende part har ikke slik tilknytning til tvistegjenstanden som forutsettes i tvistemålsloven §54 med hensyn til rettslig interesse. Hun er ikke materielt berettiget eller forpliktet i forhold til tvistegjenstanden. Det er foreldrene som er materielt berettiget eller forpliktet. Avgjørelse i Rt-1995-2000 som kjærende part har vist til, er ikke identisk med foreliggende sak. Avgjørelsen trekker klart i retning av at kjærende part ikke har den nødvendige interesse. Byrettens lovanvendelse er derfor korrekt.
At kjærende part har en personlig, følelsesmessig interesse i å hjelpe den ene part, sin datter, er ikke tilstrekkelig til å gi henne status som intervenient. Heller ikke er det tilstrekkelig at hun er saksøktes mor, jf. avgjørelse i Rt-1985-826, jf. Schei, annen utgave, s. 344. Det er dertil tvilsomt om kjærende parts interesse kan begrunnes ved å hjelpe den ene part, dvs. datteren i å vinne saken. Kjærende part anfører at barnet ikke bør flytte fra henne. Dette er ikke tilstrekkelig til å oppfylle kriteriet om tilknytning, jf. foran.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse stadfestes.
2. A betaler omkostningene ved behandlingen av spørsmålet om å tillate hjelpeintervensjon, pr dette tilsvar med totalt kr 5420,-."
Ved prosesskriv av 15.4.1999 har kjærende part opplyst at kjæremotpartene C ikke lenger vil at B skal overta den daglige omsorgen for barnet. Dette har byretten ikke tillagt vekt. Ifølge skrivet har Cs advokat Knut Njøs pr. telefon 13.04.1999 bekreftet at han har fått de samme opplysninger fra C. Advokat Njøs har opplyst at han vil inngi opplysninger om dette i tilsvar til begjæring om midlertidig avgjørelse i samme sak. I samtale med kjærende part har C bekreftet at hun fortsatt vil ha den daglige omsorgen for barnet.
Ved prosesskriv av 23.4.1999 har kjærende part fremsatt krav om at kjæremålet mht. intervensjonsspørsmålet skal gis oppsettende virkning. Samtidig er det erklært kjæremål over byrettens avgjørelse av 21.4.1999 vedrørende den midlertidige omsorgsordning. Det er bedt om at sistnevnte kjæremål gis oppsettende virkning. I skrivet er det lagt ned slik påstand:
"1. Kjæremål over Bergen byretts kjennelse av 29.03.99 gis oppsettende virkning slik at A tillates hjelpeintervensjon inntil kjæremålet av 060499 er avgjort.
2. C har den daglige omsorg for D inntil saken er endelig avgjort.
3. Kjæremål over Bergen byretts kjennelse av 210499 gis oppsettende virkning hva gjelder den daglige omsorg for D."
Lagmannsretten kan ikke se at C har inngitt eksplisitt tilsvar til kjæremålet vedrørende interveneringsspørsmålet. I skriv av 21.04.1999, som gjelder spørsmålet om midlertidig avgjørelse av omsorgsspørsmålet, opplyser C at hun ikke lenger ønsker å stå ved den påstand som er nedlagt i tilsvaret. Hun ønsker nå å beholde omsorgen for sønnen D. Det er hennes ønske at han fortsatt skal bo hos kjærende part som privatplassering. Lagmannsretten kan likevel ikke se at den påstand som er nedlagt i tilsvaret i hovedsaken vedrørende sakens tvistetema er formelt korrigert.
Lagmannsretten legger ellers til at saksøkeren B ved begjæring av 12.04.1999 har begjært midlertidig avgjørelse med krav om felles foreldreansvar og daglig omsorg for barnet. Det foreligger tilsvar fra C i den forbindelse datert 21.04.1999. Bergen byrett avsa 21.04.1999 kjennelse vedrørende disse spørsmål hvor det ble bestemt at partene skal ha felles foreldreansvar og at B skal ha den daglige omsorgen for barnet inntil rettskraftig dom foreligger i saken. Denne kjennelse er også påkjært av C, men dette kjæremål behandles ikke av lagmannsretten i nærværende kjennelse.
Ved prosesskriv av 23.04.1999 har kjærende part bedt om at kjæremålet over byrettens kjennelse av 06.04.1999 vedrørende intervensjonsspørsmålet, gis oppsettende virkning. Under forutsetning av at slik oppsettende virkning blir gitt, påkjærer kjærende part også byrettens kjennelse av 21.04.1999 for så vidt gjelder midlertidig bestemmelsen om daglig omsorg.
Lagmannsretten bemerker forøvrig:
Lagmannsretten skal i nærværende kjennelse ta stilling til kjæremål over byrettens avgjørelse hvorved kjærende part ble nektet status som hjelpeintervenient i saken. I og med at lagmannsretten nå avgjør realiteten i kjæremålet, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til kjærende parts krav om å gi kjæremålet oppsettende virkning.
Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves og vil stadfeste byrettens avgjørelse. Lagmannsretten er således enig med byretten i at kjærende part ikke fyller lovens vilkår med hensyn til å kunne oppnå status som hjelpeintervenient i saken. Lagmannsretten peker på at kjærende parts begjæring gjelder krav om status som sterk hjelpeintervenient i saken jfr. tvistemålsloven §75 jfr. §79. Dette uttales uttrykkelig i skrivet av 16.3.1999. Byretten fant at grunnvilkåret for intervensjonsstatus i tvistemålsloven §75 ikke var til stede. Lagmannsretten kan ikke se at vilkårene etter tvistemålsloven §79 er til stede og finner heller ikke at vilkårene etter §75 er det.
Tvistemålsloven §75 stiller vilkår om rettslig interesse og om at intervensjon må skje til støtte for den ene part. Krav om rettslig interesse må ses i sammenheng med bestemmelsene i tvistemålsloven §54 selv om det må skje en tilpasning av interessevurderingen i forhold til intervensjonstilfellene. Hvorvidt vilkårene for intervensjon er oppfylt eller ikke, vil måtte bygge på en vanlig prøving av lovens vilkår. Således vil pretensjonene ikke være avgjørende, jf. motsetningsvis spørsmålet om rettslig interesse som grunnlag for partsstatus, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven, annen utgave, bind I, s. 347, sammenlign s. 292. Den som ønsker å intervenere må sannsynliggjøre at han har en slik posisjon at han har krav på dette, jf. avgjørelse i Rt-1982-1086. Lovens vilkår innebærer at intervenienten må ha en rettslig interesse i at den part han ønsker å støtte, vinner saken. Dette innebærer igjen et krav om at domsresultatet må kunne influere på intervenientens egne rettigheter eller plikter, f.eks. ved at han blir rettslig bundet av avgjørelsen, jfr. f.eks. den som tilfredsstiller vilkårene etter §79. I foreliggende sak er dette ikke situasjonen, idet en avgjørelse i saken ikke vil være rettslig bindende for kjærende part.
Rettslig interesse vil også kunne foreligge dersom intervenienten har en rettighet i tvistegjenstanden og utfallet av saken kan få betydning for rettighetens økonomiske eller praktiske verdi. Dette vil kunne være tilfellet selv om avgjørelsen ikke direkte skulle angå intervenientens egne rettigheter, men berøre disse mer indirekte. På den annen side vil rent følelsesmessige interesser i saken, f.eks. gjennom slektskap, ikke være tilstrekkelig til å gi intervensjonsadgang. Heller ikke rent økonomiske interesser i saksutfallet vil være tilstrekkelig.
Lagmannsretten oppfatter kjærende parts anførsler slik at det som i realiteten ligger til grunn for intervensjonskravet er et ønske om å støtte Cs standpunkt om at den daglige omsorgen for barnet bør legges til henne. Den nærmere bakgrunn er at et slikt resultat vil føre til at barnet fortsatt blir boende hos kjærende part etter Cs ønske. Dette hevdes å være den beste løsning for barnet og dermed i samsvar med barnelovens regler og formål.
Lagmannsretten ser det slik at de forhold kjærende part har vist til ikke gir henne rettslig interesse i barnefordelingssaken mellom barnas foreldre. Som barnets mormor har hun klarligvis en følelsesmessig tilknytning til de impliserte i saken, særlig til sin datter og sitt barnebarn. Lagmannsretten betviler heller ikke at hun ønsker det beste for barnet. I og med at barnet har bodd hos henne, vil avgjørelsen i saken kunne få en rent faktisk betydning for henne. Dette vil gjelde hva enten utfallet av saken skulle bli at barnets far får omsorgen eller det motsatte. I sistnevnte tilfelle er det sannsynlig at barnevernet vil overta omsorgen for barnet. Lagmannsretten mener likevel at disse virkninger ikke berører kjærende parts rettslige stilling. Hun har mao. klare interesser i saken, men ikke rettslig interesse. Dette gjelder etter lagmannsrettens oppfatning selv om barnet er plassert hos kjærende part med hjemmel i vedtak forankret i barneverntjenesteloven §4-4 og selv om barneverntjenesten kan vedta flytteforbud etter samme lovs §4-8. Heller ikke det forhold at kjærende part ønsker å påta seg omsorgsansvaret for barnet etter avtale med barnets mor, gjør at sakens utfall blir bestemmende for kjærende parts rettslige stilling.
Lagmannsretten mener også at hjelpeintervensjon fra slektninger ikke uten videre fremstår som formålstjenlig i en sak av den karakter kjæremålet gjelder. Behovet for hjelpeintervensjon er ikke spesielt fremtredende idet retten plikter å sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst og at avgjørelsen blir til barnets beste. I den forbindelse vil barnets slektninger kunne bidra til å opplyse saken gjennom ordinær bevisførsel. Det vil lett kunne komplisere saken dersom barnets slektninger skulle kunne opptre som intervenienter til støtte for den ene eller andre av foreldrene.
Lagmannsretten kan ikke se at uttalelser i Skoghøy, Tvistemål, side 322 sml. side 377 eller avgjørelser i Rt-1995-2000 og Rt-1986-1222 eller Rt-1950-732, gir avgjørende veiledning for nærværende sak.
Kjæremålet har etter dette ikke ført fram. Det følger av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd at kjærende part må dekke kjæremotpartens omkostninger ved kjæremålet. Disse er oppgitt til kr 5420,- som utgjøres av salær til prosessfullmektigen for kjæremotparten B. Beløpet godtas. Kjæremotparten C har ikke krevet omkostninger.
Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at kjæremål fra C over byrettens avgjørelse om midlertidig omsorgsordning for barnet, som nevnt foran, behandles i egen avgjørelse.
Når det gjelder kjærende parts kjæremål over byrettens midlertidige avgjørelse av omsorgsspørsmålet, følger det av ovenstående standpunkt mht. intervensjonsspørsmålet at kjæremålet må avvises.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse av 29.3.1999, slutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten vedrørende kjæremål over kjennelsen av 29.3.1999, betaler A til B kr 5420,- -kronerfemtusenfirehundreogtjue- innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
3. Kjæremål fra A over byrettens kjennelse av 21.4.1999, avvises.