Rt-1990-88
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-26 |
| Publisert: | Rt-1990-88 (20-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 13/1990, snr 313/1989 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Trond Mangseth mot A (forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Smith, Dolva, Aasland, Philipson, Holmøy |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, §171, §255, §256, §272, §62 |
Kst. dommer Smith: Trondheim forhørsrett avsa 19. september 1989 dom med denne domsslutning:
"A, født xx.xx.1949 dømmes for overtredelser av straffeloven §256, jfr. §255, §272 første ledd, annet pkt. første alt. jfr. første pkt. §171, nr. 1, §166 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder, hvorav 120 - etthundreogtjue - dager gjøres ubetinget mens resten gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år. I den ubetingede del av straffen fragår 14 - fjorten dager - for utholdt varetekt. I tillegg idømmes han en ubetinget bot på kr. 20.000,- tjuetusen kroner - subs. 20 - tjue - dager fengsel."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokaten i Trondheim har påanket dommen på grunn av straffutmålingen og gjør gjeldende at hele straffen skulle ha vært gjort ubetinget. Utenfor anken har forsvareren tatt opp to spørsmål om lovanvendelsen.
Jeg behandler først spørsmålene om lovanvendelsen. Det bemerkes innledningsvis at det vil ha liten betydning for straffutmålingen hvilket standpunkt Høyesterett tar til disse spørsmål.
Den domfelte er funnet skyldig både etter straffeloven §171 nr 1 for falsk anmeldelse til politiet 1. juni 1988, jfr. siktelsens post III, og etter §166 første ledd for falsk forklaring til politiet for den samme handling, jfr. siktelsens post IV bokstav a. Det er etter min oppfatning en feil å benytte §166 første ledd ved siden av §171 nr 1. Straffebudet i §171 nr 1 tar mest fullstendig hensyn til alle sider ved domfeltes falske utsagn - idet en falsk anmeldelse er noe mer enn en falsk forklaring - samtidig som §171 nr 1 vel omfatter alle de sider ved den straffbare handling som rammes av §166 første ledd - idet en falsk anmeldelse også vil være en falsk forklaring. Straffebudet i §166 har riktignok en høyere maksimumsstraff enn §171 nr 1, men jeg antar at dette alene ikke er nok til at også §166 skal anvendes. Jeg nevner at det i praksis har vært vanlig å bruke bare §171 nr 1 ved tilfelle av falsk anmeldelse.
Jeg finner derfor at domfellelsen for dette forhold må begrenses til straffeloven §171 nr 1.
Den domfelte er funnet skyldig etter straffeloven §166 første ledd også ifølge siktelsens post IV bokstav b og c, som omfatter gjentatte tilfelle av falsk forklaring for politiet 3. juni og 5. juli 1988. Disse forklaringer var ikke anmeldelser og er selvstendige i forhold til bestemmelsen i §171 nr 1. Men jeg antar at domfelte er uriktig dømt for disse forklaringer, all den stund straffeloven §167 annet ledd bestemmer at straff etter §166 ikke skal anvendes når han etter sin falske anmeldelse ikke kunne forklare sannheten uten å utsette seg selv for straff. Jeg henviser i denne forbindelse til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1974-455 og Rt-1983-1532.
Det er fra påtalemyndighetens side gjort gjeldende at det ved de gjentatte vitneforklaringer skjedde utdypninger av den opprinnelige falske anmeldelse, og at de nye falske elementer i forklaringene bringer forholdene utenfor straffrihetsregelen i §167 annet ledd. Det er i den sammenheng vist til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1984-1113 og Rt-1989-634. Høyesterett har i kjennelsen av 1984 forutsatt at §167 annet ledd i visse situasjoner kan bli gjenstand for en innskrenkende tolkning, og lagt til grunn at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse hvis det bare foreligger en rent teoretisk mulighet for strafforfølgning. Høyesterett har videre i kjennelsen av 1989 uttalt at det er lite rimelig å tolke §167 annet ledd slik at en falsk forklaring som en gang er avgitt, deretter straffritt skal kunne gjentas og utdypes uten begrensning, og retten har her bygget på at det ikke er grunn til å godta en forklaring som går lenger i sitt feilaktige innhold enn nødvendig for å beskytte vedkommende mot straff. I det foreliggende tilfelle kommer imidlertid etter min mening disse begrensninger i straffrihetsregelen ikke til anvendelse. Det ville i denne sak ha vært ikke bare en teoretisk mulighet for strafforfølgning, men en meget stor grad av sannsynlighet for at domfelte ved å forklare sannheten på de aktuelle tidspunkter ville ha utsatt seg for straff. Når det dernest gjelder synspunktet om at §166 kan anvendes ved en unødvendig utdypning gjennom falsk tilleggsforklaring - et synspunkt som vel bør anvendes med forsiktighet - så er domsgrunnene i denne sak under enhver omstendighet utilstrekkelige til domfellelse. Man kan ikke se om suppleringen i de nye forklaringer gikk lenger enn domfelte den gang var nødt til for å unngå straffforfølgning, idet hverken tilståelsen eller siktelsen sier noe om forholdet mellom den opprinnelige og de senere forklaringer.
Domfellelsen etter siktelsens post IV bokstav b og c må følgelig bli å oppheve.
Jeg går så over til straffutmålingen.
De gjenstående poster som forhørsrettens domfellelse omfatter, gjelder grovt underslag og forsikringsbedrageri med tilknyttet falsk anmeldelse av tyveri. Som agent for ur og gullsmedvarer tilegnet domfelte seg i løpet av første halvår 1988, ved to underslag, ur og smykker som tilhørte hans oppdragsgiver, til en samlet innkjøpsverdi av ca kr 800.000. Gjenstandene befant seg i en kolleksjon som han hadde fått i sin besittelse som agent. I juni 1988 fingerte han et tyveri av sin bil, anmeldte dette som tyveri overfor forsikringsselskapet og politiet, idet han også oppga at bilen inneholdt ur og smykker til en innkjøpsverdi av ca kr 800.000 - 900.000. Forsikringsselskapet utbetalte ham ca kr 197.000 for bilen.
Dette er grove lovovertredelser. Så vel underslagene som forsikringsbedrageriet ville, isolert sett, ha medført en betydelig ubetinget fengselsstraff etter Høyesteretts praksis. Det gjelder forbrytelser der de allmennpreventive hensyn veier tungt. Den utmålte fengselsstraff på 10 måneder er, selv som rent ubetinget straff, i underkant av hva denne domspraksis skulle tilsi.
Jeg er enig med aktor i at forhørsretten har lagt for stor vekt i formildende retning på domfeltes bistand til politiet. Det samme gjelder tidsforløpet, der etterforskningen var avsluttet i desember 1988, forsikringsselskapets anmeldelse for forsikringsbedrageri ble avgitt i juni 1989, og siktelsen ble utferdiget i august 1989. En opphevelse av dommen for falsk forklaring betyr meget lite for det samlede bildet av straffverdigheten.
Forsvareren har fremlagt opplysninger som viser at domfelte med betydelig viljestyrke går inn for sin sosiale rehabilitering. Til tross for dette, og til tross for at en lengre ubetinget fengselsstraff kan gripe negativt inn i denne prosessen, finner jeg ikke at det ved forbrytelser av denne karakter er grunnlag for å anvende delvis betinget fengselsstraff.
Når straffen gjøres ubetinget, bør boten falle bort.
Det må utformes ny konklusjon.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Forhørsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt etter siktelsen av 25. august 1989, post IV bokstav b og c for overtredelse av straffeloven §166.
2. A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av straffeloven §256 jfr. §255, §272 første ledd annet punktum første straffalternativ jfr. første punktum og §171 nr 1, alt sammenholdt med §62, til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder. I straffen fragår 14 - fjorten - dager for varetektsfengsel.