Rt-1989-634
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-08 |
| Publisert: | Rt-1989-634 (188-89) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 74/1989, snr 106/1989 |
| Parter: | aktor: statsadvokat Pål S. Berg mot A, forsvarer: advokat Johan Hjort. |
| Forfatter: | Backer, Halvorsen, Michelsen, Justitiarius Sandene, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §167, Veitrafikkloven (1965) §12, §22, §24, §4, §62, §63, §31 |
Dommer Backer: Lyngen herredsrett avsa 9. februar 1989 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1960, dømmes for overtredelse av:
1. Straffeloven §166 første ledd.
2. Vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd.
3. Vegtrafikkloven §31, jfr. §4, jfr. trafikkreglenes §12 nr. 5 annet ledd.
4. Vegtrafikkloven §31, jfr. §24 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til 30 - tretti - dager fengsel.
A dømmes videre til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale kr. 500,- -femhundrekroner i saksomkostninger til det offentlige."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom. Domfelte begjærte fornyet behandling ved lagmannsrett for så vidt gjaldt domfellelsen etter straffeloven §166. Subsidiært anket han over lovanvendelsen idet han hevdet at straffeloven §167 var til hinder for domfellelse etter §166. Dessuten anket domfelte over straffutmålingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling, men henvist anken til Høyesterett.
Jeg er kommet til at anken over både lovanvendelsen og straffutmålingen må forkastes.
Som fører av en personbil påbegynte domfelte 24. juni 1988 forbikjøring av en annen bil på et sted der sikten var hindret av en bakketopp. Den ulovlige forbikjøring førte til at han kolliderte med tre møtende biler og det oppstod materielle skader for ca kr 100.000. Blodprøve som ble tatt ca to timer etter kjøringen, viste at han hadde 1,34 promille alkohol i blodet etter fradrag av sikkerhetsmargin. Vedkommende lensmannsbetjent ba samme dag domfelte om å levere fra seg førerkortet, men domfelte svarte at han hadde mistet førerkortet og ikke visste hvor det var.
Den 12. juli 1988 oppsøkte lensmannsbetjenten domfelte for å oppta forklaring, og spurte på ny etter førerkortet. Domfelte fastholdt at det var mistet, og fylte ut og underskrev skjema for melding om tap av førerkort. Det er i skjemaet vist til at straffeloven §166 setter straff for falsk forklaring.
Den 9. september 1988 ble domfelte stoppet da han kjørte bil til tross for at det var utstedt et midlertidig beslag av det angivelige bortkomne førerkortet hans. Ved ransaking av hans person ble førerkortet funnet i en postsparebankbok, som sist var brukt 28. august samme år.
Tiltalen etter straffeloven §166 gjaldt en falsk opplysning i meldingen av 12. juli 1988 om at domfelte hadde mistet førerkortet våren 1988. For herredsretten gjorde domfelte gjeldende at han ved avgivelsen av meldingen var siktet for promillekjøring m.v., og derfor ikke kunne straffes for å avgi falsk forklaring, jfr. straffeloven §167 første ledd. Herredsretten la imidlertid til grunn at straffrihet etter den nevnte bestemmelse bare kan komme til anvendelse "når en siktet forklarer seg falsk om nettopp det forholdet han er siktet for".
Når det gjelder bruken av straffeloven §167 første ledd, er jeg enig i herredsrettens lovanvendelse. Det må for straffrihet kreves en rimelig sammenheng mellom det forhold siktelsen gjelder og de falske opplysninger som siktede kommer med. Her var domfelte ikke siktet for noe forhold som hadde med førerkortet å gjøre.
For Høyesterett har domfelte dessuten gjort gjeldende at han må være straffri etter §167 annet ledd fordi han ikke kunne fortelle sannheten uten å utsette seg for straff for å ha løyet for lensmannsbetjenten angående førerkortet 24. juni.
Straffeloven §167 annet ledd byr på en del problemer i et tilfelle som det foreliggende. Det er generelt lite rimelig å tolke bestemmelsen slik at en falsk forklaring som en gang er avgitt, deretter straffritt skal kunne gjentas og utdypes uten begrensning. Jeg viser i denne forbindelse til det som uttales i avgjørelsen i Rt-1984-1113 på Rt-1984-1116 om at det i visse tilfelle kan være nødvendig å tolke §167 annet ledd innskrenkende for å unngå uakseptable resultater. Under enhver omstendighet følger det av den nevnte avgjørelse at man må kunne se bort fra det som bare er en teoretisk mulighet for strafforfølgning for et tidligere forhold dersom det avdekkes. Jeg tilføyer at selv om man eventuelt godtar at det etter straffeloven §167 annet ledd straffritt kan avgis en forklaring som ikke er helt korrekt, er det ikke grunn til å godta en forklaring som går lenger i sitt feilaktige innhold enn nødvendig for å beskytte vedkommende mot straff.
Jeg antar at Høyesterett etter omstendighetene har tilstrekkelige opplysninger til å prøve lovanvendelsen etter §167 annet ledd i den foreliggende sak. Domfelte har ved sin skriftlige melding av 12. juli 1988 om tap av førerkort på en fullstendig unødvendig måte bekreftet og utdypet sin tidligere mer uformelle opplysning til lensmannsbetjenten om at førerkortet var kommet bort. Jeg finner således at domfeltes melding av 12. juli 1988 ikke omfattes av straffrihetsbestemmelsen i §167 annet ledd.
Når det gjelder straffutmålingsanken, bemerkes at domfelte er dømt for til dels ganske grove straffbare handlinger til en moderat straff, som det ikke er grunn til å sette ned.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Aasland: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg er enig med ham i at domfellelsen ikke bygger på uriktig lovanvendelse for så vidt herredsretten har funnet at straffrihetsregelen i straffeloven §167 første ledd ikke kan anvendes. Imidlertid er det en mangel ved domsgrunnene at retten ikke har drøftet om straff er utelukket på grunn av regelen i straffeloven §167 annet ledd. Og jeg kan ikke se bort fra at denne feilen kan ha hatt betydning for avgjørelsen.
Det er lagt til grunn i rettspraksis at den som har gjort seg skyldig i falsk forklaring og som senere gjentar denne, vil komme inn under straffrihetsregelen i §167 annet ledd for den senere forklaring når han ville utsette seg for straff ved å avdekke at den første forklaring var uriktig, jfr. således Rt-1974-455 og Rt-1983-1532. Domfelte var tiltalt og er dømt for den uriktige forklaring han avga til politiet 12. juli 1988 om at førerkortet var tapt. Han hadde imidlertid også 24. juni 1988 forklart til politiet at han hadde mistet førerkortet, en forklaring herredsretten har funnet var uriktig. Det krever da en særskilt begrunnelse at domfelte likevel ikke ville utsette seg for straff ved å opplyse om det rette forhold den 12. juli 1988. Det er videre et vilkår for domfellelse at han selv ikke har ment at han ville utsette seg for straff. Disse spørsmål har herredsretten ikke drøftet, og jeg kan heller ikke se at dens faktiske beskrivelse gir Høyesterett tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til spørsmålene. Herredsrettens dom med hovedforhandling må derfor etter min mening oppheves for så vidt domfelte er dømt etter straffelovens §166 første ledd.
På bakgrunn av de forhold domfelte ellers har gjort seg skyldig i, finner jeg imidlertid at det ikke er grunnlag for noen betydelig endring i straffutmålingen. Jeg finner at straffen bør settes til fengsel i 27 dager.