Rt-1938-83
| Instans: | Høyesterett- dom |
|---|---|
| Dato: | 1938-01-28 |
| Publisert: | Rt-1938-83 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1 s.a. |
| Parter: | Gina Seem og Petrine Haugdal (overrettssakfører O. C. Gundersen til prøve) mot Jon M. Austli (advokat Asm. Schiefloe). |
| Forfatter: | Aars, Stang, Bonnevie, Fougner, Hesselberg, Larssen, Hanssen |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Aars: Om saksforholdet henviser jeg til Inderøy herredsretts dom av 13 oktober 1934. Ved dommen, som er avsagt med domsmenn, blev Jon M. Austli frifunnet og tilkjent kr. 650 i saksomkostninger hos Lorents P. Hennings dødsbo ved Inderøy skifterett, Petrine Haugdal, Gina Seem, Sofie Haugdal, Sigvald Haugdal og Gudlaug Fisknes, en for alle og alle for en. Dommen er enstemmig i resultatet, men rettens formann, sorenskriveren, og en av domsmennene fant det lite tvilsomt at Lorents Henning såvel den 12 juli som 6 august 1932 var så klar at han hadde sin fulle rettslige handleevne i behold. Den annen domsmann var i tvil om hvorvidt Lorents P. Henning efter blødningen 6 august 1932 var så klar at han da maktet å overse alle konsekvenser angående den handel som det her er tale om. Men da han anså den omhandlede kontrakt faktisk avsluttet 12 juli 1932, idet det bare stod igjen den formelle ting å underskrive de utformede papirer, optok han ikke dissens.
Gina Seem og Petrine Haugdal har påanket dommen til Høiesterett fordi de mener at herredsretten har tatt feil i sin bevisbedømmelse og at den uriktig har antatt at den oprettede kontrakt ikke innbefattet en dødsgave.
De har nedlagt følgende påstand: «Prinsipalt: 1. Kjøpekontrakt av 6 august 1932 og skjøte av samme dag, tinglyst 8 august 1932 mellem Lorents Henning og Jon Austli kjennes ugyldig. 2. Motparten tilpliktes å betale de ankende parter sakens omkostninger. Subsidiært: 1. Bestemmelsen i kjøpekontrakt og skjøte av 6 august 1932 mellem Lorents Henning og Jon Austli om at det som Henning efterlot sig skal tilfalle Austli, kjennes ugyldig. 2. Motparten tilpliktes betale de ankende parter sakens omkostninger.»
Jon M. Austli har påstått herredsrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for begge retter hos de ankende pater in solidum.
For Høiesterett er det fremlagt en del nye dokumenter. Jeg nevner en bevisoptagelse av 17-20 september 1935 ved Inderøy herredsrett, en erklæring fra dr. O. L. Øverland av 15 september 1935, erklæringer fra dr. med. Olav Usland av 12 desember 1935 og 6 mai 1936, erklæring fra overlæge Chr. Johannessen av 27 februar 1936 med tilleggserklæring av 1936 og en skrivelse fra professor dr. med. P. Bull av 12 september 1936.
Med hensyn til spørsmålet om salget av gården er gyldig, er
Side:84
jeg kommet til samme resultat som herredsretten. Det må ansees på det rene at tanken om å overdra gården til Jon Austli ikke var nogen ny tanke hos Lorents Henning. Et vidne har således forklart at han hadde nevnt det for henne en gang for 13-14 år siden (ca. 1922). Og stortingsmann Albert Moen har forklart at Lorents Henning en dag i juni 1929 fortalte ham at det blev nok til at Jon kom til å ta gården. På den annen side er det flere vidner som har forklart at Lorents Henning også har uttalt at han skulde ha gården selv så lenge han levet og så fikk hans søsken ta den. Lærer Westin har som vidne forklart at «på efterjulsvinteren» 1932 blev det snakket mellem ham og Lorents Henning om at Jon Austli skulde kjøpe gården. Da Jon kom til stede, så Lorents Henning til ham: «No må du kjøp av mæ gården.» Jon svarte da:
«Kjøp ja, når ein itj har nå å kjøp for.» Lorents sa da: «Det må vel bli ei råd med det å.» Som det fremgår av herredsrettens dom gav Jon ut på våren 1932 til kjenne at han var villig til å kjøpe gården, og dette ledet til at dokumentene blev satt op. Efter hvad Westin har forklart, så Lorents Henning fra hvorledes han vilde ha de enkelte poster, og Westin skrev kladd. Han hadde det inntrykk at Lorents hadde tenkt nøie over hvad som skulde være med. Dagen efter (12 juli) blev dokumentene renskrevet, og Westin viste dem til Lorents, som så at det var akkurat slik som han vilde ha dem. De fikk to mann fra nabolaget som vidner, og dokumentene blev derefter oplest langsomt og tydelig og vedtatt både av Lorents og Jon i alles nærvær. Forklaringen om det som passerte 12 juli er bekreftet av vidnet Johan Bjerkem. Det annet vidne er død. Som det fremgår av herredsrettens dom ønsket Lorents at underskriften skulde utstå til like før et tinglysningsting. Om hvad der passerte 5 og 6 august henvises til herredsrettens dom.
Jeg antar ikke at det kom nogen endelig bindende rettshandling istand 12 juli, og spørsmålet er da om Lorents Henning både den 12 juli og den 6 august hadde den tilstrekkelige dømmekraft.
Om Lorents Hennings åndstilstand i de siste år foreligger der en rekke sterkt motstridende vidneforklaringer. Nogen går ut på at han var sløvet og gikk i barndommen. Andre forklarer at han var klar og grei. De av herredsretten opnevnte sakkyndige, som overvår hovedforhandlingen, fant intet bevis på at Lorents Henning 12 juli eller 6 august var så sløv at han ikke var skikket til å vareta sine interesser, og det som i så henseende ansåes nødvendig. Doktor Øverland, som kom til stede 6 august ved 16 tiden har i sin erklæring av 15 september 1935 uttalt som sin sikre overbevisning, at Lorents Henning den dag ikke har vært i en sådan åndstilstand at han med fullt overlegg kunde treffe disposisjoner av vidtrekkende betydning. Om hans tilstand 12 juli 1932 tør han ikke uttale sig. - Dr. med. Olav Usland og professor dr. med. P. Bull har avgitt sine erklæringer på grunnlag av sakens dokumenter. Dr. Usland slutter sin erklæring av 12 desember 1932 således: «Der er neppe nogen tvil om at Lorents Henning den 6 august 1932 led av en ganske langt fremskreden kronisk
Side:85
urinforgiftning. Og det er sannsynlig at denne urinforgiftning er begynt alt våren 1931. I og med diagnosen kronisk uremi 6 august 1932 er det også klart, efter all kirurgisk erfaring, at Henning den dato ikke hadde evnen til å avgi bindende viljeserklæring. Det samme gjelder sannsynligvis også 12 juli 1932, men noget sikkert bevis derfor er der ikke i aktene.» - Professor P. Bull slutter sig i sin erklæring av 12 september 1936 til dr. Usland og uttaler til sist: «Det vilde være av betydning for å kunne bedømme Lorents P. Hennings tilstand, om det hadde foreligget nøiaktige oplysninger om urinens utseende, resultatet av mikroskopiske undersøkelse av den, og om døgnmengden av urinen i august måned. Likeledes om hvorledes legemstemperaturen var på basis av daglige målinger, og endelig om resultatet av en blodundersøkelse. Men selv uten disse oplysninger finner jeg det, på basis av almindelig klinisk erfaring og de foreliggende oplysninger, selv om de er mangelfulle, overveiende sannsynlig at Lorents P. Henning på grunn av sin urinveislidelse har lidt av tiltagende sløvhet utover våren og sommeren 1932, begrunnet dels i en tiltagende urinforgiftning, dels i en infeksjon av urinvejene; i samme retning vil - og under disse omstendigheter desto lettere - selv en mindre uttalt forkalkning i hjernearteriene ha virket, og likeledes blødningen fra blæren den 6 august 1932. At Lorents P. Henning i hvert fall denne dag på grunn av den forverrelse av tilstanden som blødningen og smertene medførte, har vært uskikket til å avgi en bindende viljeserklæring, anser jeg for så godt som utvilsomt. Om han også den 12 juli 1932 var ute av stand hertil, kan jeg i samklang med overlæge Usland si ikke er bevist, men at jeg finner det sannsynlig.»
Overlæge Chr. Johannessen oplyser i sin erklæring av 27.februar 1936 at han i 1930 opererte Lorents Henning på Innherred sykehus og anla en blærefistel. Henning lå på sykehuset fra 28 juni 1930 til 21 juli 1930. Senere behandlet overlægen ham i ca. 1 1/2 år inntil 18 februar 1932. Han slutter sin erklæring med å uttale: «Lorents Henning frembød til og med 18 februar 1932 ingen symptomer på uremi (urinforgiftning), jeg behandlet ham til da. Hans åndelige habitus var god, det almindelige omdømme godt. Efter den tid finner jeg på grunnlag av vidneforklaringene og de ellers av lægene fremlagte meddelelser ikke noget der viser særlige uremiske symptomer eller åndssløvhet: anser ham derfor å ha evne til å avgi bindende viljeserklæring, såvel 12 juli som 6 august 1932.»
De sakkyndiges uttalelser står således sterkt mot hinannen. Med hensyn til de iakttagelser dr. Øverland gjorde under sitt besøk den 6 august 1932 vil jeg peke på at han først kom til stede kl. 16, mens dokumentene blev underskrevet mellem kl. 9 og 10. Om natten hadde Lorents Henning hatt en blødning som bevirket at den anlagte kunstige urinåpning med dauerkateter var tilstoppet da han våknet om mogenen. Fra dokumentenes underskrift til dr. Øverland kom til stede hadde således urinretensjonen fortsatt i 6-7 timer, og det synes da nærliggende at tilstanden kan ha forverret sig i denne tid. Adskillig vekt mener jeg at man må
Side:86
legge på at overlæge Johannessen, som personlig har kjent Lorents Henning og behandlet ham inntil 18 februar 1932, uttaler at hans åndelige habitus var god og det almindelige omdømme godt. Der foreligger ingen oplysninger som godtgjør at Lorents Hennings tilstand var dårligere i tiden fra 18 februar til 12 juli 1932. Det var den 12 juli Lorents Henning bestemte hvad der skulde stå i dokumentene, og efter alt hvad der foreligger, kan jeg ikke finne det bevist at han på den dag ikke var i stand til å avgi en sådan rettshandel efter fri selvbestemmelse og fornuftig overlegg. Beslutningen den 6 august om å underskrive de dokumenter som han hadde fått satt op 12 juli var adskillig enklere, og jeg finner det ikke godtgjort at han denne dag om morgenen var i en sådan forfatning at han ikke kunde ta en sådan beslutning. Jeg tilføier at nogen av vidnene har forklart at han i de følgende uker (efterat urinretensjonen var ophørt) ved et par anledninger uttalte sin giede over at han hadde solgt gården og skulde slutte som jordbruker, og ett vidne forklarer at Lorents Henning den 8 august fortalte at det nu var levert papirer til tinglysning og at Jon skulde ha gården.
Med hensyn til bestemmelsen i kjøpekontrakten av 6 august 1932: «Når eg døyr skal det som måtte være att etter meg, høyra Jon M. Austli til, um han då lever,» er jeg kommet til et annet resultat enn herredsretten. Jeg antar at bestemmelsen må opfattes som en dispositio mortis causa. Det er visstnok så at da dokumentene blev underskrevet, blev det snakket om hvorvidt det skulde brukes testament, men at Lorents Henning så at det var slik at alt skulde være med i handelen, og da kunde det ikke være nødvendig med testament, og skulde det bli noget til overs, fikk det bli som et avslag i kjøpesummen. Men bestemmelsen kan efter min mening ikke betraktes som et ledd i gårdssalget. Forholdet er det at Lorents Henning solgte hvad han eide for den fastsatte kjøpesum, så det som måtte være igjen ved Lorents Hennings død, måtte være det som var igjen av den kjøpesum han hadde mottatt. Nogen valuta for å overdra det som måtte være igjen ved dødsfallet til Jon Austli fikk Lorents Henning ikke. Efter de foreliggende oplysninger må det meget mere antas at Jon Austli fikk godt kjøp på gården. Videre er det av betydning at både Westin og Johan Bjerkem, som var til stede 12 juli, forstod Lorents Henning slik at det som var igjen når gjelden var betalt, skulde Lorents selv kunne rå over. Under disse omstendigheter antar jeg at bestemmelsen om, at hvad Lorents Henning måtte efterlate sig ved sin død skulde tilfalle Jon Austli, krevet testamentsform. Men kjøpekontrakten tilfredsstiller ikke kravene til testamentsform. Det er på det rene at det ikke har vært hensikten å gi bestemmelsen testamentsform, og vidnene som var til stede, har bare underskrevet til vitterlighet. Nogen annen bevidnelse foreligger ikke. Jeg mener således at bestemmelsen må kjennes ugyldig.
Efter det resultat jeg er kommet til får Jon Austli medhold i sakens hovedspørsmål, men ikke i det annet spørsmål. Jeg finner da at de ankende parter må tilsvare en del av saksomkostningene
Side:87
for begge retter. For de av de oprinnelige saksøkere som ikke har deltatt i ankesaken, nemlig Lorents P. Hennings dødsbo, Sofie Haugdal, Sigvald Haugdal og Gudlaug Fisknes, står herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet ved makt.
Domsslutning:
Bestemmelsene i kjøpekontrakt og skjøte av 6 august 1932 mellem Lorents Henning og Jon Austli om at det som Henning efterlot sig skal tilfalle Jon Austli kjennes ugyldig. Iøvrig frifinnes Jon Austli. I saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett betaler Gina Seem og Petrine Haugdal til Jon Austli kr. 1.500, herav in solidum med Lorents Hennings dødsbo ved Inderøy skifteret, Sofie Haugdal, Sigvald Haugdal og Gudlaug Fisknes kr. 650. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom.
Dommer Stang: I det første spørsmål om gyldigheten av salget av gården Kirkhenning med besetning og løsøre, er jeg i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende. Men i det annet spørsmål om gyldigheten av bestemmelsen om at Jon Austli skulde ha det som måtte være igjen efter Lorents Henning når han dør, er jeg kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens domsgrunner. Jeg kan til støtte for mitt standpunkt henvise til Høiesteretts dommer i Rt-1916-1220 og Rt-1937-377. I den første av disse saker er også de faktiske forhold meget lik forholdene i nærværende sak.
Jeg legger særlig vekt på at Lorents Henning efter sakens oplysninger var meget omhyggelig med å fastsette en rimelig salgspris for eiendommen. Han vilde ikke sette den så høi at Jon Austli ikke skulde greie sig på gården, men han måtte på den annen side ha så meget at han kunde dekke sine forpliktelser og ha noe i behold til sig selv ved siden av kåret. Jon Austli på sin side var nokså engstelig for å påta sig ansvaret ved gårdkjøpet. Petrine og Lars Haugdal forklarer at de drøftet salget under en samtale med Lorents Henning i begynnelsen av juni 1932, hvor også Jon Austli og lærer Westin var til stede. Henning tenkte da å sette kjøpesummen til kr. 27.000, men da Lars Haugdal oplyste at Hennings gjeld iberegnet kausjonsansvar kom op i kr. 26.600, så det bare blev kr. 400 igjen til ham, synes han det blev lite og mente han måtte ha kr. 28.000. Jon Austli, Andreas Westin og Johan Bjerkem forklarer at Henning under forhandlingene 12 juli mente at prisen på gården var i største laget hvis Jon skulde greie sig på gården, men han hadde så stor gjeld at han måtte sette prisen så høi.
Under disse omstendigheter forekommer det mig rimelig at Henning vilde gi Jon Austli en chanse til å få kjøpesummen ned ved å overlate ham det som måtte bli igjen av kontantkjøpesummen når han døde. Visstnok hadde han full rett til å disponere disse penger, men det var rimelig å anta at han ikke vilde bruke mere enn nødvendig, og at det vilde bli penger igjen efter ham. Denne bestemmelse var derfor efter min mening et naturlig
Side:88
ledd i fastsettelsen av salgssummen og kan ikke kalles nogen dødsgave. Da Westin den 12 juli nevnte at man kanskje burde bruke testamentsform, svarte Henning at det kunde ikke være riktig for dette var ikke nogen gave, men et salg, og skulde det bli noget til overs fikk det bli som avslag på kjøpesummen, så han. Dette bekrefter efter min mening den opfatning av kontraktbestemmelsen som jeg har gitt uttrykk for. Da det dessuten fremgår av oplysningene at kjøpekontrakten blev meget omhyggelig gjennemtenkt, utarbeidet og underskrevet efter oplosning i nærvær av to særskilt tilkalte vidner, finner jeg ingen betenkelighet ved å oprettholde kjøpekontrakten i dens helhet.
Jeg stemmer derfor for at herredsrettens dom stadfestes og at Jon Austli tilkjennes fulle saksomkostninger også for Høiesterett.
Ekstraordinær dommer lagmann Bonnevie: Jeg er enig med annenvoterende herr dommer Stang.
Dommer Fougner: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Kst. dommer Hesselberg, dommerne Larssen og Hanssen:
Likeså.
Av herredsrettens dom:
Den 6 august 1932 undertegnet Lorents P. Henning og saksøkte Jon M. Austli følgende kjøpekontrakt: «Eg, Lorents P. Henning, eigar av garden Kyrk-Henning, g.-nr. 132, b.-nr. 2 i Sparbu herad og tinglag sel med dette nemnde gård til Jon M. Austli. Kjøpesummen er kr. 28.000 og vert utreidd soleis: Det går fra kr. 7.000 som kjøparen hev ståande i gården mot pantebrev tinglyst 18 januar 1932. Kjøparen tek på seg som sjølvskuldmann eit pantebrev mot 1ste prioritet i Sparbu Arbeidersparebank, tinglyst 9 januar 1917 kr. 10.000 og gjev i reide pengar kr. 11.000. Kjøparen skal svara kår til meg i samsvar med kårbrev uppsett idag. Alle krøter med undantak av 3 sauer, all gårds- og køyreredskap, alt innbu som høyrer meg til og annan lausøyre av ymse slag, tilsaman verd kr. 6.500 går med i handelen. Når eg døyr skal alt det som måtte væra att etter meg, høyra Jon M. Austli til, um han då lever. Kjøparen tek med gården fra idag, og svarer fra no av alle skattar, avgifter og rentor og tek alle indkomor. Seljar og kjøpar skal bera de halve kvar av alle utlegg til tinglysning og stempelpapir.
Samme dag utstedte Lorents P. Henning skjøte på nevnte eiendom likesom Jon M. Austli undertegnet et kårbrev. - - - - Kåret blev verdsatt til kr. 600 årlig. Til trygd for kåret fikk P. Henning panterett i gården med prioritet næst etter kr. 21.000.
Lorents P. Henning døde 8 september 1932.
Den 4 desember 1933 blev Lorents P. Hennings dødsbo tatt under behandling av Inderøy Skifterett efter begjæring av arvingene efter loven. - - -
Saksøkte Jon M. Austli kom som gårdsdreng til Lorents P. Henning på dennes eiendom Kirk-Henning i 1912, da han var 17 år gammel. Det må ansees godtgjort at det opstod et meget godt forhold mellem de to, en lang rekke vidner uttalte således at forholdet mellem dem var som mellem far og sønn. Han fikk således ingen lønn, men bare fritt ophold, klær og lommepenger. Til dekning tor sitt tilgodehavende fikk han 15 januar en
Side:89
pantobligasjon stor kr. 7.000 med pant i Kirk-Henning. Det må videre ansees som godtgjort, at det hos Lorents P. Henning som var ugift og barnløs, temmelig tidlig er opstått et ønske om at gården skulde gå til saksøkte. Han har gjennem en rekke av år leilighetsvis nevnt dette tor naboer og omgangsvenner. - - -
Saksøkte var lenge uvillig til å kjøpe gården, fordi han intet hadde å kjøpe for, og fordi han vinder de omstendigheter var redd for ikke å bli sittende med gården. - - - En tid ut på året 1932 gav saksøkte til kjenne, at han var villig til å kjøpe gården og dette ledet til at Lorents Henning anmodet 10de vidne Westin 010 å utferdige de nødvendige dokumenter, hvad denne først vegret sig for å gjøre.
12 juli 1932 blev dokumentene - kjøpekontrakt, skjøte og kårbrev - satt op på foranledning av Lorents Henning. Dette foregikk på den mate,. at Lorents Henning i nærvær av saksøkte angav salgsbetingelsene, som så. blev skrevet ned i kladd. Westin angir at alt var gjennemtenkt fra Lorents’s side, og fremkom greiet og klart. Derefter blev på Lorents’s foranledning naboene Andreas og Johan Bjerkem tilkalt som vidner. Da dokumentene var renskrevet, blev de langsomt og tydelig lest op, og uttrykkelig godtatt av Lorents som selger og saksøkte som kjøper. Dokumentene blev imidlertid ikke underskrevet samme dag. Klokken var blitt 10-11 om kvelden. Dessuten forklarer Westin og 12te vidne Johan Bjerkem, at Lorents uttrykkelig ønsket at underskriften skulde utstå til like før et tinglysningsting, for at kommunen ikke før tinglysningen skulde tå, adgang til å gjøre vanskeligheter. Han stod nemlig som kausjonist for et lån i Jorddyrkningsfondet. som kommunen var ansvarlig for, og var redd for innblandning. Såvel Westin som Johan Bjerkem bekrefter imidlertid at handelen, efter deres opfatning var endelig avgjort 12 juli 1932, og at utsettelsen. med underskrivningen ikke skyldes at Lorents var i tvil om handelens inngåelse eller kontraktens enkelte bestemmelser.
Det blev derefter bragt på det rene, at tinglysningsting blev avholdt, 8 august 1932. Av denne grunn henvendte Lorents sig antagelig 5 august om kvelden til Westin og bad ham tilkalle Andreas og Johan Bjerkem som. vidner ved undertegningen, som skulde forege, neste dag, 6 august. Om natten fikk Lorents, som i en årrekke hadde lidt av en forstørrelse av blærehalskjertelen - protasta hypotrofl - en blødning, som bevirket at en tidligere anlagt kunstig urinåpning med dauerkateter blev tilstoppet med levret blod. Læge Øverland blev derfor tilkalt. Denne kom omtrent kl. 16 samme dag. Allerede ved kl. 9-10 var imidlertid dokumentene blitt underskrevet av partene. Dette var gått for sig på følgende mate: Westin hadde tidlig om morgenen henvendt sig til Lorents og spurt om han vilde ha dokumentene underskrevet i den foreliggende form, hvad denne bekreftet, idet han hadde lagt til, at han hadde tenkt meget over dette. Han uttalte videre ved samme anledning, at slekten ikke skulde ha det. De var så mange og det blev ikke meget. «Skal Jon greie sig, må han ha, det hele som det er,» hadde han lagt til. «Jeg har selv merket hvor tungt det er.» Noe senere kom Andreas Bjerkem; han og Westin var vitterlighets vidner. Johan Bjerkem var ikke til stede. Dokumentene blev påny lest op, godtatt av partene, datert 6 august og underskrevet.
Retten skal derefter gå over til å behandle spørsmålet om avdøde på de her betydningsfulle tidspunkter 12 juli og 6 august 1932 var i den åndelige forfatning, at han kan ansees for å ha hatt rettslig handleevne. - -
Side:90
Saksøkerne har imidlertid medgitt, at avdøde inntil januar 1932 var helt klar og åndsfrisk. - - -
1ste vidne, læge Ole Øverland, blev som foran anført tilkalt 6 august 1932. Han kom ved 16 tiden og var der ca. 3/4 time. - - - Han fant Lorents svekket av blødningen og fant videre visse symptomer som kunde tyde på en urinforgiftning i forbindelse med den protasta hypotrofi avdøde led av. Lægen fant ham ikke helt klar, men han foretok ingen nærmere undersøkelse. På grunn av sitt almindelige inntrykk, tillagt muligheten av en foreliggende urinforgiftning, antok lægen at avdøde var så sløv på det tidspunkt, at han ikke kunde treffe en viljeserklæring efter fullt overlegg; han fant ham for lett påvirkelig. I lægens journal var intet ført om patientens mentale tilstand. - - -
7de og 8de vidne, Maren og Kasper Henning, som var naboer av Lorents og som ofte snakket med ham i løpet av 1932, fant ham «tatlat» og «tamlin», med dårlig hukommelse og sen i opfatningen. - 13de vidne, utdannet sykepleierske Julianne Langlid passet avdøde 26 og 27 august 1932 samt fra 31 august til han døde. Hun fant ham forstandig og helt klar inntil han omtrent 1/2 døgn før døden blev bevisstløs. Hun fant overhedet intet tegn på åndssløvhet. - - -
14de vidne, Anna Dahl, som brukes adskillig i sykepleien, men som ikke har nogen utdannelse i denne retning, passet avdøde fra 27/31 august 1932. Hennes oplysninger falt i alt vesentlig sammen med Julianne Langlids. - 10de vidne, Andr. Westin, som var til stede så vel 12 juli som 6 august 1932, bekrefter at avdøde ved begge disse anledninger var helt klar og hadde fullstendig rede på hvad han gjorde og hvad han vilde. Vidnet, som bodde på gården og daglig omgikkes avdøde fant ham overhedet helt inntil like før han døde helt klar og grei og uten noget tegn på sløvhet. Vidnet føler sig overbevist om, at Lorents hadde tenkt kontrakten meget nøie igjennem, i alle dens enkeltheter, hadde overveiet dette gjennem mange år og at den slik som den forelå var uttrykk for et hos avdøde lenge nært ønske. Lorents uttalte flere ganger sin giede over at ordningen var kommet i stand. - 12te vidne, Johan Bjerkem avgav en hermed sammenfallende forklaring forsåvidt 12 juli angår. - - - 11te vidne, sogneprest Eik-Næss, som efter opfordring besøkte avdøde 28 august 1932, fant ham, vedkommende de spørsmål presten drøftet med ham, klar og grei, uten tegn på sløvhet. - - - Det er videre ført en lang rekke vidner, som besøkte Lorents på hans sykeleie efter 6 august 1932. Samtlige disse hadde i lang tid kjent ham meget godt og i det hele stått ham nær. Samtlige disse vidner forklarer, at de fant ham som ellers, men selvsagt ikke upåvirket av alderen og sykdommen. Men han deltok i samtalen på vanlig mate, gjorde fornuftige spørsmål, gav greit og fornuftig rede for sine meninger og viste overhedet intet” tegn til apati, mangel på resonneringsevne, svekket hukommelse, eller andre tegn på sløvhet. Til flere av disse talte Lorents om salget av gården, og uttalte sin giede over at ordningen var kommet i stand.
De av retten opnevnte sakkyndige, fhv. overlæge ved Trondheim sykehus, Finn Holmsen og fylkeslæge Kr. Bragstad uttalte - - - at der ikke forelå nogen sakkyndig uttalelse om hans åndelige tilstand i løpet av 1932. Herunder innbefattet de sakkyndige også læge Ole Øverlands vidneprov, idet dennes uttalelse ikke var bygget på nærmere undersøkelser, og heller ikke hadde funnet uttrykk i journalen. De sakkyndige fant det
Side:91
tvilsomt, men ikke helt utelukket, at avdøde den siste uke av hans liv led av urinforgiftning. At lægen den 6 august hadde ment å konstatere disse symtomer måtte bero på en misforståelse. Det måtte ansees for mest sannsynlig at Lorents døde av en putrid broncit, som kan være inntrådt allerede 28 august. Denne sykdom var uten betydning for den åndelige tilstand, bortsett fra følgene av mulig feber. Den spillet imidlertid ingen rolle for bedømmelsen av tilstanden før sykdommens inntreden. De sakkyndige fant intet bevis på at avdøde 12 juli eller 6 august 1932 var så sløv, at han ikke var skikket til å ivareta sine interesser og foreta det som i så henseende ansåes nødvendig. Med hensyn til tilstanden 6 august fant de sakkyndige det mulig, at avdøde da var såvidt svekket av blodtapet, at han for lægen, som ikke hadde noget nærmere kjennskap til ham, kunde gi inntrykk av å være dårligere og mere sløv enn han i virkeligheten var. Men dette forhindret ikke at han også denne dag måtte ansees for fullt ut handledyktig.
Under henvisning til den foran refererte bevisførsel, særlig da de sakkyndiges erklæring, finner rettens formann og domsmannen Andreas Farbu det litet tvilsomt, at Lorents P. Henning så vel 12 juli som 6 august 1932 var så klar, at han hadde sin fulle rettslige handleevne i behold. - - -
Tilbake står da å drøfte spørsmålet om følgende bestemmelse i kontrakten av 6 august 1932: «Når eg døyr skal alt det som måtte vera att etter meg, høyra Jon M. Austli til, um han då lever,» ikke er forpliktende for saksøkerne, fordi kontraken ikke er iklædt de for testamentariske bestemmelser nødvendige former.
Det skal først bemerkes, at den foran citerte kontraktbestemmelse efter de foreliggende oplysninger bare angår den del av kjøpesummen, som saksøkte skulde betale kontant, kr. 11.000, med tillegg av 3 bankbøker på et samlet pålydende av kr. 49,26. Efter de i saken fremkomne oplysninger synes nevnte tilgodehavende å overstige gjelden med omkring kr. 800. For øvrig er alt hvad Lorents P. Henning eiet overdratt saksøkte til eiendom fra og med salget av eiendommen 6 august, eventuelt 12 juli 1932. - - -
Idet retten logger vekt på, at ingen juridisk utdannet person var behjelpelig med utformningen av kontrakten, antas denne å ville gi uttrykk for at saksøkte overtok samtlige avdødes aktiver, mot å svare for alle hans forpliktelser, og således at et mulig overskudd mellem aktiver og gjeld skulde komme saksøkte til gode som et faktisk nedslag i kjøpesummen. A anta annet vilde ikke harmonere godt med avdødes uttrykkelige uttalelser om kontraktens virkelige hensikt og formål. Forholdet mellem de overdragne formuesverdier og de overtatte forpliktelser må antas å være slik, at eiendommen er erhvervet for en til verdien nogenlunde svarende pris. Sett som totalitet må derfor rettshandelen sies ikke å inneholde nogen dødsgave, men må ha en såvidt utpreget kontraktsmessig og formuerettslig karakter, at det her ikke er naturlig å gjøre arverettens regler gjeldende og kreve testamentsformene anvendt for å gi rettshandelen en forpliktende karakter. Retten kan henvise til Platou: Norsk Arverett, 2nen utgave, side 260-261, Ragnar Knoph: Norsk Arverett §24 og de citerte dommer, samt H. R. D. i Rt-1930-876. - - -