LG-1996-1638
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-02 |
| Publisert: | LG-1996-01638 |
| Stikkord: | Rettsforlik |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Rogaland jordskifterett Nr. 92-00001 - Gulating lagmannsrett LG-1996-01638. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Alf M. Espedal 2. Thor Johan Peder Espedal 3. Per Gunvald Espedal 4. Jofred Espedal 5. Magnus Magnor Espedal 6. Per Torbjørn Espedal 7. Johan Magne Mitcell 8. Kåre Holte 9. Terje Per Holte 10. Johannes Holthe 11. Tore Hans Mikkelson 12. Peder Holte 13. Tordis K. Holte 14. Else P. Holte (Prosessfullmektig: Advokat Tor Haver v/advokat Tor Christian Carlsen, Stavanger). Ankemotpart: 1. Staten v/Direktoratet for Naturforvaltning v/Jæren Friluftsråd 2. Kjell Arnfinn Haaland (Prosessfullmektig: Advokat Olav Todnem, Forus). |
| Forfatter: | Lagdommer Grimstad. Lagdommer Drevland. Byrettsdommer Danbolt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §287, Avtaleloven (1918) §36, §174, §180, §390, Sameigelova (1965) §11, §4, Jordskifteloven (1979) §61, §76 |
Sakens rettslige problemstilling for lagmannsretten er om ankende parter nr. 1, 4, 5, 8 og 11 - Alf M. Espedal, Jofred Espedal, Magnus M. Espedal, Kåre Holte og Tore H. Mikkelson - er bundet av rettsforlik inngått med ankemotparter i sak for Sør-Rogaland jordskifterett.
Partene Øvre Espedal er et tingsrettslig sameie mellom 13 gårder og der 14 personer i dag står med eierrettigheter i sameiet. De nevnte 14 personer er sakens ankende parter. Ankemotpartene i saken, Staten v/Direktoratet for Naturforvaltning og Kjell A. Haaland står som eiere av henholdsvis eiendommene Mån og Eikeskog i Gjesdal kommune i Rogaland. Eiendommene grenser i nord mot eiendommen Øvre Espedal.
Bakgrunnen for saken/Prosesshistorien Representert ved Jæren Friluftsråd fremmet Staten v/Direktoratet for Naturforvaltning - heretter Direktoratet - og Kjell A. Håland i 1992 krav om grensegangsforretning mellom eiendommene Mån og Eikeskog og eiendommen Øvre Espedal. Den 29. mai 1996 ble grensene mellom Øvre Espedal og Eikeskog/Mån trukket opp ved følgende forlik i Sør-Rogaland jordskifterett:
"RETTSFORLIK er i sak nr 1/1992 for Sør-Rogaland jordskifterett inngått mellom eierne av Gnr. Bnr. Hjemmelshavere 48 Alf M. Espedal, Tor Johan Espedal, Per Egil Espedal, Magnus Magnor Espdal, Kåre Holte og Guttorm Mikkelsom m.fl. 61 1,2 Staten v.direktoratet for Naturforvaltning /Jæren Friluftsråd 60 1,2,3,5 Kjell Arnfinn Haaland * Undertegnede parter er enig om at grensa mellom Espedal og Eikeskog følger nedsatte skiftesteiner fra Sobbeknuten over Sliaryggen nord for Hellradalen til den nordlige osen av Store Hellravatn. * Undertegnede parter er enig om at grensa mellom Espedal og Mån går fra nevnte punkt ved osen av Hellravatn etter påviste steiner fram til skiftestein på Dalaleite/Høgestølrinna i skiftet mot Fed. * Kjell Håland og Gudtorm Mikkelson eller andre personer partene gir fullmakt, påviser skiftesteinene for jordskifteretten. * Den omforente grensa vil bli varig merket, innmålt og beskrevet av SørRogaland jordskifterett før sak nr. 15/1992 avsluttes. * Partene bærer hver sine kostnader med eventuell juridisk bistand. * Jordskiftekostnadene fordeles etter rettens skjønn på partene etter nytten, jfr. jordskiftelovens §76 første ledd. * Partene er kjent med at rettsforlik har samme virkning som en rettskraftig dom, jfr. tvistemålslovens §286."
Rettsforliket ble undertegnet av Olav Kr. Falnes, Olav Todnem, Kjell Haaland, Magnus Magnor Espedal, Kåre Holte, Per Egil Espedal, Alf M. Espedal og Gudtorm Mikkelson.
De 14 eierne i Øvre Espedal sameie anket 26.07.96 rettsforliket til lagmannsretten med henvisning til jordskifteloven §61, jf. tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2 og 4. Det ble gjort gjeldende at det nå forelå et dokument og øvrige opplysninger i saken, som tilsa at den forlikte grense ikke beskrev den grense mellom eiendomene som gjalt fra gammelt av. Under enhver omstendighet måtte forliket oppheves som følge av saksbehandlingsfeil, idet kun fem av sameierne var representert ved forliket. De representerte ikke flertallet i sameiet, verken i antall eller beregnet etter skyld. Direktoratet og Kjell A. Haaland innga tilsvar samt aksessorisk motanke vedrørende en grensestrekning som tidligere ikke hadde vært til behandling i jordskifteretten.
Lagmannsretten besluttet at anken over saksbehandlingen skulle behandles særskilt, og før de øvrige spørsmål som saken reiste. Saksbehandlingsanken ble gjort til gjenstand for skriftlig behandling. Gulating lagmannsrett avsa 14. april 1998 dom med slik slutning:
"1. Rettsforliket inngått 29 mai 1996 for Sør-Rogaland jordskifterett oppheves for de parter som ikke har underskrevet forliket.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den avgjørelse som avslutter ankesak nr. 96-01638 for Gulating lagmannsrett."
Lagmannsrettens dom er rettskraftig.
Der står imidlertid fortsatt ankesak til behandling for lagmannsretten. Som anført er sakens rettslige problemstilling hvorvidt ankende parter nr. 1, 4, 5, 8 og 11 - Alf M. Espedal, Jofred Espedal, Magnus M. Espedal, Kåre Holte og Tore H. Mikkelson - heretter Jofred Espedal m.fl. - er bundet av dette rettsforliket som de selv eller ved fullmektig underskrev i saken for Sør-Rogaland jordskifterett.
Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 11. februar 1999. For de ankende parter ga Gudtorm Mikkelson som fullmektig for Tore H. Mikkelson, Thor Espedal og Kåre Holte forklaring. For ankemotparter ga Kjell A. Haaland forklaring. Det ble forøvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Ankende parter har i hovedtrekk anført: Alf M. Espedal, som er oppført som en av de ankende parter, har meddelt at han ikke ønsket rettsforliket for jorskifteretten påanket. Der foreligger heller ikke prosessfullmakt fra ham, og saken påstås derfor hevet for Alf M. Espedals del.
For de øvrige 4 sameierne som undertegnet rettsforliket, Jofred Espedal m.fl., kan saksbehandlingsanken ikke anses å være rettskraftig avgjort.
Dersom lagmannsretten hadde funnet at der ikke forelå ugyldighetsgrunner for de som undertegnet, skulle anken for deres del ha blitt forkastet ved kjennelse, jf. tvistemålsloven §390. Dette ble ikke gjort. Lagmannsretten har følgelig heller ikke med rettskraftvirkning avgjort saken for disse sameierne. Hva retten har uttalt i premissene, kan i denne sammenheng ikke være avgjørende. Det er bare de rettsforhold som det blir tatt stilling til i domsslutningen, som kan anses for rettskraftig avgjort, jf. Hov, Rettergang s. 485. Av domsslutningen fremgår at anken anses å ha ført frem for 9 av sameierne, og ikke noe utover dette. For de øvrige 4 vil en dom eller kjennelse der deres rettforhold ikke går frem av domsslutningen, ikke kunne påankes. Deres saksbehandlingsanke kan følgelig heller ikke anses som rettskraftig avgjort.
Det følger av sameieloven §4 at en avgjørelse som skal binde sameiet, må være tatt av et fletall av sameierne. I et tilfelle av grenseregulering for et sameie må det imidlertid legges til grunn at samtlige sameiere må tiltre forliket. Alternativet vil være at en vil få en randsone med ulike grenser for sameiet, og der andre enn sameierne kommer inn som eiere, noe som vil kunne avstedkomme nye sameiekonstellasjoner, eller krav om forkjøpsrett etter sameieloven §11. Reelle hensyn tilsier derfor at sameierne, som prosessfeller, må være å anse som innbyrdes avhengige.Enten måtte derfor en sameier kunne forplikte alle, eller så måtte alle sameierne undertegne forliket. Det vises til rettsavgjørelser inntatt i RG-1970-620 og Rt-1971-1002, samt til kommentarer til avgjørelsene i Hov, Rettsforlik s. 257 ff. Denne konkrete saken avviker imidlertid fra nevnte rettsavgjørelser ved at en her, som anført, må stå overfor innbyrdes avhengige prosessfeller. De materielt underliggende forhold tilsier derfor at et gyldig inngått forlik forutsetter samtlige sameieres underskrift.
De 4 sameierne som underskrev forliket, anser seg også ubundet som følge av ugyldig viljeserklæring, jf. tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2. Forut for rettsmøtet i jordskifteretten ble det foretatt en befaring av Kjell Haaland og Gudtorm Mikkelson der grensemerker ble søkt påvist. Kjell Haaland var kjent i området. Dette var ikke tilfelle for Gudtorm Mikkelson, som heller ikke var sameier.
Ved den senere påvisningen av den forlikte grensen i juli 1996, reagerte representantene fra sameiet. De følte at noe måtte være galt med denne grenselinjen. Dette ble kort etter bekreftet ved at en fikk kjennskap til en nedtegnelse, foretatt i 1952, av en grensebeskrivelse gitt av Peder Torsen Espedal. Peder Torsen Espedal er farfar til Thor Espedal som er en av de nåværende sameierne. De opplysningene som fremkom av denne beskrivelsen, ble videre understøttet av tidligere utskiftnings- og skylddelingsforretninger, særlig skylddelingsforretningen for gården Mån i 1858. Det ble dermed klart at store arealer var blitt avstått gjennom rettsforliket. Dersom disse forhold hadde vært kjent under rettsmøtet, ville forliket ikke ha blitt inngått. Rettsforliket må derfor etter en totalvurdering settes til side. Ved rettsanvendelsen må man se hen til såvel læren om uriktige og bristende forutsetninger, som reglene om ugyldighetssensur etter avtaleloven §36.
Hva saksomkostningene angår, kan det ikke legges de ankende parter til last at det har kommet til sak. De var heller ikke representert med advokat for jordskifteretten, og det var ankemotparten Kjell Haaland som var den aktive part i denne sammenheng. I den første saken for lagmannsretten ble forliket opphevet for 9 av partene. Dersom forliket skulle bli stående for de øvrige 4, må det derfor tilkjennes fulle omkostninger, subsidiært må omkostningene deles. Det ble nedlagt slik påstand:
1. Sak nr. 96-01638 A for Gulating lagmannsrett heves for så vidt gjelder ankende part nr. 1, Alf M. Espedal.
2. For øvrig oppheves rettsforliket inngått 29. mai 1996 for Sør-Rogaland jordskifterett for de parter som har underskrevet forliket.
3. Staten v/Direktoratet for Naturforvaltning og Kjell Arnfinn Haaland tilpliktes in solidum å erstatte de ankende parter sakens omkostninger, tillagt lovens morarente fra tidspunkt retten bestemmer.
Ankemotparter har i hovedtrekk anført: Det bestrides at rettsforliket er ugyldig som overenskomst. Vurderingen må foretas ut fra allminnelige ugyldighetsregler. Hva angår villfarelse og bristende forutsetninger, anses saken ikke bedre opplyst nå enn for jordskifteretten. Brevet eller nedtegnelsen som nå er fremlagt, er verken datert eller undertegnet, og må betraktes som en meningsytring. Det som refereres til i denne nedtegnelsen, er forøvrig varder, ikke grensemerker. Domstolen er generelt skeptisk til slike dokumenter. Dersom en skulle vektlegge slikt materiale, vil en også for gården Eikeskog kunne fremlegge tilsvarende dokument; nemlig en erklæring innhentet fra de tidligere eierne, Edvin og Erling Eikeskog, om grensene slik disse var blitt dem fortalt av deres far og farbrødre. Med henvisning til teori og rettspraksis anføres at en her er langt fra de krav som stilles for at en ugyldighetsinnsigelse skal kunne føre frem. De forhold som sameierne påberoper seg, har heller ikke vært synbare for Direktoratet og Kjell A. Haaland. Øvre Espedal sameie hadde forøvrig kjennskap til grensetvisten i god tid på forhånd. Hva som var tvisteområde fremkom i et hvert fall rimelig klart i august 1990 i kartforretningsmøte i forbindelse med grensefastsettelse for eiendommen Mån. Øvre Espedal sameie var representert i dette møtet. De hadde også all mulig anledning til å befare m.v. mens saken sto for jordskifteretten. Det var videre heller ikke Kjell A. Håland som tok initiativ til turen der grensene ble søkt påvist forut for rettsmøtet i jordskifteretten. Det ble heller ikke utøvd noe press i forbindelse med inngåelse av forliket. Partene ble også under rettsmøtet gjort kjent med at et forlik har samme virkning som en dom. Rent rettsteknisk vises det også til hvilke konsekvenser det ville ha for forliksinstituttet dersom det skal så lite til for å få forlik opphevet. Forliket anses som gyldig inngått.
Saksbehandlingsanken anses som rettskraftig avgjort. Det vises til at lagmannsrettens dom er identisk med den subsidiære påstanden som ble nedlagt av de ankende parter i saksbehandlingsanken. Ved vurderingen av hva som er rettskraftig avgjort, må domskonklusjonen sammenholdes med dommens premisser, partenes påstander mv, jf. Skoghøy, Tvistemål s. 780 f. samt Rt-1996-1480. Det forhold at der ikke ble avsagt egen kjennelse for de sameiere som ikke fikk rettsforliket opphevet ved lagmannsrettens dom, kan ikke være avgjørende. Det er sikker rettsoppfatning at det er realiteten i avgjørelsen som er det avgjørende, ikke formen, jf. Skoghøy, Tvistemål s. 43 ff.
Saksomkostningskravet begrenses til de 4 sameierne som nå får sin sak avgjort, og som kreves dekket.
Det ble nedlagt slik påstand:
1. Sak nr. 96-01638 A for Gulating lagmannsrett heves for så vidt gjelder Alf M. Espedal og ankemotpartene.
2. Saken avvises hva angår spørsmål om rettsforlik for Sør-Rogaland jordskifterett av 29.05. 1996 i relasjon til Magnor K. Espedal, Kåre Holte, Jofred Espedal og Tore Hans Mikkelson lider av saksbehandlingsfeil som medfører at forliket må oppheves.
3. Forøvrig frifinnes Kjell Haaland og Staten v/Direktoratet for naturforvaltning.
4. Magnor K. Espedal, Kåre Holte, Jofred Espedal og Tore Hans Mikkelson tilpliktes å dekke Kjell Haaland og Staten v/Direktoratet for naturforvaltning sine saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker: Partene har nedlagt sammenfallende påstander om at saken heves for ankende part nr. 1, Alf M. Espedal. Lagmannsretten har ingen merknader til dette. Saken blir dermed å heve for Alf M. Espedals del.
Saksbehandlingsfeil
Ved Gulating lagmannsretts dom av 14.04.98 ble saksbehandlingsanken tatt til følge for de sameierne som ikke hadde undertegnet rettsforliket. Alf M. Espedal som nå får saken hevet, har ikke ønsket å påanke rettsforliket. De øvrige fire, Jofred Espedal m.fl., som enten selv eller ved fullmektig undertegnet forliket, gjør nå gjeldende at saksbehandlingsanken ikke er rettskraftig avgjort for deres del. Lagmannsretten deler ikke dette syn. Som de ankende parter viser til, fremgår det ikke av lagmannsrettens domsslutning hvorvidt Jofred Espedal m.fl. var bundet eller ikke bundet av underskriften. Dette er imidlertid ikke avgjørende. En mulig uklarhet vil ofte falle bort ved en fornuftig tolkning av dommen, jf. Rt-1996-1480. I den prinsipale påstanden til de ankende parter ble rettsforliket påstått opphevet, dvs at ingen av de 14 eierne i Øvre Espedal sameie var bundet av rettsforliket. Subsidiært ble rettsforliket påstått opphevet i forhold til de partene som ikke hadde underskrevet forliket. Dette tok retten stilling til, og avsa dom overensstemmende med den subsidiære påstanden. Etter lagmannsrettens oppfatning vil en naturlig forståelse være at dette motsetningsvis måtte innebære at forliket var å anse som bindende for de som hadde underskrevet dette. Retten tok også direkte stilling til dette spørsmålet; noe som klar fremgår av domsgrunnene. Etter at retten hadde funnet at forliket ikke hadde rettskraftvirkninger overfor de ni sameierne som ikke hadde underskrevet, heter det i dommen på s. 14, nederst: "Den videre konsekvens av lagmannsrettens standpunkt er at forliket må være bindende for de fem sameierne som har underskrevet dette, med mindre forliket for de fem blir opphevet på annet grunnlag, som f. eks. tvistemålsloven §286 annet ledd nr 2 som er gjort gjeldende av de ankende parter i ankesaken som står for lagmannsretten. Dette spørsmål er ikke gjenstand for avgjørelse i nærværende sak om påstått saksbehandlingsfeil."
Det forhold at saksbehandlingsanken for Jofred Espedal m.fl. ikke formelt er forkastet ved kjennelse, vil ikke være være avgjørende. Ved vurderingen av hvilken type rettslig avgjørelse en står overfor, vil det avgjørende være hva retten har tatt stilling til, og ikke den betegnelsen avgjørelsen har fått. Som lagmannsretten har redegjort for ovenfor, må det klart fremgå av domsgrunnene at de sameierne som hadde undertegnet forliket, ikke vant frem i saksbehandlingsanken. Det tilføyes forøvrig at i dette tilfellet ville anke ha vært rettsmidlet uaktet dom eller kjennelse, jf. tvistemålsloven §287 første ledd.
Lagmannsretten finner at saksbehandlingsanken må anses som rettskraftig avgjort også for de sameierne som undertegnet rettsforliket. Saksbehandlingsanken må derfor bli å avvise.
Ugyldig viljeserklæring De ankende parter gjør også gjeldende at rettsforliket, som følge av villfarelse, må kjennes ugyldig som overenskomst etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2. For Jofred Espedal m.fl. må forliket anses ugyldig som viljeserklæring.
Lagmannsretten er kommet til at denne del av anken har vært forgjeves.
Rettsforliket er en avtale. Forliket må derfor kunne gjøres til gjenstand for gyldighetssensur etter avtalerettslige regler, og ugyldighetsgrunn vil være ankegrunn etter tvistemålsloven §286 annet ledd nr. 2. Etter lagmannsrettens oppfatning vil såvel spørsmål om uriktige forutsetninger eller villfarelse, som etterfølgende eller bristende forutsetninger, i det vesentligste fanges opp av den ugyldighetsregel som gis i avtaleloven §36. Ved vurderingen må en imidlertid også hensynta den særlige type avtale som et rettsforlik representerer, og som vil kunne begrense en gyldighertssensur, jf. Rt-1989-90.
Lagmannsretten legger til grunn at rettsmøtet i Sør-Rogaland jordskifterett var lovlig innkalt, og at partene var gjort kjent med hva retten skulle behandle. Det er heller ikke holdepunkter for å anta at forliket ble inngått under press fra rettens side.
Det forhold at de ankende parter i ettertid reagerte på hvor eiendomsgrensene som fremkom av forliket, faktisk kom til å gå i terrenget, kan ikke tillegges noen avgjørende vekt. Meldingen om krav om grensegang gikk første gang ut til partene i januar 1992. De hadde derfor oppfordring til om nødvendig å gjøre seg kjent med området. Slik lagmannsretten ser det, må partene her selv bære risikoen for sine forutsetninger. Det samme må i utgangspunktet gjelde for den avståelse av utmarksareale som hevdes å ha blitt følgen av rettsforliket. Lagmannsretten vil imidlertid avslutningsvis komme tilbake til dette i forbindelse med en samlet vurdering etter avtaleloven §36.
Det sentrale vurderingstema er etter lagmannsrettens oppfatning, hvilken virkning som kan tillegges den nedtegnede grensebeskrivelsen fra 1952. Gudtorm Mikkelson forklarte at dokumentet kom til hans erindring kort tid etter forliket. Nedtegnelsen som var betegnet "Skiftelinja for Øvre Espedal", viste slik sameierne ser det, at de forlikte grensene med Eikeskog og Mån ikke var i samsvar med de grenser som gjalt fra gammelt av. Det hevdes at opplysningene i nedtegnelsen understøttes av to dokumenter fra utskiftnings- og skylddelingsforretninger for henholdsvis Øvre Espedal og gården Mån. Det bemerkes i den forbindelse at sistnevnte dokument, utskrift av skylddelingsforretning for Mån av 29.05.1858, ble fremlagt allerede i rettsmøtet for jordskifteretten. Resultatet av forliket ble etter sameiernes vurdering en betydelig arealavståelse. Det gjøres gjeldende at dersom nedtegnelsen hadde vært kjent, ville Jofred Espedal m.fl. ikke ha inngått forliket. Til nedtegnelsen bemerkes forøvrig at den antas å være ført i pennen av Gudtorm Mikkelsons far etter beretningen til Peder Torsen Espedal, farfar til en av sameierne, Thor Espedal. Nedtegnelsen er ikke datert eller underskrevet. Slik lagmannsretten ser det, må nedtegnelsen være å anse som en tidligere sameiers oppfatning av grensene for Øvre Espedal. Uaktet hvilken beviskraft den måtte ha for grensespørsmålet, finner lagmannsretten ikke grunn til å betvile at dersom Jofred Espedal m.fl. hadde kjent til denne nedtegnelsen, ville de heller ikke ha inngått forliket.
Etter lagmannsrettens oppfatning må det legges til grunn at eierforholdene i området hadde vært omtvistet partene imellom over flere år. Grensekillet mellom Eikeskog og Øvre Espedal ser ut til å ha vært tema allerede da grensen mellom kommunene Gjesdal og Forsand ble gått opp i 1965. Under enhver omstendighet ble ulike oppfatninger av grensespørsmålet trukket frem i det kartforretningsmøte som 2. august 1990 ble holdt på Kommedal i Frafjord. Av ankemotpartene deltok Kjell A Haaland i dette møtet. Det samme gjorde enkelte sameiere fra Øvre Espedal, herunder Gudtorm Mikkelson som undertegnet forliket som fullmektig for sønnen som sameier. Andre sameiere ble senere gjennom referat fra møtet gjort kjent med saksforholdet. Etter lagmannsrettens oppfatning var partene ved forliksinngåelsen således klar over at det hadde vært ulike oppfatninger av hvor grensen mellom eiendommene gikk. Nedtegnelsen fra 1952 som Jofred Espedal m.fl. senere ble kjent med blir i denne sammenheng for så vidt å anse som uttrykk for en av flere oppfatninger av eiendomsgrensene. Forut for rettsmøtet 29. mai 1996 foretok Kjell A. Haaland og Gudtorm Mikkelson en befaring av grenseområdet mellom Eikeskog og Øvre Espedal. Gudtorm Mikkelson ser ut til å ha vært den som tok initiativ til denne turen. Hvorvidt formålet i utgangspunktet var å vurdere grenselinjene mellom eiendommene, står som uavklart. Gudtorm Mikkelson deltok i hvert fall ikke med fullmakt fra sameiet. Under rettsmøtet redegjorde Haaland og Mikkelson for de grensemerker de mente å ha funnet, og for de øvrige observasjoner som de hadde gjort. Partene valgte å legge dette til grunn. Mot denne bakgrunn finner lagmannsretten ikke holdepunkt for å anta at Direktoratet eller Kjell A. Haaland visste eller burde vite at forliksinngåelsen for Jofred Espedal m.fl. bygde på en villfarelse. En anvendelse av avtaleloven §36 har riktignok ikke som absolutt forutsetning at adressaten må være i ond tro. Men utgangspunktet må være at dersom adressaten er i god tro, bør det kreves ganske mye før det vurderes som urimelig å anse løftegiveren bundet etter avtalen, jf. Hov, Avtaleslutning og ugyldighet, 1998 s. 283. Slik lagmannsretten ser det, foreligger det i denne saken ikke forhold som skulle tilsi avvik fra dette utgangspunktet. Dette blir for så vidt ytterligere forsterket ved at en her står overfor en avtale i form av et rettsforlik. Det bemerkes at slik denne saken sto, var alternativet til en minnelig løsning, en fortsatt prosess, og dom i grensetvist. Forliksinngåelsen må også sees mot denne bakgrunn.
Etter en samlet vurdering og hvor det også hensyntas den arealavståelse som event. ble et resultat av rettsforliket, finner lagmannsretten at forliket ikke kan settes til side i medhold av avtaleloven §36. Eierne i Øvre Espedal sameie som selv eller ved fullmektig underskrev rettsforliket, må derfor fortsatt anses bundet av dette.
Som følge av det resultat lagmannsretten har kommet til, må denne del av anken bli å forkaste.
Saksomkostninger Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet nå avgjøres for den samlede behandling for lagmannsretten, dvs såvel saksbehandlingsanken som denne sak.
Ved saksbehandlingsanken, Gulating lagmannsretts dom 14.04.98, fikk de ankende parter ikke medhold i sin prinsipale påstand. Den subsidiære påstanden som de fikk medhold i, var sammenfallende med den påstand som subsidiært ble fremsatt fra ankemotpartenes side. Slik lagmannsretten ser det, må saken anses som delvis vunnet og delvis tapt for partene. Ved omkostningsavgjørelsen får derfor tvistemålsloven §180 annet ledd anvendelse, jf. §174 første ledd. Unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd er vurdert, men ikke funnet anvendelig.
De ankende parters anke har ved denne avsluttende ankebehandling vært forgjeves. Omkostningsspørsmålet blir derfor å løse etter tvistemålsloven §180 første ledd.
Prosessfullmektig for Direktoratet og Kjell A. Haaland, advokat Todnem, har lagt frem oppgave der samlede omkostninger utgjør kr 25500. Av dette er kr 25.000 salær. Oppgaven legges til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sak nr. 96-01638 A heves for så vidt gjelder Alf M. Espedal og ankemotparter.
2. Saken avises hva angår spørsmålet om rettsforlik for Sør-Rogaland jordskifterett av 29.05. 1996 i forhold til Jofred Espedal, Magnor K. Espedal, Kåre Holte og Tore H. Mikkelson, lider av saksbehandlingsfeil som medfører at det må oppheves.
3. Forøvrig forkastes anken.
4. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jofred Espedal, Magnor K. Espedal, Kåre Holte og Tore H. Mikkelson til Staten v/Direktoratet for naturforvaltning og Kjell A. Haaland kr 25.000 - kronertjuefemtusen - innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse.