HR-1990-423-K
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-09-06 |
| Publisert: | HR-1990-00423k |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lnr 423 K/1990, jnr 252/1990 |
| Parter: | A/S Forma (advokat Arvid R. Ødegård) mot Ivar Stendahl (advokat Haakon Skaug). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Hellesylt, Langvand |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
Ivar Stendahl ble oppsagt fra sin stilling som distribusjonssjåfør hos A/S Forma 30. januar 1989. Bakgrunnen for oppsigelsen var at selskapet skulle gå over til distribusjon ved ekstern transportør. 17. mars 1989 reiste Stendahl sak mot A/S Forma ved Trondheim byrett for å få kjent oppsigelsen ugyldig. Han krevde også erstatning etter rettens skjønn.
Trondheim byrett avsa dom i oppsigelsessaken 12. desember 1989 med slik slutning:
"1. A/S Forma v/styrets formann frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Ivar Stendahl påanket byrettens dom til Frostating lagmannsrett. I tilsvaret fremsatte A/S Forma krav om at Stendahl skulle fratre sin stilling under sakens videre behandling, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Frostating lagmannsrett avsa kjennelse 25. mai 1990 med slik slutning:
"1. A/S Formas krav om at Ivar Stendahl fratrer sin stilling fra det tidspunkt retten bestemmer, tas ikke til følge.
2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utstår til dom i hovedsaken."
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse.
A/S Forma har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Selskapet anfører at lagmannsrettens lovanvendelse er feil, og at det etter en konkret vurdering er urimelig at Stendahl fortsatt får stå i stilling. Stendahl har, som de andre oppsagte distribusjonssjåførene, fått tilbud om stilling som sjåfør hos den transportør som har fått distribusjonskontrakt med A/S Forma.
Det anføres at departementets uttalelse i Ot. prp. nr. 41 (1975-76) side 75 om at retten ikke bør avsi kjennelse for fratreden når oppsigelsen skyldes rasjonalisering, driftsinnskrenkning o l, er for kategorisk. Det vises b.l.a til at Høyesterett i Rt-1984-400 har uttalt at retten ikke skal være avskåret fra å foreta den rimelighetsvurderingen som følger av loven ordlyd.
Stendahl har stått i stilling i 1 1/2 år etter oppsigelsen, og er plassert på lageret i virksomheten. Han er overtallig, og dersom han får stå i stilling, kan det bety at en annen arbeidstaker må permitteres. Dette må være et selvstendig hensyn som kan tilsi fratreden i denne saken, jf. Rt-1989-1041. Stendahl har ikke tidligere gjort tjeneste ved lageret og har ikke den samme tilknytning til lageret som de øvrige ansatte der.
Det anføres også at Stendahl en rekke ganger er gitt tilbud om å fortsette i et arbeid som sjåfør, men dette er avslått. Videre vises det til at forliksforhandling i byretten strandet på at Stendahl ikke fikk et tilfredsstillende vederlag for å slutte, og at jobben ikke er det sentrale for ham lenger. Om Stendahl får stå i stilling representerer dette lønnskostnader for bedriften som man ikke på noen måte kan få erstattet selv om anken i oppsigelsessaken viser seg å ha vært forgjeves. Dersom Stendahls anke mot formodning skulle føre frem, vil han imidlertid normalt ha krav på å få erstattet sine tapte lønnsinntekter om han ikke har fått stå i stilling.
A/S Forma har nedlagt slik påstand:
"1. Den ankende part fratrer sin stilling fra det tidspunkt Høyesterett fastsetter.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett."
Stendahl har anført at lagmannsrettens kjennelse er riktig, jf Ot. prp. nr. 41 (1975-76) 75 og Rt-1984-400, Rt-1987-117, Rt-1987-1151 og Rt-1988-1418. Det innrømmes at når arbeidsgivers økonomiske situasjon er så presset at det står om bedriftens eksistens, eller andre arbeidstakere må permitteres, er dette forhold som er relevante for vurderingen etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4. Lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at A/S Forma er et stort, landsomfattende firma, og at det neppe vil ha særlig store virkninger for bedriften at Stendahl blir stående i stillingen til saken er avgjort. Denne vurdering må Høyesterett bygge på.
Lagmannsretten har også godtatt at Stendahl hadde en akseptabel begrunnelse for å avslå tilbud om stilling som sjåfør i det leietransportfirmaet som skulle overta transporten for A/S Forma. Uttalelsen om at han kunne tenke seg å slutte mot et rimelig vederlag, må ses på bakgrunn av at Stendahl var nedbrutt fordi han etter 27 år i selskapet følte seg sparket ut til fordel for yngre, mer "dynamiske" mennesker.
Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på at Stendahl har svært lang ansiennitet i bedriften og at han vil kunne gjøre nytte for seg bl a på lageret. Dette er et relevant moment i forhold til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4.
Stendahl har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Ivar Stendahl tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr. 1.800,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her ikke om et videre kjæremål, og utvalget har kompetanse til å prøve alle sider ved saken.
Utvalget er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 bestemmer at retten etter krav fra arbeidsgiveren ved kjennelse kan bestemme at arbeidstakeren skal fratre sin stilling under behandlingen av en sak om usaklig oppsigelse. Dette gjelder dersom det finnes "urimelig" at arbeidsforholdet opprettholdes under behandlingen av saken. Ut fra bestemmelsens forarbeider skal det mye til for at det kan anses urimelig at arbeidstakeren får fortsette i stillingen mens saken behandles, jf. Ot. prp. nr. 41 (1975-76) side 75. Rettspraksis har tolket bestemmelsen i samsvar med forarbeidene, se således Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1987-117 og 1151 og i Rt-1988-1418.
Som påpekt av lagmannsretten er det her på det rene at arbeidstakeren - kjæremålsmotparten - er overtallig som lagerarbeider hos arbeidsgiveren, med den belastning dette medfører for firmaet. Videre har arbeidstakeren fått tilbud om jobb som sjåfør i det transportfirma som overtok transporten av arbeidsgivers varer - et tilbud arbeidstakeren ikke har akseptert. Om den begrunnelse arbeidstakeren har gitt for sitt standpunkt og om saksforholdet for øvrig, vises til den utførlige fremstilling i byrettens dom og i lagmannsrettens kjennelse. Som lagmannsretten er utvalget etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kommet til at vilkårene ikke er til stede for at det etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 kan anses urimelig at kjæremålsmotparten får fortsette i den kjærende parts firma inntil oppsigelsessaken er avgjort. Det vises for så vidt til lagmannsrettens begrunnelse som utvalget i det vesentlige tiltrer.
Lagmannsrettens kjennelse vil bli stadfestet.
Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå til den avgjørelse som avslutter saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.