LB-1995-1362
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-25 |
| Publisert: | LB-1995-01362 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 94-00999 A - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01362 A. |
| Parter: | Ankende part: Jan-Arve Lystad (Prosessfullmektig: Advokat Thorvald Fredrik Grindstad, Sarpsborg). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Carl August Heilmann, Moss). |
| Forfatter: | Lagdommer Petter Lossius, formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Anne Lise Rønneberg |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109 |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, jf militærnekterloven av 19. mars 1965 §1.
Jan-Arve Lystad er født xx.xx.1973. Han søkte i november 1992 om fritak for militærtjeneste. Søknaden ble avslått ved Justisdepartementets avgjørelse 21. januar 1993. Lystad undertegnet etter det erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt. Han påbegynte avtjening av førstegangstjenesten ved HIØ/Intendanturregimentet på Gardermoen den 14. april 1993.
Etter 12 dagers tjeneste ble Lystad dimittert den 26. april 1993, i det han fremmet ny søknad om fritak av overbevisningsgrunner. Justisdepartementet avslo søknaden 1. mars 1994, med bl a følgende begrunnelse:
Departementet antar etter dette at mannskapets søknad i det vesentlige skyldes motstand mot å innpasse seg det militære system, samt motforestillinger om det militæres forbruk av ressurser, og ikke en slik gjennomtenkt og reflektert pasifistisk overbevisning av den fasthet og styrke som loven krever.
Avgjørelsen ble forkynt for Lystad 11. mars 1994. Han erklærte seg uvillig til å avtjene verneplikten. Staten v/Justisdepartementet tok ut stevning for Sarpsborg byrett den 24. november 1994, med påstand om at vilkårene for fritak ikke var til stede.
Sarpsborg byrett avsa dom 17. mars 1995, med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Jan-Arve Lystad, født xx.xx.1973 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede.
Det nærmere saksforhold framgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Jan-Arve Lystad har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Staten v/ Justisdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg 14. september 1995. Jan-Arve Lystad møtte og ga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som framgår av rettsboken.
Jan-Arve Lystad la for lagmannsretten ned slik påstand:
Vilkårene for å frita Jan-Arve Lystad for militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.
Staten v/ Justisdepartementet la ned denne påstand:
Sarpsborg byretts dom stadfestes.
Den ankende part, Jan-Arve Lystad, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Lystads tidligere oppfatning, slik den kom til uttrykk i politiforklaringene fra 1992 og 1993, tilfredsstilte muligens ikke lovens krav til fritak. Det har imidlertid skjedd en modning og utvikling av Lystads syn på militærtjeneste. Det er den oppfatning Lystad har i dag som er avgjørende for saken.
Nå tar Lystad reservasjonsløst avstand fra alle former for militære handlinger, også i regi av FN. Det er bare i rene nødvergesituasjoner han kan tenke seg å utøve vold mot andre. Han har derved en oppfatning av det innhold som berettiger til fritak.
Oppfatningen har den nødvendige fasthet og styrke. Hans oppfatning er moralsk og fornuftsmessig basert, men har også et visst religiøst grunnlag. Lystad er ikke spesielt teoretisk anlagt, men det skal ikke tale imot ham. Han har gitt en ærlig forklaring, som ikke er taktisk.
Pengebruken i Forsvaret eller Lystads motforestillinger med hensyn til hilsing og indretjeneste i militæret har ikke vært hans begrunnelse for motstanden mot å gjøre tjeneste. Bakgrunnen for uttalelsene om disse forhold i politiforklaringene var rapportskriverens spørsmål om hva han mente om hilseplikten m v. Lystads oppfatning om disse spørsmål kan deles av personer som både er for og imot militært forsvar.
Den omstendighet at Lystad tidligere underskrev villighetserklæring, kan ikke være avgjørende. Han følte et press fra foreldrene om å akseptere Justisdepartementets avslag. Senere har han blitt mer moden. At Lystad deretter har forfulgt saken i rettsapparatet er med på å vise at han mener alvor. Hans motstand mot militært forsvar er stabil, jf at han også for byretten ga uttrykk for en oppfatning med det innhold loven krever.
Høyesterettspraksis viser at vilkårene for fritak kan være oppfylt selv om mannskapet har vært "vinglete" og gitt vekslende begrunnelser. Det er vist til Rt-1973-1044, Rt-1982-684, Rt-1984-1444 og Rt-1989-921. Dommer på området er for øvrig konkrete og av begrenset interesse.
Dersom retten er i tvil om Lystad tilfredstiller lovens krav til fritak, må tvilen komme ham til gode.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Lovtolkingen skal skje med basis i Grunnloven §109 om alminnelig verneplikt.
Det er tvilsomt om den oppfatning Lystad gir uttrykk for er av det innhold som berettiger til fritak. Svarene han nå gir framstår som mer "riktige" enn tidligere, men det er usikkert om Lystads forklaring gjenspeiler hans egentlige mening.
Hensynet til å spare liv synes ikke å være hovedsaken for Lystad. Derimot synes det å være hans motvilje mot selv å ta liv som er viktigst for ham.
Pengebruken i Forsvaret har tidligere vært en del av Lystads begrunnelse for motstanden mot tjenestegjøring, også under byrettens behandling. Det kan heller ikke utelukkes at fritaksøknaden har sin årsak i mistrivsel eller opposisjon.
Under enhver omstendighet har ikke Lystads overbevisning den nødvendige fasthet. Da han var på sesjon, krysset han ikke av i rubrikken for ønske om sivil tjeneste. Det vises videre til at han underskrev villighetserklæring etter Justisdepartementets første avslag, og at den siste fritaksøknaden kom etter to ukers militærtjeneste med mistrivsel.
Heller ikke har overbevisningen tilstrekkelig styrke. Lystads standpunkt synes lite gjennomtenkt, og han har ikke reflektert særlig over konsekvensene av sitt syn. Han har ikke kommet med alternative forsvarsløsninger. Lystad har ikke hatt tanker om å delta i organisert arbeid for ikke-vold, og har ikke utvist noen aktivitet for å spre sitt syn. Han har dessuten ikke kommet med noen klar angivelse av grunnlaget for sin overbevisning.
Av rettspraksis er det bl a vist til Rt-1979-1545 og Eidsivating lagmannsretts dommer av 11. november 1992 (sak 92-01050A - LE-1992-01050 A), 19. november 1984 (ankesak 190/84,hl nr 311/84) og 24. januar 1995 (sak 94-01049A - LE-1994-01094 A).
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten, og skal bemerke:
Paragraf 1 i militærnekterloven bestemmer at vernepliktig skal fritas for militærtjeneste, dersom det er grunn til å gå ut fra at han ikke kan gjøre tjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Som påpekt av staten, må loven fortolkes på bakgrunn av bestemmelsen i Grunnloven §109, som i utgangspunktet pålegger alle borgere verneplikt.
Ut fra det likhetsprinsipp som den tvungne verneplikt bygger på, stilles det strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til fritak. Overbevisningen må bygge på en pasifistisk grunnholdning, og det pasifistiske standpunkt må være absolutt og reservasjonsløst, sml Rt-1979-1545.
Lystad har under ankeforhandlingen gitt en forklaring om innholdet av sin overbevisning som tilfredstiller militærnekterloven krav til fritak. Han har gitt uttrykk for en konsekvent motstand mot å skade eller drepe andre mennesker. Den eneste reservasjon Lystad har, er at han ikke utelukker å ville ta liv i en nødvergesituasjon, der en enkelt eller et begrenset antall personer blir angrepet. Under ingen omstendighet vil Lystad kunne delta i en organisert motstand mot fienden.
Lagmannsretten finner at Lystads motstand mot militærtjeneste skyldes en alvorlig overbevisning om at det er galt å ta liv. Han vil komme i en alvorlig samvittighetskonflikt dersom han skal inn i et system som baserer seg på væpnet motstand mot fienden. Lystad betegner seg som kristen, men lagmannsretten forstår Lystad slik at hans pasifistiske grunnholdning ikke primært er religiøst motivert. Overbevisningen synes først og fremst å være basert på fornuftsmessig og moralsk grunnlag.
Lystads overbevisning har den tilstrekkelige fasthet og styrke som forutsettes for fritak. Politiforklaringene fra 1992 og 1993 gir ikke på alle punkter uttrykk for Lystads oppfatning i dag. Lystads oppfatning har imidlertid siden den gang vært undergitt en modning og utvikling. Da han i februar 1993 underskrev villighetserklæringen, skjedde dette fordi han ville være lojal mot sine foreldre, som ønsket at han skulle godta departementets avslag. Senere har Lystad vist seg i stand til lettere å gi uttrykk for og stå for sine meninger. Det tilføyes imidlertid at Lystads noe varierende forklaringer også må ses på bakgrunn av at Lystad framstår som lite verbal.
Lystad har reist innvendinger mot ressursbruken i Forsvaret. Han har også gitt uttrykk for motforestillinger med hensyn til hilseplikt og rengjøringsrutinene for soldatene. I sin forklaring under ankeforhandlingen opplyste Lystad at disse innvendinger og motforestillinger ikke var del av hans begrunnelse for å nekte tjenestegjøring. Som nevnt foran under referatet av ankende parts anførsler, forklarer Lystad uttalelsene i politiforklaringene vedrørende disse forhold som foranlediget av spørsmål fra rapportskriver om hva Lystad mente om de aktuelle forhold. Lagmannsretten legger Lystads forklaring under ankeforhandlingen til grunn.
Det bemerkes for øvrig at Lystads foklaring overfor lagmannsretten framsto som ærlig og uforbeholden. Han viste seg også i stand til å vurdere aktuelle spørsmål om bruk av vold, og ga adekvate svar. Etter en helhetsvurdering er lagmannsretten kommer til at lovens vilkår for fritak er oppfylt i Lystads tilfelle.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene for å frita Jan-Arve Lystad, født xx.xx.73, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede.