LE-1986-307

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-10-26
Publisert:	LE-1986-00307
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 26. oktober 1987 i ankesak nr. 307/86 hl.nr. 476/86.
Parter:	Ankende part: Aase Sørensen (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Vik, Oslo). Motpart: Rolf Haglerød (Prosessfullmektig: H.r.advokat Finn Thrana, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Trygve Lange-Nielsen, formann. Kst. lagdommer Emil Eriksrud. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem. Meddommere: Gårdbruker Per Wetlesen, Fagerstrand. Gårdbruker/pensjonist Martin Holsen, Drøbak
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Jordloven (1955) §55, Sameigelova (1965) §15, §27, §4, §52, §64

Ved kjøpekontrakt og skjøte av 24. april 1982 overdro Hilmar Østerud sin eiendom Østerud, gnr. 121, bnr. 1 og 3, i Vestby kommune til sin nevø Rolf Haglerød for kr. 650000,-. Gården består av ca 180 dekar dyrket jord og ca 230 dekar skog og annet areal. Hilmar Østerud forbeholdt seg livsvarig rett til å bo i gårdens våningshus vederlagsfritt, samt visse rettigheter knyttet til vedlikehold, ved- og vannforsyning.

Hilmar Østerud er ugift og barnløs og bror av Rolf Haglerøds mor Karen, født i 1900.

Denne sak gjelder krav om odelsløsning av en del av eiendommen Østerud Mellom, gnr. 121, bnr. 3 i Vestby kommune bestående av ca 100 mål dyrket innmark, og ca 100 mål skog og annet.

Østerud Mellom ble kjøpt av Hans Østerud i 1897. Han eide eiendommen sammen med sin hustru Kaja frem til 1933. Hans og Kaja Østerud hadde således fått odelsrett på eiendommen.

Etter Kaja Østeruds død ble eiendommen i 1933 skjøtet over til tre av barna, Hilmar, Olaf og Anna. Samtidig fikk disse tre barn tilskjøtet eiendommen gnr. 121, bnr. 1 som Kaja Østerud hadde fått skjøte på i 1924.

Olaf Østerud og Anna Østerud overdro senere (Olaf i 1937 og Anna i 1939) sine eierandeler i Østerud til Hilmar. Dette skjedde henholdsvis før og etter odels-preskripsjonsfristens utløp vedrørende Østerud Mellom. Resultatet var derfor at Hilmar ble sittende som eier av hele bnr. 1 og bnr. 3. Til den siste eiendommen (bnr. 3) hadde Ludvig Østerud og Karen Østerud og deres linjer odelsretten i behold for 2/3 vedkommende.

Ved stevning av 17. april 1984 til Ytre Follo herredsrett har Aase Sørensen ved sin prosessfullmektig, advokat Ragnar Vik, reist odelsløsningssak mot Rolf Haglerød. Aase Sørensen er datter av Ludvig Østerud (født 1906), bror av Hilmar Østerud.

Rolf Haglerød tok ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Finn Thrana, til motmæle og hevdet at odelsløsningen ville være klart urimelig mot ham, og således måtte nektes etter odelsloven §21, annet ledd.

Spørsmålet om anvendelse av odelsloven §21 er deretter tatt opp til særskilt forhandling og avgjørelse.

Ytre Follo herredsrett avsa den 18. februar 1986 dom i saken med slik domsslutning:

"Rolf Haglerød frifinnes.

Hver av partene bærer sine omkostninger."

Aase Sørensen har ved sin prosessfullmektig, advokat Ragnar Vik, i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik påstand:

"1. Rolf Haglerød dømmes til å utstede til Aase Sørensen skjøte på ideelle 2/3 av eiendommen "Østerud Mellom", gnr. 121, bnr. 3 i Vestby, mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.

2. Aase Sørensen tilkjennes omkostninger for Herredsretten og Lagmannsretten."

Rolf Haglerød har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Finn Thrana, tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Etter anmodning fra ankemotparten og med hjemmel i odelsloven §64 har retten ved kjennelse av 29. august 1986 besluttet at det oppnevnes to meddommere (domsmenn) med særlig kyndighet i landbruk.

Ankeforhandling er avholdt 22. og 23. september 1987. Partene møtte og likeledes deres prosessfullmektiger. Det ble avhørt ett vitne, Reidar Sørensen, som er gift med den ankende part, og forøvrig foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser. Det ble foretatt befaring av eiendommene gnr. 121, bnr. 1 og 3, samt av Reidar Sørensens gård "Pudset".

Sakens nærmere sammenheng fremgår av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Det er enighet mellom partene at Aase Sørensen som brordatter til Hilmar Østerud har bedre odelsrett enn sin fetter Rolf Haglerød i henhold til den tidligere odelslovs §3 og §11.

Det er videre enighet om at denne bedre odelsrett knytter seg til en ideell andel (2/3) av Østerud Mellom, gnr. 121, bnr. 3.

Under ankeforhandlingen tok rettens formann opp spørsmålet om partene kunne være enige om en nærmere angitt naturlig fysisk deling av bnr. 3 såfremt odelsløsningssaken vinner frem og jordbruksmyndighetene samtykker i deling. Den ankende part erklærte seg innforstått med dette, mens ankemotparten ikke kunne erklære seg enig i en slik eventuell løsning.

Den ankende part, Aase Sørensen, har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det er særlig fremholdt:

Bestemmelsen i odelsloven §21 som gir retten adgang til å nekte odelsløsning, er en unntaksregel som det skal meget til å anvende. Som støtte for dette er henvist til loven forarbeider, rettspraksis og litteratur, hvorav særlig nevnes Høyesterettsdommer referert i Rt-1978-268 flg., kommentert av Olav Lid i Lov og Rett 1978/145, og i Rt-1979-1139. Det er spesielt referert til dommer Mellbyes votum i Rt-1978-270 271.

Ved den avveining som retten skal foreta, må det tas hensyn til at Aase Sørensen siden 1958 er gift med en aktiv gårdbruker, Reidar Sørensen, som hun har felleseie med. Reidar Sørensen eier og driver gården "Pudset" som har et areal på 98 dekar innmark og 50 dekar skog m.v. i Våler kommune. Hovedbygningene på Pudset ligger bare noen hundre meter fra Østerud Mellom med direkte veiforbindelse. Reidar Sørensen eier og driver dessuten eiendommen "Dammen" i Våler kommune som ligger ca 2 km fra "Pudset". "Dammen" har ca 50 dekar dyrket mark og ca 275 dekar skog og annet. Samlet disponerer således Reidar Sørensen ca 150 dekar dyrket mark og ca 325 dekar skog og annet. Arealoppgavene er noe usikre.

Aase og Reidar Sørensen har en sønn, Bjørn Harald, født i 1959, som tar sikte på å bli aktiv jordbruker.

Rolf Haglerød er på sin side ikke yrkesbonde. Han er utdannet som maskiningeniør og er ansatt i full stilling i Biltilsynet i Moss. Hans tidligere forpaktningsavtale med Hilmar Østerud gir ham ikke en så sterk tilknytning til eiendommen at det gjør det klart urimelig at han må vike. Det ligger i løsningsrettens karakter at "den aktuelle besitter av odelsgodset fordrives av odelsløseren" ( Rt-1978-270).

I dette tilfelle vil Rolf Haglerød også etter odelsløsningen fortsatt kunne bo i sitt hus på gnr. 121, bnr. 8. Han vil dessuten fortsatt ha ca 110 dekar dyrket mark og ca 130 dekar skog og annet, noe som gir en fullt ut drivverdig enhet. Rolf Haglerøds hustru arbeider også utenfor hjemmet på deltid.

Det er på det rene at det etter en odelsløsning vil være etablert et sameie mellom partene i Østerud Mellom (bnr. 3). Det er imidlertid feil å tillegge dette noen avgjørende vekt slik herredsretten har gjort. Det er en lovlig og akseptert konsekvens av odelsløsningsretten at det kan oppstå sameie i odelsbruk. Et slikt sameie vil dertil ikke skape slike meget store vansker av faktisk og juridisk karakter som herredsretten er kommet til. Det erkjennes at sameie ikke er en eieform som odelsloven ønsker å fremme. Når dette imidlertid er en konsekvens av odelsløsningen, må de eventuelle faktiske og rettslige problemer som måtte oppstå derav, løses etterhvert som de oppstår, og uten at de kan tillegges vekt overhodet nå ved vurderingen av om §21 i odelsloven skal anvendes. Av denne grunn faller også argumentet om at §21 må anvendes i denne saken for å unngå senere oppsplitting av eiendommen, jfr. Skarpnes i Lov og Rett 1978/251.

Subsidiært mener Aase Sørensen at sameieargumentene er betydelig overdrevne, og derfor ikke er så tungtveiende at de kan ha avgjørende betydning ved anvendelsen av §21.

Heller ikke det forhold at Hilmar Østerud har ønsket at Rolf Haglerød skal overta gården er et relevant moment ved anvendelsen av §21. Odelsløsningsretten tar nettopp sikte på blant annet å beskytte bedre berettigede odelsinnehavere mot en situasjon der en eier gjennom salg prioriterer en bestemt odelsberettiget, sml. også her Rt-1978-268, særlig side 272, og Skarpnes i Lov og Rett 1978/250.

Når det gjelder partenes tilknytning til Østerud Mellom har Aase Sørensen aldri bodd på eiendommen. Hun har imidlertid hatt et vanlig forhold til sin onkel Hilmar Østerud, hun hadde en bedre odelsberettiget søster og hun har aldri uttrykkelig eller på annen måte gitt Rolf Haglerød noen grunn til å tro at odelsretten ikke ville bli anvendt.

Rolf Haglerøds tilknytning er opprinnelig (fra 1975) basert på forpakningsavtaler. Disse var imidlertid ikke i ubalanse økonomisk. Rolf Haglerød bygget seg også i 1967/68 villa på en egen tomt som ble utskilt fra eiendommen og gitt bnr. 8. Rolf Haglerød har ikke påkostet vesentlige beløp på jord eller driftsbygninger.

Partenes ulike tilknytning til eiendommen kan derfor ikke tillegges avgjørende vekt ved anvendelsen av §21.

I odelsloven §27 flg. er boplikten for en odelsløser beskrevet. Aase Sørensen har i forbindelse med denne sak søkt fritak for disse bopliktsreglene. Begrunnelsen har bl.a. vært at det ikke er bygninger på Østerud Mellom (bnr. 3), og at hun og hennes mann har bopel og driftsbygninger bare et par hundre meter unna. Etter at jordstyret i Vestby den 5. juni 1984 ga dispensasjon fra boplikten, har Fylkeslandbruksstyret i møter den 4. oktober og 18. desember 1984 avslått søknaden fra Aase Sørensen om fritak. I mellomtiden har også jordstyret endret oppfatning og avslått dispensasjonssøknaden i møte den 13. desember 1984.

Aase Sørensen klaget over Fylkeslandbruksstyrets vedtak til Landbruksdepartementet som i brev av 26. juni 1985 stadfestet dispensasjonsnektelsen.

Aase Sørensen hevder prinsipalt at regelen om boplikt ikke er relevant i denne sak som gjelder løsningsrett etter odelsloven §21.

I alle fall mener hun at jordbruksmyndighetene ved sin vurdering av boplikten har tatt jordbrukspolitiske hensyn som ligger utenfor denne sak.

Det henvises spesielt til at Fylkeslandbruksstyret som argument for å nekte dispensasjon sier at et fritak vil medvirke til at enheten gnr. 121, bnr. 1 og 3, deles. Landbruksdepartementet legger også vekt på momenter av mer landbrukspolitisk karakter og henviser spesielt til at denne løsningssaken vil etablere et sameie i en del av en landbrukseiendom "som fra før utgjorde et relativt bra bruk".

Det hevdes fra den ankende part på bl.a. dette grunnlag at jordbruksmyndighetene forhåndsprøver selve odelsløsningssaken og bruker sitt jordbrukspolitiske syn indirekte som grunnlag for å nekte fritak fra bopliktsregelen. Dette - hevdes det - reiser spørsmålet om lovligheten av de vedtak som her er truffet.

På samme grunnlag - at odelsloven går foran jordbrukspolitiske reguleringshensyn - hevdes det at bestemmelsene i jordloven §55 om samtykke til deling av eiendommen må vike for det lovlig etablerte sameiet i eiendommen. Det er derfor uten betydning for anvendelsen av §21 om jordloven §55 er slik å forstå at Fylkeslandbruksstyret må samtykke etter jordloven §55 såfremt det blir aktuelt å oppløse sameiet vedrørende Østerud Mellom. Den ankende part har bl.a. henvist til Sivilombudsmannens årsmelding for 1982, sak 32 (side 63).

Subsidiært anføres det at de jordbrukspolitiske hensyn som er anført ikke er av en slik alvorlig karakter at de kan føre til en nektelse av odelsløsningen etter §21.

Det hevdes også at Landbruksdepartementet tar feil når departementet fortolker odelsloven §27 slik at Aase Sørensen bare kan oppfylle boplikten ved å bosette seg på Østerud Mellom (bnr. 3). Det henvises her spesielt til Rådsegn 10, 71-72, til kapittel VII (side 109 flg.) i kommentarutgaven til Odelsloven av Rygg og Skarpnes, til en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 23. november 1983, samt til artikkel av Erling Sandene i Festskrift til Rolv Ryssdal (s. 442 flg).

Under enhver omstendighet har Aase Sørensen erklært i retten at hun vil oppfylle boplikten slik den måtte bli endelig fastlagt.

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det hevdes således at den riktige anvendelse av odelsloven §21 i dette tilfelle fører til at odelsløsning nektes. Hensikten med å innføre unntaksregelen i §21 var nettopp å fange opp de tilfeller der retten til odelsløsning kunne betraktes som et misbruk, eller av andre grunner vil virke urimelig. Ved vurderingen etter §21 kan retten også ta jordbrukspolitiske hensyn slik herredsretten har gjort. Likeledes må stor sannsynlighet for manglende oppfyllelse av boplikten føre til at odelsløsning nektes. Også de andre forhold i saken som partenes tilknytning til eiendommen m.v. fører til samme resultat.

Det anføres nærmere fra ankemotparten at selv om Høyesterett har fulgt en restriktiv linje ved anvendelsen av §21, er ikke det samme tilfellet ved de underordnede domstoler. Det henvises her bl.a. til Utredning av oktober 1983 til Justisdepartementet utarbeidet av Oluf Skarpnes vedrørende odelsloven §21 og §52 femte ledd (s. 35 flg.).

Det vises også til at odelsloven §21 annet ledd - som her kommer til anvendelse - åpner adgang til en mer lempelig praktisering enn i tilfeller som reguleres av paragrafens første ledd. Det henvises her bl.a. til Ot.prp. 59 (1972-73, 25 b)) og til eksemplet i Rygg/Skarpnes: Kommentarutgave side 98 (pkt. 8).

Det er i rettspraksis vanskelig å finne dommer som er direkte anvendelige på denne sak. I den forbindelse er det bl.a. henvist til Høyesterettsdom referert i Rt-1984-1339 flg.

Rolf Haglerød har hatt tilknytning til eiendommen siden han i 1967 bygget hus på en tomt utskilt fra Østerud Mellom. Han forpaktet en større del av eiendommen i 1975 og har nå et veldrevet jordbruk over en eiendom (gnr. 121, bnr. 1 og 3) som har vært drevet som en enhet siden 1924. Han har også en sønn, Ole Anton, som er født i 1969 og som høyst sannsynlig vil drive gården senere.

Aase Sørensens tilknytning er langt fjernere. Hun har aldri hatt noe arbeid på gården og aldri gitt uttrykk for noe ønske om å bruke sin odelsrett. Det må også legges vekt på at det har vært og er den barnløse Hilmar Østeruds sterke ønske at Rolf Haglerød skal ha gården udelt.

Jordbruksmyndighetene har under behandlingen av Aase Sørensens søknad om fritak for boplikten klart gitt uttrykk for at gården ikke bør deles, og at det er uheldig å etablere sameie i en del av en landbrukseiendom. Det henvises her til Landbruksdepartementets avgjørelse av 26. juni 1985. Odelsloven §4 annet ledd er et uttrykk for at lovgiveren ikke ser sameie av odelsjord som en ønskelig rettstilstand.

Gården har i dag den minimumsstørrelse som skal til for å gjøre den drivverdig.

Disse forhold gjør det utenkelig at jordbruksmyndighetene vil samtykke til en senere deling av bnr. 1 og 3. Det henvises her til jordloven §55 som forutsetter at Fylkeslandbruksstyret må samtykke i en deling også når dette eventuelt skjer etter sameigeloven §15.

Det henvises også til herredsrettens avgjørelse som legger vesentlig vekt på de betydelige driftsproblemer som et sameie vil medføre.

Endelig legger ankemotparten avgjørende vekt på at Aase Sørensen har fått avslag på sin søknad om fritak for boplikten. Hun har ikke brakt Landbruksdepartementets avgjørelse herom av 26. juni 1985 videre til Kongen, eller inn for domstolene til prøvelse av lovligheten av vedtaket. Det henvises i den forbindelse til odelsloven §27, siste ledd, hvoretter saken skulle ha vært utsatt såfremt Aase Sørensen mener at bopliktsspørsmålet ikke er endelig avgjort.

Det er ikke realistisk å regne med at jordbruksmyndighetene vil endre sitt standpunkt til Aase Sørensens boplikt. Hun har heller ikke godtgjort at hun vil kunne finne et sted på eiendommen der hun kan bo. Med støtte bl.a. i Niels Nygaards artikkel i "Jus og ord" 1978 hevdes det derfor at odelsløsning må nektes dersom det - som her - er klart at boplikten ikke vil bli innfridd.

Disse momenter er hver for seg - og i ethvert fall samlet - tilstrekkelige til at Aase Sørensen må nektes odelsløsning etter odelsloven §21 annet ledd.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Retten vil først bemerke at den ved fortolkningen av odelsloven §21, annet ledd sammenlignet med første ledd ikke finner grunnlag for å legge en annen vurderingsnorm til grunn ved odelsløsning mellom fetter og kusine - som i denne sak - enn mellom søsken. Det vises forsåvidt til høyesterettsdom referert i Rt-1979-1047, samt dom av Eidsivating lagmannsrett av 14. november 1984.

Retten legger videre til grunn at odelsloven §21 er en bestemmelse som gir anledning til å sette til side de vanlige odelsprioriteringsreglene bare i helt spesielle tilfelle. Det henvises her til forarbeidene til loven og til rettspraksis, særlig høyesterettsdom referert i Rt-1978-268 flg. Denne dom og Høyesteretts senere praksis har avklart forståelsen av §21 i den retning som den ankende part har gjort gjeldende. I dette tilfelle fører det til at Aase Sørensen bare kan nektes odelsløsning såfremt hennes interesser som best odelsberettiget er så svake i forhold til det Rolf Haglerød må avstå fra at odelsløsningen blir klart urimelig.

Retten bygger på at Rolf Haglerøds tilknytning til Østerud Mellom i særlig grad er blitt fast og vedvarende etter at han i 1982 fikk kjøpe eiendommen av sin onkel Hilmar Østerud. Før den tid har han hatt sin bolig på en fra eiendommen utskilt tomt, og han har gjennom noen tid forpaktet deler av gården. Rolf Haglerød er ikke jordbruksutdannet. Han har full stilling i Biltilsynet i Moss, noe han vil fortsette med. En odelsløsning av 2/3 av Østerud Mellom (bnr. 3) vil dessuten ikke i betydelig grad berøre driften av det resterende areal som omfattes av gården, bnr. 1 og bnr. 3. I det hele synes en odelsløsning ikke i vesentlig grad å ville endre den livs- og leveform som Rolf Haglerød og hans familie har innrettet seg etter.

Aase Sørensen har selv ikke hatt noen tilknytning til gården eller dens drift. Dette har hun heller ikke hatt noen anledning eller foranledning til. Gården ble drevet av hennes onkel, og etter at Rolf Haglerød kom inn i bildet og bosatte seg der og delvis forpaktet jorden var det ikke urimelig at hun viste tilbakeholdenhet.

Retten legger vekt på at Aase Sørensen gjennom sitt ekteskap med Reidar Sørensen fra 1958 har sterk tilknytning til et aktivt jordbruksmiljø. Hun sitter i felleseie med sin mann som har jordbruk som fulltidsbeskjeftigelse og som er opptatt av å utvikle gården videre. Østerud Mellom ligger dessuten slik til at det vil være enkelt å drive jord og skog i et fellesskap med gårdene "Pudset" og "Dammen".

På samme måte som herredsretten er derfor lagmannsretten kommet til at partenes ulike tilknytning til eiendommen ikke kan begrunne anvendelsen av odelsloven §21.

Det er i forbindelse med Aase Sørensens søknader om fritak for boplikten anført fra jordbruksmyndighetene at det ville være uheldig at 2/3 av bnr. 3 som et resultat av odelsløsningen kommer i et sameie mellom Rolf Haglerød og Aase Sørensen.

Retten kan ikke se at denne begrunnelse er relevant i forbindelse med odelsloven §27 og bestemmelsene der om boplikt.

Under enhver omstendighet er det tvilsomt om slike jordbrukspolitiske momenter kan tillegges vekt etter odelsloven §21. Det henvises forsåvidt til bemerkningene i Høyesterettsdom referert i Rt-1979-1052. I relasjon til avveiningen mellom Aase Sørensen og Rolf Haglerød er det på samme måte ikke avgjørende for de jordbruksmessige hensyn om den ene eller andre driver eiendommen, eller om de gjør det i fellesskap. Det er intet i odelsloven - som her er den avgjørende lov - som hindrer at det etableres sameie i odelsjord gjennom odelsløsning.

Retten finner i den forbindelse at eventuelle fremtidige vansker av rettslig eller driftsmessig art som sameieformen vil kunne medføre, ikke er hensyn som i dette tilfelle etter odelsloven §21 kan føre til nektelse av odelsløsningen. Det tilføyes at det etter befaringen av eiendommene er klart for retten at det i dette tilfelle må ligge vel til rette for enighet om en rasjonell drift av jorden som sikrer begge parters interesser, eventuelt en fysisk deling slik det ble bragt opp av rettens formann under ankeforhandlingen, jfr. herom 4 ovenfor.

Det er også anført at det er usikkert og uklart om Aase Sørensen kan oppfylle boplikten. For retten synes det svært tvilsomt om spørsmålet om Aase Sørensens boplikt er relevant i løsningssaken. Kravet om boplikt i odelsloven §27 er - så langt den rekker - absolutt med mindre fritak blir meddelt. I denne sak synes det rimelig at det blir gitt fritak, såfremt boplikten etter loven ikke er oppfylt ved Aase Sørensens bopel på "Pudset". Retten deler i den forbindelse den oppfatning om bopliktens innhold som kommer til uttrykk i Rygg og Skarpnes 109 flg. Retten legger her vekt på at "Pudset" ligger meget nær Østerud Mellom (bnr. 3) og at det på denne siste eiendom ikke er bygninger.

Under enhver omstendighet legger retten til grunn at Aase Sørensen under sin partsforklaring for retten utvetydig har erklært at hun vil oppfylle den boplikt hun lovlig pålegges. Retten bygger på dette og finner at bopliktspørsmålet dermed i alle fall er tilstrekkelig avklart.

Retten finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på at det er Hilmar Østeruds ønske å preferere Rolf Haglerød. Det henvises her til bemerkningen i høyesterettsdom referert i Rt-1978-272.

Retten finner at det etter dette ikke er klart urimelig å la Aase Sørensen få anvende sin bedre odelsrett og løse ut Rolf Haglerød fra 2/3 av Østerud Mellom, gnr. 121, bnr. 3.

Anken har ført frem. Lagmannsretten finner at Rolf Haglerød bør betale sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, jfr. §172 første ledd. Den ankende parts prosessfullmektig har fremlagt oppgave overensstemmende med tvistemålsloven §176 annet ledd. Hans utlegg for herredsrett og lagmannsrett er oppgitt til kr. 8989,-. Salær for herredsretten er oppgitt til kr. 18000,-. Salær for lagmannsretten er oppgitt til kr. 33000,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til salærkravet for herredsretten. Salæret for lagmannsretten settes til kr. 25000,-, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. De samlede omkostninger fastsettes overensstemmende hermed til kr. 51989,-. Godtgjørelsen til meddommerne vil bli belastet ankemotparten direkte fra lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Rolf Haglerød dømmes til å utstede til Aase Sørensen skjøte på ideelle 2/3 av eiendommen "Østerud Mellom", gnr. 121, bnr. 3 i Vestby, mot betaling av den løsningssum som blir fastsatt ved endelig odelstakst.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Rolf Haglerød til Aase Sørensen kr. 51.989,- -femtientusennihundreogåttini- kroner innen 2 -to- uker fra dommen.