LE-1989-129
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-01-11 |
| Publisert: | LE-1989-00129 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00129 D Dom av 11. januar 1991 i ankesak nr. 89-00129, hl.nr. 215/89. |
| Parter: | Den ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer). De ankende parter: 1. Reidun Knarrum 2. Ann-Helen Knarrum 3. Merete Knarrum 4. Dag Magne Knarrum (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard 2. Konstituert lagdommer Petter A. Lossius 3. Tilkalt dommer, byrettsdommer Inger K. Moksness. Meddommere: 1. Rolf Kåre Bangseid 2. Berit Nordlie 3. Olav Berger 4. Berit Marås |
| Lovhenvisninger: | Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Tvistemålsloven (1915) §172, §178, §180, Bilansvarslova (1961), §2-1, §3-6, §5-1, Skadeserstatningsloven (1969), Arbeidsmiljøloven (1977) §9, Arbeidsmiljøloven (1977), Forurensningsloven (1981), Produktansvarsloven (1988), Yrkesskadeforsikringsloven (1989) |
År 1991 den 11. januar fortsatte behandlingen av ankesak nr. 129/89 i Oslo tinghus. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder krav om erstatning for ikke-økonomisk skade etter skadeserstatningsloven §3-5.
Den 7. september 1984 ca kl. 23.00 inntraff en trafikkulykke på riksvei 44 ved Sandved, sør for Sandnes sentrum. Politikonstabel Magne Knarrum som var under utrykning med politimotorsykkel, kjørte på fotgjengeren Inger Marie Martinsen som omkom. Knarrum døde noe senere som følge av hodeskader han hadde pådratt seg. Det var på det rene at Knarrum hadde brukt en hjelm som var for stor for ham, og det ble reist spørsmål om dette førte til at hjelmen falt av under sammenstøtet.
Magne Knarrum hadde vært ansatt ved Rogaland politikammer i mange år og hadde ansvaret for motorsykkeltjenesten. Ved politikammeret skal det ha vært to kjøredresser og to kjørehjelmer. Hjelmene var av typen "Tommy 2000" og var godkjent av Vegdirektoratet. Den ene hjelmen var i størrelse 61-62, mens den andre var i størrelse 58. Begge hjelmer hadde sambandsutstyr, men på ulykkestidspunktet skal sambandsutstyret på den minste av hjelmene ha vært i uorden, og det er reist tvil om hjelmen i det hele tatt var tilgjengelig på politikammeret.
I tiden 27. mars til 13. april 1984 deltok Knarrum på et kjøreinstruktørkurs for motorsykkel som ble holdt på Politiskolen. I løpet av kurset hadde deltagerne en samtale med byråsjef Husum om motorsykkelutstyret. Husum var leder for materiellkontoret i Justisdepartementet og også verneleder for politi- og lensmannsetaten. Det er ubestridt at Knarrum da gjorde oppmerksom på at han benyttet en hjelm som var for stor. Kursdeltagerne utarbeidet også et brev til Justisdepartementet der det ble anført at manglene ved politimotorsyklistenes utstyr i gitte tilfelle kunne være livsfarlig. Det ble påpekt at minimumsutstyret var polstret kjøredress i skinn, skinnhansker, lærstøvler og integralhjelm. Utstyret måtte være tilpasset den enkelte bruker. Det ble spesielt nevnt at den åpne jethjelmen var av utilfredsstillende type.
Magne Knarrums etterlatte, hustruen Reidun og de tre barna Ann-Helen, Merete og Dag Magne, reiste på bakgrunn av ulykken søksmål mot UNI Forsikring og Staten v/Justisdepartementet med krav om erstatning for den økonomiske og ikke-økonomiske skade de led ved tapet av familiens hovedforsørger. Saken mot UNI Forsikring, som gjaldt det økonomiske tap, ble forlikt. Staten på sin side bestred at det var grunnlag for erstatning for ikkeøkonomisk skade. Oslo byrett avsa 6. januar 1989 dom med slik domsslutning:
"Staten ved Justisdepartementet dømmes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale: kr 125.000.- etthundreogtjuefemtusen - til Reidun Knarrum kr 50.000.- femtitusen - til Ann-Helen Knarrum kr 50.000.- femtitusen - til Merete Knarrum kr 50.000.- femtitusen til Dag Magne Knarrum samt saksomkostninger med kr 31.740.- - trettientusensyvhundreogførti 00/100 -."
Dommen ble avsagt under dissens idet rettens flertall - meddommerne - mente at det forelå såkalt organansvar for Staten og at tjenestemenn i Justisdepartementet hadde opptrådt grovt uaktsomt ved ikke å foreta seg noe med hensyn til å skaffe Knarrum en individuelt tilpasset hjelm.
Rettens mindretall - dommerfullmektigen - mente at det ikke forelå organansvar idet handlinger fra en byråsjef, saksbehandler eller politimester ikke kunne regnes som Statens egne. Mindretallet tok ikke standpunkt til spørsmålet om det var utvist grov uaktsomhet.
Staten har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Reidun Knarrum og barna har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 10, 11. og 12. desember 1990. Fra Staten møtte førstekonsulent Tor Andresen. Fra familien Knarrum møtte Ann-Helen Knarrum som avga forklaring om familiens situasjon. Det ble avhørt 8 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsretten. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.
Om det nærmere saksforhold vises ellers til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part - Staten v/Justisdepartementet - har i det vesentlige anført:
Saken gjelder kun spørsmålet om familien Knarrums ikkeøkonomiske skade som følge av ulykken. Etter rettskildene er det helt klart at Staten ikke kan gjøres ansvarlig; det mangler hjemmel for ansvaret.
Selv om erstatningsretten i stor utstrekning bygger på rettspraksis, har erstatning for ikke-økonomisk skade alltid bygget på særskilt lovhjemmel. Domstolene kan ikke pålegge slikt ansvar uten at det er lovfestet. I det foreliggende tilfellet har motparten anført skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd som hjemmel for ansvaret. Ved anvendelsen av denne regel er det for det første spørsmål om arbeidsgiveren - her Staten - kan gjøres ansvarlig ved siden av den ansatte. Hvis Staten ikke er ansvarlig som arbeidsgiver, reiser det seg spørsmål om man kan anse Staten selv for å ha forvoldt skaden, dvs. om vedkommende som har handlet på Statens vegne sitter så sentralt plassert og har slik myndighet at det er Staten selv som handler.
Når det først gjelder arbeidsgiveransvaret, følger dette av skadeserstatningsloven §2-1. Den "skade" denne bestemmelse omhandler, er bare det økonomiske tap; det er dette arbeidsgiveren hefter for hvis de øvrige vilkår for arbeidsgiveransvaret er oppfylt.
Ansvar utover det økonomiske tap, dvs. for ikke-økonomisk skade, er et mer vidtgående ansvar og er hjemlet i skadeserstatningloven §3-5 annet ledd. Ordlyden i denne bestemmelsen peker sterkt i retning av at ansvaret bare gjelder den som selv har handlet, ikke arbeidsgiveren. Også loven §3-6 første ledd er en bestemmelse om personlig ansvar, men denne bestemmelse har en utvidelse i annet ledd for arbeidsgiveren, dvs. "eier og utgiver"; en slik utvidelse av ansvarssubjektene finnes ikke i §3-5.
Lovens forarbeider gir ikke grunnlag for å anta at §3-5 også omfatter arbeidsgiveren. Bestemmelsen kom inn ved lovendring 25. mai 1973 nr. 26, og det dreide seg om en rent lovteknisk overføring fra straffeloven ikr l. §21 annet ledd. Ved overføringen ble innholdet i bestemmelsen ikke endret, det var bare meningen å få en bedre systematikk i loven.
Rettspraksis har lagt til grunn at straffeloven ikr l. §21 annet ledd - nå skadeserstatningsloven §3-5 - ikke omfatter arbeidsgiveren. Det ble fastslått i Rt-1913-619 og bekreftet i Rt-1937-263, og er senere lagt til grunn som bindende avgjort. Spørsmålet er så opplagt at det ikke er nyere dommer på området.
Også juridisk teori har basert seg på det syn at arbeidsgiveren ikke er ansvarlig for ikke-økonomisk skade, jfr. f.eks. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1987) side 364 og Nygaard: Skade og ansvar (3. utg.) side 221. Sivilombudsmannen har også lagt dette syn til grunn i avgjørelsen i sak nr. 694/86.
Når det gjelder Staten som skadevolder - organansvaret - kan det ikke utelukkes at Staten som juridisk person kan bli holdt "personlig" ansvarlig for ikke-økonomisk skade. De som bebreides i denne sak sitter imidlertid ikke så høyt oppe i hierarkiet at det kan bli tale om et direkteansvar for Staten. Det finnes ingen avgjørende dom om organansvaret, likevel gir Rt-1937-265 en viss veiledning. Det er gitt en oversikt over organansvaret for Staten på side 64 i Ot.prp. nr. 48 for 1965-66, og hos Nygaard: Skade og ansvar (3. utg.) side 222. Det er mindre relevant å trekke paralleller til rederansvaret.
Rettstilstanden for Statens organansvar er rimelig klar; alle rettskilder peker i en retning. Det er et lovgivningspolitisk spørsmål om organansvaret for Staten skal utvides. Dersom en byråsjef eller saksbehandler i departementet anses å handle direkte på Statens vegne, blir det meget vanskelig å trekke grensen nedover i statsforvaltningen.
Dersom det mot formodning skulle være rettslig grunnlag for det krav som er gjort gjeldende i saken, blir det spørsmål om de som har handlet - og som var ansatt i Justisdepartementet - kan legges noe til last.
Selve hjelmtypen "Tommy" var godkjent av Vegdirektoratet. For departementet forelå det ingen opplysninger om at denne typen hjelm var mangelfull på noen måte. Ankemotparten har ikke anført at det skulle være noe galt med selve hjelmtypen. Først etter at ulykken skjedde, ble det på departementets initiativ satt igang undersøkelser om det var svakheter ved hjelmtypen. Veritas utredet dette. Også Oslo politikammer ble bedt om å foreta egne undersøkelser. Da det ble funnet en mulig svakhet ved naglingen for hakefestet, ble det øyeblikkelig, og bare på mistanke, sendt telex til alle politikamre med forbud mot å bruke denne hjelmtypen, og departementet sørget for innkjøp av en annen type hjelm.
Det Justisdepartementet bebreides for, er at Knarrum kjørte med for stor hjelm. Det er ikke ført bevis for at Knarrum eller andre gjorde henvendelser til departementet for å få skiftet ut denne hjelmen med en annen - en slik henvendelse ville ikke vært noe problem for Knarrum, og ny hjelm ville i tilfelle blitt ekspedert. Det sentrale er at informasjonen må komme fra brukeren selv. Rogaland politikammer hadde bestilt og fått utlevert to hjelmer. Justisdepartementet hadde ingen oppfordring til å undersøke nærmere og utlevere flere hjelmer.
Da Knarrum under kurset opplyste at Rogaland politikammer bare hadde en hjelm som gikk på omgang og at denne var alt for stor for ham, var dette en misvisende opplysning. Husum kontrollerte riktigheten av at det bare fantes en hjelm, men det viste seg at politikammeret hadde fått utlevert to. Knarrums klage på kurset ble derfor oppfattet som uriktig.
Den skriftlige henvendelsen fra kursdeltagerne til Justisdepartementet gjelder ikke størrelsen på en konkret hjelm, men på motorsykkelutstyret generelt, bl.a. en bedre og annen type hjelm. Dersom Knarrum har henvendt seg til departementet, må det være dette han tok opp.
Ved Rogaland politikammer var det to hjelmer i forskjellig størrelse og begge hjelmer var tilgjengelige den dagen ulykken skjedde. Alle avhør i saken bekreftet dette. Den minste hjelmen hadde trolig en defekt ved at øretelefonen var løs. Hjelmen i seg selv var det ikke noe i veien med og den var ikke farlig å benytte. Det er ikke kjent hvor lenge hjelmens sambandsutstyr hadde vært i uorden eller om dette var forsøkt reparert. Politikammeret benyttet eget lokalt firma for slike reparasjoner. Justisdepartementet har ikke forsømt seg mht. hjelmene og sambandsutstyret; noe ansvarsgrunnlag foreligger ikke. Heller ikke Husum kan bebreides - de problemer som knytter seg til den minste hjelmen er noe han fikk rede på etter ulykken. Subsidiært gjøres gjeldende at det i alle fall ikke dreier seg om grov uaktsomhet.
Heller ikke Husums posisjon som verneleder kan medføre ansvar for Staten. Ifølge brev og instruks skulle vernelederen gi råd om generelle regler og oppgaver. Det lå utenfor vernelederens område å skaffe Knarrum en hjelm i en bestemt størrelse.
Ansvaret for at motorsykkelutstyret passer er det brukeren som har og vedkommende må selv innrette seg etter dette. Dersom utstyret ikke passer, må man ta konsekvensen og la motorsykkelen stå. Knarrum hadde ikke plikt til å kjøre motorsykkel, og det forelå ingen ordre om å rykke ut med slikt kjøretøy. Når motorsykkel ble benyttet, var det fordi dette falt naturlig for Knarrum.
På denne tid var man ved politikamrene lite bevisst at man ikke skulle bruke for stor hjelm. Dette fremgår bl.a. av avhøret av politioverkonstabel Gjerdevik, som ble oppfordret til å bruke en hjelm som var for stor for ham, men der sambandsutstyret var i orden.
Da Knarrum rykket ut med motorsykkel, fikk han følge av en politibil, men det var intet ved situasjonen som tydet på at det var behov for begge kjøretøy og at samband var påkrevet. Knarrum valgte likevel å benytte motorsykkelen og kjøre med for stor hjelm. Den minste hjelmen, som passet, lot han ligge. Poenget er ikke "aksept av yrkesrisiko", men at Knarrum hadde et valg mht. sikkerheten. Det var Knarrum selv som hadde herredømme over situasjonen i det valg han foretok. Det faller også tilbake på Knarrum selv som den ansvarlige for motorsykkeltjenesten, dersom den minste hjelmen var blitt liggende et halvt år uten at sambandsutstyret var satt i stand - dette var hans ansvar. Det må derfor også subsidiært vurderes om Knarrum selv har medvirket til ulykken, jfr. skadeserstatningsloven §5-1.
Også beviset for årsakssammenheng svikter. Det er den som krever erstatning som må føre bevis for at det foreligger årsaksammenheng og som også har bevisbyrden. Slik er norsk rett. Dette er lagt til grunn i en lang rekke dommer, bl.a. i Rt-1974-1160 (P-pilledommen) og Rt-1979-1224 (
Dampkjeldommen). At bevisbyrden er snudd i enkelte tilfeller skyldes spesiell lovhjemmel.
I den foreliggende sak er det ikke rimelig sannsynlighetsovervekt for at størrelsen på hjelmen var årsaken til at den falt av. Det er like nærliggende at naglingen for hakefestet var svak og sviktet. Det er bare rapporten fra Statens teknologiske institutt som med tyngde uttaler seg om hvorfor hjelmen falt av. Av rapporten fremgår at begge hakeremsnaglene var dårlige. Om hjelmens størrelse uttales det at dette "muligens" kan ha vært en medvirkende årsak til at festet røk. Legges dette til grunn, er det ikke rimelig sannsynlighetsovervekt for at hjelmens størrelse var årsaken til at den falt av. At hjelmen skulle ha forskjøvet seg - slik ankemotparten mener - er en ren gjetning. Ved statsadvokatens henleggelse ble det ikke uttalt noe om hjelmens størrelse som årsak til skaden, men det ble antydet at størrelsen kunne hatt betydning for skadeomfanget.
Etterforskningen etter ulykken var grundig. Det er bare en liten del av etterforskningsdokumentene som er fremlagt i rettssaken. Under etterforskningen ble det som var mulig gjort for å sikre bevis i saken, og ankemotparten har hele veien hatt fullt innsyn i dokumentene; Staten har ikke holdt noe skjult.
Om retten kommer til at Staten skal ilegges ansvar for ikkeøkonomisk skade, gjøres det subsidiært gjeldende at de beløp byretten fastsatte, var for høye. De beløp som er tilkjent i rettspraksis, ligger betydelig lavere.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Ankemotparten - Reidun, Ann-Helen, Merete og Dag Magne Knarrum - har i hovedsak anført:
Saken er generelt bedre opplyst for lagmannsretten enn for byretten, ett eksempel er vernelederinstruksen. Etterforskningen i saken brakte ikke frem tilstrekkelige opplysninger i forhold til arbeidsmiljøloven, og ansvaret for politimester og Justisdepartementet ble ikke fulgt opp. En annen ulykke ville ikke blitt avsluttet med en slik henleggelse som i denne sak. For lagmannsretten har det kommet frem opplysninger i saken som det var av betydning for familien Knarrum å få belyst pga. den utilfredstillende etterforskningen. Det er bare gjennom saksanlegget at familien Knarrum kunne få denne oppklaring.
Slik saken er blitt opplyst, har man også fått en delvis forklaring på hvorfor ulykken kunne skje. Man visste at den store hjelmen hadde betydning for ulykkens forløp, men årsaken til ulykken var ikke klar. Det må reises spørsmål om hvorfor Knarrum ikke ble oppmerksom på fotgjengeren, og det er sannsynlig at dette skyldtes uoppmerksomhet pga. hjelmens manglende tilpassing. Hjelmen kan ha blitt sittende skjevt pga. vindtrykket og det er mulig at Knarrum var i ferd med å rette på hjelmen.
Etterforskningen i saken ble foretatt av Stavanger politikammer som på grunn av det nære naboskap ikke hadde tilstrekkelig kritisk syn. Også om hjelmen er det kommet frem nye opplysninger, bl.a. ble hjelmer diskutert på det kurset Knarrum deltok i, og det er også kommet frem at Knarrum da henvendte seg til Husum og viste hvordan hjelmen kunne dreies rundt hodet. Også Husum selv har kommet frem med nye opplysninger i saken.
Situasjonen i 1984 var at det ved flere politikamre fantes hjelmer som gikk på omgang og som ikke var individuelt tilpasset. Dette var en helt uakseptabel situasjon, og en ulykke måtte komme - ulykken rammet Knarrum. Da først viste det seg at det ikke var problemer med budsjettmessig dekning for nye hjelmer.
Når det gjelder årsakssammenhengen, spilte hjelmen en sentral rolle. Hjelmens manglende tilpassing medførte at Knarrum ikke kunne konsentrere seg om kjøringen hele tiden. Den manglende tilpassing var dertil en sannsynlig medvirkende årsak til selve hendelsesforløpet. Det må legges til grunn at hjelmen falt av i det han støtte sammen med den unge piken og at Knarrum var uten hjelm da han falt i veibanen. At hakeremmen røk skyldtes også den dårlige tilpassingen. Hjelmen var bevegelig, og dette medførte en ekstra belastning på hakeremmen. Dette skulle vært klarlagt av Staten under etterforskningen. En individuelt veltilpasset hjelm ville ikke falt av, og Knarrum ville sannsynligvis unngått å bli skadet i hodet.
Det gjelder ingen spesiell bevisbyrderegel ved erstatningssaker. Det er ingen regel om at tvilen skal komme skadelidte til skade - domstolene står fritt og må bruke skjønn. Utviklingen går i retning av å styrke skadelidtes stilling; yrkesskadeserstatningsloven fra 1989 er et eksempel på dette, og også forurensningsloven og produktansvarsloven, som alle inneholder bestemmelser om omvendt bevisbyrde. Det eksisterer ingen generell regel om tvilsrisiko ved årsakssammenheng, og tas rettsutviklingen i betraktning - representert ved de forannevnte lover - må det vises et romslig skjønn til fordel for skadelidte. Det er også ofte slik at det er skadevolder som har muligheten til å sikre bevis. I den foreliggende sak var dette Statens oppgave, og det er Staten som må dokumentere og bevise årsakssammenhengen. Tvil om årsaksammenhengen går ut over skadevolderen når det er han som skulle sikret bevisene.
Ved spørsmålet om Knarrums medvirkning er det flere forhold som ikke kan tillegges vekt. Risiko i yrkessammenheng er ett av dem, jfr. NOU 1988 nr. 6 side 28 flg. Etter yrkesskadeforsikringsloven fra 1989 får eventuell medvirkning fra skadelidte bare betydning for ham selv og kun når det er utvist forsett eller grov uaktsomhet. I 1984 var det mange i politiet som måtte kjøre med hjelmer som var for store; det sier noe om mentaliteten generelt. Justisdepartementet var helt på det rene med hvilken risiko det innebar å stille store motorsykler til disposisjon uten kjørehjelmer som var gode nok. Den minste hjelmen ved Rogaland politikammer var ubrukelig og farlig fordi øretelefonen var løs. Knarrum kunne derfor ikke bruke denne hjelmen. Man vet ikke hvor lenge dette hadde vart og om det var derfor Knarrum klaget mens han var på kurset. Man vet heller ikke om sambandsutstyret i den lille hjelmen var forsøkt reparert, eventuelt hvorfor den ble liggende som den var - på dette punkt er saken fortsatt ikke godt nok opplyst. Husum må ha visst at bare en hjelm var tilgjengelig, og det er sannsynlig at det var nettopp dette Knarrum tok opp i sine samtaler med departementet. Det vil under enhver omstendighet være i strid med den alminnelige rettsoppfatning å legge til grunn at Knarrum medvirket til ulykken.
Når det gjelder ansvarsgrunnlaget for det krav som er fremmet i saken, må det foreligge grov uaktsomhet, jfr. skadeserstatningsloven §3-5. Ved vurderingen av om det foreligger grov uaktsomhet - et markert avvik fra det forsvarlige - må det også sees hen til de krav som må stilles til virksomheten etter arbeidsmiljøloven §9. Det var en fundamental brist av Justisdepartementet at det ikke var sørget for individuelt tilpassede hjelmer. Husum var, som leder for materiellkontoret i Justisdepartementet, bl.a. ansvarlig for at det ble skaffet adekvat sikkerhetsutstyr for motorsykkeltjenesten. I tillegg var han også verneleder for politietaten og som sådan underlagt en egen instruks for dette. Vernelederens administrative plassering fremgår av forskriftene for vernepersonale av 20. august 1980 §7. Etter denne bestemmelse var Husum direkte underlagt departementets ledelse, dvs. departementsråden. Som verneleder var Husum høyeste leder for sikkerheten i politietaten med sentral plassering i departementet og med egen myndighet. Med det ansvarsområde og den myndighet Husum hadde - både som leder for materiellkontoret og som verneleder - hadde han all mulig oppfordring til å rydde opp i situasjonen mht. mangelfullt utstyr, bl.a. hjelmer, som var påkrevet for motorsykkeltjenesten.
Ikke bare Husum har opptrådt grovt uaktsomt, også politimesteren i Rogaland må bebreides for ikke å ha vært tilstrekkelig årvåken i spørsmålet om sikkerhet, særlig mht. individuelt tilpassede hjelmer. Også politimesteren har opptrådt grovt uaktsomt. I det hele har de krav som må stilles til motorsykkeltjenesten i politiet vært tilsidesatt av såvel Justisdepartement som politimester. Av økonomiske grunner sparte man på sikkerhetstiltakene.
Arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven §2-1 må også omfatte ansvar for ikke-økonomisk skade. Lovens ordlyd inneholder ingen begrensning forsåvidt. Ordet "skade" i §2-1 har samme betydning som i loven tittel og i overskriften til kapittel 3. Det tilsvarende ord på engelsk - "damage" - benyttes også i denne vide betydning.
Skadeserstatningsloven §3-5 kan ikke forstås slik at den bare omfatter et direkte person- eller organansvar. De innledende ord i bestemmelsen må forstås ut fra vanlig lovtolkning, og på grammatisk grunnlag kan det ikke trekkes grenser. Ut fra vanlig språklig forståelse må §3-5 også omfatte arbeidsgiveren. Det er ikke relevant å trekke inn loven §3-6, slik motparten har gjort. Dette er en spesialregel som ikke nødvendigvis omfatter det vanlige arbeidsgiveransvar, og regelen trekker andre grenser for hvem som er ansvarlig. Så lenge det er utvist grov uaktsomhet, må "skade" i §2-1 også omfatte ikke-økonomisk skade.
Arbeidsgiveransvaret er av gammel dato, men ansvaret har vært gjenstand for en utvikling. Lovgivning og dommer av eldre dato har derfor liten eller ingen vekt idag. Opprinnelig var erstatning for ikke-økonomisk skade, dvs. oppreisning, gjort avhengig av om det var begått en straffbar handling, jfr. straffeloven ikr l. §19 slik den opprinnelig lød. Det ble senere foretatt endringer flere steder i lovverket, under hensyn til den generelle rettsutvikling. Eksempelvis ble vilkårene for oppreisning frigjort fra straffbare forhold, og subjektive betingelser for erstatning ble i det hele etterhvert tillagt mindre eller ingen betydning. Dommen i Rt-1913-619 er basert på Getz' lære slik den fremsto i hans utkast til straffelov fra 1893. Forut for dommen var straffeloven ikrafttredelseslov endret, og dommen synes å bero på en misforståelse av loven og dens hensikt. Dommen gir ikke en relevant refleks av hva lovgiveren den gang mente.
Dommen i Rt-1937-263 kan heller ikke tillegges vekt, det henvises bare til 1913-dommen. Dommen fra 1937 gir ikke uttrykk for dagens rettsoppfatning i spørsmålet om oppreisning. Fra tid til annen må domstolene vurdere om lovgivning og rettspraksis gjenspeiler den rådende rettsoppfatning. I denne sak kan man ikke bygge på en 300 år gammel rettstilstand basert på det gamle husbondansvaret i NL 3-21-2. Dagens lov er klar, og det er denne som må tolkes på naturlig måte. Oppreisningsregelen i skadeserstatningsloven §3-5 kom inn i loven i 1973 og bestemmelsen må gis en egen individuell fortolkning. Det står intet i forarbeidene om at bestemmelsen ikke omfatter arbeidsgiveransvaret.
I juridisk teori er det tildels gitt uttrykk for et uholdbart syn i spørsmålet om hva arbeidsgiveransvaret omfatter. Flere forfattere har ikke analysert problemstillingen nærmere. Dette gjelder f.eks. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1987) side 188 og 189. Bilansvarsloven har en uttrykkelig bestemmelse om hvor langt ansvaret for ikke-økonomisk skade går, og det taler for at det ikke er noen begrensning der oppreisning følger av alminnelig lovtolkning.
Det er ingen reell grunn til at erstatning for ikke-økonomisk skade skal stå i en annen stilling enn det vanlige økonomiske tap som arbeidsgiveren kan holdes ansvarlig for. De hensyn som begrunner ansvar for arbeidsgiveren, står like sterkt enten det dreier seg om økonomisk eller ikke-økonomisk skade. I den utstrekning det er hevdet at oppreisning faller utenfor arbeidsgiveransvaret, skyldes dette andre grunner, bl.a. det prinsipielle grunnsynet på hvilke tap som har erstatningsrettslig vern.
I realiteten er det mange skadelidte som idag får dekket det ikke-økonomiske tap under arbeidsgiveransvaret. Dette skjedde både ved Ekofisk-ulykken og Scandinavian Star. I begge tilfeller ble det lagt til grunn en borgerlig romslighet som også omfattet oppreisning. Dette viser at det er rimelig å la arbeidsgiveransvaret også omfatte oppreisning.
Slik §2-1 i skadeserstatningsloven er formulert, er det en skjønnsmessig avgjørelse om erstatning for ikke-økonomisk skade skal gis.
Det er sikker rett at juridiske personer har organansvar, og det gjelder også for Staten. Tilsynelatende er rettsutviklingen blitt hengende igjen idet man for offentlige organer fortsatt baserer seg på Morgenstiernes artikkel i Rt-1887-1. Det er idag ingen grunn til å reservere organansvaret for handlinger foretatt av Statens øverste ledelse. Reelle hensyn taler for at dette ansvar også bør omfatte handlinger foretatt av andre i statsforvaltningen. Med det ansvar og den myndighet Husum hadde for materiellkontoret - og som verneleder - handlet han på sitt område for Staten som sådan; det var han som var ansvarlig for å organisere virksomheten for sitt område og iverksette tiltak som var nødvendig. I sivilombudsmannens avgjørelse i sak nr. 694/86 ble det nok sett hen til den "gamle lære", men resultatet var urimelig og han anbefalte at oppreisning ble gitt. Tysk og fransk rett har ikke trukket de snevre grenser for organansvaret som hevdes å gjelde i Norge.
Det saken i realiteten gjelder, er hvilke konsekvenser det har at et organ skal ivareta sikkerhet på arbeidsplassen. Det må sees hen til hvorledes myndigheten er fordelt, og ansvaret må festes der fullmakten og myndigheten er. Hvis ikke, er organansvaret uten egentlig innhold. Departementsråden i Justisdepartementet hadde ingen kunnskap om materiellkontoret og sikkerhetsspørsmål i den sammenheng. Organansvaret må derfor ligge på et lavere plan i departementet. I motsatt fall settes det for strenge krav til organansvaret. Forskjellige virksomheter er organisert på ulik måte, og dette kan ofte bero på tilfeldigheter. Det er ikke grunnlag for å behandle store aksjeselskaper anderledes enn små, og en kommunes størrelse bør ikke være avgjørende for skadelidtes stilling. Det er i det hele ikke holdbart å ha regler som avskjærer skadelidte erstatning ut fra hvordan virksomheten er organisert. Erstatningsansvaret må reflektere selskapets eller myndighetenes egen ansvarsfordeling. Etter gjeldende rett er det intet til hinder for at det gis oppreisning under organansvaret.
Under enhver omstendighet må Staten være ansvarlig fordi Husum var verneleder, dvs. sikkerhetssjef med egen myndighet i henhold til regler for dette. For dette ansvarsområde var han direkte underlagt departementets ledelse. En verneleder må i alle fall forplikte virksomheten innenfor sitt myndighetsområde. Noe annet ville være å fjerne det selvstendige ansvar en verneleder har.
Det er ellers ikke grunnlag for å sette ned erstatningens størrelse. Familien Knarrums smerte og savn over tapet av familiefaren tilsier at erstatningen heller burde være høyere. Det er i seg selv rimelig at det betales erstatning for smerten og savnet, og det bør vises romslighet på dette punkt. Byrettens dom gir uttrykk for norsk rett slik den bør være - og dommen er i samsvar med en grunnleggende rettferdighetsoppfatning.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes.
2. Reidun, Ann-Helen, Merete og Dag Magne Knarrum tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - lagdommerne Gussgard og Lossius, tilkalt dommer byrettsdommer Moksness samt meddommerne Bangseid og Berger - har kommet til et annet resultat enn byrettens flertall og bemerker:
Et grunnleggende vilkår for at Staten skal kunne bli pålagt å yte erstatning for ikke-økonomisk skade til Knarrums etterlatte, er at det kan tilskrives grov uaktsomhet fra Statens side at Knarrum benyttet en for stor hjelm da ulykken skjedde. Byrettens flertall har funnet det grovt uaktsomt av Justisdepartementet "å ikke foreta seg noe i et så viktig spørsmål", etter at Knarrum hadde snakket med byråsjef Husum og/eller Bjørkvang om manglende tilpassing av hjelmen.
Etter bevisførselen legges det til grunn at Rogaland politikammer hadde bedt om og fått utlevert to hjelmer i størrelse 58 og 61-62, hvorav den minste ofte ble benyttet av Knarrum. Den synes også å ha passet ham. Det er uklart når sambandsutstyret i denne hjelmen ble dårlig. Det er ikke klarlagt om sambandsutstyret ble forsøkt reparert etter at instruktørkurset ble holdt, men det legges til grunn at det ikke var noe i veien med hjelmen i seg selv ettersom den fra tid til annen sommeren 1984 ble benyttet - slik den var - av andre enn Knarrum. På tidspunktet for ulykken er det ikke noe som tyder på at hjelmen ikke fortsatt var fullt brukbar som hjelm, eventuelt etter at den løse øretelefonen var festet eller fjernet. Etter bevisførselen må det legges til grunn at hjelmen var tilgjengelig. Knarrum tok ikke opp internt ved politikammeret at det var nødvendig med ny hjelm med sambandsutstyr som var i orden, verken hans nærmeste overordnede eller politimesteren kan huske å ha mottatt noen slik konkret forespørsel. Heller ingen andre vitner i saken har kunnet opplyse noe om dette. En annen sak er at det ved politikammeret var diskusjon om bl.a. hjelmtypen og overgang til integralhjelm. Politimesteren kan ikke bebreides for at Knarrum kjørte med for stor hjelm.
Knarrums henvendelse til Husum på instruktørkurset, 5-6 måneder før ulykken, kom som ledd i en diskusjon om politimotorsyklistenes utstyr var tilstrekkelig egnet. Knarrum må ha ment at det ikke var tilfelle da han opplyste at hans hjelm var for stor for ham. Husum oppfattet det slik at Knarrum hevdet at Rogaland politikammer bare hadde fått utlevert denne ene hjelmen, en opplysning som Husum stilte seg undrende til, idet politikammeret ifølge departementets oppgaver skulle ha fått utlevert to hjelmer. Han undersøkte saken nærmere, men konstaterte at det som var blitt opplyst, ikke var riktig; Rogaland politikammer hadde fått to hjelmer i ulik størrelse slik det var søkt om. Etter dette foretok ikke Husum seg mer i tilknytning til Knarrums besværelse over hjelmen, idet han fant klagen grunnløs.
I ettertid kan man si at det ville ha vært en fordel om byråsjef Husum den gang også hadde forvisset seg om at begge hjelmene var i fullgod stand. At han ikke gjorde det, kan imidlertid ikke bebreides ham som uaktsomt - og iallefall ikke som grovt uaktsomt.
Hva som ble tatt opp av Knarrum i den eller de telefonsamtaler han hadde med Justisdepartementet, er det ikke brakt klarhet i. Det finnes ikke godtgjort at han skal ha spurt om ny hjelm i størrelse 58 - langt mindre at han skal ha blitt nektet slik hjelm.
Det brev kursdeltagerne sendte departementet, var en generell påpekning av manglende sikkerhetsutstyr, men uten at bestemte personer eller politikamre ble trukket frem. Lagmannsrettens flertall finner ikke å kunne legge til grunn at Knarrums bruk av for stor hjelm og de skader han pådro seg, var utslag av en generell risiko ved det utstyr politimotorsyklistene hadde til disposisjon.
Etter flertallets oppfatning kan verken politimesteren, Husum eller andre i Justisdepartementet lastes for at Knarrum benyttet en hjelm som var for stor da ulykken skjedde og heller ikke for de skader han pådro seg. Den ankende part må på dette grunnlag frifinnes, og det er ikke nødvendig å ta stilling til ankemotpartens øvrige anførsler, derunder spørsmålet om årsakssammenheng.
Lagmannsrettens mindretall - meddommerne Nordlie og Marås er enige i at det ikke legges politimesteren og Husum noe personlig til last, men ser det slik at Justisdepartementet ikke gjorde tilstrekkelig for å understreke viktigheten av personlig sikkerhet og sørge for godt nok sikkerhetsutstyr. Ulykken som rammet Knarrum var utslag av den generelle risiko ved det utstyr som da fantes. Dette må Staten, som Knarrums arbeidsgiver, bære ansvaret for, og Staten må være ansvarlig også for ikkeøkonomisk skade.
I det følgende legges flertallets standpunkt til grunn.
Anken har ført frem og tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 får anvendelse. Avgjørelsen har ikke medført tvil, og det finnes heller ikke å foreligge annet grunnlag for unntak fra tvistemålsloven §172 første ledd. I samsvar med hovedregelen bør ankemotpartene da erstatte den ankende parts omkostninger for byretten og lagmannsretten. Etter tvistemålsloven §178 annet ledd bør ankemotpartene hefte solidarisk for saksomkostningsbeløpet. Advokat Meyer har levert omkostningsoppgave som viser kr 75.598 i samlede omkostninger for byrett og lagmannsrett, hvorav kr 9.198 er utgifter i anledning saken. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er avsagt under dissens i spørsmålet om Statens erstatningsansvar, men er ellers enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Reidun Knarrum, Ann-Helen Knarrum, Merete Knarrum og Dag Magne Knarrum, de tre sistnevnte v/verge, - en for alle og alle for en - 75.598 - syttifemtusenfemhundreognittiåtte - kroner til Staten v/Justisdepartementet innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.