Rt-1937-263
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-04-27 |
| Publisert: | Rt-1937-263 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 58/1 s.å. |
| Parter: | Otto Jacobsen og hustru Hanna (advokat H. Wellén, opnevnt) mot Norges Statsbaner (advokat P. Seeberg). |
| Forfatter: | Dahl, Lie, Aars, Hanssen, Stang, Evensen, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §21, §19 |
Sakens gjenstand og nærmere omstendigheter fremgår av den av Drammens byrett med domsmenn den 21. oktober 1934 avsagte dom. Domsslutningen er sålydende: «Norges Statsbaner ved Hovedstyret i Oslo dømmes til å betale til papirarbeider Otto Jacobsen og hustru Hanna kr. 3000 med 5 pct. renter fra 31. oktober 1933 til betaling skjer. I saksomkostninger betaler Norges Statsbaner ved Hovedstyret i Oslo til statskassen kr. 650.»
Dommen er av papirarbeider Otto Jacobsen og hustru Hanna Jacobsen påanket til Høiesterett. Det hevdes i ankeerklæringen at byrettens dom er feilaktig forsåvidt det i dommen er antatt: at Signe Jacobsen ikke kan ansees for å være helt uten skyld i ulykken, at det ikke er bevist noe forhold fra jernbanens side eller fra noen jernbanefunksjonær, som kan karakteriseres som grov uaktsomhet, at Signe Jacobsens forsorg av sine foreldre i 5 års tid umiddelbart før hun døde, bare har hatt en verdi av 600 kroner pr. år, at det ved erstatningens ansettelse kan komme i betraktning at saksøkerne muligens vil få pensjon av Drammens kommunale alderdomspensjonsinnretning, og at det ikke kan tilkjennes de ankende opreisning (ikrafttredelseslovens §21, 2net ledd, jfr. §19, 2net ledd).
For de ankende parter som er bevilget fri sakførsel også for Høiesterett, har den opnevnte sakfører nedlagt sådan påstand: «1. At Norges Statsbaner ved Hovedstyret i Oslo dømmes til å betale papirarbeider Otto Jacobsen og nu avdøde hustru Hanna Jacobsen, Drammen, erstatning og opreisning efter rettens skjønn med 5 pct. renter p. a. av domsbeløpet fra 31. oktober 1933 til betaling skjer. 2. At Norges Statsbaner tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige som om saken ikke hadde vært benefisert. 3. At det fastsettes salær til undertegnede advokat Harald Wellén for utførelsen av saken i Høiesterett som opnevnt sakfører for de ankende parter.»
Norges Statsbaner ved Hovedstyret i Oslo har erklært motanke. Det anføres i erklæringen at byrettsdommen må ansees feilaktig forsåvidt det i denne er avgjort at Signe Jacobsen var sine foreldres forsørger, at hennes direkte økonomiske ydelse til hjemmet kan ansettes til kr. 25 pr. måned, og at verdien av hennes assistanse som hushjelp kan ansettes til kr. 25 pr. måned, samt at forskjellige forhold ved anordningen av den pågjeldende jernbaneovergang må tilregnes jernbanens vedkommende som en erstatningsbetingende uaktsomhet.
Side:264
Den motankende part har påstått sig frifunnet og tilkjent saksomkostninger ved byrett og Høiesterett.
Til bruk for Høiesterett er ved Drammen byrett avholdt en bevisoptagelse med 6 rettsmøter i tiden fra 7. juni til 15. oktober 1935. Herunder er avgitt forklaring av de ankende parter hvorhos er avhørt i alt 20 vidner av hvilke 13 allerede har forklart sig for byretten. For øvrig er fremlagt en del nye dokumenter som ikke finnes å ha bragt saken i noen vesentlig forandret stilling.
Høiesterett kommer delvis til et annet resultat enn byretten.
Efter Høiesteretts mening kan Signe Jacobsen ikke tilregnes noen skyld for den inntrufne ulykke. Av de forklaringer som under bevisoptagelsen er avgitt av hennes foreldre, fremgår det ikke at hun var vitende om at det stod signal med rødt lys helt til bommene kom op i vertikal stilling. Tvert imot har hennes far forklart at han ikke kan si hvorledes avdøde har forstått signalsystemet ved Grønlands-overgangen, fordi det er noe de aldri har snakket om. Men selv om Signe Jacobsen antas å ha hatt kjennskap til hvor lenge signallyset i gaten viste rødt, finnes hun allikevel ikke ved anledningen å ha utvist en uaktsomhet som kan berettige til for noen del å gjøre henne ansvarlig for ulykken. Man anser det forsåvidt avgjørende at de av Jernbanen i gaten anbragte advarselsskilter var uklare og iallfall for det enes vedkommende likefrem villedende, idet det ligger nær derav å dra den slutning at passasjen over jernbanelinjen er fri når klokken ikke høres. Det finnes også diskulperende for avdøde at det efter de for Høiesterett foreliggende oplysninger må antas å ha vært en av jernbanens vedkommende (tårnvakten) tolerert praksis at det trafikerende publikum - kjørende og gående - har gått like inntil bommene og begynt overgangen over jernbanelinjen så snart disse hevet sig, uten å avvente at de var kommet i loddrett stiling. Det som tårnvakten har påtalt synes alene eller iallfall vesentlig å være at folk til dels har sneket sig over linjen mens bommene har vært senket.
Hvad dernest angår jernbanens forhold er Høiesterett enig med byretten i at overkjørselen må tilregnes banens vedkommende som en ansvarsbegrunnende uaktsomhet, og kan forsåvidt i vesentlige deler tiltre byrettens begrunnelse. Som forholdene lå an ved den sterkt trafikerte Grønlands-overgang, var det jernbanens ubetingede plikt under alle omstendigheter å dra omsorg for stengning av overgangen ved enhver passasje av tog eller lokomotiv. Når ulykken allikevel har kunnet inntreffe, kan dette alene skyldes at jernbanens sikkerhetstjeneste - som nærmere påvist av byretten - har sviktet i så vesentlige punkter at det må medføre erstatningsansvar overfor den forulykkedes efterlatte. At sikkerhetsanordningen ved heromhandlede overgang i det hele har vært utilstrekkelig og utilfredsstillende fremgår også av trafikkoverinspektør Bergs oplysning under bevisoptagelsen om at det før den under
Side:265
saken omtvistede ulykke flere ganger har hendt at togene har sneiet bort i biler som har kjørt over linjen uten hensyn til lyssignalene.
Efter de foreliggende oplysninger om stasjonsbetjent Reiersens tilstand efter den ham overgåtte skade må man anta at han har vært lite skikket for den meget ansvarsfulle stilling som vaktmann i tårnet. Som saken for øvrig ligger an, finner man det imidlertid ufornødent å avgjøre om det kan begrunne ansvar for jernbanen at den til tross herfor har betrodd ham stillingen.
Høiesterett finner efter det anførte at den hele skyld for ulykken må legges på Statsbanene, og antar da at det erstatningsbeløp som byretten har tilkjent de ankende parter for økonomisk skade ved tap av forsørger, bør forhøles til kr. 6000. At avdøde efter å være flyttet hjem delvis har forsørget sine foreldre finnes efter det foreliggende ikke å være tvilsomt. Det er oplyst under saken at avdødes mor i 1936 er avgått ved døden, og det må antas at faren som følge herav er blitt enn mere avhengig av huslig hjelp. At avdøde, om hun hadde levet, vilde ha fortsatt med å yde ham sådan hjelp, er det efter sakens oplysninger ingen grunn til å betvile. Ved ansettelsen av erstatningen kan Høiesterett ikke med byretten finne det berettiget å ta hensyn til at Otto Jacobsen efter det fylte 70de år muligens kan opnå pensjon av Drammen kommunale alderdomspensjonsinnretning. Efter de foreliggende oplysninger synes det tvilsomt om han vil opnå sådan pensjon. Men også under forutsetning herom må det være innlysende at tapet av datterens hjelp vil medføre en forringelse av hans økonomiske kår som jernbanen plikter å holde ham skadesløs for.
Høiesterett finner det ikke nødvendig å avgjøre om jernbanens forhold har karakter av grov uaktsomhet, idet man antar at de ankende parters krav om opreisning i medhold av ikrafttredelseslovens §21, annet ledd, jfr. §19, anet ledd, heller ikke under denne forutsetning vil kunne tas til følge. De nevnte lovbestemmelser antas å måtte forståes således at opreisning under de foreliggende omstendigheter ikke kan pålegges jernbanen, men alene de tjenestemenn som personlig er skyldige i den utviste uaktsomhet, jfr. høiesterettsdom i Rt-1913-619.
Man finner det ufornødent her å ta standpunkt til spørsmålet om en juridisk person (eler en statsinstitusjon) plikter opreisning når dens ledelse har voldt skade ved grov uaktsomhet. Det kan ikke sees å være påstått at det er vist grov uaktsomhet av Statsbanenes ledelse (Hovedstyret).
Efter resultatet antas Statsbanene å burde tilsvare det offentlige sakens omkostninger for begge retter.
Dommerne Stang og Evensen og justitiarius Berg er i resultatet enig med flertallet, men vi finner at det ikke er noe å si på det tekniske arrangement, hvis det bare betjenes riktig; men dette blev i nærværende tilfelle ikke gjort, idet vaktmannen i tårnet begynte å heve grindene uten å vente på tog nr. 807 som var forsinket og når som helst kunde ventes. Han
Side:266
gav derved adgang for de veifarende til å passere planovergangen, og det kan ikke bebreides Signe Jacobsen at hun da trodde hun trygt kunde gå over linjen. Opreisning bør det ikke være tale om å tilkjenne, selv om dertil måtte være anledning hvad vi ikke finner grunn til å uttale oss om.
Domsslutning:
Norges Statsbaner betaler til papirarbeider Otto Jacobsen og hustru Hannas dødsbo kr. 6000 med 5 av hundre i årlig rente derav fra 31. oktober 1933 til betaling skjer. I saksomkostninger for byretten og Høiesterett betaler Norges Statsbaner til det offentlige kr. 2200. Opfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av Høiesteretts dom. Salæret for den opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Wellén fastsettes til kr. 800.
Av byrettens dom:
Den 1. mars 1933 blev papirarbeider Otto Jacobsens og hustru Hanna Jacobsens datter Signe Jacobsen påkjørt av tog som utgikk fra Drammens jernbanestasjon kl. 14.02, idet hun skulde passere planovergangen på Grønland i Drammen. Signe Jacobsen avgikk ved døden. Foreldrene Otto Jacobsen og hustru har saksøkt Norges Statsbaner. - - -
Saksøkeren Otto Jacobsen har oplyst at han er født xx.xx.1871. Han er papirfabrikkarbeider. Hans hustru Hanna Jacobsen er født i 1867. Videre har Otto Jacobsen og hustru oplyst at mannen var arbeidsledig da ulykken skjedde og hadde så å si ikke noen fortjeneste. - - - Datteren Signe som da ulykken inntraff, var 28 år gammel, hadde siden hun kom hjem ved morens sykdom sagt op sin tjeneste i Oslo for å være foreldrene til hjelp og støtte. I Oslo hadde hun hatt en lønn av kr. 60 à kr. 65 pr. måned samt alt i huset hvor hun bodde. Signe utførte i hjemmet hos sine foreldre alt det arbeide som almindeligvis påligger en husmor eller en husmor og tjenerhjelp. Selv hadde Signe Jacobsen ved rengjøringsarbeide og ved det som leilighetsvis kunde falle ved vask eller ved opvartning en fortjeneste utenom hjemmet av ca. kr. 34 pr. måned. I sitt hjem hadde hun ingen lønn for sitt arbeide. - - - Hun antas å ha latt, sine foreldre få ca. kr. 25 pr. måned av sin fortjeneste utenfor hjemmet. Hennes arbeide i hjemmet som hushjelp for sine foreldre anser retten for å kunne verdsettes til kr. 25 pr. måned. Retten finner bevist at Signe Jacobsen har vært til forsorg for sine foreldre i antagelig 5 års tid umiddelbart forut for hun døde.
Om ulykken finner retten det oplyst at Signe Jacobsen kom til planovergangen da bommene nedsenkedes eller allerede var helt nedsenket, og at hun blev stående inntil bommene igjen blev hevet opad, men gikk frem før bommene var kommet helt i loddrett stillng. Retten har ikke kunnet opgjøre sig noen bestemt mening om det nøiaktige gradantall for bommenes stilling da Signe Jacobsen gikk under dem. Det har her bare kunnet dreie sig om sekunder, idet bommenes opheisning fra horisontal stilling ikke tar mere enn 13-14 sekunder, og idet Signe Jacobsen antagelig ikke har hatt mere enn 10-15 skritt å gå før hun fra sin plass like utenfor bommen nådde frem til den nærmeste jernbaneskinne og der blev påtruffet av toget. - - - På hver side av plan overgangen
Side:267
er det lyssignaler på høire side for den trafikk som kommer til planovergangen fra Strømsø torv à regne, og likeså på høire side på den annen side av planovergangen for den trafikk som kommer fra den øvre del av Grønland. Men begge lyssignaler står et stykke lengere inn i gaten enn der hvor bommene i nedsenket tilstand blir stående - på den side hvor Signe Jacobsen kom og blev stående en 4-5 meter inn i gaten fra bommen. Folk som står helt inn til bommen og venter, kan således ikke se lyssignalene, men vilde se efter lyssignalene før de går over baneovergangen, må de gå tilsvarende lengde tilbake igjen fra bommen, for det røde og det hvite signal - det ene over det annet - har en traktformet skjerm omkring sig. Like i nærheten av lyssignalet og godt synlig står det opslått 2 skilter med påskrift, det ene «Stopp når rødt lys tendes og klokken ringer» - og det annet med påskrift «Giv akt! Når klokken høres, må ingen passere over jernbanelinjen». Men om disse advarselsskilter - - - er det oplyst i saken at de har stått sådan og har hatt samme påskrift siden før en forandring i arrangementet for bommenes senkning og klokkeringningen for senkningen fant sted fra desember 1931. Før nyordningen i de to her nevnte retninger fra 13. desember 1931 fant sted, ringte klokken både når bommene senkedes ned og når bommene lå nede i horisontal stilling og når bommene hevedes op til helt vertikal stilling. Men efter arrangementet med senkningen og ringningen fra desember 1931 ringer klokken kun når bommene senkes ned. Den ophører å ringe så snart bommene er kommet i horisontal stilling og ringer heller ikke når bommene heves op. Retten skal her tilføie at det øverste av skiltene: «Stopp når rødt lys tendes og klokken ringer» fremdeles svarer til hensikten med den advarsel som gis, men det annet skilt: «Giv akt! Når klokken høres må ingen passere over jernbanelinjen» er ufullstendig efter arrangementet i desember 1931 når ingen klokke høres når bommene står horisontalt, og heller ikke når bommene heves, enskjønt meningen sådan som jernbanens vedkommende ingeniører har fremholdt under saken, er den at ingen skal passere forbi de opslåtte skilter så lenge lyssignalet viser rødt lys. Lyssignalet viser rødt lys helt til bommen er kommet i vertikal stilling.
Fra jernbanens prosessfullmektig er det i saken fremholdt at trafikerende i gaten ikke har lov til å gå forbi det sted hvor det røde signal står som advarsel mot å gå frem, således ikke helt frem til bommene når de er senket eller, under nedsenkningen. Det røde lys trer frem fra samme øieblikk bommene kommer i nedadgående. Jernbanens ingeniører har også fremholdt at dette har sin hensikt deri at jernbanen ikke vil at trafikken skal komme helt frem til bommene under nedsenkning eller under deres horisontale stilling, fordi trafikksikkerheten derved skal bli så meget større, og fordi jernbanen ikke vil risikere sine bommer så ofte påkjørt som det tidligere ikke sjelden var tilfelle. Retten finner dog om disse forhold ved vidneforklaringene oplyst i saken at det i gaten trafikerende publikum - såvel biler som hestekjøretøier og gående - har pleiet å kjøre eller gå helt frem til bommene når de står nedsenket i horisontal tilstand. Det er videre oplyst i saken fra to av de vidner som har tjenestgjort som tårnvakter i jernbanens tjeneste, at de fra vakttårnet har tilropt publikum eller tilvinket publikum om ikke å kjøre eller gå helt inn til bommene. Men retten skal om det bemerke at retten finner at den måte å søke jernbanens hensikt med advarselsskiltenes avstand
Side:268
fra bommenes plass gjennemført på, ikke har vært effektiv nok, så hensikten har kunnet skje fyldest. Retten er av den mening at jernbanen når den var opmerksom på dette forhold, burde tatt mere effektive forholdsregler til å hindre trafikerende fra å søke sin plass helt inn til bommen. Det er under prosedyren fremholdt at jernbanens arrangement i 1931 blev godtkjent av de kommunale myndigheter, og at det ikke er jernbanens sak å regulere trafikken i gaten overensstemmende med advarselsskiltene i de her omhandlede spørsmål om at publikum skal stanse på en avstand fra bommene. Men retten finner det oplyst at trafikken har gått regelmessig på den måte som foran beskrevet helt frem til nedsenkte bommer, og at jernbanen - hvis effektiv forandring deri skulde kunne skje - hadde hatt selv å opsette tydeligere skilter enn de som nu står med sine påskrifter og med sin plass gir adgang til å forstå, eller å tilkalle politiets bistand til å veilede trafikken på en annen måte enn det trafikerende publikum nu er vant til. - - -
Vaktmannen i tårnet da ulykken skjedde, var Olaf Reiersen, stasjonsbetjent ved Drammens stasjon, 41 år gammel. - - - Den 12. juli 1931 mistet han sin venstre hånd under arbeide i jernbanens tjeneste på Tangenkaien. Denne skade tok sterkt på ham også i sjelelig henseende. - - - Da han fra 17. oktober 1932 blev satt til tjeneste i vakttårnet ved den her omhandlede planovergang, fant han sig lite skikket til den tjeneste. Efter hvert utover høsten fant han at han var nervøs og spesielt at han blev søvnløs. Han søkte ikke sykmelding for det. - - - Derimot har han snakket til stasjonsmester Utgård om det ved forskjellige anledninger, og han talte også til ingeniør Eid om det omkring juletid. - - - Stasjonsmester Utgård har forklart at det er riktig som Reiersen har oplyst at Reiersen flere ganger henvendte sig til ham og bad om å få en stilling ved jernbanen, således på pakkhuset eller kontorstilling eller formannstilling således som Reiersen ønsket. - - - Stasjonsbetjent Reiersen nevnte ved sådanne anledninger for stasjonsmesteren at han fant sig søvnløs, men det er så ofte i jernbanens tjeneste at funksjonærer lider av søvnløshet, så det kunde stasjonsmesteren ikke gjøre noe ved når Reiersen ikke gikk til læge for å følge den vanlige vei om sykmelding. Nervøsitet blev fra Reiersens side ikke omtalt av ham noen gang, såvidt stasjonsmesteren kan erindre. - - -
Efter rettens opfatning av cirkulæret 8. mars 1931 skal det gis signal fra lokomotivet i ethvert tilfelle når tog starter fra plattform nr. 1 til passasje av overgang ved Grønland. Retten skal også efter sin opfatning om at det kan være tvilsomt at denne ordre til enhver tid har vært overholdt, videre anføre at det burde ha vært ført en nøie kontroll med at ordren til enhver tid ikke blev glemt eller anderledes fortolket.
Efter de avhørte vidners prov og efter jernbaneingeniørenes påvisninger av jernbaneområdet, sporarrangementene og av vakttjenesten i tårnet og stillverket finner retten at ulykken er skjedd under forhold som under togavgang og lokomotivskift i hovedsaken har vært følgende: Et høifjellslokomotiv med høide 4,2 meter stod vestenfor Grønlandsovergangen og skulde ned til innsetning i tog ved Drammens stasjon. Da lokomotivet kom, stengte stasjonsbetjent Reiersen passasjen for publikum med bommene. Lokomotivet passerte tårnvakthuset og det har frembragt megen røk under passasjen. Stasjonsbetjent Reiersen hevet bommene da lokomotivet hadde passert planovergangen. Tog nr. 807 fra
Side:269
Drammens stasjon plattform nr. 1 har satt sig i bevegelse noenlunde samtidig med at høifjellslokomotivet satte sig i bevegelse fra sin plass vestenfor planovergangen. Lokomotivet og Vestfold-toget krysset hverandre mellem tårnvakthuset og bybroen et stykke nedenfor vakthuset. Stasjonsbetjent Reiersen har formentlig på grunn av røken fra høifjellslokomotivet ikke sett Vestfold-toget starte fra plattformen ved bybroen. Efter at han var begynt å heve bommene for planovergangen har en bil passert inn på jernbaneskinnene så snart bommene var kommet høit nok til at chaufføren mente at bilen kunde komme under dem. Signe Jacobsen har også satt sig i bevegelse, formodentlig bak bilen, da bommene var under bevning opad. Bilen er såvidt kommet over skinnegangen. Signe Jacobsen nådde frem til den nærmeste skinnegang, men blev der påkjørt av toget. Togføreren for Vestfold-toget må efter de i saken foreliggende - oplysringer antas å ha sett lyssignalet som viste at bommene var nede, da han startet toget nr. 807, idet bommene må antas å ha vært nede for høifjellslokomotivet som kom vestenfra. Da lokomotivføreren for toget ikke var langt fra overgangen og bleve opmerksom på at bommene hevedes, bremset han toget det han formådde, men kunde ikke undgå ulykken. - - -
Blandt de dommer rettsfullmektigene har påberopt, skal her spesielt nevnes: Rt-1926-899 flg., Rt-1930-202 flg., Rt-1933-1092 flg., Rt-1934-476 flg., Rt-1920-5 flg., Rt-1924-486 flg., Rt-1913-619 flg., Rt-1933-110 flg.
Retten finner bevist at Signe Jacobsen ikke kan ansees for å være helt uten skyld i den ulykke som skjedde. Retten bygger i så henseende på det forhold som foran er nevnt om at hun visste om at det stod faresignal med rødt lys helt til bommene kom op i vertikal stilling. - - - Men retten må efter det vidner samstemmig i retten har uttalt om den vanlige trafikk i gaten, anta at hun har forholdt sig overensstemmende med det for trafikken i gaten almindelige at folk gikk helt frem til bommen. Hennes uaktsomhet i forholdet er efter rettens mening ikke stor, men dog som sagt til stede på grunn av hennes kjennskap til faresignalet inntil bommene var kommet helt op. - - -
Retten er av den anskuelse efter bevisene i saken at jernbanen som institusjon og jernbanens funksjonær som hadde vakthold i tårnet, må tillegges uaktsomhetshandlinger som betinger erstatning for økonomisk skade til saksøkerne, hvis saksøkerne kan ansees for å ha lidt økonomisk skade ved tap av forsørger ved sin datter Signes død ved ulykken. Retten finner bevist at Signe Jacobsen delvis har forsørget sine foreldre i omkring 5 år inntil sin død.
Som foran antydet må retten anse det som medvirkende til ulykken at det ikke tilstrekkelig tydelig av varselskiltene fremgikk at lyset viste rødt helt til bommene var kommet op i vertikal stilling, og at det ikke tilstrekkelig tydelig fremgikk at publikum ikke hadde lov til å betre jernbanelegemet så lenge lyssignalet viste rødt, det er inntil bommene var kommet op, selv om ikke klokken ringte. Retten må også anse som et uaktsomhetsforhold at det ikke fra jernbanens side var blitt tatt effektiv forholdsregel til å holde trafikken tilbake til det sted i gaten hvor faresignalet står, istedetfor at den kunde komme helt frem til bommene når jernbanen dog anså det for å henhøre under trafikksikkerheten at publikum ikke skulde komme helt frem til bommene, selv om det er så
Side:270
at det skulde henhøre under politet å føre tilsyn med gatetrafikkens forhold også i den henseende. Videre fremgår det av det retten foran har antydet, at det er rettens mening at et konsis tilkjennegivende om forståelse mellem togførers igangsetning av tog fra plattformene og tårnvakten var en nødvendighet som til enhver tid skulde funksjonere tilfredsstillende. Lydsignalet fra utgående tog var således nødvendig i et tilfelle som det foreliggende, hvor røk for lokomotiv antas å ha hindret utsikten fra tårnet. Som foran sagt finner dog ikke retten bevist at lokomotivføreren på toget ikke har gitt lydsignal. Har han gitt lydsignal, skal det ha vært hørbart i vakttårnet. Tårnvakten må i så fall antas å ha overhørt det. Retten finner videre bevist at tårnvakten må ha visst eller skulde vite at tiden for Vestfold-togets avgang var inne. Det var ingen meddelelse gitt til ham om noen togforsinkelse, da sådan ikke forelå. Stasjonsbetjenten i vakttårnet har efter rettens opfatning handlet for å imøtekomme et ønske publikum i almindelighet har hatt om at ikke kommene skal bli stående for lenge uten nødvendighet som stengsel. Han har derfor påbegynt heisningen av bommene straks høifjellslokomotivet var passert togovergangen vestenfra. Men retten finner bevist at det var uaktsomt handlet at ikke stasjonsbetjenten i vakttårnet heller lot bommene stå i stengsel av overgangen, når togtiden for Vestfoldtoget var inne, og han ikke har sett eller kunnet se om toget kjørte ut fra plattform nr. 1. - - -
Retten finner ikke at den uaktsomhet som retten må anta i en ringe grad er utvist av Signe Jacobsen, kan avskjære hennes foreldre fra å erholde erstatning for den økonomiske skade de blev påført, idet skaden vil bli nærmere bestemt efter rettens skjønn. Jernbanen til stillet straks efter ulykken forulykkedes foreldre et beløp til dekkelse av begravelsesomkostninger og de med dødsfallet straks forbundne utgifter. Uaktsomhetsmomentene fra jernbanens side og forulykkedes side veiet mot hinannen og foreldrenes alder, Signe Jacobsens bidrag til dem og annet som kan ha sin betydning tatt i betraktning, finner retten at saksøkerne bør tilkomme som erstatning 3000 kroner. Retten skal i denne forbindelse tilføie at Drammen har kommunal alderdomspensjonsinnretning, hvorefter de gamle av byens hjemstavnsberettigede kan komme til å få pensjon ved sitt fylte 70de år, såfremt de søker om det, og har vært bosatt i Drammen i de siste 10 år. Saksøkerne er hjemstavnsberettigede i Drammen og har nu bodd i Drammen i mere enn 10 år.
Retten finner ikke bevist noe forhold fra jernbanen side eller fra noen jernbanefunksjonær som retten finner grunn til å karakterisere som grov uaktsomhet. For at saksøkerne overhodet skal kunne erholde opreisning vilde grov uaktsomhet i det foreliggende tilfelle måtte foreligge i henhold til straffelovens ikrafttredelseslov §21, punkt 2, jfr. 19, punkt 2. Betingelse for å tilkjenne saksøkerne et beløp som opreisning for voldt tort og smerte eller annen skade av ikke økonomisk art foreligger ikke. - - -
Dommen er enstemmig.
S. Wollebæk, rettens formann.
Kathrine Mandt, domsmann.
Gerh. Gregersen, domsmann.