LE-1990-406

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1992-02-13
Publisert:	LE-1990-00406
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 2038/88 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00406 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kari Nesse, Stavanger). Motpart: Akershus fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Helge Horn, Oslo).
Forfatter:	1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Jan Villum
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, Tvistemålsloven (1915) §169, §171, §180, §5-2, Abortloven (1975) §3, Abortloven (1975)

Saken gjelder krav om erstatning for mislykket abortinngrep.

A fødte den xx.xx.1987 en velskapt datter på Sentralsykehuset i Akershus. Hun er selv født xx.xx.1965, og hun er alenemor. Da hun sommeren 1986 ble klar over at hun var gravid, fremmet hun begjæring om svangerskapsavbrudd. Etter henvisning fra sin private lege ble hun undersøkt ved gynekologisk poliklinikk på Sentralsykehuset i Akershus 25. juni 1986 og det ble bestemt at det skulle utføres en provosert abort. Abortinngrepet ble foretatt poliklinisk på Sentralsykehuset i Akershus 2. juli 1986. Hun var da gravid i ca 9. uke.

I september samme år fikk A mistanke om at hun fortsatt var gravid, og dette ble bekreftet ved besøk hos hennes private lege 15. september 1986. Graviditeten ble ytterligere bekreftet ved en ultralydundersøkelse få dager senere.

Under ny kontroll på gynekologisk avdeling på Sentralsykehuset i Akershus 22. september ble det konstatert at A var gravid i ca 20. uke med termin 4. februar 1987. Avdelingsoverlege Britt-Ingjerd Nesheim ga henne tilbud om at et nytt abortinngrep kunne foretas til tross for den langt fremskredne graviditeten. Dette tilbudet ble avslått av A.

Etter at A hadde født en datter gikk hun og barnets far til sak mot Akershus fylkeskommune med krav om erstatning for det økonomiske tapet barnefødselen hadde ført til for dem begge.

Oslo byrett avsa 21. mars 1991 dom med slik domsslutning:

1. Akershus Fylkeskommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

For barnefarens vedkommende bemerket byretten at han ikke hadde noe rettslig krav på at den han hadde besvangret skulle få utført abort, og at barnefaren ikke sto i slikt forhold til sykehuset at det mislykkede abortinngrepet overfor barnefaren kunne anses som "skade" med tap til følge i erstatningsrettslig forstand overfor ham.

For øvrig viser lagmannsretten til byrettens dom for så vidt gjelder sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse.

A har i rett tid påanket byrettens dom. Det er anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Akershus fylkeskommune har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo Tinghus 8. og 9. januar 1992. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Kari Nesse, og avga partsforklaring. For Akershus fylkeskommune møtte avdelingsoverlege ved Sentralsykehuset i Akershus, Britt-Ingjerd Nesheim, som avga vitneforklaring. Som prosessfullmektig for fylkeskommunen møtte advokat Helge Horn.

Professor, dr. med. Narve Moe ved Kvinneklinikken, Rikshospitalet, og overlege Fridtjof Jerve ved Kvinneklinikken, Ullevål Sykehus, er oppnevnt som sakkyndige av lagmannsretten. De møtte begge under ankeforhandlingen og avga sakkyndige uttalelser i tillegg til fremlagt skriftlig felles sakkyndigeerklæring.

Det ble dessuten avhørt to vitner, hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. Akershus Fylkeskommune v/Fylkesordføreren dømmes til å betale A erstatning for

a) Tap i erverv begrenset oppad til kr 434000,- med tillegg av 18 % rente fra de enkelte års forfallstidspunkt og til betaling skjer.

b) Lidt tap på grunn av oppfostringsutgifter begrenset oppad til kr 5126,- med tillegg av 18 % rente fra de enkelte års forfallstidspunkter og til betaling skjer.

c) Fremtidige oppfostringsutgifter begrenset oppad til kr 46368,-.

2. Akershus Fylkeskommune v/Fylkesordføreren dømmes til å betale A sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Akershus fylkeskommune nedla slik påstand:

1. Oslo byretts dom av 21. mars 1990 pkt. 1 stadfestes.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til Akershus Fylkeskommune v/Fylkesordføreren for byrett og lagmannsrett.

Den ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hennes livssituasjon i 1986 var slik at hun ikke ønsket å få barn, og hun bestemte seg for å avbryte svangerskapet ved provosert abort. Hun ble henvist til Sentralsykehuset i Akershus som påtok seg å utføre abortinngrepet. Hun krever erstatning for at inngrepet var mislykket, og bygger sitt krav både på erstatningsrettslige regler og på reglene om erstatning i kontraktsforhold. Det siste er nytt for lagmannsrett.

Kravet om erstatning for mislighold av kontrakt er begrunnet med at Sentralsykehuset påtok seg å utføre en selvbestemt abort for A. Sykehuset skulle utføre inngrepet som et ledd i sin offentlige forpliktelse til å utføre selvbestemte aborter, og det må forutsettes at sykehuset får dekket sine kostnader ved inngrepet under offentlige bevilgninger som igjen er skaffet til veie ved skatt og trygdepremier. På et privat sykehus ville A kunne fått utført samme inngrep mot direkte vederlag. Det kan ikke være grunn til å vurdere kontraktsforholdet ved et selvbestemt abortinngrep på ulik måte om det er utført ved et privat eller offentlig sykehus.

Det utføres ca 15000 abortinngrep i Norge hvert år, og ca 1000 av disse utføres ved Sentralsykehuset i Akershus med inntil 10 inngrep pr. dag. Abortinngrepet er relativt enkelt, og det utføres som regel poliklinisk. Det er få komplikasjoner, og det er opplyst at bare to promille av inngrepene er mislykkede i den forstand at svangerskapet ikke blir avbrutt.

Da A inngikk avtale med Sentralsykehuset i Akershus om provosert abort, ble det ikke tatt noe forbehold fra sykehusets side. Det var ikke tale om at sykehuset skulle gjøre så godt det kunne slik det ofte vil være ved vanlige operasjoner og behandling av helbredende art. Etter at inngrepet var foretatt var det ingen tegn på at det skulle ha vært mislykket. A fikk ingen opplysninger om eventuell komplikasjonsfare, og hun hadde all grunn til å regne med at sykehuset hadde fullført det oppdraget det hadde påtatt seg å utføre.

Da det senere ble konstatert at sykehuset ikke hadde oppfylt sin forpliktelse etter avtalen, må misligholdet føre til at sykehuset blir erstatningsansvarlig. Det er fremholdt at det i utenlandsk rett ikke er uvanlig at sykehus blir kjent erstatningsansvarlige på kontraktsrettslig grunnlag, og at eventuelle betenkeligheter i denne forbindelse må tillegges mindre betydning når det gjelder ikke-helbredende inngrep som for eksempel kosmetiske operasjoner, frivillig sterilisering og selvbestemt abort.

Prinsipalt kreves det erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §2-1 basert på at den sykehusansatte operatør (legen) handlet uaktsomt da hun foretok et abortinngrep som ikke førte til det ønskede resultat uten at legen selv forsto at inngrepet var mislykket. Det hevdes at byretten tok feil da den ikke fant det bevist at det ikke ble utvist uaktsomhet fra operatørens side.

Det er på det rene at fosteret ikke ble fjernet til tross for at journalen fra gynekologisk poliklinikk ved Sentralsykehuset i Akershus beskriver et gjennomført abortinngrep.

Etter bevisførselen i lagmannsretten er det lite sannsynlig at feiltagelsen skyldtes tvillingsvangerskap eller misdannelse i As livmor. Det må derfor kunne antas at operatøren enten ikke har vært inne i livmoren i det hele tatt eller at hun ikke har foretatt en forsvarlig undersøkelse av livmoren for å forsikre seg om at fosteret virkelig var fjernet. Dette må være uaktsomt av den sykehusansatte legen eller fra vedkommende foresatte som tillot at inngrepet ble foretatt av en relativt ny-utdannet og lite erfaren lege.

Ved abortinngrep er det av vesentlig betydning at operatøren foretar en kontroll av produktet som ved hjelp av vakuum-sug fjernes fra kvinnens livmor. I journalen er det ikke nevnt noe om en slik kontroll til tross for at vanlig praksis ved journalføring tilsier at dette skal gjøres ved abortinngrep. Dette tyder på at kontrollen ikke har vært utført i det hele tatt eller at kontrollen ikke viste et positivt resultat som kunne dokumenteres ved journalføringen. Dette må ansees å være uaktsomt av operatøren eller av sykehuset som ikke har etablert forsvarlige kontrollrutiner.

Det var dessuten uaktsomt av operatøren og/eller andre ved sykehuset ikke å informere A om risikoen for at hun fortsatt kunne være gravid. Det vises i den forbindelse til den informasjon som nå rutinemessig gis til menn som steriliserer seg. Til tross for at sjansen for at inngrepet er mislykket er liten, vil den det gjelder gjennom en slik informasjon bli oppfordret til selv å foreta etterkontroll. A ville i så fall utvilsomt ha reagert mer adekvat på den uteblitte blødningen. I den 20. uke av svangerskapet var det for sent å rette opp feilen. Moren hadde da kjent tydelig liv, og hun hadde ved ultralydundersøkelse sett at fosteret hadde utviklet seg slik at spørsmålet om abort måtte vurderes på en annen måte enn da abortinngrepet ble foretatt i 9. uke av svangerskapet. At de etiske betenkelighetene da ble for store slik at hun nærmest følte seg tvunget til å gjennomføre svangerskapet, kan ikke få betydning for sykehusets ansvar for det mislykkede abortinngrepet.

Sykehuset bør dessuten være erstatningsansvarlig på rent objektivt grunnlag. Risikoansvaret for et mislykket abortinngrep må etter en interesseavveing av følgene ligge hos sykehuset. Et medisinsk operativt inngrep vil alltid være forbundet med en viss risiko. Selv om komplikasjonene er små og sjeldne i forhold til mengden av abortinngrep som utføres på norske sykehus, vil sykehusledelsen løpende måtte vurdere hvilke ressurser som skal settes inn for å redusere risikoen for komplikasjoner ytterligere. A kunne selv ikke ta noen forhåndsregler for å minske risikoen for mislykket inngrep. Skaden kunne vært forhindret dersom sykehuset hadde sørget for bedre opplæring av operatøren og bedre rutiner for kontroll av resultatet av inngrepet. Det vil her være en flytende overgang mellom skyld-ansvaret og det objektive ansvar, men uansett bør sykehuset være nærmest til å betale de økonomiske følgene for skadelidte.

Den ankende part viser til Koppevaksinedommen i Rt-1960-841 der staten ble dømt erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag.

A krever erstattet det økonomiske tapet det mislykkede abortinngrepet har ført til for henne. Hun måtte slutte i sitt arbeid i Manpower i oktober 1986, og hennes fremtidsplaner om en karriere i salgsyrket ble kullkastet på grunn av ansvaret som alenemor for datteren. Erstatningsbeløpet for tap i erverv er beregnet på grunnlag av inntekten hun hadde de ni første månedene av 1986 med beregnet lønnsstigning på 6% p.a. i de nærmeste påfølgende årene. Det er gjort fradrag for de faktiske inntektene, i det alt vesentlige trygd og bidrag.

Oppfostringsutgiftene i påstandens pkt. 1 b og c er beregnet ut fra tall hentet fra Rapport nr. 101 fra Statens Institutt for Forbruksforskning.

Den ankende part vil bestemt fremholde at den ideelle gleden ved å få en velskapt datter ikke kan oppveie det økonomiske tapet. Dette er ikke sammenlignbare verdier.

Ankemotparten, Akershus Fylkeskommune, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Den ankende parts nye anførsel om erstatning i kontraktsforhold kan ikke føre frem. Dette er et ukjent ansvarsgrunnlag i norsk rettspraksis for skader oppstått ved lege- og sykehusbehandling. Nesten all legebehandling i Norge skjer på bakgrunn av samtykke fra pasienten, og det inngås på denne måten en form for avtale mellom lege og pasient. Avtalen går ut på at legen/sykehuset påtar seg å gjøre så godt man kan for å helbrede pasienten eller hjelpe denne på annen måte, men avtalen inneholder ingen garanti for resultatet. Det må sondres mellom plikten til å utføre et avtalt inngrep som kan vurderes i kontraktsrettslig sammenheng, og komplikasjoner ved inngrepet som må løses ved erstatningsrettslige regler utenfor kontraktsforhold.

Ansvar på objektivt grunnlag avvises under henvisning til Rt-1978-482 og Rt-1980-1299 som gir uttrykk for gjeldende rett på dette området. Det vises også til Rt-1990-768 (HIV-dommen) der rettstilstanden bekreftes med henvisning til at det må være en lovgivningsoppgave å vurdere om objektivt ansvar skal innføres i tilfelle av skade påført ved opphold eller behandling i sykehus.

Tilbake står spørsmålet om skyldansvar, og ankemotparten viser til byrettens begrunnelse for at operatøren ikke hadde opptrådt uaktsomt. Det er på det rene at inngrepet var mislykket slik at svangerskapet ikke ble avbrutt. Dette skyldes imidlertid ikke uforsvarlig opptreden fra operatørens side. Verken hun eller sykehuset kan bebreides for at det gikk som det gjorde.

Vanlig prosedyre for provosert svangerskapsavbrytele ble fulgt. Dette er et inngrep som utføres ca 1000 ganger pr. år ved Sentralsykehuset i Akershus, og det er ikke holdepunkter for å hevde at rutinene for disse inngrepene ikke er forsvarlige. Operatøren hadde fått tilfredsstillende praktisk opplæring, og hun fulgte de vanlige rutinene når det gjaldt undersøkelsen av kvinnen før inngrepet, blokkingen av livmorhalsen, bruken av vakuum-sug og curette samt kontroll av det utsugde produktet gjennom slangens gjennomsiktige vegg. Det er ingen holdepunkter for å hevde at operatøren opptrådte uforsvarlig.

Et abortinngrep forutsetter at operatøren må ta en rekke skjønnsmessige avgjørelser underveis. Både under blokkingen av livmorhalsen og ved anvendelsen av instrumenter som vakuum-sug og curette må bruken av fysisk kraft veies mot risikoen for å skade pasienten, særlig ved perforasjon av livmorhalsen eller livmorveggen. Selv om operatøren i dette tilfellet kan ha vært mer forsiktig enn hva en mer erfaren operatør ville ha vært, kan dette ikke betegnes som uforsvarlig i relasjon til culpa-normen ved legebehandling.

Det var heller ikke uforsvarlig av operatøren eller sykehuset ikke å informere A om at det statistisk sett kunne være en ørliten sjanse for at inngrepet ikke hadde vært vellykket. En informasjon om dette til A uten konkret mistanke om at noe var gått galt, ville måtte baseres på en vanlig rutine om å informere alle kvinner som hadde vært undergitt abortinngrep, om denne nærmest hypotetiske risikoen. Det ville kunne føre til at en mengde kvinner ble gjort engstelige helt uten grunn. I dette tilfellet er det dessuten tvilsomt om en slik informasjon til A hadde ført til et senere abortinngrep. Et nytt abortinngrep ville vanskelig kunne blitt utført tidligere enn i 14.-15. uke av svangerskapet. Etter all erfaring ville A da ha følt liv, og fosteret ville vist seg tydelig ved en ultralydundersøkelse. På bakgrunn av As egen begrunnelse for å avslå nytt abortinngrep i 20. uke av svangerskapet, er det grunn til å anta at hennes innstilling omkring den 15. uke i svangerskapet ville vært den samme.

Subsidiært anfører ankemotparten at As krav ikke har erstatningsrettslig vern. Det er født et velskapt barn av en frisk mor, og det er ikke oppstått noen personskade. Det strider mot den alminnelige rettsbevissthet å skulle gi noen form for erstatning i et tilfelle som dette, og kravet bør derfor falle utenfor området for norsk erstatningsrett.

I alle tilfelle må erstatning være utelukket fordi A selv valgte å fortsette svangerskapet til tross for at hun fikk tilbud om abort etter at det i september 1986 ble konstatert at hun fremdeles var gravid. Det er ikke noen større helsemessig risiko for moren å foreta abort i den 20. uken av svangerskapet enn det ville vært i den 9. uken eller i hvilken som helst av de mellomliggende uker. Det må forutsettes at A foretok en totalvurdering av de etiske og praktiske sider ved provosert abort da hun fikk utført abortinngrepet i juli 1986. At hun på rent etisk grunnlag ombestemte seg i september samme år må bety at hun selv valgte å føde et barn med de økonomiske konsekvenser det ville få for henne. Hun kan ikke deretter kreve erstatning for økonomisk tap - ihvertfall ikke for oppfostringsutgiftene.

På bakgrunn av tapspåstandens karakter må det under enhver omstendighet være adgang til å foreta lemping av erstatningsansvaret etter skadeserstatningsloven §5-2. Ankemotparten har protestert mot den fremlagte tapsberegningen når det gjelder As mulige ervervsinntekter. Det er ikke bemerkninger til tapsberegningen for så vidt gjelder oppfostringsutgiftene.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

I henhold til lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975 kan den gravide kvinnen selv ta den endelige avgjørelse om å avbryte et uønsket svangerskap ved en provosert abort. Lovens §3, annet ledd sier at svangerskapsavbrudd bare kan utføres av lege, og paragrafens første ledd slår fast at inngrepet må skje på sykehus eller i annen institusjon som fylkeslegen har godkjent.

Den ankende part baserer sitt erstatningskrav på ulike grunnlag.

I den utstrekning man i det hele tatt kan si at det foreligger et kontraktsforhold mellom partene når et offentlig sykehus påtar seg å utføre et abortinngrep, er sykehusets forpliktelse begrenset til å utføre abortinngrepet på faglig forsvarlig måte. Det ligger ikke i dette at sykehuset også har påtatt seg risikoen for at inngrepet fører til et vellykket resultat. Sykehuset vil dermed ikke være erstatningsansvarlig for følgene av en mislykket abort i større utstrekning etter reglene om erstatning i kontraktsforhold enn etter reglene om erstatning utenfor kontraktsforhold. I begge tilfeller vil det avgjørende være om det foreligger uaktsomhet når det tas hensyn til de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten.

I spørsmålet om det foreligger uaktsomhet ved selve utførelsen av inngrepet, må lagmannsretten i stor utstrekning støtte seg til de sakkyndiges uttalelser.

De oppnevnte sakkyndige er blant annet blitt bedt om å uttale seg om den sannsynlige årsak til at abortinngrepet ble mislykket. Ved gjennomgåelse av pasientens journal har de funnet at de ordinære retningslinjer ved abortinngrep i Norge er fulgt. Under ankeforhandlingen redegjorde de begge nærmere for fremgangsmåten ved abortinngrep.

De sakkyndige vurderte det som mest sannsynlig at operatøren i dette tilfellet ikke hadde nådd frem til graviditeten i kvinnens livmor, til tross for at hun med både vakuum-sug og curette hadde vært inne i livmoren. Det er mulig at dette kan forklares ved at instrumentene ikke er blitt innført på en adekvat måte i livmorhulen. Dette kan igjen skyldes at operatøren har vært ekstra forsiktig fordi hun var spesielt påpasselig med ikke å påføre pasienten skader. Ved abortinngrep finnes risiko for komplikasjoner og i første rekke er dette risiko for perforasjon, enten av livmorhalsen eller livmorveggen ved innføring av instrumenter. De sakkyndige fremhever at A var førstegangs gravid, og at livmorhalsen da ofte vil være relativ trang, og at det kreves en viss kraft for å åpne livmorhalsen så mye at instrumentene kan innføres.

De sakkyndige uttalte at man må regne med at mislykkede abortinngrep vil måtte forekomme, men at det forekommer så sjelden at store sykehusavdelinger på grunn av inngrepenes hyppighet ikke har praktisk mulighet for å ha et eget kontrollopplegg etter inngrepet. De sakkyndige så det slik at selve vurderingen av graviditetsproduktene i forbindelse med operasjonen i fremtiden kan tilskjerpes, men de slo samtidig fast at en nærmere undersøkelse av disse produktene ikke har vært rutine i Norge til nå. De sakkyndige konkluderte med at det ikke var holdepunkter for å anta at operatøren hadde opptrådt uforsvarlig, og at det dermed ikke kunne sies at det var utvist uaktsomhet fra sykehusets side ved inngrepet.

Lagmannsretten er enig med byretten i at A har bevisbyrden for at erstatningsbetingende uaktsomhet skal være utvist av operatøren og/eller sykehuset. Med støtte i de sakkyndiges redegjørelse og konklusjon er lagmannsretten, som byretten, kommet til at slik uaktsomhet ikke er sannsynliggjort. Det er heller ikke grunnlag for å reise tvil om legen i dette tilfellet var tilstrekkelig kvalifisert til å utføre abortinngrepet på egen hånd. Selv om hun var relativt uerfaren, hadde hun tidligere utført en rekke abortinngrep på egen hånd, etter at hun først hadde fått den nødvendige praktiske opplæring og utført inngrep under tilsyn av erfarne overordnede.

Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunn til å bebreide operatøren eller sykehuset for at A ikke ble informert om muligheten for at inngrepet var mislykket. Det legges til grunn at verken operatøren eller andre ansatte ved gynekologisk poliklinikk hadde grunn til å tvile på at dette inngrepet hadde vært vellykket uten noen form for komplikasjon. På bakgrunn av at komplikasjoner med ikke avbrutt svangerskap etter et slikt inngrep forekommer meget sjelden, finner lagmannsretten det forstålig at sykehuset ikke ønsker å skape unødig engstelse hos den overveiende majoriteten av kvinner som har fått utført abort. Rutinen uten slik generell informasjon kan ikke ansees for å være uforsvarlig.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at verken operatøren eller sykehuset har opptrådt uforsvarlig, og det er dermed ikke utvist slik skyld at erstatningsansvar foreligger.

Når det gjelder spørsmålet om sykehuset på objektivt grunnlag kan gjøres ansvarlig for at abortinngrepet var mislykket, viser lagmannsretten til at Høyesterett har fastslått at det må være lovgiverens oppgave å vurdere om objektivt ansvar skal innføres i tilfelle av skade ved opphold eller behandling i sykehus, jf. Rt-1978-482, Rt-1980-1299 og Rt-1990-768. Lagmannsretten finner å måtte legge disse avgjørelser til grunn i nærværende sak slik at nevnte grunnlag ikke fører frem.

Da ingen av den ankende parts anførsler om erstatningsgrunnlag har vunnet frem, finner lagmannsretten ikke grunn til å drøfte de øvrige anførslene fra ankemotpartens side herunder spørsmålet om den ankende parts situasjon gir grunnlag for erstatningskrav.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste idet lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført frem og A har tapt saken fullstendig. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, pålegges hun å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.

Advokat Helge Horn har på vegne av Akershus fylkeskommune fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 26000,- hvorav kr 25000,- utgjør salær for juridisk bistand. Salærkravet finnes rimelig, og lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn ved fastsettelsen av saksomkostningene. Begge parter har begjært oppnevning av sakkyndige, og i utgangspunktet skal utgiftene utredes med en halvpart på hver av partene. A pålegges også å betale den delen av utgiftene som faller på Akershus fylkeskommune, jfr. tvistemålsloven §169 og §171. Beløpet til de sakkyndige vil bli særskilt fastsatt av retten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Byrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes A til å betale 26000 - tjuesekstusen - kroner til Akershus fylkeskommune innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I tillegg kommer utgifter til de oppnevnte sakkyndige med de beløp retten fastsetter.