LE-1995-944
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-02 |
| Publisert: | LE-1995-00944 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-9863 A/20 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00944 K. |
| Parter: | Kjærende part: Helga Merckoll (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen, Oslo). Kjæremotpart: Roar Sandvei (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjort, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Kst. lagdommer Agnar A. Nilsen jr |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §164, §180, §181 |
Saken gjelder særskilt kjæremål over en saksomkostningsavgjørelse.
Byråsjef Helga Merckoll i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet ble i forbindelse med en omorganisering høsten 1990 omplassert fra å ha vært leder for Privatskolekontoret i Grunnskoleavdelingen, til en stilling uten lederansvar. Omorganiseringen av avdelingen ble foretatt slik at den tidligere kontorinndeling ble erstattet med en inndeling i seksjoner, herunder en seksjon for privatskolesaker.
Etter forutgående offentlig utlysning ble Roar Sandvei tilsatt i engasjement som underdirektør og leder av denne seksjonen, fremfor blant andre Helga Merckoll som også hadde søkt stillingen. Etter dette reiste Helga Merckoll søksmål både mot Staten og Roar Sandvei ved stevning datert 12 desember 1991. I forholdet mellom Merckoll og Sandvei ble det nedlagt påstand om at vedtaket om å tilsette Sandvei var ugyldig i forhold til henne.
Etter at Roar Sandvei ved kongelig resolusjon av 22 januar 1993 ble utnevnt til avdelingsdirektør i Grunnskoleavdelingen frafalt Merckoll saken mot Sandvei ved prosesskrift av 19 april 1993. Hun la ned påstand om at saken skulle heves og at saksomkostninger ikke ble tilkjent.
Oslo byrett avsa kjennelse den 3. juli 1993 med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Helga Merckoll tilpliktes innen to uker fra forkynnelsen å betale kr 20.000,- i saksomkostninger til Roar Sandvei.
Helga Merckoll påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som den 29 september 1993 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Byrettens kjennelse punkt 2 oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i byretten for så vidt angår omkostningsavgjørelsen.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Lagmannsretten fant at byretten i tilknytning til anvendelsen av tvistemålsloven §175 første ledd ikke hadde vurdert om det hadde vært fyldestgjørende grunn for Helga Merckoll å gå til sak. Videre fant lagmannsretten at byretten hadde lagt en for streng norm til grunn når den var kommet til at Mercoll ikke hadde trukket saken tilstrekkelig raskt etter at hun var blitt kjent med at Sandvei var utnevnt i ny stilling.
Saken er deretter tilbakesendt Oslo byrett som etter utveksling av nye prosesskriv mellom partene avsa kjennelse den 9 mars 1995 med slik slutning:
1. Saken heves forsåvidt Roar Sandvei er saksøkt.
2. Helga Merckoll tilpliktes å betale kr 31.500,- i saksomkostninger til Roar Sandvei.
Oppfyllelsfristen er 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
Den kjærende part, Helga Merckoll, har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, og har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det foreligger feil ved byrettens saksbehandling og byretten har videre avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd.
Det er en saksbehandlingsfeil når byretten ikke har drøftet alle Merckolls anførsler i tilknytning til spørsmålet om hun hadde fyldestgjørende grunn til å gå til sak mot Roar Sandvei. Byretten synes å ha oversett anførselen om at Sandvei i realiteten var blitt tilsatt i den samme stilling som Merckoll på søknadstidspunktet hadde, og at hun i tilfelle hadde rettskrav på stillingen. Byretten har videre støttet saksomkostningsavgjørelsen på egen dom i saken mot staten og som er påanket. Dommen bygger på feilaktig lovanvendelse, jf Gulating lagmannsretts dom 16 juli 1993 i sak mellom Kari Haukali og Staten v/kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Sistnevnte doms betydning er heller ikke drøftet av byretten. De påpekte saksbehandlingsfeil må ha hatt betydning for omkostningsavgjørelsen. Byretten har heller ikke drøftet hvorvidt Sandvei var bedre kvalifisert enn Merckoll til stilling, og videre ikke vurdert om omkostningsspørsmålet i forhold til tvistemålsloven §175 annet ledd.
Byrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven idet byretten tar feil når det konkluderes med at Merckoll ikke har fortrinnsrett i forhold til Sandvei. Når lovanvendelsen er feil, må dette gi grunnlag for opphevelse, jf Rt-1987-113 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer (bind I) side 387.
Helga Merckoll har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse oppheves, og saken hjemvises til byretten til fortsatt behandling.
2. Helga Merckoll tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsretts kjæremålsutvalg med kr 2.500,- med tillegg for kjæremålsgebyr.
Kjæremotparten, Roar Sandvei, har tatt til motmæle og i det vesentlige gjort gjeldende:
Når et søksmål er trukket tilbake kan det ikke stilles krav om at retten i en kjennelse om saksomkostninger foretar en nærmere drøftelse av materiellrettslige anførsler, slik den kjærende part mener. De beskjedne krav til begrunnelse i tvistemålsloven §164 er oppfylt av byretten. Unnlatelsen av å drøfte materielle anførsler kan ikke utlegges slik at disse er oversett eller at det er begått saksbehandlingsfeil i denne forbindelse. Byrettsdommeren som har håndtert alle søksmålene har ellers vært kjent med og har vurdert de påberopte anførsler på en forsvarlig måte. Det forhold at den kjærende part er uenig i byrettens vurdering om at hun på søksmålstidspunktet ikke hadde noen prosedabel sak er ingen saksbehandlingsfeil.
Videre påpekes at Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse som forelå forut for byrettens dom kom til at omorganiseringen i departementet ikke var å anse som en oppsigelse av Merckoll. I dette ligger at den nyopprettede underdirektørstillingen ikke var en stilling Merckoll hadde rettskrav på.
Det er ingen feil av byretten å legge vekt på egne vurderinger i en avsagt dom selv om den er påanket. Gulating lagmannsretts dom er uten betydning for saksomkostningsavgjørelsen i nærværende sak.
Sandvei har aldri hatt noen rettslig forpliktelse i forhold til Merckoll. Tilbaketrekkingen av søksmålet var ikke begrunnet i at Sandvei gikk over i annen stilling.
Den kjærende parts anførsel vedrørende rettsanvendelsen gjelder samme tema, nemlig påstanden om at Merckoll hadde rettskrav på stillingen som underdirektør. Lagmannsrettens kontroll med saksomkostningsavgjørelsen gjelder imidlertid anvendelsen av saksomkostningsreglene, ikke materielle spørsmål i den frafalte sak. Byretten har korrekt avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175 og rettens skjønnsmessige vurderinger og bevisvurderinger kan lagmannsretten ikke prøve.
Uansett kan Merckoll ikke fritas for saksomkostningsansvaret idet kjæremålet ikke også er rettet mot det andre kumulative vilkåret for fritak; det at Merckoll må ha frafalt saken straks hun skjønte eller burde ha skjønt at søksmålet ikke ville føre frem.
Roar Sandvei har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Roar Sandvei tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 3.500.
Lagmannsretten bemerker:
Når en sak blir avvist eller den heves av andre grunner enn de som er regulert i tredje og fjerde ledd, skal saksøkeren erstatte saksøktes omkostninger "medmindre udfallet skyldes omstændigheter, som ikke kan lægges ham til last", jf tvistemålsloven §175 første ledd. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse inntatt i Rt-1989-203 flg utlagt bestemmelsen slik, der saksøkeren frafaller sitt krav:
Ordlyden passer ikke hvor saksøkeren frafaller kravet. Det antas imidlertid at saksøkeren skal fritas for saksomkostninger hvis han hadde fyldestgjørende grunn til å gå til søksmål, og forlangte saken hevet så snart han skjønte eller burde ha skjønt at søksmålet ikke ville føre frem, sml Skeie: Den norske civilprocess 2 utg. bind II side 438, og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse Rt-1977-707.
Byretten har så vidt lagmannsretten kan se lagt denne rettsoppfatning til grunn ved avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i nærværende sak. Etter en lengre drøftelse konkluderer byretten på side 11 i kjennelsen med at Merckoll "objektivt sett ikke har gjort sannsynlig at hun da saken ble reist ved utgangen av 1991 hadde noen prosedabel sak". Lagmannsretten forstår dette slik at byretten mener Merckoll allerede på tidspunktet for anleggelsen av søksmålet burde ha skjønt at det ikke var overveiende sannsynlig at vedtaket om å tilsette Sandvei som underdirektør ville kunne settes til side som ugyldig. I den forutgående drøftelse har byretten i stor grad konsentrert oppmerksomheten omkring muligheten for ugyldighet ut fra en mer tradisjonell vurdering av om det var skjedd en usaklig forbigåelse. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke tvilsomt at byretten har vurdert samtlige av de anførte grunnlag for ugyldighet, og det som er gjort gjeldende om at hun hadde rettskrav til stillingen, jf også henvisningen til byrettens dom i saken mellom Merckoll og staten vedrørende omorganiseringen høsten 1990. Lagmannsretten kan heller ikke se at det kan være noen saksbehandlingsfeil at byretten ved sin bevisbedømmelse har lagt vekt på faktiske forhold som fremkom under hovedforandlingen i ovennevnte sak.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av de foreliggende opplysninger kommet til samme resultat som byretten; det var ikke fyldestgjørende grunn for Helga Merckoll å gå til sak mot Roar Sandvei. Den fremholdte dom avsagt av Gulating lagmannsrett finnes ikke å kunne tilsi noen annen konklusjon. Noen nærmere drøftelse av rettsanvendelsen som er lagt til grunn i den saken finnes ikke nødvendig. Det antas således ikke å være anledning til å frita for plikten til å dekke Sandveis saksomkostninger.
Avslutningsvis nevnes for ordens skyld at tvistemålsloven §175 annet ledd ikke kan være av noen interesse i nærværende sak. Denne hjemler adgang til å tilkjenne saksøkeren saksomkostninger - også i saker som heves etter første ledd - der det er helt på det rene at det har bestått en forpliktelse, og denne er falt bort under saken. Det er klart at en slik situasjon ikke foreligger i denne sak.
Kjæremålet har etter dette ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må den kjærende part erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Det kan ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som kan begrunne fritak for omkostningsplikten. Omkostningene fastsettes, i samsvar med påstanden, til kr 3.500.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Helga Merckoll til Roar Sandvei 3.500 - tretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.