LG-1997-651

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-01-23
Publisert:	LG-1997-00651
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Ytre Sogn herredsrett Nr. 94-00119 - Gulating lagmannsrett LG-1997-00651. Påkjært til Høyesterett HR-1998-00268 K; lagmannsrettens kjennelse opphevet, saken henvist til lagmannsretten.
Parter:	Begjærende part: Jarle Gjertsen (Prosessfullmektig: Advokat Robert Heiberg Kahrs, Oslo). Motpart: Høyanger kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Olav Haugland, Bergen)
Forfatter:	Lagdommer Romarheim. Kst lagdommer Erstad. Lagdommer Truyen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, Skatteloven (1911) §41, §180, §408, §412

Ytre Sogn herredsrett avsa 17 januar 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Høyanger kommune v/ordføreren frifinnes.

2. Jarle Gjertsen betaler saksomkostninger til Høyanger kommune v/ordføreren med kr 64077,-, -kronersekstifiretusenogsyttisyv- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."

Dommen ble påanket til Gulating lagmannsrett som 30 april 1996 avsa dom med slik domsslutning:

"1. Ytre Sogn herredsretts dom av 17. januar 1995 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jarle Gjertsen til Høyanger kommune ved ordføreren kr 75.650 - kronersyttifemtusensekshundreogfemti 00/100 -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."

Dommen ble påanket til Høyesterett, men nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 11 oktober 1996.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

Den 1 april 1997 fremsatte Jarle Gjertsen begjæring om gjenopptakelse under henvisning til tvistemålsloven §407 nr 6.

Jarle Gjertsen anfører i hovedsak:

Saken må gjenopptas i medhold av tvistemålsloven §407 nr 6 under henvisning til to nye beviser. Det ene er en veggkalender for året 1977 hvor det på kalenderens bakside som består av en papplate er skrevet med Gjertsens håndskrift to notater. Det ene lyder:

"Har opptjent midler på Svalbard, ca kr 3000000,-. Ligger i pengeskap hoss min mor og far".

Det andre notatet på kalenderens bakside gjelder et overslag over hva det måtte påregnes å koste for Gjertsen å etablere sin egen rørleggerforretning. Denne ble opprettet i 1976/77. Det synes åpenbart at Gjertsen ved årsskiftet 1976/77 i et tidsrom mellom det tidspunkt han har mottatt reklamekalenderen fra Høyanger samvirkelag og før den har fått sin plass på veggen, har benyttet dens bakside til å gjøre enkelte raske finansielle overslag knyttet til oppstarten av rørleggerbedriften. Han har i den sammenheng tatt utgangspunkt i den meget solide økonomiske bakgrunn hans opptjening av midler på Svalbard har gitt ham. Kalenderen gjør det åpenbart sannsynlig at Gjertsen under sitt opphold på Svalbard faktisk har opptjent midler i den størrelsesorden han har opplyst overfor ligningsmyndigheten og domstolene.

Det andre beviset er angitt slik i begjæringen:

"Under en samtale i vinter med fru Kari Thomassen, som var den person ved finansieringsselskapet Bergen Broker Finans AS som mottok kontantinnbetalingen fra saksøker og var hans kundekontakt, er saksøker blitt kjent med den oppsiktsvekkende omstendighet at de sedler som han anvendte til betaling for sine investeringer, var gått ut av produksjon og allerede gjennom flere år var trukket ut av sirkulasjon. Denne omstendighet var ikke tidligere bemerket av saksøker for hvem "en seddel er en seddel", men ble iaktatt av fru Thomassen som hadde sitt arbeid knyttet til pengebehandling.

Kari Thomassen, vil som vitne kunne bekrefte, at saksøker i 1986/87 kom til Bergen Broker Finans AS sitt kontor med et kontantbeløp i størrelsesorden mellom NOK 2000000 og NOK 2500000. Hun vil kunne bekrefte at innbetalingen for en stor del besto i gamle, utgåtte høyvalørsedler. Hun vil videre kunne bekrefte at hun på uttrykkelig forespørsel til saksøkte - en forespørsel som hadde sin bakgrunn i det hun oppfattet som en ekstraordinær betalingsmåte og ekstraordinære betalingsmidler - fikk opplyst av saksøker at dette var penger han hadde opptjent under sitt opphold på Svalbard og siden hadde oppbevart. ....

Etter at saksøker var blitt kjent med dette gjennom samtalen med fru Thomassen, har jeg fra Norges Bank fått bekreftet at de sedler - valør NOK 500 og NOK 1.000 - som ble produsert under den tid saksøker arbeidet på Svalbard og fikk sine lønnsutbetalinger der, ble tatt ut av produksjon i henholdsvis 1976 og 1974. Disse sedler tilhører seddelutgave 4 fra Norges Bank. ....

De nye sedler fra 5. seddelutgave med valør NOK 1.000 og NOK 500 ble tilført markedet hhv fra september 1975, i løpet av 1978. Selv om høyvalørene fra 4. seddelutgave ikke opphørte å være tvungent betalingsmiddel, ble de gradvis trukket ut av markedet. For NOK 1.000 valøren skjedde tilbaketrekningen fra markedet langt raskere enn forventet av Norges Bank og allerede i mars 1978 tilskriver Norges Bank sine avdelinger om dette. ....

I mai 1988 vedtok Finansdepartementet forskrift hvoretter seddelutgave 4 skulle opphøre som gyldig betalingsmiddel den 25. mai 1989. ....

Det er saksøkers oppfatning at den nye kunnskap om alderen til de sedler som ble benyttet ved den opprinnelige investering og om størrelsen på beløpet, sannsynliggjør at saksøker under sitt opphold på Svalbard faktisk la seg opp midler i den størrelsesorden han har forklart i sin partsforklaring og som ble lagt til grunn av Ytre Sogn herredsrett, men til dels avvist av Gulating lagmannsrett.

Det er videre saksøkers oppfatning at sedlenes alder samtidig sannsynliggjør at disse pengene - "Svalbardformuen" - har ligget utenfor sirkulasjon gjennom en årrekke, slik forklart av saksøker i hans partsforklaring.

Endelig er det saksøkers oppfatning at sedlenes alder sannsynliggjør at det er midler opptjent på Svalbard som er anvendt ved finansinvesteringen i 1986. Det er særdeles liten sannsynlighet for at saksøker i tidsrommet fra 1976 til 1985 kan ha samlet opp betydelige beløp i gamle sedler, enn si at det skulle kunne ha samlet seg opp i løpet av tre år helt på tampen av sedlenes periode som gyldig betalingsmiddel slik lagmannsretten synes å ha lagt til grunn.

I tillegg kommer fru Kari Thomassens forklaring om hva som på tidspunktet for investeringen ble forklart om sedlenes herkomst og beløpets størrelse.

Saksøker vil også anføre at det massive anslag mot hans troverdiget som lagmannsrettens dom bærer preg av, synes grunnløst når sedlenes herkomst er sannsynliggjort slik ovenfor beskrevet.

Lagmannsretten avviste å bygge på opplysninger om saksøkers innskudd i Jøtun Finans som først var fremlagt for lagmannsretten. Den omstendighet at et dokument ikke kan bygges på når det ikke har foreligget ved ligningsbehandlingen, er som anført av lagmannsretten under henvisning til bl a dom Rt-1988-539, sikker rett. Denne regel er imidlertid ikke til hinder for at domstolen kan ta hensyn til det angjeldende bevis når det skal vurdere skatteyterens troverdighet generelt.

Sett i sammenheng med den forklaring Kari Thomassen gir omkring saksforholdet, synes retten å ha lagt altfor liten vekt på saksøkers partsforklaring ved at retten har tillagt ham langt mindre troverdiget enn forholdet forsvarer.

Både kalenderbeviset og Kari Thomassens vitneforklaring representerer nye bevis som sett i sammenheng med det som for øvrig er opplyst i saken, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse av lagmannsretten både med hensyn til tidspunktet for investeringen, investeringens størrelse og pengenes herkomst.

Bilag for utbetalinger til saksøker under hans Svalbardperiode var da forlengst makulert pga 10-årsregelen, og sannsynliggjøringen av den betydelige "Svalbardformuen" ble derfor særdeles vanskelig. Det er først tilkomsten av den opplysning at kontantinnbetalingen var foretatt med midler som etter sin beskaffenhet med overveiende grad av sannsynlighet bare kunne vært fremskaffet i den perioden, at man kan etablere en forbindelse mellom Svalbard oppholdet og investeringene.

Det fremgår av lagmannsrettens dom at saksøker har anført at han begynte å anbringe penger først i 1988, men det er ikke korrekt. Saksøker har anført at han begynte sine investeringer i 1985/86 - hvilket også støttes av Kari Thomassens forklaring - og for øvrig også av den avviste innskuddskvittering fra Jøtun finans.

Saksøkeren var på tidspunktet for domstolenes behandling ikke kjent med at kalenderen var bevart og i god behold. Han var heller ikke klar over det faktiske forhold knyttet til sedlenes alder eller de rettslige konsekvenser som kan trekkes derav. Derfor har han heller ikke hatt foranledning til å søke etter vitneforklaringer rundt dette spørsmålet.

I prosesskriv 17 september 1997 er det vist til dokumenter, og det blir anført at disse viser at det har funnet sted en kontantinnbetaling på kr 1 994 900 fra Bergen Broker til Sparebanken Vest. Dette er ytterligere utdypet i prosesskrift 30 oktober 1997 bl a med henvisning til hvilken valør sedlene som ble innlevert hadde.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Dom av Gulating lagmannsrett av 30. april 1996 i sak nr. lg-1995-00372 gjenopptas.

2. Ligningen av Jarle Gjertsen oppheves.

3. Jarle Gjertsen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Høyanger kommune anfører i hovedsak:

Gjenopptakelsesbegjæringen er krevet med hjemmel i tvistemålsloven §407 første ledd nr 6, jf annet ledd. De nye bevisene, kalt kalenderbeviset og seddelbeviset, har ikke vært fremme i saken tidligere. Vedrørende kalenderbeviset tas for ordens skyld det forbehold at beviset må granskes for fastlegging om det er autentisk, om retten har under overveielse å henvise begjæringen til hovedforhandling eller foreløpig å beslutte bevisopptakelse, jf tvistemålsloven §412 annet ledd. Det kreves etter nevnte bestemmelse i tvistemålsloven at de nye bevis åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, se Rt-1939-801 der normen er formulert slik:

"Det må med andre ord være helt klart ikke bare at domsresultatet kunde ha blitt eller sannsynligvis vilde blitt et annet, men at det nødvendigvis vilde ha blitt et annet om de nye oplysninger hadde foreligget før dommen, og det uten hensyn til om retten var satt med de samme eller andre dommere."

De nye omstendigheter eller bevis som påberopes er utilstrekkelige og begjæringen om gjenopptakelse må forkastes etter tvistemålsloven §412 første ledd. Det fremgår av begjæringen at saksøker i en garasje har funnet bevismidler som "sannsynliggjør" at han etter avsluttet Svalbardopphold var i besittelse av ca kr 3 millioner. På side 5 i begjæringen heter det om seddelbeviset at sedlenes alder "sannsynliggjør" at det er Svalbardmidler som er anvendt ved investeringen i 1986. Saksøkte avstår fra å fremsette noen oppfatning av hvilken vekt de nye bevisene har, men finner det tilstrekkelig å fastslå at bevisene på ingen måte åpenbart ville ha ledet til en annen avgjørelse. Det må herunder legges vekt på at lagmannsretten ikke festet lit til Jarle Gjertsens forklaringer og på de omstendigheter lagmannsretten bygget sin oppfatning på, se dommen side 16 annet avsnitt og side 17. Lagmannsretten klandrer saksøker sterkt for manglende vilje til å opplyse faktum i saken for ligningsmyndighetene og for domstolene. Verken kalenderbeviset eller seddelbeviset ville i særlig grad ha bidradd til å bedre saksøkers troverdighet. At det, som fremhevet av lagmannsretten, stilles strenge krav til bevisbyrden for skatteyter etter skatteloven §41 niende ledd, viser ytterligere at det på ingen måte er åpenbart at disse bevisene kunne ha ledet til en annen avgjørelse. Det vil dessuten fortsatt være et problem for saksøker at lagmannsretten på side 17 i dommen i første avsnitt konstaterer følgende:

"Det hadde selvsagt ikke vært noe i veien for at Jarle Gjertsen og hans advokat hadde gjort grundig forarbeide med hensyn til punkt for punkt å rekonstruere det bilde av Jarle Gjertsens formues- og inntektsforhold som hans partsforklaring i lagmannsretten nødvendigvis ville bli sentrert om."

Gjertsen har under hele saksbehandlingen administrativt og for domstolene utelukkende gitt forklaringer og fremlagt opplysninger/bevis som han har ment kunne støtte hans sak. Overfor Høyanger ligningskontor ble det først anmodet om en jevn opptjening av midlene over ettersynsperioden. Senere, i møtet med overligningsnemnda, ble det fremsatt en annen forklaring, nemlig at de skrev seg fra Svalbard. Senere innkom det før overligningsnemndas behandling av klagen, en ny melding om plassering i Jøtun Finans. For lagmannsretten ble så fremlagt en innskuddskvittering fra Jøtun Finans fra 1984, etter at fristen for endring av ligningen var løpt ut. Blant annet disse omstendigheter har gitt grunnlag for lagmannsrettens bemerkninger på side 19:

"Lagmannsretten finner at Jarle Gjertsen selv har satt seg i en vanskelig situasjon der det generelt kan sies at hans oppgaver ikke gir ligningsmyndighetene noe forsvarlig grunnlag for fastsettelse av skatteplikten. Under disse forhold finner lagmannsretten intet grunnlag for å fravike det skjønn som ligningsmyndighetene har utøvet ...

Lagmannsretten finner ikke at det er ligningsmyndighetenes plikt å gjette seg frem til grunnformue år for år forut for uforklart formuesøkning. En slik plikt for ligningsmyndighetene ville undergrave bestemmelsene i skatteloven §41 niende ledd."

Lagmannsretten peker her samtidig på det sentrale poeng at bevistema i saken er hvilken formue Jarle Gjertsen har pr 1 januar 31 desember hvert år. At han eventuelt har tjent penger på Svalbard frem til 1975 betyr ikke at han har hatt disse pengene pr 1 januar 1985 og senere. Verken for ligningsnemnd, overligningsnemnd, herredsrett eller lagmannsrett er det gjort noe som helst forsøk på å dokumentere eller rekonstruere inntekts- eller formuesforhold i perioden. Det er bare sikre bevis for formue ved inngang til hvert år som kunne ha ledet til en annen avgjørelse.

Saksøker må sannsynliggjøre at han ikke har kjent til beviset. Med den vegring han har vist når det gjelder å klargjøre de faktiske omstendigheter, blir det også et problem for ham å sannsynliggjøre at han ikke har kjent til disse omstendighetene og har hatt adgang til å gjøre dem gjeldende under behandlingen av saken, jf tvistemålsloven §407 annet ledd. Etter samme bestemmelse må saksøker også sannsynliggjøre at han uten egen skyld er forblitt ukjent med kalenderbevis og pengebevis eller blitt hindret fra å gjøre dem gjeldende. Kalenderbeviset har vært oppbevart hos ham, og det kan vanskelig ses at han er uten skyld i at bevisene først dukker opp i 1997. Når det gjelder seddelbeviset, går det frem av saksøkers prosesskriv 9 mai 1997 3 at han ikke etablerte kontakt med fru Thomassen med sikte på seddelbeviset. Hensikten med kontakten var om det var mulig å oppspore kvitteringer arkivert hos Bergen Broker og som kunne danne grunnlag for bevis i saken. Det ser følgelig ut for at saksøker i ettertid har gjort det lagmannsretten har klandret ham for ikke å gjøre før behandlingen i lagmannsretten, nemlig å rekonstruere bildet av formues- og inntektsforholdene, se dommen side 17 første avsnitt siste setning. Det heter videre i nevnte prosesskriv at forholdet knyttet til de gamle sedler var et "biprodukt" av samtalen med fru Thomassen. Herav kan sluttes at om Gjertsen hadde oppfylt sin plikt til å opplyse de faktiske forhold gjennom innhenting av opplysninger fra finansinstitusjoner, ville han blitt kjent med seddelbeviset tidligere. Saksøker vil derfor hevde at han ikke er uten egen skyld i at han er forblitt ukjent med at det var utgåtte sedler som ble innlevert.

Når det gjelder tremånedersfristen i tvistemålsloven §408, bemerkes kun at det både for seddelbeviset og kalenderbeviset er vist til at datoen er opplyst av Gjertsen og ikke støttet av andre bevis eller vitneutsagn. Med den manglende troverdighet Gjertsen selv har lagt grunnlaget for gjennom administrativ og rettslig behandling av hans sak, bør det kreves ytterligere bevis for at begjæringen er rettidig fremsatt. Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Begjæring om gjenopptagelse av sak nr. 95-00372 A pådømt v/Gulating lagmannsretts dom av 30.04.96, forkastes.

2. Saksøkte tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten finner at gjenopptakelsesbegjæringen må forkastes.

Gjertsen ble skjønnslignet for årene 1985-90. Etter skatteloven §41 niende ledd kan uforklart formuesøkning regnes som inntekt for det år det er konstatert at den er til stede hvis skattyteren ikke godtgjør at økningen er lagt opp av inntekt som skal skattlegges i tidligere år. Det vises til lagmannsrettens bemerkninger i ankesaken der det fremgår at det stilles strenge krav til bevisbyrden etter bestemmelsen. Gjertsen hadde plassert penger i finansinstitusjonene Bergen Broker Finans AS og Jøtun Finans. Dette var det ikke oppgitt noe om i selvangivelsene. Spørsmålet er hvorvidt de nevnte midler skriver seg fra inntekt som ble oppebåret mens Gjertsen oppholdt seg på Svalbard i tidsrommet 1965-75. Bevistemaet i ankesaken var således hvilken formue Gjertsen hadde ved inngang til hvert år fra 1.1.85 og de etterfølgende år skjønnsligningen gjelder.

Gjenopptakelsesbegjæringen er grunnet på nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Etter bestemmelsen må det være fremskaffet nye bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse i ankesaken. Det innebærer at domsresultatet nødvendigvis ville ha blitt et annet om de nye opplysningene hadde foreligget før dommen, se Rt-1985-1024 og Rt-1939-801.

Begjæringen er basert på to nye beviser; et notat Gjertsen har gjort på en veggkalender for året 1977 (omtalt som kalenderbeviset) samt en vitneforklaring fra ansatt i Bergen Broker Finans AS (omtalt som seddelbeviset).

Det er opplyst at veggkalenderen ble funnet nedpakket i en pappkartong i en garasje. I prosesskriv av 9 mai 1997 og på forespørsel fra lagmannsretten, er det videre opplyst at kalenderen ble funnet medio/ultimo februar 1997 uten at det foreligger dokumentasjon som kan bekrefte riktigheten av nevnte tidspunkt. Det vises til gjengivelsen under Gjertsens anførsler ovenfor for så vidt gjelder de notater som er gjort på kalenderens bakside. Bortsett fra at disse er skrevet på baksiden av en kalender for året 1977 er tidspunktet for når notatene er gjort ikke klarlagt. Selve notatene er ikke datert. Lagmannsretten har etter omstendighetene ikke funnet det nødvendig med noen gransking av dette beviset for å avgjøre om det er autentisk, siden det uansett ikke er tilstrekkelig til å kunne begrunne gjenopptakelse.

Lagmannsretten er enig med kommunen i at notatene på kalenderen om hva som er opptjent på Svalbard frem til 1975, ikke behøver å innebære at disse midlene er i behold 10-15 år senere - i 198590. Sammenhengen mellom det beløp som hevdes å være opptjent og den uforklarte formuesøkningen saken gjelder avklares ikke ved nevnte bevis og er således fremdeles uklar. Dessuten inneholder notatene utelukkende en angivelse av et pengebeløp på ca kr 3 millioner som skal være opptjent på Svalbard uten nærmere redegjørelse for hvordan beløpet fremkommer. Det er således ikke mulig å kontrollere troverdigheten av dette utfra notatet alene. Heller ikke det annet bevis - seddelbeviset - som vil bli nærmere omhandlet nedenfor, kan fullt ut bekrefte riktigheten av nevnte beløpsangivelse. Uten nærmere opplysninger er det heller ikke umiddelbart lett å forstå hva som er bakgrunnen for notatet om at opptjeningen har funnet sted på Svalbard eller at pengene beror i pengeskap hos Gjertsens foreldre. Iallfall er det ikke lett å se hvilken betydning disse opplysningene skulle ha i forhold til de øvrige notater som er gjort om kostnader mv ved å starte opp eget firma. Lagmannsretten finner ikke at beviset verken vurdert alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.

Det annet bevis er en vitneforklaring fra en ansatt ved Bergen Broker Finans. For så vidt gjelder innholdet av denne forklaringen, vises det til Gjertsens anførsler ovenfor. Lagmannsretten har etter omstendighetene ikke funnet grunn til å avhøre nevnte vitne ved bevisopptak.

Om bakgrunnen for at nevnte bevis først er fremskaffet etter lagmannsrettens dom vises det foruten til Gjertsens anførsler ovenfor også til hans prosesskriv 9 mai 1997 hvor det fremgår:

"Jeg kan for øvrig opplyse at saksøker ikke etablerte kontakten med fru Thomassen med sikte på "seddelbeviset".

Hensikten med hans kontakt var om mulig å oppspore kvitteringer arkivert hos Bergen Broker som kunne danne grunnlag for bevis i saken. Forholdet knyttet til de gamle sedler var for så vidt et "biprodukt" av samtalen".

Utfra sitatet oppfattes Gjertsen å ha tatt initiativ og kontakt for å skaffe til veie ytterligere bevis, og det er i den forbindelse han ble kjent med "seddelbeviset". Lagmannsretten finner imidlertid at det ved rekonstruksjon av inntekts- og formuesforhold ville vært en selvfølge at de nevnte forhold som ledd i bevisførselen ble undersøkt. Derved ville det som i ettertid er fremkommet vedrørende seddelbeviset kunne blitt bragt frem før lagmannsrettens dom 30 april 1996.

Det kan heller ikke ses gitt noen forklaring på hvorfor slike undersøkelser ikke fant sted som ledd i bevisførselen. I denne forbindelse finner lagmannsretten også grunn til å vise til dommen i ankesaken hvor det på 16 og 17 fremgår: ...

Lagmannsretten kan heller ikke feste lit til at Jarle Gjertsen hevder å være langt på vei uvitende om hvor det er blitt av de drøyt 2 milioner kroner som han hadde til disposisjon ved utgangen av 1990. Dette ligger kort tid før nærværende skattesak ble innledet, og Jarle Gjertsen hadde da direkte oppfordring til aktivt å rekonstruere en fullstendig oversikt over sine egne formuesforhold også bakover i tid. ....

Lagmannsretten har heller ingen opplevelse av at Jarle Gjertsen under lagmannsrettssaken har villet gi noen fullstendig oversikt over sin nåværende økonomi selv med hensyn til opplysninger som åpenbart må være tilgjengelige for ham på nåværende tidspunkt. Lagmannsretten finner ikke at Jarle Gjertsen kan høres med at han har så tungt for å forholde seg til tall og økonomi at det er vanskelig for ham å gi lagmannsretten en oversikt. Det hadde selvsagt ikke vært noe i veien for at Jarle Gjertsen og hans advokat hadde gjort grundig forarbeide med hensyn til punkt for punkt å rekonstruere det bilde av Jarle Gjertsens formues- og inntektsforhold som hans partsforklaring i lagmannsretten nødvendigvis ville bli sentrert om."

Det nevnte i dommen blir riktignok imøtegått av Gjertsen uten at lagmannsretten kan se at dette i nevneverdig grad kan endre nevnte vurdering. Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på dette beviset, siden lagmannsretten ikke kan se at det er uten egen skyld at parten først ble kjent med nevnte bevis etter at saken var avsluttet ved ovennevnte dom. Vilkårene for gjenopptakelse er derfor ikke til stede etter tvistemålsloven §407 annet ledds 2. punktum.

Begjæringen har ikke ført frem, og lagmannsretten finner ikke omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, som for øvrig antas å få analogisk anvendelse. Advokat Haugland har oppgitt omkostningene til kr 22 500. Dette er det ikke kommet bemerkninger til, og omkostningsoppgaven legges til grunn.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jarle Gjertsen til Høyanger kommune ved ordføreren 22 500 - tjuetotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.